Månedlige arkiver: mars 2017

Mirakelet ved bryllupet i Kana (Il Miracolo delle Nozze di Cana), av Dario Fo

Mistero Buffo er en teaterforestilling av italieneren Dario Fo. Stykket er en samling monologer med motiv fra Bibelen. Det ble oppført første gang i 1969, og vakte straks stor oppstandelse i det katolske Italia. Det gjorde det også da Dario Fo fikk nobelprisen i litteratur I 1997, og dette stykket ble trukket frem som et av hans hovedverk.

Stykket Mirakelet ved bryllupet i Kana, eller Il Miracolo delle Nozze di Cana, er det siste av de syv stykkene i samlingen. Vi satte det opp med studentteateret Immaturus i Bergen på slutten av 90-tallet, kanskje var det i 1999, og jeg registerte denne delen med Per Kristian som skuespiller. Jeg husker ikke lenger hva han heter til etternavn. Med i forestillingen var tre andre monologer av Fo, ingen av dem fra Mistero Buffo. Han var en hit, Dario Fo, på denne tiden i vårt miljø i  Bergen. Vi snakket mye om ham, og den som kunne finne informasjon, han eller hun var midtpunkt i samtalene. Internett var ennå ikke som det er nå, i det var ikke mye hjelp.

Bryllupet i Kana er det berømte fra Johannes-evangeliet. I Dario Fos versjon er det engelen Gabriel som skal berette hva som skjedde, eller berette en historie fra evangeliene, men han blir avbrutt av en fyllik, som selv har blitt mektig imponert av en Jesus Kristus, som var i dette bryllupet, og som sørget for at alle gjestene ble stup fulle på den deiligste vin, enda de egentlig bare hadde vann å tilby.

Dario Fo bygger på gammel italiensk gjøglertradisjon og commedia delle arte. Humoren er veldig fysisk, veldig burlesk, og den er ikke redd for det lave, det kroppslige. I hendene til Dario Fo foregår det også en voldsom sjangerblanding, der de hellige bibelske tekstene møter drankere, fyll og italiensk gatespråk.

ANGELO: (…) Fate attenzione, brave gente, che io voglio parlare di una storia veria, una storia che é cominciata…

ENGELEN: (…) Vær oppmerksomme, snille dere, for jeg vil fortelle en sann historie, en historie som begynte…

Det at det er samme person som spiller alle de ulike rollene, gir en ekstra komisk effekt. Først er det den hellige, prektige engelen, som høytidelig forsikrer publikum at alt som skal fortelles er helt sant, og at det er hentet fra evangeligene. Fylliken avbryter, og vil også fortelle en historie, om en fyllefest. De to har en liten krangel i monologens første del, det som nærmest har funksjon som en prolog. Og det er lett å få det til morsomt om skuespilleren er god, for karakterene er fra Dario Fos side veldig klart tegnet, og kontrastene er veldig tydelige. Den hvite, hellige engelen, som er nøye på at alt skal være stille og verdig, og denne fylliken, som bråker og snøfter og går engelen på nervene.

Det ender med at fylliken får jaget engelen bort, slik at han har scenen for seg selv. Så kan han fortelle om bryllupet.

Her er det også mange morsomme effekter. For eksempel at historien blir fortalt av en fyllik, som nok også i det han forteller historien er temmelig full. Det betyr at han kan overdrive og ta i, uten at det går på bekostning av karakteren, han forteller det jo bare sånn som han oppfatter det. Samtidig forteller han det nesten ordrett som det står i Bibelen, og får med seg alle detaljene som er der.

For eksempel står det i Bibelen at de gikk tom for vin, dette bryllupet. I fyllikens versjon er dette veldig melodramatisk, og han legger ut hvordan alle gråt og bar seg, for det var jo ikke noe vin, alle ville jo ha vin! Særlig tok brudefamilien det tungt, med brudens mor som rev seg i håret og brudens far som stanget hodet i veggen. Dario Fo har skrevet teksten for seg selv, og har selv opptrådt med den, men teksten legger alt til rette for den som vil bruke den selv. Den gir rikelig med muligheter for regissør og skuespiller, det er lett å få ideer til hvordan det kan bli visuelt morsomt også, og at monologen ikke blir statisk.

Så er det løsningen på problemet, denne Jesus Kristus, han som blir kalt «Guds sønn». I fyllikens versjon er det bare morsomt, det er et kallenavn han har, Guds sønn, for fylliken kan det være revnende likegyldig, eller litt interessant at han har et slikt spesielt kallenavn. Han bruker imidlertid ingen hjernekraft på å fundere på om han virkelig er det. Han var der sammen med moren, Madonna, som hun ble kalt, og de kom «litt for sent». Det er også rett fra Bibelen, det står at de kom på tredje dag, så det er litt tretallsmagi der.

In qul mentre arriva dentro un giovane, un certo Gesú… figlio di Dio di sporannome. Non era solo, no, era accompagnato dalla sua mama, una che le dicono [la chiamano] la madonna. Gran bella donna!

