Landet som icke er (1925), Edith Södergran

»Konstnären arbetar alltid i mörker och varje
ljusstråle faller hans arbete», skrev Edith
Södergran i sina efterlämnade anteckningar.
Själv var Edith Södergran alltid i livet omsvept
av en oförklarlig anonymitet och jag tror att
det är överensstämmande med hennes skygga
väsen att låta den fortbestå även efter döden.
Verket ensamt skall stråla och vittna om en själ
som ensam gick över bryggor högt uppe i luf
ten »skimrande och sönderflytande bryggor,
färgade i pärlemor», som det står i sagan om
prinsessan Hyacintha.

Dette er starten på forordet til Hagar Olson, hun som satte sammen denne samlingen av Edith Södergrans etterlatte dikt, og sørget for å få den utgitt. «Den uforklarlige anonymiteten» Olson snakker om når det gjelder Södergrans liv, skulle ikke få vare etter hennes død. Hun skulle bli gjenstand for en bemerkelsesverdig interesse. Det gjelder ikke bare diktningen hennes, men også livet. For Södergran har det etter hva jeg forstår vært en spesiell stor forskningsinteresse for en biografisk lesning av diktene, eller for å bruke detaljer i livet hun levde til å berike forståelsen av diktene hun skrev. Det er skrevet tallrike doktorgradsavhandlinger om henne, hun er sterkt omdiskutert, og den «ensomme sjelen» hun selv skrev seg å være, det er svært mange som har brukt mye tid og ressurser på å forstå denne sjelen og hva Södergran vil si.

Den korte dikterkarrieren hennes er også veldig rikholdig på tema og motiv og tolkningsmuligheter. Södergran ble bare 31 år (1892 – 1923), og gav bare ut dikt i fem av dem (første samling, Dikter, kom i 1916, den siste, Framtidens skugga, i 1920). Likevel er det stor forskjell mellom den første og den siste samlingen hun gav ut i sin levetid. Samlingen vi går gjennom i dag, Landet som icke er, består av dikt fra alle periodene. Så det er forskjell på dem også.

Diktsamlingen er delt inn i fire deler, atskilt med romertall. Den første delen er størst, den tredje minst, med bare tre dikt (Fångenskap, Blekhjärtede natt og Mitt liv, min død, min tanke). Den siste delen, IV, ser ut til kanskje å være dikt skrevet etter den siste diktsamlingen hennes ble gitt ut, men jeg vet ikke dette sikkert. Det er i hvert fall tydelig diktene handler mer om døden, og forsoner seg med den, utover i samlingen. Mange av diktene herfra har også tydelig datering fra å være skrevet i 1922. De andre diktene som har datering, passer også inn slik at det er delt inn etter periodene.

Jeg går gjennom diktene del for del, men har ikke tid til å gjøre det ferdig ennå.

III

Fångenskap er skrevet i februar 1919. Det er et kanskje litt vanskelig tilgjengelig dikt, der fangenskapet virker til å kunne være livet selv, og diktersubjektet vil slite lenkene sine og vandre fritt. Det begynner Fången, fången… jag vil slita mine bojar, nesten som en del for seg selv. Så er det i neste linje at diktersubjektet legger ut på en slags billedlig vandring, veien gjennom livet: Med smärtsamt vreda läppar går jag genom livet. Og: Mina avgrunder, vad frågar jag efter er, I förtjänen intet namn. Deretter følger fire linjer hvor bronse følger bronse og blir til et menneske, med jernhjerte (eller järn i sitt hjärte), men med et spørsmål om denne bronsen kan ha detta skremmande skän över pannan/ av blixtornas Gud? Det er ganske mystisk, og blir ikke bedre av at diktet avslutter: jag kastar mitt hjärta vägen, gamarna dela det –/ fullmånen föder mig ett nytt.

Blekhjärtade natt er også skrevet februar 1919, også litt vanskelig, jeg skal se nøyere på det og skrive om det senere.

Mitt liv, min död og mitt öde er slik:

Jag är ingenting än en omätlig vilja,
en omätlig vilja, men vartill, vartill?
Allting är mörker omkring mig,
jag kan ej lyfta ett halmstrå.
Min vilja vill blott ett, men detta ena känner
icke jag.
När min vilja bryter fram, skall jag :
var hälsad mitt liv, min död och mitt öde.

 

IV

Etter 1920 har Södergran langt fremskreden og uhelbredelig tuberkolose. Familieformuen er tapt med den russiske revolusjonen. Hun kan heller ikke reise til sin barndoms St. Petersburg, grensen mot Russland er stengt, hun er ved hjemmet sitt i Raivola på det karlenske nes. Hun får besøk der, men mottar heller ikke så mange impulser.

Diktet Landet som icke er er behandlet på poesibloggen Helt grei poesi.

Dette var bare for å få en start. Jeg skal skrive dette ut skikkelig senere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s