Kategoriarkiv: Karakterer

Denne kategorien vil inneholde en oversikt over persongalleriet for noen av teaterstykkene jeg skriver om. I noen tilfeller vil her også være en litt fyldigere personanalyse.

W. Shakespeare: All’s well that ends well – Karakterene

Dette er karakterene som opptrer i Shakespeares stykke All’s well that ends well.

Grevinnen av Rossilion. Hun er mor til Bertram og stemor til Helena. Det setter henne i en nesten umulig situasjon, og gjør rollen vanskelig å spille troverdig. Hun skal være glad i dem begge, men hvordan kan en god mor som henne være glad i en slask som Bertram? Hennes mann, greven av Roussilion, er nettopp død i det stykket begynner.

Bertram er stykkets mannlige hovedrolle, men han utmerker seg ikke av den grunn med gode karakteregenskaper. Han er en slask og en løgner, han stikker av fra ansvar og han sviker sine nærmeste. Han er en svært grunn karakter. Det er et av stykkets store problem at en flott kvinne som Helena kan forelske seg i en type som ham. Men dette er stykkets premiss, og noe vi må godta. Shakespeare utstyrer ham også med en enda større slask som venn, i Parolles. Det kan derfor kanskje menes at det er Parolles som har en uheldig påvirkning på ham, og får ham til å gjøre alle disse dårlige handlingene sine. Bertram er sønn av grevinnen og den avdøde greven, og dermed også stebror til Helena.

Helena er stykkets kvinnelige hovedrolle, og på mange måter en motsetning til Bertram. Bertram står egentlig ikke for noe, vil egentlig ikke noe, og står vel egentlig frem som en slags tidlig utgave av vår egen Peer Gynt, en som alltid viker unna og går utenom. Helena er imidlertid ikke noen Solveig, som blir sittende og vente gjennom livet. Helena tar i høyeste grad saken i egne hender, og er gjennom hele stykket handlingens drivende kraft. Da hun ikke klarer å få Bertrams interesse av seg selv, går hun til kongen med en vidundermedisin hun har fra sin avdøde far, og helbereder ham. Som takk skal hun få velge seg en ektemann blant kongens undersåtter, og hun velger seg da Bertram. Det kan mildt sagt kalles en handlekraftig dame. Da Bertram så trosser kongens befaling om å gifte seg med Helena, det vil si, han gifter seg med henne, men stikker øyeblikkelig av uten å fullbyrde ekteskapet, så gir Helena ennå ikke opp, men setter seg fore å oppfylle den håpløse oppgaven Bertram har gitt henne. Hun skal få av en ring han har på fingeren, og som han aldri vil ta av, og hun skal få barn med ham, noe han aldri vil sette i henne. Bertram forlater til overmål Frankrike, og reiser ned til krigen i Italia. Helena følger etter ham, og slår seg sammen med enkedatteren Diana i Firenze, som Bertram har vist interesse for. Helena får Diana til å ville ligge med ham, det vil si, i det akten skal finne sted tar Helena Dianas plass, slik at det er Helena Bertram ligger med. På denne måten blir Helena bærer og oppfyller det ene kravet i brevet. Det andre kravet oppfyller hun ved å la Diana kreve ringen for at Bertram skal få ligge med henne. Helena organiserer det også slik at folk skal tro at hun er død, i det Bertram reiser tilbake til Frankrike. Foran kongen kan hun så på en måte våkne til live, og kreve å få Bertram etter kongens og Bertrams egne løfter.

Det er tøft gjort. Men det er vanskelig å forklare hvordan en kvinne som Helena skal gjøre seg alle disse anstrengselsene for Bertram. Det er også vanskelig å gå med på at en klok kvinne som henne, ikke vil være skeptisk til at en slabbedask som vil Bertram vil forbedre seg sammen med henne.

Helena er oppdratt av grevinnen, Bertrams mor, etter at hennes far, legen, er død. Helena blir på denne måten også halvsøster til Bertram.

Parolles er en venn av Bertram. Navnet hans betyr ord, og det er også det han er. Han har en viktig rolle i stykket, for det er han som får Betram til å gå med på ugangen. Parolen er også en interessant karakter med det at han er den mest dynamiske personen i stykket. Han er den som kanskje i høyest grad innser sin rolle i livet, og går inn i forsoningen som gjelder til slutt. Etter han har blitt fullstendig vanæret av alle sine venner og medsoldater, der han i deres forestilte fangenskap utleverer alt som er og viser seg som en gjennomført feiging. Han er virkelig bare ord, og ord betyr ingenting for ham. Han kan si hva som helst, og vil aldri, aldri stå for noe. Fremfor alle han har et forhold til blir dette helt klart for alle.

Og hva skal han gjøre så? Han innser at han ikke lenger kan bløffe seg til å være tøff og modig, sånn som han alltid har gjort. Han er helt avslørt. Men han har likevel en livskraft som gjør at han vil holde det gående. Han er meget glad for å ha berget livet. Det var det han fryktet mest av alt, der han trodde seg tatt til fange. «Jeg kan leve i kraft av meg selv», eller noe i den stilen uttrykker han mot slutten av den refleksjonen. Han er ord uten innhold, og som det kan han eksistere. Han trenger ikke at andre skal synes godt om ham. Verken publikum eller kritikere har problemer med hans skjebne i stykket. For ham er enden god, fordi den er riktig.

Lavatch er stykkets narr.

Page i grevinnens hoff

Kongen av Frankrike

Lafew

Rynaldo, Steward

Gentleman Astringer

Budbringer (Messenger)

Hertugen av Firenze

Enke, Capilet av Firenze

Diana, enkens datter. Hun er den som forfører Bertram, slik at han vil ligge med henne, hvorpå hun kan overlate seansen til Helena. Det er ikke helt riktig å si at hun forfører Bertram, for det er han som er den pågående, og hun er egentlig helt avvisende, til Helena kommer med forslaget sitt. Diana er en dydig og skikkelig kvinne.

Mariana, venn av enken har en helt minimal rolle.

Franske lorder og andre småroller

For All’s well that ends well har jeg også skrevet poster for Tema og motiv, Synopsis og Sitat.

Reklamer

W. Shakespeare: Measure for measure – Karakterene

Karakterene i Measure for measure er sprikende så det er bare så vidt de holder. Det er fryktelige ting som blir sagt og gjort i dette stykket, men ingen av karakterene er gjennomført onde. Også karakterene som skal være gode oppfører seg av og til på en måte som helt bryter med inntrykket. Det er vanligvis et godt dramatisk grep at det er spenn i karakterene som opptrer, men i Measure for measure kan man spørre om dette gjør karakterene umulige som mennesker. Det stilles i hvert fall veldige krav til skuespilerne som skal personifisere dem på scenen.

Jeg deler denne gangen karakterene opp i store, mindre og små roller.

Store roller

Hertug Vincentio er den rettmesisge hertugen av Wien. Han gir fra seg makten til Angelo, og kler seg ut som en prest for å se inkognito hvordan byen er og folk oppfører seg. En kan saktens spørre seg hvordan en som det viser seg godt likt og ganske godt kvalifisert hertug som Vincent kan gi fra seg makten til en skruppelløs stedfortreder som Angelo. At Vincentio i forkledning kan få oversikt over hva som egentlig foregår i byen, og med det få noe av umoralen opp til overflaten, er bare så vidt en holdbar unnskyldning. Det er også en stor risiko han tar. Utkledd som prest kan han riktignok oppholde seg nede i fangehullet, og der forsikre seg om at fangevokteren ikke sender noen til henrettelse. Men han er ikke der nede bestandig, og Vincentio har ingen garanti for hvilke ugjerninger Angelo vil gjøre oppe i slottet sitt.

Det er også en helt iøyenfallende dobbelthet i karakteren når han i starten sier

DUKE VINCENTIO
I’ll privily away. I love the people,
But do not like to stage me to their eyes:
Through it do well, I do not relish well
Their loud applause and Aves vehement;
Nor do I think the man of safe discretion
That does affect it. Once more, fare you well.
(1,1,67-72)

Det er jo akkurat dette Vincentio gjør mot slutten av stykket. Kanskje setter Vincentio her fingeren på akkurat det som er hans eget problem. Han ønsker nettopp folkets applaus og hyllest, det er også derfor han arrangerer en stor mottakelse når han selv kommer tilbake fra den påståtte reisen sin.

Angelo er hertugens stefordreder. Det er han som iverksetter loven som får Claudio fengslet, og dømmer ham til døden. Og det er han som krever Isabellas seksuelle tjenester for å spare ham. På tross av at han får oppfylt sitt ønske, beordrer han Claudio henrettet. Det er en infam handling som skulle gjøre ham til en av de mest motbydelige karakterene i verdenslitteraturen. Men han er ikke gjennomført ond, og det er flere tolkninger mulig for hva det er som driver ham. Han hevder at loven må fylles, og at derfor Claudio må få sin straff når han har brutt den. Samtidig er han selv villig til å bryte akkurat samme loven på en mye verre måte for å frigi Claudio. Claudios seksuelle handling var frivillig fra begge, Angelo vil tvinge seg til den. Likevel er det i en kynisk verden nesten mulig å forstå Angelo. Hans argumentasjon med Isabella om hvorfor straffen må gjennomføres i akt tos scene 2 minner om argumentasjonen til kong Kreon i Antigone, det ligger ikke for kongen å være nådig eller idealistisk. Kongen må oppfylle kravene samfunnet stiller til ham for at samfunnet skal opprettholdes. En vanlig borger kan tilgi synderen og ønske å slippe ham fri fra fengselet, det kan til og med være et fint ønske, men om en konge begynner å ønske noe lignende, kan det blir ganske mange forbrytere løslatt på gaten. Det kreves av kongen at han sier Nei der alle sier Ja. I Kreons munn er disse argumentene kraftfulle og overbevisende, hos Angelo faller de samme argumentene litt sammen med at han bare er en stedfortreder, med at loven han vil håndheve er en lov den egentlige hertugen ikke brydde seg om, og at forbrytelsen også til den tidens standard er så uskyldig. Det kommer absolutt ingen skade ut av at Claudio løslates. Derimot kommer det en god del skade ut av om han henrettes, for da vil Juliette bli uten mann, og hennes barn bli uten far.

