Ett drömspel, av August Strindberg

Det er lenge siden jeg har postet om noen av teaterstykkene til August Strindberg. Strindberg var og er en meget spesiell forfatter, en slags villmannsgoethe, som skrev i alle sjangre, også vitenskaplige artikler, og som kjørte løpet gjennom svært skiftende litterære tider. Som dramatiker kommer han i skyggen av Ibsen, også fordi Ibsen så raskt ble omfavnet av det samme borgerskapet han kritiserte, mens Strindberg forble ufordragelig gjennom hele sitt liv og virke.

Et drømspill stod på pensum da vi studerte nordisk i Bergen på 90-tallet, og det ble også satt opp av studentteateret den gangen. Selv fant jeg stykket forferdelig, jeg kunne ikke fordra slike kunstneriske, svevende teaterstykker, der det ikke var noen handling, og alt var bare drømmer og drømmebilder. Siden har jeg blitt mindre avvisende. Sånne stykker taler ikke til meg, men jeg har satt meg mer inn i hva Strindberg, og vil ikke lenger avvise det uten først å ha forstått det.

Stykket blir ikke spilt så alt for ofte lenger, etter hva jeg vet. Strindberg har sine personlige problemer, som ikke kan godtas i en moralsk tid som vår. Hans holdninger og kvinnesyn finnes det ingen unnskyldninger, og det er ikke lenger mange som vil stå opp for Strindbergs karakteristiske og kategoriske avvisning av den gode moral. Strindberg ville ikke bli akseptert. Ingen skulle fortelle ham hva han skulle si, mene og gjøre. Ofte tar han i i motsatt retning, liksom det er om å gjøre å være uspiselig.

Her på bloggen liker vi å skille mannen og verkene. Det er noe både fascinerende og tiltrekkende med Strindberg, noe som gjør at han den dag i dag er den suverent mest oppsøkte, leste og nedlastede forfatteren på svenske nettsider. Hans overveldende produksjon er selvsagt også en faktor, som det er det at mange av verkene er representative for tiden de er skrevet i, og svært tidlig ute for nye retninger.

Et drömspel er et stjerneeksempel. 20 år før dette blir vanlig, skriver Strindberg et teaterstykke som følger drømmenes logikk, der assosiasjonene og bildene er viktig, nesten så tankene går til surrealismen. Det er ikke lett å si hva stykket egentlig handler om, ikke lett å peke på noen historie fra A til B. De klassiske reglene for hvordan Å skrive teaterstykker blir brutt ned for fote. Det er det som er modernisme. Her var Strindberg mye tidligere ute, og mye mer radikal, enn Ibsen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s