Gunvor Hofmos siste diktsamlinger

Det er ganske mange av dem. 14 stykker, etter Gjest på jorden, som kom ut i 1971. Så forfatterskapet kan deles i to perioder.  Først fem stykker før hun ble langtidsinnlagt på Gaustad, så 15 stykker fra hun vendte tilbake til diktningen og etter hvert vendte tilbake til samfunnet. På 1970-tallet ga hun ut nesten en diktsamling i året. De er skrevet fra hun var 50 til hun ble 75. Jeg ser det er mer å skrive om diktsamlingene enn jeg hadde tenkt, så posten blir ganske lang. Det får så være.

November (1972)

Samlingen er på 69 sider. Det begynner med et dikt som heter Jeg går ikke ut, og følges av en del som har fått navnet «Over Picasso», og romertall I, så en del som bare har fått romertall II. Den delen er klart størst, med 35 dikt. Del I har 9. Der er titlene Pike med due, Barn i klovnedrakt, Morgen, Kvinne med mandolin, Sittende kvinne, Monstrum, Drømmende kvinne, Tyrekamp, Pike med hane, typiske titler for maleri.

Åpningsdiktet går slik:

Jeg går ikke ut…

Jeg går ikke ut på gatene
for å tigge om nåde for mitt hjerte
at det ikke skal krystes
mellom det stivnete lys
over plakatene på gjerdet
og sitt eget syn
av matrede liv
Det er dager, da selv karusselen
i gaten viser deg sitt rette ansikt
at alt går rundt
og at det som var øverst i lys glede
i neste øyeblikk går under
i angst og kval.

De ni Picassodiktene er nøyaktige beskrivelser av forskjellige scener. Barn og due er virkelig barn og due, ulikt maleriet er det både lyder og lukt også her. Barnet snakker sin stemme/ inn i duen/ med tydelig røst/ for at gress og klipper / skal svare gjennom den/ for at skumringen skal synge sine viser/ av regn og vind.

Morgen

Lyset slår inn,
fyller vinduet som klart
vann i et glass,
det er ensomheten
som våkner.

Monstrum er kanskje et annet dikt verdt å nevne, i denne første delen. De river murer/ står og stamper/ mellom støv og sten/ Våre lemmer er skarpe/ som deres/ griper også tennerskjærende/ alt med sylkvass kjeft/ og maset alt til støv:. Jeg leser litt Rolf Jacobsen inn i dette, Landskap med gravemaskiner, selv om det ikke er godt å si om det er dette Hofmo mener med monsteret. Avslutningen er ren kontrast, mykhet mot hardhet, havet og skumringen mot skarpe, tennersskjærende og sylkvass: Den annens legeme/ den friske munn/ de skyldfrie øyne./ Det blå havet slår inn over/ feberens morgentime/ og forvandler alt/ til skumring.

De er ikke så altfor lette å bli klok på, disse diktene. Men det er stilsikkert skrevet. Det er imagisme så det holder, 50 år etter stilen fikk sitt gjennombrudd med diktere som Ezra Pound og D. H. Lawrence i USA og England, Sergej Jesenin i Russland, for å nevne de jeg har et kjennskap til. Store norske leksikon nevner i tillegg opphavsmannen T. E. Hulme, F. S. Flint, Amy Lowell, R. Aldington, H. Doolittle og J. G. Fletcher. T. S. Elliot kjenner jeg, selvfølgelig, han hadde også en tilknytning til gruppen gjennom tidskriftet Poetry. Alt dette er rett fra artikkelen på SNL. Disse diktene i samlingen er en studie i hvordan det kan gjøres, nesten overdrevet, så stilrent og etter programmet at det nesten blir for mye av det gode. Jeg er som leser også mer av den følsomme typen, og kan godt like kjølige iakttagelser og nøkterne beskrivelser, men følelsene skal likevel være der.

