Kategoriarkiv: Andre tekster

Dette er tekster i andre genre enn korttekstene jeg poster om lørdagene. Generelt vil det her være tekster postet søndager. Jeg opprettet kategorien mest for egen del, så jeg skal ha oversikt hvilke av tekstene som er postet.

Faderen, av Bjørnstjerne Bjørnson

En gang var dette ganske sikkert den best berømte av alle norske noveller. Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) var giganten. Det var de fire store, men de kom alle sammen i skyggen av Bjørnstjerne Bjørnson. Selv ikke Henrik Ibsen (1828-1906) kunne måle seg. Riktignok var teaterstykkene til Ibsen bedre, Ibsen er verdenskjent, men Ibsen var jo aldri noe ordentlig oppbyggelig. Han fikk aldri nobelprisen, for eksempel, og han var jo egentlig en kranglefant, som dro utenlands, og egentlig ikke var snakkendes til.

Bjørnstjerne Bjørnson var giganten født til å være gigant. Han er den store personligheten. Han kjørte løpet, engasjerte seg i alle saker, til alle tider, skrev brev og taler og alle typer tekster. Han holdt taler også, engasjerte seg i politikken, fortalte hvordan tingene skulle være. Han skrev dikt, fortellinger og teaterstykke, alt sammen rett inn i norsk litteraturhistorie. Bondefortellingene til Bjørnson er en egen sjanger. Diktene er på nasjonalsangnivå.

Jeg har aldri helt latt meg fange av Bjørnson, men jeg lar meg fascinere beundringen han er blitt til del. I studietiden leste jeg hovedoppgaver om ham, det var den tiden jeg kunne slentre inn på biblioteket, finne meg en bok, og lese den. I Norsk litteraturhistorie er det Francis Bull som er den største og mest betydningsfulle. Han beundret Bjørnson, langt utover det som sømmer seg en kritiker. Biografien om Bjørnson slutter: Slik døde Bjørnson. Det rikeste liv noen nordmann har levd.

Den tar jeg fra hukommelsen. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk den ordrett.

Novellen Faderen leste vi på skolen. Jeg kan ennå huske hvordan læreren forklarte, jeg vil ikke legge navnet hans ut på nettet, det skal han få ha i fred. Men det er en novelle som passer i undervisningsøyemed. Den er så til de grader poengtert og instruktiv. Teksten er alvorstung, så det holder,

Der Mann hvorom her skal fortelles var den Mektigste i sitt prestegjeld; han het Tord Øverås.

Bjørnson, Faderen, 1982-utgaven

Denne Tord Øverås er Faderen. Han er en viktig mann. Og han kommer til kirken, fordi han har fått en sønn, og han vil at sønnen skal døpes. Presten spør om de nødvendige opplysninger, navn, faddere, og forskjellig. Ingenting annet står, enn at fadderne er av bygdens beste menn og kvinner, og av mannens slekt. Så spør presten det berømmelige Er det ellers noget? Og mannen sier at ellers er det intet. Første avsnitt slutter med et frempek: «gi Gud at barnet må bli deg til velsignelse».

Så får vi se da, om barnet blir til velsignelse. Sånn teksten er lagt opp, er barnet nødt til å bli til velsignelse på en eller annen måte. Det er en eller annen ting faren må lære, gjennom det han skal oppleve i teksten.

Neste gang Tord kommer til kirken er det konfirmasjon, 16 år etterpå. Den samme historien gjentar seg. Tord skryter, vil at sønnen skal stå som nr. 1, betaler ekstra for det. Sønnen er ikke som de andre. Han er bedre, og han vil vise seg. Presten lytter, og sier ikke så mye. Er det ellers noget? spør han. – Ellers intet, sier Tord igjen. – Tord gikk, slutter det avsnittet. Korthugget som en norrøn saga.

Etter nye åtte år kommer Faderen igjen, nå for å gifte bort sønnen. Bruden er selvfølgelig den rikeste i bygda, Karen Storlien. Her er det flere små hint om at det ligger noe under her, det er et eller annet som ikke er som det skal. Presten satt en stund, og så som i tanker, han sa intet, men førte navnene opp i sine bøker, og mennene skrev under. Den oppmerksomme leser ser at disse tankene er viktige. På ny betaler Tor rikelig, tre daler, i stedet for en, som presten sier han skal ha. Tord betaler ekstra, for å gjøre det vel. Og presten sier nå er det tredje gang han kommer med sønnen, og faren sier at nå er han også ferdig med ham.

Novellen er så kjent at det vel knapt finnes kyndige lesere som leser denne uten å vite hvordan den slutter. Det er noe med disse pengene, som Tord stadig vil betale, og at han vil gjøre det vel, med å betale penger. Og så er det presten som har noen innvendinger, som han ikke sier. Og dette barnet presten håper skal være Tord til velsignelse. Nå blir sønnen gift, og det ser ikke ut som det er blitt noen velsignelse ennå.

Og så går det ikke år, men fjorten dager. Far og sønn er i robåt. Dette er en scene som er skildret annerledes enn de andre, her er det detaljer, og action. Dette er ikke sagastil. Sønnen faller i vannet, det blir skrevet utførlig hvordan det skjer, selv om måten det skjer på ikke er viktig for poenget. Det er også beskrevet hvordan faren forsøker å redde sønnen, men ikke klarer det. Det hele går veldig fort. Dette er den eneste scenen i novellen som er beskrevet på denne måten, at det er en følelse av hast og manglende kontroll, det er skrik og rop, og redsel.

Så er teksten tilbake i det symboltunge. Faren ser på vannet hvor sønnen er sunket, som skal han komme opp igjen. Men det kommer bare bobler opp, og de sprekker de også. Speilblank ligger sjøen. Selv sporene er visket vekk.

I tre dager ror faren rundt på pletten der sønnen sank. Så finner han ham, og tar ham med hjem.

Et år senere går Tord til presten. Megetsigende sier presten «kommer du så sent?» Det spiller på at det er sent en høstkveld, men også at det er i seneste laget. Sønnen er død, og Tord kom ikke mens sønnen var i live. Spørsmålet passer også til at sønnen døde for ett år siden, og Tord kommer nå. Tord skjønner at han kommer sent. Det er noe forandret med ham nå. Han er ikke stolt, og kry, og vil vise seg, sånn han ville før.

Og så kommer moralen, sakte og verdig. Tord har solgt gård og grunn, og vil nå opprette et legat for de fattige. Det skal bære sønnens navn. Presten og Tord sitter i stillhet, nå er begge i stillhet. Tidligere var det Tord som snakket, presten som tenkte. Nå er de nok på bølgelengde. Nå spør presten mildt: Hva vil du ta deg for nå, Tord? – Noe bedre, svarer han, moralsk og Bjørnsonsk. Tord ser nå ned, og presten ser nå på Tord. Alt bygger opp til setningen: Nå tenker jeg at sønnen endelig har blitt deg til velsignelse.

Det skjønner Tord også. Det er dette som er velsignelsen. Sønnen er død, men det har forandret Tords liv. Tord er blitt en bedre mann. To tårer renner nedover hans kinn. Det er tårer over den døde sønnen, og tårer over at han selv ikke skjønte i tide hvordan han burde leve.

Mye kan sies i tillegg, om denne novellen, og moralen i den, men det er å snakke om ting som ikke står der. Det er dette Bjørnson ville si. Han har skrevet teksten nesten som en lignelse, nesten så den kunne gått inn i Bibelen, eller andre religiøse tekster. Det er også moral i fra Bibelen. Penger er styggedom, og fjerner mennesket fra hva det egentlig gjelder om i livet. Tord er stolt, og det er en dødssynd i kristendommen. Han får lære den harde måten. Bjørnson setter opp en lærdom for leserne, det er best vi tar dette til oss, så det ikke må skje med oss, så det skjedde med Tord. Sånn er det ofte med Bjørnson, han er belærende. I Faderen er han i sitt ess.


Reklamer

Luren, av Maurits Hansen

Jeg kunde have Lyst til, kjære Ven, at datere dette Brev fra det egentlige Norge; thi saa egte nordisk har ingen anden Egn forekommet mig at være, – saa stolt og dog saa mild.

Sånn begynner Luren, av Maurits Hansen, av mange betraktet som den første novellen skrevet på norsk. Det er alltid vanskelig å tidfeste nøyaktig når en ny sjanger begynner, som regel går tingene i en glidende utvikling, men det er vanskelig å peke på noen norske tekster som er som Luren, før Luren. Det er en kort, oppdiktet historie, skrevet i prosa, og med få personer og over et kort tidsrom.

Maurits Hansen er født 5. juli 1794, på Komperud i Modum. De samme biografiske notatene om ham står i de forskjellige forordene og innledningene til alle samlingene med tekster av Hansen utgitt opp gjennom årene. Faren var av dansk ætt, var først kapellan, men ble sokneprest i Porsgrunn året etter Maurits ble født. Da Maurits var 12 år gammel flyttet familien videre til Skedsmo. Unge Maurits tok sin skolegang ved katedralskolen i Kristiania, og i det begivenhetsrike året 1814 tok han artium ved det nyåpnede universitetet der. Så han er der virkelig i det det skjer, han er med fra begynnelsen av.

Fra han var helt ung skrev Maurits Hansen flittig, flere typer tekster. Og han fikk dem publisert alle mulige veier, i aviser, tidsskrifter og etter hvert også litt bøker. Det var ikke godt betalt, så hovedinntekten fikk han ved å være lærer og å undervise. Først hadde han sammen med konen, Hedvig Leschy, en privat pikeskole i Kristiania, så var han lærer og siden adjunkt ved realskolen i Trondheim. Han endte opp som skolelærer og overbestyrer på Kongsberg. I tillegg til de andre bøkene og tekstene han skrev, skrev han rikelig med lærebøker, i språk og historie, enkelt tilgjengelig i dag på nasjonalbibliotekets nettsider.

Han engasjerte seg i språkdebatten, eller målsaken, og brukte tidlig begrepet Modersmaalet om det norsk-danske skriftspråket som gjaldt den gang. Hans tanker om språket fikk nok imidlertid liten innflytelse, han er i denne sammenheng lite kjent og blir sjelden nevnt.

Så skal det også her på bloggen handle om den skjønnlitterære forfatteren, Maurits Hansen. Siden han er så tidlig, er han vanskelig å komme utenom. Det er med han den norske litteraturen fødes, kan man si. Før det har jo alle norske forfattere vært norsk-danske, og de må regnes som forløpere, heller enn som del av den nasjonale litteraturen. Sånt er alltid diskutabelt. Men man er på trygg grunn når man sier Maurits Hansen står i mellom opplysningstidens dansk-norske eller norsk-danske forfattere, Ludvig Holberg og gjengen i Det Norske Selskab, og de senere udiskutable og store forfatterne vi fikk med Wergeland og Welhaven, og de andre fra sånn litt ut på 1820- og 1830-tallet, og fremover. Maurits Hansen var da allerede hyperaktiv.

Novellen Luren fikk han trykket i Morgenbladet, i 1819, der han selv var redaktør for det såkalt estetiske søndagsnummeret. Det ble ikke kalt en Novelle, den betegnelsen og den sjangeren er mye senere, teksten var i stedet del av en syklus kalt «nasjonale fortellinger». Tekstene var undertegnet Carl Møllemann, og handlet om dennes reiser rundt om i Norge, og hva han opplevde der. De er skrevet som reiseskildringer, eller skisser. Trykket i bok blir teksten først i 1825, i samlingen Digtninger.

Fra 1819 til i dag er det nesten 200 år med utvikling for fortelleren i episke tekster. De første forsøkene ser nokså ubehjelpelige ut. Maurits Hansen kan ikke bare skrive sin historie rett frem, som hvem som helst ville gjort hundre år etter ham, han er nødt til å dikte opp en karakter, Carl Møllemann, og legge ordene i ham, som om han skrev en personlig og sann beretning. Når han først har gjort det, så er det rikelig med litterær teori også utviklet, som gjør en sånn oppdiktet karakter spennende. Kan vi stole på ham? Er det Maurits Hansen selv? Kan denne Carl Møllemann være så nøytral og eiegod, som han gir inntrykk av?

I novellen bruker Maurits Hansen mange element som peker både fremover og bakover. Det er en mann på reise, en mann fra et miljø, som blir plassert i et annet, her bymannen som blir plassert på landet, i Gudbrandsdalen. At det er nettopp den kulturelle og dannede bymannen som observerer den vakre norske landsbygda, peker veldig frem mot nasjonalromantikken, der det også var de dannede byfolk som elsket landet og folket mer enn dette folket elsket seg selv, og som de kanskje heller ikke helt kunne kjenne seg igjen i.

Eller hva skal man si til utlegninger som dette:

Neppe stod jeg i Dalen, før en midaldrende Døl i sin Nationaldragt kom mig imøde og rakte mig sin Haand. «Velkommen til os, Landsmand! Tag tiltakke med det, jeg kan skaffe Dig!» sagde han i sin fyndige, trofaste Dialekt, og vi gik fremad imod Gaarden , der laa midt i den smilende Dal.

