Kategoriarkiv: Dramatikk

Her vil jeg for det meste poste teaterstykker. Fra 2017 er dette forbeholdt tirsdager. Før det var Shakespeare, Ibsen og Tsjekhov som jeg postet i denne sjangeren fra. Særlig postene om Shakespeare er ambisiøse og omfattende, og har for noen av komediene også underposter med detaljerte beskrivelser av karakterer, handling og tema og motiv, med mer. Så det vil være en del underkategorier som ikke er aktive, eller vil være lite aktive.

Romeo and Juliet, av William Shakespeare

Dette er Shakespeares berømte kjærlighetsdrama. Konflikten er at Romeo og Julie vil ha hverandre, men ikke kan få hverandre, fordi de er av fiendtlig slekt. Det ender berømt med at de begge dør, fordi de ikke kan leve uten hverandre.

Titus Andronicus, av William Shakespeare

Første gangen jeg leste Titus Andronicus, Shakespeares første tragedie, ble jeg naturligvis overrasket over all volden. Det er ikke bare det at folk blir voldtatt, drept og spist (!), det er også det at det aldri tar slutt, og at den ondskapsfulle måten det blir gjort på er så helt over alle grenser. De fleste som deltar er på en eller annen måte i familie med hverandre, eller har lojalitetsforhold av andre grunner, så det er som regel mulig å drepe og voldta like i synet på mødre og fedre, søsken og ektefeller.

For eksempel har vi denne konstruksjonen her. Bassianus er bror til Saturnius, keiseren Titus er lojal til. Bassianus er også gift med Lavine, Titus’ datter. Bassianus blir drept av Chirion og Demtrius, sønner av Tamora, goterdronningen som blir gift med Saturnius i starten av stykket. Lavine er gift med Bassianus, men blir voldtatt av Chirion og Demetrius, og får hånden kuttet av og tungen skåret ut. To av Titus’ sønner, Quintus og Martius blir beskyldt for drapet på Bassianus, og selv dømt til døden og drept.

Sånn fortsetter det. Det er nesten underholdende å lese, fordi det er så utrolig, og fordi det er skrevet av Shakespeare.

Det er mye som hangler i Titus Andronicus. Plottet er litt uklart. Det er krig mellom romerne og goterne, Titus Andronicus er general i denne krigen, og det er strid om hvem som skal ha makten i Roma. Stykket har mange karakterer, men de er ikke så veldig distinkte, og de fleste av dem dør underveis. Det er også ting å utsette på karakterenes beveggrunner, noe som typisk skyldes en ung dramatikers temperament. Også Ibsen hadde noe slikt, i sin debut, Catalina.

Hos Shakespeare er det Titus Andronicus som i første akt dreper en av sønnene sine, Mutius, fordi «han står i veien for ham». Glødende i hodet frasier han seg så både denne sønnen, og alle sine andre sønner. Han vil ikke gi Mutius en begravelse, et motiv Shakespeare nok har funnet i et av antikkens stykker, for eksempel Antigone. Der er det imidlertid helt sentralt i handlingen, og en hovedkonflikt mellom Antigone og kong Kreon. Begge har de gode grunner, Antigone for å begrave, hun er prinsippfast, den døde må begraves for livet etter døden, kong Kreon for å la være. Han må statuere et eksempel. Hos Titus Andronicus ser ønsket om å la være å begrave mest av alt ut til å være et resultat av at det koker i hodet hans. Få replikker senere har han da også skiftet mening, og går med på begravelsen.

Senere i stykket kommer det umotiverte drapet på sønnen i et enda merkeligere lys, da Marcus dreper en flue, og Titus bærer seg over det, «du drepte en uskyldig flue, den har en far og en mor. Det blir nesten grotesk, ufrivillig komisk.

Slik er mye av handlingen i dette stykket. Det er mange kraftige følelser og store utfall, men de er sjelden godt begrunnet. I akt to er mye av problemet at folk faller ned i hullet der den drepte Bassianus er kastet. Fallene er symboltunge, men de er ikke akkurat godt motivert. Det virker vanskelig å få til godt teater i disse scenene, å gjøre de usannsynlige fallene troverdige. De er dog nødvendige, for det er noen av Titus Andronicus’ sønner som faller, og Septimus må finne dem der, så han kan tro de er skyldige i drapet på Bassianus, som er hans bror.