Nåvel, dette skal ikke være noen smaksdom. Drømmende kvinne har også en hilsen til en av våre 1900-talls poeter, Clas Giell, og hans flyktende ungdom. Hos Hofmo er det: Ditt jeg samles i denne ene tone/ ditt jeg deles i denne ene tone/ som en flokk hjorter/ flyktende fra den bitre jeger/ Virkelighetens selv. Jeg skal som sagt ikke være noen kvalitetsdommer, men det kan bli vel nøkternt.

Tyrekamp er mer modernisme og maskiner, som hos Rolf Jacobsen, mens Piken og hanen har bibelske referanser, med sin Du har fornektet tre ganger/ og ofrer den seende. Det avslutter også denne delen av samlingen.

Første setning i første dikt i del II, Sommeren, henter opp et ord Hofmo har brukt mye: ensomhet. Sommeren, lent mot din/ ensomhet.  Det er et modernistisk, sjokkerende, umulig bilde, en tid slike bilder kanskje har mistet litt av sin virkning, de er nå en gang brukt i 50 år. Diktet fortsetter med nøkterne, kjølige iaktagelser, tro mot stilen, tro mot imagismen. Her er dog ingen sommervarme, og heller ingen ordentlig følelse. Det er langt mellom følelsene i disse diktene, og i diktsamlingen, og enda lenger mellom tegn til kamp mot dem, noe som karakteriserte Hofmo i sine første samlinger, da hun var på sitt beste og mest vitale.

Er allting, Hunder om høsten og Den tause har alle sammen slike dristige, en gang sjokkerende bilder. Det er veldige tankesprang, veldige sammenligninger, et ord/ lik et mørkt skip/ som ser mørke bergtopper/, De finner avgnagede ben/ som en gang var inni levende kjøtt/ og som hvilte seg mot marker og trær/, i zoologisk have/ i bøkenes ord av hvit sorg/ av ensomhetens dirrende pil/ (..)/ i trikkekonduktørens svarte veske:/ ett klipp, og regningen oppgjort! Det diktet, den tause, slutter for øvrig: Det er søvn i det/ besteborgerens lokale sovemedisin/ mot universets våkenhet.

Dikt med tittelen Dikteren, skal man alltid være på jakt etter og se nøyere på. Det kan si noe om dikterens program, hvordan dikt skal skrives, hvilken rolle dikterns er. Hos Hofmo er det imidlertid nå: Det finnes røster så mange steder, en linje som både begynner diktet og begynner tredje og siste strofe. Men røstene som finnes er også veldige assosisasjoner og tankesprang, her er det ikke og trenger ikke være noen forbindelse fra det ene til det andre, diktet gjør ikke noe krav på å måtte henge sammen, midtstrofen på to linjer er:

Vi begraves under salmesang
fra barer og restauranter.

Diktet slutter med: Det finnes røster så mange steder/ under husenes røde øyne/ under havet/ der ensomhetens maneter og fisker/ skyter frem i dyp på dyp. På meg er dette litt utilgjengelig, jeg må innrømme det. Man må tvinge mening inn i det, skal det bli til noe, eller la også lesingen og tolkingen være like fri og assosiativ som diktet selv.

Avvikles og Høstløv, derimot, er plutselige dikt med mening, plutselig gripende. I avvikles blir det personlig, dagen på institusjonen, der alt skal avvikles, alt er en post på programmet, livet er rutiner å bli ferdig med, som skal avvikles. Det er sterkt skrevet, delt i tre deler, uten mellomrom i mellom dem, det er bare tre ulike tematikker i diktet.

Morgentoalettet avvikles
frokost og middag avvikles
med den samme ubønnhørlighet
Aftens avvikles
og pleierne går hjem
Søvnen avvikles
og nattsøster går med lette skritt
gjennom korridoren

er den første delen. Ordet ubønnhørlighet i vendingen med den samme ubønnhørlighet er den eneste gangen diktersubjektet tar stilling til det som skjer, og uttrykker en negativitet. Alt avvikles, stort sett måltider, frokost, middag, aftens. Det er dagens rutiner, det er dagens innhold. Søvnen er også noe som avvikles. Nattsøster går med lette skritt/ gjennom korridoren, er også noe menneskelig, i alt det kjølige, det kliniske. Adjektivet lette skinner i diktet, der alt ellers er nøkterne observasjoner, skrellet for kommentarer.

