The tempest, av William Shakespeare

Dette stykket hadde jeg en ganske omfattende lesning av da jeg leste det i 2005. Jeg poster det jeg skrev den gang.

Dette stykket har mer sidereplikker og replikkhenvisninger enn ellers er vanlig i Shakespeare.

AKT I
Scene 1:Skip på sjøen
Om bord sjøfolk og Alonso, kongen av Napoli. Sebastian, Gonzalo og Antonio. Slekt og tjenestefolk til kongen. Båten er plaget av stor storm, og driver rundt. Scenen er på tre sider, replikkene spiller en del på ordtaket «Den drukner ei som henges skal.» Det ender med at båten sannsynligvis går under, Gonzalo «I would fain die a dry death.»

Scene 2: Prosperos øy
Prospero og Miranda snakker sammen. Miranda betyr «vidunderlig (adoreble)» på latin, hun snakker også finere enn sin far, den rettmessige hertug av Milan. Det kommer frem at de er strandet på en øy, og at Miranda ikke helt vet hvem de er eller hvorfor de er der. Det kommer frem av Prosperos forklaring at han er forrådt av sin bror, Antonio, som altså er om bord i skipet. Prospero kan også fortelle at Antonio har alliert seg, eller solgt seg, til kongen av Napoli, som altså også er i skipet. Det var sånn han klarte å forvise Prospero, og Miranda. Miranda blir forferdet. Det kommer også frem at Gonzalo – som og er på skipet – hjalp dem med mat.
Etter å ha fortalt denne historien, og med det satt bakgrunnsfortellingen og gjort klart forholdet mellom karakterene, tar Prospero på en jakke og antyder det er han som har kallet frem stormen, han har magiske evner. Han vet fiendene med dette kommer til øyen. Så får han Miranda til å sovne. Denne lille delscenen er Prosperos egen, og får frem de magiske evnene hans.
Så kaller han på Ariel, alven eller ånden, som fremtrer. Det er Ariel som har fremkalt stormen, på ordre fra Prospero. Ariel har også beskjed om hvordan det har gått, alt har gått bra, «not a hair perished». Det kommer også frem at Prospero har gjort Ariel en stor tjeneste, og derfor er Ariel bundet til ham, det er altså ikke av fri vilje Ariel tjener Prospero, Ariel ønsker seg sin frihet, Prospero minner om løftet. Nesten som Disney. Det kommer også frem av samtalen at Prospero har en slave til, Caliban, født av en heks under ulykkelige omsendigheter i Algerie. Prospero forsikrer at om Ariel utfører disse tjenestene, så vil han innen to dager bli sluppet fri. Ariel lover det skal bli gjort, og forsvinner. Nå er det bare Prospero som han se ham. Alt lager forhistorie, som bygger opp under handlingen som ikke egentlig har kommet i gang. Planene er fortsatt uklare.
Deretter blir Caliban kort presentert, med Miranda våken igjen, før de alle tre trekker seg tilbake til fordel for Ariel og åndene + Ferdinand. Åndene synger, og Ferdinand lurer på hva det er.
Miranda blir forelsket i Ferdinand, det første mennesket hun ser, egentlig, og følelsene blir gjengjeldt.

Akt II
Scene 1
Tilbake til gjengen fra skipet. Gonzalo er glad de har sluppet unna stormen. Gonzalo, Alonso, Sebastian, Antonio, Adrian og Fransisco har en lengre samtale, der de diskuterer situasjonen og øyen de har havnet på. Shakespeare gjør her mye bruk av virkemiddelet at replikkene går fra den ene til den andre, altså ikke til hele gruppen, det er ikke for alle å høre. Slik får han markert godt hvem som er på lag. Etterhvert begynner Alonso å snakke om sønnen han har mistet (Ferdinand), men Francisco forsikrer han fortsatt kan leve, han er observert svømmende i bølgene. Alonso tror det ikke, og sørger. Gonzalo gjør rede for hvor idealistisk han ville styrt øyen, om han var hersker. Sebastian påpeker i sidereplikk til Antonio at Gonzalo vil være konge i en stat uten herskere, der alle var jevnstilt.
Etter at de har kranglet litt fra seg, kommer Ariel og spiller musikk. Gonzalo, Adrian og Francisco sovner. Så sovner Alonso også, mens Antonio og Sebastian skal holde vakt. Ariel forsvinner. Antonio benytter sjansen til å overtale godmodige Sebastian til å være med på å drepe Gonzalo. De har allerede trukket sverdet da Ariel sendt av Prospero kommer tilbake for å avverge faren, hun vekker Gonzalo og alle våkner for å se Sebastian og Antonio med trukne sverd. De snakker det bort ved å si det er løver på øya. Så fortsetter de jakten på Ferdnand, som de må finne før løvene tar ham.

Scene 2
En komisk scene med slaven, villmannen Caliban, og kong Alonsos narr og drukkenbolt, Trinculo og Stefano. Klassiske forviklinger og frem og tilbake, før Caliban drukken av vin sverger evig troskap til Stefano i stedet for Prospero.

Akt III
Scene 1
Miranda som er forelsket i Ferdinand, hjelper ham med å bære ved. Her kommer replikkene som viser at han er den første egentlige mannen hun ser, bortsett fra sin far, Prospero. Kjærligheten blir gjengjeldt, og de gifter seg i gjensidig lykkerus, et hakk høyere hos Miranda som aldri har opplevd noe lignende.
Scenen avsluttes med en replikk av Prospero, som har sett det hele og bare liker det delvis. Han meddeler publikum at han skal konsultere sin magiske bok, det er mye som må gjøres, «much business appertaining.»

