Daglige arkiver: mars 17, 2017

Skriftemål (Исповедь), av Lev Tolstoj

Første gang jeg leste dette verket av Tolstoj var i 2003. Jeg leste det i Geir Kjetsaas oversettelse. Etter å ha lest det, skrev jeg dette som står under. Hensikten er at jeg skal få endret og renskrevet den gamle teksten, nå som jeg leser på ny, og i original.

 

*

De første Tolstoj-verkene jeg leste, leste jeg mens jeg fortsatt ikke kunne regne meg særlig blant de beleste. Det gjorde at de nok kanskje gjorde mer inntrykk på meg enn de ellers ville gjort. Jeg lot meg lettere blende, jeg var åpen og uskeptisk, litteraturens tanker og skrivemåter så jeg for første gang, det er klart det gjorde inntrykk. Og ingen var mer majestetisk enn Tolsoj, og Krig & Fred slynget jeg opp til det beste som noensinne kunne skrives. Nå har jeg lest mer. Tolstoj kan ikke lenger være mester, ved å imponere alene, nå har jeg sett tankene hans og lignende tanker, jeg har sett dem kritisert, og jeg har sett dem fremsatt langt mer mangetydig, spenstig og kanskje treffende. Verden som blendet meg i krig & fred, er ikke en verden jeg nå kan gå god for. Cirka.

Likevel har jeg altså Tolstoj som min favorittforfatter, nest etter Dostojevskij. I nyere tid har jeg av ham bare lest Kreutzersonaten, som holdt mål, og oppstandelse, som ikke gjorde det. Jeg har mistet troen på den allvitende, majestetiske måten å skrive på. Det er den Dostojevskijske dialog, polyfoni, og den Musilske desinformasjon, innebygde ironi, som jeg kan tro på. Verden er til for å vrenges, å skildre den som om det finnes sannheter, hvordan skal jeg kunne tro på noe sånt? Og hvordan skal jeg tro på Tolstoj, hvis jeg ikke gjør det?

I denne stemningen ble skriftemål, begynt på. Og jeg ser med en gang Tolstoj går inn på den linje han er kjent for, han er belærende. Han skal fortelle, klart og rett frem, hvordan han kom seg gjennom sin religiøse krise. Den allvitende far, skal forklare verden, og det skal skje ukunstlet og liketil. Bildene skal være enkle, kunstrepene kun for å gjøre teksten enklere forståelig. Desinformasjon er pest, flere stemmer enn én finnes ikke, og stemmen er Tolstojs. Kan han fortsatt imponere meg?