Kriger avvikles
og noe er alltid igjen
barn med blygrå hud, soldaten
med ett ben som slår
krykken hardt mot fortauet,
de blinde.

er andre del. Det står i voldsom kontrast til dem første, livet for et vanlig menneske stuet inne på institusjon, og hele kriger. Det er alt noe som avvikles. Det er et ganske sterkt oppgjør med livet, mennesket og livsbetingelsene, her er det opprør holdt igjen, inni den kjølige imagismen. Adjektivet blygrå i blygrå hud, det er som Hofmo henter opp igjen kraften fra ungdommen, den er der ennå, som potensialet i dyret i Rilkes der Panther.

Døden avvikles
og en rose står ensom
foran en kold sten

Til slutt er det døden som avvikles, mennesket dør. Alt som er igjen er rosen – noe levende – foran en kold sten, noe dødt.

Høstløv har også plutselig liv, det er mine ord og min kursiv, diktet går Høstløv over din taushet/ den blå vasen/ er ikke din hånd/ skjønt innover det klare rom/ ser jeg den bære/ rødt løv/ mot skyenes hvite puter/ på viddenes brune seng. Plutselig er det noe menneskelig, din hånd, med din i kursiv i diktet, det kan uttrykke et veldig savn fra en kvinne som er 50 år, og aldri fikk oppleve kjærligheten. Men tankene forlater hun med en gang, skjønt innover det klare rom, og så videre. Her er også den nøkterne, kjølige beskrivelsen med på å dekke over følelser man skjønner er der. Da er jeg med på denne måten å skrive dikt på.

Så følger noen kanskje litt forglemmelige dikt, Ennå er trærne, Det er mørkt og Det skjer, den siste et veldig tankesprang fra sigaretten i hverdagen, til å bli slyngt (det er sjelen som blir slyngt, og det er oktober som tar tak i den, det er det som skjer) imellom travle Parisgater, og så er man der, veldig konkret, med (..) bugnende druevogner/ (..) baren på hjørnet/ (..) rødvin/ og lenger nede/ brød og potetstappe. Så er man tilbake. Hvite frakker er sykehusdikt, men ikke så gripende som Avvikles, på langt nær.

Diktet Per Sivle er satt opp som et godt gammelt dikt fra 50-tallet, 5 strofer med to linjer i hver, klart inndelt, men ikke noe rim. Lasarus er på ny bibelsk, og klarer vel kanskje ikke bære den tunge allusjonen, i alle fall ikke for meg. Lasarus er en mektig historie, om den døde som blir vekket til live av Jesus. Det kan være henne selv, som har vært den døde, og nå lever. Maria og Marta ser på meg/ og priser Herren, slutter det. Simon holder også kanskje tunge allusjoner, som ikke blir helt oppfylt.

Vinter er bare merkelig, kort dikt på fem linje, der snøen blir omskreve til å være barbersåpe, og det er lenge til/ høvelen igjen gjør ansiktet/ glatt og friskt og grønt. Gammel kone har tematikk det kunne vært mulig å få mer ut av, hvordan det er å bli gammel kone, Hva venter jeg på? begynner det, men det får ikke sagt noe som beriker oppfattelsen man allerede har om hvordan det er å eldes, det slutter Jeg rører ved tausheten/ som om den ennå har noe/ usnakket. Slike motsigelser og ulogiskheter vekker alltid interesse, en taushet som har noe usnakket, linjene Hvor mange ganger skal/ jeg se solen gå opp/ eller ned, like før, er like bra, synes jeg. Det blir ikke så mye formidlet. Himmel er i samme gate, litt sånn som Vinter, litt forglemmelig.

