Slå av en prat

Slå av en prat

Jeg var ute en gang og spaserte en gang i en liten ukrainsk småby av typen man ikke skriver navnet på i en tekst som denne. Det er ikke engang sikkert at jeg gikk i denne byen, at jeg var der, kanskje er det hele oppdiktet? Hva gjør vel det? Det er en skjønn historie, og det var en skjønn dag. Det var en sommerdag, solen skinte og jeg gikk lettkledd rundt og tenkte hvor vakkert det er og hvor vakre alle mennesker egentlig er, og hvor vakkert det er å leve. En gammel ukrainsk mann satt i veikanten og ventet på ingen verdens ting, og jeg tenkte at jeg kunne slå av en prat med ham. – Privjet, sa jeg på russisk, det betyr – hei! og han svarte på hilsningen min, litt grettent, siden jeg hadde brukt en litt vel uformell tiltale, han brukte det korrekte, og spurte også hva det var jeg ønsket. – Nitsjevo, nitsjevo, sa jeg på russisk, det betyr – ingenting, ingenting. Jeg satte meg ned ved siden av ham, og ventet sammen med ham. Jeg likte tanken på at vi begge ventet på ingenting. – Ja iz Norgvegii, sa jeg, det betyr – jeg er fra Norge. – Fra Norge, spurte han, og fulgte opp med å si noe jeg ikke helt forstod, men som jeg nikket til, og smilte. Deretter livnet han også opp, og smilte, og fortalte i god fart enda mye mer, hvorav jeg forstod litt, men ikke mye. Han gjorde imidlertid av og til noen ansiktsuttrykk jeg kunne reagere på, og jeg gjorde stor lykke i å kopiere hans. Jeg kopierte dem alltid med variasjoner, noen ganger lo jeg høyt der han bare lo litt, noen ganger smilte jeg bare, der han lo. – Pravda, spurte jeg av og til på russisk, det betyr – er det sant? Under de lange historiene hans fryktet jeg alltid at det skulle ende opp med et spørsmål, et konkret spørsmål, og at han tidde stille og så på meg. De gangene det skjedde, la jeg ansiktet i tenksomme folder, og sa ”Nu, da”, som betyr ”Nåvel”, eller noe sånt, på russisk, jeg sa av og til også ”Ja ne Znaio”, som betyr ”jeg vet ikke”, eller ”Mozjet bit”, som betyr kanskje. Vet du virkelig ikke? spurte han en gang overrasket, da jeg tilsynelatende ikke visste, og han fulgte opp med å fortelle lenge og vel og forklare grundig og utførlig hva det enn var jeg ikke visste. – Forstår du? endte han opp med å spørre. Jeg kastet hodet bakover for å vise overraskelsen over spørsmålet hans, hvor unødvendig det var å spørre, – Kanetsjna, sa jeg på russisk, det betyr – selvsagt. Til slutt tok vi hverandre fast i hendene, og han gikk et eller annet sted. Hva han enn ventet på, hadde tilsynelatende skjedd. Og jeg kunne fortsette spaserturen min i den lille ukrainske småbyen som ikke skal ha navnet sitt i noen tekst, hvor alt var så vakkert, og hvor jeg slo av denne praten, hvis det nå var det jeg gjorde.

ES 10. aug, 2009

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s