En viktig sak

Nå som bloggen er våknet litt til liv igjen, skal jeg også forsøke å legge ut korttekster lørdagene. De vil foreløpig være nyskrevne. Noen av de så ferske, at de kanskje ikke vil bli lagt ut i sin endelige versjon, men vil bli redigert litt i ettertid også. Dagens tekst er unnfanget i går, skrevet ut i dag, men fikk en litt annen slutt enn det som først var tenkt skulle være poenget.

En viktig sak

I mange år hadde jeg gått og ventet på muligheten og fiklet på argumentene hvordan jeg skulle legge frem saken min. Ja, jeg skal ikke påberope meg at dette gjaldt en rettssak eller noe sånt, eller noe som hadde offentlig interesse. Det hadde min interesse, gjaldt mitt liv. Og for meg er mitt liv viktig, som jeg har sagt utallige ganger, og tenkt enda mange flere. Mitt liv er viktig. Og jeg kan ikke finne meg i at det er ubetydelig i den store sammenhengen. I den store sammenhengen er hele menneskeheten en detalj. En ganske viktig detalj, riktignok, som det liv i stand til å sanse og gjøre seg tanker om det som er.  Og sånn vil jeg si også jeg er en viktig detalj. Mitt univers er det eneste i sitt slag. Det har en egenverdi, og krav på litt respekt, om enn både jeg og livet mitt relativt ubetydelig. I den store sammenhengen. Sånne ting. Det er dette veldige ønsket om å rettferdiggjøre meg, forklare verden det er riktig jeg eksisterer, et behov jeg har om å rettferdiggjøre eksistensen. Og det holder ikke gjøre det bare overfor meg selv. Det er som om den mistenkte før rettssaken setter kreftene inn på å overbevise seg selv om at han er uskyldig. Det er ikke der slaget skal stå. Slaget står i selve rettssaken. Nå har riktignok jeg sagt dette ikke er noen rettssak. Men sett nå at det var det, i overført betydning, selvsagt, en rettssak der jeg skulle legge frem min sak om at det er riktig jeg eksisterer, og der mistanken mot meg er at jeg er meningsløs. Det er forbrytelsen jeg skal forsvare meg mot, og det er det jeg har gått i mange år og ventet på muligheten for, mens jeg stadig har fiklet på argumentene, og sånt som jeg skrev i starten. Så starter liksom den fiktive rettssaken. Det var mye større enn jeg hadde sett for meg, med dommer, jury og advokater, og så fullt av publikum at det ikke var sitteplasser til alle. Min sak har interesse. Det skulle være tydelig nok. Aktor har sin prosedyre. Den er overbevisende nok, med bedre argumenter enn jeg egentlig har tenkt ut selv, om hvorfor livet mitt er så meningsløst, og hvor absurd det er å  prøve å rettferddigjøre en eksistens som uansett ender i døden, og så skulle døden være urettferdig, da, liksom? Aktor blir litt spydig, her, det var en sånn type advokat. Så var det min tur til å snakke. Langsomt går jeg frem. Argumentene er helt på plass i hodet. Jeg har forberedt meg og forberedt meg. Jeg vet at om disse argumentene ikke holder, så holder ingen, for jeg har brukt mye tid og ikke funnet noen bedre. Så jeg snakker. Jeg lar det stå til, og forteller denne fiktige rettssalen hvorfor det er riktig at jeg er her, et en urettferdig død ikke er noe jeg kan la mitt liv bli hengt opp i. Jeg kan ikke si mer enn dette.

ES2016

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s