PLOTT OG SYNOPSIS

NOEN SENTRALE TEMA OG MOTIV

Det er flere gjengangere av tema og motiv i dette stykket. Vi har tronfølgekonflikt, med hvem som skal overta keisertronen. Vi har voldtekt brukt som hevn, nesten i direkte kopi fra Ovid og hans metamorfoser, som det også blir gjort oppmerksom på i stykket. Svik er et tema som blir litt overforbrukt i dette stykket, det mister noe av kraften, siden sviket mer er en regel enn unntak. Den største svikeren er selvsagt Aaron. Rasisme var ikke noe begrep på Shakespeares tid, men i likhet med The merchant of Venice (jøden Shylock) og Othello (som i likhet med Aaron er moor) er rase og raseres karakteregenskaper et tema. Her i Titus Andronicus er svarte Aaron en ond karakter. Senere blir karakteregenskapene mer balansert, de som dømmer Shylock er vel så harske som ham, og Othello gjør ingenting ondt. Lesingen av alle disse tre stykkene har naturligvis forandret seg i nyere tid, da rasisme er uakseptabelt, og det er vanskelig å forholde seg til at The merchant of Venice kan leses antisemittisk. I Titus Andronicus er handlingen så ekstrem og Aaron så over alle grenser ond, at det ikke blir sett på som et problem.

Forkledningsmotivet er veldig ofte brukt i Shakespeare. Her kommer det i form av at Tamara kler seg ut som hev (revenge), og hennes to sønner som mord og voldtekt. Det er simple navn, og tydeligvis simple forkledninger, for intrigen blir avslørt med en gang.

NOEN SENTRALE KARAKTERER

Det er mange karakterer i stykket, og de kan være litt vanskelige å holde styr på. Titus Andronicus er altså general i den romerske hær, han har nettopp beseiret goterne i det stykket begynner. Han har mange sønner, noen av dem er allerede drept i krigen, de forblir navnløse, og noen er med i stykket. Mutius (drept av Titus i akt 1), Martius og Quintius (drept av Aaron i akt 3, etter å ha blitt beskyldt for mordet på Bassianus i akt 1) og Lucius er sønnene som er med i stykket. Lavine er datteren hans. Hun blir tidlig voldtatt, og får tungen kuttet av, så hun ikke kan snakke.

Aaron
Som Othello er Aaron en moor, nøyaktig hva det betyr er omdiskutert, men han er i hvert fall svart. På Shakespeares tid var dette ensbetydende med å være mørk også i personlige egenskaper. Othello er det ikke, Aaron er det i høyeste grad. Selv om Shakespeare i løpet av karrieren dikter opp mange ondskapsfulle karakterer, kommer få av dem opp mot Aaron i å være gjennomført slem, uten å ha noen videre motivasjon for handlingene sine. Han er heller ikke slu, som Iago i Othello, eller maktsyk som Richard III eller Lady MacBeth. Hans ondskapsfulle plott er veldig plumpe, og lykkes vel egentlig bare siden ingen av karakterene i dette tidlige stykket har noe særlig dybde, til å gjennomskue ondskapen og den som står bak dem. Ofte kan intenst ondskapsfulle karakterer være de mest interessante i litteraturen. Aaron er det imidlertid ikke, siden han er for endimmensjonal, lite troverdig og lite besettende (sjekk Dostojevskijs «De besatte» for en virkelig besettende, ond karakter). Aaron virker rett og slett veldig oppdiktet.

LUCIUS.
Art thou not sorry for these heinous deeds?»

AARON.
Ay, that I had not done a thousand more.
Even now I curse the day,—and yet, I think,
Few come within the compass of my curse,—
Wherein I did not some notorious ill:
As, kill a man, or else devise his death;
Ravish a maid, or plot the way to do it;
Accuse some innocent, and forswear myself;
Set deadly enmity between two friends;
Make poor men’s cattle stray and break their necks;
Set fire on barns and hay-stacks in the night,
And bid the owners quench them with their tears.
Oft have I digg’d up dead men from their graves,
And set them upright at their dear friends’ doors,
Even when their sorrows almost were forgot;
And on their skins, as on the bark of trees,
Have with my knife carved in Roman letters,
‘Let not your sorrow die, though I am dead.’
Tut, I have done a thousand dreadful things
As willingly as one would kill a fly;
And nothing grieves me heartily indeed
But that I cannot do ten thousand more.»

Denne monologen fra akt 5 skulle illustrere greit hva slags mann Aaron er. Legg for øvrig merke til detaljen så lett som man dreper en flue, noe som nettopp er gjort i stykket, og som det blir litt oppmerksomhet rundt. Også den unge Shakespeare lot motivene komme igjen i replikker og i handling, i forskjellig lys og fra forskjellige versjoner, noe den senere Shakespeare utviklet til mesterskap.

Titus Andronicus

Stykkets hovedperson, men han har kanskje ikke fylden som skal til for å fylle den rollen. Han er en stor general, noe hans seier over goterne viser, men all denne storheten er noe som bare blir vist utenfor scenen. I stykket gjør han noen merkelige valg, og uttrykker seg storslått retorisk der situasjonen ikke passer til det. Han dreper sin sønn Mutius, uten å gjøre noe stort nummer av det. Han stoler også øyeblikkelig på at Aaron vil spare Martius og Quintius (to av hans andre sønner) når han bare hogger av seg hånden sin i pant. Disse valgene, og måten Titus forholder seg til ulykkene som skjer ham, gjør det vanskelig å engasjere seg i hans skjebne. Det går ikke innpå oss, som tragediene mot Hamlet, Lear, Othello og mange av de andre hovedpersonene i Shakespeares øvrige tragedier.