Judas ringer igjen med sterke bibelske allusjoner, og lykkes for meg bedre enn de andre som gjør det. Kanskje er det noe ved Hofmos livshistorie jeg ikke kjenner, en referanse jeg ikke ser med de andre diktene. Med Judas er det en skyldfølelse som kan bringe tankene tilbake til Ruth Maier, jødevenninnen som ble tatt av tyskerne, og sendt til Auschwitz. De som venter på Ham i natten/ venter også på meg. Diktet har en veldig direkte strofe om å ønske det ugjort, slik Judas også må ha ønsket sin gjerning ugjort, var han et menneske.

Gunvor Hofmo hadde et litt spesielt forhold til kineserne. I 1945 skrev hun en tekst om dem, en artikkel, som er å finne i samlingen Mørkets sangerske, redigert av Jan Erik Vold. Synet på kineserne var kanskje vel snilt, vel ukritisk, «kinserne er et fredelig folk», skrev hun, på den tiden krigen raste og Mao snart skulle sette i gang med sine ugjerninger. Kineserne har vel litt av hvert å svare for gjennom historien også, men det får være så sin sak. Diktet Kineserne, som her er å finne i samlingen, er det ikke så veldig mye med, kort, på 6 linjer, kanskje et forsøk på å skrive som kineserne selv skrev sin poesi.

Kort er også diktet Ballspill. November er et dikt jeg fort kunne likt, spesiell og vanskelig som måneden er, høsten når sin slutt, måneden er mørk, og det er ennå ingen jul i sikte. Hofmos November er imidlertid litt intetsigende, synes jeg. En tent lampe er typisk Hofmo i perioden, kort, og med et veldig tankesprang, fra en tent lampe/ er gjeteren som lokker/ til / lilje under vann/ og du, et lam/ under stjernedyp. Du må henge med, og selv delta i assosisasjonsreisen, ikke forsøke å tolke for konkret, ikke forsøke å la det bety noe, tror jeg. Men dette er ikke min type dikt, ikke min måte å lese på.

Zambia er litt som Kineserne, kanskje litt for fullt av velvilje om et sted hun ikke helt kjenner. Mange dikt har tittelen Byen, Hofmos er ikke blant de som blir husket, 8 linjer, med tåke, og bilder som raggete grantrær og hav av skorstener/ som spyr grønn røyk/ over markenes tak. Hun syr er på ny tankespranget, eller kontrasten mellom det lille mennesket som sitter og syr, og det enorme kosmos hun er i. Kanskje kan det gi mening om man legger i tankene det syke mennesket som ikke klarer å holde orden i tilværelsen, som trenger noe å orientere seg etter, og som virkelig føler seg alene i kosmos, og trenger en bylt tøy å snakke med. For meg blir det for vagt og diffust, dette diktet også.

Kant er filofosen, uten at Hofmo får så mye mer ut av diktet av den grunn. Sadler er stolene på usynlige hester.  Trær i sykehusalleen har noen elementer i seg, i det minste et lite uttrykk for følelser, i det Vi (..)/ overgir oss i/ vår fornedrelses svakhet/ og legger vår bitre hverdag/ i deres hender. Huset er litt artig, med en ung pike og gammel kone, kanskje det samme mennesket, kanskje henne selv, og avslutningen Vi er ihvertfall godt nok/ kjent/ til å sove sammen.

Samson med lammet og Samson blindes er den bibelske Samson. Emmaus er byen der Jesus dukket opp igjen etter gjenoppstandelsen. Hos Hofmo er det en elendig by, der de fire første strofene er bare negativitet, bare fæle ord, men i strofe 5 er det en fremmed, og i den korte, siste strofen på to linjer drikker han sin vin og bryter brødet/ og se – Det er Herren selv! Ismael og Potifars hustri er mer bibelske referanser.

Det samme er Den fortapte sønn. Det er et dikt Hofmo legger mye i, her skriver hun ut sin fortvilelse. Det er ganske sterkt. Hofmo har ikke dikterkraften fra sin ungdom, dette er ikke Fra en annen virkelighet, men livet har fart stygt mot henne, og det skal bare å holde litt igjen for at det skal slå også leseren med stor kraft.

