Daglige arkiver: februar 23, 2018

Über Polen (Om Polen), av Heinrich Heine

Reiseskildringen hører til den eldste litteraturen vi kjenner. Mange av de mest klassiske verk som er skrevet, handler om en hovedperson på reise. Dette er handlingen i Odysseen, i Aeniden og i Divina Commedia, som det også er det i Mosebøkene med Moses’ reise ut av ørkenen. Ved siden av dette er det skrevet dagbøker og memoarer av folk på reise, eller folk borte fra hjemmet, og mye av brevlitteraturen er også forfattet av folk på reise, og som skriver brev hjem.

Når reiselitteraturen får en oppblomstring på 1800-tallet, så er det altså ikke ut av ingenting den vokser frem. Dog kommer det nå en ide om en dannelsesreise, at man må reise for å bli et helt menneske, reise til andre steder for å berike ånden. Så er det den dyktige og observante forfatter som må skrive om det, både for egen del for minne og refleksjon, men også for leserens, som gjennom teksten også kan ta del i reisen og refleksjonene.

Det viktige var å reise til den klassiske antikken, til Italia eller grekenland, reise tilbake til røttene våre. Så gjelder det å sette ord på hvor stort det er, det man ser der. Mange, om ikke alle, av romantikkens store forfattere var på slike reiser. Reiseskildringen var høykultur, prosateksten og refleksjonene var gjerne ispedd litt dikt og poesi også, det kan vanskelig sammenlignes med dagens kjekkasreiseskildringer, der målet er opplevelser og salg. Den gode reiselitteraturen av i dag, skal lokke leseren til å gjenta reisen.

Heinrich Heine var en av pionerene. Min tysk strekker ikke mer til enn at det går langsomt å lese ham. Jeg må nøye meg med en av de mindre kjente tekstene, om Polen, i stedet for de langt mer berømte reisebildene. Teksten om Polen er ikke helt typisk datidens reiselitteratur, det er ikke så mye reisen som er poenget, som det er Polen. Teksten er vel så mye et essay om Polen, som det er en reiseskildring.

Heine gjennomfører reisen og skriver teksten i 1823. Det er 8 år etter fredsforhandlingene i Wien, etter Napoleonskrigene, der Polen blir gjort til et kongedømme under tsaren av Russland. Så det er ikke noe fritt land han reiser i.

I andre del av reiseskildringen skriver Heine om Polens muligheter i det åndelige området. Det er en optimistisk Heine som skriver, han har tro på at polakkene kan vise seg like bra der som på slagmarken.

„Der Pole wird die Feder ebensogut führen wie die Lanze und wird sich ebenso tapfer zeigen auf dem Gebiete des Wissens als auf den bekannten Schlachtfeldern.“

Det er ganske fascinerende lesning. Det er fra en uskyldens tid, da man kan reise i et annet land og blant et annet folk, og ganske fritt beskrive hvordan det er der, uten tanke for hvordan en selv blir oppfattet. Heine er tysker, men han er også jøde, så han har kanskje forutsetninger for å identifisere seg mer med polakkenes situasjon. Han skriver igjen og igjen at dette er et folk som kan frykte deres nasjonalitet gå til grunne. Det er en opplagt risiko, når Polen som stat har opphørt å eksistere. Heine tolker mye av det han ser, opp mot denne frykten.

I denne delen er det også antydning til reiselitteratur, i ordets rette forstand, der Heine skildrer hvordan han opplever Posen, hovedstaden i storhertugdømmet som tilhører Prøysen. Han er ikke imponert, han finner det litt trangsinnet (trübsinnig), men bemerker at det er mange katolske kirker der. Ingen av dem er fine. Dog er det en mektig jerndør, med innrissede figurer, som interesserer ham litt. Denne har Boguslaw fraktet fra Kiev, og Napoleon har fått risset ut deler av den.

Heine går også i teateret, og gir blant annet dette karakterdrapet av en herr Olddenburg.

Herr Oldenburg, ein schöner Mann, ist als Liebhaber im Lustspiel unerquicklich und ein Muster von Steifheit und Unbeholfenheit; als Heldliebhaber im Trauerspiel ist er ziemlich erträglich. Es ist nicht zu verkennen, daß er Anlage zum Tragischen hat; aber seinen langen Armen, die bei den Knien perpendikelartig hin- und herfliegen, muß ich alles Schauspielertalent durchaus absprechen.

Herr Oldenburg, en skjønn mann, er som elskeren i lystspillet ubehagelig og et mønster for stivhet og ubehjelpelighet; som helt i sørgespill er han rimelig til å holde ut. Det er ikke for å underkjenne at han har anlegg for det tragiske; men hans lange armer, som helt ned til knærne pendelaktig vaier frem og tilbake, gjør at jeg må ham frakjenne ethvert skuespillertalent.

Herr Oldenburg ville vært glemt av historien om det ikke var for Heine. Nå er han med, i denne passasjen, hvor han får passet sitt påskrevet.

Reisen til Polen kom ikke med i reisebildene Heine senere utgav. De kunne godt vært med der, også reiseberetningene som kom med, hadde tidligere vært utgitt, og Heine var ikke fremmed for å gi ut egne tekster i nye utgaver, nytt sammensatt. Men den polske reisen skiller seg litt ut. Det er den første, og den er ikke så mye en reiseberetning om opplevelsene og observasjonene under reisen, som det er betraktninger om Polen, gjort mens Heine reiste der.