Månedlige arkiver: januar 2013

Fattige folk, av F. M. Dostojevskij

I et forsøk på å få organisert bloggen lite grann og få litt fart på den legger jeg ut en post om denne romanen som jeg ennå ikke har fått lest i original. Jeg legger ut de gamle notatene jeg tok for meg selv, den gang jeg leste boken i 1999. Disse vil forhåpentligvis bli brukt som utgangspunkt for en post om originalutgaven en gang i fremtiden. Fortsatt er det for mye å rydde opp i til at dette kan prioriteres.

Utgaven jeg leste var fra Solum forlag, samleutgaven fra 1993. Nå er det sommer, og i løpet av den skal jeg få lest romanen på russisk.

*

Dette er en roman Dostojevski arbeidet med, og omarbeidet mye. Det synes jeg den bærer spor av, Dostovjeskij må ha hatt en meget sterk fornemmelse av historien i hodet, all forflytningen, – jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere. Budskapet kom ikke klokkerent frem, det ble litt rotete. Men det Dostovjeski har hatt i hodet er imponerende, så var det spennende med en Akakij Akakijvitsj fra virkeligheten. Hvordan Akakij tenker, Fattige Folk var bra.
*
Nyanalyse – mar’04

Etter å ha lest Bakhtin «Dostojevskijs poetikk» går jeg gjennom denne boken en gang til. Jeg har også nettopp lest Tolstojs debutroman. Tolstoj begynner: «Klokken 7 om morgenen den 12. august 18…, akkurat tre dager etter min 10 års fødselsdag, da jeg hadde fått så mange fine presanger, ble jeg vekket av Karl Ivanitsj som slo en flue rett over hodet mitt.» Dostojevskijs første setning er derimot: «I går var jeg lykkelig, grenseløst, ubeskrivelig, lykkelig!» Forskjellen sier både noe om debutboken, og om forfatterskapet som helhet. Tolstoj er kontrollert, allvitende og meget presis. Alt hos ham foregår behersket. Dostojevskij er slik sett den rake motsetning. Hos ham er det ingen beherskelse overhodet, det er karakterer som uten kontroll hengir seg til alle slags sinnsstemninger, og i disse stemningene gir de uttrykk for de forskjellige situasjonene. Det kan ikke bli presis, og enda mindre allvitende, det er subjektivt.  Dostojevskij er de tusen stemmers forfatter.

Går vi nærmere inn på denne grenseløse, ubeskrivelige lykken, som antihelten Makar Aleksejevitsj har opplevd, så ser vi at årsaken er at hans brevvenninne Varvara Aleksejevna hadde trukket gardinene litt til side. Det tolket Makar som at hun tenkte på ham, og det var nok. Dostojevskij går allerede i sin debutroman helt ned i tematikken, med fornedrede mennesker som fornekter seg enhver rett til både lykke og ulykke. Makar har ingen som helst forestilling om han kommer til å få et eller annet slags liv med sin Varvara, det vil for alltid strekke seg til brevskrivningen, og han lar dette være mer enn nok. Her finner han sin eneste kilde til lykke og store følelser, og den griper han med begge hender.
Varvara på sin side virker til å være ung, oppriktig og uerfaren. Hun har opplevd sine krenkelser hun også, men hun vil ikke finne seg i Makars overdrivelser og setter ham på plass for dem. Likevel er det en slags gjensidig avhengihet, for hun skriver også at han må fortsette å skrive og gjerne må komme på besøk. Også hun går fra å være lett til sinns, til å se alt i det ytterste mørke. Det virker imidlertid enklere for henne å være oppriktig og direkte. Makar må liksom alltid ta hensyn til sine skjulte motiver og innrømme dem også, og han går seg selvfølgelig vill i dem. Varvara forvirres bare av dette, men behandler dem likevel i fullt alvor og med største oppriktighet, her også.