Engang så jeg på stjernene
og ønsket jeg var evig som dem
at mine kvinner skulle holde meg fast
som om døden ikke var

heter det, for eksempel, og

Nå går fornedrelsen som
mørke ganger gjennom mitt livs bygning
der jeg ikke finner utgangen

Hun sammenligner seg selv og (det som må være) sine medpasienter med svin, og kan ikke kalle svinene mine brødre. Den fungerer for øvrig på flere nivåer, som kvinne er vel ingen hennes brødre, og ikke er hun svin heller, selv om hun nettopp har skrevet hun løper gjennom gangene i svins skikkelse. Men hun kan neppe kalle sine medpasienter sine søstre heller, hun er vel ikke som dem, hun har vel ikke fellesskapet. Det er ganske sterkt.

Jeg lengter til min fars hus
til de hvite sauer
og arbeidet ute i vingården…

Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg!

Sånn slutter diktsamlingen November.

Veisperringer (1973)

Denne samlingen er litt kortere, bare 51 sider. 35 dikt er det her. Borte er de religiøse titlene, borte er de rene diktmalerine (som de tilhørende delen kalt Picasso, i den forrige samlingen, November), borte diktene kalt opp etter land (Zambia) og folk (kinserne). Kanskje er det en litt mindre ambisiøs samling.

Døden er ikke til er et forsøk på å gjøre jeg i ett med alt. Det heter i alle fall og jeg, et løv/ fast inntil alt som puster/ dier, vokser/ en gjenklang av meg finnes/ i det kolde stjerner der oppe/ og i andre trær. Fra de kolde stjerner til i andre trær er tro mot tankesprangene og motsetningene Hofmo benytter seg av i denne perioden i diktningen sin. Det er vel også et sprang fra tittelen, Døden er ikke til, til avslutningen, der gjenklangen finnes i kolde stjerner og i andre trær.

I den stille dag er også store tankesprang, alt er lov, forbindelsen er bare en assosiasjon unna. Til min mor er mer konkret, Billeddiktning, som Paal Brekke kaller det, gjengitt på baksiden av boken, men sakset fra en anmeldelse i Dagbladet. Billeddiktning er et bedre ord enn imagisme, jeg skal bruke det. Diktet er også uvanlig langt, til Hofmo å være, tre sider, fem strofer. Det konkrete passer også godt til innholdet, minnet om moren.

Jeger er fælt og fullt av grusomme ord, uten at innholdet vel helt forsvarer ordbruken. Murere har en form jeg ikke kjenner navnet på, men som jeg har sett før, og ikke får mye ut av.  Lang hit// sten av grusomhet/ sten av begjær/ sten av blindhet// vi murer// Noen har sittet fjern/ og laget tegningen/ Gud. Det er enkelt. Men deter ikke så mye med det.

Nå er sommeren følger i samme gate, enkelt, forglemmelig, akkurat som om diktet er litt slepphendt med ordene, at det ikke er så farlig at det treffer så nøyaktig, at det er så nytt og friskt: Ditt hjerte er langt/ fra måneblek hvisken/ i løvet. Det er vel ikke så voldsomt. Chagall er den berømte russisk-jødiske maleren, påvirket av kubistene og futuristene, veldig fargeglad, drømmeaktig, Hofmo beriker ham ikke med diktet sitt. I. P Jacobsen beriker heller ikke noen. Bilde er av en hund, med en litt minneverdig avslutning, der dypt i dens strupe/ ligger knurring av/ is og avstand.

Akrobat går an å skjønne hva forfatteren vil med, det er akrobatiske øvelser med kjente ordtak og munnhell, og naturens lover, men det er vel ikke så mye mer med diktet, enn det. Det slutter for eksempel Salige er de onde/ med brann i hjertet/ av uhelbredelig synd/ for de skal se. Det er vel kanskje seg selv Hofmo snakker om her, hun omtaler jo ellers av og til seg selv som synder, for eksempel i avslutningsdiktet fra samlingen før. Men det blir ikke sant det hun skriver, av den grunn. Det blir bare en akrobatisk øvelse.

