Dostojevskijs brev til Anna Grigorjevna Dostojevskaja

Fjodor Dostojevskij er en av de aller største romanforfatterne som noensinne har levd. Han er mester av den polyfone roman, der hver karakter representerer en idé som har sin stemme, og disse stemmene opptrer sammen som i en polyfoni. Det er besettende å lese Dostojevskijs store romaner, det er en energi i dem og en intensitet som ingen annen forfatter kommer opp mot. Dostojevskij var på høyden i andre halvdel av 1800-tallet, da romankunsten også var på høyden. Før det skrev ikke folk ordentlige romaner, og etterpå ble det vanskelig både å lese dem, og å skrive dem. Det er ikke for ingenting at man snakker om den russiske roman. For akkurat i det romankunsten var på høyden, var også den russiske litteraturen det, slik at de i løpet av noen få tiår produserte romanforfattere som overgår alt det resten av verden har hatt å komme med.

Dostojevskij skrev ikke bare romaner. Han var aktiv skribent i tidsskrift, gjennom hele karrieren, og forsøkte seg innen en rekke med sjangre. Det eneste han aldri forsøkte seg ordentlig i var dramatikken og poesien. Derimot hadde han noen bare delvis vellykkede forsøk i satiren.

Og så hadde han levd liv. Etter min mening er han den største romanforfatteren. Det er min personlige mening, og den kan jeg argumentere godt for, men her kan folk være uenige, og foretrekke andre. Han er også den av romanforfatterne som har et mest interessant liv. Det vil si, ingen andre romanforfattere har et liv med begivenheter som kommer opp mot det Dostojevskij måtte gjennom. Han har opplevelser få andre har hatt, og ingen andre med egenskaper til å kunne skrive om det så det kvalifiserer til verdenslitteraturen.

Det er vel kjent hvordan Dostojevskij var litt perifert med i en gruppe som arbeidet for å undergrave den russiske staten. Gruppen ble nøstet opp, og også Dostojevskij ble dømt til døden. Han fikk klokkeslettet og timen. Sov den siste natten, overbevist om at han neste dag skulle henrettes. Han ble også fraktet til retterstedet, sammen med de andre. Han fikk gjøre seg alle tanker en dødsdømt på vei mot henrettelsen går gjennom. Men akkurat i det han skulle skytes, kom meldingen om benådning. I stedet fikk han 10 år i straffeleir. Det var også en opplevelse.

Etter å ha kommet seg ut igjen fra dette, var Dostojevskij såpass rystet at det tok litt før han begynte å skrive god litteratur igjen. De første forsøkene etter fangenskapen er intetsigende, selv for en blodfan som jeg. Men fra 1860-tallet tok det seg opp. Og da tok det seg opp raskt.

Det var også på denne tiden han møtte Anna Grigorjevna Dostojevskaja, hans andre kone. Hun er den kvinnen som ikke selv har vært forfatter, som har betydd mest for verdenslitteraturen. Uten henne kunne ikke Dostojevskij blitt den han ble. At hun hjalp ham, er mildt sagt. Takknemligheten lyser gjennom flere brev han skrev til henne.

Men brevene han skrev til henne er også farget av Dostojevskijs store last. Han utviklet spillegalskap, og spilte flere ganger fra seg alle sine eiendeler, alt han hadde på seg. En standardformulering er «alle pengene, inkludert frakken og klokken», eller hva det nå er han legger til, og spiller bort. Særlig er det oppholdet i Hamburg i 1867 som er vondt. Dostojevskij er på den tiden regelrett på flukt, han er i spillegjeld i Russland, og vil bli satt i fengsel om han vender hjem. Han hater Tyskland og Europa, ikke sånn krigersk og fiendtlig, han mistrives enormt. Og han elsker Russland. Så han vil gjerne hjem. Men først må han skaffe pengene. Det er problematisk, når han også spiller bort alt kona Anna Grigorjevna klarer å oppdrive for ham.

Brevene Dostojevskij skriver i denne forbindelse er rett og slett gripende lesning. Det er en av verdenslitteraturens største forfattere, spesialisten i menneskets fornedrelse og selvforakt, som skal skrive hjem til sin høyt elskede kone, og bekjenne sin synd og skyld, som han erkjenner fullt ut. Han vet også at ingen ord kan hjelpe ham, han søker ingen trøst, her er ingen unnskyldning, det er utilslørt selvforakt og selvkritikk. Det er sterk lesning. Anna Grigorjevna er nødt til å bli veldig sint, men hun vil ikke ha sjanse til å finne så bebreidende ord som Dostojevskij finner om seg selv, og bruker. Hun kan bare holde brevet opp for ham, det står det, alt hva hun kan ha tenkt.

Det er også en menneskelig lidelse, med et barn som de har, og som Dostojevskij omtaler som «sin eneste trøst», bare for at dette barnet skal dø, før han kommer hjem igjen, og får se det. Det er svært kraftfullt.

Brevene er utgitt på Solum forlag. De finnes i norsk oversettelse, men her er det et utvalg. Også den russiske utgaven jeg har funnet på nettet må være et utvalg, men dette utvalget er betraktelig større. Brevene til kona, derimot, de er med alle sammen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s