Duineser-Elegien, av Rainer Maria Rilke

1922 er det store året i modernistisk litteratur. Året blir regnet som år 1, av Ezra Pound, med begrunnelsen at den kristne æraen endte i 1921, med at James Joyce skrev de siste setningene i Ulysses. Ulysses kom ut i 1922. Det samme gjorde The Wateland, av T. S. Elliot. Duineser-elegiene til Rainer Maria Rilke ble også skrevet ferdig dette året, men utgivelsen ventet til 1923.

Det er noe nesten litt magisk over hvordan disse elegiene blir til. Denne bloggen befatter seg med litteratur, men akkurat for disse elegiene er tilblivelsen av litteraturen også høyst interessant. Han begynner å skrive på dem i 1912, i Duino-slottet, nær Trieste. Han er gjest hos prinsesse Marie von Thurn und Taxis (1855 – 1934), født Marie zu-Hohenloe-Waldenburg-Schillingsfürst.

 

Verket

Wer, wenn ich schriee, hörte mich denn aus der Engel
Ordnungen?

Hvem, hvis jeg skrek, hørte meg da i englenes
Orden?

Dette er åpningslinjene, de Rilke hevdet han hørte da han gikk langs bølgene av Adriaterhavet nær slåttet i Duino, 1912. Den første elegien handler om mennesket og englene. Det er ganske krevende lesning, men også fascinerende og fengslende. Det er et sånt alvor i dette, et sånt ønske om å finne ut av livsbetingelsene, at det nesten er nødt til å være litt fremmed, nå, hundre år etter.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s