Hva man oftere enn alt finner i romaner, fortellinger osv (Что чаше всего встречается в романов, повестях и.т.д), av A. P. Tsjekov

I år tenkte jeg å gjennomføre et monumentalt prosjekt: Å poste innlegg om alt som er av Tsjekhov. Jeg har hans samlede verk på russisk, og leser dem systematisk, fra tekst nummer 1, og fremover. Jeg har skrevet ned noen små kommentarer for meg selv, for hver av dem, og kommer til å poste disse for de jeg ikke har skrevet noe mer om. Slik får også norske lesere tilgang på alt det Tsjekhov har skrevet, også det som ikke er oversatt til norsk.

Allerede har jeg postet Brev til en lærd nabo, den aller første teksten Tsjekhov fikk publisert. Den er jeg godt i gang med å forsøke å oversette også. Det er ytterst tidkrevende, og det er et ungdomsverk, ikke noe stor litteratur, så jeg er ikke så sikker på om det er verdt tiden. Det er pausearbeid for meg. Og jeg har ikke så mange pauser.

Uansett, i dag er det altså tekst nummer 2, den som greit på russisk heter: Что чаше всего встречается в романов, повестях и.т.д, eller «Hva man oftere enn alt annet møtes med i romaner, fortellinger osv.» Det er direkte oversatt, også forkortelsen. Det er trykket i tidsskriftet Øyenstikkeren, Стрекоза, nummer 10, 9. mars, 1880. Den gang Tsjekhov er så vidt over 20 år. Teksten er på 2 enkle sider, og er bare en morotekst, en slik man finner i russeaviser og studentaviser. Her er hva jeg skrev i notat til meg selv:

Dette er en kort tekst der Tsjekhov ramser opp alt som skal være med i en roman eller fortelling, eller noe. Det er en oppramsing av datidens litterære klisjeer, som man finner dem i damebladene og annen populær litteratur. Tsjekhov hadde i ung alder lest en god del slike, og ser ut til å ha truffet ganske godt. Det er særlig de litterære stereotypene han tar med, de blonde og lyse venner, de rødmussede fiender, den gamle doktoren, skallet og forfinet, rik onkel, og så videre, og så videre. Det er ingen sammensatte karakterer, de gode er snille og pene, de onde slemme og stygge. Det er urettferdigheten og ser vanskelig ut, men så ender det godt.

Det er ikke særlig vanskelig å skrive på denne måten. Teksten til Tsjekhov er ingen ordkunst. Det er en parodi, som i et vitseprogram, og det er bare satt rett opp på enkleste måte. Den har en ungdommelig kompromissløshet, en veldig tro på egen lesning og egen oppfatning av poengene, her er ingen tvil, men heller ikke noe særlig som peker frem mot den vare og utrykksfulle senere Tsjekhov. Han lærer seg håndverket, og ser ut til å ha fått med seg mye tidlig.

Det er ikke noe å si på at denne teksten aldri er oversatt til norsk.

For moro skyld oversetter jeg starten, så får dere en smak på hvordan teksten er:

Greve, grevinne med spor av fordums skjønnhet, nabo-baron, litteratur-liberal, middagsspisende adelsmann, utenlandsk musikant, sløvsinnet lakei, barnepassere, guvernanter, tyske retthaverske, riddersvenn og følge fra Amerika. Ikke vakre  ansikt, men kjekke og tiltrekkende. Helten – reddende heltinnen fra løpske hester, sterk i ånden og egnet til ved enhver sjanse å vise styrken i sine knyttnever.

*

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s