Daglige arkiver: oktober 24, 2016

Mogning i mørkret (1943), av Tor Jonsson

Dette er Tor Jonssons debutsamling. Den kom ut i 1943, midt i krigsårene. Jonsson bodde også da i Lom i Gudbrandsdalen, og stod litt utenfor krigshandlingene og krigshistorien. Han har skrevet et dikt som passer i krigen og i kampen mot tyskerne, men dette diktet kom ikke med i noen samling, og ble ikke i samtiden trykket i noen av de illegale avisene. Så det er lite kjent.

Tor Jonssons kamp var en annen, enn mot tyskerne. Han kjempet mot det han kalte bygdedyret, mot hans egen stusselige bakgrunn som husmannssønn og fattigmann, og han kjempet mot sine egne, indre demoner. Veien ut av fattigdommen kunne kanskje gått via en akadmeisk utdannelse, Jonsson hadde anlegg for det, men han følte ikke det var veien laget for ham. Tor Jonsson ville bli forfatter, poet. Han ville skrive, og gi uttrykk for sine tanker og følelser gjennom tekster. I virkeligheten var det alltid vanskelig for ham.

Tor Jonsson ble født 14. mai, 1916. Det var på husmannsplassen Kroken, under Lom prestegård. Faren, Johannes Johnsen, var innerst, en som leide seg inn hos en bonde, uten selv å eie jord. Tor var yngst av en søskenflokk på tre, søstrene Inga og Tora var eldre. Faren var politisk aktiv og en driftig herremann, men havnet sammen med resten familien i store problemer da de ble kastet ut av hjemmet i 1924. Etter det var det vanskelig for familien Jonsson, og det gikk raskt nedover med dem. Enda verre ble det i 1929, da faren døde i det som sies å være en sprengningsulykke, men der omstendighetene rundt er uklare. Moren hadde vært syk siden 1922.

Det var ikke bare fattigdommen som plaget ved å bli kastet ut av Kroken. Det føltes også urettferdig, at de mektige tok seg til rette. Tor Jonsson var yngst i familien, bare 13 år da faren døde, og eneste mann i familien. Det går an å forestille seg de psykologiske problemene det skulle gi ham, men denne bloggen er ikke stedet for spekulasjoner. Her er det hvordan Tor Jonsson utvikler seg som forfatter, som er poenget, og hvorfor han skriver som han gjør.

På 1930-tallet forsøkte Jonsson å etablere seg som skribent. Han sendte tekster i ulike sjangere til aviser og blader, og fikk noen av fortellingene sine på trykk. De fleste hadde motiv fra hans eget liv og oppvekst, om det å komme fra små kår, og møtet med verdens urettferdighet og mangel på nestekjærlighet. Den første teksten Tor Jonsson fikk publisert var Et ilminne, fra 1932. Han forsøkte seg også på dikt, den sjangeren han skulle nå lengst i, men fikk på denne tiden alle forsøkene sine refusert. Noen av diktene han skrev på denne tiden, kom imidlertid med i senere samlinger. Det var sakprosa og fortellinger han fikk publisert, interessante, fordi de er av Tor Jonsson, ikke på grunn av at de er så gode i seg selv.

Den som var Tor Jonssons samtalepartner og veileder i kunstneriske spørsmål var Sparre Olson. Det var til ham han viste sine første arbeider, og det er Sparre Olsen som har skrevet teksten Tor Jonsson-minne, et utgangspunkt for mange av de opplysningene som nå er gjengse om Jonsson og hans liv.

I 1937 leverer Tor Jonssons fra seg sin første diktsamling, Braksibragd. Det blir refusert, men får konsulentuttalelse fra Tiden norsk forlag, og det blir også refusert, men med positiv konsulentuttalelse av Noregs boklag. Begge konsulentuttalelsene påpeker likheten med Loms andre store dikter, Olav Aukrust, på den tiden etablert og regnet som en mester. Jonsson omarbeider samlingen, og prøver på nytt til boklaget, men blir refusert enda en gang. Nå får han en enda bedre konsulentuttalelse. Det er Olav Dalgård som skriver konsulentuttalelsene, han mener det er en mer moden samling, mer personlig, men ennå ikke moden nok, og ikke klarer han å finne samspillet mellom livet og seg selv.