Noen ytre handling er det ikke så meget av i denne romanen. Det er stort sett disse brevene som går frem og tilbake. Innskutt er imidlertid en 17 siders beretning, der Varvara forteller om sin fortid og hvilke krenkelser hun har gått gjennom. Denne er skrevet rett frem, i jeg-form (i den grad Dostojevskij kan skrive rett frem, se f.eks s. 38: «Nå vil jeg si noen ord om (…) Grunnen til at jeg ikke har gjort det tidligere (…) Men nå begynte plutselig (…) på det mest levende!»). Første vanskelighet var da familien måtte flytte fra landet og inn til St.Petersburg, det ville hun ikke. Hun var da 12 år gammel. På landet hadde hun lekt i skogen og overalt, i byen var det ikke noe å finne på og hun måtte høre på farens forretningskrangler. Hun ble sendt på privatskole, der hun mistrivdes, og slik fortsetter det. Familien går til grunne, faren dør av sykdom og i bunnløs gjeld, resten må selge alt de eier, Varvara er 14 år og står uten fremtid. De flytter inn hos et udyr ved navn Anna Fjodorovna, som driver en merkelig geskjeft og ofte er i forretningsmøter. Der ble Varvara undervist av studenten Prokorskij, og Dostojevskij presenterer oss nok et motiv som siden i forfatterskapet skal bli fullutviklet. Sammen med en annen pike som bor hos Anna, plager Varvara studenten og får dårlig samvittighet av det. Denne samvittigheten reflekterer hun over, «man sier at anger letter sinnet – det er ikke sant, tvert om!», og hun skriver også at angeren var iblandet egenkjærlighet, fordi hun som 15-åring ville bli sett på som voksen. Forholdet mellom Projorskij og faren er også svært Dostojevskijsk, og kan sees som et bilde på eller variasjon over forholdet mellom Varvara og Makar. De fornedrede og krenkede unner seg ingenting, og finner seg i alt. Et lite øyeblikks lykke, er mer enn nok for dem. Se også hvordan Varvara og far Prokorskij går sammen om å kjøpe bursdagspresang til Petanka (Prokorskij – studenten), Varvara bruker absolutt alle sparepengene sine, 30 rubler, for å kjøpe Puskjins samlede, innbundet. Prokorskij hjelper til med alt sitt, 2 og en halv rubel. Det strekker seg til og med så langt, at gamle Prokorskij gjerne vil gi en bok på egen hånd, for å vise at han har forbedret seg, hvorpå Varvara vil la ham gi samtlige for å glede ham og sønnen. Det er oppofrelse til det ytterste, og fødselsdagen ble den lykkeligse for Varvara, siden hun flyttet til St. Petersburg.
To måneder senere dør Prokorskij.

Makars fortid er tretti år som kopist på kontoret. Han legger vekt på at han har utført sitt arbeid samvittighetsfullt og godt, han har ikke vært noen til last, allikevel har han blitt meget slett behandlet. Det er ikke mange lyspunkt i livet hans, men han skriver karakteristisk at han har det bra – for ikke å sette ytterligere bekymringer i Varvara. I brev etter brev tolker han seg selv, og sin egen tolkning, slik Bakhtin skriver. Dostojevskijs helter har tilgang på akkurat samme informasjon og selvinnsikt, som leseren. De er ydt full rettferdighet, i fremstillingen av seg selv.
Se brevet 26. juni, der Makar skriver side opp og side ned, utdrag fra en bok av en Razaev han har kommet med. Det er mulig han her gir uttrykk for sine egne kjærlighetsdrømmer, vilt overdrevet, men han får likevel vist seg, for skrive av – det er noe han kan. Og han går straks etterpå i forsvar, det er kanskje vel dristig, skrevet mest for spøk, kretsen lo voldsomt av det.
Se overdrivelsene, i tillegg til Prokorskij-historien, særlig hvordan Makar blir forelsket i en skuespillerinne, og bruker alle pengene sine til å kjøpe parfyme og leie drosje, og kjøre frem og tilbake utenfor vinduet hennes. Unge Dostojevskij bruker kraftige virkemidler for å få frem den manglende selvfølelsen, og lengselen etter å være noe mer enn man er. Se også brev fra Varvara 27. juli, der hun beklager seg for samvittighetsløst å ha tatt i mot alle gaver – til tross for at hun i brev etter brev har insistert at Makar må slutte å gi dem. Og Makar har tatt forskudd på lønn, og solgt klærne sine, for å gi disse gavene, rene luksusgaver som konfekt og teaterbilletter. Se også hvordan Makar gir 20 kopek til Gorsjikov, langt mer overdrevet enn Anders Tangen i sult. Brev 5. september.

