Dropar i Austvind (1866), av Olav H. Hauge

I 1866 ble det gitt ut en diktsamling på 85 sider. Forfatteren var Olav H. Hauge, en forholdsvis ukjent eplebonde fra Hardanger, dette var den femte samlingen egne dikt han gav ut. 58 år gammel var han en gammel mann. Få kunne ane at dette skulle bli en av de mest kjente og mest brukte diktsamlinger i norsk litteraturhistorie, og noen av diktene skulle kåres til Norges best likte!

Samlingen er delt i tre deler, I, II og III, og består av langt flere typer dikt enn det folk flest umiddelbart assosierer med Hauge. Han har ikke bare slike lune og underfundige dikt, som han er mest kjent for, han har også flere ganske tunge og innesluttede. Med innesluttede mener jeg at han ikke gjør så veldig synlige forsøk på å åpne seg for leseren, man skal jobbe for å trenge inn i tankeverdenen hans. Og diktene er ikke skrevet så mye for å invitere noen inn heller. Dette er genuine tanker og refleksjoner Hauge gjør for å orientere seg i sin egen verden, og i det som betyr noe for ham. Han skriver ikke for å gjøre seg lekker for leseren, og han skriver ikke for å gjøre seg viktig.

Hauge tilhørte ikke det litterære miljøet, så veldig, avsondret som han var på eplegården sin i Hardanger. Men han var godt belest, og kjente godt til strømningene i tiden, selv om han ikke fikk prøvd tankene og teoriene sine så mye i samtaler med andre. Det ble gjennom tekst, for seg selv i dagbøkene og i diktene, med andre i brev og den slags.

Jeg vil si Hauge stiller seg litt på siden av debatten mellom modernister og tradisjonalister, som det fortsatt var rester av på hans side. På meg virker det som om han skrev på en måte som passet for seg selv, og ikke var så opptatt av å overbevise andre i å skrive på samme måte. Han går inn i en lang norsk tradisjon med bondedikteren, og skildringen av livet på landet. Men han gjør det uten idyll, og uten rim og bundede former. Det mest modernistiske ved ham, er at han så radikal i hva som kan høre hjemme i et dikt, hva det er mulig å skrive dikt om.

Hans tunge tanker og indre kamper er det lite av, diktene har ikke noen utpreget sterke følelser, og gir inntrykk av å være skrevet av en forfatter i mental balanse. I dette skiller han lag med flere av de andre modernistiske dikterne, og med samtidige som Tor Jonsson og Gunvor Hofmo.

Jeg føler kanskje jeg skriver mer om Hauge enn jeg har dekning for, jeg som lite har satt meg inn i forskningen om ham, og ikke har lest dagbøkene. Hva jeg har lest, er diktene. Om dem vil jeg også si at Hauge er en veldig særegen stemme, han ligner ikke på noen. Men mange forsøker etterpå å ligne på ham. Det kjennetegner de store.

Diktene

Første diktet ut er Yver Hengjemyri,  der det er rotstokkene av alle trær som har falt som gjør at du kan gå over myren, og at du i pramen på fjellvannet kjenner minnet av han som druknet seg i det. Han, den galningen, trudde livet sitt/ til vatnet og æva, slutter det. Her er ingen rim, ingen enkelhet, ingenting som gjør at man kan plassere diktet slik man plasserer de andre av Hauges dikt.

Det neste diktet, Ugla, har heller ikke så mye å by på for å gjøre det til allemannseie. Men det neste diktet, Det er ikkje så farleg, har jeg sett på Facebook.

DET ER IKKJE SO FÅRLEG

Det er ikkje so fårleg
um grashoppa skjerper ljåen.
Men når tussalusi kviskrar,
skal du akta deg.

Jeg tror ikke jeg skal ødelegge magien i diktet med å finne ut hva tussalusi er for noe. Om jeg har dekning for det, vet jeg ikke, men for meg er det noe veldig kvinnelig, så det passer til å bli lest av en kvinne eller til en kvinne, og kvinner som legger det ut på Facebook skal man være forsiktig med, tror jeg. Sånn synes jeg dikt godt kan leses.

Fjellvinden er også et dikt om Døden, ordet står som en egen setning mellom to punktum i linje 3. Rullestein ser ut til å være et gåtedikt, der gåten ligger i å gjette hva sistelinjen Vyrder du ikkje din siger, betyr. Steinaldergrav har artige trekk, men bruker et motiv som er benyttet svært mye, der maur blir satt mot mann, og mann blir kalt et krek, og de hvite skjellettbeina i graven er vitne om liv en gang levd.