Etzel Andergast er en roman av Jakob Wassermann, fra 1931, men hos Hofmo er diktet jødeforfølgelse og holocaust. Det er antydningsvis, i linjer som Hvilke av dem/ ville dø/frivillig, i Sannhetens/ bitre glassbluss og Du forbrant i Skaperakten/ og er blitt aske.

Trollet er litt om Hofmos koselige begeistring for trollet i eventyret, hun har alltid likt det, skriver hun, seg selv nok, som det er, og hvordan det Griper prinsessen med veldige never/ humrer innover henne/ som en hingst. Hvis ikke det er meningen det skal virke litt overraskende og uhøytidelig på leseren, så skjønner jeg det ikke. Det er et lite kosedikt, før Døden er kommet. Da er vi tilbake til alvoret igjen, men i denne samlingen får ikke Hofmo alvoret helt til. Det blir litt de samme problemene som i Nå er sommeren, ord og linjer som virker litt lettkjøpte: Døden er kommet/ som nattkold vind/ gjennom tomme gater.

Øyeblikket er litt lengsel. Lengsel tilbake til barndommen, og kanskje til et erotisk liv. Det siste skal man være ytterst forsiktig med, når det gjelder Hofmo, som å gå inn på hennes private område, jeg vil vokte meg med det. Men det er linjer i diktet Trollet, gjengitt ovenfor, og det er linjene og ordene i Øyeblikket, Å bli våt/ kjenne kjolen bli våt nedentil,/ strømpene. Det er ikke mer enn dette. Det slutter med ønsket om å tilhøre evigheten, Ja, Evigheten! og To piker løper nedover/ mot kiosken/ med plasthetter på hodet. Det kan være et minne hun selv har, et bilde hun kjenner seg igjen i, en evighet hun vil være en del av.

Et skudd i Belfast er nødt til å være om Den blodige søndagen 30. januar, 1972, den gang britiske soldater åpnet ild mot en borgerrettsmarsj. Gunvor Hofmo får det vel ikke helt til, kanskje, med en start som Et skudd i Belfast/ og et barn som vokser// fra sitt liv. Eller linjene: Nå slår virkeligheten/ det bleke vann ut av oppvaskkummen. Det er vel ikke helt treffende? Og avslutningen, blir kanskje å prøve for hardt? Skyene legger seg som en/ soldatkappe på barnets skuldre. Ikke er det vel helt treffende, heller. Hendelsene hun skriver om, er imidlertid alvorlige nok. Hun har bare klart å skrive – veldig mye – bedre om slike hendelser før.

Fjern ikke er om ikke å fjerne skiltet til noen som har flyttet ut, beholde minnet, kan man si, uten at Hofmo er i nærheten av å få noe spesielt ut av det. Tonen, innholdet og ordvalget står vel ikke helt i stil, utropstegnet i Fjern ikke skiltet! er påtatt, anstrengt. Barndommens Onkel Rolf er et barndomsminne, noe Hofmo har flere av i denne samlingen. Da er det latter og glede. Billedbruken og beskrivelsene er vel også her litt anstrengt, imidlertid, slik som dagen satte en sprøyte/ av vitalitet inni/ så den sprang som en gaupe/ fra dine fektende hender. Det henger vel ikke helt sammen grammatisk, heller. Avslutningen er imidlertid klar nok: Ikke idrettshelten var ditt idol/ men massenes fostring.