Inger Heiberg skriver i sin biografi om Jonsson:

I Baksibragd (de dikt vi har bevart) finner vi i kim alle de drømmer og lengsler, den spott og fortvilelse og det åpne opprør som kom til å prege Tor Jonssons senere diktning. Hans form har også funnet hele sin spennvidde: Innenfor en tradisjonsbundet ramme kan han være både høystemt patetisk og krasst humoristisk. Her er dikt som nærmer seg salmen, og noen som er viser, her er folkelivsskildring og rene kampdikt. (Drøm mot virkelighet, s. 35)

Heiberg, som har lest diktene som er tilgjengelige fra samlingen, gir konsulentene rett. Jonsson er enda ikke moden nok, men i de eksemplene hun viser frem, er det klart spiren til det som siden skal bli Tor Jonsson i sitt mesterskap.

Mogning i mørkret

Det første diktet i Jonssons første samling heter Ordet.

Kva hjelp det å syngje
som elv i det aude?
Kva hjelp det å klyngje
med klokker for daude?

Kva help det å skapa
all venleik i verda,
når Ordet lyt tapa
for svolten og sverda? –

Slik undrast og spør vi
i modlause stuner.
Men hugse det bør vi:
Eit ord er eit under.

Det gløymest dei gjæve,
og alt det dei gjorde.
Men livet er æve.
Og evig er Ordet.

Linjen jeg har satt i kursiv i tredje strofe står i originalen med halvannen avstand mellom bokstavene, det skal altså være uthevet, men trykken tillot antagelig ikke noen kursiv. Diktet gir et utmerket anslag til dikterkarrieren som skal komme. Motivene er hentet fra naturen, elv i det aude, det handler om det vakre og det vonde i verden (strofe 2), og om Ordet mot virkeligheten. Det er også religiøse motiver i diktet, i hvert fall religiøse vendinger, som eit ord er eit under, livet er æve, evig er Ordet, alt direkte eller omskrevet hentet i fra Bibelen. Det går an å lese diktet rett opp mot tiden det er skrevet i, mot svolten og sverda i andre verdenskrig, men det leses kanskje vel så godt opp mot Jonssons eget liv som fattig husmannssønn fra bygda. Han er vel den som synger, og den øde elven, i strofe 1, og de døde i samme strofe kan være de døde i tanken, de som ikke vil høre. Her, i starten av karrieren, er det ennå en god del optimisme, og Tor Jonsson har virkelig troen på ordet, og hva det kan utrette. De neste par dagene skal jeg poste de neste diktsamlingene hans også , og med det vise at det gikk ikke helt som optimismen her tilsa.

Det neste diktet heter Grågås, så i den grad det første diktet rager høyt, kommer Jonsson i sin debut raskt ned på jorden igjen. Det grågåsa gjør, er å varsle vår når den vender plogen den flyr i mot nord, altså kommer tilbake fra varmere land. De neste diktene er forskjellige vårdikt, og vårviser: Vårsorg, Ei vårnattvise og Arbeidarvår.

Fagerhaug er på 2 strofer, 10 linjer i hver, og med en merkelig og uvanlig inndeling på sistelinjen. Streken er det jeg som har lagt til, siden plattformen jeg skriver på ikke tillater innskudd i begynnelsen av linjer.

der dagen stig or natta som gjenta or laug,
der kjenner eg meg atter. Det heiter
_______________________________Fagerhaug.

De to strofene i diktet står i kontrast til hverandre. Den andre er nesten som en ballade, med sa’n og sa’n i linjene 1 og 3, og en kvinne som står og roper til kvelds på den samme merkelige plassen som «Det heiter Fagerhaug» i førstestrofen. Ifølge Inger Heiberg i biografien om Tor Jonsson (Drøm mot virkelighet, 1984) er det sannsynlig Fagerhaug dreier seg om Jonssons eget barndomshjem. Det gir god mening, med moren som roper inn til kvelds, og barndomsminnene som bare er lyse, tross den inneholdt mange vanskeligeter.