Scene 2
Caliban, Stefano og Trinculo er nå stup fulle. På spøk kaller Stefano seg Herre (Lord) over øyen, og Trinculo og Caliban går gladelig med på det. Etterhvert glir det over i smått alvor, da Caliban foreslår at de skal stjele Prosperos magiske bok, for først da vil de være virkelige herrer på øyen. Scenen speiler første scene i akt 2, der det er Gonzalo som innbiller seg hvordan det vil være å være konge på øyen. Forholdet mellom Caliban, Stefano og Trinculo minner også om forholdet mellom  Antonio, Sebastian og Gonzalo, den ørkesløse vandringen likeså.
Ariel er også med i scenen, men holder seg i bakgrunnen og spiller musikk og bryter inn med setningen «Thou liest» uten at det egentlig har noen påvirkning for handlingsgangen.

Scene 3
Gonzalo, Antonio, Alonso og de andre er slitne, og tar seg en hvil. Prospero dukker usynlig opp, og steller i stand en magisk bankett. Den blir avbrutt av Ariel, som med effekter av lyn og torden får alt til å forsvinne, og advarer Antonio og Alonso at Prospero fortsatt er i live, at han er her, og at han vil ta hevn. Etterpå er Prospero meget fornøyd, og forsvinner for å finne Ferdinand og Miriam, som han har flere planer med. Gonzalo, Sebastian og særlig Alonso, selvsagt, er etterlatt sjokkert og lamslått. Gonzalo avslutter med en replikk om at dette for Alonso egentlig er fortjent, men de er etter at de andre er gått, aller siste replikk er Adrian som roper Gonzalo med seg.

Akt IV
Scene 1
Det er storslagent bryllup eller maskerade for Ferdinand som skal få sin Miranda, etter at Prospero først har forsikret om hva slags skatt han har i vente og advart mot hva som skal skje om han forsyner seg før tiden. Maskeraden er iscenesatt av Ariel, som bringer med seg gamle guder som Juno, Iris og Ceres. Ferdinand er med rette lamslått over skjønnheten, og Prospero har etterpå sin berømte replikk «we are such stuff as dreams are made on», refererende til øyen, et bilde på verden, eller teateret (the globe), «and our little life is rounded with a sleep». Et praktfullt bilde, og en variant av The world is a stage fra As you like it.

Etter denne maktdemonstrasjonen av Shakespeare, det er virkelig et lite poetisk mesterstykke inne i det større stykket, slik så mye i stykket går inn i hverandre, som en slags magisk eske, og fortsatt gjenstår selve handlingen, Prospero spør Ariel om å finne Caliban, og får til svar at han er drukken, som vi husker. Prospero forsverger situasjonen, og mens Ariel går for å finne ham og kommer tilbake med alle tre, Caliban, Stefano og Trinculo. Han har også med glinsende klær (glistening apparel) de skal fristes til å stjele, og det gjør Stefano og Trinculo med en voldsom iver tross Calibans advarsel, før Ariel på Prosperos ordre jager dem ut med forskjellige ånder (spirits). «Let them be hunted soundly. At this our/ Lies at my mercy all mine enemies.»
Plottet de tre har mot Prospero blir enkelt og komisk avverget.

Akt V
I akt 5 oppsummeres det hele med en selvfølgelighet og et mesterskap som runder av ikke bare dette stykket, men hele Shakespeares forfatterskap. Det begynner med at Prospero og Ariel blir enige om at klokken er slagen sjette time, Ariel skal slippes fri og magien skal være slutt. Ariel drar for å hente de andre, Prospero har sin monolog der han forlater magien og legger fra seg boken. Så kommer Ariel med Alonso, Antonio, Gonzalo, Francisco og Adrian. Fortsatt er de under Prosperos kontroll, inni en sirkel han har tegnet, men det er nå uskyldig og klart alt vil gå bra. Skurkene innser sin ugjerning, alle kommer til sanne erkjennelser. Caliban, Stefano og Trinculo kommer også, som gjør Ferdinand og Miranda, hun med sin «Brave new world/ That has such people in’t!». Prospero får tilbak hertugdømmet sitt, Alonso tar med seg sin sønn Ferdinand og Miranda til Napoli, hvor de skal bli konge og dronning. Alle er lykkelige, og i denne stemning blir også Ariel frigitt, mot løfte å sørge for elementene på vei hjem, før alle forlater scenen og etterlater Prospero med sin vidunderlige monolog og siste oppsummering av alt som har skjedd.
Det er tjue linjer, skrevet på morovers, 7 stavelser og troké med trykktung utgang, der han sier at magien (my charm) endelig er kastet bort, nå er han etterlatt til seg selv og publikums gunst. De må klappe for å slippe ham fri så han kan gå, og han forsikrer om at han har tilgitt alle karakterer og ber publikum også å gjøre det, og han minner om at den eneste hensikt var å underholde. Slik kan også hele Shakespeares forfatterskap sees, det er Shakespeare selv som står der og snakker, og fra hele verden, en voldsom applaus.

I dette styket er det 79 % på vers, og 21 % i prosa. Det er særlig villmannen Caliban som har prosasnakket, mens personene rundt hoffet snakker på vers.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s