Videre har Me siglar ikkje same havet element som kommer sterkere igjen i mer kjente Du var vinden og i Det er den draumen, men her er det bare antydet i setningen draumen ber det blå seglet og slutten so linn er vinden, so var er bølgja. Drift har noe av det samme, men er såpass lukket og innesluttet at det neppe kan vinne folkehjertene. Sluttlinjen er vel også litt tung, selv om det finnes dem som liker sånne tunge ordsammensetninger: Og draumene syg tunge stjerneklasar.

Diktene Leiv Eriksson og Ved Kinas dør vil jeg si er ganske forglemmelige, mellom dem er Ogmund rid heim og Svegde, der jeg ikke engang kjenner referansene. Ofelia har en tydelig litterær referanse i Hamlet, men der jeg ikke synes Hauge legger så mye til å berike originalen med, vil jeg si. Så er det Eg stend eg, seddu.

Eg stend eg, seddu.
Eg stod i fjor óg eg, seddu
Eg kjem til å stå her eg, seddu.
Eg tekt det eg, seddu.
Du veit ikkje noko du, seddu.
Du er nyss komen du, seddu.
Kor lenge skal me stå her?
Me fær vel eta, seddu.
Eg stend når eg et óg eg, seddu.
Og kastar fatet i veggen.
Me fær vel kvila, seddu
Me fær vel sova, seddu
Me fær vel pissa og skita óg, seddu.
Kor lenge skal me stå her?
Eg stend eg, seddu.
Eg tek det eg, seddu
Eg kjem til å tå her, eg, seddu.

Diktet skal jo ganske sikkert være litt uhøytidelig og morsomt, men jeg vet ikke hvor vellykket det er. Det passer til å leses høyt, i god stemning. Og så hjelper det jo at Olav H. Hauge har skrevet det, og at Hauge ellers er den han er.

Berget i fossen er et dikt til berget som ligger der, bak fossen. Det er skrevet personlig, du, og Hauge forsøker å identifisere seg med det usynlige berget bak villdyret fossen er.

Dei er nifse og agelege,
sidemennene dine óg,
dei med skjelv
so kaldvæta dryp.

Det slutter imidlertid litt fint:

Ein ettersumar kan vinden
slå silkedraget
til sides.
Då ser me
dragi dine:
ikkje kaldgrøne
tærde drag,
men
kvitskura
truskuld.

I min faders hus passer kanskje til en gammel fars bursdag. Det gjelder særlig første strofe, med starten I min faders hus er mange rom./ Og mange er dørene inn. Andre strofe er litt mer utilgjengelig: Det kjem ei stund/ då dørene svinger på jarni, du veit ikkje/ um ei slik stund kjem att/ Men Odin slepte taket i båtkvelven/ og Romeo og Julia siglde inn til himmelen på ein høystakk. Jeg er ikke sikker på referansene der, med Odin som slapp taket i båthvelven, og hva det skal bety i overført betydning at Romeo og Julie seilte inn på en høystakk. Så det er kanskje derfor diktet likevel er lite brukt, så vidt meg bekjent.

Kvardag er skrevet om på poesibloggen. Det har noen kanskje litt vanskelige litterære referanser, men det er et dikt til hverdagen, og det setter hverdagen med de hverdagslige sysler opp mot disse litterære og andre referansene.

På høgdi er et dikt til høyder og andre ting i livet og i naturen. I livet som i naturen er høydene det man kommer til, etter at man har gått litt vanskelig oppover en stund.  Starten setter stemningen i et litt tungt og ordrikt dikt: Etter lang vandring på uframkomelege vegar/ er du uppe på høgdi. Det er litt vanskelig tilgjengelig, med metaforer mellom livet og naturen.

Sanningi handler som tittelen tilsier om sannheten. Stabbesteinar handler om det.

Automaten er kanskje litt artig. Det kan kanskje leses som eplebondens møte med det moderne, og det er ingen gjensidig respekt å spore. Automaten gjør sine triks, skildret gjennom lydene den lager, men ingenting kommer ut av det. Bokstavlig talt.

