Ei dagbok for mitt hjarte (1951) – Tor Jonssons siste diktsamling

I år er det hundre år siden dikteren og poeten Tor Jonsson ble født. Han døde i 1951, 34 år gammel. Samme år ble hans siste diktsamling gitt ut. Den fikk navnet Ei dagbok for mitt hjarte, etter det lengste diktet i samlingen.

Nasjonalbiblioteket og flere andre markerer jubileet for Jonssons fødsel. De har laget en plakat flere sikkert har sett, enten på nettet eller på noen av våre mange biblioteker i forbindelse med Jonsson-arrangementer, eller bare hengende på en oppslagstavle. Plakaten har informasjon der det blir lagt vekt på Jonssons vanskelige oppvekst, hvordan faren mistet huset og gården, og siden døde. Dette forklarer Jonssons engasjement for sosial urettferdighet, et engasjement som kom mer til syne i essayene og artiklene hans, enn i diktene. Naturlig nok.

Det er på en måte dødsdiktene til Jonsson vi får her. Han tok sitt eget liv, og var naturligvis oppmerksom på at det var den veien det kunne gå. Mange av diktene handler om liv og død, denne verdenen og den andre, og om vandringen mellom dem. Sentralt i denne verdenen er drømmen om kjærligheten, drømmen om kvinnen, en drøm Jonsson aldri fikk riktig oppfylt. Kanskje var det også det som drev ham i døden.

Titteldiktet i samlingen er ikke av de sterkeste. Det er langt, og ukarakteristisk for Jonsson er det gjort om på setningsstrukturen for å få rim og rytme til å gå opp. I Jonssons beste dikt er alt sammen suverent på plass. Han får det til å se lett ut, til å være dikt hvem som helst kunne skrevet, men som ingen andre har skrevet. For noen av diktene der ikke alt stemmer, må med at diktene er utgitt uten redaksjon mellom forfatter og utgiver, Jonsson godkjente aldri at disse diktene skulle utgis som de var.

Samlingen er delt i tre. Første del er den minste, og består bare av titteldiktet, som igjen er inndelt i 11 deler, hver med romertall, pluss et slags forord, også det utformet som et dikt, med to strofer og fire linjer i hver. Avslutningsdiktet, som har undertittelen «Kjærleik», slutter med at Eitkvart skal skje -/ Når hugen er fullfødd av sorg finn eg fred./ Men over hav i den lange natt/ flyv det ei duve eg slepte ut -/ Ho kjem ikkje att. Denne avslutningen støter mot første halvdel av samme dikt, der det er Hav i min hug, og det voggar over ein blømande skog. Så er det i neste linje Eit hav som fløymer og aldri fell, det stig imot fjellet eg eingong fann, det som er mitt einslege fjell. 

Jeg synes dette er litt vanskelig å forstå. Det blir litt mye hav som blir litt mye forskjellige ting, man må anstrenge seg for å få det til å henge i hop, og dikte seg til en mening om hva alt dette skal bety. Det er ikke poetens klare uttrykk med ord på hva som ellers er umulig å få sagt. «Freden» når «hugen er fullfødd av sorg» er grei, det er døden, og duen som blir sluppet ut kan være håpet, det kan være et initiativ, en melding, diktene og tekstene han har skrevet, og de er der ute et sted, selv om dikteren avslutter livet. Duen – Hva den enn er – kommer ikke tilbake. Denne lille avslutningen er heller ikke et selvstendig dikt, men del av Ei dagbok for mitt hjarte. Jeg får ikke så veldig mye ut av det diktet.

Samlingen som helhet, derimot, har flere perler, og fremstår nesten som en slags bootleg, en samling av artistens tidligere uutgitte materiale. Her finnes skatter, og her finnes ting det var en grunn til aldri ble gitt ut.

De to andre delene er Døde dagars ord og Lause dikt. Innholdsfortegnelsen i Døde dagars ord gir en idé om hva det går i: Grenda, Einseto, Vandringen, Sigeren, Fargane, To salmar synna kyrkja, Biletet,  I seinhaustkyrkja, Folkevise på kyrkjegarden, Lauv i vind, Diktarliv, Religion, Kultur, Eg er sorg og glede, Skaldars glade kyrkjebod, Hjartesorga, Vardøger, Ved krossvegen, Krigsgenerasjonen, Pyrrhos, Maredraum, Plukke dei beiske frukter, Far etter gud, Fattig ynskje, Dagen, Hausttannke, Berg, Oppin tindom, Han som er.