Og videre

Da vi kom ind, blev Højsædet anvist mig, og imedens hans vakre Kone fremsatte en nydelig Aftensmad af Melk, Tyndbrød og Æg, fik jeg Tid til at betragte den renlige Simpelhed og tækkelige Velstand, der forenede sig i den rummelige Nystue.

Mannen er ikke dårligere enn konen.

Thord, det var min Verts Navn, var en høj, bredskuldret Mand med et mærkeligt Ansigt, der, jeg ved ikke hvorledes, forekom mig at ligne de antike Træsnit af vore norske Konger.

Siden får vi forklaringen hvorfor det ligner kongene. Mannen hevder seg å være i ubrudt slekt fra Harald Hårfagre. Det blir overlagt til leseren å tro på om dette skal være sant eller ikke, vår trofaste forteller Carl Møllemann hjelper oss ikke i det.

Før han treffer mannen og kona i huset, har Møllemann i lignende ordelag beskrevet dalen, og han har også introdusert Luren. Luren er et av våre aller, aller eldste musikkinstrument, og den kraftige lyden kunne brukes til å holde kontakten over store avstander. Det er nettopp noe av poenget i novellen, også, eller i Carl Møllemanns reiseberetning. Og for å hjelpe leseren, eller gi et veldig sterkt hint hva dette er for noe, så kommuniserer disse lurene ikke bare med lyd, men også med ord: – Hosdan lever Litan? – Litan lever bra.

Den reisende, Carl Møllemann, lurer litt på hva dette er for noe, men tier straks stille da han skjønner av datteren i huset, Ragnhild, at dette ikke er noe å snakke om, virkelig ikke. Faren, Thord, sier at han intet har hørt, absolutt intet, og at det i så fall er gjetere, om det er noe. Der etterlates denne første delen av novellen, det første besøket.

Vi har fått et frempek, her er det noe, men i narrativen i novellen, så er det ikke gitt at vi skal få vite hva det er.  Carl Møllemann er på reise, forlater gården, og det er egentlig ingen grunn til at han skal innom akkurat dit en gang til. Riktignok tenker og tenker han på hva dette var, og han skulle gitt mye for en enesamtale med Ragnhild, datteren i huset, og det er ikke egentlig overraskende at han bestemmer seg for å dra innom dalen en gang til, på hjemturen, åtte dager senere. Så det er en reiseberetning, men det er en oppdiktet reiseberetning, og i oppdiktede reiseberetninger, skal løse tråder nøstes opp. Det er ikke som i virkeligheten, der man overnatter et sted, og farer videre.

Novellen som sjanger blir utviklet på 1800-tallet, og særlig mot slutten av det århundret, med russeren Tsjekhov og franskmannen Maupassant som mestre, kanskje også med Edgar Allen Poe verdt å nevne. Det er disse som får til de korte, effektive historiene på magisk vis. De andre som forsøker seg, har en tendens til å bli lange og omstendelige, eller bare til unntaksvis å få det til. Det skal være få sider, man skal introduseres til få personer, raskt bli kjent med dem og raskt interessert i dem, og det skal skje noe med dem vi finner interessant og underholdende. Etter regelen skal det gjerne skje en uventet vending, noe skal ikke være som man hadde tenkt, det skal være en uventet slutt.

I Luren er disse tingene til stede. Det er virkelig rikelig med litterære virkemidler i den, så det er ikke rart litteraturkritikerne og akademikerne er begeistret. Det blir et nytt, lite frempek, når Carl Møllemann på ny rir inn i dalen, nå med en Skysskarl (kusk) som virker motvillig og nedslått. Han sier han har vært skolemester, men nå er han gårdskutt. Ytterligere frempek kommer når kusken blåser en tone mellom hendene, den samme tonen luren hadde blåst, og det nå kommer svar, fra luren. I det samme kommer månen opp, vi får lys over tingene, og dette lyset viser en hytte den reisende Møllemann gjerne vil se nærmere på, men som skyssaren ytterst, ytterst motvillig vil nærme seg.

Så her er det noe. Har man gitt seg selv den gave å lese novellen oppmerksomt første gang, er det reneste detektivhistorien. Det er ikke for ingenting at Maurits Hansen også er regnet for den første krimforfatteren i historien, tidlig også i europeisk sammenheng. Den ettertenksomme leser skal ha alle brikkene han eller hun trenger, de ulike karakterene er introdusert, det må være en grunn til at denne skysskaren er så motvillig, og at Ragnhild er så hemmelighetsfull, og hva det nå er med denne luren, og denne litan.

Svaret kommer raskt, og det hele åpenbarer seg. Det er bare noen få sider igjen, og hemmeligheten skal både bli kjent, og problemet skal få sin løsning. Inne i hytta sitter Ragnhild med barnet, et lite spebarn. Skysskaren er barnefaren. Han kan imidlertid ikke bli akseptert i den fine bondefamilien, siden han bare er en gårdsgutt. Hadde han vært skolemester, som han en gang var, kunne det vært noe annet. Derfor må de unge foreldrene oppbevare og oppdra barnet i hemmelighet, i en bondehytte, mellom de to gårdene de bor på. Uten at deres foreldre og spebarnets besteforeldre får vite noe. Gårdene er en halv mil fra hytta, så det er et stykke å gå. Derfor også Luren. De brukre den til å kommunisere med hverandre, og forsikre seg om at alt står bra til med barnet, at det går greit.

Nå går det imidlertid mot vinter, og da vil det nok ikke lenger gå så greit. Den reisende, Carl Møllemann, fra Christiania, viser nå frem en annen side av seg selv, og bestemmer seg for å løse situasjonen. Han skal snakke med bonden, Thord, far i huset der han var gjest. Og argumentet han bruker, er vel kanskje litt uventet, i denne sammenhengen. Jeg har ikke nevnt det, men det står klart og tydelig i novelleteksten, Thord har Snorre stående i bokhylla, såpass kan man nok forvente av en bonde i Gudbrandsdalen. Nå går Carl Møllemann like til ham, og viser frem Snorre, og viser også frem en annen viktig bok, Bibelen.

Dermed får den korte novellen også elementer av en kristen, religiøs mirakel-tekst, som en av legendene, der Guds eller englenes kraft plutselig viser seg i stand til å løse ethvert problem. Sånn er det også her, men med den forskjell at det ikke er noen ting i teksten til Hansen ellers, som peker frem mot en sånn avslutning. Den er overraskende noe så til de grader, om man da ikke kjenner den på forhånd. For oss dannede litteraturvitere er den også helt herlig, med det at den blander norsk nasjonalromantikk, norske kongesagaer og norske tradisjoner, med Bibelen, og kristentroen, sånn at det blir alt på en gang. Og det er Bibelen og gudstroen som spiller hovedrollen, det er den som avgjør saken, til slutt.

Argumentet Carl Møllemann bruker overfor den strenge faren Thord, som altså har nektet sitt barn å gifte seg med gårdsgutten Guttorm, og sett henne gråte i månedsvis og vel så det, argumentet som blir brukt overbeviser ham straks.

Da tog jeg Snorre og Bibelen ned af Hylden, lagde dem paa Bordet og sagde: «Der Thord, er Bogen som lærer om din Kongeslægt; men her ligger Herrens Ord, som lærer, at vi ere Alle lige for Gud. Den lærer Ydmyghed og Forsonlighed, Barmhjertighed og Kjærlighed, – og der (jeg løb ud og var som en Pil tilbage med Barnet), der ligger din Datters Barn paa en Fremmeds Arme – og beder ved mig, at Du ej vil forstøde Dit Blod».

Rett nok har Carl Møllemann før denne kraftsalven myket Thord litt opp med å fortelle ham andre historier, som ligner på den om Ragnhild og Guttorm, og på en slik måte at Thord og konen hans får sympati, men uten å lukte lunten.

Tilgivelsen kommer straks. Og uforbeholdent. Det er sterke følelser og gråt og tårer som blir skildret, men essensen er at Thord helt og holdent innser sin feil, helt og holdent ser at Ragnhild og Guttorm er de rette for hverandre, og at både de og barnet skal veslignes, og alt fra før skal være glemt. Alt skal nå være godt.

Og sånn blir det. Den reisende Carl Møllemann skal jo videre, men han kan ikke godt reise før bryllupet har stått. Det skjedde i går, står det i teksten, i siste avsnitt, der det også står at barnet er døpt, Caroline, oppkalt etter den reisende, og etter Thords vilje. Så nå er alle glade, eller som den reisende Carl Møllemann selv skriver det i sin lille reiseskisse, som altså først stod i en søndagsutgave av Morgenbladet en gang i 1819:

Alle ere glade, og jeg – jeg syndige Menneske – staar her som en Engel mellem dem. Farvel, min Ven! I morgen reiser jeg fra dette Fredens Tempel. Gud velsigne disse gode Mennesker!

Fjelltur på Hardangervidda

Dette er en tekst om en fjelltur på Hardangervidda, basert på en tur jeg selv hadde i 2001. Merk at deler av beretningen er diktet til lite grann, her var det viktigere å få teksten god, enn sann.

* * *

Fjelltur på Hardangervidda

 

– Neste stasjon Finse, avstigning høyre side, kort opphold.

– Haha! kort opphold, vi skal være her i dagevis, sa jeg. Martin og jeg hadde en eiendommelig sans for humor, vi kunne si sånt som dette. Jeg smilte underfundig av min egen vits (smilte underfundig?), og tok ryggsekken og matposene ned fra hyllen. Som vanlig hadde vi fått uventet hastverk når vi skulle på toget. Det var helst min feil, det var bestandig så mye å ordne i tiden like før det hastet. For det første var det klærne, for det andre var det maten, og dermed har man to ting og det er nok til å komme i tvil. Mens man står der og surrer, går tiden, og den går bestandig litt fortere enn planlagt, og så har man hastverk og må løpe. Plutselig har man for lite rødsprit også, og må innom en farvehandel, men hvor i all verden ligger nærmeste farvehandel? og så er det den ekstra maten som må kjøpes, og det er kø i butikken, rivende hast og så rekker vi toget akkurat. Slik pleier det å være. Nå er vi fremme.

– La oss først av alt gå inn i varmestuen og fordele vekt, sa Martin.

 

Vi hadde aldeles for mye med oss, slett ikke plass til all maten og vinen, men nå hadde vi heldigvis kjøpt den og måtte bare få den med oss. Mens Martin rotet og omorganiserte sekken sin, rotet og omorganiserte jeg litt i en søppelbøtte, og fant meg en gammel avis jeg kunne bla i. Martin styrte og stelte og sorterte mat, tørrmat her, pålegg der, middag, ditt og datt, ikke stort for meg å bry meg med.

– Sjekk heller værmeldingen du, sa Martin. Og jeg sjekket værmeldingen, nå som vi var kommet frem og turen skulle begynne, sjekket jeg værmeldingen. Fra i går. Den så veldig bra ut, litt sol, litt skyer, kjempebra.

– Er du klar, spør Martin?

– Så godt som, svarte jeg, plukket opp den maten jeg skulle bære, og stappet den ned i sekken. Det gikk seg til, så lenge jeg slakket litt på reimene. Sekken ble godt full og temmelig tung, men ikke på langt nær så tung som Martins, den egoisten. I ettertid er det vanskelig å skjønne prinsippet bak vektfordelingen hans. Han bar teltet, kokeapparatet og i tillegg halvdelen av maten. Jeg bar ingenting ekstra, bare mitt eget og det var det stort sett og forresten engangsgrillen. Sekken var helst lett, og jeg enda mye lettere enn sekken. Nå var det å komme seg ut, nå var det friluft, riktignok kaldt, men pytt, vi skulle nå uansett gå, bortsett fra at Martin måtte ordne et og annet inne på toalettet først, det var voldsomt til forsinkelser. Hva i all verden skulle være å ordne nå? Jeg forsøkte alt jeg kunne å bli irritert, hadde ikke nubbesjans. Jeg benyttet tiden mens Martin var på toalettet, til å spankulere rundt på Finse stasjon, den røde, ennå ikke nedlagte. Alle som har tatt Bergensbanen, vet hvor nøye NSB er med å informere om at dette er Bergensbanens høyeste stasjon: ”Neste stasjon, Finse. Vi vil for øvrig minne om at dette er Bergensbanens høyeste stasjon. 1222 meter over havet.” Martin og jeg har produsert mange vittige vitser rundt denne tørre informasjonen, det lille selvskryt fra NSB, ” ja, dere hørte riktig 1222 meter, det er ikke så lite imponerende om vi i NSB selv skal få sagt det. I utstillingen ’Kampen mot snøen’, som finnes i rallarmuseet like ved stasjonen, har vi forsøkt å gi et innblikk i hvilke hindringer våre menn har måttet overvinne for å gi dere passasjerer en behageligere måte å reise på. Plattform høyre side, kort opphold.” Jeg lo av vitsene våre og av mine egne tanker, jeg var så lett til sinns at jeg ikke kunne la være å ha noe å le av. Jeg lo fortsatt da Martin kom ut fra toalettene, og jeg sa helt ut av sammenhengen: der borte ligger det ved.