Tilbake er er meislet som et tradisjonelt dikt, strofer på fire verselinjer, fire stykker, men ingen rim. Her er mange ord med stor bokstav, Gud, Ordet, Verdensrummet, Den Enes, uten at det løfter diktet så veldig. Og hva med innledningen av Å være: Å være/ Du smaker på ordet/ biter av det som av en gaudaost. Novemberettermiddag i byen er i samme gate, seks linjer, merkelig. Til slutt har elementer av gammel storhet, Til slutt fortrolig med min egen ensomhet/ Den puster i riker som ikke er av denne verden. Det er skikkelig. Resten av diktet er det ikke. Du har sett er mer ordlek og sammenligninger som ikke henger på greip, Du har sett din død/ i så mye/ i nattens flodhester/ av grå sten/ som velter over gatenes/ klipper, og så videre, og så videre. Fred, Tausheten, korte dikt, forglemmelige, før Gud taler ikke, der det er referanser til Moses og Job, men der det ikke blir til noe med det, heller. Ingen klage kan jeg gjeni i sin helhet, for å gi et inntrykk av hvordan disse diktene er, i denne delen av samlingen:

Ingen klage

Ingen klage. Ingenting
Som glasset langsomt
fylles med kostbar vin

fylles vår dag
av naken eksistens.

Kom døde netter har ambisjoner, men får det vel ikke helt til. Her er det referanser til Kristus og korsfestelsen, her er det om ensomheten, som Hofmo skulle kjenne så godt, og det er dype piler fra universets rom og stemmer som flyter tilbake til én. Tema og motiv hun på sitt beste behersker bedre enn alle. Men her blir det anstrengt, og påtatt, her slutter det: Jeg er din fiende, jeg er Den Ene/ som krever ditt liv for min innsikt/ Kall meg ond, jeg er den Ene. Kirkegård er et bilde fra en kirkegård, en kjølig, nøktern beskrivelse, uten at det blir så mye mer med den.

Veisperringer er titteldiktet, og skulle vært minneverdig, men dette går i oppløsning, synes jeg. Det er først en motsetning, De stanser deg/ veisperringer/ foran din fremtid/ du har lagt bak deg. Motsetninger og selvmotsigelser skjerper hjernen, greit nok. Så følger: Bestandig i gatene/ fremmede, barndomskjente/ graver store maskiner/ opp livets innvoller/ som forråtnelsens sorte engler/ ruger over. Det er vel ikke så voldsomt. Så lyse somre kunne også vært fint, er det ikke. Det er som det/ sprøytet over klipper/ det høye lys av hvitt skum/ som er morgen.

Det er ikke her og Det hvisker ikke er karakteristiske, typiske dikt i denne samlingen, enkle, korte linjer, lange setninger, som flyter av gårde og bort fra det de begynner med. Det samme er Lossearbeidere, men det er i det minste litt konkret i sitt innhold, det skildrer disse arbeiderne, larmen av vinsjer og kraner, det er billeddiktning, konkret og greit, nok. Sne er en veldig lang setning, fordelt over korte, 13 linjer, og ordet til slutt, Gud.

Samlingen slutter med Det lyser. Her er det, karakteristisk med de lange setningene, korte linjene, og tankene som brer seg utover og bort, ganske lsøt:

Du lyser

Dy lyser, hellige,
i dette stoff
Legemer nær hverandre
som dyr i
et nattkoldt landskap
der Tankene brer seg
som flaggermuser i natten
lydløst på vinger omringende det stumme
som nattlige fjell
omringer slettene.
Er vi ensomme, er vi det
med de dødes
tause hymner, som når
en fugls strupe
mot morgen.

Denne samlingen er et skritt tilbake fra Hofmo, på det jevne, og heller litt under.

Mellomspill (1974)

Mellomspill er en kort diktsamling på 53 sider, 37 stort sett korte dikt.

Fra en sommer innleder samlingen, og er et langt dikt, som kanskje kan minne litt om Til min mor, fra samlingen før. Også her er det konkrete bilder, men her er det atskillig mer uhyggelige og sommeren har ingen funksjon som sommeren av glede og oppfyllelse av vårens løfter. Det er heller tegn på at det er krigens sommer, med et par som flykter/ som to antiloper/ tett inntil hverandre, i den første strofen og i starten, og enda mer i nummer 4 (strofene er nummerert) Venter du meg vinter/ Den tyske skumringen/ skriver ikke sine ord/ for evigheten. Barndommen er beskrevet slik i strofe 5