Det hjerteløse i at Angelo ikke vil frigi Claudio på Isabellas bønn er kanskje mulig å gå med på. Det går imidlertid helt over styr når han vil gjøre det på betingelse av at Isabella ligger med ham. Dette er ment å være sjokkerende, denne komedien er ikke skrevet for å gi publikum en følelse av velvære, men Shakespeare forsøker å balansere også dette infame ønsket med at Angelo kanskje ønsker å være en god hertug uansett. Det er klart, han utnytter posisjonen sin og en sårbar kvinne. Men det er ikke sikkert han satte i gang denne straffeforfølgelsen og ønsket om henrettelse, bare for å få seg en kvinne selv. Det er litt opp til skuespilleren som spiller Angelo. Et nøkkelspørsmål er om han forelsker seg i Isabella og får lyst på henne underveis, eller fra første stund ser på henne som et middel for å få det han hele tiden har ønsket.

Verden er også full av maktpersoner som dømmer strengt i saker de selv er verre forbrytere enn de dømte. Det kan være at Angelo ser på det som sin rett, så lenge han er hertug, å ta for seg av hertugens goder, mens det for en menigmann som Claudio er uakseptabelt.

Isabella er søsteren til Claudio. Hun skal bli nonne. Hun blir imidlertid hentet ut fra klosteret, da Claudio får dødsstraffen. Det er hun som blir stilt overfor det umulige valget, å gi seg hen til Angelo, eller å la sin bror dø.

ISABELLA
O, were it but my life,
I’ld throw it down for your deliverance
As frankly as a pin.
  3,1,107-109

Dette er naturligvis en av de mest diskutable figurene i dette stykket. En del av diskusjonene er etter min oppfatning ikke helt rettferdige overfor henne. Hun blir satt i en umulig situasjon, der hun blir hentet ut av klosteret fordi hennes bror er dømt til døden. Handlingen han er dømt til døden for, er en handling også hun er i mot etter sin tro. Hennes første reaksjon da hun får høre om forbrytelsen, er at Claudio skal gifte seg med Juliet. Det er etter at hun får vite at det er hensikten, men at Claudio likevel er dømt til døden, at hun blir  med Lucio til Angelo.

Det er urimelig å kritisere henne for at hun ikke blir med på Angelos forslag. Bare det å diskutere spørsmålet, er ganske krenkende overfor henne. Jeg mener hun må oppfattes oppriktig når hun uttrykker at hun ikke vil berge Claudios jordiske liv mot hennes eget liv i evigheten. For henne står sjelens frelse på spill. Det er også prinsippløst å ligge med han som har dømt broren til døden for seksuelle forbrytelser. Man kan si at brorens liv henger høyere enn slike prinsipper, men man kan også si at en som er villig til å bryte dette prinsippet, hvorfor skal han ikke også bryte prinsippet om at avtaler er hellige?

Claudio er han som blir arrestert for å ha satt barn på sin blivende kone, Marina. Dette var det dødsstraff for i Wien, og hertuges stedfortreder, Angelo, vil håndheve loven. I fengselet får Claudio å forstå at hans eneste sjanse for benådning ligger i at søsteren, Isabella, har sex med Angelo.

Lucio har en slags rolle som stykkets narr. Men her er vi lang fra sjarmerende Feste i Twelfth night, langt fra Touchstone i As you like it. Narrerollen har Lucio fordi han er med i så mange scener, og på død og liv skal kommentere dem. Dette er imidlertid ikke kommentarer med vidd og sjarm, han snur ikke rundt på forestillingene våre og får oss til å tenke over ordene vi bruker og tingene vi gjør, Lucios kommentarer er som fra bermen av folket. Han er folkets røst, i Wien, der folket velter seg i umoral og sanselige gleder, og holder ingenting av verdi. Slik blir Lucio en masekopp og en motbydelig karakter. Det er i stykkets ånd at han som straff til slutt må gifte seg med den prostituerte han har satt barn på.

Han snakker stygt om hertugen når han ikke er der, og stygt om dem han har snakket stygt om hertugen til, når det er hertugen som er der.

Mindre roller

Pompey er en klovn og en hallik, og tjener hos Mistress Overdone.

Mistress Overdone driver et bordell. Hun har ikke mange replikker.

Escalus er en gammel herre som bistår hertugen, og også Angelo. Han blir benådet av hertugen og holdt utenfor all skurkeskapen, når det til slutt kommer for en dag hva som egentlig har skjedd.

Elbow er en enkel og dum konstabel som kan sammenlignes med Dogberry i  Much ado about nothing. Han blander sammen ordene og ender ofte opp med å si det stikk motsatte av hva han ønsker, men han har ikke en så fremtredende rolle som Dogberry og bidrar egentlig ikke så mye i handlingen. Han er heller ikke så sjarmerende herlig.

Juliet er forloveden til Claudio. Hun opptrer med replikker i andre akts tredje scene, der hun forteller hertugen utkledd som prest at gjerningen Claudio straffes for var gjensidig (mutually) begått. Hun har like stor skyld i den som ham, og hun elsker ham. Hun er selvfølgelig fortvilet over at Claudio skal straffes med døden for dette.

JULIET
Must die to-morrow! O injurious love,
That respites me a life, whose very comfort
Is still a dying horror!
2,3,40-42

Mariana er kvinnen som skal sammen med Angelo.

Provost er fengselsvokter, som gjør lite av seg utover å føre fangene dit de skal.

Små roller

Abhorson er bøddel. Det ligger i navnet (abhor betyr «avsky»). Han gjør ikke så mye av seg, annet enn å forberede henrettelsen. Merk også at navnet har ordspill på whoreson, «horesønn».

Bernardine er fange som har sittet lenge i fengsel. Han gjør en liten rolle når han skal henrettes i stedet for Claudio, men får slippe når han ikke er klar ennå.

Froth er en dum kunde på bordellet til Mistress Overdone. Han blir arrestert av Elbow, og fremstilt for Angelo i andre akts første scene. Navnet hans betyr «skum» eller «fråde».

Friar Thomas er en prest

Friar Peter er en annen prest

Francisca er en nonne i klosteret. Hun deltar i første akts scene 4, der hun har en liten samtale med Isabella om reglene i klosteret.

Justice har en bitte liten rolle med noen små replikker i andre akts første scene, der Froth og Pompey blir fremstilt for arrest. I en produksjon kan rollen godt utelates med at replikkene hans gis til for eksempel fangevokteren, da ingenting han sier er nødvendig sagt av ham.

First og Second gentleman har en mindre samtale med Lucio i første akt, og deltar siden ikke mer i stykket.

For Measure for measure finnes også Tema og motivSynopsis og Sitater.

W. Shakespeare: Twelfth night, or what you will – Karakterene

Det er ikke fullt så mange karakterer i denne komedien som i Shakespeares foregående, og de er ganske greie å holde oversikten over. Jeg deler dem inn i de som befinner seg i Illyria, i hoffet til hertug Orsino og hertuginne Olivia, og de som kommer til Illyria etter skipsforlisene.

Generelt kan man si at karakterene i denne komedien er karakterer i den opprinnelige betydningen av ordet. De er ikke levende mennesker, med skiftende mål og sinn, men karakterer, karikerte representanter for en måte å være på. Orsino er den selvutnevnte melankolikeren, høystemt i sin ulykkelige kjærlighet i Olivia, som han aldri kan få. Olivia er den til det selvutslettende sørgende, som setter sitt liv til side for å hengi seg til en syv år lang sorg over en død bror. Sir Toby er den uforbederlige drukkenbolten, alltid klar for et glass vin og litt fyllemoro, Sir Andrew er dumskallen, og Malvolio er puritaneren som ikke kan ta del i den løsslupne gleden.

I Illyria

Orsino er hertugen av Ilyria. Han er til å begynne med forelsket i Olivia, men skifter så til Viola. Gjennom stykket fremstår han ikke nettopp som den dypeste karakteren, og det kan synes litt underlig at en intelligent kvinne som Viola vil ha ham. Han uttrykker seg i veldig vakre vendinger om sin Olivia, og tror ingen elsker så sterkt og inderlig som ham. Det kan godt bety at han ikke elsker så særlig sterkt, men bare dyrker sin egen følelse og veltalenhet. Han har en karakteristisk replikk i akt 2, scene 3, etter at Viola har hintet frempå at kanskje en kvinne elsker ham, like sterkt som han elsker Olivia. Slik kan ikke Orsino høre snakk om.

DUKE ORSINO

There is no woman’s sides
Can bide the beating of so strong a passion
As love doth give my heart; no woman’s heart
So big, to hold so much; they lack retention
Alas, their love may be call’d appetite,
No motion of the liver, but the palate,
That suffer surfeit, cloyment and revolt;
But mine is all as hungry as the sea,
And can digest as much: make no compare
Between that love a woman can bear me
And that I owe Olivia. (2,3,92-102)

Denne måten å snakke på gjennomsyrer hele karakteren. Det er ganske treffende at han uten videre og og men tar til takke med Viola, da han skjønner Olivia allerede er gift, og at det er Viola som har spilt budbringeren Cesario. Gjennom stykket har han ikke plukket opp et eneste hint om at Cesario er en kvinne som spiller mann, og at hun er forelsket i ham. Han er bare opptatt av sin egen rolle som lidende elsker av Olivia. Det tar ham to replikker til slutt å få satt tingene på plass. Noen kommentatorer har påpekt det smått homofile i at Orsino fortsetter å kalle Viola Cesario etter at de har blitt trolovet med hverandre, og at Viola aldri viser seg for ham i sine kvinneklær. Det er kanskje å trekke det litt langt. Den siste replikken til Orsino gir mer dekning til en tolkning til at alt er klær og roller, så lenge hun har manneklær er hun Cesario, når hun får på seg kvinneklærne igjen, blir hun hans elskerinne og dronning (5,1,383-85)

Valentine og Curio er med Orsino. De gjør ikke så mye av seg.