Det er Tolstoj selv som fører ordet. Litteraten i meg, hadde kanskje foretrukket en oppdiktet person, en kanalisering, men det får være greit. Tolstoj er klar og direkte. Slik går det over mot biografien.  Men biografi er det heller ikke, Tolstoj har et meget tydelig mål, og det er ikke å fortelle om seg selv, det er å fortelle om sitt problem på en måte som kan gjøre at andre kan overvinne lignende problem. Derfor blir endel sentrale sider av hans liv, interessante for teksten. Han begynne med å beskrive hvordan han forlater den ortodokse tro, henviser seg til leseren, dette er en tro vi ikke kan tro på, så hva skal vi gjøre, forlate den eller fortsette de tomme handlinger, vi forlater den.
Og det fortsetter med sjelekvalene Tolstoj er kjent for. Han rakker ned på seg seg selv, velger de sletteste motiver i alt han foretar seg, og velter dem ned over seg. Skrivingen er for å oppnå berømmelse, streben er etter fullkommengjørelse, men målet er dypt egoistisk, og han skjuler det gode og viser det onde i skriftene sine, for nettopp slik blir han berømt. Han lærer, og som forfatter og kunstner trenger han ikke å vite hva han lærer, og når blir kjent og tjener godt, må det bety at det han lærte var riktig, tenkte han da. Og når de roste hverandre, var det bare for selv å bli rost siden. Og så kommer setningen: Alt som er til, er fornuftig. Det trodde de på, og når de så at det ikke gikk opp, trodde de fortsatt, de nektet å se inkonsekvensene. En som kan skrive en sånn setning, må ha noe å fare med. Solid oppbygning.
Kapitel III gir den midelrtidige løsning i familielivet, men også der, etter en stund, etter femten år der familiens lykke var alle tings mål, kom også spørsmålet hva er hensikten igjen. Og det gav seg ikke, det vokste for hver gang, og til slutt kunne det ikke lenger oversees, og så munner kapitelet ut. Neste kapitel er selvmordskapitelet, Tolstoj har ikke flere ønsker igjen, og er bare drevet av en uimotståelig trang på å gjøre ende på det. Han må bruke all slags list, for å unngå å gjennomføre det. Og det er ikke tullball. Selvmordstrangen samtidig som han ytre sett er på høyden av sin lykke. 50 år, sterk og sunn, med familie, karriere og alle ting i orden. Han mangler bare mening, og det ødelegger alt. Her er også den østerlandske fabelen om vandringsmannen, hulen og villdyrene. Hengende utfor stupet, med en drage i bunnen og et villdyr på toppen, og med to rotter som gnager på stengelen han henger i, slikker han likevel til seg den honning som finnes på stengelen. Når Tolstoj har sett denne sannheten, kan han ikke se vekk fra den. «Honningens søthet kunne ikke lenger være søt for meg da jeg så dragen og musene, som gnagde av deg jeg holdt meg fast i.» s. 35.
Kapitel V er jakten på løsning. Og trollmannen Tolstoj har fått det for oss at virkelig kanskje kan finnes en løsning, selv om han ikke med et eneste ord har anslått noe sånt. Han har bare skildret angsten han levde under, da han så livets meningsløshet. Og han finner heller ikke noen løsning, verken i de empiriske eller de spekulative vitenskaper, og heller ikke i filosofien, han får bare spørsmålet sitt tilbake, hvorfor det er slik, vet vi ikke.
Kapitel VI begynner med et Dantebilde, Tolstoj er gått vill i skogen. Han kan se lysninger og horisonter, men noe beboelig sted kan han han ikke finne, det er ikke noe hus i denne skogen. Og han forklarer selv sitt bilde, også i vitenskapen og sannhetssøken er det slik, det ser fint ut, lovende, men noen steder å oppholde seg, er der ikke.
Side 52 er det noen nydelige pasasjer sitater fra Sokrates, Buddha og Schopenhauer, der de gir uttrykk for livets meningsløhet og døden i dette. Og Salomo. Det er tomhet alt sammen, og når den vise har sett dette, hvorfor skal han ikke ønske døden? Variasjoner over dette. Legenden om Sakia-Muni, følger, døden skremmer dem alle, og vi ser for øvrig at Tolstojs måte å skrive på, minner om denne religiøse. Tolstoj har altså søkt hos de største vismenn – og bare økt sin fortvilelse. «Det er ingen grunn til å bedra seg selv. Alt er tomhet. Lykkelig er den som ikke er født, døden er bedre enn livet; det gjelder å befri seg fra det.» Vi er til og med over i martyrtanker.
Kapitel VII er fire mulige utveier fra problemet, søkt etter i livet. 1. Uvitenhetens. Umulig, man kan ikke slutte å vite. 2. Epikurenes. Kjenne problemet, likevel nyte godene, også Salomo støttet dette, jeg priste gleden, for annet har ikke menneskene under solen. Tolstoj kaller dette sløvhet, hvordan kan man unngå å stirre på dragen, når den er der? 3. Styrken og energien, det vil si selvmord. Slik handler bare de sterkeste. Tolstoj lovpriser det, det er martyrium, minner om Sokrates, det skjer bare i sjelens kraftigste blomstring, på høyden av livet, men selv vil han ikke gjøre det. Her er han for øvrig noe kort, det er uklart hva han vil med denne løsningen. Det er vanskelig å tro at Tolstoj skal være selvmordets talsmann. 4. Svakhetens vei. Ønske 3, men ikke gjøre det. Slik går det med de fleste, og slik gikk det Tolstoj. Men han åpner for muligheten at den manglende gjennomføringen av selvmordet, var en uklar forestillingen om at tankene likevel var uriktige. Og som en spenningsroman, ønsker vi liksom at han skal klare det, finne løsningen, finne skatten før skurkene. For hvis verden er meningsløs, hvordan kan det ha seg at den eksiterer? Sterkere stilt: Alle mennesker kan innse tomheten, mange har gjort det, likevel lever vi, hvorfor? Tolstoj får følelsen av at noe ikke stemmer. Det er virkelig en detektivroman.
Neste kapitel forlater han vismennene, og går til det den jevne mann. Resonnementet ser logisk ut, hvorfor gå til dem som forkaster meningen for å finne den, når det finnes milliarder som går rundt og har en eller annen mening, noe sånt. Her fant han en femte utvei, de skjønte tomheten, men levde ikke lystig som Epikureerne, deres liv var tvert imot fullt av savn og bekymringer, men livet trodde de på og selvmord er det største onde. Tolstoj kaller det forkastelse av fornuften. Testen er den ufornutfige viten, eller troen. Men Tolstoj kan ikke velge dette, for ham er en fornektelse av fornuften verre enn en fornektelse av livet.