På dette tidspunkt kom det inn en ung én, en viss Jesus… Guds sønn, ble han kalt. Han var ikke alene, nei, han var i følge med mren sine, en de kalte madonna. En veldig herlig kvinne!

Jeg husker hvordan vi regissterte det, da vi satte det opp. Vi tenkte oss at Jesus skulle være veldig stor, en gigant, slik at når moren snakket til ham, så måtte hun se veldig langt opp. Og når Jesus snakket til noen, så måtte han tilsvarende se langt ned. Husk at det er fylliken som spiller og sier og forteller alt dette, så det passer at i hans hode var Jesus veldig stor. Det ble en skikkelig komisk effekt, med moren Jomfru Maria som også er veldig kjælen og nusse-nusse-nusse med sin sønn Jesus, og ber om at han ikke kan lage litt vin, de trenger vin på denne festen.

Som i Bibelen, ber Jesus om å få noen vannkar, og lager vin av vannet i dem. I fyllikens versjon, er det veldig mye vann, noe som gjør ham nervøs, han har aldri likt så godt vann, og han sier han holdt seg litt på avstand, og fulgte ikke så godt med på hva Jesus egentlig gjorde. Han snakket om noen tegn, slike bare «Guds sønner» gjør. Igjen kommer dette med Guds sønn inn, og igjen er det bare komisk, ikke noe med frelse og under, men med at slike folk har noen tegn andre folk ikke kan forstå.

Så er poenget vinen. Dario Fo bruker litt fremmedgjøring, han lar fylliken si han kjenner lukten av «pressede druer», noe som skal få tilhøreren til å tenke og skjønne at det virkelig er vin som er laget, det har blitt vin av vannet, et mirakel, og det lukter og smaker akkurat som vin. Og for fylliken er jo poenget at det er så himmelsk godt, ordspillet er mitt, det er ikke fra teksten. Han strømmer til for å drikke, han også, og det er ikke bare det at det er mye av vinen, den er veldig, veldig deilig også.

De italienske sitatene er oversatt sånn cirka, og er hentet fra den modifiserte utgaven. Opprinnelig står det i sterkt dialekt. Jeg har kjøpt Dario Fos samlede verker i bøker og på video, men her for denne siden har jeg brukt utgaven til http://www.archivio.francarame.it. Der står teksten herfra, og den har også et slags forord av Dario Fo selv, der han forklarer hva han vil med den. Helt gjennomarbeidet har kanskje ikke denne posten blitt, men det er i alle fall en start.

 

Reklamer

Römische Elegien, av Johan W. von Goethe

Elegier er en ny kategori her på bloggen. Det er opprinnelig et dikt skrevet i avveklsende heksameter og pentameter, som Store norske leksikon skriver,  men har utviklet seg til å bli et synonym til klagesang. Vekslingen mellom heksameter og pentameter danner et dobbeltvers, eller distikon. Heksameteret er som navnet tilsier seksfotet (heksa – seks, og meter), og består som regel av daktyler (en trykktung fulgt av to trykklette stavelser, eller latinsk og gresk en lang fulgt av to korte stavelser), men det kan varieres med sponder. Pentameteret er også seksfotet, om enn navnet tilsier fem (penta – fem), der 3. og 6. takt er enstavelser, de øvrige er daktyler. Alt dette har jeg puslet sammen av ulike artikler på Store norske leksikon.

De klassiske elegiene oppsto og ble utviklet i det gamle grekenland, i Jonia på 600-tallet før Kristus, og det trengte ikke nødvendigvis være klagesanger. Det var versemålet som var det viktige, og innholdet kunne være krigersk, etisk, politisk og erotisk, alt dette har jeg fra Store norske leksikon. Jeg leser verken latinsk eller gresk, og kjenner ikke dette direkte. De gamle romerske dikterne overtok elegien, og skrev erotisk og klagende, blant annet.

Mitt inntrykk er at versemålet var viktigere for de gamle grekere og romere enn det er i nyere tid. Betegnelsene på de ulike versemålene er latinske og greske, og passer for de språkene. Det pleier by på problemer når de skal benyttes på nyere språk. I vår tid er verselære langt på vei forsvunnet ut av utdanningssystemene. Det er typisk på instituttene for klassiske språk man ennå har litt kontroll på dem.

Goethe skriver sine romerske elegier i Weimar i årene 1788 til 1790,  etter sin italienske reise i årene 1786 til 1788. De blir først utgitt i 1795, utgiver er Friedrich Schiller, det vil si, tjue av dem blir utgitt dette året. De fire siste blir ikke utgitt før i 1914, på grunn av sitt erotiske innhold og frykt for sensur. Disse årene, da elegiene blir skrevet, er årene den klassiske perioden er på høyden, hvor formkravene nesten blir strengere enn hos de gamle grekere og romere selv. Så Goethes elegier følger vekslingen mellom heksameter og pentameter. Det er ingen rim, og innholdet er høystemt og avklaret. Det er ganske sanselig, et forvarsel om den senere, romantiske periode. Alt dette skal jeg eventuelt skrive mer om, når jeg med tiden får satt meg litt mer inn i dette stoffet.

