The old man and the sea, av Ernest Hemingway

Den gamle mannen og havet.

Det var en liten blå bok jeg lånte på biblioteket. Jeg mener bestemt jeg leste den på hybelen på Øvsttun, høsten 1994, det første året jeg studerte i Bergen. I hvert fall leste jeg den svært tidlig. Og den gjorde et voldsomt, voldsomt inntrykk.

Boken er skrevet av Ernest Hemmingway. Den ble skrevet i 1951, og utgitt i 1952. Den handler om en gammel fisker, Santiago, som ikke har fått fisk på ukevis, 84 dager, og som har en liten gutt som tror sterkt på ham. Faren til gutten, derimot, har ikke samme troen, og har plassert gutten på en annen båt. Der får de fisk. Så reiser den gamle fiskeren ut, og får en fisk også han, en veldig stor fisk, en sverdfisk. Den vil han seile inn til land med igjen, men på veien blir fisken spist på av annen fisk, av hai, slik at det praktisk talt ikke er noe igjen når den gamle fiskeren til slutt når land, helt utslitt.

Det er hele historien. Det er stilen til Hemmingway som bærer fortellingen, de korthugde setningene, det enkle språket, de skarpe og nøyaktige observasjonene. Fortellingen gir seg ikke ut til å være noe mer enn historien om en gammel fisker og en gutt som beundrer ham, men det er fristende å lese mye mer inn i den, den synes én mye mer viktig. Dette er livsbetingelsene, kampen mot alderdommen og naturkreftene, ønsket om å ikke gi tapt og å holde frem sånn som før, seigt, og i tross.

Første setning er representativ for hele det lille verket.

He was an old man who fished alone in a skiff in the Gulf Stream and he had gone eighty-four days now without taking a fish.

Han var en gammel mann som fisket alene i en liten robåt i Golfstrømmen og han hadde nå hatt 84 dager uten å få fisk.

Det gir seg ikke ut for å være mer enn det er. Her er ikke noe overflødig, ikke noe pynt, ikke noe dildal. Slik denne gamle fiskeren også er.

Everything about him was old except his eyes and they were the same color as the sea and were cheerful and undefeated.

Alt ved ham var gammelt utenom øynene og de hadde samme fargen som havet og var livlige og hadde ikke gitt opp.

Det er nesten som språket i et eventyr, der alt faller på plass, og alt er som det må være. I oversettelsen gjelder det å sikte etter den samme naturligheten, ingen kunstferdige ord, ingen vendinger som gjør seg til.

Fra min første lesning på hybelen i Bergen, eller hvor det nå var, husker jeg godt samtalene den gamle fiskeren og den unge gutten har om baseball. Handlingen foregår på Cuba, den gamle fiskeren heter Santiago, og den unge gutten er ikke yngre enn at han kan kjøpe ham en øl. De snakker om baseball, og den store stjernen er Joe DiMaggio, «Joltin Joe», legenden som hadde en hitting streak på 56 kamper fra mai til juli 1941, og som senere giftet seg med Marlyn Monroe. Han passer godt i boken, siden han kommer fra en siciliansk familie der alle var fiskere i generasjoner bakover. Det er også han som er referansen i Simon & Garfunkels Mrs. Robinson, og linjen: Where have you gone Joe DiMaggio, our nation turns its lonely eyes to you, wu-wu-wu…

Samtalene mellom gutten og den gamle fiskeren er opplagt for at begge to har en genuin interesse for baseball, og at gutten ser opp til den gamle litt sånn som han ser opp til baseball-stjernene, men det er også for å holde samtalen unna den vanskelige situasjonen den gamle er i. Han er fisker, og har ingen annen inntekt enn fiskingen. Nå har han ikke fått fisk på 84 dager. Det blir ikke sagt direkte, men det blir vist tydelig at han sulter, og har altfor lite mat. Gutten hjelper ham med den lille maten han får. Så i beundringen, ligger også litt sympati. I det hele tatt er forholdet mellom gutten og den gamle mannen et eget studium verdt. Det er vakkert skildret, lite blir sagt direkte, de snakker om ting som er verdt å snakke om, de sløser ikke med ordene. Sløser ikke med noe.

En samtale husket fra boken husket jeg slik: Gutten: Joe DiMaggio er den beste baseballspilleren i verden? Den gamle: Ja, han er den beste. Gutten: Og du er den beste fiskeren. Den gamle: Nei, det finnes noen som er bedre enn jeg.

Her husket jeg feil. Egentlig går samtalen slik:

“Who is the greatest manager, really, Luque or Mike Gonzalez?”
“I think they are equal.”
“And the best fisherman is you.”
“No. I know others better.”
“Que Va,” the boy said. “There are many good fishermen and some great ones. But there is only you.”
“Thank you. You make me happy. I hope no fish will come along so great that he will prove us wrong.”
“There is no such fish if you are still strong as you say.”
“I may not be as strong as I think,” the old man said. “But I know many tricks and I have resolution.”