8 juli-brevet, s. 80-82 er det berømte der Makar Aleksejevitsj går gjennom kappen. Han kan ikke fordra den, fordi han kjenner seg igjen og føler seg forulempet og tråkket på. Han forsvarer rørende hakkeloven, hvordan alt er inndelt i rang, og de har sin riktige tone seg i mellom, alt for at noen skal gjøre noe (ellers ville ingen gjøre det grann, jeg gjør tjeneste der og der, men selve arbeidet er en bisak»), og han foreslår en alternativ avslutning, der Akakij dør begrått, eller aller helst overlever og får igjen kappen sin, og i tillegg blir kalt inn på generalens kontor der han får sin påskjønnelse. Hvor fornærmelig dette er, kan ytterligere sees i brev 1. august. «En fattig mann er fordringsfull; han har også et annet syn på denne Guds verden og ser skjevt til hver som går forbi, ser omkring seg med forvirret blikk og lytter til hvert ord, – det er vel ikke om han de snakkerr, tenker han. De sier kanskje at han ser ille ut? (..) Og de betrakter ham fra alle kanter.» (s. 90) «Og om noen begynner å snakke til Dem om en eller annen Shakespeare, at det finnes en Shakespeare i litteraturen, – så er også Shakespeare noe sludder, det rene vrøvl alt sammen, bare laget for å spotte folk!» (s. 92)

Mellom brevene foregår den egentlige handlingen. Brevene er kommentarene til den. Vi får bare refleksjonene. Det er også imponerende hvordan Dostojevskij får fremstilt all den elendigheten, uten at det bare blir natt og gråt og gjørme ut av det. Det er rørende hele tiden, og sympatisk i stedet for utleverende. Brevene begynner ille, og blir bare verre og verre. Makar Akakajevitsj Dusjkin får en liten oppreisning, med hundre rubler av en excellense. Varvara ender med å måtte gifte seg med Bykov, en rik kjøpmann, bare litt bedre enn døden i Lübeck. Dostojevskij fremstiller det ikke fryktelig, hun tar forholdsvis rolig og sindig valget i brev 23. sep, hun velger det hun ikke kan velge annet enn. Noen god skjebne er det naturligvis ikke, og Bykovs hastverk med bryllupet og å reise vekk, lover ikke godt. Dessuten viser han straks etter sitt sinne og sin heftighet, det lover ikke godt. Men det er ikke fremstilt med den nytelsen Garborg lar lille kari få døden i Lübeck, Dostojevskij er liksom like fortvilet som Varvara. Og den som er aller mest fortvilet, er Makar.

Kuriositet: Første «Mer død enn levende,» s. 103, i forbindelse med at Makar skal Markovs hus for å låne penger, og etter lange nedbrytende tanker og småhendelser, møter noen hunder som gneldrer på ham. Denne gjentas igjen og igjen i brev 9. september, der Makar har hoppet over en linje i avskriften av et brev. Se også «Nå skal De høre hva som er hendt! Jeg vil fortelle det uten å bry meg om stilen, jeg skriver som Gud inngir meg det.» s. 123. Denne teknikken utvikler Dostojevskjj til mesterskap. Se også hvordan Gursjov dør, han tåler ikke lykken, tåler ikke oppreisningen i brev 18. september. Et motiv Dostojevskij prøver igjen i hvite netter.

Se scene s. 125, der Makar står skolerett foran adminstrasjonen og mister en knapp. Parallell til en gal manns dagbok. Stemningen er den samme.

