Kategoriarkiv: Essay

Krig og språk (Война и язык), av V. V. Majakovskij

Vladimir Vladimirovitsj Majakovskij (1894-1933) er ikke den folk flest forbinder med artikler. Hans samlede verker består av 13 bind. Det første er dikt, tragedier (teater), poem og artikler han skrev i perioden 1912-1917. Det er denne jeg har satt meg litt inn i. Her finner man blant annet Sky i buksern (Облоко в станах), det som kanskje er hans mest kjente dikt, og i alle fall er det som har den mest kjente tittelen. Her finner man også en rekke kortere dikt, skrevet i det som må kunne kalles Majakovskijs pure ungdom, og atskillig kortere enn diktene han er mest kjent for. Og så er det noen artikler fra årene 1913-1915, en tid da Majakovskij var rundt 20 år. Disse artiklene ville ikke vært all verdens interessante, om det ikke var Majakovskij som hadde skrevet dem, og at det skjedde i en veldig dramatisk periode i Russland og i verdenshistorien.

Artikkelen Krig og språk er litt karakteristisk. Den er publisert i avisen Nytt (Новь), 27. november, 1914 (Nr. 126, s. 325). Det er et par måneder etter første verdenskrig brøt ut. Det er også en tid med pulserende liv i det indre av Russland. Om tre år venter to revolusjoner, først en som gjør tsarriket til en republikk, for en kort stund, så den mer berømte kommunistiske. Kunstnerisk og i det intellektuelle liv er Russland helt i front i utviklingen, sjelden til det landet å være, men karakteristisk for Russland på denne tiden.

Og Majakovskij var en del av det med hud og hår og sjel. Han var hypermodernist, det som har fått betegnelsen futurist. Alt det gamle skulle vekk, den nye tid krevde nye ting, fullstendig. Sånn virket Majakovskij skremmende, uhøvlet og truende på etsablisementet, men han levde i en revolusjonær tid, og datidens Russland var veldig klar for ham. Resten av verden ville også vært klar, om det bare lot seg oversette hans mildt sagt dristige språkbruk. Her er det ikke dristig av den typen som blir fanget av sensuren, usømmelig eller maktkritisk, det var sammensetninger og billedbruk og radbrekking av ord og grammatikk, som sjokkerte. Det hørte til den futuristiske retning. Alt skulle bort. Det inkluderte også gamle, ubrukelige språkregler. Særlig reglene for hvordan dikt og andre tekster skulle skrives, og fremføres.

Raskest mulig til fremtiden. Det er futuristene. Fortiden er død, nåtiden er et mellomstopp, det er fremtiden som gjelder. La oss komme oss raskest mulig dit!

Om selve artikkelen tenkte jeg ikke å skrive så mye mer om den, men heller oversette den, så langt som jeg kommer. Jeg er ganske sikker på at denne aldri er oversatt til norsk før. Den er fritt tilgjengelig på russisk, på Wikiteka, jeg bruker versjonen som den foreligger i de samlede verker, bind 1.

Majakovskij er 20 år når han skriver artikkelen. Det er skrevet med en tjueårings temperament og selvtillit. Jeg forsøker å beholde hans kjappe og frekke stil i oversettelsen, men glatter over problemene, og lager ikke noen gjennomarbeidet oversettelse med forklaringer over hvordan jeg har tenkt. Dette er en oversettelse som skal gi en pekepinn om hva det går i. Det er også for å få en ide over hvordan unge Majakovskij skriver og tenker.

Krig og språk

«Zjelezovut», «ltets», «Ltitsa». Ganske urussiske ord, ikke sant? Å møte dem i litterære utgivelser – og dere dumper dem nå, som futuristisk vrøvl. Hvorfor det?

For det, at de faktisk ikke er nødvendige og logisk tankeløse, eller, skal man tro protestene fra deres konservativt utviklede ører, ønsker dere å holde tilbake uunngåelig utvikling av talen.

(…)

Reklamer

Über Polen (Om Polen), av Heinrich Heine

Reiseskildringen hører til den eldste litteraturen vi kjenner. Mange av de mest klassiske verk som er skrevet, handler om en hovedperson på reise. Dette er handlingen i Odysseen, i Aeniden og i Divina Commedia, som det også er det i Mosebøkene med Moses’ reise ut av ørkenen. Ved siden av dette er det skrevet dagbøker og memoarer av folk på reise, eller folk borte fra hjemmet, og mye av brevlitteraturen er også forfattet av folk på reise, og som skriver brev hjem.