Dette vil altså bli en post som blir påbygget etterhvert. Først setter jeg inn den første elegien, som en smakebit.

Erste Elegie

Saget Steine mir an, o! sprecht, ihr hohen Palläste.
Straßen redet ein Wort! Genius regst du dich nicht?
Ja es ist alles beseelt in deinen heiligen Mauern
Ewige Roma, nur mir schweiget noch alles so still.
O! wer flüstert mir zu, an welchem Fenster erblick ich
Einst das holde Geschöpf, das mich versengt und erquickt?
Ahnd’ ich die Wege noch nicht, durch die ich immer und immer,
Zu ihr und von ihr zu gehn, opfre die köstliche Zeit.
Noch betracht’ ich Palläst und Kirchen, Ruinen und Säulen,
Wie ein bedächtiger Mann sich auf der Reise beträgt.
Doch bald ist es vorbey, dann wird ein einziger Tempel,
Amors Tempel nur seyn, der den Geweihten empfängt.
Eine Welt zwar bist du, o Rom, doch ohne die Liebe
Wäre die Welt nicht die Welt, wäre denn Rom auch nicht Rom.

Jeg har ikke tid til å oversette den nå. Linjene hører sammen, selv om noen av dem er så lange at de strekker seg over to, her som de er uthevet.

Posten blir ennå ikke ferdig, og må ligge en stund før den kan fullføres.

Skriftemål (Исповедь), av Lev Tolstoj

Første gang jeg leste dette verket av Tolstoj var i 2003. Jeg leste det i Geir Kjetsaas oversettelse. Etter å ha lest det, skrev jeg dette som står under. Hensikten er at jeg skal få endret og renskrevet den gamle teksten, nå som jeg leser på ny, og i original.

 

*

De første Tolstoj-verkene jeg leste, leste jeg mens jeg fortsatt ikke kunne regne meg særlig blant de beleste. Det gjorde at de nok kanskje gjorde mer inntrykk på meg enn de ellers ville gjort. Jeg lot meg lettere blende, jeg var åpen og uskeptisk, litteraturens tanker og skrivemåter så jeg for første gang, det er klart det gjorde inntrykk. Og ingen var mer majestetisk enn Tolsoj, og Krig & Fred slynget jeg opp til det beste som noensinne kunne skrives. Nå har jeg lest mer. Tolstoj kan ikke lenger være mester, ved å imponere alene, nå har jeg sett tankene hans og lignende tanker, jeg har sett dem kritisert, og jeg har sett dem fremsatt langt mer mangetydig, spenstig og kanskje treffende. Verden som blendet meg i krig & fred, er ikke en verden jeg nå kan gå god for. Cirka.

Likevel har jeg altså Tolstoj som min favorittforfatter, nest etter Dostojevskij. I nyere tid har jeg av ham bare lest Kreutzersonaten, som holdt mål, og oppstandelse, som ikke gjorde det. Jeg har mistet troen på den allvitende, majestetiske måten å skrive på. Det er den Dostojevskijske dialog, polyfoni, og den Musilske desinformasjon, innebygde ironi, som jeg kan tro på. Verden er til for å vrenges, å skildre den som om det finnes sannheter, hvordan skal jeg kunne tro på noe sånt? Og hvordan skal jeg tro på Tolstoj, hvis jeg ikke gjør det?

I denne stemningen ble skriftemål, begynt på. Og jeg ser med en gang Tolstoj går inn på den linje han er kjent for, han er belærende. Han skal fortelle, klart og rett frem, hvordan han kom seg gjennom sin religiøse krise. Den allvitende far, skal forklare verden, og det skal skje ukunstlet og liketil. Bildene skal være enkle, kunstrepene kun for å gjøre teksten enklere forståelig. Desinformasjon er pest, flere stemmer enn én finnes ikke, og stemmen er Tolstojs. Kan han fortsatt imponere meg?

