Det 333 forsøk på å fange en kvinne

Det 333’de forsøk på å kapre en kvinne

Først en setning i parentes. (Det er naturligvis ikke det 333’de forsøket, jeg trengte bare et tall og dette var faktisk det mest tilfeldige jeg kom på) Jeg liker å være åpen og ærlig i hva jeg driver med (eller ved denne anledning passer det seg at jeg liker det, og nå lover jeg å ikke bruke flere parenteser). Vi var ute, ute og gikk. På himmelen sol, planter, busker og trær, grønne. Det var vår. Fugelen sang, eller for å beholde ærligheten jeg har påberopt meg: Det var noen måker som fløy (Vi var ved sjøen). Det var flott å være ved sjøen en slik dag, det sier seg selv. Jeg kunne tenke meg å tilbringe denne dagen resten av livet. Jeg må nesten si det såpass stort. Sjøen slo inn, hun var der, og så videre. Det var helt strålende. Så begynte hun av en eller annen grunn å snakke om måker, sikkert fordi det var noen måker der også, i tillegg til oss. Hun syntes det var slik en fredelig fugl. Det faller på sin egen urimelighet. Det skjønte hun straks hun hadde sagt det, så hun gikk øyeblikkelig over i å snakke om de mer skurkeaktige sidene ved måker. Og derigjennom til skurkeaktige sider ved fugler generelt. Måker er ille, men det er nå ingenting som slår kråker, da, når det gjelder å være skikkelig skurkeaktig. Det er greit nok, det kunne jeg uten videre gå med på. Mer upassende var det at hun begynte å trekke inn pingviner. Pingviner? De er jo noen morsomme skøyere, finnes ikke noe skurkeaktig i dem (og skulle det gjøre det, tilgir vi dem). Og nå viste samtalen hva slags fabelaktig instrument den er til å fly fra det ene til det andre, og også gjøre seg noen imponerende sprang, som det ikke er mulig å finne noen forklaring på hvordan kunne foregå, når vi nøster tilbake og ser hva som egentlig ble sagt og i hvilken rekkefølge det gikk i, altså hvordan samtalen forløp, for å si det enkelt som er like greit. Vi begynte å snakke om hvordan seler leker med pingviner og er slemme med dem når de har fanget dem, jeg mente det var spekkhoggere, hun mente det var seler, jeg tenkte i mitt stille sinn at det er nok begge deler, eller kanskje er det seler spekkhoggere leker med, nok om det, selene kaster i hvert fall pingvinene opp og ned, river og sliter i dem, og tar dem med under vann altfor lenge, og er i det hele tatt alt annet enn skånsomme når det gjelder å avlive dem. Greit nok. – Og hunnen, sa hun (nå var plutselig den stakkars pingvinen som ble slengt rundt omkring av en sel eller spekkhogger, individisert), stod et sted på land og passet på eggene. Forferdelig, helt ut forferdelig. Alt spekket var fortært (selvfølgelig), det var ikke mer å tære på, ikke mer mat, hun var avhengig av hannen, og han ville ikke komme, fordi han ble kastet rundt omkring av en sel som etterpå skulle spise ham, sånn noenlunde. Der stod hun med eggene. Hva skulle hun gjøre? Enten måtte hun stå der og passe på eggene, eller så måtte hun forlate dem. – Hun måtte nok gå, sa jeg. – Ja, men hva skal hun gjøre da? sa hun. Jeg sa ikke stort mer, «hun måtte nok gå», tenkte jeg. Og slik stod vi, hun og jeg, snakket og tenkte, der ute, en vårdag, ved sjøen, som slo inn og ut på svaberget vi var på.

ES 7 juni 2003

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s