Fuglane, av Tarjei Vesaas

Dette er den første romanen jeg leste og virkelig likte. Det var den første romanen jeg leste av glede og ikke av plikt. Det må ha vært mens jeg var i militæret, eller et av de første studieårene i Bergen, antagelig det siste. Jeg hadde lest opptil flere bøker, også etter jeg var ferdig med videregående skole, men det var helst fordi jeg hadde hørt det var lurt å lese bøker og følte det var nødvendig. Jeg hadde selvfølgelig latt meg underholde av bøker, men det var underholdning som jeg kunne få bedre og sterkere på andre måter. Med Fuglane traff det meg noe dypere, det påvirket meg, og jeg forstod at god litteratur ikke bare er underholdende, men også utviklende.

Vesaas ble etter dette min norske favorittforfatter. Han er en stor novellekunstner, og har også skrevet vakre dikt. Han har et aldeles nydelig språk, ingen gjør ham det etter, og ikke kan det la seg oversette til andre språk. Jeg slukte hans måte å skrive på. Særlig slik det kom til uttrykk i Fuglane, min absolutte favoritt, og i novellene hans.

Siden har jeg naturligvis lært både Vesaas og litteraturen bedre å kjenne. Hans øvrige romaner treffer meg ikke like godt. Symboltunge Kimen og enda mer symboltunge Isslottet er for kunstlet og anstrengt etter min smak. Fuglane kan sikkert også leses symboltungt, men den trenger ikke å bli lest slik for å fungere for meg, jeg har aldri brukt mye tid på hva de ulike tingene i denne romanen skal bety. Det kommer til meg direkte. Det gåtefulle i den, som fuglespråket til Mattis, er noe han har som ikke jeg har. Disse hemmelighetene skal han få ha i fred. Isslottet har også en del gåtefullt, men det taler ikke til meg på samme måte, langt i fra. Man trenger en del nøkler for å få noe ut av den, og det er ikke for meg så mye jeg vil få tilgang til om jeg får tak i disse nøklene. Det er for mye anstrengelser, og for lite utbytte. Slik er det med mye av den aller mest symboltunge litteraturen, den treffer ikke meg om den ikke også gjør det på overflatenivået. Symbolene må fungere også uten å være symboler.

Dette ble kanskje mye om min litterære smak, og lite om romanen Fuglane, men sånn får det så være. Det har alt å gjøre med at ambisjonene for bloggen overgår tiden jeg har å bruke på den. Jeg har skrevet mer om noen av novellene til Vesaas, deriblant forløperen til denne romanen, novellen Tusten, der Mattis Tust først blir introdusert.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s