Olivia er en hertuginne som sørger over tapet av sin døde bror. Hun eier godset der det meste av handlingen foregår, og den største delen av karakterene holder til hos henne. Hertugen i Illyria, Orsino, har lenge åpent erklært sin kjærlighet til henne, men det er først når han får Viola i forkledning som Cesario det blir forandring i sakene.  Og forandringen er at Olivia blir forelsket ikke i senderen, men i budbringeren. Siden budbringeren Cesasrio er en kvinne i forkledning, blir denne kjærligheten umulig, og dette problemet blir ytterligere forsterket av at Viola forelsker seg i Orsino. Begge hertugene i dette stykket, hertugen og hertuginnen, har hengitt seg til uglade følelser. Orsino er etter eget utsagn tapt i sin ikke oppnådde kjærlighet til Olivia, mens Olivia har erklært at hun skal sørge i syv år over dødsfallene i familien. Det er naturligvis i overkant. Sorgen er imidlertid ikke for Olivia lammende. Hun bryter allerede litt ut av den med Festes enkle, verbale triks, om at man ikke skulle sørge for døde slektninger i himmelen. Og hun bryter helt ut når hun blir forelsket i Cesario. Her er hun direkte aktiv. Da de små hintene ikke virker ett sin hensikt, erklærer hun sin kjærlighet åpent. Og da Violas tvillingbror, Sebastian, kommer, og Olivia tar ham for Cesario, så vil hun med en gang gifte seg og får også skaffet en prest til å gjennomføre seremonien. Det hører også med til karakteren hennes at hun behandler alle andre pent, hun er ikke avvisende til leken Feste, Sir Toby og de andre steller i stand, og hun tar også Malvolio i forsvar da leken med ham går for langt.

Maria er hennes kammerpike. Hun er med på plottet som skal lure Malvolio, det er hun som skriver brevet. Hun er således den gløggeste av de fire som direkte deltar. Sir Toby og Sir Andrew er ikke så mye å regne med når det kommer til intelligens, men Maria overgår også Fabian. Brevet er satt opp med god vidd, akkurat passe gåtefullt til at Malvolio tror det er ham det er sendt til, og med ganske utspekulerte ideer om hva han skal gjøre for å bekrefte at han har lest og skjønt brevet. Hun har imidlertid ikke så sterk egenvilje. Det er hun som kommer på ideen å skrive dette brevet, men hun gjør det vel så mye for å glede de andre, som for å glede seg selv. Hun gifter seg i løpet av stykket med Sir Toby, utenfor handlingen, men det er litt uklart hva dette egentlig skal bety. Hun kan neppe elske ham så høyt, og det er et mye bedre ekteskap for Sir Toby, enn det er for henne.

Sir Toby Belch er onkelen til Olivia, og holder til på hennes gods. Han er en karakter det er lett å like. Han er for eksempel hard på flasken, det gjør seg alltid godt i en komedie, og han er brautende og løsmunnet, uten å ha så store ambisjoner, verken på vegne av seg selv eller andre.  Navnet hans – Belch – betyr også å rape, eller å spy ut. Det passer både til hvordan han oppfører seg, og hvordan han snakker.

Sir Andrew Aguecheek er en gammel mann som også holder til hos Olivia. Han holder seg gjerne med Sir Toby, og også med Maria og Fabian. Sir Andrew Aguecheek er stykkets store tosk. Han har imidlertid sine øyeblikk av klarsyn, og innser sine begrensninger både i vidd og i gjerning. Han lever i en slags villfarelse om at også han kan gjøre seg forhåpninger om å få hertuginnen, men selv ikke hans venner, Sir Toby og Fabian, tar ham alvorlig i dette, og bruker det til å få i stand den litt merkelige konflikten han har med Cesasrio. Denne utvikler seg helt til en duell med trukne sverd, og det er kanskje mer alvorlig enn at det kan kvalifisere som en uskyldig spøk. Navnet hans er satt sammen av Ague, som er en form for feber med skiftende stadier, og cheek, som er kinn. Det blir noe slikt som «skiftende varme i kinnene».

Følgende replikkveksling mellom Sir Toby og Sir Andrew setter forholdet mellom de to.

SIR ANDREW

Methinks sometimes I have no more wit
than a Christian or an ordinary man has: but I am a
great eater of beef and I believe that does harm to my wit.

SIR TOBY BELCH

No question. (1,3,80-84)

Malvolio er det som på norsk kanskje må kalles bestyrer hos Olivia. Han er den slemme i dette morsomme stykket, og som sådan en litt spesiell karakter. Han ønsker seg å gifte seg med Olivia, men dette er ikke fordi han elsker henne. Han er utelukkende interessert i posisjonen det vil gi ham. Denne posisjonen virker han heller ikke interessert i å bruke til noe særlig, han vil bare nyte den høyere stillingen den vil gi ham. Det er lett å få antisympatier for denne karakteren, og folk som ligner på ham. Han er ganske innskrenket, ikke begavet, og er på toppen utstyrt med en elsk til seg selv som gjør at han ikke enser andre. Stykkets øvrige karakterer liker ham heller ikke, og bestemmer seg for å gjøre et pek med ham. I stykkets andre akt skriver Maria et brev til ham, med håndskriften til Olivia, slik at det skal se ut som hertuginnen er forelsket i ham. Brevet inneholder noen vanvittige instruksjoner, som den innbilske Malvolio følger til punkt og prikke. Det gjør at de andre kan ta ham som gal, og sette ham i galehus, det vil si innelåst i et mørkt rom. Det begynner som en bare morsom scene, men etter hvert vil det kanskje oppstå sympati for karakteren blant publikum. Malvolio er riktignok innskrenket, og han er ikke lett å like. Men han er likevel et menneske, og han har det virkelig svært vondt der han sitter innelåst, og alle tror han er gal. Hans siste replikk uttrykker hevnen han vil ta på alle for dette. Denne replikken, og skjebnen til Malvolio, gjør at man ikke har fullt så hel og ren forening blant alle karakterene i Twelfth night, som man hadde det i As you like it.

Replikken i andre akts femte scene, fra linje 51 til 55 er representativ.

MALVOLIO

And then to have the humour of state; and after a
demure travel of regard, telling them I know my
place as I would they should do theirs, to for my
kinsman Toby,– (2,5,51-55)

Malvolio spekulerer i sin nye tilværelse som hertug, når han i sin fantasiverden blir gift med hertuginne Olivia. Han sier da han skal kjenne sin plass, slik de skal kjenne deres. Så lenge han bare er gårdsbestyrer (steward) hos hertuginnen, viser slike fantasier at han ikke kjenner sin plass i det hele tatt. Og han skal med stor smerte få merke den, når de andre setter ham i galehus. Lignende sier han i scene 3 fra akt 3, i sin siste replikk før han blir satt i arrest for galskap.

MALVOLIO

Go, hang yourselves all! you are idle shallow
things: I am not of your element: you shall know
more hereafter. (3,3,122-124)

Det må også for balansens skyld med hva Olivia sier etter han har dummet seg ut i opptrinnet med de gule strømper og latterlige blidhet.

OLIVIA

Good Maria, let this fellow be looked to. Where’s
my cousin Toby? Let some of my people have a special
care of him: I would not have him miscarry for the
half of my dowry. (3,3,61-64)

Så Malvolio er ikke verken gjennomført slem eller gjennomført egenrådig. Olivia er tydelig fornøyd med ham i tjenesten, og det kan vanskelig være tvil om at han gjør bedre nytte for seg i husholdningen enn både Sir Toby og Fabian, som ingen av dem ser ut til å gjøre så mye. Problemet med Malvolio slik han opptrer i stykket, er at han ikke kan være med på leken og gleden til de andre. Han har dårlig eller vond vilje, med sammensetningen av navnet hans, Mal som betyr ille, og volio «jeg vil» på italiensk. Mal er også uttrykket italienerne bruker om å være syk eller ha vondt, Mal di testa er vondt i hodet. Den vonde viljen er at han ikke kan være med på å ha det litt gøy. For Malvolio skal alt være så ordentlig. Det er derfor han blir straffet, og i stykket blir han straffet skikkelig. Den som ikke vil være med på leken er gal, og skal behandles som en gal. Betegnende i denne tolkningen er replikkvekslingen i andre akts tredje scene, linje 133-135.

SIR TOBY BELCH

Possess us, possess us; tell us something of him.MARIA

Marry, sir, sometimes he is a kind of puritan.SIR ANDREW

O, if I thought that I’ld beat him like a dog! (2,3,133-35)

Malvolio er puritaneren som ikke liker teater og lek. Slike fantes det mange av på Shakespeares tid, de ønsket å sensurere eller aller helst å stenge teatrene. Mange godtet seg nok derfor over behandlingen Malvolio får. Likevel blir det trukket så langt at det er vanskelig å ikke føle et lite ubehag. Skal virkelig ekskluderingen fra fellesskapet være så fullkommen, bare fordi de ikke vil være med på spillet vi andre spiller?

Fabian hører til i Olivias hus, men det blir aldri helt presisert hvilken rolle han har der. I stykket henger han sammen med Sir Andrew og Sir Toby, men han har verken Sir Andrews dumhet eller Sir Tobys hang til drukkenskap. Han har derfor langt flere ressurser enn dem, og virker bare å være med på deres lumske planer av pur moro. Det går imidlertid ikke helt opp, at et en normalt begavet mann som Fabian, ikke skal ha høyere ambisjoner enn dette.

Feste er ansatt som proefesjonell klovn, eller narr, hos Olivia. Som sådan har han i oppgave å spre godt humør, underholde og kanskje avsløre en og annen som tar seg selv for høytidelig. Narren var på en måte fritatt fra de strenge sosiale konvensjoner, han trengte ikke vise folk i høyere stillinger så veldig respekt, siden han selv stod utenfor det sosiale hierarkiet, og dermed ikke hadde fornærmende kraft. Med narren var alt på gøy. I et stykke som Twelfth night, der tesen om at alt er gøy er noe av essensen i stykke, må en klovn som Feste ha en sentral rolle. Navnet hans har samme opprinnelse på engelsk som på norsk, det kommer av fest, Feste skal skape fest. Han er en meget intelligent og ressurssterk narr. Det er ingenting han sier i stykket det går godt an å være uenig i, alle hans observasjoner og kommentarer er ment å være korrekte. Når han i starten av stykket viser hvem som er narren av ham og den sørgende Olivia, så er det helt i stykkets ånd og budskap at det er Olivia som er den virkelige narren. Det er ikke bare at det er narraktig å sørge over en bror man tror er i himmelen, dette er en ordlek, men det er dumt å kaste bort livet sitt på å sørge. Alt med måte, kan man si om dette. På samme måte er det helt i stykkets ånd og budskap at Malvolio blir satt på plass.

