Daglige arkiver: mars 27, 2019

Faderen, av Bjørnstjerne Bjørnson

En gang var dette ganske sikkert den best berømte av alle norske noveller. Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) var giganten. Det var de fire store, men de kom alle sammen i skyggen av Bjørnstjerne Bjørnson. Selv ikke Henrik Ibsen (1828-1906) kunne måle seg. Riktignok var teaterstykkene til Ibsen bedre, Ibsen er verdenskjent, men Ibsen var jo aldri noe ordentlig oppbyggelig. Han fikk aldri nobelprisen, for eksempel, og han var jo egentlig en kranglefant, som dro utenlands, og egentlig ikke var snakkendes til.

Bjørnstjerne Bjørnson var giganten født til å være gigant. Han er den store personligheten. Han kjørte løpet, engasjerte seg i alle saker, til alle tider, skrev brev og taler og alle typer tekster. Han holdt taler også, engasjerte seg i politikken, fortalte hvordan tingene skulle være. Han skrev dikt, fortellinger og teaterstykke, alt sammen rett inn i norsk litteraturhistorie. Bondefortellingene til Bjørnson er en egen sjanger. Diktene er på nasjonalsangnivå.

Jeg har aldri helt latt meg fange av Bjørnson, men jeg lar meg fascinere beundringen han er blitt til del. I studietiden leste jeg hovedoppgaver om ham, det var den tiden jeg kunne slentre inn på biblioteket, finne meg en bok, og lese den. I Norsk litteraturhistorie er det Francis Bull som er den største og mest betydningsfulle. Han beundret Bjørnson, langt utover det som sømmer seg en kritiker. Biografien om Bjørnson slutter: Slik døde Bjørnson. Det rikeste liv noen nordmann har levd.

Den tar jeg fra hukommelsen. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk den ordrett.

Novellen Faderen leste vi på skolen. Jeg kan ennå huske hvordan læreren forklarte, jeg vil ikke legge navnet hans ut på nettet, det skal han få ha i fred. Men det er en novelle som passer i undervisningsøyemed. Den er så til de grader poengtert og instruktiv. Teksten er alvorstung, så det holder,

Der Mann hvorom her skal fortelles var den Mektigste i sitt prestegjeld; han het Tord Øverås.

Bjørnson, Faderen, 1982-utgaven

Denne Tord Øverås er Faderen. Han er en viktig mann. Og han kommer til kirken, fordi han har fått en sønn, og han vil at sønnen skal døpes. Presten spør om de nødvendige opplysninger, navn, faddere, og forskjellig. Ingenting annet står, enn at fadderne er av bygdens beste menn og kvinner, og av mannens slekt. Så spør presten det berømmelige Er det ellers noget? Og mannen sier at ellers er det intet. Første avsnitt slutter med et frempek: «gi Gud at barnet må bli deg til velsignelse».

Så får vi se da, om barnet blir til velsignelse. Sånn teksten er lagt opp, er barnet nødt til å bli til velsignelse på en eller annen måte. Det er en eller annen ting faren må lære, gjennom det han skal oppleve i teksten.

Neste gang Tord kommer til kirken er det konfirmasjon, 16 år etterpå. Den samme historien gjentar seg. Tord skryter, vil at sønnen skal stå som nr. 1, betaler ekstra for det. Sønnen er ikke som de andre. Han er bedre, og han vil vise seg. Presten lytter, og sier ikke så mye. Er det ellers noget? spør han. – Ellers intet, sier Tord igjen. – Tord gikk, slutter det avsnittet. Korthugget som en norrøn saga.