Motivkretsen er bygda han kommer fra, kirken og religionen, vandringen fra det ene stedet til det neste, høsten i direkte og overført betydning, døden og livet, kanskje med stor D og L. Formen er Tor Jonssonsk, om man kan bruke en slik formulering. Mange av diktene har to strofer, hver på fire linjer, og med rim i annenhver linje. Den formen følger Grenda, Fattig ynskje, og det kjente Noko er borte (som riktignok ikke finnes i denne samlingen). I grenda heter det:

Eg er så glad i grenda her
når Gud held granneskikken
og skjenker meg på all mi ferd
ein dram av dormedrikken

Det er så godt å drøyme om
dei kjære, kjære grender:
Litt fuglesong, ein fegreblom
og tusen trøytte hender –

Einseto er et tungt (stemningstungt) dikt på 3 strofe, hver med det karakteristiske kryssrimet for Jonsson. Det går på å bære fra livet til døden, den han har båret er ho som eg hadde kjær, kanskje er det moren, kanskje er det en annen, i hvert fall er han nå enslig og ensom. Diktet har til Tor Jonsson å være et sjeldent punktum midt i en verselinje, linje 2 i strofe 1, Berre ein mann. Eit minne/ gjer denne stova så still/ at sorga blir einsleg inne. I siste linje er det eg som er einsleg, så det blir en forbindelse mellom eg og sorga, begge er ensomme. Merk også at den døde i strofe 2 blir båret inn i den andre verda, et forvarsel på hvordan det går og hvordan det blir formulert i det berømte sistediktet: Så stig da i meg, einsemd.

I diktet Vandringa er det døden som introduseres, livet blir en vandring frem mot døden, som er enden og målet. Det står ganske utilslørt Eg ber min eigen død og dom/ heim til likferdsæra, det står Sume kastar børa att/ og hengjer seg i reipet, og det står Døden lover evig fred/ under sjølvmordgreinom. Her er det ingen glede over å være i livet, man vandrer ikke i glede, det er Børa mi er tung er tung og tom, Vegen er så lang og bratt, Bakke opp og bakke ned. Det slutter med

Døden vinkar fjern og nær
Angest i mi einsemd tandrar
Under over alt som er:
At eg enno vandrar.

Sigeren påstår at Dei sigrar eg vann/ kan ingen sjå/ men tapa kan alle telja. Kanskje skal man være uenig i det, i hvert fall når det gjelder Tor Jonsson, men her er det ikke hva som er, men hva som føles, som er hovedsaken. Sammenligningen går til steinen, Gullet eg fann/ er som steinen grå.  Mine tanker går til Tor Ulven, som også likte å bruke stein som bilde eller motiv i diktene sine. Også Tor Ulven gjorde ende på seg. Strofe 2 i sigeren uttrykker skammen i møte med verden:

Kvar einaste ein
kan sjå mi skam.
Eg har ikkje gull i handa,
berre ein stein
som eg syner fram.

Steinen har egenskaper som gjør seg i dikt. Grå, hard, verdiløs.

Diktet Fargane er finere til bygda, den var livet bak min ungdomsdød og døden  mitt dyre liv. Fargene som blir brukt, eller nevnt, i diktet er gråe (liv), solgull, grønt (i sumardagar), gravferdskvit (ved vintertid) og avslutningen Snart finn eg alle fargar i/ dei stille, stille hagar –

To salmar synna kyrkja går over to sider, og er delt i to deler, 2 og 4 strofer, 4 og 5 linjer i hver, kryssrim i firelinjersversene, kryssrim også i de med fem linjer, men der er linje 4 uten rim (a, b, a, c, b). Det er to salmer, de to delene, I og II. I Seinhaustkyrkja er det to strofer, rimmønster a, a, b, a. Det er høstsolen som stråler ned mot en enslig som ber en bønn, i bakkene blomstene engang skinte (men nå er det høst), han vet der ein kross og ein knefallstein. Hva han ber om er nåde/ nåd og nattsvart fred.

Mellom de to diktene er det sterke diktet, Biletet:

Ver still, sa lagnaden,
her vil eg måle
biltet ditt under ei gulna bjørk.
Fjellet var bakgrunnen.
Fossen var nær meg
Lagnaden måla meg mørk.

Eg hatar mitt eige bilete,
det som lagnaden måla
den lange likbrenningshausten –
Lagnad, du skulle venta
heilt til stjernene stråla –

Folkevise på kyrkjegarden har det som nesten best må kalles morovers over hva som gjelder i livet og i døden, at i døden blir det alt sammen meningsløst. For eksempel heter det I fjor ver du fattig på gods og på grøde/ i år er du ri som den rikaste døde. Sånn er alle fem strofer. Jeg leser det som en trøst, døden visker ut alle problemer og kvaler man slet med  livet. Lauv i vind har også to linjer og rim i hver av fem strofer, bortsett fra midtstrofen som har et ekstra innskudd: Alt eg elska finn eg att/ i denne djupe, djupe fred/ i denne stille, stille natt -.  Dagen er flyktig som løvet i vinden, kvelden som kommer er døden (den kjem så nær, så nær/ med død og stjerneher), det er høst i verden og i livet. Gud sover på nedfallsløv,/ blind og dauv. Han er ikke, ser ikke.