Fra skipsvraket

Viola, er datteren av en avdød greve, Sebastian, og har også en tvillingbror med det navnet. De to blir imidlertid atskilt etter et skipsforlis, og siden er hun overbevist om at han er død. Da hun sammen med noen av mannskapet sitt blir skyldt opp på land på Illyrias kyst, bestemmer hun seg for å kle seg ut som en mann, og søke tjeneste hos hertugen i landet. Tjenesten hun skal gjøre er meget spesifikk, hun skal få hertugen sammen med hertuginne Olivia, som også bor i landet. Oppdraget har imidlertid den forvikling at Olivia avviser hertug Orsinos ønsker, men blir forelsket i budbringeren, som er Viola i forkledning som Cesario. I tillegg blir Viola forelsket i Orsino, som ikke registrerer noen ting, og fortsetter å tilbe Olivia, og insisterer på at Viola som Cesario skal bære bud om hans kjærlighet. Det er først nårViolas tvillingbror, Sebastian, kommer tilbake helt mot slutten av stykket at denne misforståelsen blir oppklart. Da går det imidlertid raskt, Viola bekrefter at Cesario er henne, og Orsino tar henne straks til ekte.

Viola er en av Shakespeares mest ressurssterke kvinneroller. Men i likhet med Rosalind i As you like it, så må Viola kle seg ut som en mann når hun vil ha noe gjort. Her er riktignok målet å få spleiset Orsino og Olivia, og da er det klart at hun ikke kan opptre seom en kvinnelig budbringer. Det er imidlertid merkelig hvorfor hun må vente så lenge med å avsløre sin egentlige identitet, når det blir klart at opplegget vil mislykkes, Olivia vil aldri ha Orsino, og de vil alle tre forbli ugifte om ikke Viola avslører hvem hun egentlig er. Når avsløringen endelig kommer, har den ingen konsekvens ut over at hun og Orsino endelig får giftet seg, det er ingen som er plaget eller uttrykker misnøye over at Cesario aldri var den han gav seg ut for. Rosalind var i det minste på flukt, hun måtte holde sin identitet skjult for ikke å bli oppdaget.

Som lesere må vi imidlertid godta at Viola av grunner som kanskje ikke er åpne for oss holder på mannsrollen sin. Kanskje har hun for mye å tape hvis Orsino ikke elsker henne etter en eventuell avsløring, da mister hun stillingen som budbringer og kanskje også inntekten som holder henne i live. Dette er ikke noe å spekulere over. I rollen som kvinne som spiller får Viola sagt en del om kjønnsroller på Shakespeares tid, og kanskje også om mannlig og kvinnelig kjærlighet generelt. Det er hun som i størst grad er stykkets bærer av sannheten. Ingen kan noen steder i stykket ta henne i løgn. Selv det at hun spiller mann, er hun egentlig ganske åpen for i mange hint hun kommer med i løpet av stykket. Hennes analyser av både hertuginnen og hertugen, og av seg selv, virker til å være ganske treffende. Hun er også fullt ut i stand til å bli med på leken til Feste, til og med den litt dumme og farlige leken til Sir Toby og Fabian og Sir Andrew, med duellen, spiller hun med på. Som Cesario oppfyller hun alle konvensjoner og forventninger om høflighet, men hun er også i stand til å føle seg fri fra dem når det er nødvendig. Her skiller hun seg kraftig fra Malvolio.

Vi kan nesten si at Viola står for og oppfyller alt som er godt i dette stykket. Men det er motsetninger også i henne. Jeg har nevnt litt denne insisteringen på å spille mann, om enn det kanskje ikke er nødvendig. Det er også merkelig at hun som er så intelligent så sent skjønner sammenhengen med at Sebastian fortsatt er i live. Og det er merkelig at hun som er så intelligent og skjønner de andre i stykket så godt, at hun skal bli forelsket i en litt innskrenket mann som Orsino. Vi ser hun vil bli en helt utmerket kone for ham, men i hvilken grad han vil bli en god mann for henne er ikke like klart. Likevel er hennes hengivenhet uforbeholden, som det kommer frem i denne replikken fra siste scene, hvor Orsino tror at Cesario har giftet seg med Olivia bak ryggen hans, og nå ønsker å straffe ham.

VIOLA

And I, most jocund, apt and willingly,
To do you rest, a thousand deaths would die. (5,130-131)

Erklæringene om kjærlighet hun gjør etterpå, viser at dette ikke er ord i rollen som Cesario, men sagt av Viola i hjertet av henne selv.

Sebastian er hennes tvillingbror. Han overlever så vidt skipsforliset, og blir skilt fra de andre. Han gjør en kort inntreden i Akt 2, scene 1, før han er ute frem til slutten, der han kommer inn og får løst floken med å finne en mann til Olivia. Han er som Viola rettsskaffen og til å stole på, men med utpregede mannlige kvaliteter, som at han ikke nøler med å ty til fysisk makt om det kniper til, og at han er nokså overlegen i forhold til de andre i stykket også her. I kjærligheten til Olivia som blir kastet over ham, og som han tar i mot, er det kanskje ikke så mye å reagere på. Hun er en vakker kvinne, og sitter godt i det. Hvorfor skulle han vente for heller å velge en annen?

Antonio er en kaptein som kommer sammen med Sebastian til kysten av Illyria, etter skipsforliset. Han har en funksjon med det at han flere ganger treffer Viola i forkledning som Cesario, og tar henne for å være Sebastian. Første gang det skjer vil han forsvare henne mot anklagene fra Sir Andrew og Sir Toby, han vil duellere for henne i hennes sted. Det gjør denne duellen som mellom Cesario og Sir Andrew ville være ganske ufarlig, til noe langt mer alvorlig, for Antonio vil være i stand til å drepe. Det har også fin dramatisk sjokkeffekt både for karakterene og for publikum, hvem er denne mannen og hvorfor kommer han? Andre gangen er i sluttscenen når han står arrestert, og Cesario ikke gjenkjenner ham. Antonio er forferdelig skuffet, så mye som han har ofret for ham, det vil si, ofret for Sebastian. Her er den dramatiske spenningen så intens, at den må få en forløsning. Det får den når Sebastian kommer, og straks gjenkjenner Antonio. Siden finner Sebastian og Viola ut hvem som er hvem, og alt blir oppklart.

I tillegg kommer mindre roller som første og andre offiser, en prest, en kaptein og ekstra musikere, sjømenn og følgere.

For Twelfth night, or what you willst, finnes også

Tema og motiv, Synopsis og Sitater.

W. Shakespeare: As you like it – Karakterene

Det er mange som deltar i denne komedien og mange som skal giftes sammen, men størrelsen på rollen varierer og det er ikke alle som gjør like mye av seg. Jeg velger å sortere dem i de som høre til det gamle hoffet, de som hører til det nye og de som har sitt opphold i Arden-skogen.

Rømlingene fra hoffet til skogen

Orlando er yngste sønn av den avdøde ridder Rowland de Bois. Konflikten med hans eldste bror, Oliver, som har fått farsarven, er det som setter i gang handlingen i stykket. Det er den som gjør at han må ta brytekampen mot den profesjonelle bryteren Charles, en kamp som introduserer ham for Rosalind og lar de to bli gjensidig forelsket i hverandre. At han seirer i denne kampen er med på å gjøre forholdene for farlige for ham ved hoffet, slik at også han må flykte ut i Arden-skogen. Der kommer han raskt sammen med den forviste, eldre hertugen og hoffet hans, og bruker så tiden sin til å skrive kjærlighetsdikt for sin Rosalind.

Akkurat dette med å skrive kjærlighetsdikt er noe som er forbundet med den landlige idyll. Det er mange poeter som har sittet på landsstedet sitt og skrevet mer eller mindre vakre verselinjer, i stedet for å oppsøke sin opphøyde utkårede og forsøke å leve med henne. Dette blir parodiert i forholdet mellom Silvius og Phebe, to av de andre karakterene i stykket. Orlando er imidlertid ingen parodi, selv om han i enkelte tilfeller nærmer seg. Han skriver riktignok godt i overkant brennende kjærlighetslinjer og henger dem opp på trærne, men han er straks villig til å gi opp dette da han får sjansen til å være med Rosalind fysisk. Han er også en handlingens mann når det trengs. Han beseirer digre Charles, hertugens profesjonelle bryter, og han er villig til å ta kampen opp mot hele den gamle hertugens hoff for å skaffe mat til sin tjener, Adam. Han tar også kampen opp mot en løve for å redde sin bror, Oliver, selv på et tidspunkt i stykket der de to hater hverandre. Akkurat den episoden der er imidlertid litt spesiell, og blir bare gjenfortalt av Oliver.

Siden dette stykket har som viktig tema hvordan kvinner og menn oppfører seg med hverandre, er det interessant å se hvordan forholdet mellom Orlando og Rosalind utspiller seg. Det er ganske opplagt at Rosalind gjennom store deler av stykket oppfører seg som mannen i forholdet, ikke bare med at hun er den aktive og direkte, og at hun er den som viser frem det største begjæret, så er mannsrollen til Rosalind ytterligere forsterket med at hun mesteparten av tiden forholdet utvikler seg spiller en mann, Ganymede. Det blir imidlertid å trekke det for langt at Orlando med det oppfører seg som kvinnen i forholdet. Han gjør ikke særlig mye kvinnelig i stykket. Han forsøker så godt han kan å være en mann. Det er nok heller det at han er ung og uerfaren, og gjør sine feil her og der.