– God idé, sa Martin, selv om jeg ikke hadde kommet med noen idé. Martin gikk likevel for å hente veden, som slett ikke var ved, men rusk og rask etterlatt på stasjonen.

– Skitt, den er våt, sa han, da han kjente på den. – Det hadde vært flott med et bål i kveld, hva?

– Jo, sa jeg.

– Kanskje det finnes tørr ved inne i muesumsbygningen? spurte han, og uten å vente på mitt svar som heller ikke var noe å vente etter, gikk han dit. Jeg også.

– Denne er tørr, sa han.

– Ja, sa jeg, – men er den vår?

 

Vi bandt veden hvor den kunne få plass. Enhver snor på sekken fikk nå sin funksjon, der det var mulig, var det ved. Sekken var stapp full på forhånd, nå fikk den i tillegg betydelige mengder ved festet til seg. Tyngden tenkte vi ikke på. Vi tenkte bare på hvordan det ville bli om kvelden, lystige og glade, med et sprakende bål, og ikke mer ved igjen. Den situasjonen ville vi ganske enkelt utsette, så det var egentlig ikke noe mer å snakke om. Vi la så mye ved mellom reimene som vi overhodet kunne få plass til. Da det ikke var mulig å tøye reimene lenger, gikk vi. Vi så ut som to vandrende st. hans-bål. Jeg hadde en del ved løselig festet til reimer på toppen av sekken, den dinglet frem og tilbake på selve lokket, og når jeg gjorde noe uforsiktig, for eksempel hoppet lite grann eller endret tempo med et rykk, fikk jeg veden i hodet. Bang. Greit nok, litt ved i hodet fra tid til annen har ingen vondt av. Martins sekk var nå så tung, at han hadde problemer med å løfte den opp på ryggen. Han måtte skjære en grimase i det han gjorde det. Men da det var gjort, var alt i orden, da kunne vi gå og vi gikk. Vi stod der og gynget litt, så gikk vi. Krysset jernbaneskinnene, ned den lille skråningen til grusveien på sørsiden, jeg fikk veden i hodet, bang. Martin måtte ta en forsiktig vei, han måtte gå sikksakk. Det var noen tunge st. hans bål som var ute på tur. Og veden var vel strengt tatt ikke vår.

– Jeg vet ikke, sa Martin, som hadde veden sin bak og på siden av sekken, – jeg har nå veden litt diskret festet, i hvert fall. Den vedstabelen du har på toppen ser påfallende ut, prøv å ikke være så synlig.

Det der var så spøkefullt sagt at jeg bare måtte le, jeg lo med åpen munn og med lyd, skikkelig magelatter, det dinglet både av meg og veden. Folkene, sikkert stasjonsfolk, vi gikk forbi, så uforstående på oss. To vandrende st. hans bål, hvorav det ene holdt på å knekke sammen av latter. Det var nok et syn.

– Vi later som ingenting, sa jeg, lo jeg, – vi går bare som om denne veden har vi hatt med oss helt hjemmefra.

– Det har jeg gjort hele tiden, svarte Martin.

 

Og så var vi i gang. Fjellturen var begynt. Det er så godt å tenke på, det er Finse, høyfjellet. Der går man ut og hører hjemme. Her er store områder fjell og vidde, og man er overbevist om at slik skal det se ut. Her kan man gå ut av toget, trekke luft inn og puste. Her kan man gå hvor man vil, her er utsyn for øyet, frisk luft for nesen, stillhet for ørene, her hører man til, her kan man være kald og ha det godt, fryse og trives, her kjenner man at man er levende og vil være det. Fjellet skuffer aldri, det ligger der og det er bare å reise dit. Stein, regn og sol, de uimotståelige elver, fosser og stryk, topper og tinder, bratte skrenter og loddrette stup, gress og jord, dammer, pytter og hele små innsjøer, det ligger der og venter, det er bare å dra. Det hadde vi gjort. Og vi kunne ikke vente. Vi gikk så fort vi kunne få det til under vekten av femten kilo proviant og trettifem kilo tømmerstokker, bort fra sivilisasjonen, bort fra stasjonsområdet, bort fra alle gruslagte veier rundt Finse stasjon, forbi Finsehytten, til høyre ved Finsevannet, til høyre ved første anledning, det er bare å komme seg vekk, komme seg strake veien til herlige snaufjellet. Det ligger en demning der, mellom Finsevannet og elvene og vannene på østsiden, bygget for å holde Finsevannet under kontroll, det er laget mur og passasje til å gå i, men der kan ikke vi gå, for det er helt umulig.. Vi må gå på selve muren, balansere på muren, kappløpe der. Muren er helst for bred, vi risikerer overhodet ikke å ramle, trass vår tunge vekt og vinglete sekker. Når muren var slutt, måtte vi hoppe ned. Jeg fikk veden i bakhodet, Bang! men jeg tenkte at det var som ventet og fortsatte som var ingenting hendt.

– Det er merkelig, jeg har ikke så lyst til å hoppe og sprette i dag, sa Martin. Han merket nok også tyngden.

– Jeg har lyst, men klarer det ikke, sa jeg, og hoppet.

 

Det var ikke noe å gjøre med det. Vi var på Hardangervidda igjen. Området rundt Finse, høyfjellet. Vi hadde vært der før, vi visste hva gikk til og hva vi hadde å oppleve. Vi snakket om dette, snakket om tidligere turer. Der var stedet vi hadde teltet, det samme lille vannet, bekkene som rant fra det, det var like ved jernbanen, vi hadde tatt et senere tog den gangen, og det var også tidligere blitt mørkt. Det regnet og vi bar ved. Vi snakket om hvordan det hadde vært, at det hadde vært kaldt og surt, men at vi mirakuløst hadde klart å tenne et bål i regnværet. Engangsgrillen hadde vi glemt, tenk hvilken katastrofe, vi skulle til fjells og grille koteletter, og glemte grillen. Det kunne blitt en stakkarslig middag, men det ble det så langt ifra, tvert imot, kotelettene ble meget smakfulle grillet over bålet og de bakte potetene vi la inn i glørne, ble myke, varme og smeltende på tungen. Det var et mirakel av et bål og et måltid for livet, jeg glemmer det aldri. Rødvin i regnet. Det var så deilig å snakke om dette og være her igjen. Det var som å gjenoppleve det dobbelt, både ved å snakke om det og ved å være her igjen. Jeg tenkte jeg ganske snart skulle begynne å snakke om en jente jeg har blitt kjent med, en aldeles nydelig jente. Håret er lyst, og ansiktet er også lyst. Der er det fregner og der smiler det alltid. Enten skulle jeg begynne å snakke om henne med det samme, eller så skulle jeg vente til vi hadde drukket litt vin og jeg kunne snakke mer åpenhjertig.

Vi gikk videre, inn over det vidunderlige området, hvor den brede elven som renner ned fra isbreen deler seg i mange mindre elver, dette er en elv så norsk som norsk kan være. Jeg kjenner den godt, den kommer ned i bratte fall og dundrer mot kampestein og berg, i den er alle steiner glatte, den har iskaldt vann fra breen og skal ned til lille Finsevann, den strømmer over stein og grus, med små gressøyer i midten, den støter mot stakkars steiner plassert i leiet, vannet skal rundt og frem, og blir rasende ved forstyrrelser, støter og spruter og plasker, det klukker og syder og renner, det er en liten norsk elv det finnes tusenvis av. Denne er som alle, en favoritt. Forrige gang var det ingen bro, så vi måtte gå oppover, langs etter den, på jakt etter et sted å krysse over. Til slutt hadde vi måttet ta av oss skoene, og vade over. Iskaldt, deilig vann, strømmende rundt føttene våre, runde, glatte steiner på bunn, de beveger seg når man trør på dem, de ligger og lurer, all bagasjen i hendene, det er dårlig med balansen, vannet strømmer på, det gir seg ikke. Og man må gjøre avveiningen, forsiktige skritt så man ikke ramler, eller komme seg bort og ut av det iskalde vannet som etterhvert blir direkte vondt å være i. Det er svært sjelden man ramler, og når man først gjør det, er det sjelden så vondt som man frykter. Vi kom oss over den gangen, og nå kunne vi gå over broen.

– De blir fjernet for vinteren, sier Martin. Det sier han alltid.

 

Og så hadde vi en vannpause. Man stopper ganske enkelt opp. Kanskje er det en rennende bekk akkurat der man står, kanskje må man nyte medbrakt, altså vann fra en rennende bekk noen hundre meter lenger tilbake. Kaldt og friskt uansett. Norsk fjellvann skal nytes i store slurker, og man skal sløse. Herlig utørst skal man være. Min mor har som kroneksempel på hvor tåpelig man kan være, historien om hvordan hun og far hadde kommet til en elv, og så først hadde drukket det gamle vannet i flaskene, før de hadde tatt til med det ferske. – Vi skulle selvfølgelig ha tømt ut det gamle, avslutter hun historien. Her vi stod nå, var det ingen rennende bekk. Men vi hadde vann fra jøkulelven lenger tilbake, og det gjorde godt å få lettet skuldrene for tunge sekker. Jeg benyttet også anledningen til å ta av meg unødig yttertøy. Til fjells skal man være behagelig kledd. T-skjorte og tynngenser fikk være nok, varme kunne jeg lage meg selv, den kommer fra kroppen og aktiviteten. Martin beholdt jakken. Langt der fremme gikk det et menneske. Vi satt der og drakk vann, og så en prikk flere hundre meter av gårde. Vi bestemte oss for å ta igjen denne prikken. Og vi bestemte at vi skulle ikke spise lunch, før dette var gjort. Da skulle vi imidlertid spise ordentlig. Så langet vi ut, og det er treffende sagt. Vi har noen lange, hengslete kropper, med bein som skapt for å langes ut. Skikkelige skritt, den ene foten sendes frem, farvel til den, og så den andre, langt av gårde, ikke noe knussel, her. Sekkene var så tyngende at skrittfrekvensen kunne ikke være all verden, men lengden hadde vi så å si innebygget. Vi langet ut. Slukte meter. Og snakket om denne damen, vi bestemte oss for at prikken der fremme måtte være en dame, en 43 år gammel dame. Fraskilt mente Martin, uføretrygdet mente jeg. Det var pussig så vi la ut og diskuterte denne røde prikken langt der fremme, fant ut litt av hvert, gav henne den ene livskrisen etter den andre, men berømmet henne for godt mot, hun hadde kommet seg igjennom dem, og hadde fortsatt planer for tilværelsen. Hun var jo her. Det er god trøst i mektige fjell, de ligger der og venter, skuffer aldri. Det var godt med vann i elvene, godt med kulde i luften. Det var vilt og godt å gå. Jeg tenkte jeg skulle snakke om hun jeg hadde møtt, hun der nye, jenta. Hun var så flott, hun hadde lyst hår og smilte stadig vekk. Jeg hadde sagt til henne: ”Vi møtes på Godt brød klokken fem.” Det hadde hun gjort, hun møtte opp. Det var ganske enkelt utrolig. Jeg sa jeg kunne hjelpe henne med noe norsk, hun studerte nordisk, jeg sa jeg kunne hjelpe henne med syntaksen, hvis hun var interessert. ”Møt opp på Godt brød, klokken fem.”

– Hvordan går det med pedagogikken? spurte Martin.

– Godt, svarte jeg, – bare godt. Og jeg la ut hvor nyttig det kan være å få repetert litt norsk.

 

Vi hadde ikke gått langt, før vi måtte ta pause igjen. De lange skrittene hadde nok krympet noe etterhvert, og den labre skrittfrekvensen hadde bare forverret seg. Damen lunchen vår avhang av, lå fortsatt langt foran.

– Hva tror du hun heter? spurte Martin.

– Randi, svarte jeg. Og Martin var enig, enten het hun Randi eller Kari.

– Hun heter Randi, sa jeg.

– Hun må gå langt, hvis hun skal komme seg til Krækkja før kvelden, sa han.

Der hadde han et poeng. Sekken hennes var for liten til at det kunne være et telt i den, det var ikke engang noe vi gjettet, det hadde vi sett, så å si. Og noen turisthytte finnes ikke før Krækkja. Hun hadde en lang tur foran seg, hvis hun da ikke hadde fast tilholdssted på Finse, og bare skulle ta seg en liten runde. Jeg likte ikke tanken. Hva om hun snudde før vi tok henne igjen? Det kunne få ubehagelige følger for lunchen vår. Martin illustrerte sin holdning til problemet, med å ta seg en god slurk vann. Det kom også litt småyr i luften, litt kjælen fuktighet. Det var kjølig og godt. Veden ville bli våt, men hva gjorde nå det? Vi ville alltid klare å finne på noe. Og ble det ikke bål, var det ingen katastrofe. Vi hadde både kokeapparat og engangsgrill, denne gangen hadde vi ikke glemt den. Tøffe gutter sulter ikke. Martin sa ingenting, satt bare og så på den generøse naturen om oss. Skjønt, han ville vel ikke kalle den generøs. Jeg tror ikke han har et særlig poetisk forhold til den, han har ikke et særlig poetisk forhold til noe. Det er jeg som er poeten. Men dessverre en av den mislykkede sorten, som ikke klarer å si noe vakkert uten at det blir komisk. I samtaler med Martin blir jeg alltid avslørt.

