Kan noen se meg

Kan noen se meg?

I denne historien har jeg diktet opp noen som er fryktelig ensom. Jeg har diktet ham slik det kan være i virkeligheten, men det er ikke virkelig, det er oppdiktning. – Kan noen se meg, spør han. Han spør det inne i hodet sitt, for det er selvfølgelig ingen i leiligheten hans som er der og kan høre. – Er det noen i hele verden som vet at jeg er her? tenker han, det er tenke han gjør. Finnes det noen som akkurat nå, tenker på meg? tenker han, og prøver med sin beste vilje å komme på en eneste en som kanskje akkurat nå, tenker på ham. Det er sannsynligvis ingen. Han ser seg om i den tomme leiligheten sin. Hvor tom den er når det ikke er noen der, utenom ham, selvsagt. Huff, tenker han, det hadde ikke hjulpet så mye om noen tenkte på meg, de måtte også være her, tatt kontakt. Det er lørdag, tenker han. Det er lørdag her i virkeligheten også, her jeg skriver teksten, så det passer godt. Vi har noe til felles der, min hovedperson og jeg. Jeg har litt lyst til å fortelle ham at jeg kan se ham meget tydelig. Jeg ser ham lys levende inne i hodet mitt. Og jeg har også lyst til å gå inn i leiligheten hans, og holde ham med selskap, hvis det kan hjelpe på humøret hans. Jeg har også litt lyst at han skal se meg.

ES 23. feb (2008)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s