En embetsmanns død, av A. P. Tsjekhov

Her mot slutten av året serverer jeg noen fulle oversettelser av noen av Tsjekhovs korte noveller. I dag er det en novelle fra året 1883, trykket i magasinet «Oskolki», som betyr «sprengstykker». Det er fra Tsjekhovs tidlige, humoristiske periode, der han underskrev sine småstykker med Tsjekhonte.

Den lille novellen handler om en laverestående embetsmann som kommer i skade for å nyse på en høyerestående general. Av historien kommer det frem at det er ikke helt sikkert nyset treffer generalen, det er bare kanskje, men dette kanskje er nok. Den stakkars embetsmannen, en av Russlands mange kontorister, får et voldsomt behov for å unnskylde seg, og da han føler at generalen ikke i tilstrekkelig grad tar til seg unnskyldningen, så går det helt galt for ham. Han maser og maser til generalen til slutt mister besinnelsen og skriker til ham at han skal holde opp. Det er slutten på den stakkars kontorist, det er dette som er en embetsmanns død.

Den lille embetsmannen i novellen heter Tsjervjakov. Det ordet kommer av Tsjerv, eller Tsjervjak, som betyr mark. Det er ikke bare at den lille embetsmann føler seg som en mark og blir verdsatt som en mark, det er mye om hvordan han vrir og vrenger seg, som en mark på asfalten i regnvær. Selv om en mark gjør nytte for seg, kan den bli tråkket på og delt i to for moro skyld, det er ingen som sørger over en marks død.

Tematikken er typisk for Russland på 1800-tallet. Det blir introdusert av Nikolaj Gogol, den første som lanserer den lille mann – antihelten – i litteraturen, og blir fulgt opp av dem alle, med først Dostojevskij og senere Tsjekhov i spissen. Da Tsjekhov skriver det humoristiske stykket sitt, har antihelten spilt hovedrollen i litteraturen i flere tiår, og det er ikke lenger noe så voldsomt oppsiktsvekkende ved ham. Man kan behandle ham litt humoristisk, som Tsjekhov her gjør.

Tross det skal man huske at det også i novellen er alvorlige undertoner. Den sterke underlegenhetsfølelsen og den forferdelige frykten for å gjøre noe feil i sosiale sammenhenger er et vedvarende problem i Russland. Om enn man ikke tar sin bokstavlige død av å nyse litt på en overordnet, så kan det resultere i en symbolsk død. Dette problemet ligger der, under det humoristiske innholdet og humoristiske stilen i den lille novellen.

* * *

En vakker aften satt en ikke mindre vakker eksekutør, Ivan Dmitritsj Tsjervjakov, på andre stolrad i teateret og så gjennom en kikkert på “Cornevilles klokker”. Han fulgte med på operetten, og følte seg veldig takknemlig. Men plutselig… I fortellinger treffer man ofte på dette “men plutselig”. Forfatterne har rett: livet er fullt av plutselige hendelser! Men plutselig rynket ansiktet hans seg, øynene ble knepet sammen, bevegelsene holdt opp… Han tok av brillene, bøyde seg ned og… atsjo!!! Nøs, som dere ser. Å nyse er ingen steder forbudt for noen. Både bønder og politimestere, og av og til til og med rådgivere nyser. Alle nyser. Tsjervjakov lot seg slett ikke bli forlegen, han tørket seg med et lommetørkle, og som et høyerestående menneske så han seg omkring: han uroet vel ikke noen med denne nysingen? Men her ble han allerede forlegen. Han så at en eldre herre, sittende foran ham på første rad, strevde med å tørke seg på månen og nakken med et tørkle, og mumlet et eller annet. I den eldre herren kjente Tsjervjakov igjen statsgeneral Brizjalov, fra departementskontoret for kommunikasjoner.

“Jeg skvettet på ham!” tenkte Tsjervjakov, “- han er ikke min sjef, jeg kjenner ham ikke, men det er likevel ikke greit. Må unnskylde meg”.

Tsjervjakov kremtet, lente seg fremover og hvisket generalen i øret::

– Unnskyld, deres høyvenbårenhet, jeg sølte på Dem, det var ikke med vilje…

– Det er ingenting, det er ingenting

– For Guds skyld, unnskyld. Jeg, skjønner du… Jeg ville ikke!

– Åh, sett Dem ned, er du snill! La folk høre!

Tsjervjakov ble forlegen, smilte dumt, og gav seg til å følge med på scenen. Han fulgte med, men følte ikke lenger noen takknemlighet.Uroen begynte å plage ham. I pausen gikk han bort til Brizjalov, stilte seg ved ham, og etter å ha overvunnet frykten mumlet han:

– Jeg skvettet på Dem, Deres Høyvelbårenhet… Tilgi meg… Jeg ville ikke… det var ikke for å…

– Åh, det er fullstendig… jeg har alt glemt det, og du fortsetter med bare det samme! – og beveget utålmodig underleppen.

* * *

[Her er en del jeg ennå ikke har oversatt]

* * *

– Jeg kom i går i skade for å uroe Deres høyvelbårenhet, gav han seg til å mumle, da generalen satte i ham noen spørrende øyne, – ikke fordi jeg ville le, slik det behaget Dem å si. Jeg unnskyldte meg for det at jeg med nyset, skvettet litt… å flire tenkte jeg ikke på. Kunne jeg virkelig våge å flire? Hvis vi skulle flire, så slett ikke da, det vil si, av viktige peronser… det gjør man ikke…

– Ha deg vekk!! – skrek plutselig en blå og skjelvende general.

– Hva da? – spurte Tsjervjakov hviskende, nummen av skrekk.

– Ha deg vekk!! gjentok generalen, og trampet med føttene.

I magen til Tsjervjakov var det noe som rev seg. Han så ingenting, hørte ingenting, baklengs gikk han til døren, og ut på gaten, der han slepte seg av sted. Vel hjemme tok han ikke av seg munduren, han la seg på sofaen og… døde.

ES2013

(Oversettelsen er ennå ikke fullstendig, den er gjort etter Polnoje sobranije v tridsati tomakh, lastet ned fra nettet)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s