Etter nye åtte år kommer Faderen igjen, nå for å gifte bort sønnen. Bruden er selvfølgelig den rikeste i bygda, Karen Storlien. Her er det flere små hint om at det ligger noe under her, det er et eller annet som ikke er som det skal. Presten satt en stund, og så som i tanker, han sa intet, men førte navnene opp i sine bøker, og mennene skrev under. Den oppmerksomme leser ser at disse tankene er viktige. På ny betaler Tor rikelig, tre daler, i stedet for en, som presten sier han skal ha. Tord betaler ekstra, for å gjøre det vel. Og presten sier nå er det tredje gang han kommer med sønnen, og faren sier at nå er han også ferdig med ham.

Novellen er så kjent at det vel knapt finnes kyndige lesere som leser denne uten å vite hvordan den slutter. Det er noe med disse pengene, som Tord stadig vil betale, og at han vil gjøre det vel, med å betale penger. Og så er det presten som har noen innvendinger, som han ikke sier. Og dette barnet presten håper skal være Tord til velsignelse. Nå blir sønnen gift, og det ser ikke ut som det er blitt noen velsignelse ennå.

Og så går det ikke år, men fjorten dager. Far og sønn er i robåt. Dette er en scene som er skildret annerledes enn de andre, her er det detaljer, og action. Dette er ikke sagastil. Sønnen faller i vannet, det blir skrevet utførlig hvordan det skjer, selv om måten det skjer på ikke er viktig for poenget. Det er også beskrevet hvordan faren forsøker å redde sønnen, men ikke klarer det. Det hele går veldig fort. Dette er den eneste scenen i novellen som er beskrevet på denne måten, at det er en følelse av hast og manglende kontroll, det er skrik og rop, og redsel.

Så er teksten tilbake i det symboltunge. Faren ser på vannet hvor sønnen er sunket, som skal han komme opp igjen. Men det kommer bare bobler opp, og de sprekker de også. Speilblank ligger sjøen. Selv sporene er visket vekk.

I tre dager ror faren rundt på pletten der sønnen sank. Så finner han ham, og tar ham med hjem.

Et år senere går Tord til presten. Megetsigende sier presten «kommer du så sent?» Det spiller på at det er sent en høstkveld, men også at det er i seneste laget. Sønnen er død, og Tord kom ikke mens sønnen var i live. Spørsmålet passer også til at sønnen døde for ett år siden, og Tord kommer nå. Tord skjønner at han kommer sent. Det er noe forandret med ham nå. Han er ikke stolt, og kry, og vil vise seg, sånn han ville før.

Og så kommer moralen, sakte og verdig. Tord har solgt gård og grunn, og vil nå opprette et legat for de fattige. Det skal bære sønnens navn. Presten og Tord sitter i stillhet, nå er begge i stillhet. Tidligere var det Tord som snakket, presten som tenkte. Nå er de nok på bølgelengde. Nå spør presten mildt: Hva vil du ta deg for nå, Tord? – Noe bedre, svarer han, moralsk og Bjørnsonsk. Tord ser nå ned, og presten ser nå på Tord. Alt bygger opp til setningen: Nå tenker jeg at sønnen endelig har blitt deg til velsignelse.

Det skjønner Tord også. Det er dette som er velsignelsen. Sønnen er død, men det har forandret Tords liv. Tord er blitt en bedre mann. To tårer renner nedover hans kinn. Det er tårer over den døde sønnen, og tårer over at han selv ikke skjønte i tide hvordan han burde leve.

Mye kan sies i tillegg, om denne novellen, og moralen i den, men det er å snakke om ting som ikke står der. Det er dette Bjørnson ville si. Han har skrevet teksten nesten som en lignelse, nesten så den kunne gått inn i Bibelen, eller andre religiøse tekster. Det er også moral i fra Bibelen. Penger er styggedom, og fjerner mennesket fra hva det egentlig gjelder om i livet. Tord er stolt, og det er en dødssynd i kristendommen. Han får lære den harde måten. Bjørnson setter opp en lærdom for leserne, det er best vi tar dette til oss, så det ikke må skje med oss, så det skjedde med Tord. Sånn er det ofte med Bjørnson, han er belærende. I Faderen er han i sitt ess.