Det er Tolstoj selv som fører ordet. Litteraten i meg, hadde kanskje foretrukket en oppdiktet person, en kanalisering, men det får være greit. Tolstoj er klar og direkte. Slik går det over mot biografien.  Men biografi er det heller ikke, Tolstoj har et meget tydelig mål, og det er ikke å fortelle om seg selv, det er å fortelle om sitt problem på en måte som kan gjøre at andre kan overvinne lignende problem. Derfor blir endel sentrale sider av hans liv, interessante for teksten. Han begynne med å beskrive hvordan han forlater den ortodokse tro, henviser seg til leseren, dette er en tro vi ikke kan tro på, så hva skal vi gjøre, forlate den eller fortsette de tomme handlinger, vi forlater den.
Og det fortsetter med sjelekvalene Tolstoj er kjent for. Han rakker ned på seg seg selv, velger de sletteste motiver i alt han foretar seg, og velter dem ned over seg. Skrivingen er for å oppnå berømmelse, streben er etter fullkommengjørelse, men målet er dypt egoistisk, og han skjuler det gode og viser det onde i skriftene sine, for nettopp slik blir han berømt. Han lærer, og som forfatter og kunstner trenger han ikke å vite hva han lærer, og når blir kjent og tjener godt, må det bety at det han lærte var riktig, tenkte han da. Og når de roste hverandre, var det bare for selv å bli rost siden. Og så kommer setningen: Alt som er til, er fornuftig. Det trodde de på, og når de så at det ikke gikk opp, trodde de fortsatt, de nektet å se inkonsekvensene. En som kan skrive en sånn setning, må ha noe å fare med. Solid oppbygning.
Kapitel III gir den midelrtidige løsning i familielivet, men også der, etter en stund, etter femten år der familiens lykke var alle tings mål, kom også spørsmålet hva er hensikten igjen. Og det gav seg ikke, det vokste for hver gang, og til slutt kunne det ikke lenger oversees, og så munner kapitelet ut. Neste kapitel er selvmordskapitelet, Tolstoj har ikke flere ønsker igjen, og er bare drevet av en uimotståelig trang på å gjøre ende på det. Han må bruke all slags list, for å unngå å gjennomføre det. Og det er ikke tullball. Selvmordstrangen samtidig som han ytre sett er på høyden av sin lykke. 50 år, sterk og sunn, med familie, karriere og alle ting i orden. Han mangler bare mening, og det ødelegger alt. Her er også den østerlandske fabelen om vandringsmannen, hulen og villdyrene. Hengende utfor stupet, med en drage i bunnen og et villdyr på toppen, og med to rotter som gnager på stengelen han henger i, slikker han likevel til seg den honning som finnes på stengelen. Når Tolstoj har sett denne sannheten, kan han ikke se vekk fra den. «Honningens søthet kunne ikke lenger være søt for meg da jeg så dragen og musene, som gnagde av deg jeg holdt meg fast i.» s. 35.
Kapitel V er jakten på løsning. Og trollmannen Tolstoj har fått det for oss at virkelig kanskje kan finnes en løsning, selv om han ikke med et eneste ord har anslått noe sånt. Han har bare skildret angsten han levde under, da han så livets meningsløshet. Og han finner heller ikke noen løsning, verken i de empiriske eller de spekulative vitenskaper, og heller ikke i filosofien, han får bare spørsmålet sitt tilbake, hvorfor det er slik, vet vi ikke.
Kapitel VI begynner med et Dantebilde, Tolstoj er gått vill i skogen. Han kan se lysninger og horisonter, men noe beboelig sted kan han han ikke finne, det er ikke noe hus i denne skogen. Og han forklarer selv sitt bilde, også i vitenskapen og sannhetssøken er det slik, det ser fint ut, lovende, men noen steder å oppholde seg, er der ikke.
Side 52 er det noen nydelige pasasjer sitater fra Sokrates, Buddha og Schopenhauer, der de gir uttrykk for livets meningsløhet og døden i dette. Og Salomo. Det er tomhet alt sammen, og når den vise har sett dette, hvorfor skal han ikke ønske døden? Variasjoner over dette. Legenden om Sakia-Muni, følger, døden skremmer dem alle, og vi ser for øvrig at Tolstojs måte å skrive på, minner om denne religiøse. Tolstoj har altså søkt hos de største vismenn – og bare økt sin fortvilelse. «Det er ingen grunn til å bedra seg selv. Alt er tomhet. Lykkelig er den som ikke er født, døden er bedre enn livet; det gjelder å befri seg fra det.» Vi er til og med over i martyrtanker.
Kapitel VII er fire mulige utveier fra problemet, søkt etter i livet. 1. Uvitenhetens. Umulig, man kan ikke slutte å vite. 2. Epikurenes. Kjenne problemet, likevel nyte godene, også Salomo støttet dette, jeg priste gleden, for annet har ikke menneskene under solen. Tolstoj kaller dette sløvhet, hvordan kan man unngå å stirre på dragen, når den er der? 3. Styrken og energien, det vil si selvmord. Slik handler bare de sterkeste. Tolstoj lovpriser det, det er martyrium, minner om Sokrates, det skjer bare i sjelens kraftigste blomstring, på høyden av livet, men selv vil han ikke gjøre det. Her er han for øvrig noe kort, det er uklart hva han vil med denne løsningen. Det er vanskelig å tro at Tolstoj skal være selvmordets talsmann. 4. Svakhetens vei. Ønske 3, men ikke gjøre det. Slik går det med de fleste, og slik gikk det Tolstoj. Men han åpner for muligheten at den manglende gjennomføringen av selvmordet, var en uklar forestillingen om at tankene likevel var uriktige. Og som en spenningsroman, ønsker vi liksom at han skal klare det, finne løsningen, finne skatten før skurkene. For hvis verden er meningsløs, hvordan kan det ha seg at den eksiterer? Sterkere stilt: Alle mennesker kan innse tomheten, mange har gjort det, likevel lever vi, hvorfor? Tolstoj får følelsen av at noe ikke stemmer. Det er virkelig en detektivroman.
Neste kapitel forlater han vismennene, og går til det den jevne mann. Resonnementet ser logisk ut, hvorfor gå til dem som forkaster meningen for å finne den, når det finnes milliarder som går rundt og har en eller annen mening, noe sånt. Her fant han en femte utvei, de skjønte tomheten, men levde ikke lystig som Epikureerne, deres liv var tvert imot fullt av savn og bekymringer, men livet trodde de på og selvmord er det største onde. Tolstoj kaller det forkastelse av fornuften. Testen er den ufornutfige viten, eller troen. Men Tolstoj kan ikke velge dette, for ham er en fornektelse av fornuften verre enn en fornektelse av livet.