Festningi  er et litt merkelig dikt, om en tenkt fesning. Det kan nesten se ut som det er en tenkt festning, til en tenkt krig, Det er tunge element i den, som flere verselinjer med kun ett ord, i kontrast mellom en ganske lang første setning i første strofe. Men det er også sånn at i hvert fall denne leseren ikke kan fri seg fra en tanke at dette bare er en litt komplisert formulering av en ganske enkel tanke, at man har denne festningen trygt oppe i lia, mens armingane slåss på slettelandet. Diktet ber kanskje litt om å bli lest i overført betydning, men det er kanskje litt også at diktet ber om å være mer enn det er. Da tenker jeg på slutten, med antydningen Skulde gjort -/ Festninigi veit det./ Dei framsynte/ og ørneøygde/ etterpå. Ordlyden og setningsrytmen tilsier tungt betydningsinnhold, men jeg er ikke så sikker på om det er dekning for det. På den annen side er det bare et dikt i en samling, og mange av de andre diktene leker og tøyser med dem som plent skal finne «mer innhold» i alle ting, så man skal kanskje være forsiktig med å bli for tung og seriøs, selv om diktet egentlig inviterer til det.

Vêrhanen er et av de mange tingdiktene i samlingen, et av diktene som omhandler en konkret gjenstand, og som ikke går så mye utover egenskapene til denne gjenstanden. Egenskapene til en værhane er ganske kjent, både i direkte og i overført betydning, så her er det kanskje vanskelig for Hauge å tilføre så mye nytt, annet enn det å spandere et helt dikt på værhanen, og uten å gjøre det avgjørende at det handler om en bestemt persontype. Det siste er nok gjort før, det første er en ny vei Hauge bryter, og som mange følger etter. Diktet er med sine 16 linjer kanskje noe langt for sin kategori, de virkelig kjente tingdiktene hans er jo bare på 4-5 linjer, men også diktet Vêrhanen har egenskaper som kanskje skulle gjort det mer kjent og brukt enn det er. Fra starten til slutten er det nesten helt som en liten historie, med smeden som skaper han først, og hvordan han ender opp skeivt mot nord, siden det er derfra vinden som oftest kommer. Underveis er det ironisk og småhumoristisk, med at han kom høyt til værs, slik værhaner ofte gjør, og brusa fjør,  som haner gjør, her for kvart vindadrag. I stormen stod han strak/ med lang hals -, og så slutter det derfa til han altså ruster fast. Det skulle fungere godt som bruksdikt, og som trening for dem som vil øve seg å lese dikt og andre tekster i overført betydning, hva slags folk som kan være slike værhaner, og til å diskutere spørsmålet om diktet trenger denne overførte betydningen for å fungere. Kan det ikke bare være om en værhane?

Skulesplassen er også et konkret dikt om en konkret ting, og handler om skoleplassen etter det har ringt inn. Første strofe er til litteraturviterne og teoretikerne:

Når klokka ringjer
for fyrste timen,
ligg skuleplassen att
som eit konkret dikt.

Så skal man diskutere hva som menes med et konkret dikt, og om skoleplassen er det. Jeg skriver selv, her, at dette diktet er et konkret dikt, kanskje påvirket av denne formuleringen Hauge selv bruker, jeg er ikke sikker på om konkret dikt er en innarbeidet kategori eller sjanger. For meg er det dikt som handler om en konkret ting, slik jeg også følger opp med å skrive det. Hauge slår fast som en påstand at tingen i seg selv er diktet. Han gjør det enkelt for seg selv, og vanskelig for oss som skal lese det og tolke det. Det er noe eget med skoleplassen når det nettopp har ringt inn, og støyen og leken og bevegelsene som akkurat har vært, nå er helt borte. Jeg tenker stadig på formuleringen Robert Musil brukte et sted i Mannen uten egenskaper: Som et hull det nettopp har smuttet en mus inn i. Diktet til Hauge fortsetter i fire strofer til, fortsatt konkret og hverdagslig, hvordan det blir diskutert måneraketter og idrettstider, den tidens tema, og hvordan snømennene på plassen står igjen. Diktet blir kanskje litt oppløst etter hvert, og fortsetter med en knust rute på do, eit svivyrdsleg kast. Det var det nok kanskje, men denne formuleringen og denne avslutningen fanger ikke øyeblikket sånn som starten og de beste delene av diktet gjør, dette er en fortidig hendlse og en dikter som går ut av rollen som observatør, til kommentator, med det beskrivende ordet svivyrdsleg. Dette er også et ord som forsøker å være kult, uvanlig, mens Hauge på sitt beste – etter min mening – tvert i mot forsøker å være uvanlig, og ukul. Hauge henter seg imidlertid inn igjen, og går på ny inn i rollen som observatør, nå med bokstaver i snøen, og diktets eneste rim:

Bokstavar i snøen:
Solveig + Knut,
Åse + – – han rakk
å strjuka det ut.

