28. februar 1882 stemplet den russiske sensuren under tsar Alexander III en kort tekst skrevet av den unge medisinstudenten, Anton Pavlovitsj Tsjekhov. Det var bare et halvt år siden Alexanders far, Alexander II, var blitt myrdet av den venstreorienterte aksjonistgruppen Narodnaja volja, eller Folkets vilje. Selv om aksjonistgruppen, som kanskje bedre kan kalles en terroristorganisasjon, lyktes i å drepe tsaren, var aksjonen verre, med det at etterfølgeren var langt verre. Sensuren ble strengere, undertrykkelsen hardere og regimets kontroll over det russiske folk mer omfattende.
Det var imidlertid liten grunn til å reagere på den harmløse teksten Anton Tsjekhov hadde sendt inn til tidsskriftet Moskva, for å tjene noen slanter til studieoppholdet. Teksten var en novelle, og den het Забыл!! (Zabyl), eller på norsk «Jeg har glemt det!!», som jeg oversetter det med. Se for øvrig kommentarer lenger nede, for alt det denne tittelen egentlig kan bety.
Jeg oversetter novellen her, under. Den er lest, jeg har slått opp alle ordene, og så har jeg oversatt alt fra start til mål. Jeg har ikke sett gjennom på ny, ikke lest korrektur, og ikke undersøkt skikkelig de vanskelige stedene. Men jeg har undesøkt såpass at det skal fungere på norsk, og det ikke skal være noen grove feil. Alt er også gjort skikkelig rede for i kommentarene jeg kaller «ordforklaringer». Noe har jeg forresten ikke helt fått tenkt gjennom, som om hovedpersonen på norsk skal hete «Hauptvaktov» eller «Gauptvakhtov», og om hvilke norske ord jeg skal velge for en del sentrale russiske ord som går igjen. Den er altså ikke helt stilren. Men innholdet er på plass, og det er ikke noe tull med den. Dette er ekte Tsjekhov, gratis på norsk.
Det er en enkelt novelle over en enkel idé, men det er skikkelig godt gjort. Det er hovedpersonen Hauptvaktov som skal inn i musikkforretningen for å kjøpe noter, og så glemmer han hvilke noter han skal ha. Hele novellen er hvordan han står der inne og tenker på det. Dette kan fort bli statisk, så Tsjekhov legger inn en katt som kan rulle seg på disken, og sånn kan representere stemningen og nesten være en kommentar til gamle Hauptvaktov, som nå er så lite av hva han var.
*
Jeg har glemt det!!
Oversatt av Eivind Salen
En gang var Ivan Prokhorytsj Hauptvaktov en elegant premierløytnant, danser og kurtisør. Nå er en han en tykkfallen, kort godseier som allerede to ganger er ødelagt av lammelse. Utslitt og utpint etter alle damenes innkjøp, stakk han innom den store musikkforretningen for å kjøpe noter.
– Goood dag, sa han, i det han gikk inn. – La meg få…
Den lille tyseren stod bak disken, strakte hals mot ham som en hilsen, og satte i ansiktet opp et smilende spørsmålstegn.
– Hva er det du vil ha?
– La meg få… det er varmt! Klimaet er slik at det ikke er mulig å gjøre noen ting. La meg få… Mmm… La meg få… Mm… Kunne jeg… Jeg har glemt det!!
– Så kom på det, da!
Hauptvakhtov la den øverste leppen på den nederste, rynket sin lille panne , løftet øynene til værs og falt i tanker.
– Jeg har glemt det!! Æsj, tilgi herrer, hukommelsen er djevelsk! Ja, vent nå… vent nå… Tillat meg… Mm… Jeg har glemt det!!
– Så kom på det, da!
– Jeg sa det til henne: skriv det ned! Men neida… Hvorfor skrev hun det ikke ned? Jeg kan ikke forstå det… Ja, kanskje, vet De det selv? Det er et utenlandsk stykke, det spiller høyt… hva?