Siste setning: «Å, men hva har vel stilen å si, min kjæreste venn! Se, jeg vet jo ikke engang hva jeg selv skriver, har ikke anelse om det, vet ingenting, og jeg vil heller ikke lese det igjennom og ikke forberede stilen, jeg skriver bare for å skrive, for å skrive mest mulig til Dem… Min lille due, elskede vennen min!

Reklamer

Et hjørne for klining

Et hjørne for klining

Det hendte han tenkte tilbake på en fest han hadde arrangert en gang. Han hadde invitert alle gjestene med omhu, alt var tilrettelagt for ei eneste ei, at hun skulle trives, men ikke så mye at hun ville bruke tiden på snakke med ham. Han hadde invitert venninnene hennes, og han hadde i lengre tid lagt vekt på å være grei med dem for å vinne innpass, og han hadde unngått å invitere kjente av henne han ikke kom overens med. Av gutter hadde han bare invitert dem som på ingen måtte kunne bli rivaler. Alt var lagt til rette. Og i hagen hadde han sånn tilfeldigvis anlagt to stoler, og en liten lampe, der de to kunne sitte under og på det rette øyeblikk begynne å kline. Han hadde sett det for seg en rekke ganger, særlig før, men også etterpå, hvor før selvsagt var mest spennende. Etterpå var det jo mer det samme, og ikke så altfor lenge etterpå gikk de hver til sitt og har ikke sett hverandre siden. I leiligheten min har jeg kjøpt en flott stol. Hvis det kommer damebesøk, så kan hun sitte i den, vær så god, kan jeg si. Sitt der. Og så sitter jeg i sofaen. Hun vil bli meget glad i den stolen, men ikke så glad, at hun ikke etter en stund vil miste tålmodigheten og sette seg ved siden av meg i sofaen. Jeg har sett det for meg mange ganger. Og ingenting er så vondt som at det før var mye mer spennende.

ES 19 jan 2008

Titus Andronicus, av William Shakespeare

Første gangen jeg leste Titus Andronicus, Shakespeares første tragedie, ble jeg naturligvis overrasket over all volden. Det er ikke bare det at folk blir voldtatt, drept og spist (!), det er også det at det aldri tar slutt, og at den ondskapsfulle måten det blir gjort på er så helt over alle grenser. De fleste som deltar er på en eller annen måte i familie med hverandre, eller har lojalitetsforhold av andre grunner, så det er som regel mulig å drepe og voldta like i synet på mødre og fedre, søsken og ektefeller.

For eksempel har vi denne konstruksjonen her. Bassianus er bror til Saturnius, keiseren Titus er lojal til. Bassianus er også gift med Lavine, Titus’ datter. Bassianus blir drept av Chirion og Demtrius, sønner av Tamora, goterdronningen som blir gift med Saturnius i starten av stykket. Lavine er gift med Bassianus, men blir voldtatt av Chirion og Demetrius, og får hånden kuttet av og tungen skåret ut. To av Titus’ sønner, Quintus og Martius blir beskyldt for drapet på Bassianus, og selv dømt til døden og drept.

Sånn fortsetter det. Det er nesten underholdende å lese, fordi det er så utrolig, og fordi det er skrevet av Shakespeare.

Det er mye som hangler i Titus Andronicus. Plottet er litt uklart. Det er krig mellom romerne og goterne, Titus Andronicus er general i denne krigen, og det er strid om hvem som skal ha makten i Roma. Stykket har mange karakterer, men de er ikke så veldig distinkte, og de fleste av dem dør underveis. Det er også ting å utsette på karakterenes beveggrunner, noe som typisk skyldes en ung dramatikers temperament. Også Ibsen hadde noe slikt, i sin debut, Catalina.

