Kategoriarkiv: Monolog

Mirakelet ved bryllupet i Kana (Il Miracolo delle Nozze di Cana), av Dario Fo

Mistero Buffo er en teaterforestilling av italieneren Dario Fo. Stykket er en samling monologer med motiv fra Bibelen. Det ble oppført første gang i 1969, og vakte straks stor oppstandelse i det katolske Italia. Det gjorde det også da Dario Fo fikk nobelprisen i litteratur I 1997, og dette stykket ble trukket frem som et av hans hovedverk.

Stykket Mirakelet ved bryllupet i Kana, eller Il Miracolo delle Nozze di Cana, er det siste av de syv stykkene i samlingen. Vi satte det opp med studentteateret Immaturus i Bergen på slutten av 90-tallet, kanskje var det i 1999, og jeg registerte denne delen med Per Kristian som skuespiller. Jeg husker ikke lenger hva han heter til etternavn. Med i forestillingen var tre andre monologer av Fo, ingen av dem fra Mistero Buffo. Han var en hit, Dario Fo, på denne tiden i vårt miljø i  Bergen. Vi snakket mye om ham, og den som kunne finne informasjon, han eller hun var midtpunkt i samtalene. Internett var ennå ikke som det er nå, i det var ikke mye hjelp.

Bryllupet i Kana er det berømte fra Johannes-evangeliet. I Dario Fos versjon er det engelen Gabriel som skal berette hva som skjedde, eller berette en historie fra evangeliene, men han blir avbrutt av en fyllik, som selv har blitt mektig imponert av en Jesus Kristus, som var i dette bryllupet, og som sørget for at alle gjestene ble stup fulle på den deiligste vin, enda de egentlig bare hadde vann å tilby.

Dario Fo bygger på gammel italiensk gjøglertradisjon og commedia delle arte. Humoren er veldig fysisk, veldig burlesk, og den er ikke redd for det lave, det kroppslige. I hendene til Dario Fo foregår det også en voldsom sjangerblanding, der de hellige bibelske tekstene møter drankere, fyll og italiensk gatespråk.

ANGELO: (…) Fate attenzione, brave gente, che io voglio parlare di una storia veria, una storia che é cominciata…

ENGELEN: (…) Vær oppmerksomme, snille dere, for jeg vil fortelle en sann historie, en historie som begynte…

Det at det er samme person som spiller alle de ulike rollene, gir en ekstra komisk effekt. Først er det den hellige, prektige engelen, som høytidelig forsikrer publikum at alt som skal fortelles er helt sant, og at det er hentet fra evangeligene. Fylliken avbryter, og vil også fortelle en historie, om en fyllefest. De to har en liten krangel i monologens første del, det som nærmest har funksjon som en prolog. Og det er lett å få det til morsomt om skuespilleren er god, for karakterene er fra Dario Fos side veldig klart tegnet, og kontrastene er veldig tydelige. Den hvite, hellige engelen, som er nøye på at alt skal være stille og verdig, og denne fylliken, som bråker og snøfter og går engelen på nervene.

Det ender med at fylliken får jaget engelen bort, slik at han har scenen for seg selv. Så kan han fortelle om bryllupet.

Her er det også mange morsomme effekter. For eksempel at historien blir fortalt av en fyllik, som nok også i det han forteller historien er temmelig full. Det betyr at han kan overdrive og ta i, uten at det går på bekostning av karakteren, han forteller det jo bare sånn som han oppfatter det. Samtidig forteller han det nesten ordrett som det står i Bibelen, og får med seg alle detaljene som er der.

For eksempel står det i Bibelen at de gikk tom for vin, dette bryllupet. I fyllikens versjon er dette veldig melodramatisk, og han legger ut hvordan alle gråt og bar seg, for det var jo ikke noe vin, alle ville jo ha vin! Særlig tok brudefamilien det tungt, med brudens mor som rev seg i håret og brudens far som stanget hodet i veggen. Dario Fo har skrevet teksten for seg selv, og har selv opptrådt med den, men teksten legger alt til rette for den som vil bruke den selv. Den gir rikelig med muligheter for regissør og skuespiller, det er lett å få ideer til hvordan det kan bli visuelt morsomt også, og at monologen ikke blir statisk.

Så er det løsningen på problemet, denne Jesus Kristus, han som blir kalt «Guds sønn». I fyllikens versjon er det bare morsomt, det er et kallenavn han har, Guds sønn, for fylliken kan det være revnende likegyldig, eller litt interessant at han har et slikt spesielt kallenavn. Han bruker imidlertid ingen hjernekraft på å fundere på om han virkelig er det. Han var der sammen med moren, Madonna, som hun ble kalt, og de kom «litt for sent». Det er også rett fra Bibelen, det står at de kom på tredje dag, så det er litt tretallsmagi der.

In qul mentre arriva dentro un giovane, un certo Gesú… figlio di Dio di sporannome. Non era solo, no, era accompagnato dalla sua mama, una che le dicono [la chiamano] la madonna. Gran bella donna!

På dette tidspunkt kom det inn en ung én, en viss Jesus… Guds sønn, ble han kalt. Han var ikke alene, nei, han var i følge med mren sine, en de kalte madonna. En veldig herlig kvinne!

Jeg husker hvordan vi regissterte det, da vi satte det opp. Vi tenkte oss at Jesus skulle være veldig stor, en gigant, slik at når moren snakket til ham, så måtte hun se veldig langt opp. Og når Jesus snakket til noen, så måtte han tilsvarende se langt ned. Husk at det er fylliken som spiller og sier og forteller alt dette, så det passer at i hans hode var Jesus veldig stor. Det ble en skikkelig komisk effekt, med moren Jomfru Maria som også er veldig kjælen og nusse-nusse-nusse med sin sønn Jesus, og ber om at han ikke kan lage litt vin, de trenger vin på denne festen.

Som i Bibelen, ber Jesus om å få noen vannkar, og lager vin av vannet i dem. I fyllikens versjon, er det veldig mye vann, noe som gjør ham nervøs, han har aldri likt så godt vann, og han sier han holdt seg litt på avstand, og fulgte ikke så godt med på hva Jesus egentlig gjorde. Han snakket om noen tegn, slike bare «Guds sønner» gjør. Igjen kommer dette med Guds sønn inn, og igjen er det bare komisk, ikke noe med frelse og under, men med at slike folk har noen tegn andre folk ikke kan forstå.

Så er poenget vinen. Dario Fo bruker litt fremmedgjøring, han lar fylliken si han kjenner lukten av «pressede druer», noe som skal få tilhøreren til å tenke og skjønne at det virkelig er vin som er laget, det har blitt vin av vannet, et mirakel, og det lukter og smaker akkurat som vin. Og for fylliken er jo poenget at det er så himmelsk godt, ordspillet er mitt, det er ikke fra teksten. Han strømmer til for å drikke, han også, og det er ikke bare det at det er mye av vinen, den er veldig, veldig deilig også.

De italienske sitatene er oversatt sånn cirka, og er hentet fra den modifiserte utgaven. Opprinnelig står det i sterkt dialekt. Jeg har kjøpt Dario Fos samlede verker i bøker og på video, men her for denne siden har jeg brukt utgaven til http://www.archivio.francarame.it. Der står teksten herfra, og den har også et slags forord av Dario Fo selv, der han forklarer hva han vil med den. Helt gjennomarbeidet har kanskje ikke denne posten blitt, men det er i alle fall en start.

 

Reklamer