NOEN SITATER

Gløden i replikkene ser vi i akt 2, der Chiron skal gi uttrykk for sin kjærlighet til Lavine, en kvinne han knapt har sett.

«CHIRON.
Aaron, a thousand deaths
Would I propose to achieve her whom I love.»

Chiron er en goter som er tatt til fange, Lavine er datter av Titus Andronicus.

Når Titus Andronicus klager over sine uskyldige sønners dødsdom, kan han komme opp med visdomsord som dette:

«A stone is soft as wax, tribunes more hard than stones;
A stone is silent, and offendeth not,—
And tribunes with their tongues doom men to death.»

Dette er i starten av tredje akt. Titus har allerede hatt en monolog over dødsdommen, da Lucius kommer, og gjør ham oppmerksom på at det er ingen som hører ham. Han snakker til steinene. I monologen sier han at han aldri ville grått over sønnene som døde i ære, det er den skammelige og urettferdige dødsdommen som er utålelig for ham. Her får det i stykket en viss rettferdighet at han selv drepte sin sønn, Mutius. Det viser at det er ikke sønnenes liv i seg selv som betyr så mye for ham, det er andre ting som er viktigere. I teaterstykker der hele historier skal spilles over noen timer, må man godta enkelte merkelige valg fra karakterene for at handlingen skal få utspille seg. Også i mesterverkene til Shakespeare må av og til karakterene være dummere enn de i det virkelige liv ville vært, for at de i situasjonene som oppstår skal gjøre som de gjør. Så det er en følelse for dramatikkens nødvendighet også her i den tidlige Shakespeare. Det blir bare trukket altfor langt, slik at det blir vanskelig å ta verken handlingen eller karakterene alvorlig. Igjen er det veldig naturlig å sammenligne med Ibsens debut, Catalina.

«Tis well, Lavinia, that thou hast no hands;
For hands to do Rome service, are but vain.»

Fra femte akt er et sitat som skulle vise hvor vilt det går for seg i stykket. Det er Titus som forteller til Tamara, som nå uvitende sitter og spiser sine egne barn.

«SATURNINUS.
Go, fetch them hither to us presently.
TITUS.
Why, there they are, both baked in that pie,
Whereof their mother daintily hath fed,
Eating the flesh that she herself hath bred.
‘Tis true, ’tis true; witness my knife’s sharp point.
[Kills Tamora.]»

Avslutningsreplikken til Aaron:

«AARON.
Ah, why should wrath be mute and fury dumb?
I am no baby, I, that with base prayers
I should repent the evils I have done:
Ten thousand worse than ever yet I did
Would I perform, if I might have my will:
If one good deed in all my life I did,
I do repent it from my very soul.»

Ta en titt på denne boken i iBookstore: https://itunes.apple.com/no/book/tragedy-titus-andronicus/id361560104?l=nb&mt=11

Henry VI – part III, av William Shakespeare

Tredje del av Henry VI tar opp tråden direkte der andre del slutter. Huset av York har nettopp vunnet det første slaget ved St. Albany, og kong Henry har flyktet med sitt hoff. Dette er også innledningen til rosekrigene, og det er om dem dette stykket handler.

Tredje del er imidlertid ikke så rystende som del 2. Der får vi se et kongedømme i oppløsning, og en svak konge ute av stand til å gjøre noe med katastrofen. Her i tredje del er katastrofen allerede i gang, og man føler kanskje at uansett hvem som vinner, vil det være et bedre alternativ enn kong Henry VI som forlater makten.

Stykket er antatt skrevet i 1591, og rekkefølgen av de tre delene om Henry VI er litt omdiskuterte.

Fruen fra havet, av Henrik Ibsen

Vi fortseter nedtellingen med Ibsens stykker. Med ham begynte vi baklengs, og har sett på de fem siste teaterstykkene han skrev. I dag er det det gåtefulle stykket han skrev i 1888, Fruen fra havet. Jeg leste det for lenge siden, og har ingen gode notater fra det. Så det må finne seg i å være blant de mange stykker som venter på en oppussing. Det vil forhåpentligvis ikke ta altfor lang tid. Stykkene er raske og greie å lese, men det tar litt tid å skrive notatene til dem.

Henry VI – part II, av William Shakespeare

Det er kanskje spesielt at Shakespeare skrev andre del om Henry VI, før han skrev første del av den, men slik er det altså forskningen vil ha det. Det er ikke sikkert stykkene er ment å høre sammen, men de omhandler samme konge i forskjellige konflikter, og er i ettertid nummerert i rekkefølge. Det er også ettertiden som har gitt dette stykket sitt navn. I folioutgaven het det The first part of the contention, eller med full tittel The first part of the contention of the Two famous houses of York and Lancaster. Det kan tyde på at det nå som nå er del 2 og del 3, egentlig hørte sammen som del 2, og det som nå er del 1, er kommet til senere. Stykket om Richard III kan også trekkes inn for å gjøre det til en kvartett. De handler alle sammen om rosekrigene.