– Vi har så mange stykker, De skjønner det, at…
– Nå, ja… Greit! Mm… Mm… La meg komme på det… Nå, hvordan kan det ha seg? Og uten dette stykket kan jeg ikke dra – Nadja vil plage livet av meg, det er datteren min; hun kan ikke spille stykket uten noter, De vet, det blir klønete… det vil aldri lykkes! Hun hadde noter, ja, jeg tilstår at jeg uforvarende tente på dem med parafin, og for å unngå skrik, så kastet jeg dem bak kommoden… Jeg liker ikke kjerringskrik! Så jeg gikk ut for å kjøpe… Nå, ja… Fff… Hva er det for en viktig katt! – Og Hauptvakhtov klappet en stor, svart katt, som rullet seg på disken… Katten malte, og strakte seg appetittelig.
– Utmerket… Sibirsk, det vil si en skurk!.. Født luring… Er det hannkatt eller hunnkatt?
– Hannkatt.
– Nå, hvorfor klappe den? Slyngel! Tosk! Tiger! Fanger den mus? Mjau, mjau? Jøss, for et anatem hukommelsen er!.. Feit, luring! Denne katten deres, er det mulig å ta den med seg?
– Nei… Hm…
– I så fall vile jeg tatt den… Kona bare elsker broren dems – katter!.. Hvordan kan det nå ha seg? Jeg husket det hele veien, men nå har jeg glemt det… Jeg mistet hukommelsen, basta! Jeg har blitt gammel, min tid har vært… det er på tide å dø… Det er høylydt som de leker seg, med tryllekunster, høytidelig… Tillat meg… Hm… Jeg kan kanskje synge…
– Syng… oder… oder… eller De kan plystre!
– Det er synd å plystre i et rom… Vi hadde Sedelnikov som plystret, han plystret og forplystret seg… Er De tysk eller fransk?
– Tysk.
– Akkurat, ja, jeg så det av legningen. Det er bra du ikke er fransk… Jeg liker ikke franskmenn… Nøff, nøff, nøff… svineri! I krigens dager spiste de mus. De plystret i brakkene sine fra morgen til kveld, og blåste til slutt hele kolonialforretningen opp pipen! Nå er de helt opp i gjeld… Og meg skylder de tohundre rubler. Jeg synger av og til i nesen… Hm… Tillat meg… Jeg skal synge… Vent. Nå… Kremt… Host… Det klør i halsen…
Hauptvaktov knipset tre ganger med fingrene, lukket øynene og satte i gang i fistel:
– Tå-tå-ti-tå-tåm… Hå-hå-hå… Jeg er tenor… Hjemme er jeg fremfor alt diskant… Tillater De… Tri-ra-ra… Krremt… Noe satte seg fast i tennene… Tju! Et frø… Å-tå-å-oå-pp… Krremt… Jeg blir visst forkjølet… Jeg drakk kald øl i ølstuen… Tro-ro-ro… Alt går slik oppover… Og etterpå, ved De, går ned igjen, nedover… Det stikker en tur til siden, og så griper det en høyere note, det er liksom strødd rundt omkring… Tå-tå-ti… rooo. Forstår De? Og på dette punktet kommer bassen: gho-gho-gho-gho-ghogho… Forstår De?
– Jeg forstår ikke…
Katten så med forundring på Hauptvaktov, smilte litt så det ut som, og hoppet dovent ned fra benken.
– Forstår de ikke? Det var synd… Forresten, jeg synger ikke så bra… Jeg har glemt det fullstendig, for en ergrelse!
– Spiller De piano… Spiller De?