Rosalind – Datteren til den eldre hertugen, og en av de viktigste karakterene i stykket. Til å begynne med er hun i hoffet til den nye hertugen, sammen med Celia. Hun treffer Orlando og ser ham vinne brytekampen mot Charles i første akts andre scene. De to blir straks gjensidig forelsket, men forelskelsen hos de to har litt forskjellig karakter. Orlando er egentlig ganske passiv, og hengir seg til ideen om kjærlighet med dikt og vakre vendinger. Det er Rosalind som er den aktive, den praktiske og den konkrete. Hun vil ha Orlando, og hun vil ha ham seksuelt. Mye av holdningen som Rosalind her viser til kjærlighet er tradisjonelt forbundet med mannsrollen. Når Rosalind gjennom store deler av stykket også er utkledd som mann, dertil med navnet Ganymede, den skjønne mann som blir hentet av en ørn opp til gudene for å bli elsket av dem, så er det klart at Shakespeare har kommet opp med en kvinnerolle som passer for vår tid. På den tiden var det selvsagt ikke noe eksplisitt mål for kvinner å bryte ut av det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Rosalind gjør det bare, uten å lage noen politisk sak av det. Hun opptrer som vi må lese det av stykket etter sin egen natur. Hun er en seksuell kvinne og har funnet en mann hun begjærer. Da vil hun gjerne ha ham, og hun vil gjerne gi uttrykk for det.  Jeg skriver mer om kjønnsroller og Rosalinds forkledning som Ganymede i posten om Tema og motiv.

Hennes reaksjon på Orlandos kjærlighetsdikt kommer godt til uttrykk i tredje akts scene to, der Celia nettopp har lest et langt og omstendelig dikt Orlando har skrevet til henne, og Rosalind fra linje 151 utbryter:

ROSALIND
O most gentle Jupiter, what tedious homily of
love have you wearied your parishioners withal, and
never cried ‘ Have patience, good people!’

Vi ser flere eksempler på hvordan Rosalind er meget klar over og meget lysten på å utføre den seksuelle delen av kjærligheten. Da Orlando spør Rosalind i rollen som Ganymede, om Rosalind vil ha henne, svarer hun at hun ikke bare vil ha ham, men 20 slike (4,1,108). Det er vanskelig å tolke det annerledes enn at det er spørsmålet om hun vil ha ham seksuelt hun svarer på, og svaret at hun begjærer ham så sterkt at hun vil ha mange av ham.

Celia er datteren til den nye hertugen, den yngre og urettmessige. Hun har imidlertid ikke arvet hans dårlige egenskaper, og blir med Rosalind i forkledning ut i Arden-skogen. Celia kler seg imidlertid ut som kvinne, og tar navnet Aliena. Navnebetydningen er åpenbar, den fremmede, den som ikke er helt med. Celia spiller en helt underordnet rolle i forhold til Rosalind. Hun gifter seg til slutt med Oliver, men det er nesten litt komisk, som om Shakespeare vil tulle med hvor lett det er å gifte folk sammen i slutten av komedier. I de senere komediene skal han bruke dette også litt problematisk. Kanskje er han da inspirert av sine egne massebrylluper?

Touchstone er klovnen, eller narren i stykket. Han er imidlertid temmelig intelligent til klovn å være, og er også med blant dem som giftes bort.

Han er full av replikker og svar av typen (sagt i begynnelsen av akt 2s scene 4, der Rosalind utkledd som Ganymede, Celina som Aliena og Touchstone er på vei ut i Arden-skogen hvor de skal flykte):

ROSALIND
O Jupiter, how weary are my spirits!
TOUCHSTONE
I care not for my spirits, if my legs were
not weary.

Det er en studie verd å se på klovnen Touchstones forhold til gjeterkvinnen Audrey.

Adam – Den gamle tjeneren til Rowland de Bois, den avdøde faren til Oliver og Orlando. Han er når stykket begynner sammen med Orlando hos Oliver, som har arvet rikdommen. Det er tydelig at han ble mye behandlet av faren enn av sønnen, blant annet kaller Oliver ham en «gammel hund» i første scene. Han fremstår i stykket som en svært god og trofast tjener, som oppfyller sin plikt og biter i seg fornærmelsene. I stykkets første replikk klager Orlando til Adam over hvor dårlig han har det hos Oliver, første setning er at arven er på 1 000 Crowns. Senere, i akt 2, scene 3, gir Adam Orlando alle pengene han har spart opp gjennom livet. Det er 500 Crowns, altså halvparten av det Orlando hadde. Kanskje er det å lese med moderne øyne å reagere på dette, men det er også mulig at Shakespeare har satt seg mer inn i tjeneres tanker og følelser enn det som var vanlig på hans tid.

Samme scene i samme akt viser også at Orlando setter stor pris på sin trofaste tjener, om enn han kanskje ikke forstår ham fullstendig. Det kommer også frem at Adam er i 70-årene, eller 4 x 17 (fourscore seventeen), som han sier det (AYLI 2,3,73-74)

Det gamle hoffet i skogen

Duke senior er den gamle hertugen som lever forvist i skogen Arden. Han er bror av den yngre hertug Frederick, som har overtatt makten og sendt det gamle styret i eksil. Dette danner en parallell til forholdet mellom brødrene Oliver og Orlando, der det er den eldre som har makten, og den yngre som må rømme. Den gamle hertugen begynner sin rolle i stykkets andre akt, med en vakker oppsummering av det pastorale livet på landet i motsetning til det intrigefylte livet i hoffet. Denne replikken er gjengitt, oversatt og kommentert i posten med sitater.

Gjennom hele stykket ser den gamle hertugen ut til å være i god harmoni med seg selv og sine omgivelser. Han virker ikke på noen måter bitter, han er aldri oppfarende eller stresset, men reagerer i stedet overbærende og smilende når det skjer noe rundt ham som bryter den rådende, gode stemningen. Karakteren som gjør dette permanent, er Jaques, melankolikeren, og hertugens pasje. Hertugen er imidlertid helst nysgjerrig på Jaques, og vil høre hva han har å si. Det er ikke antydning av at hertugen klager på ham.

Et annet karakteristisk opptrinn er når Orlando stormer inn på hertugen og hans hoff når de sitter samlet i skogen. Orlando truer dem, og vil stjele maten fra dem. Det kunne virkelig være grunn til å reagere på det, hertugen kunne lett avvise ham, de er i klart flertall og trengte slett ikke føle seg truet. Det gjør de ikke heller, men i stedet for å jage ham bort, ønsker de ham velkommen og lar ham spise som gjest. I dette er det hertugen som fører ordet.

Amiens er den ene av to høyerestående tjenere ute hos den gamle hertugen i skogen. Han har en mindre rolle, og gjør seg ikke bemerket, annet enn kanskje som en kontrast til Jaques.

Jaques er den andre av de høyerestående tjenerne hos den gamle hertugen. Han gjør seg  bemerket gjennom stykket, med sin melankoli og livslede. Det er også han som har stykkets mest berømte replikk, all the world’s a stage, and all men and women merely players, det er herfra det er hentet og det er Jaques som sier det. Melankolien til Jaques gjør han til den eneste problematiske karakteren i stykket. Han er den eneste som ikke vil være med i gleden til slutt, og den eneste som ødelegger den gode stemningen som råder i Ardenskogen. Den moderne, medisinske definisjonen på melankoli er at det er en form for depresjon. Det blir med det en sykdom som kan behandles, med medisiner eller med samtale. Melankolikeren i den eldre litteraturen er mer å regne som en person med en bestemt oppfattelse av verden. Det er ikke en sykdom, ikke noe som kan behandles, det er en sinnstilstand. Den går gjerne ut på at man tar avstand til verden og tingene rundt seg, det er ingenting som betyr noe. Man vil derfor ikke føle glede, og heller ikke noen egentlig sorg. Sorgen som kommer fra en bestemt hendelse, vil ikke gjøre så mye fra eller til for tristessen ved å være i live i et meningsløst liv. Siden det er lite i tilværelsen som kan endre melankolikerens humør, vil melankolikeren gjerne forholde seg passiv til det som skjer rundt ham. Det vil ikke utgjøre noen forskjell hva han gjør uansett. Den mest kjente av Shakespeares melankolikere er naturligvis Hamlet, det stykket har som en helt sentral del av plottet at Hamle må overvinne sin melankoli for å handle. En annen variant av melankolikeren vi finner av melankolikeren i komediene, er Don John i Much ado about nothing. Don John er imidlertid ond, der fører livsleden til at han tar en meningsløs hevn på Hero og Claudio. Jaques er ikke ond, han forsøker på ingen måte å ødelegge for de andre karakterene, annet enn at han spotter gledene deres og tingene de finner verdifulle i livet. Han har heller ikke noe prosjekt han skal ha gjennomført, slik som Hamlet. Det er heller ingenting som tyder på at han prøver å oppnå fordeler eller gjøre seg interessant med melankolien sin. Han virker genuint nedfor, og genuint lite villig til å gjøre noe med. Han ender stykket utenfor festen, og vil heller oppsøke den gamle, religiøse mannen som har omvendt den yngre hertugen, og høre hva han har å si.

Det nye hoffet

Duke Frederick er den unge hertugen som har overtatt hoffet og forvist gamlehertugen. Slik sett er han å regne som en skurk. Men her i As you like it kommer ikke skurkene mye til orde, og hertug Frederick får ikke gjort mye av seg. Han får ikke engang være på scenen når han omvender seg, og blir snill igjen.

Le Beau er ved den nye hertugens hoff. Han gjør lite av seg.

Oliver er eldste sønn av av Sir Rowland de Bois. Han hater sin bror, Orlando. Dette kunne vært et skikkelig brødredrama, men det blir bare utspilt slik i første akt. Der er de to åpenbart fiendtlig innstilt til hverandre. Oliver behandler sin bror opplagt dårlig, og han innrømmer også i en sidereplikk at han hater ham, uten at han helt kan forklare hvorfor. Hatet stikker imidlertid ikke dypere enn at det blir oppveid av en eneste hendelse ute i skogen. Det skjer endatil utenfor scenen, stykket viser ikke hvordan det går til. Oliver forteller det bare selv. Orlando har reddet ham fra en løve. Etter dette blir Oliver forelsket i Celia, og gifter seg til slutt med henne.