Mot Fagerhaug står Stuslegstugu, den stusselige, harde og vonde delen av barndommen og generasjonene den er fremkommet av. Her er det gran, ugras, ei kavròten kjerre, tårar og sut. Dette er, som Heiberg påpeker, et av ytterst få dikt av Jonsson, der det ikke deltar noen jeg-person, der det er en ren iakttagelse, der alt blir besktrevet og sett utenfra. I Stuslegstugu er det ingen som tar stilling til eller føler det som beskrives, den som fører ordet er helt nøytral.

Torso er en overkropp uten armer. I diktet med denne tittelen er det moren som sammenlignes med en blomst i en sprukken vase. Forholdet mellom Tor Jonsson og moren var svært sterkt. Han flyttet ikke hjemmefra før i 1950, året før han døde. Hun var av god ætt, i motsetning til faren, som var sønn av en tjenestejente. Det skal sies at det står ingen steder i ho er mora, det kan vise tilbake til noko anna. Diktet er knapt, stutt, som ein torso.

In memoriam., Vill-Guri og Nordved Sjong følger så, ganske sprikende i form og innhold. Vill-Guri ser det ikke ut til å være så mye liv i, mens Nordved Sjong ser ut til å gjelde en konkret hendelse. Det er en tretakter, fire linjer i strofen, daktylisk versefot og rim AbAb. Det er en tradisjonell form, mye brukt i minnedikt av denne typen, og bruken av stedsnavn for lokalisering hører med i sjangeren. Sjong er dessuten et flott navn, som rimer på «song» og «gong», begge deler en del av essensen i diktet. Dette er songen om den gongen han traff ei nordved sjong, det skulle være første og siste gang.

Da klarnar det opp eit minne
på strendom ein stad nordved Sjong:
Ein kveld eg møtte ei kvinne
for fyrste og siste gong. (S4)

Diktet er tro mot sjangeren, men i 1943 blir det ikke klassikere av denne type dikt. Det skal en del til før også leseren hekter seg på det minnet dikteren måtte ha. Tradisjonen passer godt i sangtekster, og også der skal det noe til at teksten løfter seg og blir magisk. Jeg kan kanskje lenke til et nyere forsøk fra nå nobelprisvinneren Bob Dylan, og hans Red River shore. Han bruker også stedsnavnet, men utover det spiller han på helt andre strenger enn Jonsson.

Bjørka og hausten og Gjenta er begge firefersinger med rim i andre og fjerde linje, det første diktet har rim også i første og tredje, og gjennomgående trykktung utang. Rimet haug og horgsyng om sorg tenderer kanskje mot nødrim, det er en måte å skrive dikt på i ferd mde å bli uttømt. Ideen i Gjenta er også brukt før, med den vakre og gjeve jenta som aldri vil bli brud, og da hun til slutt skal på bryllupsferd, så er det lagt i en kiste.

Svart minne følger så. Det er et dystert dikt, Inger Heiberg bruker det i biografien til å vise at folk i Lom var opptatt av selvmord, og at historien her kan være basert på en historie kjent i bygda. Far til Tor Jonsson døde plutselig, en dag han holdt på med noe spreningsarbeide, og i kirkeboken står det hjertelammelse som dødsårsak, men det er også spekulert i selvmord etter mange års kamp fra de ble kastet ut av huset de bodde i. Diktet er ikke så interessant, som disse biografiske detaljene. I seg selv er det vanskelig å få så veldig mye ut av dette diktet.

Diktet Drøymaren har en sikker og fin rytmefølelse. Der er ikke strofeformen en tvangstrøye, som den kan være i andre av Jonssons tidlige dikt, og hos mange debutanter og uerfarne poeter, den er med og løfter innholdet. Det er også brukt teknikken med å la meningsinnholdet i en verselinje fortsette – overraskende – i linjen under, en teknikk Jonsson senere lærte seg å mestre. Fra før han klarte å etablere seg som forfatter var han opptatt av årstidene, og hvordan mange av dem var harde i dette området i Gudbrandsdalen. I en refusert diktsamling bruker han uttrykket haustbleik vår og vårvill haust. Her, i dette diktet, bruker han hausdrøymd vår.