Henry VI er det stykket av Shakespeare som har flest karakterer. De deles inn i 9 grupper, hvor det i tillegg er en «others», altså 10 i alt. Hver av gruppene har fra to til elleve personer, til sammen teller jeg 54 karakterer, men det kan være litt forskjellig etter hvordan man teller. I tillegg kommer en rekke følgere, opprørere, vakter, tjenere og andre som skal være til stede, uten å gjøre noe spesielt. Det er helt uvanlig mange karakterer til å være et teaterstykke, og smått utrolig at Shakespeare gjør bruk av og kontrollerer så mange så tidlig i karrieren. Til sammenligning kan man trekke frem Krig og fred, som er berømt for sitt fyldige persongalleri. Der er det vanlig å regne at det opptrer rundt hundre distinkte karakterer.

Det er også et av hans lengste stykker. Det er 5 akter, 24 scener, 3125 linjer, og mildt sagt svært mye som skjer mellom linjene. Her er det flere slag og kamper, flere henrettelser som kan trekkes ut i tid, stykket klokker gjerne inn til over tre timer om det skal fremføres på en scene. Det er massivt. Og det er altså bare den midterste delen av en trilogi som omhandler en av Englands svakeste konger, Henrik den sjette.

Shakespeare går like inn i dette materialet her. Og han gjør det aller sterkest her i del to, som er likefrem ubehagelig å se på. Her er skildret en konge helt ute av stand til å ta noen avgjørelser. Selv som voksen mann er han bare barnet. Han er naiv i sin tiltro til alt og alle rundt ham, han spør alltid om råd og hjelp når han skal beslutte noe, og han klarer ikke å ta innover seg og ta konsekvensen av ulykkene som skjer. Vi ser en konge som er svak og menneskelig, som avskyr vanskeligheter, og som ber om at han ikke skal være konge.


KING HENRY VI
Was ever king that joy’d an earthly throne,
And could command no more content than I?
No sooner was I crept out of my cradle
But I was made a king, at nine months old.
Was never subject long’d to be a king
As I do long and wish to be a subject. (2H6,4,9,1-6)

Stykket begynner da hans blivende hustru, Margarete av Anjou, ankommer hoffet. Det er så man er fristet til å trekke frem det gamle uttrykket in medias res, midt i handlingen. Det varsler allerede ulykke. Bryllupet er arrangert for kongen, han har gått med på det i like naiv tiltro til rådene han får, som han alltid er. Margrete av Anjou var i slekt med Charles VII kone, Marie av Anjou, og var av fyrsteslekt med aner og makt i kongeriket Napoli og forskjellige områder i Frankrike. Charles ville ikke gifte henne bort gratis, og forlangte tilbake noen av områdene Henrik V hadde erobre. Det er stikk i strid med tradisjonen, vanligvis er det jo dem som gifter bort jenta som betaler medgift. Kong Henrik VI gikk med på gavene – og økte sin upopularitet i England.

I forbifarten kan vi ta med kongens første replikk, som tydelig viser at han ikke i det hele tatt er på høyde med situasjonen, verken i å uttrykke sin kjærlighet til en voksen dame, eller i å forholde seg til motviljen fyrstene rundt ham har til det forestående bryllupet.


KING HENRY VI
Suffolk, arise. Welcome, Queen Margaret:
I can express no kinder sign of love
Than this kind kiss. O Lord, that lends me life,
Lend me a heart replete with thankfulness!
For thou hast given me in this beauteous face
A world of earthly blessings to my soul,
If sympathy of love unite our thoughts.(2H6,1,1,17-23)

Dette er ordene han møter sin kone med. Hun gjengir imidlertid ikke kjærligheten han eventuelt føler for henne, det er ikke helt riktig å bruke ordet kjærlighet om en mann som Henrik VI, som han opptrer i Shakespeares stykke. Han er et menneske som er innskrenket i sine følelser, som er blitt skjult for verden, i våre dager er kanskje isolerte mennesker som Michael Jackson mest nærliggende å sammenligne med.

Den blivende dronning Margrete har egne ambisjoner. De involverer riktignok også hennes mann, kongen, men bare som et middel til å nå sine egne mål. Det gjelder også i kjærligheten, der den barnlige, trygge verden Henrik VI ønsker ikke er noenting for henne. Hun vil ha den lidenskaplige og ambisiøse hertugen av Suffolk. Sammen legger de sine renker for kongen. Det er det mange som gjør, og han ser ingen av dem.

Det er et ubehagelig stykke å se på og lese, for det er ingen av de drivende kreftene som representerer noe oppbyggelig. De er alle sammen destruktive, de ønsker makt til seg selv, og er villig til å gå over lik og bryte hellige løfter for å oppnå den. Det er godt illustrert med dronning Margrete og Suffolk. Shakespeare var selv engelskmann og brukte engelske kilder, det er ikke til å undres over at franske Margrete av Anjou fremstår som en helt avskyelig kvinne i begge de to stykkene om Henrik VI som hun deltar i. Her er hun en av hovedarkitektene bak planen om å bli kvitt lord Glorchester.