– Nei, jeg spiller ikke… Jeg spilte en gang fiolin, på en streng, ja og det var jo… dumskap… De lærte meg det ikke… Broren min, Nazar, spiller… Han lærte om det… Frances Rokat, kan det ha vært, De vet, Benedikt Francis lærte… Slik en gøyal franskermann… Vi ertet ham med Bonaparte… Han ble sint… «Jeg er ikke Bonaparte, sier han… Jeg er den franske republikk»… Og så ble han rød, for å si som sant er ble han republikansk… Helt rød som en hund… Meg lærte mine avdøde foreldre ingenting… Bestefaren din, sa de, kalte de Ivan, og du er en Ivan, og derfor skal du være lik med bestefaren din i alle dine gjerninger: til krigen, din kjeltring! krutt!! Ømheter, bror… bror… Jeg, bror… Jeg, bror, tillater deg ingen ømheter! Bestefar ernærte seg på et vis av hestekjøtt, ernær deg av det du også! Salen skal du ha under hodet, i stedet for puter!.. Nå skal jeg hjem! Så sett i gang og reis! Jeg er ikke bydd å komme hjem uten noter… Lev vel, får en si, i et slikt tilfelle! Unnskyld forstyrrelsen!.. Hvor mye koster det pianoet?
– Åttehundre rubler!
– Fy, fy, fy… du verden! Det betyr: kjøp deg piano og gå uten bukser! Ho-ho-ho! Åttehundre rub-… -ler!!! Leppen er ingen tosk! Lev vel, får en si! Schrpreckenzi! Gebenzi… Jeg spiste lunsj en gang hos en tysker… Etter lunsjen spurte jeg en herre, som også var tysk, om hvordan man skulle si «Jeg er Dem hjertelig takknemlig for brød og salt» på tysk. Og han sier til meg… han sier… Tillater De… Og han sier: «Ikh libe dikh fon gantsen gertsen!» Hva betyr nå det?
– Jeg… Jeg elsker deg, – oversetter tyskeren, ståened ved benken, – av hele mitt hjerte!
– Det får’n si! Jeg gikk bort til vertens datter, ja, like bort til henne og sa dette… Hun ble forvirret… Det ble nesten hysteriske tilstander… Kommisjoner! Tillater De! På grunn av et dumt hode har man vondt i beina… Sånn også for meg… Med tosker er hukommelsen stakkarslig: du går ned tjue ganger! God helse!
Gauptvakhtov åpnet forsiktig døren, gikk ut på gaten, og etter å ha gått fem skritt, tok han på seg hatten.
Han skjelte på hukommelsen sin, og falt i tanker…
Han tenkte på hvordan han skulle komme hjem, hvordan møte kona, datteren og barna… Kona ser på innkjøpene, skjenner på ham, kaller ham noe levende, geitebukk eller stut… Barna kaster seg over søtsakene og begynner med raseri å ødelegge sine allerede skadede mager… Så kommer Nadja for å møte ham i blå kjole med rosa slips, og spør: «Kjøpte du noter?» Etter å ha hørt ordet «nei», så skjeller hun ut sin gamle far, lukker seg inne på rommet sitt, hvor hun forgrått og utslått av sorg, setter seg ved pianoet… Der hun vil først spille noe trist, hun vil synge litt, svelgende tårer… Når kvelden kommer vil Nadja være glad igjen, og så endelig, dypt og for siste gang sukkende, vil hun spille denne favorittmelodien: tå-tå-ti-tå-tå….
Gauptvakthov smalt seg på pannen, og løp som en gal tilbake til forhandleren.
– Tå-tå-ti-tå-tå, oi! – svelget han, etter å ha løpt til forretningen. – Jeg husket på det! Det er denne! – Tå-tå-ti-tå-tå!
– Ah.. Jo, nå er det klart. Dette er rapsodien til Liszt, den andre… Den ungarske…
– Ja, ja, ja… Lizt, Lizt! Drep meg, Gud, Liszt! Den andre! Ja, ja, ja… Det er akkurat den! Den egne!
– Ja, Lizt er vanskelig å synge… Hvilken vil De ha, den originale eller en lettere?
– Hvilken som helst! At det skulle være nummer to, Liszt! Stakkars denne Liszt! Tå-tå-ti-tå… Ha-ha-ha! Jeg klarte å huske det! Bare sånn!
Tyskeren tok ned et hefte fra hyllen, pakket det inn med en masse kataloger og erklæringer, og gav pakken til den sittende Gauptvakhtov. Gauptvakhtov betalte 85 kopek, og gikk ut, plystrende.