– Det er fint her, sa jeg bare. Martin kikket bort på meg, som om det virkelig gikk an å si noe sånt, – det er bare bra det regner, sa jeg.

– Det er ikke regn, dette, sa Martin, og tok på sekken.

 

Vi kappgår alltid. Det er stilltiende kappgang hver eneste anledning. Han langet voldsomt ut, jeg etter. Det var ingen problem å holde følge, når sekken hans var så mye tyngre enn min. Noe slikt falt det ingen av oss inn å innrømme. Jeg ville gjerne demonstrere for ham, at jeg ikke hadde problemer med pusten eller noe, og startet en samtale. Jeg la merke til at han brukte flere enstavelsesord enn jeg, enten var han sliten eller samtalen uinteressant. Som svar på dette satte han opp farten, opp på en liten høyde.

– Der er hun! sa han, og gikk noe voldsomt. Jeg etter. Jeg fikk ikke se henne, jeg vet ikke hvor langt foran hun var. Det tok på å gå sånn som dette, rykk og napp, opp og ned små bergknabber og ujevnheter, særlig med de ved-lessede sekkene vi hadde. Vi ble slitne, jeg ble i hvert fall sliten, og tempoet dabbet seg av. Ingen kvikke rykk nå lenger, ikke engang godt tempo, nokså daft, hendene på stroppene for å minske presset mot skuldrene, blikket frem, munnen åpen, gå. Yren lurte seg til å bli litt regn, nå og da, og så kom Randi gående mot oss, forbi oss. Rød regnjakke.

– Det var henne, sa jeg.

– Vi spiser lunch, der borte, sa Martin.

 

Til å ha høyfjellets naturprakt til disposisjon, var det ikke noe overvettes område vi fant å spise lunch i. Det var en puslete bekk som rant nedover et steinlandskap, hvor gresstråene stakk litt umotivert frem innimellom. Og steinene var halvhjertet kledd i mose og skitt, og fjellene rundt oss holdt seg godt under de majestetiske høyder. Mot nord kunne vi fortsatt se jernbanelinjen og Finse stasjon, det dominerte synslinjen og forstyrret naturfølelsen. Lenger borte var riktignok Hallingskarvet, og det er jo flott nok, men det var for langt unna til å gi oss noe utbytte. Det var egentlig ganske middelmådig, ingenting å snakke om, et av de dårligere steder på vår fabelaktige rute mellom Finse og Ustaoset. Av alle de perler som der finnes, skulle vi spise lunch – her.

Men mat måtte vi ha, og kartet viste ingen andre vannmuligheter i det nærmeste området. Vi kunne ikke ta sjansen på å gå og risikere å bli halvmette til middag, heller. Det fikk bli her. Martin fant frem kokeapparatet. Det er sang og livslykke dette, her er vi på snaueste fjellet, vi har kokeapparat og teposer. Vi er uangripelige. Glem alt jeg har sagt om at turen har bedre utsikter å by på. Her er praktfullt og godt å være. Det yrer og regner, det suser av vannet som er i ferd med å koke, den velkjente lukten av rødsprit. Brødet skjærer vi opp med lommekniv, til pålegg har vi en liten pakke salami og baconost som har gått ut på dato, vi har feilberegnet litt med pålegget, vi har ikke engang bringebærsyltetøy. Men spiller det egentlig noen rolle? Feilen er ikke større enn at vi har knapt, og at det vi har er av dårlig kvalitet, i hvert fall ikke så bra som turskiver med bringebærsyltetøy. Bortsett fra dette er det hele utmerket med pålegget. Martin er også fullt på høyde med situasjonen, og foreslår en rasjonaliseringspolitikk av en annen verden. Vi er nødt til å ha baconost på minst annenhver skive, fordi vi til enhver tid – også til siste slutt, – skal ha mulighet for salami. Det vil si at vi helst ikke skal røre salamipølsene, for når vi ser det minker, kan det være vi ikke vil spise med fullt ut fri samvittighet. Og vi har problemet med den siste pølsen, som forplanter seg til problemet med den nest siste, tredje siste, og så videre, han har en voldsom utlegning om dette, han snakker i flere minutter, det er det samme for meg, jeg liker baconost gått ut på dato. Det er dessuten et utmerket turpålegg, man slipper å stresse med kniver og alt mulig, det er bare å klemme ut en dæsj, og så er man ferdig til å spise. Der koker vannet. For kontrastens skyld begynner det å regne litt skikkeligere, det regner så vi merker det, fyldige, kalde dråper treffer oss på hodehetten, skuldrene og nevene, renner ned der det kommer til, hendene blir kalde og lyserøde, helt herlig. Tvers igjennom herlig. En slurk te, og varmen strømmer rundt i kroppen innenfra, som hadde vi drukket cognac. Det kan bare regne

– Du skulle gjøre mer for å beskytte veden, sa Martin. Jeg ser bort på sekkene våre, og det er ikke vanskelig å være enig med ham. Sekken er gammel, og ser ut til å være mer effektiv i å støte bort impregneringsmiddelet enn å støte bort regnet, den er søkk våt. Man skulle trodd noen nettopp hadde plukket den opp fra en andedam. Men inni den har jeg plastsekker, og av rullen river jeg av en som jeg legger litt sånn så som så over veden, for å gi inntrykk av at jeg bryr meg om problemet. Vi ordner også maten, pakker sammen, legger den i poser og tetter til, for at ingenting skal bli unødig fuktig. Vi har vært med på dette før, det skal ikke være mulig å se på vårt humør at det regner og er kaldt og vanskelig.

– Hva med en konkurranse? spør Martin. Og vi har en konkurranse.

 

Det regnet grundigere utover ettermiddagen og kvelden. Det plasket ned mens vi gikk og hadde vår konkurranse, som var en bokstavlek der det gjaldt om å si byer som starter på den bokstaven forrige by sluttet med. Fra Dubai til Istanbul til Larvik gikk leken i et tempo som holdt tritt med det vi gikk i, altså etterhvert ikke allverden, mens veden ble søkkvåt under vårt provisoriske plastdekke og vi ble søkkvåte under der igjen. Det store problemet var bokstaven ’y’, utenom York er det ikke lett å komme på byer med det navnet. Så når vi hadde sagt Bombay, Tampay og Nordby, oppstod unektelig en liten luke mellom oss, der den som tenkte gikk bakerst. Men så tok vi hverandre igjen og sa Yaoundé, Youngstown og Yokohama, og holdt det gående i fire samfulle timer. Opp og ned fjell og knauser, over gresstuster og steinlandskap, vedkubber i hodet, tunge, overlessede sekker. Så ville Martin ta kvelden.

– Har du noe imot det? spurte han.

Den var åpenbart for tung, sekken hans. Det var tidlig, det var ikke antydning til å begynne å mørkne, men Martin ville ta kvelden. Jeg forsøkte meg med at det kanskje kunne være lurt å gå lenger, komme litt i forkant, vi skulle jo helt til Ustaoset og toget derfra gikk søndag klokken 1951. Der måtte vi være med. Han svarte meg, det tok nok på med den sekken, det fikk være greit med en rast, vi kunne heller gå lenger i morgen. Her var det vel også fint nok. Det lå et vann her, og fra vannet rant en liten elv, og i elven lå det steiner. Jeg foreslo å gå litt nedover elven, det ville sikkert være fine rasteplasser nedover der også.

– Hva er så galt med denne? spurte Martin. Bortsett fra at det var for tidlig og ikke overmåte vakkert, var ingenting egentlig galt. Det regnet grundig, men det gjorde det overalt. Her ville det ikke utgjøre noen forskjell å gå lenger ned, kliss våte var vi uansett, og det samme var alt utstyret. Inkludert veden. Vi bestemte oss for å finne en teltplass. Vi la fra oss sekkene, og gikk for å finne en flekk der det var noenlunde flatt, og til en viss grad mykt, det fikk holde, så skulle vi alltids komme oss gjennom natten. Vi fant et sted, det var litt skjevt, men det var i hvert fall ikke særlig humpete, og det var gress der. Dessuten hellet det ørlite nedover, det er viktig i regnvær, det vet alle som er blitt liggende i en grop.

– Dette får være bra nok, sa Martin, og hentet sekken.

Det er guffent å sette opp telt i regnvær. Fingrene vil ikke være med, det er ork å ta dem ut av lommen, stive blir de straks i regnet, kalde jernstenger, spissfindig arbeid, nei, takke seg til å stille seg rett opp og ned og hutre. Det kjennes bedre. Men ingenting går lettere ved å utsettes, det er bare å hente frem teltstengene, tre dem gjennom duken, få dem gjennom, det går selvsagt ikke så fort som man skulle ønske, hullene er liksom litt mindre og vanskeligere å treffe i regnvær, dessuten er alt umulig, men blir man sint og irritert blir det vanskeligere. Man skal ta den tiden man trenger og sette teltet skikkelig opp. Vi må hente plugger, iskalde og våte de også, og sette dem ordentlig ned i jorden. Når alt er gjort, må vi gå over en gang til og kontrollere at alt sitter som det skal. Gjør det ikke det, må vi ordne det på ny, om nødvendig montere hele teltet om igjen. Og når det er aller minst fristende, når det regner, er det aller mest viktig. Hvis ikke alt er stramt og fint, vil det danne seg dammer i teltduken, og derfra vil det etterhvert lekke. Spesielt i vårt telt, som ikke er nytt. Regelen er at dårlig arbeid straffer seg, ingenting er verre enn å måtte stå opp og montere telt på ny, midt på natten. Det vet vi. Denne gangen var det bare noen få plugger som måtte justeres, strammet litt her og der, så var det greit. Teltet så bra ut.

– Jeg starter fyringen av bålet, sa Martin.

– Jeg gjør klar maten, sa jeg.

Vi kunne ikke ta hensyn til været, når det gjaldt bålet. Skulle vi ha gjort det, ville det være umulig med bål, og bål ville vi ha. Martin gjorde alt som stod i sin makt, kjælte og degget med veden, la den over bålet med tørr side ned og våt side opp. Den våte siden beskyttet mot regnet, den tørre siden stod mot ilden fra oppskåret trespon og medbrakt papir. Jeg pakket poteter og løk inn i folie. Det dryppet fra ermene mine, små dråper lå på skjærefjøla (av plast) jeg brukte, vannet rant fra folien, jeg skar opp nye biter og pakket dem inn, gjorde maten klar til grilling, uansett. Det er viktig å bestemme over regnet, innfinne seg med været, ikke la surt vær få noen innvirking på lykken. Rett og slett lykken. Greier man det, får man også gleden over å ha vunnet over noe, i solskinn får man alt gratis. Så brenner da også bålet, det går, naturligvis går det. Det knitrer og spraker og brenner. Vi rekker rutinemessig armene i været og jubler. Deretter gjør vi klar grillingen, fyrer opp engangsgrillen, fyller vin fra trelitersdunken, tar oss litt hjembakt brød til forrett, gjør oss klar for høydepunkt. Potetene og løken ligger klar i folien, hjembakt brød har vi med, ananas har vi med, meierismør, rømme, alt tenkelig tilbehør har vi med, og alt tenkelig tilbehør bruker vi. Det pøser ned og vi griller, jo visst er det mulig. Forresten var det ikke koteletter, men biff. Skikkelig skal det være.

Men rett skal være rett, regnet gav seg ikke og maten og vinen gav ikke fullt den frydefulle følelsen de i solskinn ville gjort. Vi var når sant skal sies en tanke mer innesluttede og mindre snakkesalige, enn vi vanligvis er når vi har tre liter vin til disposisjon. Ikke at vi kom med mishagsytringer og leverte utsagn som senket standarden på stemningen, vi gjorde bare ikke den muntre innsats som skal til for å løfte den. Vi satt der i regnet, i lyset fra bålet, og drakk kald rødvin fra en blå plastkopp. Det er ikke noe å lage et stort nummer av, vi klaget ikke, klager aldri, men det førte til at jeg fant det upassende å begynne å snakke om hun der, hun jeg hadde planlagt å snakke om i vinrusen. For det første var det ikke særlig til vinrus, for det andre var jeg dessuten såpass våt og kald og ille til mote, at det falt seg liksom ikke naturlig å begynne å snakke om henne nå, selv om hun var fabelaktig blid og bestandig fikk meg i godt humør. Til og med når hun ikke var til stede, fikk hun meg i godt humør. Nå også fikk hun meg i godt humør. Jeg var i utmerket humør, og tok en god slurk vin. Vin blandet med regnvann – smaker godt. ”Jeg snakker om henne i morgen,” tenkte jeg. Martin satt og stirret inn i bålet. Fuglene vet hva han tenkte på.