Diktarliv er karakteristisk Jonsson med to strofer, fire linjer, og visdom meislet ut i ord. Men rimene snubler litt, det er også meningen, for her handler det om ikke å passe inn. Slik er det å være blomst blant hestene i våronna, de blir tråkket på, men verre er det å være dikter blant fattigfolk og prester, som Jonsson var i bygda. Andre strofe skriver seg vekk fra temaet, som om Jonsson gir opp prosjektet i dette lille diktet. På annen måte kan ikke jeg forstå vondt å vere duve/ blant alle himlens falkar,/ men verre drikke nektar/ or slitne kyrkjekalkar.Religion og Kultur er også dikt å forbigå i det stille.

Derimot er det schwung og ordkunst over Eg er sorg og glede.

Skap meg ikkje om med skugge
Eg vil vera den eg vart.
Eg er sorg i kvite klede,
eg er gleda kledd i svart.

Skap meg ikkje om med glede.
Eg vart den eg ville bli:
Konge i eit ukjent rike,
slave i mi eiga tid.

Det er lek med ord, men henger helt sammen. Eg-personen vil ikke skapes om med skygge, eller med glede, vil ikke være annen enn han er. Så er det kontraster og motsetninger, sorg i kvite klede, gleda kledd i svart, den som ikke hører hjemme, og som ikke passer inn. I første strofe heter eg vil vera den eg vart, i andre er det eg vart den eg ville bli. Så han vil være den han ble, sorgen i hvitt, gleden i svart, og han ble den han ville, konge i ukjent rike, slave i egen tid.

Dyresjela er om mennesket som dyr, vi slår våre brødre i hjel med Bibelen i hendene, også her er Gud, Bibelen og religionen til stede, Skaldars glade syrgjebod er kanskje litt over the top, for å si det på engelsk, som Jonsson aldri gjorde. Hjartesorga henter opp igjen litt av motivet fra Eg er sorg og glede, med fargene svart og hvit, gleden og sorgen, på ny er det to strofer, fire linjer i hver, og rim i andre og fjerde linje. Det slutter

Vi elskar alltid den kvite
men hjelpa gjev vi den svarte.
Den kvite skal eingong falle
og tyngje som sorg i ditt hjarte.

Vardøger er i folketroen en varslende ånd som kommer før mennesket den tilhører. Diktet Vardøger er det ikke så mye med, dette er fylldikt. Ved krossvegen er ambisiøst i tittelen og i forsøket, her er det tanken og troen, krossvegvalet/ imellom tankemakt og blindt instinkt. Hvordan forsøket faller til grunn ligger i avslutningslinjen Stakkars folk som trur at dei er frie!

Krigsgenerasjonen minner oss som leser disse diktene i dag at da Jonsson døde i 1951, var det bare 6 år siden krigen. Selv om krigen sjelden blir nevnt i forbindelse med Tor Jonsson, levde han fem år av sitt korte liv i den. Noe inntrykk må det ha gjort. I diktet blir igjen kristendommen og Gud hentet inn, det slutter ingen drøymer om døde gudar/ og frelsarar på ein kross. Pyrrhos er kalt opp etter den greske strategen og kongen, Pyrrhos, som kjempet mot romerne og vant, men med så store tap at han skal ha uttalt noe sånt som «flere slike seire, og det er ute med meg». Jonsson prøver seg på et triks mange forfattere og poeter har prøvd, sette opp materielle verdier mot åndelige, det er synd på de som vinner sigrane i verda/ Eg kan kalle fuglesongen min. Jonsson får det vel ikke helt til, vil jeg si, det blir litt enkelt og anstrengt. Seierherren blir taperen, men det blir liksom ikke helt overbevisende, slik Jonsson skriver det. Andre har gjort det bedre. Maredraum er et annet forsøk, som bare delvis lykkes, å skildre et mareritt. Det handler om noen hender som skal bygge noe, det skal bløme ein gong i ei betre verd, men ender med at hendene trøytnar i trældom/ og ikkje den kjærleiksbundne ein gong er fri.

Plukke dei beiske frukter og Far etter Gud er det ikke så veldig mye å si om. Det første henter opp igjen ordet Einseto, tittelen på dikt nummer to i denne delen av samlingen, her er det at einseto-mannen frys i si einsemd og Her budde alle som blødde/for einseto-draumane djupt i sitt blod. Litt mystisk og utilgjengelig, som alt i dette diktet. Far etter Gud har en fin avslutning Men den som leiter skal finne/ far etter Gud i ei fattig grend. Her er det ikke den farlige, vanskelige og utilnærmelige Guden, som i så mange av de andre diktene i samlingen, og grenda er ikke lenger bare vond og avvisende. Her er det spor etter Gud, den gode skaperen.

