Trist

Trist

Det hender jeg er trist. Jeg er egentlig en glad person som føler det er mest naturlig for meg å være glad og fornøyd, jeg har det best når jeg ler, men det hender altså at jeg er trist. Og noen ganger er jeg svært trist. Jeg tror ikke det finnes håp, jeg tror ikke det nytter, det er sånne ting jeg ikke tror når jeg er trist, og jeg blir bare enda tristere av den grunn. Noen ganger føler jeg at jeg aldri kommer til å holde ut. Hvorfor i all verden skal jeg gå gjennom alle dagene, når det bare er sånn som dette? Noen ganger skulle jeg ønske at tristheten var mer konkret, slik at det gikk an å gjøre noe med den. Noen ganger skulle jeg ønske at tristheten var en liten fyr man kunne ta ut av kroppen for å snakke litt med ham. Da ville jeg satt ham på bordet, og forsøkt å holde litt kontroll over ham. Ja, når jeg hadde han her fysisk, og han var veldig liten, da skulle jeg nok klare å holde ham der jeg vil. – Der kan du se, ville jeg sagt til tristheten min, – nå kan du se hvem som bestemmer. Jeg ville ikke brydd meg om å anklage ham for noe, når jeg var den største og sterkeste. – Du kan bare sitte der på bordet, ville jeg sagt til ham. Det er sånn jeg ville gjort det om jeg hadde kontrollen over ham.

ES 2. mars, 2009

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s