Det er vanskelig å ta denne karakteren helt alvorlig utover i aktene. Det kan godt være at Shakespeare leker seg med sjangeren. I en komedie er alt lov for å få til en lykkelig slutt. Man skal ikke kreve for mye av en karakteres psykologi, i hvert fall ikke av alle karakterenes psykologi. Det bygger opp under dette at Oliver til slutt gir fra seg hele farsarven til Orlando. Skal det være lykkelig slutt, så er det slik det skal være.

Denis er Olivers tjener. Det er ikke en karakter vi ser mye til.

Charles Profesjonell bryter i hoffet til den nye hertugen. Det betyr at han er stor og sterk, og lett skal kunne banke opp Orlando som han skal bryte med. Charles taper imidlertid kampen. Før dette fungerer han litt som en budbringer med beskjed om hvem som er bortvist fra hoffet, og hvor forskjellige av karakterene. Etter brytekampen forsvinner han ut av stykket.

Beobere i Arden-skogen

Sir Oliver Martext er presten som skal vie Touchstone og Audrey. Han gjør lite av seg.

Corin er en gammel gjeter. Han fungerer i stykket som en jordnær kommentator med folkelig visdom, til all retorikken og de høytidelige kjærilghetserklæringer de andre strør om seg med. Han presenterer seg selv kanskje best i tredje akts andre scene, 69 – 73,

CORIN
Sir, I am a true labourer: I earn that I eat, get
that I wear, owe no man hate, envy no man’s happiness,
glad of other men’s good, content with my harm; and
the greatest of my pride is to see my ewes graze and my
lambs suck.

Sammen med den eldre hertugen er nok Corin den mest jordnært fornuftige av alle karakterene i stykket.

Silvius er en ung gjeter som er forelsket i Phoebe. Han spiller imidlertid ut sine følelser på en merkelig måte. I stedet for å egentlig gjøre noe forsøk på å få henne, legger han alt inn på å tilbe henne slik man gjør det i diktningen. Det er som det gjaldt om å lide kjærligheten mer enn å oppnå den. Silvius blir med dette en smått komisk karakter. Så er da også dette en komedie.

Phebe er en gjeterjente som blir tilbedt av Silvius. Selv er hun forelsket i Ganymede, mannsfiguren Rosalind er utkledd som. Forholdet mellom Silvius og Phebe er lett å tolke litt parodisk. Det er noe rart med Silvius som tilber Phebe som man gjør det i romansediktningen, og Phebe som så kjølig avviser ham, for straks å legge sin elsk til Ganymede straks han dukker opp. Det smått parodiske forsterkes av at Phebe i sin kjærlighet til Ganymede gjør omtrent som Silvius i sin kjærlighet til henne, hun gir seg straks i kast med å skrive brev.

William har en liten og ubetydelig rolle. Han er blant dem som forsøker å gifte sammen Touchstone og Audrey.

Audrey er en kvinnelig geitehyrde som skal sammen med Touchstone. Hun representerer også det landlige, naturlige og ekte, som blir stilt i skarp kontrast til Touchstones tillærte ordkløveri. Det finnes ingen andre eksempler i Shakespeare på at narren er med på ekteskapsinngåelsene til slutt, så  Audrey er den eneste kvinnen som får seg en klovn. Her i As you like it passer det imidlertid godt, for landsens kvinner står ikke høyt i status, og Touchstone trenger således ikke være redd for henne. I dannelse står han høyere. Men han skulle gjerne sett at hun skjønte mer av den tilværelsen han kommer fra, og de vanene og skikkene som finnes der. For eksempel skulle han ønske at hun skjønte mer poesi, at hun som kvinne var mer poetisk. Audrey reagerer karakteristisk i akt 3, scene 3, linje 15-16.

AUDREY
I do not know what ‘ poetical ’ is. Is it honest in
deed and word? Is it a true thing?

I tillegg kommer tjenere og følgere av forskjellig slag, og  Jaques de Boys – Bror til Oliver – som gjør svært lite av seg i stykket. Han er sendt bort for å studere. Selveste Hymen – eller en som er maskert som ham – gjør også en liten rolle mot slutten.

Om As you like it finnes også Tema og motivSynopsis og et utvalg Sitater.

W. Shakespeare: Much ado about nothing – Karakterene

Dette er karakterne som opptrer i William Shakespeares skuespill Much ado about about nothing. Det er antagelig skrevet i 1598, og ble først publisert i år 1600. Det regnes som den første av Shakespeares romantiske komedier, den første av de tre store festivitas komediene, der Shakespeare mest til fulle oppfyller komediekriterene med en festlig og lykkelig avslutning, der alle får hverandre og gifter seg og lever lykkelig etterpå.  I Much ado about nothing er det to par som skal ha hverandre, disse to parene er det handlingen og resten av karakterene kretser seg rundt.

DON PEDRO er prins av Aragon.

BENEDIK av Padua er den som skal gifte seg med Beatrice. Han er kjent for sitt vidd, som bare møter sin like og kanskje til og med om man så kan si det sin overkvinne i Beatrice. Det er den ene av de to kjærlighetskonfliktene i dette stykket. Selv om Benedik er en nær venn av Claudio og Beatrice er slektning og nær venninne av Hero, så er forholdet mellom de to parene motsetninger. Claudio ønsker ekteskapet straks han kommer hjem fra krigen, hans og Heros kommende vielse ser ut til å være idyllisk og uproblematisk. De ønsker det begge. Benedik er imidlertid en svoren motstander av ekteskapet og det å leve sammen med en kvinne, det ligger ikke for ham, han vil aldri gjøre det. Og han kritiserer Claudio som så lett ser ut til å være villig til å forlate soldattilværelsen.

CLAUDIO av Firenze (Florence) er den som skal gifte seg med Hero. Han er tradisjonelt regnet som en flatere og mindre spennende karakter enn Benedik. Og det er klart, på overflaten virker han ganske grunn, slik han forelsker seg i Hero ved første blikk og straks er parat til å erklære henne evig kjærlighet og ville gifte seg med henne. Like snart vender han seg bort fra henne og fordømmer henne når Don John og hans medsammensvorne får ham til å tro Hero er utro. Her ofrer han ikke en tanke til Heros forsvar. Han lar heller ikke henne eller noen annen komme med en annen versjon av hva som har skjedd. Og han slår til på det tidspunktet det gjør mest vondt, akkurat under vielsen. Deretter svinger han fullt og helt tilbake igjen når han skjønner at han er lurt. Da er han villig til å gifte seg med Heros slektning, om hun så skulle være fra Etiopia, som det så fint står skrevet i teksten. Det er ikke mulig å tolke hans anger særlig dypt, her, enda han han slik sakene ser ut har forårsaket et uskyldig menneskes død. Det er til og med kvinnen han elsket og ville gifte seg med. Da denne kvinnen likevel er i live, tar det en stund før Claudio forstår det. Men så er han fullt og helt lykkelig igjen.

Hva gjør man så med en slik karakter? Hvordan skal man spille ham? Hvordan skal man lese ham? I min forståelse av stykket er Claudio som han er for å gi maksimal effekt i dramaet han er en del av. Han kan ikke være særlig intelligent, for så ville han ganske sikkert ha gjennomskuet Don Johns planer eller i det minste være noe mer mistenksom til dem. Han er nødt til å være et følelelsesmenneske, som lett lar inntrykkene kaste ham hit og dit. Han er dessuten en mann av ære. Det vil si, han er en mann som til det ytterste vil følge æreskodeksene som gjelder i tiden han lever i. Både Claudio og Benedik er svært unge, de kan være rett rundt 20 år, eller til og med enda yngre, og Claudio vil gjerne vise seg som voldsomt til kar. Han gjør det som kreves av ham, eller det han tror er det som kreves av ham. Derfor sier han allerede før han blir stilt overfor Heros påståtte utroskap, at om det Don John sier er sant, så vil han offentliggjøre skandalen nettop under vielsen slik at Hero får sin rettmessige straff. Kanskje kan vi også si at Claudio får vist at han er i stand til å velge rett når han er stilt overfor Heros umoral. Talen han holder under anklagen mot Hero er helt legitim under de brusende følelser han fremfører den i. Om skuespilleren skjønner Claudio, vil det være lett for ham å spille denne scenen.

BALTHASAR er i følget til Don Pedro, og gjør ikke mye av seg i stykket. Han er sanger.

DON JOHN er halvbroren til Don Pedro, og skurken i stykket. Han kan være lett å overse, om man ikke er sterkt interessert og leser stykket på nytt igjen og igjen. Det er jo stykkets helter som holder oppmerksomheten etter hvert som stykket går mot slutten. Don John setter bare i gang plottet som får Claudio vendt mot Hero, så forsvinner han mer eller mindre fra handlingen. Han har bare kort og mindre viktig gjesteopptreden i kirken når skandalen når sitt klimaks.

I akt I scene III er en samtale mellom Don John og Borachio der Don John får lagt litt ut om synet på seg selv og på livet. Om man ikke kjenner stykket på forhånd, eller bare husker sånn måtelig at det var noe med to vordende kjærestepar som ville gifte seg, så vil man mens denne scenen går være på jakt etter hva som vil bli stykkets handling. Man vil lure på hvem er denne Don John, og hva han har med det som skal foregå videre å gjøre. Jeg tror ikke man vil være altfor motagelig for hva Don John egentlig sier for noe. Han har ennå ikke rukket å gjøre seg interessant.

Hvis man skal ta Don John på alvor som et levende menneske – og det skal man jo, i en komedie av Shakespeare – så har vi med en av de mest uforståelige og umotiverte slemminger i Shakespeares univers. Vi har en parallell i Iago, som opptrer i Othello, men Iago er besettende i sin gjennomførte ondskap. Hans ondskap krever også talent, som Iago beviser at han har. Don John vil ødelegge for Claudio og Hero. Midlene han har å gjøre det med er primitive, og han bidrar ikke selv.