KING HENRY VI

Was ever king that joy’d an earthly throne,
And could command no more content than I?
No sooner was I crept out of my cradle
But I was made a king, at nine months old.
Was never subject long’d to be a king
As I do long and wish to be a subject.

Henry VI – Part I, av William Shakespeare

Selv om det er mye mulig at Shakespeare skrev denne første delen av Henrik VI etter at han hadde skrevet de to neste, så begynner jeg likevel med denne. De aller fleste stykkene til Shakespeare har usikre datoer når de ble skrevet, og for de tidligste stykkene gjelder dette uten unntak. Jeg følger kronologien satt opp på Shakespearewords, den beste Shakespearesiden nå om dagen, men gjør en liten omrokkering her for Henrik VI, for å få de tre delene i rekkefølge.

Trilogien, som satt sammen med mer berømte og mer vellykkede Richard III blir en kvadrologi, handler om urolighetene som blir utløst når den store kongen, Henrik V, dør, og etterlater seg spebarnet Henrik VI som arving. England er på denne tiden i en langvarig konflikt med Frankrike, en konflikt der de nettopp under Henrik V har vunnet noen store seire. Det skal en sterk konge til for å opprettholde disse seirene. Henrik VI ble en av de svakeste kongene England har hatt. Dette utløste rivalisering om tronen, det som etter hvert utviklet seg til de såkalte rosekrigene. I dem stod huset Lancaster, med den røde rosen, mot huset York, med den hvite. Begge tilhørte huset Plantagenet, og begge kunne hevde rettmessig krav på kongetittelen. Lancaster hadde den sittende kongen, det var denne linjen som var fulgt, Henrik VIs far og bestefar hadde begge sittet på tronen som arvinger etter Edvard III. Men hertugen av York hadde en kortere arvelinje, siden han var etterkommer av Edvard IIIs tredje og femte sønn, mens Henrik VI var etterkommer etter den fjerde. Det hadde alt sammen sin opprinnelse i at Henrik IV i 1399 avsatte kong Richard II, og året etter henrettet ham. Dette er tema i noen av Shakespeares øvrige historiske drama, som vi skal behandle i løpet av året.

Den historiske kong Henrik VI

I trilogien til Shakespeare opptrer kong Henrik VI som en udugelig konge. Det har sine grunner til at kong Henrik VI ble som han ble. Han er født i 1421, hans far var berømte Henrik V, krigerkongen som beseiret de forhatte franskmennene i slag etter slag, og la stadig nytt land inn under den engelske kronen. I 1420 giftet han seg med Katarina av Valois, datter til kong Karl VI av Frankrike. Slik skulle de franske besittelsene forsegles. Henrik VI skulle bli arving både i Frankrike og i England. Dessverre døde Henrik V allerede i 1422, før Henrik VI var ett år gammel. Og som eneste rettmessige arving, ble det lille spebarnet konge av England, den yngste kongen England har hatt. Samme år ble han også konge av Frankrike, etter at Karl VI døde.

Spebarnet var i en umulig situasjon. Riktignok var det inngått fred mellom engelskmennene og franskmennene i Troyes i 1420, det var dette som førte til bryllupet mellom Henrik V og Katarina av Valois, i håp om å gjøre slutt på hundreårskrigen, men det er klart, det var fortsatt mye bittert blod mellom britene og franskmennene. Engelskmennene så med dyp skepsis på Katarina av Valois, særlig nå som den store Henrik V var død. De stolte ikke et øyeblikk på at hun ville oppdra Henrik VI til å bli en god brite. Og franskmennene så selvsagt med enda større skepsis på at dette britiske kongebarnet også skulle være konge hos dem. De godtok det ikke, kort og godt, og anerkjente ikke Henrik VI som konge av Frankrike. I stedet lot de den franske arverekkefølgen gjelde, på tross av avtalen inngått i Troyes, den franske tronen skulle tilhøre en fransk konge. Så de valgte Charles VII, sønn av Charles VI.

Nå kunne britene selvfølgelig hevde sin del av avtalen, men de måtte også ha makt å sette bak kravet. Henrik VI ville ikke være i stand til å beslutte noe på en stund, han var bare barnet. Så i stedet ble det rådgiverne hans som måtte stå for beslutningene. Og hvordan skulle de te seg? Skulle de hevde britenes herredømme over den franske trone? Eller skulle de heller søke fred med franskmennene, og i hvert fall beholde de landområdene som var erobret og lagt direkte under den engelske kronen? Her var det nok av plass å manøvrere for den engelske adelen. De var forenet i grenseløs beundring for Henriks far, Henrik V, og dyp mistro til alt som smakte av fransk. Slik var det ingen som egentlig utfordret barnekongen, han satt trygt ved makten. Men det var heller ingen som lærte ham opp til å ta avgjørelser selv. Og med en far som var død og en mor han ikke skulle ha kontakt med, hun var nå en gang fransk, så har vi en barneoppdragelse som ikke vil produsere en konge oppgaven voksen. Historien har også svært få eksempler på at store konger og herskere får en stor arving.

