Daglige arkiver: mars 26, 2019

Enrico IV (Henrik IV), av Luigi Pirandello

I dag må jeg dessverre henfalle til å poste et innlegg før jeg har lest stykket innlegget handler om. Det hender ofte at jeg ikke får tid til å skrive innlegget helt ferdig, før det farer av gårde ut i offentligheten. Men som regel forsøker jeg å få lest verket, i det minste.

Denne gangen rekker jeg ikke det. I fjor postet jeg Sei personaggi in cerca d’autore (1921), eller Seks personer søker en forfatter. Det er hans mest kjente stykke, og en sterkt medvirkende årsak til at han vant nobelprisen i 1934. Rett etter at Sei personaggi hadde hatt sin premiere, og sjokkert publikum, så kastet han seg over i å skrive Enrico IV, for meg sjokkerende teateropplevelser å gi publikum.

Og jeg kan bare på ny la meg forundre over hvor intens den europeiske kunstscenen var på begynnelsen av 1920-tallet, og deromkring. Her kommer Ulysses, The Waste land, Dunisier Elegiene, og langt mer, om man strekker utgivelsesårene litt. Fra Italie kommer Sei Personaggi in cerca d’autore, og flere andre av Pirandellos hovedverk. Pirandellos prosjekt er å teste grensene for hva det går an å sette opp på en teaterscene, og utfordre publikums oppfatning av grensene mellom scenen og det virkelige liv. Et spill i spillet har teaterscenene holdt på med i århundrer, men Pirandello tar det atskillige skritt videre, ved å nøste spill inn i spill, inn i nye spill, og spill som gir seg ut for å være ekte, og som overtar for det ekte, og som lar det bli umulig å opprettholde skillet mellom hva som er ekte, og hva som er spill.

I teaterverdenen er det selvsagt interessant. Det vekker sjokk og forundring, og gir teaterpublikum noe å snakke om. Men denne sammenblandingen mellom det ekte og det man later som i teaterstykkene, sniker seg inn i å utfordre hva vi holder som ekte og som uekte i virkelighetens verden også. Om noen innbiller seg at han er Henrik IV av England, så er jo dette bare moro, om det er på gøy, og en tragedie for ham, om det er fordi han er sinnssyk. Omverdenen spiller med, i hans forestilling, og han lever som Henrik IV, inntil stykket får sin reelt, tragiske slutt.

Jeg skal ikke røpe slutten, og heller ikke skrive mer om stykket før jeg har lest det selv. Jeg vil bare skrive litt mer om ideene Pirandello lanserer, og hvorfor de er relevante. Også i Ibsens stykker er det folk som blir behandlet som noe annet enn det de er, Hjalmar Ekdal i Vildanden, for eksempel. Om han lever sitt liv på livsløgnen sin, hva da? Eller det du trodde var konspirasjonsteorier, tull og tøys, og så er det plutselig verden? Eller er det bare sånn at alle later som? Hvordan kan vi være sikre på noe?

Det er skikkelige spørsmål Pirandello og de andre modernistene behandler. Man kan bli ganske tullerusk i hodet av å gå for mye inn i det, mange avviser disse kunstnerne og tekstene deres på det mest bestemte. Men når man først tar seg tid til å jobbe seg ordentlig inn i dem, har de en veldig tiltrekningskraft, og på sitt beste får de oss av og til til å lure, hvorfor i det hele tatt lese andre tekster enn disse. Det er jo disse som forklarer oss livene våre, som de virkelig er.