BORACHIO og CONRAD er i følge til Don John. Det er Borachio som utfører handlingen som får Claudio til å tro at Hero er ham utro. Slik jeg ser det er disse to nærmest som redskap å regne. De er midlene Don John bruker for å få Claudio til å tro at Hero bedrar ham. Vi ser at de er ikke grundige tegnede karakterer, med det at de lett omvender seg til de gode og fullt ut innser feilen de har gjort og er innstilt på å gjenopprette den. Det har i løpet av stykket egentlig skjedd noe med dem som motiverer et slikt skifte av sinnelag.

LEONATO er guvernøren i Messina, og far til Hero. Han er en av de motsetningsfylte karakterne i stykket. Over store deler av stykket ser han ut til å være en god og snill guvernør, og en god far for Hero. Han ønsker det beste for datteren sin, og hilser det kommende ekteskapet med Claudio velkommen. Det er imidlertid problematisk slik han reagerer i kirken under vielsen når beskyldningene mot Hero blir kjent. Etter først å ha reagert med vantro, tar han fullstendig anklagernes parti mot datteren sin og er også med på å frata henne all ære. Det kan stilles spørsmål ved om oppførselen hans siden i stykket er nok til å oppveie hva han her gjorde.

HERO er datteren hans. Hun skal gifte seg med Claudio. I dette fremstår hun som lykkelig og viljeløs, helt i tråd med idealet man kan tro rådet på den tiden. Hun gjør ingen antydning til protest mot den mannen faren peker ut for henne, verken første eller annen gang han blir utpekt. Da hun blir beskyldt for utroskap blir hun fullstendig knust. Ingen kan være mer uskyldig enn henne. Hennes rolle i dramet er å være den som blir uskyldig beskyldt for noe hun aldri kunne gjort. Jeg har tenkt at hennes rolle er umulig å spille for en umulig kvinne. De vil aldri kunne bli så fullstendig knust som rollen krever. De vil alltid mene at faren og Claudio er en idiot, og selv om Hero var skyldig i anklagene, skulle hun ikke bli straffet slik hun blir i stykket. Hun skulle heller ikke gifte seg med noen som Claudio, eller finne seg i behandlingen som hun får gjennom hele sitt liv. Hun er gått helt ut på dato. Det er mye lettere å spille Beatrice. Men når jeg har tenkt slik, har jeg glemt at Hero opprinnelig ble spilt av en mann. Han vil heller aldri fullt ut forstå hvordan det er å bli beskyldt for noe det ville være Hero motbydelig å gjøre. Jeg mener det er en nøkkel for å forstå Hero rett, at hun selv ville være helt enig i straffen hun får, om bare beskyldningene fra Claudio hadde vært riktige. Hun er helt enige i konsekvensene Claudio setter opp for henne, det er ingenting urimelig i dem gitt hva Claudio tror har skjedd. Saken er ene og alene at Claudio tar feil. Det som gjør henne knust, er at hun ikke er i stand til å få gjenopprettet denne feilen.  Hun får ikke forklart seg, blir ikke trodd. Hun er ikke uenig i premissene, at hun som kvinne kan bli beskyldt av menn for grusom umoral og ikke kan ta seg i forsvar, disse premissene er det bare Beatrice som protesterer mot.

Det er neppe mulig å holde Hero opp som noe ideal i dag. Det er nesten noe bibelsk over hennes uplettehet, hvordan hun tilgir alt og føyer seg i alt, hun har ikke en ond tanke om noen og ikke en eneste tanke om hevn, enda alt hun blir utsatt for. Hun blir urettferdig behandlet, men ser ikke ut til å ha andre mål enn å få rettferdigheten gjenopprettet. Det er opp til leseren å tenke seg hvordan det kommende ekteskapet med Claudio vil bli. Hun ser ut til å være den rette til å utholde hans luner og til å kunne elske ham tross hans enkelhet, hun vil være en guds gave til ham. Knapt har han gjort seg fortjent til den. Og vår tids lesning krever mer av en kvinne at hun skal være en gave til mannen.

Jeg vil imidlertid ikke gjøre meg til talsmann for denne vår tids lesning. Hero er utstyrt med en del forsvar for beskyldninger om at hun er viljeløs og svak. Det er ingenting i teksten som tyder på at hun ikke selv velger det livet hun lever, og at hun selv tror på idealene hun følger. Forholdet mellom henne og Claudio må også ses i forhold til forholdet mellom Beatrice og Benedik. De er på mange måter motsetninger, her blir idealet satt opp mot antiidealet. De som blindt tror på kjærligheten og som følger konvensjonene blir satt opp mot de som blindt frasier seg den, og som er villige til å ta kampen opp mot konvensjonene.

BEATRICE er niesen til Leonato. Selv er hun foreldreløs. Hun skal gifte seg med Benedick. Dette er en kvinne som mye sterkere enn Hero holder gjennom skiftende tiders idealer. Hero får ikke sin livsoppgave fullført uten gjennom en mann, hun er helt beredt til å legge sin vilje først under sin far, så under sin mann. Hun er fullt og helt føyelig, og reagerer på problemene som oppstår da Claudio ikke vil gifte seg med henne, ved å besvime. Beatrice kan stå opp for seg selv, hold her own, som de sier på engelsk. Hun er meget smart, og meget kvikk i replikken. Hun utmerker seg i vidd over alle andre, selv ikke Benedick kan effektiv stoppe munnen på henne (annet enn ved å kysse henne, som han gjør til slutt i stykket), og ingen andre er engang i stand til å utfordre henne. Hun ser det slett ikke som sin livsoppgave å legge sin vilje under noen manns, tvert i mot sier hun høyt og tydelig og tvert kategorisk at det kommer hun aldri til å gjøre. Hun er også den som går aller mest aggressivt ut når Claudio har avvist Hero. Hun vil ikke ha Claudio til å ta Hero tilbake, hun vil ha ham drept. Og hun klandrer Benedick som er så feig at han ikke vil utføre denne handlingen, og hun må nok tolkes oppriktig når hun i den samme scenen klager over at hun ikke er mann som kan gjøre det selv. Her kan vi nesten lese inn et veldig tidlig opprør mot kjønnsrollemønsteret i samfunnet, enn si et opprør mot naturen som har gjort mannen sterkere slik at en kvinne som Beatrice ikke vil være i stand til å ta hevn mot ham. Hun må finne en annen mann til å gjøre det for henne.

 

ANTONIO er en gammel mann, bror til Leonato.

MARGARET og URSULA er hjelpekvinner hos Hero. Margaret er den som Borachio besøker når de slemme skal få Claudio til å tro at Hero er utro, men selv deltar hun ikke i dette plottet og kjenner ikke til den egentlige årsaken til Borachios besøk. De to er gamle venner, han besøker henne omtrent daglig. Hun skal være helt fri for mistanke. Derimot har hun en del friske replikker med seksuell dobbeltbetydning.

PRESTEN (Friar) FRANCIS er presten som skal vie brudeparene. Han spiller også en nøkkelrolle etter skandalen da Claudio under første vielse frasier seg Hero med beskyldninger om at hun ikke er jomfru. Det er han som tenker ut planen om at de skal melde at Hero er død, slik at Claudio i sin anger får også Heros død på samvittigheten.

DOGBERRY er en kostelig konstabel som på en gang spiller rollen som narr og den som oppdager ugjerningen og avslører den. Han er en komplett idiot, han går seg vill i selv de enkleste fremmedord og greier ikke engang å telle skikkelig. Men selv i et stykke der alle de andre karakterene kan fremstå troverdige, finner Dogberrys absurde dumskap sin plass og gir bare et artig krydder til handlingen.

VERGES er Dogberrys partner, og står ikke noe tilbake for hans dumskap.

Øvrige karakterer er en SEXTON, WATCHMEN og en GUTT som tjener Benedik. Ingen av disse har noen fremtredende roller. Vaktmennene skal på oppdrag fra Dogberry holde vakt over byen. Det er de som overhører Borachio og Conrad avsløre sitt eget plott, og det er de som melder dette videre til Dogberry. Rollen til gutten er ikke stort mer enn å hente en bok.

W. Shakespeare: The merry wives of Windsor – Karakterene

Dette er karakterene som opptrer i Shakespeares stykke The merry wives of Windsor, eller «Lystige fruer i Windsor». Det er mange karakterer som opptrer, og ikke alle deltar direkte i hovedplottet, så det kan for noen av karakterne være litt vanskelig å holde styr på hvem som er hvem, om man ikke leser teksten flere ganger.

Flere av figurene i stykket har navn som sier noe om karakteren. De to familiene i Windsor heter Page og Ford. De engelske ordene page og servant kan begge oversettes med tjener, men opprinnelig har ordne en viss betydningsforskjell. Page er en ung, mannlig tjener, mens en servant også kan være gammel (og gjerne er det). Videre har page den norske oversettelsen «pasje», som Store norske leksikon oppgir å være en betegnelse for en ung adelsmann som gjør tjeneste hos en fyrste. Slik blir familien Page et slags «adelig tjenerskap», uten at man skal tillegge dette navnet altfor mye vekt.

Mrs. Margaret PAGE er den ene av de lystige fruene i Windsor.

Mr. George PAGE er hennes mann.

Anne PAGE er datteren deres. Hun blir gjort kur til av Slender.

William PAGE er sønnen deres.

Mrs. Alice FORD er den andre av de lystige fruene.

Mr. Frank FORD er hennes mann.

JOHN og ROBERT er tjenerne deres.

Sir John FALSTAFF er stykkets nøkkelperson, og en av Shakespeares mest kjente karakterer. Han opptrer også i flere stykker, men kun her i en komedie. Den italienske komponisten Guiseppe Verdi har også skrevet en opera om ham.

BARDOLPH, PISTOL og NIM er i Falstaffs følge.

ROBIN er Falstaffs tjener, eller Page, som det heter på engelsk. Navnene på familien i Windsor er ikke tilfeldig valgt.

VERTEN (HOST) ved Garter Inn.

Sir Hugh EVANS er en walisisk parson, noe som på norsk omtrent tilsvarer sogneprest. Hans walisiske dialekt gir seg utslag i en rekke talefeil, der de mest markante er at han har ustemt «t, p, f» for «d, b, v» og at han utelater «w» i starten av ord. Dette er med å understreke hans komiske karakter.

Doktor GAUSS er en fransk doktor.