Og så kommer delkonklusjonen at livets meningsløshet bare er en identitet, å lete etter mening fordrer noe endelig i det uendelige og omvendt, løsning i tid, årsak og rom og utenfor, samtidig. 0 = 0.Svaret kan ikke bli annet enn ubestemt. «det liv som forekommer meg å være intet, er intet.» Det r bare religionen som kan gi svar til begge to, på en gang. Den ufornuftige viten må til – troen. Her kan må få et nøye studium av Tolstojs religion. Den tar opp i seg alle religioner, det er troen som gir livskraften, samme hvordan den gir seg utslag, for Tolstoj er det umulig for ateisten å leve. Min innvending er at vi lever.
Kapitel X blir derfor å bygge opp en tro. Han forsøker blant de lærde, men det ender i forferdelse, deres retning tåkelegger, og Tolstoj må atter vende tilbake til mørket og vi til detektivromanen. Tolstoj anklager dem for å lukke øynene for meningsløsheten, eller å ikke leve i samsvar med sin lære, det er egentlig ingen forskjell mellom dem og de andre. De er epikurere. Deretter forsøker Tolstoj troen hos de fattige. Der var i hvert fall overtroen fullstendig i samsvar med livene deres. Her måtte man i følge Tolstoj, være troende. Og her fant Tolstoj også den rette tro, og plutselig stod all tenking, kunst og vitenskap, som noe tomt og meningsløst. Det er det virkelig meningsløse. «Og jeg forstod at den mening som livet her hadde, var sannheten, og jeg godtok den.»
Det er ikke altså spørsmålet og det manglende svar som er galt, det er livet selv han har levd. Det er ikke i tankevirksomhet, men i livet feilen ligger, det er fordi han har levd dårlig, han ikke har kunnet funnet mening. Slik argumenterer han seg – nærmest religiøst – opp til arbeidets evangelium. Her klarer Tolstoj også å løfte Bibelens evangelium, og gi det en nærmest panegyrisk tolkning, panegyrisk i utelukkende positiv forstand. De enkle setninger der, blir selve sannheten – sannheten han alltid har lett etter. Så har den vært der hele tiden. Kapitelet avsluttes med tiggeren som må bevege en stang. Klarer han være fornøyd med det, er han lykkelig. Men den kloke som når han ikke skjønner hvorfor, lar være med å bevege, blir meningsløs og ulykkelig.
Kapitel XII blir erstatningen av å søke etter sannhet, til å søke etter Gud. De to er de samme. Slik blir hans tidligere problemstillinger, ytterligere feilgjort. Han har famlet i blinde, lignelsen med skogen stemmer virkelig, han har til det ytterste ikke ant hva han skulle gjøre, og målet han lette etter var til og med feil. Men det kunne altså bringe ham til den riktige bane. Nå søker han mer bevisst, det er Gud og derigjennom sannhet, han nå søker. Men kan han finne Gud? Tolstoj prøver. Å bevise Gud er umulig, Kant har rett. Og å godta hans eksitens på grunnlag av de sedvanlige trossetninger, kan heller ikke Tolstoj. Og han ber i desperasjon, ateistens bønn omtrent, men får ikke svar. Han fremstiller det – igjen uten å si det direkte – som at han likevel ramler utfor stupet, like før redningen. Alle spørsmål han i desperasjon stiller seg nå, leder til Gud. Han sammenligner seg med fuglen som har falt ut av redet, men en gang var han i redet, hvem var det som fødte ham og stelte ham der. Igjen Gud. Og tung argumentasjon følger, bølgende frem til å klare å tro, og ikke klare det, Deschartes i Tolstojsk form, hvor kommer forestillingen fra, om ikke fra Guden selv? Men begrepet Gud er ikke det samme som Gud, sier Tolstojs forstand. Hele tiden på nippet til å falle og å bli reddet. Er det så et redningstau eller ytterligere flukt og desperasjon, når Tolstoj kommer til erkjennelsen om at det er søken etter Gud som er Gud? Straks han slår seg til ro med Ham, forsvinner Han, og når Tolstoj søker og er tilfreds med dette, bare da lever han, sier han. Det er et Deschartsk sprang. Plutselig tar man hoppet: Her er løsningen, og den velger jeg. Bildet Tolstoj bruker her, er roeren som har fått oppgitt retning og har årer, men som blir drevet av strømmen og skremmes og forvirres av de øvrige båter som også driver omkring uten retning og er tilfreds med det. Så glemmer også Tolstoj sitt opprinnelige mål. Nå har han funnet det igjen, det er det samme han har kjent hele tiden.
Kapitel XIII blir å slå fast hvordan man nå skal leve. Det er evangeliets lære, være ydmyk og arbeidende, oppfylle Guds vilje, frelse sin sjel, det er det mening i. Han må altså bryte fra sin krets, den uvirksomme, og gå over til arbeiderens. Og troens ritualer som før var meningsløse fordi han ikke forsto dem, kunne han nå godta fordi han ikke forsto dem, eller selv om han ikke forsto den, fordi han hadde erfart at uten Gud kunne han ikke leve. Tolstoj underkaster sin egen fornuft, troens, fordi han kan ikke annet.
Kap XIV blir nye problemer. Ikke alle ritualene kan Tolstoj godta. Han kan ikke tro på oppstandelsen, miraklene, han ikke for sin bare sjel tro at nattverden er Jesu blod og legeme. Han kan tenke på Gud, innrømme synder og tjene, men alt det andre kan han ikke stå innenfor, og han kommer til det grusomme dilemma, enten lyve eller forkaste. Han flyktet til selvfornektelsen, ydmykheten, og gjennomførte handlingene. Det gjorde at han kunne utholde dem. Og bare i den folkelige troen, de ulære, bortsett fra undrene, kan han finne mening. Tolstoj om martyerer: historien til martyrene som alle bar vitne om at døden ikke utelukker livet. Her kan han oppholde seg.
Kap XV er kampen mellom de ulike retninger innen kristendommen. Her er jeg uenig med Tolstoj. Tolstoj ønsker seg en forening. Jeg foretrekker Dostojevskij: Enhver troende ser sin egen tro som den sterkeste, og har plikt til å overvinne de andre. Tolstoj opprettholder imidlertid tyngen i argumentasjonen sin, det ser virkelig sykt ut hvordan de troende dreper dem som ikke er det, men han kan ikke ha unngått å sett at hele gammeltestamentet er tilsvarende. Å tro at tro er fredelig – jeg tror det ikke.
Kap XVI innledes med at han nå har måttet slå seg til ro med at sannheten og løgnen er sammenblandet, også blant folket. Spørsmålet blir nå hvofra sannheten og løgnen kommer. Den kommer fra overleveringen, fra skriften. Og Tolstoj må derfor gå i gang med å studere skriften og overleveringen, det han tidligere hadde foraktet slik, for han må kunne skille sannheten fra løgnen og finne ut rekkevidden for sin forstand. Her gir ikke Skriftemål noen konklusjon.