Og så kommer delkonklusjonen at livets meningsløshet bare er en identitet, å lete etter mening fordrer noe endelig i det uendelige og omvendt, løsning i tid, årsak og rom og utenfor, samtidig. 0 = 0.Svaret kan ikke bli annet enn ubestemt. «det liv som forekommer meg å være intet, er intet.» Det r bare religionen som kan gi svar til begge to, på en gang. Den ufornuftige viten må til – troen. Her kan må få et nøye studium av Tolstojs religion. Den tar opp i seg alle religioner, det er troen som gir livskraften, samme hvordan den gir seg utslag, for Tolstoj er det umulig for ateisten å leve. Min innvending er at vi lever.
Kapitel X blir derfor å bygge opp en tro. Han forsøker blant de lærde, men det ender i forferdelse, deres retning tåkelegger, og Tolstoj må atter vende tilbake til mørket og vi til detektivromanen. Tolstoj anklager dem for å lukke øynene for meningsløsheten, eller å ikke leve i samsvar med sin lære, det er egentlig ingen forskjell mellom dem og de andre. De er epikurere. Deretter forsøker Tolstoj troen hos de fattige. Der var i hvert fall overtroen fullstendig i samsvar med livene deres. Her måtte man i følge Tolstoj, være troende. Og her fant Tolstoj også den rette tro, og plutselig stod all tenking, kunst og vitenskap, som noe tomt og meningsløst. Det er det virkelig meningsløse. «Og jeg forstod at den mening som livet her hadde, var sannheten, og jeg godtok den.»
Det er ikke altså spørsmålet og det manglende svar som er galt, det er livet selv han har levd. Det er ikke i tankevirksomhet, men i livet feilen ligger, det er fordi han har levd dårlig, han ikke har kunnet funnet mening. Slik argumenterer han seg – nærmest religiøst – opp til arbeidets evangelium. Her klarer Tolstoj også å løfte Bibelens evangelium, og gi det en nærmest panegyrisk tolkning, panegyrisk i utelukkende positiv forstand. De enkle setninger der, blir selve sannheten – sannheten han alltid har lett etter. Så har den vært der hele tiden. Kapitelet avsluttes med tiggeren som må bevege en stang. Klarer han være fornøyd med det, er han lykkelig. Men den kloke som når han ikke skjønner hvorfor, lar være med å bevege, blir meningsløs og ulykkelig.
Kapitel XII blir erstatningen av å søke etter sannhet, til å søke etter Gud. De to er de samme. Slik blir hans tidligere problemstillinger, ytterligere feilgjort. Han har famlet i blinde, lignelsen med skogen stemmer virkelig, han har til det ytterste ikke ant hva han skulle gjøre, og målet han lette etter var til og med feil. Men det kunne altså bringe ham til den riktige bane. Nå søker han mer bevisst, det er Gud og derigjennom sannhet, han nå søker. Men kan han finne Gud? Tolstoj prøver. Å bevise Gud er umulig, Kant har rett. Og å godta hans eksitens på grunnlag av de sedvanlige trossetninger, kan heller ikke Tolstoj. Og han ber i desperasjon, ateistens bønn omtrent, men får ikke svar. Han fremstiller det – igjen uten å si det direkte – som at han likevel ramler utfor stupet, like før redningen. Alle spørsmål han i desperasjon stiller seg nå, leder til Gud. Han sammenligner seg med fuglen som har falt ut av redet, men en gang var han i redet, hvem var det som fødte ham og stelte ham der. Igjen Gud. Og tung argumentasjon følger, bølgende frem til å klare å tro, og ikke klare det, Deschartes i Tolstojsk form, hvor kommer forestillingen fra, om ikke fra Guden selv? Men begrepet Gud er ikke det samme som Gud, sier Tolstojs forstand. Hele tiden på nippet til å falle og å bli reddet. Er det så et redningstau eller ytterligere flukt og desperasjon, når Tolstoj kommer til erkjennelsen om at det er søken etter Gud som er Gud? Straks han slår seg til ro med Ham, forsvinner Han, og når Tolstoj søker og er tilfreds med dette, bare da lever han, sier han. Det er et Deschartsk sprang. Plutselig tar man hoppet: Her er løsningen, og den velger jeg. Bildet Tolstoj bruker her, er roeren som har fått oppgitt retning og har årer, men som blir drevet av strømmen og skremmes og forvirres av de øvrige båter som også driver omkring uten retning og er tilfreds med det. Så glemmer også Tolstoj sitt opprinnelige mål. Nå har han funnet det igjen, det er det samme han har kjent hele tiden.
Kapitel XIII blir å slå fast hvordan man nå skal leve. Det er evangeliets lære, være ydmyk og arbeidende, oppfylle Guds vilje, frelse sin sjel, det er det mening i. Han må altså bryte fra sin krets, den uvirksomme, og gå over til arbeiderens. Og troens ritualer som før var meningsløse fordi han ikke forsto dem, kunne han nå godta fordi han ikke forsto dem, eller selv om han ikke forsto den, fordi han hadde erfart at uten Gud kunne han ikke leve. Tolstoj underkaster sin egen fornuft, troens, fordi han kan ikke annet.
Kap XIV blir nye problemer. Ikke alle ritualene kan Tolstoj godta. Han kan ikke tro på oppstandelsen, miraklene, han ikke for sin bare sjel tro at nattverden er Jesu blod og legeme. Han kan tenke på Gud, innrømme synder og tjene, men alt det andre kan han ikke stå innenfor, og han kommer til det grusomme dilemma, enten lyve eller forkaste. Han flyktet til selvfornektelsen, ydmykheten, og gjennomførte handlingene. Det gjorde at han kunne utholde dem. Og bare i den folkelige troen, de ulære, bortsett fra undrene, kan han finne mening. Tolstoj om martyerer: historien til martyrene som alle bar vitne om at døden ikke utelukker livet. Her kan han oppholde seg.
Kap XV er kampen mellom de ulike retninger innen kristendommen. Her er jeg uenig med Tolstoj. Tolstoj ønsker seg en forening. Jeg foretrekker Dostojevskij: Enhver troende ser sin egen tro som den sterkeste, og har plikt til å overvinne de andre. Tolstoj opprettholder imidlertid tyngen i argumentasjonen sin, det ser virkelig sykt ut hvordan de troende dreper dem som ikke er det, men han kan ikke ha unngått å sett at hele gammeltestamentet er tilsvarende. Å tro at tro er fredelig – jeg tror det ikke.
Kap XVI innledes med at han nå har måttet slå seg til ro med at sannheten og løgnen er sammenblandet, også blant folket. Spørsmålet blir nå hvofra sannheten og løgnen kommer. Den kommer fra overleveringen, fra skriften. Og Tolstoj må derfor gå i gang med å studere skriften og overleveringen, det han tidligere hadde foraktet slik, for han må kunne skille sannheten fra løgnen og finne ut rekkevidden for sin forstand. Her gir ikke Skriftemål noen konklusjon.