Hos Shakespeare er det Titus Andronicus som i første akt dreper en av sønnene sine, Mutius, fordi «han står i veien for ham». Glødende i hodet frasier han seg så både denne sønnen, og alle sine andre sønner. Han vil ikke gi Mutius en begravelse, et motiv Shakespeare nok har funnet i et av antikkens stykker, for eksempel Antigone. Der er det imidlertid helt sentralt i handlingen, og en hovedkonflikt mellom Antigone og kong Kreon. Begge har de gode grunner, Antigone for å begrave, hun er prinsippfast, den døde må begraves for livet etter døden, kong Kreon for å la være. Han må statuere et eksempel. Hos Titus Andronicus ser ønsket om å la være å begrave mest av alt ut til å være et resultat av at det koker i hodet hans. Få replikker senere har han da også skiftet mening, og går med på begravelsen.

Senere i stykket kommer det umotiverte drapet på sønnen i et enda merkeligere lys, da Marcus dreper en flue, og Titus bærer seg over det, «du drepte en uskyldig flue, den har en far og en mor. Det blir nesten grotesk, ufrivillig komisk.

Slik er mye av handlingen i dette stykket. Det er mange kraftige følelser og store utfall, men de er sjelden godt begrunnet. I akt to er mye av problemet at folk faller ned i hullet der den drepte Bassianus er kastet. Fallene er symboltunge, men de er ikke akkurat godt motivert. Det virker vanskelig å få til godt teater i disse scenene, å gjøre de usannsynlige fallene troverdige. De er dog nødvendige, for det er noen av Titus Andronicus’ sønner som faller, og Septimus må finne dem der, så han kan tro de er skyldige i drapet på Bassianus, som er hans bror.

PLOTT OG SYNOPSIS

NOEN SENTRALE TEMA OG MOTIV

Det er flere gjengangere av tema og motiv i dette stykket. Vi har tronfølgekonflikt, med hvem som skal overta keisertronen. Vi har voldtekt brukt som hevn, nesten i direkte kopi fra Ovid og hans metamorfoser, som det også blir gjort oppmerksom på i stykket. Svik er et tema som blir litt overforbrukt i dette stykket, det mister noe av kraften, siden sviket mer er en regel enn unntak. Den største svikeren er selvsagt Aaron. Rasisme var ikke noe begrep på Shakespeares tid, men i likhet med The merchant of Venice (jøden Shylock) og Othello (som i likhet med Aaron er moor) er rase og raseres karakteregenskaper et tema. Her i Titus Andronicus er svarte Aaron en ond karakter. Senere blir karakteregenskapene mer balansert, de som dømmer Shylock er vel så harske som ham, og Othello gjør ingenting ondt. Lesingen av alle disse tre stykkene har naturligvis forandret seg i nyere tid, da rasisme er uakseptabelt, og det er vanskelig å forholde seg til at The merchant of Venice kan leses antisemittisk. I Titus Andronicus er handlingen så ekstrem og Aaron så over alle grenser ond, at det ikke blir sett på som et problem.

Forkledningsmotivet er veldig ofte brukt i Shakespeare. Her kommer det i form av at Tamara kler seg ut som hev (revenge), og hennes to sønner som mord og voldtekt. Det er simple navn, og tydeligvis simple forkledninger, for intrigen blir avslørt med en gang.

NOEN SENTRALE KARAKTERER

Det er mange karakterer i stykket, og de kan være litt vanskelige å holde styr på. Titus Andronicus er altså general i den romerske hær, han har nettopp beseiret goterne i det stykket begynner. Han har mange sønner, noen av dem er allerede drept i krigen, de forblir navnløse, og noen er med i stykket. Mutius (drept av Titus i akt 1), Martius og Quintius (drept av Aaron i akt 3, etter å ha blitt beskyldt for mordet på Bassianus i akt 1) og Lucius er sønnene som er med i stykket. Lavine er datteren hans. Hun blir tidlig voldtatt, og får tungen kuttet av, så hun ikke kan snakke.