*
Første gang utgitt i tidsskriftet Москва (Moskva) nr. 8, 1882. Her er det oversatt fra første bind i Полное собрание сочинений в тридцати томах (Samlede utgivelser i 30 bind), som har originalteksten fra sånn den stod i førstegangsutgivelsen.
Ordforklaringer og generelle kommentarer
Tittelen er Забыл!! (Zabyl!!) På norsk satte jeg det først til «Glemsel», og droppet utropstegnene. Det russiske ordet Забыл, er perfektiv fortid av å glemme. Det vil si at handlingen er fullført, «har glemt» eller «har glemt det» er det nærmeste vi kommer på norsk. Я забыл (Ja zabyl) blir «jeg har glemt». Men du kan droppe pronomenet, hvis det ut i fra sammenhengen er klart hvem som har glemt. For å gjøre akkurat det lettere, skiller russisk mellom hankjønn, hunkjønn og flertall i verbenes fortid, det er ingen ending, a-ending og i-ending, alt ettersom det er han, hun eller flere som glemte. Забыл blir dermed både «jeg har glemt» og «han har glemt», alt som noen av hannkjønn har glemt i fortid. Siden det russiske verbet ikke er transitivt, trengs heller ikke noe objekt. På norsk må vi ha «jeg/han har glemt det» for at det skal bli korrekt. Først syntes jeg det ville bli for langt og kronglete til å være en god tittel, men siden så jeg at Hauptvaktov sier dette ordet забыл (zabyl) så ofte, at det gjør seg som tittel også på norsk. Det er vitterlig «Jeg har glemt det!!» dette забыл!! (zabyl!!) med to utropstegn uttrykker i starten. Om dette har jeg også skrevet bittelitt på HeltGreiBlogg, den gang jeg satt på balkongen i Kiev og leste novellen. Der står det også om en artig, senere vanskelighet i oversettelsen.
I originalen er hele første avsnitt en eneste lang setning. Det blir unaturlig på norsk. Skulle man tvunget det inne, ville det blitt noe sånt som…
En gang elegant premierløytnant, danser og damevenn, nå tykkfallen, kortere og allerede to ganger ødelagt av lammelse, godseier Ivan Prokhorytsj Hauptvaktov, sliten og plaget med damenes innkjøp stakk han innom den store musikkhandelen for å kjøpe noter.
Jeg har for moro skyld oversatt også noen av ordene litt annerledes, for på kjøpet å vise litt av alternativene å velge mellom når man oversetter.
Ordet Hauptvaktov på ny og på ny bruker er på russisk позвольте (Pozvoljte). Det er i ordboken oversatt med «unnskyld meg, men kjære deg {Dem} da», men det er i en litt annen betydning av ordet. Her i denne teksten henger nok ordet mer sammen med позволить, som betyr «tillate, gi lov til» eller «tillate, gjøre mulig». Det er imperativ av dette ordet. Men mest av alt er det en høflighetsform, noe man sier etter å ha sagt god dag, og skal ha noe i en butikk. Etter Pozvoljte sier Hauptvaktov мне (mnje), det er dativformen av meg, «til meg», er fint å tenke som oversettelse på norsk. Så han sier noe slikt som «Unnskyld, til meg…» eller «tillater De til meg…» og så kommer han ikke videre. Hvordan skal man oversette dette til norsk? Mitt første forsøk var det litt mindre høflige «la meg få», og etter å ha prøvd litt annet, vendte jeg tilbake til dette igjen. Utover i teksten oversetter jeg flere ganger позвольте med «tillater De».
I denne – og mange andre russiske tekster, særlig litt eldre, akkurat i den litterære storhetsperioden – er det mange av karakterene som legger inn en liten -s etter mange av ordene, særlig de som ender en setning. Det er altså enda en vanskelig til позвольте, som jeg diskuterte i avsnittet ovenfor. Hauptvaktov sier ikke позвольте мне (Pozvoljte mnje), men позвольте мне-с (Pozvoljte mnje-s). Vi har ikke noe tilsvarende på norsk. Men det går kanskje an å tenke seg hva det betyr, en litt slepende -s etter ordene, litt overdrevent høflig, litt ekkelt, litt i overkant avslappet, verdensvant, søvnig. Langtrukkent. Min «Goood dag» i starten er et forsøk på å få med denne s-en, i originalens здравствуйте-с (stravstvujte-s). Ellers blir denne s-en i min oversettelse, og i de fleste andres, bare ignorert. Det er så godt som umulig å få med denne nyansen i russisk. De gangene det bli forsøkt, er det gjerne med småord, som «nei, så gjør det, da!»