Når reiselitteraturen får en oppblomstring på 1800-tallet, så er det altså ikke ut av ingenting den vokser frem. Dog kommer det nå en ide om en dannelsesreise, at man må reise for å bli et helt menneske, reise til andre steder for å berike ånden. Så er det den dyktige og observante forfatter som må skrive om det, både for egen del for minne og refleksjon, men også for leserens, som gjennom teksten også kan ta del i reisen og refleksjonene.

Det viktige var å reise til den klassiske antikken, til Italia eller grekenland, reise tilbake til røttene våre. Så gjelder det å sette ord på hvor stort det er, det man ser der. Mange, om ikke alle, av romantikkens store forfattere var på slike reiser. Reiseskildringen var høykultur, prosateksten og refleksjonene var gjerne ispedd litt dikt og poesi også, det kan vanskelig sammenlignes med dagens kjekkasreiseskildringer, der målet er opplevelser og salg. Den gode reiselitteraturen av i dag, skal lokke leseren til å gjenta reisen.

Heinrich Heine var en av pionerene. Min tysk strekker ikke mer til enn at det går langsomt å lese ham. Jeg må nøye meg med en av de mindre kjente tekstene, om Polen, i stedet for de langt mer berømte reisebildene. Teksten om Polen er ikke helt typisk datidens reiselitteratur, det er ikke så mye reisen som er poenget, som det er Polen. Teksten er vel så mye et essay om Polen, som det er en reiseskildring.

Heine gjennomfører reisen og skriver teksten i 1823. Det er 8 år etter fredsforhandlingene i Wien, etter Napoleonskrigene, der Polen blir gjort til et kongedømme under tsaren av Russland. Så det er ikke noe fritt land han reiser i.

I andre del av reiseskildringen skriver Heine om Polens muligheter i det åndelige området. Det er en optimistisk Heine som skriver, han har tro på at polakkene kan vise seg like bra der som på slagmarken.

„Der Pole wird die Feder ebensogut führen wie die Lanze und wird sich ebenso tapfer zeigen auf dem Gebiete des Wissens als auf den bekannten Schlachtfeldern.“

Det er ganske fascinerende lesning. Det er fra en uskyldens tid, da man kan reise i et annet land og blant et annet folk, og ganske fritt beskrive hvordan det er der, uten tanke for hvordan en selv blir oppfattet. Heine er tysker, men han er også jøde, så han har kanskje forutsetninger for å identifisere seg mer med polakkenes situasjon. Han skriver igjen og igjen at dette er et folk som kan frykte deres nasjonalitet gå til grunne. Det er en opplagt risiko, når Polen som stat har opphørt å eksistere. Heine tolker mye av det han ser, opp mot denne frykten.

I denne delen er det også antydning til reiselitteratur, i ordets rette forstand, der Heine skildrer hvordan han opplever Posen, hovedstaden i storhertugdømmet som tilhører Prøysen. Han er ikke imponert, han finner det litt trangsinnet (trübsinnig), men bemerker at det er mange katolske kirker der. Ingen av dem er fine. Dog er det en mektig jerndør, med innrissede figurer, som interesserer ham litt. Denne har Boguslaw fraktet fra Kiev, og Napoleon har fått risset ut deler av den.

Heine går også i teateret, og gir blant annet dette karakterdrapet av en herr Olddenburg.

Herr Oldenburg, ein schöner Mann, ist als Liebhaber im Lustspiel unerquicklich und ein Muster von Steifheit und Unbeholfenheit; als Heldliebhaber im Trauerspiel ist er ziemlich erträglich. Es ist nicht zu verkennen, daß er Anlage zum Tragischen hat; aber seinen langen Armen, die bei den Knien perpendikelartig hin- und herfliegen, muß ich alles Schauspielertalent durchaus absprechen.

Herr Oldenburg, en skjønn mann, er som elskeren i lystspillet ubehagelig og et mønster for stivhet og ubehjelpelighet; som helt i sørgespill er han rimelig til å holde ut. Det er ikke for å underkjenne at han har anlegg for det tragiske; men hans lange armer, som helt ned til knærne pendelaktig vaier frem og tilbake, gjør at jeg må ham frakjenne ethvert skuespillertalent.

Herr Oldenburg ville vært glemt av historien om det ikke var for Heine. Nå er han med, i denne passasjen, hvor han får passet sitt påskrevet.

Reisen til Polen kom ikke med i reisebildene Heine senere utgav. De kunne godt vært med der, også reiseberetningene som kom med, hadde tidligere vært utgitt, og Heine var ikke fremmed for å gi ut egne tekster i nye utgaver, nytt sammensatt. Men den polske reisen skiller seg litt ut. Det er den første, og den er ikke så mye en reiseberetning om opplevelsene og observasjonene under reisen, som det er betraktninger om Polen, gjort mens Heine reiste der.