Henry VI

Vi har nå satt noenlunde den historiske bakgrunnen, og kan gå løs på det første teaterstykket i trilogien. Det første er også det svakeste, derfor ville det vært behagelig om Shakespeare skrev dette før de to andre, slik at vi kan spore en utvikling. Men historien gir oss ikke et slikt behag, den gir oss ikke svar, men det er rimelig å anta at dette er stykket som er skrevet sist. Det må andre forklaringer til for å forklare årsaken til at dette stykket er svakere, og disse forklaringene blir spekulasjoner. Kanskje samarbeidet Shakespeare med andre om dette stykket, kanskje gjorde han flere revisjoner av del 2 og 3, kanskje fikk han det rett og slett bedre til, vi vet ikke.

Posten er under arbeid. Andre del av sagaen vil bli behandlet først.

All’s well that ends well

Dette er regnet som den siste av Shakespeares komedier, og på ny blir sjangeren utfordret av en forsoning til slutt det ikke er mulig å tro helt på. Hvorfor skal Bertram godta Helena nå som hun har lurt ham? Og hvordan kan den forholdsvis smarte Helena tro at Bertram er den rette for henne, når han for det første er en fjott, og dernest har avvist henne?

Tittelen på komedien er All’s well that ends well, til norsk vanligvis oversatt med «Når enden er god, er allting godt», som er vårt faste uttrykk for at det ikke er så farlig med hva som har skjedd underveis, når det bare ender godt til slutt. Om det har endt noe så fælt underveis at enden umulig kan føles god, så er det jo ikke noen god ende. I komedien ligger det i sjangeren at det skal ende godt, slik det er sjangerbestemt i eventyrene og i tegnefilmer for barn. Ingen skal dø, de slemme skal få sin straff og de snille få det godt. Sånn blir enden god.

I All’s well that ends well blir dette på overflaten oppfylt. Helena er stykkets klare heltinne. Hun lider gjennom stykket, fordi hun elsker Bertram, men blir avvist av ham. Det ligger i komediesjangeren at de som er ment for hverandre skal få hverandre, det nytter ikke med en lykkelig slutt om en gifteklar, ung kvinne forblir ugift. For at enden skal bli god, må altså Bertram slutte med å avvise Helena, og heller ta henne til ekte. Dette er også den klassiske konflikten i komediene. De som er ment for hverandre vil ha hverandre, men de får det bare ikke til. Det ligger noe i veien, de ser det ikke selv, det er en misforståelse et sted, det er noe som må ordnes. Alle vet at dette vil bli gjort, det spennende ligger i hvordan det skjer. Så når Bertram helt til slutt innser at Helena er den rette for ham, og går med på å oppfylle ekteskapet med henne, så skal dette være en lykkelig slutt.

Men i denne siste av Shakespeares komedier er det ikke så enkelt. Bertram går med på å gifte seg med Helena, men det er vel så mye fordi han er trengt opp i et hjørne og ikke har noe valg. Helena har løst den umulige oppgaven han gav henne, kongen har befalt det, alle står og ser på, han har ingen andre veier å gå. Han MÅ gifte seg, med store bokstaver. Det er ingenting som tyder på at han er overbevist i hjertet om at Helena er den rette for ham. Helt til det aller, aller siste, bare minutter før han går med på å oppfylle ekteskapet, så har han avvist henne og andre kvinner (Diana) han har forpliktelser overfor på det sterkeste han kan. Med løgner og unnvikelser. Han er bortsett fra sine helt siste replikker en gjennomført slask.

Det går kanskje an å stille spørsmål om det går an å mene dette ekteskapet alvorlig. I det ligger at slasken Bertram skal ha innsett sine feil, og blitt snill og trofast han også. Hvis ikke vil det jo ikke være noen god ende. Etter min mening er en oppsetting i denne tolkningen umulig å få troverdig. Det er ikke tid nok for Bertram å forandre seg. Han har ikke fått noen Aristotelisk renselse. Han er lurt, men ikke på en sånn måte at han er nødt til å forstå at han hele tiden har tatt feil. Det må snarere se ut som han er trengt opp i et hjørne.

Slik er All’s well that ends well helt på grensen til å bli et slikt problemstykke som de antatt seneste stykkene til Shakespeare var. Det er et stykke som utfordrer komediesjangeren. Senere skulle han sprenge den.

For stykket har jeg også skrevet poster for Tema og motiv, Karakterene, Synopsis og Sitat.

W. Shakespeare: All’s well that ends well – Sitater

Her skal jeg legge ut noen viktige sitater fra stykket All’s well that ends well, av William Shakespeare.

