Gjest på jorden (1971), Gunvor Hofmo tilbake etter 15 års pause

Jeg har en uke viet til Gunvor Hofmo (1921 – 1995), den kanskje dystreste poeten i norsk litteraturhistorie og ganske sikkert den med verst livshistorie. I 1955 gav hun ut en slags avskjedssamling, Testamente for evigheten, i årene som fulgte var hun innlagt på Gaustad, og slet med sin egen sykdom. I 1971 kom hun så ut med en ny diktsamling, Gjest på jorden, og denne posten skal handle om den.

Diktene i boken er delt inn i tre deler, markert med romertall. Mange av diktene handler om å være innlagt, på instituasjon, men for at de skal fungere må de også gi mening også for lesere uten denne livserfaringen. Hun må knytte det å være innlagt opp mot våre generelle livsbetingelser. Norsk biografisk leksikon skriver at den heftige ekspresjonismen i de første samlingene nå er erstattet av en kjøligere imaginisme. Det er vanskelig å være uenig i det. I de første samlingene går det ofte i rop og skrik, sterke uttrykk og ønsket om å bli hørt, en veldig synlig bitterhet og et fortvilet ønske om noe å holde fast i og orientere seg etter, i en verden og i et liv på vei mot å rase sammen. Årene på Gaustad fører Hofmo en roligere tilværelse, er mer innordnet, har institusjonens rutiner og holdepunkter. Det åpner for kjøligere, nesten kliniske observasjoner.

I åpningsdiktet, betegnende tittulert Alt har jeg glemt…, heter det Sover de, våkner de/ klager de som jeg under en fremmed himmel?/ Min bitterhet er brødet/ i haternes rekker/ Min sorg er vinen/ ved de ynkeliges bord (originalen har skrivefeilen «yngeliges»). Dette er åpningslinjene. Alt er klart, billedbruken er tydelig, som imagistene vil ha det. Alt har jeg glemt/ for å finne en dommer/ (ikke er ofrenes skrik glemt, jeg selv/ er skrevet i nattlige stener, blåsten vitner!). Skrikene er langt mindre uttrykksfylle her, de er ikke glemt, men blir ikke skrevet på ny og gitt kraft, de er der bare, i hodet og hukommelsen, i en parentes i diktet. Bildene er dommer, nattlige stener og blåsten (som) vitner. Hun – eller jeg – er skrevet i disse nattlige stenene, det tauseste og mest livløse som finnes. Tittelen på diktet kommer igjen i en stroe lenger nede

Alt har jeg glemt
for en hær av fantomer
som fallende isbjerg i en grønn sommer
der mine brødre fryser med
gold jord i strupen
der mine søstre ikke gjenkjenner Verden.

Her er mye levd liv i en kvinne som ennå ikke kan kalles gammel, 50 år er hun i det samlingen blir gitt ut. Men ungdommens stormer er forbi, det er hos Hofmo mer enn tydelig. Bildene fallende isbjergg i en grønn sommer og mine brødre fryser med/ gold jord i strupen og mine søstre ike gjenkjenner verden er kanskje assosiasjonsrike, men de er også ganske vage. Kontrasten og det sløvt sjokkerende i hvite isfjell som faller en grønn sommer, det er billedrikt, mer enn det er uttrykksfullt.

Diktet slutter med å hente opp igjen starten, Sover de, våkner de/ klager de som jeg under en fremmed himmel? De som her sover er Vitner om en fremmed dag/ vitner omkring meg, i linjene over.

m

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s