Uansett om det regner eller er klarvær, pleier våre bålseanser ende med at Martin samler all tilgjengelig ved og slenger det alt sammen på bålet på en gang. Det skjedde denne gangen også. Martin reiste seg opp, fant all veden vi hadde igjen, og kastet alt i hop på bålet, sammen med matrester og graps og annet som kanskje kunne brenne. Bålet flammet opp så godt det bare kunne i regnet, og så glødet det seg sakte ut, mens vi så på det. Når det sluttet å avgi varme, eller når det gav fra seg så lite varme, at regnværet fikk overtaket, gikk vi og la oss. Ryddet ingenting, alt lå strødd utover. Vi drakk ikke engang all vinen, drakk knapt. Tennene pusset vi i det lille fjellvannet vi lå ved. Bålet var nå så lite, at det nesten var aldeles mørkt. Vi måtte føle oss frem til vannet, bare noen meter fra teltet. Deilig, bedagelig, trøtte var vi, det skulle bli godt å sove, i lyden av trommeregnet mot teltduken. Det var bare ytterklærne som var ordentlig våte, innvendig var det rimelig tørt, og i innerteltet var det ikke mer enn fuktig. I soveposen ble det varmt. Jeg hadde militær disiplin, og oppbevarte mine våte klær innenfor posen til tørk. Iskaldt med en gang, men en frisk og sunn kropp fungerer godt som ovn, det ble snart varmt, noenlunde varmt, når glidelåsen var trukket så langt opp som overhodet mulig, og bare hodet lå utenfor soveposen, gikk det an å holde ut. Det var egentlig ganske koselig, regnet hamret og plasket i teltaket, vi var tre, fire timers marsj til nærmeste sivilserte bygning, og det gikk mot natt.

Jeg fikk ikke sove. Det hører med, jeg hadde ikke ventet noe annet, men jeg lå nå der og hørte på regnplaskingen og fikk ikke sove. Bakken var naturligvis hard, det var riktignok gress under der, men gress er når man kjenner etter, ikke særlig mykt. I tillegg hadde jeg ikke annet enn et tynt, gammeldags, forslitt liggeunderlag, og soveposen var også mye for gammel. Dette visste jeg også på forhånd, og kunne som ingenting leve med. Verre var det at jeg måtte tisse. Det er i sannhet en fordømt situasjon. Man ligger i den gode, varme soveposen, og må tisse. Det presser på i nedre del av mageregionen. Litt for stort trykk, der. Dette vil ikke gå over av seg selv, det vet man godt, det vil tvert i mot bare bli verre og verre, det vet man dessverre også godt. Nye mengder kroppslig avfallsvann vil komme til, og gjøre sitt for å øke trykket, det er nok av vin og kaffe som skal skilles ut. Og utenfor er regnet og elv og vann som sildrer, det er så ubeskrivelige mengder vann i verden, og noe av det presser på og vil ut. Det vil bare bli verre, ingenting er bedre enn å lette på trykket, bare la det gå, men det skal jo helst gjøres utenfor teltet, og der er så ubeskrivelig mye kaldere, våtere og ufyseligere enn her inne. Det skulle kanskje gå an å vente til i morgen, men det går selvfølgelig ikke an og det vet man så utmerket godt, det beste er å få det gjort, og så ligge og ha det godt etterpå. Det beste er å få det gjort. Få det overstått, gjøre det først som sist, det vil bare bli verre og verre, kom igjen nå, gå. Slik fornuft er lett å støtte opp under, når man sitter trygt og varmt hjemme i sofaen og tenker over det, når man ligger der i soveposen, er det ingenting som frister mer enn å utsette avgjørelsen i all evighet. Ut av soveposen går man bare ikke. Jeg ble liggende. Det var en passende tid å filosofere i. Kanskje kunne jeg komme meg frem til noen dype og varige tanker? Sjansene var små, det lo jeg av. Det var komisk. Jeg lo og jeg lo, og funderte på hvordan man var i godt humør til fjells, selv om regnet trommet i teltet og man lå i soveposen og måtte tisse.

– Det var voldsomt, dette regnet, sa Martin.

– Ja, sa jeg. – Jeg må på do.

Jeg hørte Martin le. Demonstrativt. Han måtte nok ikke på do. Jeg fortalte ham at den værmeldingen jeg hadde lest, det var fra gårsdagens avis som hadde meldt været for i dag, vi ante ikke hvordan været ville bli fremover.

– Hva så? sa Martin.

Nei, hva så? Vi kunne risikere at dette været ville holde seg hele helgen. Kulde, vind og regn, vi var slett ikke kledd for slikt, og hadde vel brutt noen fjellvettregler i forberedelsene. Jeg var absolutt bestemt at jeg ikke skulle være den som foreslo å snu, men hvis forslaget skulle komme, ville ikke jeg spille tøff og blånekte. Man skal ha respekt for fjellet. Jeg sa ingenting om dette.

– Det kan bli stygt vær, fremover, sa jeg bare.

– Og du må på do, sa Martin, og snudde seg over på siden.

Ja. Jeg måtte på do. Det var bokstavelig talt det mest påtrengende problem der og da. Jeg lå og ventet på et lite opphold, en liten pause i plaskene, et lite smutthull å tisse i, men det regnet bare desto mer dundrende, i tillegg til at den alltid ulende vinden filleristet teltet, slik at i hvert fall jeg tenkte at om et øyeblikk har vi ikke teltet over oss mer. Man går bare ikke ut i slikt vær. ”Tenk hvis hun hadde ligget ved siden av her,” tenkte jeg, ”det var henne og ikke Martin som lå der.” Det er pussig så tanker kan ha avstand til virkeligheten. Virkeligheten var at jeg lå der, Martin lå ved siden av og sov, og jeg lå våken og måtte tisse. Mer og mer, det er på en måte behagelig å holde seg litt, men alt innenfor visse grenser, og nå var disse grensene tøyd så langt det lot seg gjøre. Nå var det alvor. Nå gikk det ikke an å utsette det lenger.

– Haha, lo Martin, i søvne, da han merket at jeg beveget meg.

Huff, så kaldt det var, å være ute av soveposen. Å være inne i soveposen var også kaldt, men å være utenfor var verre. Jeg slengte på meg en t-skjorte, jeg slengte på meg en treningsjakke. Huff, så kaldt det var, jeg tok på treningsbukse, huff, så trangt det var å manøvrere. Velvel. Jeg var kledd, mer eller mindre kledd. Nå skulle jeg ut. Det var to glidelåser om å gjøre. Først én i innerteltet, og så én i ytterteltet. Det var bare å trekke dem ned, først den ene, så den andre. Gå ut. Det var bare å gjøre det. Jeg stirret på denne glidelåsen, den første. Martin sov, han sov ganske sikkert. Jeg la planer, jeg la planer for å gå ut og tisse mest mulig effektivt. Alt måtte være klart på forhånd, skulle jeg knytte skoene eller skulle jeg ikke. Selvsagt ikke. Jeg skulle bare trekke ned glidelåsen i innerteltet, ta på meg skoene, og så var det ytterteltet og ut og alt sammen så fort som overhodet mulig. Klar ferdig: gå. Jeg trakk ned glidelåsen, jøye meg så kald luften i forteltet var, og der var det en alvorlig søledam skoene mine sto i. Og hver gang jeg kom borti teltduken, drysset vanndråpene ned over meg. Det var trangt, og jeg er ikke laget for slik tranghet. Jeg tok på meg skoene, de var på, så åpnet jeg glidelåsen til ytterteltet, jeg var ute, jeg var ute! Nå kunne jeg tisse. Jeg gikk noen skritt, tissing, det blåste i sikksakk, men jeg var konge i verden. Jeg stod og tisset på toppen av Finse, i øspøs regnvær, og langt fra henne jeg elsket, nå var jeg overbevist om at jeg elsket henne, og aldri hadde jeg vært i bedre humør. Jeg stod litt der ute, etter at jeg hadde tisset ferdig også. For å markere min kongelighet. Tissefanten ute. Så gikk jeg inn igjen. Glidelås igjen, den ytre, i teltet, skoene av, i dammen med dem, kropp og bein og det hele inn i innerteltet, glidelås igjen, klærne av og oppi soveposen og pakke den så tett det er mulig å gjøre det og sovne så lykkelig det er mulig å sovne.

 

Neste dag våknet vi til strålende sol. Jeg skriver setningen en gang til, for slike mirakler skal man ikke bare skumme over i forbifarten. Neste dag våknet vi til strålende sol. Vi lukket opp øynene, og det var hvitt lys i teltet og skinn i teltduken. Naturligvis hadde vi våknet flere ganger i løpet av natten, man sover sjelden natten i strekk når man ligger i telt, men til slutt våknet vi altså og dagen måtte være i gang. Så lå vi litt og kikket i taket, før vi åpnet glidelåsen på hver vår side, først i innerteltet, og så den ytre, og der så vi like opp i det lyseblå. Vi hadde våknet til strålende sol. Vi strakte våre bare overkropper ut på hver vår side, fortsatt halvt liggende i soveposen, som en snegle, eller hva slags dyr vi skal sammenligne oss med, der lå vi og speidet etter skyer, mens solen skinte over Hardangervidden, gress, stein, vann og mose. Det var ubeskrivelig, men vi var der. Det er vanskelig å forestille seg en bedre måte å våkne på.

Vi latet begge som om vi var vel vant med slik lykke, og snakket om andre ting. De søkkvåte klærne fra i går hang vi til tørk på teltsnorene, og det som ikke fikk plass der, slengte vi over noen steiner og der det tilfeldigvis landet. Det verste rotet og søppelet fra i går fikk vi orden på, det la vi i plastposer og der det hørte hjemme. Frokost hentet vi fra sekkene våre, tørt brød med gammel baconost, salami annenhver skive, ingen hotellfrokost kan konkurrere med dette, putrende kokekaffe på kjelen, frisk fjelluft og t-skjorte, og hele dagen foran seg, du verden, vi måtte virkelig streve for å late som om vi var vel vant med slik lykke. Vi spiste vel en fem, seks – tolv tusen skiver hver, før vi pusset tennene i nærmeste elv, pakket sammen tøyet og teltet, en lek, og så kunne vi endelig ta sekkene på ryggen og gå, løpe, hoppe, sprette, du store min tid for en dag! Det kunne bare ikke gå fort nok. Sekkene var også lettere, ikke lenger ved, ikke lenger regntung, det største måltidet spist, sekken føltes så lett at man ville hoppe av dette alene. Man ønsket det skulle være mange elver, skrenter og stup, det flate landskap kunne ikke være nok.

– Vi må gå i jevnt tempo, sa Martin, og sprang.

Jeg etter, oioioi, som jeg forfulgte ham. Det gikk opp og ned, hit og dit, rykk og napp, vi løp oppover skrentene for å riste den andre av oss eller ikke bli ristet av selv, vi løp nedover også, vi løp der det var mulig, og mulig var det visst overalt. Rett som det var hadde vi en liten samtale, en liten finte, før den ene var av gårde på ny. Vi var begge spreke og ville begge være sprekest. Naturen fikk seg en liten pause, den var så rikelig at vi kunne la den være. Vi trengte ikke suge inn inntrykkene, trengte ikke få med oss alle detaljene, de storslåtte synene, flotte fjell, vann og gress og stein med mose og jord, det var overalt, solid og sterkt, det hadde vist sine krefter om natten, nå viste det sin skjønnhet. Jeg sa dette til Martin i en alvorlig tone, og han ristet på hodet og satte opp farten. Vi gikk som var det bare nedoverbakke. Vi hoppet der det var mulig. Og dette var visst også mulig overalt. Vi kom til en elv, vi hoppet frem og tilbake fra side til side, på steiner og grunner, store hopp og små hopp, bare for å bevise at det ikke var elven men vi, som bestemte hvor vi skulle befinne oss. Men der tok vi visst feil, for til sist var det nok elven som bestemte likevel. Plutselig var Martin på høyre side og jeg på venstre, mens elven var blitt bred og dyp og stri og uten steiner å hoppe på. Det var ikke snakk om å snu, aldri snakk om å snu, vi fosset nedover sammen med elven. Skulle holde følge med vanndråpene, hehe. Den delte seg lite grann, elven, noe som gjorde at Martin kom enda mer til høyre og jeg enda mer til venstre, vi mistet hverandre av syne, men det førte bare til at vi måtte gå enda fortere for å komme først ned uansett om akkurat vår vei var bittelitt lenger. Det var en nydelig, nydelig elv, og så herlig å løpe ved siden av nedover, jeg hoppet over frem og tilbake der det var mulig langs etter min lille elvearm, hoppet fra stein til stein i elven, med sekk og fjellsko, og der selve elven munnet ut, hadde naturen produsert et fiks ferdig reklameinnnslag. Det var så vakkert at man skulle trodd det var en spøk, i det minste et filmtriks. Enda et øyeblikk man kunne leve om og om igjen for resten av livet, eller trykke på pauseknappen i. Bare stoppe opp.

