De fornedrede og krenkede, av F. M. Dostojevskij

I 1999 leste jeg flesteparten av Dostojevskijs romaner og øvrige utgivelser for første gang. Jeg leste en bok i måneden, fra samleutgaven til Solum. Jeg gjorde meg noen notater i Access, ment for meg selv, men jeg poster dem her, i påvente av at jeg får lest bøkene om igjen på russisk, og postet nye notater.

Dette er det jeg den gang skrev om De fornedrede og krenkede.

Jeg har nå lest del I. Det er på en måte ikke troverdig. Natashas kjærlighet virker litt kunstig, likeså Alosjas oppriktighet, dermed faller en god del av historien. Man står igjen med en hypotetisk tanke om at slik kjærlighet og et slikt forhold kan være mulig, noe som vil lede til spørsmålet om gjennomføringen i så fall er ønskelig, når det går så sterkt utover så mange andre. Natasha føler seg opporfrende, og finner – i følge fortelleren – tilfredsstillelse i denne oppofrelsen, men saken er at hun i bunn og grunn vel er egoistisk, ved at hun setter sine egne ønsker om hvordan kjærligheten skal være foran kravet til medmenneskelighet i forhold til sine øvrige nærmeste. Hun vil ofre seg også for Alosja, til og med er hun villig til å slippe han fri, men det er ikke noe annet enn misforstått edelhet. Selvsagt må hun slippe han fri. Det eventyrlivet hun ønsker seg har ikke noe for seg i en virkelig verden. Hun må slippe ham fri –  ikke av høysinn, men av skam.
Til sist ligger spørsmålet: Sett at denne kjærligheten virkelig er ekte og oppriktig, skal kjærligheten settes foran alt annet?
——
Tja, det ovenfor er skrevet etter å ha lest del I. Inntrykket opprettholdes gjennom resten av delene, og jeg har klar i hodet en lang fremstilling av hvordan jeg ser på boken. Men det står allerede i etterordet til Erik Egeberg. Karakterene blir for tynne og puslete. Dermed blir det vanskelig å ta noe alvorlig. Fortelleren blir bare en løpegutt for handlingen, slett ikke et menneske. Natasja er for enkel i sin påståtte kjærlighet,  likeså er Katja og Alosja enkle. De er enkle alle sammen – utenom fyrst Valkovskij, i følge Egeberg (skjønt han også nevner at fyrsten mangler den nødvendige mangetydighet til å gi ham kraft). Jeg synes fyrsten er for overdrevet motbydelig. Det er et ugjendrivelig kjennetegn ved Dostojevskijs tidlige diktning, figurene er overdrevne, og dermed lite troverdige. Romanene kan derfor ikke bli noe av verdi.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s