Uten språk

Uten språk

Det føltes som et mareritt og som slike ting som bare foregår i drømme, men i drømme har man alltid den fordelen at man våkner, noe man dessverre aldri kan gjøre i virkeligheten. Man våkner ikke til en ny og bedre virkelighet, enn den man er i. Det gjelder selv når situasjonen er så håpløs, at det burde være en vond drøm. Selve opptakten til denne situasjonen var hverdagslig nok. Jeg skulle en tur i banken, og ordne med et mindre pengebeløp som jeg hadde overført til feil konto. Det var ikke noen stor sak, verken var pengeløpet stort nok til å bekymre seg ordentlig over, og dessuten hadde både kontoen beløpet gikk ut fra, og den det gikk inn til, vært min egen, eller stått i mitt navn. Det var bare det at den ene kontoen var i bruk, og jeg tenkte jeg like godt kunne sperre den, med det samme jeg var i banken. På kontoret til DNB i Bergen var det som vanlig lang kø, og jeg gikk med et innvendig sukk frem og trakk en kølapp. Det var dumt at denne lille småfeilen min skulle koste meg så mye tid. Jeg satte meg ned i sofaene de har stående der i lokalene sine, og ventet. Jeg hadde nummer 261, på tavlen lyste 239. Og det var i tillegg egne køer for to andre typer spørsmål enn det jeg hadde, og jeg hadde bare vanlige banktjenester. Så lyste omsider mitt tall opp, og jeg gikk frem til skranken og la nummerlappen min ned foran hun som satt der. Det var en dame i slutten av 40-årene, krøllete hår, farget, og med briller. – Ja, sa hun. Og jeg skulle til å begynne å legge frem saken min, som ikke skulle være så altfor komplisert, det gjaldt altså dette beløpet som var overført til feil konto. Men ikke et ord kom ut av min munn. – Hva er det? spurte hun. – Hva ønsker du? Jeg tenkte jeg skulle svare dette med pengebeløpet, at det var utbetalt til feil konto, men jeg kunne bare ikke finne ordene til å forklare det skikkelig. Og når jeg tenkte litt nærmere på det, så skjønte jeg at jeg ikke kunne finne ord til å forklare det i det hele tatt. – Er du? har du noen problemer? spurte hun, og det kunne jeg i alle fall svare ja til, om jeg bare kjente ordet for ”ja”, som jeg hadde glemt i likhet med alle andre ordene i språket vårt. Jeg kunne imidlertid få til noen menneskelige reaksjoner, så jeg smilte og ristet på hodet. Men jeg kunne jo ikke bli stående der i skranken, når jeg ikke hadde språk. Så jeg tok lappen min – også det uten å ha noen egentlig grunn for det – og forlot banklokalet. Jeg var ordentlig redd, for når dette hadde skjedd en gang, så kunne det også skje igjen, og det i hvilken som helst situasjon. Det hadde vært greit nok om det bare hadde vært en drøm, men det var jo ikke det. Det var virkeligheten. Og det var derfor det var så spesielt ille.

ES 25. jan, 2009

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s