Det var et lite vann, et praktfullt vann, en liten kulp, kanskje rundt tretti meter i diameter, hva husker jeg? Størrelsen var vidunderlig, vannet var så friskt og klart og rent, og omgivelsene speilet seg i det, knauser og stein på ny. Både min og Martins elvearm rant ned i dette vannet, og det var også enda en elv som rant ned i det, samt en elv som rant bort. Det var slikt overskudd av vann og liv, klukket og sang og rant, kjølig og fristende, gresset var grønt og stein og fjell. På himmelen, solen, den hang der og strålte og gav selvsagt, selvfølgelig alt sammen sitt rette lys. Det sildret, sydet og bruste, her var valget snevert, det var av med klærne og uti vannet. I slike situasjoner konsulterer man ikke gradestokken. Man har heldigvis glemt den. Fremtidig sykdom og mulige forkjølelser er latterlig fjernt, den som tenker slikt – takk og farvel. Her skal man i det hele tatt ikke tenke, instinktet er nok. Det er den ene foten uti, så den andre, det er selvfølgelig altfor kaldt, men disse kroppens signaler skal viljen bare overvinne. Det er bare å legge seg ned og se til himmelen, man flyter! Det var ikke verre, det var neimen ikke verre enn dette. Det var bare å legge seg ned, så flyter man. Man er innpakket, i iskaldt, friskt fjellvann. Man kan sprelle med bena, man kan svømme på rygg og på mave, man kan dukke hodet under og man kan plaske i vei. Man er konge i verden og fri til alt. Jeg svømmer rundt, kroppen sier det er kaldt, men det er greit, det var ikke så ille som ventet. Egentlig var det ganske behagelig, sier kroppen, og det overrasket meg ikke det minste. Jeg har badet før og vet hvordan det føles, men dette vannet var eksepsjonelt, selv i fjellnorske forhold. Og når man kommer på land, er man det friskeste, sunneste menneske i verden. Håndkle har man ikke, men hva i himmelens navn skal man vel med håndkle? Solen gjør jobben, og en sjokoladebit gir også det innvendige av kroppen sitt fortjente velvære. Og vannet jeg drikker, er fra elvearmen min. Vannet drar meg ganske enkelt uti igjen. En reprise på nytelsen. Velter meg bare uti, ferdig dukket på forhånd, konge i verden, fri til alt, det er bare å la tankene og velværet strømme, og prise seg lykkelig over at hukommelsen er i stand til å huske dette her. Det er mulig å ha det så bra det går an.

– Du har badet, sier Martin. Han hadde sittet på andre siden, men til slutt måttet ta turen rundt til meg likevel. Det var min side som hadde det flotteste svaberget. I tillegg hadde jeg kjeksen og mesteparten av sjokoladen, det var ingen sak for meg å være tålmodig og vente.

– Ja, sier jeg, – det er friskt. Alt man sier, blir annerledes når man sier det til Martin. – Det var en skikkelig fin rasteplass vi fant.

– Dette er ikke noen rasteplass, svarer han. – Men vi kan godt ta en liten stopp, sier han.

Og det har han helt rett i.

 

En reinsdyrjeger kommer gående. Vi ser ham på lang avstand. Han kommer gående på vår side av vannet. Det er nødt til å ende med et møte. Nå er han her.

– God dag

– God dag

– Ja.

– Det er skikkelig fint her i dag. Fint vann.

– Ja. Har dere sett noen reinsdyr?

– Reinsdyr? Nei.

– Ikke? Hvor kommer dere fra?

Vi peker og forklarer. Det er slik en morsom situasjon. Martin og jeg, og en reinsdyrjeger. Vi forklarer ham hvor vi har vært, og han forklarer oss noen enkle prinsipper om reinsdyrjakt. Blant annet setter de pris på at turgåere er kledd i fargesterke klær, slik at de synes godt og ikke kan forveksles med reinsdyr, eller stein og gress i nærheten av reinsdyr. Bare for å være på den sikre siden. Han gir inntrykk av at det er fort gjort å bli skutt, i det minste at uhell kan oppstå, hvis man ikke tar sine forholdsregler. Martin er kledd fargesterkt nok, men jeg har på meg en ganske slitt, lys lilla, falmet genser, som er helt på grensen av hva reinsdyrjegere kan like. På lang avstand er det ikke godt å si om jeg er et menneske, en stein eller et reinsdyr. – Vanligvis skjer det ikke uhell, avslutter reinsdyrjegeren.

– Ha det bra, sier vi. – God jakt.

Og reinsdyrjegeren forlater stien, og går rundt vannet på andre siden. Steder vi ikke har vært. Martin forteller om den gangen han hadde sett en hel flokk reinsdyr springe av gårde, han hadde nettopp kommet over en åskam og så stod de gjemt på andre siden. Jeg sier at jeg aldri har sett reinsdyr eller elg, vilt. Så pakker vi sekken og går.

 

Det brer seg utover, fjell og vidde, hele tiden er nye syn. Man står på en høyde og ser utover, man går ned, og det samme syn ser annerledes ut, det er hele tiden noe nytt. Det er så rikt. Man går, man kan gå. På venstre siden har vi nå en fjellvegg. Hvor kom den fra? Rett til værs går den, majestetisk og mektig. Den skal følge oss hundrevis av meter. Så byttes den ut mot ny lang utsikt, til Hallingskarvet, enda en gang dukker det opp helt der over på andre siden av jernbanen og lenger. På høyre side har vi endeløs utsikt av fjelltopper, vann og norsk, norsk landskap. Vi må nå gå opp på en ny høyde, det går oppoverbakke. Martin haler fra, han er seig i oppoverbakkene. Jeg tenker at jeg trenger lunch, det er det som er årsaken til at jeg ikke klarer å holde følge, litt mat og jeg er på gang igjen. Martin ser ikke ut til å trenge mat, han er som en fjellgeit og øker selvfølgelig tempoet når jeg blir hengende etter. Jeg sliter i oppoverbakkene. Det samme gjør for så vidt vegetasjonen, den sliter i høyden, og nå går det oppover, fra de drøye tusen meter vi allerede er på. Gresset gir seg, mose finnes det mindre av, etter hvert forsvinner også den. Her er steinørken. Områder vant med å ligge under noen tonn med snø og is, ligger nå bart, goldt og øde. Uheldigvis eller snakker om flaks, det er etter som man ser det, vi befinner oss i dette området samtidig som det er tid for lunch. Klokke har vi ikke, men utpå dagen må det være, og sultne er vi, i hvert fall jeg.

– Vi må snart spise lunch, roper jeg.

– Vi går litt til, sier Martin.

Og vi går litt til. En gedigen steinrøys ligger der plutselig, steinur, vi har nok havnet litt utenfor stien, vi må passere denne uren, stein strødd som sukkerkorn. Den er mektig naturen, selv når den ligger der og hviler. Vi langer ut, over uren, fra stein til stein, jeg tar større sjanser og tar ham igjen, han er forsiktig og må la meg gå forbi, han klarer ikke å opprettholde farten. Jeg snarere øker på, lynende fort, føles det, fra stein til stein, jeg har gjort det før og vet hvilke steiner man skal sikte etter, de aller største. Og hvis noen steiner er løse, klarer man det, man er ung og sprek, det er vanskeligheter vi lever av, er det ikke mulig å gå enda litt fortere? Jeg går så fort jeg bare kan, småløper, Martin som er redd for feller og for å falle og for å vrenge foten, kommer bak, langt bak, lenger og lenger bak, det nytter ikke å konkurrere med ham her, han er ingen konkurrent. Det liker jeg og øker tempoet enda bittelitt til.

– Det kommer til å ende med en ulykke en dag, sier Martin.

– Der er det et vann, sier jeg. – Der kan vi spise.

Og det kan vi. I dette nakne steinlandskap finner vi et vann vi kan spise ved. Det er en pytt av et vann, det ligger der i en grop mellom stein og grus, og har ingen elv, bekk eller tegn til liv, det er ingen sirkulasjon, det ligger bare der, blankt og øde. Og rundt er ikke noe gress, ikke noe mose, ingen insekter, det er bare litt lav på steinene og oss. Her skal vi spise.

– Du tar deg av maten denne gang, sier Martin. Og det gjør jeg. Det er rømmegrøt. Jeg setter kokeapparatet på den flateste steinen jeg kan finne, det var ikke vanskelig, og tenner opp. Det velkjente sus, den velkjente rødspritlukt, det velkjente orkester fra ”nå skal vi spise”. Vann har vi fra den golde pytt like ved, det er sunt og godt vann, vi forsyner oss trygt, selv om det ikke er stort og rennende. I dette øde, høye vann, vil det neppe komme noe urent. Jeg smaker på det for sikkerthets- og for moroskyld, joda, det er fjellvann i originalinnpakning. Man kan bare sløse med det. Rømme og rømmegrøt ligger i sekken, det er allerede funnet frem, meierismør, sukker og kanel ligger også klart. Alt er klart. Det er bare å ta en titt på himmelen, på vannet og på steinene, for å konstaterte at også livløst landskap kan være vakkert. De er stillferdige og mektige, steinene. Dette blir storlunch, helt som den skal være på norske høyfjellet.

Martin vil tenne bål. Han har funnet noen markeringskvister fra vinteren. Jeg ser på ham, han er bålbesatt. Han blir som et barn, før det tennes snakker han alltid om hvor unødvendig det er med bål, hvor viktig det er å rasjonere på brenselet og at vi egentlig ikke trenger noe særlig med ved, men det ender alltid med at han fortapes helt og brenner altihop på en gang, før han gir seg ut for å lete etter mer og jager meg med seg. Han har selv sagt at hans store mål i livet, den intelligente sivilingeniør som også har kunnskaper i gresk, latin, filosofi og historie, at hans drøm ville være å få ansvar for å passe på et bål, gjerne ved siden av en elv, der han i tillegg hadde som oppgave å lage demning og nye elveløp. Det er dyp filosofi over dette. Nå har han tent opp bålet. Ingen legger de tre små plankestubber mer forseggjort enn han, en pyramide over gresstustene, papirbitene eller pappen han har brukt for antenning. Han snakker om branntrekanten, brennstoff, varme og oksygen, der han er svært opptatt av oksygenet. Pyramiden er ikke tett, det er åpning på alle sider for at oksygenet skal nå inn til de små, slitne flammene. Ligger ved siden av og puster på det. Han er borte i bålet nå. Flytter en pappbit for å la flammetungene slikke trestubbene bedre, det er et lite puslebål, men det flammer opp. De tre plankestubbene brenner nå, og han kan legge på flere, det gjør han. Det ser merkelig ut med dette bålet, det er midt på dagen, lyst og fint, ikke for kaldt, og ikke skal vi lage mat på det, det er et rent overskuddsbål. Det brenner bare et lite bål i steinørkenen. Og Martin ligger ved siden av og stirrer inn i det. Og jeg ligger lenger unna, ved den flateste steinen jeg fant, og venter på at rømmegrøten skal koke. ”Når jeg kommer hjem, ber jeg henne på rømmegrøt,” tenker jeg. ”Kanskje jeg kan si jeg skal hjelpe henne med noe syntaks, eller et eller annet. Bare få henne med og så stole på rømmegrøten. Det er fenomenalt godt.” Der koker det, bobler og popler, jeg har i rømmen, rører rundt, kjenner lukten, det er helt stille, bortsett fra suset i kokeapparatet og putringen fra grøten. Lyden av skjeen som skraper bunnen, der jeg rører. Vi har ingen klokke, men nå har det gått syv minutter, grøten er ferdig, kom og spis. Jeg tar av hele grytekaret, legger lokket over kokeapparatet, flammen slokker, det er branntrekanten, manglende oksygen, jeg tar med maten bort til Martin og bålet. Det gjøres enkelt, jeg heller en god slump grøt rett fra karet over i skålen til Martin, og en enda bedre slump til meg, forsyner meg enkelt og rikelig. Rikelig med sukker og kanel også, og meierismør, selv om jeg som vanlig etterpå husker at det ikke er nødvendig med meierismør i rømmegrøt. Snuse litt. Og så er det skjeen nedi, fiske opp en liten munnfull, holde den i den kalde fjelluften, kjøle den ned, og inn i munnen, varmt, rømmesurt og mykt. Det er så godt at det svimler. Og Martin ser inn i bålet, og jeg tenker at får jeg bare i henne noe rømmegrøt, vil hun smelte totalt.