Akt 1

Om jomfrudom…

‘Tis a commodity will lose the gloss with lying; the longer kept, the less worth.  Det er en vare som vil miste glansen med tiden; jo lenger beholdt, desto mindre verdt. 

Sagt av Parolles.

I akt fem har kongen et sitat.

“The bitter past, more welcome is the sweet” (5.3.328).

Dette er et sitat som passer til komedien. Der skal man ha lagt alle vanskeligheter bak seg, og ved slutten feire den søte nåtid og forsoning. Men det er mulig sitatet klinger hult akkurat i dette stykket, selv om karakterene insisterer på å tro på det, er det vanskelig for publikum å gjøre det.

 

For All’s well that ends well har jeg også skrevet poster for Tema og motiv, Karakterene og Synopsis.

W. Shakespeare: All’s well that ends well – Synopsis

Dette er kort fortalt handlingsgangen i Shakespeares stykke All’s well that ends well. Helen er forelsket i Bertram. For å få sin kjærlighet gjengjeldt, kurerer hun kongen av Frankrike for en dødelig sykdom. Som premie får hun velge seg en ektemann. Hun velger Bertram, som blir svært overrasket og fremdeles ikke vil gjengjelde hennes kjærlighet. I stedet flykter han til Italia, til Firenze, for å delta i krigen. Han sverger aldri å ligge med Helen, og sverger også i et brev til henne at før hun er gravid med ham, vil hun aldri kunne kalle ham sin mann. Helen gir seg ikke, og reiser etter til Firenze. Der finner hun en annen kvinne, Diana, som Bertram blir forelsket i. Hun frister ham til å ligge med henne. Men da akten skal gjennomføres, bytter Diana og Helen plass, slik at Helen blir gravid med hans barn. Så er det oppfylt det Bertram krevde for at Helen skulle kalle ham sin mann. I sluttscenen forener kongen av Frankrike dem enda en gang.

Som vanlig hos Shakespeare foregår det en rekke med parallelle handlinger, vevd inn i hovedhandlingen.

Akt 1

I første akt blir de ulike karakterene introdusert. Det kommer frem at greven av Rossilion nylig er død, og at grevskapet derfor er i sorg. Det kommer også frem at kongen i landet er alvorlig syk, og har gitt opp håpet om redning. Helena ser her en mulighet til å vinne kongens velvilje, ved å hed å helberede ham, slik at han kan gifte henne bort til Bertram som hun elsker.

Scene 1

Grevinnen og lord Lafew snakker sammen med unge Bertram og Helena. De er i sorg, etter grevens død. Helena blir overtatt i  grevinnens varetekt. Senere kommer Parolles inn. Han snakker med Helena om jomfrudom (virginity).

Scene 2 Kongen av Frankrike. Snakker sammen med Betram.

Scene 3

Først snakker grevinnen med klovnen. Så kommer Helena inn. Her kommer det frem at Helena elsker Betram, som er hennes stebror. Av denne grunn vil hun ikke kalle grevinnen sin mor, selv om grevinnen gjerne vil være en mor for henne. Det blir til slutt bestemt hun skal reise til Frankrike.

Akt 2

I andre akt

Scene 1 Dette er scenen der Helena helbereder kongen. Som takk får hun velge den mann hun vil ha i riket.

Scene 2

Scene 3

Scene 4

Scene 5

Akt 3

Bertram har reist til krigen i Italia, mens Helena er igjen og får underrettingen om at han har forlatt henne.

Scene 1

Scene 2

Dette er den viktige scenen der brevene fra Bertram blir lest. Det gjelder det han sender til moren, grevinnen, og det han har gitt til Helena.

Scene 3

Scene 4

Scene 5

Scene 6

Scene 7

Akt 4

Scene 1

Scene 2

Scene 3

Scene 4

Scene 5

Akt 5

Her skjer gjenforeningen og forsoningen.

Scene 1

Scene 2

Scene 3

For All’s well that ends well har jeg også skrevet poster for Tema og motiv, Karakterene og Sitat.

W. Shakespeare: All’s well that ends well – Karakterene

Dette er karakterene som opptrer i Shakespeares stykke All’s well that ends well.

Grevinnen av Rossilion. Hun er mor til Bertram og stemor til Helena. Det setter henne i en nesten umulig situasjon, og gjør rollen vanskelig å spille troverdig. Hun skal være glad i dem begge, men hvordan kan en god mor som henne være glad i en slask som Bertram? Hennes mann, greven av Roussilion, er nettopp død i det stykket begynner.

Bertram er stykkets mannlige hovedrolle, men han utmerker seg ikke av den grunn med gode karakteregenskaper. Han er en slask og en løgner, han stikker av fra ansvar og han sviker sine nærmeste. Han er en svært grunn karakter. Det er et av stykkets store problem at en flott kvinne som Helena kan forelske seg i en type som ham. Men dette er stykkets premiss, og noe vi må godta. Shakespeare utstyrer ham også med en enda større slask som venn, i Parolles. Det kan derfor kanskje menes at det er Parolles som har en uheldig påvirkning på ham, og får ham til å gjøre alle disse dårlige handlingene sine. Bertram er sønn av grevinnen og den avdøde greven, og dermed også stebror til Helena.