Han går der i ring, for
han har ikkje lært -.
Han går der og drøymer
om det som ‘kje vert -.
Han kjem ikkje lenger, og står
fordrømd i ein haustdrøymd vår. (S3, siste strofe)

Kvil i økta, er et mellomspill.

Kong husmannsgut, vil jeg skrive litt om.

Vås-Pervisa,

Kveldvart i huset er basert på et lengre dikt Tor Jonsson skrev da han var 17 år. Nå som det blir utgitt, er det forkortet, de opprinnelige fire linjene er gjort til 2, og detaljene er gjort mer generelle. Disse opplysningene har jeg fra den utmerkede biografien til Inger Heiberg. Der er også det opprinnelige diktet gjengitt, historien er fra Sparre Olsen, året er 1933, og Heiberg har alt fra Olsens bok Tor Jonsson-minne. Diktet har på denne tiden 15 strofer, og Tor Jonsson er veldig stolt av det. Den gang regnet han det som det beste han hadde fått til.

Haustvise. Skogen og bekken og Blod i snø avslutter denne delen av samlingen.

II

Samlingen er delt i to.

Første diktet i denne delen er veldig kort, Klagar du.

Klager du livet for gråe dagar,
umetta magar,
sorger og sår?
Verst er det å gå frå usådd åker
og ufødd vår.

Det siste diktet er Heimkjenning. Det er et langt og formsikkert dikt, 6 linjer i hver strofe, 4 + 4 + 2 takter (x 2) , rimmønsteret aabccb. Den første stavelsen er trykklett, og så går det annenhver, altså har vi å gjøre med en firfotet jambe. En så komplisert strofeform er sjelden senere hos Jonsson, det tar bort for mye av friheten i uttrykksmåten, men han får demonstrert fra første stund at han behersker versekunsten. Senere finner han bare at den tjener ham bedre, om han bruker enklere skjema og løsere former.

Det er dei same fjell som før
det er den same sol som blør
på tind og nut.
Og dei eg vende odd imot
er runne av den same rot,
med same sut.

Her dryp det dogg i Trongdalsnatt
og logar over løynde skatt
i skuggeli.
Ein dom er over livet sagd:
Du skaper brød, du skaper bragd
i dagsens strid.

Den same nakne kvasse egg
med ørnerei i bergevegg
høgg skyer sund.
Og same skyming sveiper inn
ei sumarnatt når dalen min
sig stilt i blund.

Det bevrar sol i blanke sva,
det susar vind i tusen blad
med stråleblenk.
og sola gyller tynd og glar, –
ho seglar fram att i eit skard
med siste skjenk.

Sjå elvestille fær sin eld
av soleglad imellom fjell.
Den gråe grend
ligg glødd som tind i morgongry
av strålestriling gjennom sky.
Og hjarta brenn –

Vi ser det er et rolig og harmonisk avslutningsdikt, i en til Jonsson å være rolig og harmonisk debutsamling. Vi ser motivene fra naturen, de skal gå igjen gjennom hele forfatterskapet, og vi ser ord som trongdalsnott, begrepet trongdal skal gå igjen i mange dikt og Jonssons oppfatning av stedet han kommer fra. Det var trangt å komme inn i dalene, både for mennesker og for ideer.

Ellers går det an å peke på alliterasjonene i strofe 2, alle bokstavrimene. Det samme gjelder i flere av strofene. Strofe 4 har et slags innrim, med susar vind i tusen blad, også en teknikk fra gammel norrøn tid. Ordvalget er også karakteristisk, neddempet, og med sikker kjennskap og følelse for mange sjeldne ord: logar, skyming, sva, tynd, glar og skard, for å nevne noen.

Reklamer