Verket slutter med en slags epilog, en drøm Tolstoj har hatt, og som han mener kan illustrere noe av det han mener. Det handler om at han ligger, på en enorm høyde, og egentlig temmelig ustødig på noen lærremmer. Når han forsøker å flytte på seg for å gjøre det mer bekvemt, mister han bare kontakten med noen av lærremmene og henger egentlig enda mer ustødig. Denne drømmer ligner litt på det østerlandske sagnet. Avgrunn oppe og nede, henger i midten og skal ramle ned et sted. Avsltutingen er briljan: Pass, glem ikke. Og jeg våknet.

Har ikke filosofens fulle tyngde, men det har kunstnerens klarhet. Sammenlignet med Pessoa, er det overlegent, og sammenlignet med for eksempel Wittgenstein, har Tolstoj den kanskje fordel at den i bunn og grunn er oppbyggelig. Det er kanskje ikke noe å trakte etter, men det motsatte skulle i hvert fall ikke være noe å trakte etter. Og Tolstoj river ikke bare ned, han forsøker å bygge opp. Han kommer ikke bare med kraftulle påstander, han begrunner dem, og tar sjanser i begrunnelsen. Han distanserer seg ikke i det hele tatt fra sine egne standpunkt. Her har Hamsun rett, Tolstoj skal i hvert fall ha det at han ikke tier, men taler.

Bibelske teknikker. Slik gikk ti år. Slik gikk femten år. Tolstoj har i det hele tatt her en religiøs måte å skrive på. Sannheten blir like tindrende klar her, som i religiøse skrifter. Den blir ikke argumentert for, men åpenbart. Og den argumentasjon som finnes, er av en type som at øvrig argumentasjon blir umulig, argumentasjon som man argumenterer for det innlysende. Gjentagelser. Lignelser. Paradokser.

 

Life & Times of Michael K., av J. M. Coetzee

Det var en tid jeg hadde det for meg at jeg skulle sjekke ut forfatterne som hadde fått nobelprisen i litteratur. Slik kom jeg over og leste José Saramago (1998), Imre Kertéz (2002) og Orhan Pamuk (2006), Dario Fo (1997) og Günter Grass (1999) ville jeg kanskje oppdaget uansett, Wislawa Szymborska(1996) er litt spesiell, siden hun var poet, og dette var en tid langt på vei avviste poesien som en litterær sjanger for meg. Men Szymborska leste jeg, og likte jeg, i oversatt utgave. Den Sør-Afrikanske, spesielle forfatteren J. M. Coetzee (2003), hører så absolutt med i dette selskapet. Han hadde jeg neppe lest, om det ikke var for nobelprisen han fikk.