Helena er stykkets kvinnelige hovedrolle, og på mange måter en motsetning til Bertram. Bertram står egentlig ikke for noe, vil egentlig ikke noe, og står vel egentlig frem som en slags tidlig utgave av vår egen Peer Gynt, en som alltid viker unna og går utenom. Helena er imidlertid ikke noen Solveig, som blir sittende og vente gjennom livet. Helena tar i høyeste grad saken i egne hender, og er gjennom hele stykket handlingens drivende kraft. Da hun ikke klarer å få Bertrams interesse av seg selv, går hun til kongen med en vidundermedisin hun har fra sin avdøde far, og helbereder ham. Som takk skal hun få velge seg en ektemann blant kongens undersåtter, og hun velger seg da Bertram. Det kan mildt sagt kalles en handlekraftig dame. Da Bertram så trosser kongens befaling om å gifte seg med Helena, det vil si, han gifter seg med henne, men stikker øyeblikkelig av uten å fullbyrde ekteskapet, så gir Helena ennå ikke opp, men setter seg fore å oppfylle den håpløse oppgaven Bertram har gitt henne. Hun skal få av en ring han har på fingeren, og som han aldri vil ta av, og hun skal få barn med ham, noe han aldri vil sette i henne. Bertram forlater til overmål Frankrike, og reiser ned til krigen i Italia. Helena følger etter ham, og slår seg sammen med enkedatteren Diana i Firenze, som Bertram har vist interesse for. Helena får Diana til å ville ligge med ham, det vil si, i det akten skal finne sted tar Helena Dianas plass, slik at det er Helena Bertram ligger med. På denne måten blir Helena bærer og oppfyller det ene kravet i brevet. Det andre kravet oppfyller hun ved å la Diana kreve ringen for at Bertram skal få ligge med henne. Helena organiserer det også slik at folk skal tro at hun er død, i det Bertram reiser tilbake til Frankrike. Foran kongen kan hun så på en måte våkne til live, og kreve å få Bertram etter kongens og Bertrams egne løfter.

Det er tøft gjort. Men det er vanskelig å forklare hvordan en kvinne som Helena skal gjøre seg alle disse anstrengselsene for Bertram. Det er også vanskelig å gå med på at en klok kvinne som henne, ikke vil være skeptisk til at en slabbedask som vil Bertram vil forbedre seg sammen med henne.

Helena er oppdratt av grevinnen, Bertrams mor, etter at hennes far, legen, er død. Helena blir på denne måten også halvsøster til Bertram.

Parolles er en venn av Bertram. Navnet hans betyr ord, og det er også det han er. Han har en viktig rolle i stykket, for det er han som får Betram til å gå med på ugangen. Parolen er også en interessant karakter med det at han er den mest dynamiske personen i stykket. Han er den som kanskje i høyest grad innser sin rolle i livet, og går inn i forsoningen som gjelder til slutt. Etter han har blitt fullstendig vanæret av alle sine venner og medsoldater, der han i deres forestilte fangenskap utleverer alt som er og viser seg som en gjennomført feiging. Han er virkelig bare ord, og ord betyr ingenting for ham. Han kan si hva som helst, og vil aldri, aldri stå for noe. Fremfor alle han har et forhold til blir dette helt klart for alle.

Og hva skal han gjøre så? Han innser at han ikke lenger kan bløffe seg til å være tøff og modig, sånn som han alltid har gjort. Han er helt avslørt. Men han har likevel en livskraft som gjør at han vil holde det gående. Han er meget glad for å ha berget livet. Det var det han fryktet mest av alt, der han trodde seg tatt til fange. «Jeg kan leve i kraft av meg selv», eller noe i den stilen uttrykker han mot slutten av den refleksjonen. Han er ord uten innhold, og som det kan han eksistere. Han trenger ikke at andre skal synes godt om ham. Verken publikum eller kritikere har problemer med hans skjebne i stykket. For ham er enden god, fordi den er riktig.

Lavatch er stykkets narr.

Page i grevinnens hoff

Kongen av Frankrike

Lafew

Rynaldo, Steward

Gentleman Astringer

Budbringer (Messenger)

Hertugen av Firenze

Enke, Capilet av Firenze

Diana, enkens datter. Hun er den som forfører Bertram, slik at han vil ligge med henne, hvorpå hun kan overlate seansen til Helena. Det er ikke helt riktig å si at hun forfører Bertram, for det er han som er den pågående, og hun er egentlig helt avvisende, til Helena kommer med forslaget sitt. Diana er en dydig og skikkelig kvinne.

Mariana, venn av enken har en helt minimal rolle.

Franske lorder og andre småroller

For All’s well that ends well har jeg også skrevet poster for Tema og motiv, Synopsis og Sitat.