Etter å ha oppdaget katten på disken kaller Hauptvaktov den for рожа (rozja). Det betyr «tryne», men blir ofte brukt nedlatende (slik tryne også gjør på norsk!). Så det kunne være fristende å oversette som om problemet ikke var der, med «slyngel» eller noe, som jeg har gjort.
Экая память анафемская! (Ekaja pamjat anafemskaja!) sier Hauptvaktov. Экий er i ordboken oversatt med «(Jøss) for en», så det må bli noe sånt som «jøss, for en anatem hukommelsen er». Anatem, eller bannstråle, er norske ord for анафемская, det vil si, ordet er opprinnelig gresk, og ble brukt som oversettelse av det hebraiske kherem, opplyser Store norske leksikon. Der står det også at ordet senere ble brukt om det kirkelige bann, og for en «høytidelig utslynget bann». Selv om dette sikkert ikke er så godt kjent nå om dagen, oversetter jeg med anatem, siden det er dette ordet Hautvaktov bruker.
«Kona bare elsker brødrene dems», skriver jeg. Det er dårlig norsk. Det er også oversatt fra dårlig russisk: Жена страсть так любит ихнего брата (Zjena strast tak liubit ikhnevo brata). Ordet ихнего eksisterer ikke, det er satt sammen av их, som er akkusativ- og genitivsform av 3. person flertall pronomen. Endelsen -его er en eiendomsform, også i genitiv, som blir mye brukt, men aldri for их. Bokstaven – eller lyden – Н er satt inn i mellom, så ikke to vokaler skal møtes. Det er folkelig og udannet å snakke sånn, omtrent som vårt «dems», som jeg har oversatt med.
Der jeg skriver «oder» står det også «oder» i originalen, med latinske bokstaver. Musikkforhandleren er tysk.
Hva som skjedde med Selikov som forplystret seg er ikke godt å si. På russisk står det просвистелся (prosvistelsja). Свистеть (svistitj) er «å plystre» (eller å blåse i fløyte), med л er det satt i fortid, -ся angir refleksiv (selv om dette verbet ikke har noen refleksiv), og da står vi igjen med forstavelsen про. I ordboken står det at denne forstavelsen blir brukt om en handling som er utført skikkelig grundig. Så da blir det vel ikke så galt å si han forplystret seg. Også på russisk er det opp til leseren å finne ut hva det betyr.
Russiske griser sier ikke «nøff, nøff, nøff». Her i denne novellen sier de хрю, хрю, хрю, (khrio, khrio, khrio). Det er i hvert fall det Haupvaktov sier, når han skal herme lyden franskmenn sier, svinegrisene de er.
I krigens dager i denne novellen er Napoleonskrigene. Frankrike invaderte Russland i 1812, men ble nødt til å trekke seg tilbake med store tap.
Etter «meg skylder de to hundre rubler» er det en russisk setning jeg er usikker på. Я ингода певал себе под нос (Ja inogda peval sebje pod nos). Direkte oversatt skulle det bli, slik jeg forstår det: Jeg av og til synger meg under nesen… Det gir ikke mening. Så jeg satser på min variant om å synge i nesen, til jeg har fått en kyndig til å forklare meg.
Det Hauptvaktov setter i tennene når han skal synge er семечко (semetsjko), et frø eller stein, som vi finner i for eksempel frukt. Det kan også være solsikkefrø. Ordet er dimminutiv av Семя (semja) – «frø».
Den kalde ølen Hauptvaktov drakk før han ble forkjølet drakk han в Биргалке (v birgalke), der v er i, og birgalke er stedet han drakk. Det er ikke et russisk ord, men noe ment å være et eller annet tysk (slik tyskerne uttaler øl, bir). Ølstuen skulle være greit nok, ølteltet eller ølhallen er alternativ, eventuelt med ordet «tysk» foran.
