Graveren

I begynnelsen av juni 2009 var min helse på mitt lavmål. Akkurat 4. juni, dagen da jeg skrev denne teksten, er kanskje den verste. Jeg hadde vært hos legen dagen før, fått beskjed at det var ikke farlig å trene, prøvde å springe opp Stoltzekleiven, og brukte 45 minutter. Jeg hadde ikke jern, hadde ikke blod, jernlageret var tømt, blodverdiene halvvert av hva de skal. Dagen etter ringer legen, resultatet av prøvene er klare, jeg må straks legges inn på sykehus.

Innimellom har jeg altså rukket å skrive teksten «Graveren». Det blir en reservetekst, fordi Det er nok nå, fra 2006, er hovedteksten 4. juni.

Graveren

Noen historier er mer uhyggelige enn andre. Jeg var en gang overbevist om at alt i mitt liv var slutt, nå var det ikke mer, og det var ikke bare fordi jeg var så nedtrykt i tankene jeg tenkte slik, det hadde også noe med helsen å gjøre. Den skrantet, og hadde i lang tid skrantet. Det var altså ikke bare med meg at jeg like godt kunne dø, fordi det var ikke mer for meg å gjøre, det var mer å gjøre, men jeg kunne dø likevel. Det var mer slik at når jeg endelig hadde funnet noe å gjøre, så skulle jeg dø, tenkte jeg. Det var i denne stemningen jeg var i, da jeg fant en mann som stod og gravde. Han stod bare der, gravde. Jeg spurte ham hva han gravde etter, om han kanskje ville finne noe med all gravingen sin, eller om han kanskje tvert i mot ville skjule noe, haha? Han svarte ikke noe på det, han fortsatte å grave. Hvorfor graver du, spurte jeg, mer konkret. Jeg graver en grav, sa han. Det var et uhyggelig svar, og jeg skvatt litt unna. Denne graveren skremte meg. For hvem? spurte jeg. Hvem er det du graver for? Jeg graver for meg selv, svarte han. Jeg ville spørre om han gravde en grav han bare selv skulle legge seg oppi uten videre, men jeg begynte allerede å bli lei av spørsmålene mine, og da kunne jeg bare forestille meg hvordan han måtte føle det. – Skal du legge deg nedi der? spurte jeg, likevel. – Ja, svarte han. – Ja, men du er jo ikke død? På dette spørsmålet holdt han for første gang et øyeblikk opp å grave, stakk spaden i jorden og hvilte seg med håndflatene mot den. – Hvordan kan du uttale deg om det? spurte han. Spørsmålet overrasket meg, jeg stod jo der og snakket med ham. På den annen side følte jeg at dette ikke var forklaringen han var ute etter. – Du ser levende ut, sa jeg.  – Jeg ser levende ut, sa han, og fortsatte å grave. – Det er det alle sier, sa han, eller tenkte han, jeg begynte plutselig av en eller annen grunn å ha innsikt i hva han tenkte også. Alle som ser meg de sier at jeg ser levende ut, men det er bare fordi de ikke vet at det i meg som lever er i ferd med å forsvinne, og det som dør er i ferd med å overta. Derfor graver jeg denne graven her, slik at jeg selv kan stige ned i den og ligge der. Det er det mest meningsfylte jeg kan gjøre, sa han, eller tenkte han, forstod jeg. – Hvem er du, spurte jeg samtidig som jeg skjønte hvem han var. – Jeg er deg, svarte han. Uhyggelig.

 ES2009

17052009029

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s