«Hvem er den beste manageren egentlig», Luque eller Mike Gonzales?“
“Jeg synes de er like.”
“Og den beste fiskeren er deg.”
“Nei. Jeg kjenner andre som er bedre.”
“Que Va,” sa gutten. “Der er mange gode fiskere og noen store. Men der er bare én deg.”
“Takk skal du ha. Du gjør meg glad. Jeg håper ikke det kommer noen fisk så stor at den vil vise vi tar feil.”
“Det finnes ingen slik fisk hvis du ennå er sterk slik du sier.”
“Jeg er kanskje ikke så sterk som jeg tror,» sa den gamle mannen. «Men jeg kan mange triks og jeg har besluttsomhet.”

Så samtalen var litt annerledes og har litt andre element enn jeg husker den. Slik den står har den også et frempek, i det at mannen virkelig skal møte en fisk så stor at den setter det de to har snakket om på prøve.

Da fisketuren starter sier den gamle og gutten Good luck – lykke til – til hverandre. Hele fortellingen viser at her er det ikke mye good luck, verken med det at her er ingenting tilfeldig, den gamle mannen jobber virkelig både for å få denne fisken og for å få halt den opp. Det er også at det er ikke mye lykke, siden fisken etterpå blir spist, og han ikke får noen glede av den.

Dagen med fisketuren starter veldig tidlig. Den gamle mannen vekker gutten forsiktig, slik at gutten kan hjelpe ham å få båten i vann, og få med seg alt utstyret. Fra side 28 i min utgave er den gamle mannen alene i båten på havet. Hele boken er herfra skildringene av ham, hva han gjør, og hva han tenker. Hva som bærer fortellingene er detaljene, mesterskapet i skildringen av hvordan den gamle mannen mestrer havet, la mar, som han kaller det på spansk, hunkjønn, som en kvinne man elsker. Det er også et dypt kjærlighetsforhold mellom mannen og havet.

It was considered a virtue not to talk unnecessarily at sea and the old man had always considered it so and respected it. But now he said his thoughts aloud many times since there was no one that they could annoy.

“If the others heard me talking out loud they would think that I am crazy,” he said aloud. “But since I am not crazy, I do not care. And the rich have radios to talk to them in their boats and to bring them the baseball.”

Det var regnet som en dyd ikke å snakke på sjøen uten at det var nødvendig og den gamle mannen hadde alltid sett på det slik og respektert det. Men nå sa han tankene sine høyt mange ganger siden det ikke var noen der de kunne irritere.

“Hvis de andre hadde hørt meg si ting høyt ville de tro jeg var gal,» sa han høyt. «Men siden jeg ikke er gal, bryr jeg meg ikke. Og de rike har radioer til å snakke til dem i båtene og til å bringe dem baseballen.»

Her er et annet eksempel:

I could just drift, he thought, and sleep and put a bight of line around my toe to wake me. But today is eighty-five days and I should fish the day well.

Jeg kunne bare ligge og drive, tenkte han, og sove og binde litt line til tåa mi for å vekke meg. Men i dag er det åttifem dager, og jeg skulle fiske dagen bra.

Det er rett etter dette han kjenner nappet for første gang. Det er litt før slutten på side 40, altså omtrent etter en tredjedel av boken. Det er nøye skildret hvordan den gamle mannen holder linen mellom tommel og pekefinger, slik at han skal kjenne vært napp, og hvordan han liksom hjelper fisken med å ville bite, med å tenke for den hvor godt og søtt og deilig agnet er: Eat them good now and then there is the tuna. Hard and cold and lovely. Don’t be shy, fish. Eat them. (Spis dem godt, nå, og så er det tunfisk. Hard og kald og herlig. Ikke vær sjenert, fisk. Spis dem)

Spenningen i dette høydepunktet blir kjælt med, med at fisken biter litt, svømmer vekk, og både mannen og leseren sitter i spørsmålet om fisken vil bite. Først gjør den ikke det, og svømmer vekk, men så kommer den tilbake igjen. Setningene er også her korthugde, ikke noe malerisk tillegg:

“He’ll take it,” the old man said aloud. “God help him to take it.”
He did not take it though. He was gone and the old man felt nothing.

“Han vil ta det», sa den gamle mannen høyt. «Gud hjelp ham å ta det.»
Han tok det ikke, da. Han var vekk og den gamle mannen kjente ingenting.

Det er like etter dette fisken biter, og mannen kjenner den veldige tyngden av den i det den svømmer med kroken og linen nedover dypet.

Posten er ikke gjennomarbeidet, den må pusses og redigeres litt, og den er ikke skrevet til endes

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s