Hvilke ange rører
ved din barndoms tomme gater
som blekner under de store
havers veldige grønnhet
seil som ligger i havet
og båten kantret

Den sjette strofen er sykehjemmet, kjølig og klinisk, Du kjenner disse fottrinn/ men de hvite benkene er tomme/ ulegemlig hviler/ de døde under grenene/ ulegemlig, mens dyp på dyp/ speiler deres tårn/ av stemmer og berøring/ som treker fjernheten til seg. Det er motiv vi kjenner fra Hofmo, fottrinnene, de hvite benkene, de døde under grenene, og særlig dyp på dyp. Å trekke fjernheten til seg er også gjenkjennelig hos henne. Fjernheten kan være så mangt, minnene, sommerne, krigen, eller til og med eviggheten, og det er vel antydning her om at det er alle disse uklare, vage tingene som knytter det sammen til en helhet, holder menneskelivet sammen. Det er ikke trygt, og det gir ingen ro, og det står heller ikke at det lykkes å gjøre det fjerne nært. Det lange diktet slutter med å hente opp igjen havers veldige grønnhet, nå i form av en grønskende dam, hvor fjernheten like over folder gatene ut/ som kronblader om morgenen/ med deres bitre nærværs/ vesen/ som faller lik en sten/ i en grønskende dam. Faller og blir borte.

Hva fanger natten (1976)

Dette er en ny, ganske kort diktsamling, typisk Hofmo i perioden. Den består av 51 sider, og 34 dikt. De første diktsamlingene på 70-tallet hadde på baksiden utdrag av tidligere anmeldelser, sitat fra avisene. På baksiden av Hva fanger natten har forlaget valgt å plassere et helt dikt fra samlingen, Husenes lenker

Husenes lenker

Husenes lenker om meg!
Gatenes håndjern
graver seg dypt ned
på plass i mørkets skip
stuet tett sammen
seiler vi
til de bitre strender
der barndommen
sover som enn blind
hundevalp
vekket til liv
av skjelvende berøring
med altet
av vind over hav
der døde glir legemsløst
gjennom tusener
av år
der rosenknopper
skypter opp av isbjerg
og korsene fødes
av profetenes
tordenstemme.

Det er en eneste lang tankeflyt! Først Husenes lenker om meg! Så en veldig lang setning med resten av diktet. Verselinjene er korte, og bruddene er slik at det gjerne kommer en overraskelse i linjen under, tanker man trodde var tenkt til ende, fortsetter, og utvikler seg i nye retninger. der barndommen/ sover som en blind/ hundevalp. Jeg skal ikke si bildene alltid er helt treffende, men overrraskelsen er der, og jeg har en mistanke om at Hofmo ikke ønsker vi skal tolke diktene hennes i hjel, til meningen er fullt forklart. Det er å begi seg feil av sted å forsøke å forklare hva denne hundevalpen er for noe, hvorfor det nettopp er hundevalpen som skal være blind, og dertil sovende, hvilke egenskaper det er ved en blind hundevalp som ligner den med barndommen. Friskheten i språket er viktigere enn klar og full mening.

Det er sent (1978)

Nå har hendene rørt meg (1981)

Gi meg til berget (1984)

Stjernene og barndommen (1986)

Nabot (1987)

Ord til bilder (1989)

Fuglen (1990)

Navnløst er alt i natten (1991)

Tiden (1992)

Og det vender er et eksempel på et dikt fra samlingen:

Og det vender

Og det vender, ditt liv!
Din sorg vender, ja alt
legger seg ned
ved horisontene
og kjenner et nytt øye se
og kjenner et nytt øre
høre
det fjerne blir et barn
som lærer deg å snakke
med jordens munn!

Epilog (1994)

Dette er Hofmos avskjedssamling. Hun er her en gammel kvinne, 73 år, snart skal hun dø. Sammenlignet med den første avskjeden, Testamente til evigheten, er det ikke noen bitterhet, her. Det er en slags avklaring, en indre ro, selv om livet for henne ikke har hatt så mye godt å by på, og livsbetingelsene er tøffe.

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s