Martin er som vanlig ferdig med spisingen en stund før meg, han spiser ganske slapt. Jeg skal spise rubb og stubb. Alt i hop. Da min første, fyldige porsjon er spist, forsyner jeg med resten, det som er blitt liggende igjen i gryta. Kald grøt, forbausende kald grøt, stiv og tykk og etter hvert seig grøt, hadde det ikke vært for sukkeret og kanelet, som knaser som før, hadde den vært bortimot uspiselig. Den er bortimot uspiselig nå også, det er utrolig hvor kald den er blitt, jeg må si det til Martin, snakke litt om det. Jeg må fortelle ham at det bare er kald rømmegrøt og kald kaffe, som virkelig fortjener betegnelsen ’kald’ når det gjelder mat. Den er kald som fjelluften, seig og svulmende. Merkelig og naturlig. Til slutt blir den så stiv og tykk og mildt kvalmende, at ikke engang jeg kan spise den. Det skjer alltid. Og da er det tid for kaffe. Den golde pytt gjør tjenesten, der er nok å ta av, vi fyller kjelen derfra. Jeg ordner til, kokeapparatets orkester, kaffe og vann på slump, nok av begge deler, nøyaktige fem, seks minutter, cirka, og kaffen er ferdig, joda, noe grut får man alltids i munnen, men det er fort gjort å spytte ut igjen. Kaffen er god og varm og tankevekkende. Vi er borte ved det lille bålet som knitrer, vi snakker ikke så mye, der har vi drukket opp kaffen. Den siste koppen jeg forsøkte å fylle til meg selv, var stort sett grut. Vi vasker og skyller kopper og kar, kanskje var det dumt å bruke det livløse vannet til å skylle i, hvis det er så tomt som det ser ut, kan det ta lang tid før kaffegruten og rømmerestene nedbrytes, nåvel, naturen finner nok en løsning. Vi tar sekkene på oss og går. Igjen.

 

Først nå merker vi klokken. Tiden. Det er ettermiddag, og i morgen ettermiddag skal vi være ved Ustaoset. Det er lange vidder igjen. Vi går, vi må gå.  Vi ser på kartet, det er skrekkelig lite som vi har gått hittil, en liten prikk, en avstand vanskelig å få øye på, langt over halvparten gjenstår, vi har knapt gått så det synes. Utrolig. Vi må ta igjen. Det rykkvise tempo og de mange, lange pauser har ikke slukt kilometre, vi er ennå ikke kommet til Krækkja, og selv om vi skulle klare å komme oss til Krækkja, har vi en lang søndagstur foran oss. Hvordan kan det ha skjedd? Vi har da holdt godt tempo, når vi først har vært i gang? Bortsett fra i går, da sekkene vitterlig var for tunge. Da kan vi ikke ha gått fort, selv om det føltes slik. Vi snakker om dette, kommer med våre teorier, og går på. Men Krækkja lar vente og vente på seg, den kommer ikke, ligger ikke bak svingene, over haugene. Det skal ligge ved enden av et vann, Krækkjavannet, men dette vannet kommer ikke. Og når det kommer, varer det evig. Vi går jevnt nå, kappgår ikke så tydelig, tar ingen pauser, ingen rykk, går bare tungt og raskt. Bort fra steinørkenen, nedover til gressletter og myrlandskap, små bekker vi må hoppe eller småvade over. Skoene er solide fjellsko, de tåler vann, og skulle de ikke gjøre det, tåler vi det. Noen ganger trår vi under, vannet slår over skaftet, da skvulper det litt når vi går. Men vi bremser ikke.

Et annet par, søsken- eller venninnepar er også ute, den ene sitter med skoen av og sokken av på ene foten.

– Hva er det?

– Nei, har bare litt vondt i foten. Er det langt til Krækkja?

De har ikke kart. Vi viser på kartet, det er enda et stykke igjen. Vi sier at vi ikke bare skal til Krækkja, vi skal også videre. Vi skal rekke tog på Ustaoset i morgen klokken ti på åtte.

– Oi, sa de bare, men de visste nok ikke hva det innebar. De hadde ikke kart. De visste ikke hvor langt det var til Ustaoset. De stolte blindt på turistforeningens oppmerkninger og hytter. Og nå satt de der med vondt i foten.

– Er dere sikre på at det går bra?

– Ja. Skal bare hvile litt.

Det skulle de få lov til. Vi måtte gå. Og nå var det jeg som gikk, jeg som gikk hardest, jeg vinner. Martin blir hengende igjen. Jeg kommer til enden av vannet, jeg går videre, over en liten bakketopp, og der er hytta som den skal være. Stor og innbydende. Myke senger, varmt vann, kanskje, kjøkken, god plass, stoler og bord, lunt og altfor godt, vi har telt og fristes ikke. Jeg går forbi hytten, jeg tar til venstre, jeg gir på opp en bakke, bort. Martin kommer bak, femti meter bak, når han kommer til hytten, er jeg på vei oppover bakken. Jeg vet hvor demotiverende det er, komme til målet, men så var det ikke målet allikevel, ikke engang en pause, det er bare å fortsette. Hvor demotiverende dette er når man er sliten, man er ikke fremme, man må gå, det er mer igjen. Endatil en bakke. Lang, lang og bratt. Den er jeg i ferd med å gå, og den er ikke så veldig bratt, den er lang og slak, svak helning oppover, sti i midten, grønt gress på begge sider, liten, stor haug på viddefjellet. Der går jeg, kreftene buldrer i kroppen, bakken tar ikke slutt, det er en lang, seig bakke, tungt å gå, vi har gått hele dagen, det verker litt i skuldrene, det sliter litt i beina, men jeg går fortsatt, går bare på. Lange, jevne skritt, bakken forseres, det er klyv, og over bakkekammen er solen i ferd med å gå ned, naturen serverer meg sitt kveldslys, og jeg er i den. Det er meget vakkert, jeg har krefter igjen, jeg kan gå. Og når toppen endelig nærmer seg, går jeg raskere, lengre og raskere skritt, høyre og venstre fot, slenger dem frem, den ene foten, så den andre, jeg blir sterkere, det verker ikke, jeg er myk og fin, og så er jeg der, så er jeg på toppen. Den lange bakken er tatt, det er overstått og var ingenting. Jeg går enda litt til, der er det en liten vannpytt, udrikkelig lite, men ved siden av er høyt, gult gress, og i det legger jeg meg ned og venter. Sekken ved siden av. Der er rikelig med sjokolade og drikkevann. Kort vei, dit.

Det er en herlig følelse. Jeg er i kortbukse, ligger i gresset med knærne opp og hendene under hodet. Endelig har jeg tatt ham i en oppoverbakke, ærlig kamp. Der kommer han, sakte skritt, er sliten. Han er langt borte i synsranden, han skal gå en stund og vise hva form han er i, jeg kjenner situasjonen, det har vært meg mange ganger. Nå ligger jeg og venter, slitet han gjennomgår, har jeg overstått for lenge siden, jeg har vært gjennom det, jeg kan slappe av og se på ham, eller se hvor jeg vil, noe jeg selvfølgelig gjør. Han kommer seg opp bakken, seigt og jevnt, og bort til meg, til hvilestedet. Der stiller han seg opp. Jeg kjenner meg godt igjen, det har så mange ganger vært meg.

– Skal vi raste nedi dalen der? foreslår jeg. Jeg nevner ikke med et ord konkurransen jeg har vunnet. Martin setter seg ned han også, tar av seg sekken og setter seg ned. Sier det er for tidlig å raste nedi dalen. Vi må minst komme oss bort til veien, riksvei 7, den ligger langt der fremme. I hvert fall en time å gå. Og når vi kommer til den må vi følge den et stykke før vi krysser den, og når vi har krysset den må vi selvfølgelig gå et stykke til, for å telte ved siden av en bilvei, det gjør vi ikke. Han viser på kartet hvordan det ligger an, det ser ikke bra ut. Først og fremst med tanke på morgendagen, det blir en kjempetur uansett. Men også med tanke på teltplassen, går vi forbi dalen der nede, kommer vi riktignok til riksvei 7 etter en stund, men det er faktisk et lite stykke før vi kan krysse, og deretter må vi komme oss bort, få den vemmelige veien ut av syne, og helst komme til en vannkilde. Helst komme til en vannkilde, ja. Det er ingenting slikt merket av på andre siden av veien. Skal vi måtte raste uten tilgang på rennende, ferskt vann?

– Det må vi kanskje. Ellers blir det forferdelig i morgen.

Det er ikke slik det skal være. De to første dagene skal man gå altfor langt og altfor fort i forhold til beregnet, siste dagen skal bare være å trippe i mål. På stasjonen skal man tumle rundt og vente på toget og ha all verdens tid. Vi må gå like langt siste dag, som de to første til sammen. Utsiktene våre er til et kappløp med toget, hvem kommer først til stasjonen? Toget eller vi? Det er det samme for toget, det kommer til stasjonen, stopper og går videre, uansett. Vi er nødt til å være der, nødt til å vinne dette kappløpet, nødt til å rekke det fordømte toget. Bare løpe med sekken dinglende på ryggen og glemme klokken, har ikke tid til å se på den, bare få stasjonen i syne og se om det er folk der og om toget har gått, og hvis ikke ta ut de siste krefter og komme oss til perrongen, der vi utslitt ramler over ende, lykkelig lettet over at vi greide det, hvis vi greide det. Hver gang det skjer, lover man seg selv at dette får være absolutt siste gang, heretter skal det være romslige marginer og god tid, aldri mer ute i siste liten. Forrige gang jeg lovet meg selv dette, løy jeg altså. Vi ville få dårlig tid. Og hva vi kunne ta inn ved å drøye kvelden, var for ingenting å regne, solen var allerede nede bak de høyeste fjellene, snart ville det mørkne og bli mørkt. I mørke kunne vi ikke gå, det er meningsløst og bare for dem som er i alvorlig trøbbel eller i millitæret, altså alvorlig trøbbel. Kveldene skal holdes hellig, de skal bli minner for livet, ikke bare teltet opp og i soveposen. Det er tull å presse på, og gå seg utslitt. Dette tenker jeg, der jeg går fra Martin i nedoverbakken. Jeg går alltid fra ham i nedoverbakker, men lettere nå, fordi han er sliten og ikke tar opp kampen. Og derfor kan jeg småløpe nedover. Det er kreftenes og seierens logikk. Kreftene svulmer når man føler man har dem, og i nedoverbakke går det uansett av seg selv. Det er forresten et flott utsyn å gå nedover, bortsett fra bilveien vi skimter i det fjerne, er det en fin liten slettedal som ligger der nede i kveldssolen. Det er en rimelig stor gresslette med kampesteiner spredt rundt omkring, små hauger og noen lyngtuster her og der, litt bærlyng og litt røstlyng, vil jeg tro. Rødt og grønt og gult gress. På høyre siden er det et stort vann, litt for stort til å være ordentlig sjarmerende. Det kruser seg i det og er til og med litt bølgeskvulp inn mot land. Et lite vann som forsøker så smått å være innsjø. Der nede står jeg og venter.

– Vi kommer oss aldri bort til veien i dag, sier jeg til Martin. – Vi skal spise middag og slå opp telt også, det er godt å få litt kveld. Vi får heller gå ekstra i morgen.

Martin var enig. Det var ikke noe å gjøre ved, vi fikk raste her og la det stå til. Vi fant et sted å slå opp teltet, passe mykt, noenlunde jevnt, og ingen grop. Det var kaldt, vi frøs. Vi tok på oss tørr, usvett undertrøye, og ekstra genser, frøs likevel. Luften var for kald, vi fikk ikke noe varme i oss. Det gikk stivt og mekanisk med alt vi gjorde, teltstenger, plugger og snorer, bare få det opp og noenlunde på plass, slik som i går, det så bra nok ut. Jeg prøvde å bevege meg og vifte med armene, satt ikke i ro, gikk rundt omkring, det var for kaldt likevel. Merkelig. Til middag skulle vi ha gryterett, Martin satt på en stein. Jeg fisket frem grytteretten, kjøttdeig og en øl. Vi hadde med hver vår halvliterboks øl, det vi hadde lyst på, hadde vi med, nå ville jeg ha min. Lite grann øl, før vinen, en styrepils til matlagingen. Dessuten føltes det tåpelig å bære den, uten å drikke den. Det føltes tåpelig å drikke den også, iskaldt. Her er ikke noe ved, ikke noe bål å varme seg på, det er bare kroppstemperaturen jeg gjør mitt beste for å nedkjøle, med en iskald øl. Martin vil ikke ha øl, han vil ha vin, vi har skammelig mye vin igjen. Gryteretten putrer og lager seg ferdig. Jeg satt der med ølen min, det sprudlet verken av den eller av oss. Da middagen var ferdig, spiste vi den. Jeg sa som vanlig at det smakte uventet bra, at det var en god idé med gryterett, at det fungerte godt med stekte poteter ved siden av, dette var bra mat jeg ville ha mer av. Jeg forsynte meg rikelig og spiste godt, men det var ingen fest. Det var kommet frost i oss, som vi sier i Rogaland. Martin spiste også en liten skvett, drakk den lille plastkoppen rødvin, så ville han bare gå og legge seg. Håpe på imorgen. Jeg hadde fortsatt ikke fullført ølen. Tenkte jeg fikk drikke den opp, og sa det til ham. – Jeg sitter oppe litt til, sa jeg. Javel. Han hentet frem tannkosten, og gikk ned mot det litt for store vannet, for å pusse tennene der. Så kommer han tilbake, går inn i teltet, og legger seg. Jeg igjen utenfor, i kvelden og kulden, mellom Krækkja og riksvei 7, der sitter jeg alene med min øl og meg selv, og gjør ingen verdens ting.