Aaron
Som Othello er Aaron en moor, nøyaktig hva det betyr er omdiskutert, men han er i hvert fall svart. På Shakespeares tid var dette ensbetydende med å være mørk også i personlige egenskaper. Othello er det ikke, Aaron er det i høyeste grad. Selv om Shakespeare i løpet av karrieren dikter opp mange ondskapsfulle karakterer, kommer få av dem opp mot Aaron i å være gjennomført slem, uten å ha noen videre motivasjon for handlingene sine. Han er heller ikke slu, som Iago i Othello, eller maktsyk som Richard III eller Lady MacBeth. Hans ondskapsfulle plott er veldig plumpe, og lykkes vel egentlig bare siden ingen av karakterene i dette tidlige stykket har noe særlig dybde, til å gjennomskue ondskapen og den som står bak dem. Ofte kan intenst ondskapsfulle karakterer være de mest interessante i litteraturen. Aaron er det imidlertid ikke, siden han er for endimmensjonal, lite troverdig og lite besettende (sjekk Dostojevskijs «De besatte» for en virkelig besettende, ond karakter). Aaron virker rett og slett veldig oppdiktet.

LUCIUS.
Art thou not sorry for these heinous deeds?»

AARON.
Ay, that I had not done a thousand more.
Even now I curse the day,—and yet, I think,
Few come within the compass of my curse,—
Wherein I did not some notorious ill:
As, kill a man, or else devise his death;
Ravish a maid, or plot the way to do it;
Accuse some innocent, and forswear myself;
Set deadly enmity between two friends;
Make poor men’s cattle stray and break their necks;
Set fire on barns and hay-stacks in the night,
And bid the owners quench them with their tears.
Oft have I digg’d up dead men from their graves,
And set them upright at their dear friends’ doors,
Even when their sorrows almost were forgot;
And on their skins, as on the bark of trees,
Have with my knife carved in Roman letters,
‘Let not your sorrow die, though I am dead.’
Tut, I have done a thousand dreadful things
As willingly as one would kill a fly;
And nothing grieves me heartily indeed
But that I cannot do ten thousand more.»

Denne monologen fra akt 5 skulle illustrere greit hva slags mann Aaron er. Legg for øvrig merke til detaljen så lett som man dreper en flue, noe som nettopp er gjort i stykket, og som det blir litt oppmerksomhet rundt. Også den unge Shakespeare lot motivene komme igjen i replikker og i handling, i forskjellig lys og fra forskjellige versjoner, noe den senere Shakespeare utviklet til mesterskap.

Titus Andronicus

Stykkets hovedperson, men han har kanskje ikke fylden som skal til for å fylle den rollen. Han er en stor general, noe hans seier over goterne viser, men all denne storheten er noe som bare blir vist utenfor scenen. I stykket gjør han noen merkelige valg, og uttrykker seg storslått retorisk der situasjonen ikke passer til det. Han dreper sin sønn Mutius, uten å gjøre noe stort nummer av det. Han stoler også øyeblikkelig på at Aaron vil spare Martius og Quintius (to av hans andre sønner) når han bare hogger av seg hånden sin i pant. Disse valgene, og måten Titus forholder seg til ulykkene som skjer ham, gjør det vanskelig å engasjere seg i hans skjebne. Det går ikke innpå oss, som tragediene mot Hamlet, Lear, Othello og mange av de andre hovedpersonene i Shakespeares øvrige tragedier.

NOEN SITATER

Gløden i replikkene ser vi i akt 2, der Chiron skal gi uttrykk for sin kjærlighet til Lavine, en kvinne han knapt har sett.

«CHIRON.
Aaron, a thousand deaths
Would I propose to achieve her whom I love.»

Chiron er en goter som er tatt til fange, Lavine er datter av Titus Andronicus.

Når Titus Andronicus klager over sine uskyldige sønners dødsdom, kan han komme opp med visdomsord som dette:

«A stone is soft as wax, tribunes more hard than stones;
A stone is silent, and offendeth not,—
And tribunes with their tongues doom men to death.»