Jeg lånte boken Life & Times of Michael K., i original, på biblioteket i Bergen. Det var en tid jeg leste veldig mange bøker, men få på engelsk, det var en kultur som ikke opptok meg, mente jeg. Jeg mente også at for å ha glede og utbytte av en bok og en forfatter, så gjaldt det å kjenne både forfatteren, landet hans eller hennes og samtiden han eller hun skrev i, nøye. Derfor mente jeg at jeg hadde sånn utbytte av den russiske litteraturen, der leste jeg alt jeg kom over, og hadde alle referansene på plass. Life & Times of Michael K., med handling satt til Sør Afrika, åpnet en ny verden.

Forfatteren J. M. Coetzee er noe av et mysterium. Jeg vet ikke om han har åpnet seg så mye mer nå, den gang han fikk nobelprisen og var i avisene, så var det slik at ingen engang visste riktig hvordan man skulle uttale navnet hans. Han ville liksom ikke oppklare noen ting. Bakgrunnen hans var også litt spesiell, sørafrikansk, som sagt, med britisk og boersk familiebakgrunn, og så til USA, før han endte opp i Australia i 2002. Der er han nå statsborger. Bøkene hans er ganske forskjellige, mange er eksperimentelle, jeg har ikke lest dem, bare lest om dem, utenom Waiting for the barbarians (1980), som langt fra gjorde samme inntrykk som Life & Times of Michael K.

Life & Times of Michael K. har noe så sjelden i vår tid som en oppdiktet person, som skiller seg distinkt og klart ut fra andre oppdiktede personer, og som likevel er interessant. Det er en underdrivelse å kalle Michael K. bare interessant, han har et liv og en historie som representerer noe, og man føler at dette angår deg, selv om man leser boken i et helt annet land, i en helt annen tid.

Boken kom ut i 1983, med handling lagt til apartheid-tiden som ennå gjaldt i Sør-Afrika. Der er krig i landet, borgerkrig, oppdiktet av Coetzee, men ellers er forholdene i landet beskrevet realistisk nok. Michael K. er født med hareskår, romanen begynner med dette poenget, at moren ser hareskåret hans. Dette hareskåret får stor betydning, og forklarer hvorfor Michael K. er så mye alene. Hele romanen er han egentlig alene, og forsøker bare å greie seg på et vis.

Jeg husker Michael K. skulle ut på en veldig reise, og jeg husker hvordan det gjorde inntrykk å lese om hvordan det er å leve i et land der det ikke går an å stole på autoritetene. Der politiet og det militæret er noe du må unngå, der du ikke kan vente noe godt fra statsmakten. Jeg husker også inntrykket det gjorde hvor svært Sør-Afrika er, i likhet med de fleste av de andre landene i Afrika. Det er et enormt land, mye større enn Frankrike, mye større enn Tyskland, sammenlagt.

Her er et lite utdrag, om melon, som han har dyrket. Jeg husker godt denne passasjen, jeg måtte slå opp ordet «bounty», og det er fra denne boken jeg har visst hva det ordet betydde.

He had never tasted fruit so sweet. How much of that sweetness came from the seed, how much from the earth? He scraped their seeds together and spread them to dry. From one seed a whole handful: that was what it meant to say the bounty of the earth.

Han hadde aldri smakt en så søt frukt. Hvor mye av den søtheten kom fra frøet, hvor mye kom fra jorden? Han samlet sammen frøene og la dem ut for å tørke dem. Fra ett frø, en hel håndfull: det var hva jordens overflod betydde.

Jeg har ikke tid å skrive mer enn dette, foreløpig.

 

Flaggermusvinger, av Hans E. Kinck

En gang satt vi noen kolleger rundt et bord, der en av oss slengte ut noen forfatternavn, deriblant Hans E. Kinck. En annen kommenterte at det var litt spesielt å nevne Kinck, visste vel noen noe om ham? De mest beleste av oss kunne nevne noen tekster, «Den nye kapellanen» og «Hvitsymre i utslåtten». Det var jeg som nevnte den siste, riktignok med feil tittel, helt siden studentdagene har jeg strevd med å få den riktig, jeg skrev det ned feil i mine egne notater, og siden har jeg også husket det feil og usikkert. Vi spurte han som kom med navnet, om han visste noe, og hvorfor i all verden han hadde nevnt Kinck. Da kunne han si at han visste ingenting, men det er gatenavn etter forfattere der han bor, og en av gatene heter Hans E. Kincks gate.

Denne lille seansen gjorde at jeg sjekket det litt mer opp. Jeg kan jo ikke være bekjent av at det blir diskutert norske forfattere, og så er jeg ikke i stand til å si noe fornuftig og sammenhengende om dem. Kinck er også fra gullalderen, og den perioden jeg har studert grundigst, tiden rett opp mot århundreskiftet, 1900, da det virkelig sydet og kokte i norsk, skandinavisk og verdens litteratur.