Dette er også sånn som kan brukes i forelesninger, for å illustrere virkningen av diktets virkemidler, og hvordan det å dele opp linjene på riktig måte kan gi økt spenning og moro i ellers ganske dagligdags betydningsinnhold. Her er første linje en helt enkel observasjon, andre linje en utdypning av hva denne observasjonen er, med noe veldig, veldig gjenkjennelig, så kommer det et nytt navn, og man er innstilt på et nytt eksempel med det samme, men så er det ikke noe navn, og linjen og meningen blir hengende igjen i han rakk, for sikkerhets skyld med den kanskje minst syngbare konsonanten i alfabetet, et skikkelig brudd og en pause, skikkelig sånn at spenningen kan henge litt, før forløsningen – han rakk å stryke det ut. Ut rimer på Knut, den neste gutten som ble skrevet opp, visket bort navnet sitt, også veldig gjenkjennelig, ikke om denne gutten skal bli satt sammen med Åse, nei. Siste strofe er også på fire linjer, men her er ikke noe rim, bare en setning. Det er spor etter slagsmål, litt neseblod, og en grønn våt. Blod er så sterkt i fargen og i assosiasjonene at det trengs ikke presisere at det er rødt, den levende leser med aktiv fantasi vil lett se for seg det røde blodet i den hvite snøen, så kommer den grønne våtten i tillegg, og man får et aldri så lite fargespill, et bilde Hauge avslutter diktet med.

Eit ord vil jeg gjengi i sin helhet:

Eit ord
– ein stein
i ei kald elv.
Ein stein til –
Eg må ha mange steinar
skal eg koma over.

Dette er som man ser også et av Hauges korte tingdikt, men det skiller seg litt ut med at tingen og metaforen gjelder samtidig. I mange av de andre diktene til Hauge er det bare tingen, og så er det leseren som riktig eller uriktig legger mer i den enn tingen selv. Her er det begge deler, både ordet og steinen. Så den overførte betydningen kommer med på kjøpet. Ordet er en stein, sammensetningen kommer uten sammensetningsordet (eller kopulaverbet) er, så det går an å holde det atskilt om man plent vil, men det er vanlig å lese tankestreker brukt på denne måten slik at det sier på en annen måte det som står før tankestreken. Så det er ganske sikkert man skal tenke på ordet og steinen som det samme. Altså, et ord er en stein i en kald elv. Det er bildet. Så kommer en stein til, vi kan da også tenke et ord til. I bildet med steinene trengs det mange av dem for å komme over elven. I bildet med ordene, trengs det mange av dem også, for å komme over hva det nå er man skal over. Her er det rike muligheter for hva det kan være, det kan være noe så enkelt som kommunikasjon mellom to mennesker, det skal en del ord til for å komme over til den andre, og bli forstått. Men Olav H. Hauges dikt bør ikke tolkes for konkret, de er lekne og åpne, det bør også tolkningen av dem være. Synes jeg.

Dikt i dag er et av de lengste diktene i samlingen. Det er tettskrevet, og går nesten over to sider. Innholdet er tanker om hva dikt i dag er for noe, og Hauge er mindre økonomisk med ordene enn han er ellers. Her blir det forklart, billige, billige å laga/ billige å kjøpa/ og så sammenligning på lag som trebilar/ og plastfly til ungane. Det kan ligge en tanke bak, for når dikt er billige, og man ikke trenger så mye hodearbeid for å utforme dem, så trenger man nok ikke å anstrenge seg så mye for å finne det nøyaktig riktige ordet heller. Det er antydninger til forsøk på å løfte diktet til noe større enn alle tiders klage på samtidens tilstand, sammenlignet med hvordan det var før, sånn som formuleringen kan dei med/ tankens terningkast/ snu vår ætts lagnad? Det setter i alle fall litt større ting på spill. Videre følger referanser til Bibelen og Talmud, sammenligning til en krokete bjørk, korte omtaler av tyske og japanske dikt, og avslutning med Mao Tse-tung, før dennes sanne ansikt og dom er helt klar i Norge, mens han ennå blant mange intellektuelle og kulturpersonligheter ennå er en helt. Hauge trår varsomt, nevner navnet hans, men sier ingenting om ham som kan motsies. Setter diktene hans opp som myrk/ gåtetale, trugande/ varsel,/ fyre dei endelege/ saklege dokument. Det samlede resultatet for diktet Dikt i dag er jo litt sprikende, som kanskje også er hensikten, siden det er sånn diktet argumenterer for at dagens dikt er.