Så kommer Fattig ynskje, et av de sterkeste og mest kjente diktene i samlingen, og i Tor Jonssons forfatterskap. Her er vendingen berre kjærleik og død, som også er navnet på en av biografiene om ham, og på et teaterstykke som ble satt opp i forbindelse med jubileet nå i år. Diktet er Tor Jonsson på sitt beste, enkelt og klart, og uten pynt og staffasje. Var eg ein Gud/ ville eg skapa/ ei stillare verd./ Der skulle alle elske. Her er ikke engang noe rim, bare enkel og klar tale. Var han en Gud, skulle han skape en stillere verden, der alle bare elsket. Andre, og siste, vers er berømt.

Var eg ein Gud,
ville eg skapa
kjærleik og død,
berre kjærleik og død.

Det er opp til hver enkelt hva man legger i det. Diktet uttrykker en lengsel etter et enklere, fredeligere liv, der kjærligheten og det å elske, er alt. Så kan man død. Gjentakelsen til slutt er også typisk Jonsson, det retoriske virkemiddelet epanalepsis, er noe han brukte mye.

Diktet Dagen har også Jonssons karakteristiske to strofer, med fire linjer i hver strofe, og rim i andre og fjerde linje.  Første rim er Alltid er Gud glad/ (..)/ djupt i oss sjølve ein stad, andre er frie til flog eller fall./ (..) / når stjernene skin på vår fødestall. Gud er igjen en del av motivet i dette diktet som er enkelt og klart i ordene, men meningen av diktet som sådan og særlig strofe nummer to er ikke fullt så enkel og klar. Vi er alle ubundet, frie til å fly eller alle, og dagen er nær, når stjernene skinner på vår fødestall, står det. Jeg skal ikke begi meg ut på hva det betyr.

Hausttanke er tungt i rytmen og verdig i innholdet. Her skal vegen ende/ ved ei grind./ Att er alt som hende/ kring ein blind. Den blinde må være dikteren selv.  Berg er om bølgene (bårene) som synger om sitt velde, den visse død og ruller sitt liv til ro. Av båten er tre fjøler igjen. Berget blinker der bølgen slo, slutter det med. Diktet har tre små strofer med to verselinjer som rimer.

Oppi tindom henter enda en gang opp igjen ordet einseto, drygjer i einseto øvst oppi tindom, dagen står kald omkring hjertet, omkring dagen står fjellene svarte, det er overalt stengt. Eg-personen følger dagen mot soleglad (solnedgangen), og diktet slutter med alle tindar skal natta ta. I sammenhengen er det nærliggende å tolke natta til døden, og tindene kan være et bilde på store mennesker, kanskje til og med dikteren selv.

Han som er, er siste diktet i denne delen av samlingen. Det går så her:

Det mørknar. Ingen svarar
der aldri nokon spør.
Snart vaknar natta opp att
og slepper ned sitt slør.
Snart blandar jord og hjarto blod.
Men einkvan står og teier
med svaret der du stod –

På meg virker det som samlingen ennå ikke var ferdig, og at Jonsson ikke hadde bestemt seg for hvordan han skulle sette diktene sammen og hvordan rekkefølgen skulle være. Siden delen heter Døde dagars ord, er det nærliggende å tro at Jonsson hadde samlet noen dikt med denne arbeidstittelen, og hadde planer om å få dem utgitt en eller annen gang.

Ved siden av disse diktene fantes det også dikt som ikke var organisert på noen måte. Gjennomgangen av diktsamlingen fortsetter disse diktene i posten  med Lause dikt.

Det var naturligvis diskusjon om hvilke dikt som skulle bli med i samlingen, og hvordan det skulle organiseres. Med tiden kom dikt som først hadde vært utelatt, også med. I 1956 kom et dikt med under den delen som kaltes Døde dagars ord, plassert mellom Kultur og Eg er sorg og glede. Det heter Sanningsleiteren.

Det finst ikkje sanning i all min song,
men berre ei von om å finne ein gong.

Kvar sanning eg fann var lite å ha.
Men lygnene kan eg polere bra –

No veit eg det finst ikkje låm og lei.
Sanninga bur mellom ja og nei.

Så vonløyseveikt, så sant og visst
talar ein sanningsleitar til sist.

Med det avslutter jeg denne posten.

 

 

.

 

 

 

1 kommentar om “Ei dagbok for mitt hjarte (1951) – Tor Jonssons siste diktsamling

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s