Dette er i starten av tredje akt. Titus har allerede hatt en monolog over dødsdommen, da Lucius kommer, og gjør ham oppmerksom på at det er ingen som hører ham. Han snakker til steinene. I monologen sier han at han aldri ville grått over sønnene som døde i ære, det er den skammelige og urettferdige dødsdommen som er utålelig for ham. Her får det i stykket en viss rettferdighet at han selv drepte sin sønn, Mutius. Det viser at det er ikke sønnenes liv i seg selv som betyr så mye for ham, det er andre ting som er viktigere. I teaterstykker der hele historier skal spilles over noen timer, må man godta enkelte merkelige valg fra karakterene for at handlingen skal få utspille seg. Også i mesterverkene til Shakespeare må av og til karakterene være dummere enn de i det virkelige liv ville vært, for at de i situasjonene som oppstår skal gjøre som de gjør. Så det er en følelse for dramatikkens nødvendighet også her i den tidlige Shakespeare. Det blir bare trukket altfor langt, slik at det blir vanskelig å ta verken handlingen eller karakterene alvorlig. Igjen er det veldig naturlig å sammenligne med Ibsens debut, Catalina.

«Tis well, Lavinia, that thou hast no hands;
For hands to do Rome service, are but vain.»

Fra femte akt er et sitat som skulle vise hvor vilt det går for seg i stykket. Det er Titus som forteller til Tamara, som nå uvitende sitter og spiser sine egne barn.

«SATURNINUS.
Go, fetch them hither to us presently.
TITUS.
Why, there they are, both baked in that pie,
Whereof their mother daintily hath fed,
Eating the flesh that she herself hath bred.
‘Tis true, ’tis true; witness my knife’s sharp point.
[Kills Tamora.]»

Avslutningsreplikken til Aaron:

«AARON.
Ah, why should wrath be mute and fury dumb?
I am no baby, I, that with base prayers
I should repent the evils I have done:
Ten thousand worse than ever yet I did
Would I perform, if I might have my will:
If one good deed in all my life I did,
I do repent it from my very soul.»

Ta en titt på denne boken i iBookstore: https://itunes.apple.com/no/book/tragedy-titus-andronicus/id361560104?l=nb&mt=11

Dirigenten

I fjor brukte jeg søndagene til å poste egne reservetekster, reserver til de 365 korttekstene i hovedkategorien. Årsaken til at jeg har disse reservene, er at jeg satte den regel for meg selv, lenge før blogging ble et tema, at hver dag skulle ha sin tekst, og førsteutkastet til denne teksten skulle være skrevet på denne datoen. Det ble jo litt spesielt, når noen datoer tilfeldigvis hadde flere gode tekster, mens andre datoer ikke hadde tekster i det hele tatt. Men sånn er det når hodet er innrettet som mitt, da kan man ikke ta hensyn til konsekvenser i den slags spørsmål, da er regelen regelen. Tekster det ikke var plass til ble lagt over i dokumentet for «Reserver». Som på ny ble en besettelse. Det skulle være 12 reserver hver måned. Og sånn er det blitt.

Noen av reservetekstene er ok, og vel så det. Som denne, kalt «Dirigenten», og skrevet 8. januar, 2005.

Dirigenten

Av og til skulle jeg ønske at jeg var dirigent og hele verden var orkester og publikum. Jeg kunne godt høre applausen mens jeg verdig gikk ned mot podiet, med taktstokken i hånden og notearkene under armen og i hodet. Når jeg kom ut på scenen ville applausen økt enda litt mer, slik at jeg for ikke å virke arrogant måtte vinke til publikum. Jeg gjør et lite sprett for å komme meg opp til dirigentpodiet mitt, til og med orkesteret gisper av forventning, jeg legger notearkene ned og bukker til publikum og puster dypt inn, det er som om også applausen blir sugd inn av mitt innpust, den opphører i alle fall, og det er bra, for nå skal jeg slå tre ganger på dirigentstativet hvor jeg har notene mine, slik at konserten kan begynne, der begynner den, det er jeg som bestemmer at den skal begynne, jeg peker bare på den som skal begynne, aldri har noe begynt i så rette øyeblikk som dette. Og jeg veiver med armene, jeg er fortissimo og piano, jeg får frem enhver stemning og tanke, ingen følelse er fremmed for meg. Jeg er dirigenten. Av og til skulle jeg ønske det.

ES2005