Verket slutter med en slags epilog, en drøm Tolstoj har hatt, og som han mener kan illustrere noe av det han mener. Det handler om at han ligger, på en enorm høyde, og egentlig temmelig ustødig på noen lærremmer. Når han forsøker å flytte på seg for å gjøre det mer bekvemt, mister han bare kontakten med noen av lærremmene og henger egentlig enda mer ustødig. Denne drømmer ligner litt på det østerlandske sagnet. Avgrunn oppe og nede, henger i midten og skal ramle ned et sted. Avsltutingen er briljan: Pass, glem ikke. Og jeg våknet.

Har ikke filosofens fulle tyngde, men det har kunstnerens klarhet. Sammenlignet med Pessoa, er det overlegent, og sammenlignet med for eksempel Wittgenstein, har Tolstoj den kanskje fordel at den i bunn og grunn er oppbyggelig. Det er kanskje ikke noe å trakte etter, men det motsatte skulle i hvert fall ikke være noe å trakte etter. Og Tolstoj river ikke bare ned, han forsøker å bygge opp. Han kommer ikke bare med kraftulle påstander, han begrunner dem, og tar sjanser i begrunnelsen. Han distanserer seg ikke i det hele tatt fra sine egne standpunkt. Her har Hamsun rett, Tolstoj skal i hvert fall ha det at han ikke tier, men taler.

Bibelske teknikker. Slik gikk ti år. Slik gikk femten år. Tolstoj har i det hele tatt her en religiøs måte å skrive på. Sannheten blir like tindrende klar her, som i religiøse skrifter. Den blir ikke argumentert for, men åpenbart. Og den argumentasjon som finnes, er av en type som at øvrig argumentasjon blir umulig, argumentasjon som man argumenterer for det innlysende. Gjentagelser. Lignelser. Paradokser.

 

Reklamer