Hans E. Kinck er født i Loppa i Finnmark, i 1865, men han flyttet snart sydover til Namdalen, og siden Setesdalen. Alt dette har jeg fra norsk biografisk leksikon, jeg er jukser i faget når det gjelder Kinck, jeg kjenner ikke ham inngående. Hva jeg vil ha sagt, er at det å lese om Kinck, både om livet hans og om diktningen hans, det gjør én ganske nysgjerrig. Hvorfor er ikke dette en forfatter i alle fall vi vi litteraturinteresserte kjenner bedre?

Kanskje jeg skal snakke for meg selv. I alle fall har jeg tenkt å gjøre noe med det, for egen del, med å lese novellene i hans nok mest kjente samling, Flaggemusvinger, for andres, med å legge ut litt av det jeg finner, i denne posten. Ambisjonene står ikke alltid i stil med tiden jeg har til å realisere dem, her på denne bloggen, så jeg tror kanskje jeg gjør lurt i å dempe dem litt, og nøye meg med å skrive om en eller to.

Nasjonalbiblioteket har opptrykk av originalutgaven fra 1895, utgitt på Gyldendal forlag, trygget i Danmark, men selve boken er oppbevart på Fredrikstad bibliotek. Digitaliseringen av denne boken er imidlertid ikke helt vellykket, sidene og teksten er blitt veldig lyse, slik at det blir vanskelig å lese. Så jeg har lest utgaven fra 1968, trykket på Aschehoug forlag, «etter Hans E. Kincks egenhendige retting av utgaven fra 1895», som det står, «og i overenstemmelse med henvisningen til noveller i utvalg, 1918».

Det er 11 noveller i samlingen: Felen i vilde skogen, Hvitsymre i utslaaten, Tomme reder, Tore Botn, Vaar, Korstroll, Flaggermusvinger, Datteren paa Breibø, Fele Aasmun, Gøken graa og Høstnætter.  Novellen Den nye kapellanen er fra 1897, og samlingen Fra hav til hei, selv om den er filmatisert som del av novelle-filmen Flaggermusvinger. Om dette vet jeg like, jeg har ikke sett den filmen, og selv om jeg har lest Den nye kapellanen, så husker jeg den ikke. Fra samlingen Flaggermusvinger drag jeg kjensel på titlene Felen i vilde skogen, Hvitsymre i utslaaten og Fele Aasmun. Alle disse novellene tror jeg at jeg har lest før, uten at jeg kan si noe om hva de handler om eller hvordan de er skrevet.

I boken Perspektiver på Hans E. Kincks forfatterskap (også utmerket digitalisert og lagt ut på nasjonalbibliotekets nettsider) skriver Rolf Nyboe Nettum

Resultatet ble de 11 novellene i Flaggermusvinger, der han bryter med den objektive naturalismen og nærmer seg ekspresjonismen. Her møter vi en stemningsbeveget, nærmest ikke-naturalistisk fremstilling, og en psykologi som legger vekt på de underbevisste eller halvbevisste sjelige fenomener – det irrasjonelle.

Undertittelen på novellesamlingen er «Eventyr vestfra», så det skal dreie seg om en form for kunsteventyr, der nevnte Nettum i nevnte artikkel skriver at vestfra her betyr vest i Norge, sannsynligvis Hardanger. Så får vi se da, når vi tar fatt på selve lesingen.

Novellen Felen i vilde skogen begynner ikke som noe eventyr, det er rett inn i sakene, in medias res, som de sier på latin; Med et hørte de en stygg hujing; det kom fra nedre side vandene. Slik begynner ikke eventyr. Skildringene som følger er heller ikke særlig eventyraktige, setningene er lange, og til dels vanskelige, med innskudd og meninger som bryter med hverandre. Adjektivene og det øvrige ordvalget varsler og vitner om uhygge og stress.

Som eksempel kan jeg sitere avsnitt 4, skjønt det er det samme i dem alle. Her er det konen som reiser seg fra rokken, skremt over mannen som kommer hjem, det er han som står for hujingen novellen starter med, og vi skal se at skildringen i setningen snart går over fra å være om konen, til å være om mannen.

Hun reiste sig fra rokken, stod bortved kokeovnen, tænkte og frøs i uhygge: det var som å ta et udyr i fang lige ind fra vilde skogen, naar han kom hjem slik… denne svære karen, svart i haar og skæg og med svarte øine, som hev sig i kvasse glimt.

Det er ganske anstrengende å lese en novelle som gjennomgående er skrevet slik. Sammenlign bare med kunsteventyrene til H. C. Andersen, der skildringene formelig smeller på plass, skarpe og klare, slik at et selv et barn vil få med seg handlingen. Hos Hans E. Kinck kreves det stor konsentrasjon. Det er stadig handling og beskrivelser som tar en pause, for at noe annet skal beskrives eller skytes inn. Det er fire personer, faren, moren, sønn Torstein og budeien Sella, det veksler mellom dem.