Mistress QUICKLY er husholdersken hans, og en av de store koblerne i stykket. Heller ikke hennes navn er tilfeldig valgt.

John RUGBY er tjeneren hans (eng: Servant)

Master FENTON er en ung gentlemann som er forelsket i Anne Page.

Master Abraham SLENDER har også et navn som sier noe om karakteren hans. Han er satt til å gjøre kur til Anne Page, men har store problemer med hvordan han skal gå frem. Han er heller ikke spesielt begeistret for sin utvalgte utkårede, det er ekteskap som et spørsmål om forretninger og slektens ønske, som vanlig i den tiden og et hovedtema i dette stykket. Sjekk for eksempel replikken hans i første akts første scene, linje 106-110:

I will marry her, sir, at your request: but if there
be no great love in the beginning, yet heaven may
decrease it upon better acquaintance, when we are
married and have more occasion to know one another;
I hope, upon familiarity will grow more contempt:
but if you say, ‘Marry her,’ I will marry her; that
I am freely dissolved, and dissolutely.

Robert SHALLOW er onkelen hans. Han jobber som dommer (justice). Shallow er eldre, og kan gi mange gode råd om hvordan Anne Page kan vinnes. Shallow kjenner ingenting av Slenders nervøsitet. Vi ser hans første replikk til henne, like etter Slender har hatt sin sitert ovenfor: Here comes fair Mistress Anne. – Would I were young for your sake, Mistress Anne!

Peter SIMPLE er Slenders tjener.

I tillegg kommer noen barn av Windsor som opptrer som alver.

 

W. Shakespeare: The Merchant of Venice – Karakterer

Dette er karakterene som opptrer i Shakespeares stykke The Merchant of Venice, eller «Kjøpmannen fra Venezia».

ANTONIO er en handelsmann fra Venezia.

BASSANO er vennen hans, og beileren til Portia.

LEONARDO er tjeneren til Bassano.

LORENZO, GRAZIANO, SALERIO og SOLANIO er venner av Antonio og Bassanio.

SHYLOCK er en jøde, og en av nøkkelpersonene i dette stykket. Det er han som går inn på en handel med Bassano og Antonio, om at han skal låne dem 3000 dukater i tre måneder, med pant i en del av Antonios kropp. Shylock får inn i kontrakten at det er han som skal velge hvor kjøttstykket skal skjæres fra, og her lurer han den naive og kristne Antonio, for når panten skal innkreves velger Shylock å skjære ut hjertet.

JESSICA er datter av Shylock.

TUBAL er en annen jøde.

LANCELOT er en klovn, først Shylocks tjener, siden Bassnios.

GOBBO er far til Lancelot. Han er blind.

PORTIA er en arving. Hun er også lady av Belmont. I løpet av stykket kler hun seg ut som Baltazar.

NERISSA er en adelskvinne.

BALTHASAR og STEFANO er Portias tjenere.

Prinsen av MAROKKO og prinsen av ARAGON er Portias beilere.

HERTUGEN av Venezia.

Ellers består stykket av småroller, størrelser i Venezia, fangevokter, følgefolk og tjenere.

The Merchant of Venice har også en synopsis og et utvalg sitater fra stykket.

W. Shakespeare: A midsummer night’s dream – Karakterene

Karakterene i A midsummer night’s dream er alle tydelig tegnet og lette å holde fra hverandre. De er imidlertid ikke særlig dype som mennesker, skuespilleren som skal fremstille dem trenger ingen inngående kjennskap til deres psykologi. Stykket er ikke drevet av karakterenes personlige egenskaper, men av trolldommen og påfunnene som finnes hos alvene. Under disse er menneskene bare hjelpeløse offer. Deres tanker og følelser er helt styrt av hva alvene finner på for dem, eller hva driftene krever. De er redskap under krefter de selv ikke har kontroll over.

THESEUS er hertugen av Athen. Han er med i starten og slutten av stykket, der han fremstår som en nokså gretten, gammel gubbe. I begynnelsen er han helt på rene med at loven i Athen må gjelde, slik at Hermia må gifte seg med Demetrius, slik faren krever. Da Demetrius siden skifter mening legger ikke Theseus mye i det. Han vil i stedet straks til banketten og bryllupsfesten. Der er han straks utålmodig, det er vel her mer enn antydninger til hint om at han vil til sengs med Hippolyta, så det er derfor han vil slå i hjel tiden med å se teaterstykket til Peter Quince og mekanikerne hans.

HIPPOLYTA er dronningen av amazonene, og nå berøvet av Theseus. Hun er ikke utstyrt med mange replikker.

PHILOSTRATE spiller en minimal rolle i stykket.

EGEUS er faren til Hermia. Han spiller en viktig rolle i konflikten, da han insisterer på at han Hermia skal gifte seg med Demtrius som hun ikke vil ha. Det ligger egentlig ingen motivasjon bak hvorfor han vil ha det slik, det er bare sånn det skal være. Man kan gå langt i å si at det er nødvendig for at stykket skal ha sin konflikt. Da Demetrius siden vil ha Helena i steder, skjer det uten protester fra Egeus.

HERMIA er datteren til Egeus, forelsket i Lysander, og bortlovet til Demtrius. Hun skal være lyshåret, og med det regnet som vakrere enn brunetten Helene, slik idealene var på Shakespeares tid. Ellers er det kanskje ikke så mye å finne i selve i teksten som skal gjøre den ene av de to bedre enn den andre. Tilfellet vil at Hermia skal få oppmerksomheten fra begge de unge mennene i stykket, mens Helene får ingen av dem.

LYSANDER er elsket av Hermia, og kjærligheten er gjengjeldt. Men Hermias far, Egeus, nekter ham å gifte seg med henne, fordi han foretrekker Demtrius som dermed blir Lysanders rival.

DEMETRIUS er elsket av Helene, men denne kjærligheten er ikke gjengjeldt. Demtrius vil heller ha Hermia, som han også skal få, på Hermias far, Egeus’, vilje.

HELENE er forelsket i Demetrius, og i begynnelsen er ikke kjærligheten gjengjeldt. Demetrius ønsker Hermia, og dette er Helenes ulykke.

OBERON er alvenes konge og gift med Titania. Han har på en måte kommandoen over hva som foregår i skogen blant alvene, men det går ikke alltid akkurat som han har tenkt, siden alvene og særlig Puck er uberegnelige. Hans forhold til Titania blir bedre av den lille episoden mellom Titania og veveren Bottom.

TITANIA er alvenes dronning, gift med Oberon. I løpet av stykket skal hun ha en morsom kjærlighetshistorie med veveren Nick Bottom, som følge av Pucks magiske drikk.

ROBIN GOODFELLOW er stykkets PUCK, en liten smådjevel (imp) hentet fra engelsk folklore. Selv om sceneintroduksjonen og den opprinnelige rollelisten har Robin Goodfellow som navn på figuren, er det gjerne bare Puck han blir kalt i dag. Det er to navn for samme karakter, og samme figur i engelske legender. Nå er denne artige figuren antagelig mest kjent for sin rolle i Shakespeares stykke. Her er han den som skaper alle forviklingene, riktignok på oppdrag fra Oberon, men det er Pucks vesen og bommerter som fører til at handlingen tar de uventede retninger den gjør. Det er han som har den magiske væsken som han smører på sovende øyelokk, og som gjør at den som får dem påsmurt blir forelsket i den første han eller hun ser når han eller hun våkner.

PEASEBLOSSOM, COBWEB, MOTE og MUSTARDSEED er alver som opptrer i følget til Titania. Det er ikke så stor forskjell mellom dem.

Peter QUINCE er snekkeren som skriver ballader, og som også har skrevet stykket håndverkerne spiller i femte akt. I dette stykket har Quince prologen, pluss rollen som Thisbes far.

Nick BOTTOM er veveren som utstyrt med et eselhode blir gjenstand for alvedronningen Titanias kjærlighet. Bottom er også den som tar håndverkernes teaterstykke mest alvorlig. I denne har han rollen som Pyrameus. Den viktigste rollen i stykket spiller Bottom imidlertid da han utstyrt med eselhode kommer i syne for alvedronningen, Titania, etter at hun har fått smurt elskovsurten på øynene. Hun blir derfor viljeløst forelsket i ham, i noen ustyrtelig komiske scener der kontrasten mellom alvenes dronning og veveren Bottom – for sikkerhets skyld med eselhode – utnyttes for alt det er verdt. Refleksjonene han har etterpå er også viktige, der han får replikker han ikke selv aner rekkevidden av, men som fungerer som en artig og innsiktsfull kommentar til spørsmål hva er egentlig sant og virkelig, hva er drøm og fantasi, hva er teater?

Francis FLUTE er det som på engelsk kalles en bellows-mender, på norsk vil dette bli noe sånt som «belg-blåser». Rollen til denne håndverkeren går ut på å styre blåsebelgen som puster luft til ilden som skal smelte jern. Navnet Francis Fløyte er dermed morsomt passende. I håndverkernes stykke smiller han – til hans store skuffelse kvinnerollen Thisbe, han er nå en gang i ferd med å anlegge skjegg (Akt I, scene 2, linje 39-40).

Tom SNOUT er det som på engelsk kalles en tinker, på norsk vil det kanskje bli kramkar. Han heter kanskje Tom Snute (Snout), siden en kramkar stikker snuten sin i alt. I håndverkernes stykke spiller han veggen, i tillegg til Pyramus’ far.

SNUG er joiner, det vil si en snekker som mest har å gjøre med interiør. Det forklarer også navnet hans, Snug betyr «lun» eller «koselig». I teaterstykket håndverkerne spiller er Snug løven, en rolle han er fornøyd med, siden det ikke er så mye tekst å lære. Den består helst av knurring.

Robert STARVELLING er skredderen, som i den folkelige oppfatningen gjerne er nokså tynn og mager. Derav navnet «å sulte», Starve-lling. I teaterstykket håndverkerne spiller har han den ikke uviktige rollen som måneskinn, den består av å holde en lanterne.

I tillegg kommer de forskjellige stormenns følge, og flere alver. De siste er kjennetegnet ved å være raske og lekne.

Om A midsummer night’s dream finnes også et handlingsreferat.