Når det gjelder sangen han nynner, så har jeg transkribert lydene han sier. Normalt setter vi у – u og о – o, men her har jeg russisk у til norsk o, og russisk о til norsk å, siden det er dette som er lydene han kommer med. Russisk har også to varianter for vår h, enten х (oftest transkribert kh) eller г (vår g). I begynnelsen bruker Hauptvaktov den russiske х, til slutt russisk г. Det er en nyanseforskjell, så jeg setter til slutt «gho» for hans гу, selv om gho er noe vi aldri ville finne på å nynne, og den formelt riktige transkripsjonen ville være hu. Men hu er langt fra det han sier. Han sier ‘go’, med norsk tradisjonell uttale av ‘o’.
Jeg omskriver setningen om at bestefaren levde på hestekjøtt, og at Hauptvaktov skulle det samme. Originalen er: Дед, в некотором роде, конином питался, и ты оной питайся (Djed, v nekotorom ode, koninom pitalsja, i ty onoj pitaisja). Direkte oversatt blir det noe sånt som: «Bestefar, på noen måte, ernærte seg på hestekjøtt, og du det ernær deg». Ordet оной – eller оный – er sjelden, det er gammelt for тот (tot), vårt ord «det». I versjonen som nå står, er setningen ikke så veldig omskrevet, men jeg lar denne kommentaren stå likevel.
Etter at Hauptvaktov har fått vite hvor mye pianoet koster, så sier han фу-фу-фу… батюшки! (fu-fu-fu… batiusjki!) Direkte oversatt er det «fy-fy-fy… fedre», батюшка er en gammel form for far. Russerne kan bruke dette i besvergelser, særlig i flertall. Ordboken foreslår da på norsk «du godeste!», «du verden» og «du store kineser!», som skal være tilsvarende.
Om den merkelige «Leppen er ingen tosk» (Губа не дура – guba ne dura), som jeg her vil ha stående, kan dere lese i posten på En helt grei blogg.
Schrpreckenzi! og Gebenzi… er tyske ord som står med russiske bokstaver i teksten, sprechen Sie og geben Sie er riktig stavemåte. Snakk! og Gi! er betydningen, imperativ i høflig form.
«Ikh libe dikh fon gantsen gertsen» er også norsk transkribering av tyske ord med russiske bokstaver (Их либе дих фон ганцен герцен). Ich liebe dich von ganzen herzen, er riktig stavemåte, «jeg elsker deg av hele mitt hjerte», betyr det (som den tyske musikkforhandleren også oversetter, etterpå).
Etter å ha løpt til musikkforhandleren for å kjøpe notene han nå husker, svelger Hauptvaktov etter å ha nynnet rhapsodien. Her er det et ord i originalen jeg ikke skjønner meg på, og skriver på norsk bare så et gir mening. Det er то-то-ти-то-то, огого! Det er dette огого som er vanskeligheten, -ого (bokstav for bokstav -ogo, men uttalt -ovo) er en vanlig gentivsendelse. Da kan det være begynnelsen på ordet ог- er noe jeg ikke finner. Men det kan også være bare en beskrivelse av lyder han lager. Jeg vet ikke, og oversetter inntil jeg er klokere i dette bare med «oi». Det må nemlig til en overgang, så han kan svelge og begynne å snakke med innehaveren. Det blir ikke bra bare å sløyfe ordet.
Der musikkhandler spør om Hauptvaktov vil ha original eller lettere utgave av verket, bruker han de latinske betegnelsene «original» og «facilite».
Navneforklaringer
Гауптвахтов heter han på russisk, «Gauptvakhtov» blir det, skrevet rett over til norsk. Det betyr «vaktarrest». Russerne har ingen h, så de setter typisk g inn der vi har h. Her mener jeg det blir riktig å transkribere over til h, siden ordet kommer opprinnelig først fra tysk, der det klart er h, og ikke g det skal være.
Helt grei litteratur 