Skesierenn sier over tre strofer og flere linjer at man ikke kan kappes med andre enn seg selv. Betydningen av skøyteløp var et helt annet på 60-tallet enn det er i dag, selvsagt. Diktet fungerer ikke helt som nostalgi, siden det ikke blir nevnt noen skøyteløpere eller minner knyttet til skøyting. Her er det det vanlige mennesket – du – som kappskøyter med mesteren, og ser ham gå fra deg, slik at du ender med å gå i kapp med dedg selv. Meir kan ingen gjera, slutter det.

Ein greider meir enn ein trur er noe så sjelden som en «sonett» i pennen til Hauge. Det er sonett i hermegtegn, for det er ikke alt i diktet som oppfyller kravet. Rimmønsteret er A-b-b-A,  C-d-d-C,  e-e-F, F-g-g, der jeg har satt liten bokstav for trykklett utgang, stor bokstav for trykktung. Verseføttene er ikke jevne, den jambiske starten faller sammen, og diktet har ikke engang fast antall stavelser i verselinjene. Så det er Hauge som er ute og lurer oss igjen. Selv til Hauge å være har dette diktet rikelig med uvante og sjeldne ord, det er arkaisk nynorsk, kanskje også med innslag av ord fra Hardanger-dialekte. Dette litt krevende og liksom høystemte formen står i kontrast til det riktig så hverdagslige innholdet. Det er noen sauer som er kommet vekk, og dette krevende diktet handler om noe så enkelt som å få dem tilbake. Effekten er komisk, for rytmen man liksom skal lese seg inn i, blir stadig brutt, og på steder i diktet man skulle vente viktig betydningsinnhold, er det greit og bondsk om sauer og klauv. Kanskje skal man også prøve seg på at sonetten har en vending, en volta, etter italiensk mønster, med at han er på leting etter sauene sine i de 8 første strofene, mens han i de 6 siste har funnet dem. Så i de 8 første er det problem, vanskeligheter og lidelse, de 6 siste glede og trygghet. Tradisjonelle sonetter skal handle om kjærlighet, og være rettet til ens utkårede. Når Hauge her skriver om sauer, blir det komisk, men man skal jo være litt inne i sjangeren for å se humoren, og kanskje også litt spesiell for å ha glede av den.

Lat meg gjera som Tordivelen er et enkelt dikt, der poenget er at Tordivelen er i stand til å grave seg ut av møkkahaugen (mykdungen). Det skulle kanskje vi mennesker også gjøre, når sorgene legger seg over oss. Diktet henvender seg først til deg, i de to første linjene, før det blir meg i de neste, der det først er å røre på kreftene, så gjøre som Tordivelen. Diktet har 6 linjer, og ikke noen rim eller bundet rytme. Denne typen enkle dikt er jo en Haugesk spesialitet, men dette er ikke av hans mest kjente og brukte, og årsaken er kanskje at det til enkelt å være, blir litt avansert, med litt for mange ord og litt for mange og tydelige forklaringer.

Vinteren har gløymt att er et dikt som nesten ser litt uferdig ut. Slutten er i hvert fall ganske abrupt. Jeg gjengir det i sin helhet:

Vinteren har gløymt att kvite fyr i fjellet,
der beiter dei i grøne hall.
Men vårsoli og graset er for sterke,
dei magrast for kvar dag.

Hauge har en del slike dikt og sekvenser, der han nesten demonstrativt unnlater å følge rytmen han selv har bygget opp til. Det er ikke godt å si hva dette her er for noe, et diktemne, er kanskje rette navnet på det.

,  Mur, Hesjetråd, Elvane møtest, Og eg var sorg, m.m.

Avslutning

Jeg kommer ikke til å få skrevet ferdig posten nå i første omgang. Og praksis viser det er vanskelig å hente opp igjen uferdige poster. Men den er altså under arbeid, det går fremover, og det er et berettiget håp at denne posten skal komme i mål.

Det er fra denne samlingen praktisk talt alle Hauges kjente dikt er fra. Jeg skal ta diktene for meg i denne posten litt etter litt, i et håp om å holde denne bloggen i alle fall i vårhalvåret. Våren 2017 inneholder noen uferdige, men ganske akseptable poster, mens høsten ikke gav meg tid til å gjøre noe. Så får vi se hvordan det går i år.

På poesibloggen har jeg gått gjennom diktene Det er den draumen, Sleggja, I dag såg eg, Kvardag og Du var vinden. De skal jeg sammen med de andre diktene gå gjennom på nytt, her. Bare vent.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s