Det er fortsatt godt med øl igjen i boksen, kaldt og dovent, jeg klarer ikke å drikke mandig. Det er små slurker, nærmest nipping, hadde noen sett det, ville jeg blitt ertet. Kaffe- og cognacvarme er det ingenting av, det er snarere motsatt effekt, for hver slurk, strømmer kulden gjennom kroppen, armer og ben, fingre og tær, hver lille slurk. Men det er for dumt å helle ut, og det er på sitt vis koselig å sitte der. Man har alltid så god tid, når man har god tid på fjellet. I morgen er dårlig tid, men nå, nå gjenstår bare å legge seg, og samme når jeg legger meg, vil jeg få en lang natts søvn til i morgen. Jeg kan bare sitte, kanskje finner jeg frem til noen tanker verd å huske? Eller kanskje finner jeg frem til at jeg må på do igjen? Skikkelige greier. Det var utgjort, det er kaldt allerede, og varmere vil det ikke bli, innbiller jeg meg, av å drive med ordentlige doøvelser her ute. Men det er lettere å stålsette seg nå, enn det var i går, da jeg lå i gode, varme soveposen og skulle ut i regnet. Nå er jeg allerede ute. Jeg finner toalettpapir i sekken, det har vi med, og så gir jeg meg ut på let etter en passende stein å gjøre det ved. Godt mot. På høyfjellet er det viktig å være snill med kroppen sin, den skal ha det godt, den er vårt arbeidsredskap. Noen kortsiktige ubehageligheter skal ikke forhindre at man gjør hva man skal, de daglige rutiner er like viktige og viktigere på fjellet, som i gode varme stuen hjemme. Én gang på do hver dag, så holder magen seg god og lett og fin. Og det samme gjelder hele deg. Dette går jeg og tenker på, mens jeg leter en passende stein å gjøre det ved. Ved hver stein jeg kommer til, er det en bedre stein lenger borte. Til slutt finner jeg meg en stein, der jeg kan sette meg til noenlunde. Og få det ned i en grop. Jeg ordner meg til, tar den tiden det trenger, kaldt og fælt, ingen nytelse, men så er det godt. Man er tom og god og lett i magen, nå kan kvelden og morgendagen komme. Jeg dekker til gropen med en stein. Det ligger ikke noe unødig avfall og binder varme i min kropp lenger, det er bare jeg, sunne, friske jeg. Solen er nå helt nede, men det er fortsatt lyst, skumring. Jeg finner en stein å sette meg på, den kjennes bedre enn den forrige, fullfører ølen. Tar meg en kopp vin også, som premie. Det er fredfullt og flott her. Flott landskap. Over på andre siden av vannet, er noe lys, kanskje er det et hus. Det er ødeleggende. Bilene som passerer over riksvei 7, langt borte, er også ødeleggende. Jeg er ikke så ute i den ville natur, som jeg skulle ønske. I Hardangervidda skulle man kunne være i fred, men sivilisasjon og bedagelighet trenger seg inn her også. På himmelen er stjernene, og jeg tenker som vanlig at disse stjernene ser hun der nye også. Litt hverdagspoesi, der på steinene. Det var en herlig, avslappende stund. Jeg sitter med en blå kopp kald rødvin i hånda og fryser. De kloke tankene verd å huske, er liksom like ved hele tiden.

Så henter jeg frem tannkosten, går ned til det store vannet med bølgeskvulpet jeg også, og pusser tennene. Alt skal være i orden med hygienen. Martin vil nok bli straffet, tenker jeg, for at han bare gikk og la seg uten å gjennomføre de nødvendige ærend. Naturen er streng og vennlig. Serverer rikelig for den som spiller på lag, er en plage for den som slurver. Det er mye å tenke på, når man står og pusser tenner. Jeg spytter ut tannkrem og vann, skyller og spytter på ny, drikker, skyller, renser. Surkler og gurgler. Med vann skal man sløse. Hehe. Jeg går tilbake til teltet, det er tre minutters barfot gange i fuktig gress og stikkende lyng. Jeg tar av meg klærne i innerteltet, ingenting er vått og trengs i soveposen, alt kan brukes til hodepute. Så legger jeg meg ned, lukker øynene, og selv om jeg ikke føler meg nevneverdig trøtt og sliten, sovner jeg straks når det er det som behøves.

 

Vi våkner. Jeg våkner i hvert fall, vrir og vrenger meg litt, joda, litt stiv og sår i skuldrene, litt støl og keitete i beina, litt vond og øm her og der, men nok om det, her er en ny dag og jeg kan ikke huske å ha vært våken en eneste gang i løpet av natten. Slikt skal man sette pris på, og den eneste måten jeg finner for å gi utløp for denne gleden, er å si fra til Martin.

– I dag har jeg sovet skikkelig godt, sier jeg.

– Det er godt det er litt balanse her inne, sier han.

Jeg ler og trekker ned glidelåsene og ser ut, som vanlig, snegleøvelsen. Overkroppen ut, beina i soveposen, men så er jeg visst ute hele meg, allikevel. Det ser ut til å bli en herlig dag, lyst og fint, en tanke overskyet, men ikke iskaldt. Det sier jeg til Martin, som er blitt liggende i teltet, for kanskje å ta igjen noe av den søvnen han gikk glipp av i natt. Jeg har ingen slike behov. Jeg er ute i underbuksen. Altfor kaldt, naturligvis, men å tulle og tøyse litt med naturligheten er bare forfriskende, sånn på morgenkvisten. Det er å puste ordentlig inn og ut, alltid er det spennende å se landskapet man har teltet i, slik det ser ut i nybakt dagslys. Det er liksom mer her enn man hadde forestilt seg, og så er det alltid kortere vei til alle mulige steder man har vært. Tre minutters gange til vannet? Aldri. Men det var et flott landskap, duggfriskt og fredelig. Jeg strekker på min stive, nyvåknede kropp, med strittende hår og gåsehud, og den mykner sånn måtelig, joda, den skal nok klare brasene jeg ber den om i dag. Bare jeg får på meg noen klær, og i meg noe frokost. ‘På’ og ‘i’, joda, preposisjonene er i orden de også, kroppen skal få sitt, både utvortes og innvortes. Utvortes blir det spandert en tørr t-skjorte, funnet frem fra sekken, innvortes skal det bli spandert en utsøkt frokost bestående av tjukke brødskiver, salami og en baconost som så å si ikke har gått ut på dato.

– Det regner, sier Martin, som ennå ikke har kommet seg opp. Han ligger og hører på lydforsterkeren av en teltduk.

­– Utenkelig, sier jeg. Så begynte det å regne og regnet uten opphold i syv timer.

 

Det er viktig å vise naturen hvem som bestemmer. Regn, vind eller surt, det skal ikke spille noen rolle, ikke mer enn det må, det er viktig å ikke slurve, selv om man har det litt ubehagelig. Dette var dagen vi skulle gå. Vår billett sa ubønnhørlig 1951, da gikk toget fra Ustaoset. I morgen var studie- og arbeidsdag, da måtte vi være i Bergen. Og i kveld var det fullt på alle andre tog, 1951 var eneste aktuelle. Vi måtte rekke dette toget, hvis ikke kunne det bli overnatting på Ustaoset og konsekvenser vi helst ikke ville forestille oss. Det skulle bli en lang dagstur i regnet. Desto viktigere var det å få spist en skikkelig frokost. Ingen tjener noenting på å droppe kaffen, for eksempel. Eller bare slurve med den, ikke la den trekke skikkelig, ikke bry seg. Slikt risikerer man bare dårlig humør av, i hvert fall dårligere enn optimalt, og hvem ønsker det? La regnet og den lange marsjen bare komme. Det var frem med kokeapparatet, rødsprit og fyrstikker, det var frem med brød og gammelt pålegg. Det var frem med Martin Sand, som hadde hatt en dårlig kveld og en dårlig natt, og nå var begynt å slurve. Ikke noe toalettbesøk, ikke noe morgenstell, nesten ingen skiver og bare en slapp kopp kaffe. Det er viktig å tømme magen og fylle den med nytt, lett og god skal man være. Avfallsstoffer ut, ny næring inn. Da sier kroppen takk og yter. Jeg satte til livs åtte ti skiver, og drakk all kaffen Martin lot være igjen, det vil si en drøy halv liter førsteklasses kaffe. Denne kaffen var mye for god til å slå ut, så da Martin begynte å mase om at vi måtte komme oss av gårde og gå, pakket jeg sammen sekken og tok kaffekoppen med meg. Det skvulpet og skvalpet, og kom nok litt over kanten, men pytt, vi er i moder natur. Den eneste bekymring var at jeg gikk glipp av den. Og at den begynte å bli kald, hvordan det er, vet alle som har gått med en åpen kaffekopp i realt regnvær. Til slutt er kaffen så iskald, at kald melk ikke er kaldere, og da tar jeg resten i en stor slurk, legger koppen i sekken og går på. Nå kan jeg gå ganske så fritt. Nå kan jeg gå forbi og fra hvem det måtte være. Det regner, men det liker jeg, dette blir en kjempedag. Jeg trenger avkjølingen. Jeg tenker alle slags slike optimistiske tanker, og farer bortover, ganske naturlig, forbi Martin, forbi alt. Det regner, jeg går. På venstre side et stort vann, på høyre et lite fjell, eller en kolle, små greier. Kanskje jeg bare skulle gå opp på toppen, for å bli kvitt noe av overskuddet, det skulle være en smal sak, det er nok å ta av. Vi går i skråningen der, jeg først. Og så ser jeg plutselig det bevege seg foran meg på stien, det er fugler! Den første skuffelsen over at det ikke var firfirsler eller dyr man enda sjeldnere ser, går over i det jeg ser at dette er fugler jeg virkelig sjelden har sett. Og det var ikke bare én, det var to, mange, de dukker frem og fugleløper av gårde, skremte, men ikke så lette, flyvedyktige, at de forsvinner for meg, de går der på stien, samme sti som jeg, like foran meg, det er ryper! Ryper!

– Martin! roper jeg, – ryper! Han er forbausende uinteressert. Setter ikke opp farten. Jeg føler meg som Tusten i Fuglane, jeg har aldri sett på maken, det er ryper, her, like foran meg, de rett og slett løper foran meg! jeg følger etter. Og Martin, Hege, går bak der i jevnt tempo! Det må være unge ryper, det er helt utrolig at de ikke flyr, det er eventyr, flerfoldige meter går de foran meg og jeg kan se på dem, det er fantastisk, men også slik man må regne med, fjellet er raust, det har rikelig å by på og serverer generøst. Jeg bobler av livsglede der jeg går bak dem, ungrypene, de vagger og vugger av gårde, det varer og varer, jeg går bak, de foran. Til slutt tar de til høyre, tar til vettet, kan man si, går oppover skråningen, i stedet for langs etter stien, jeg må fortsette frem mot riksvei 7, like der fremme, du verden, den er der allerede. Det var sjarmøretappe, når man hadde slikt celebert selskap. En hel flokk ryper, på samme sti som jeg. Det er slikt overskudd av opplevelser, overraskelser og naturgleder, det er rikelig av alt, ting man ikke har tenkt på, dukker opp, opplevelser man ikke hadde forestilt seg, er der. Fjellet er tusen ting, fjellet er å være levende, hjernen min går som en propell når jeg har sett ryper. Før jeg hadde merket at jeg var begynt å gå, var jeg fremme ved riksvei 7, plutselig var jeg der bare, kjedelige veien. Men vente der måtte jeg, Martin var bak.

– Jeg foreslår at vi går over her, og så legger vi opp løpet der borte på andre siden, sier Martin, da han kommer, og jeg er enig. Man får selvfølgelig gangsperr og gnagsår og verk og vondt i hodet når man går på asfaltvei på Hardangervidda, men det dreide seg heldigvis bare om femti meter, eller hvor langt det var, så kunne vi krysse over og komme oss vekk, bort i litt ordentlig regnværsnatur, igjen. Fjell og vidde i plassen for autovern og asfalt, i et slikt bytte gjør været fint lite fra eller til.

– Vi må gå jevnt tempo, messer Martin, der vi står på andre siden og legger plan, og denne gangen mener han det. Vi må rekke det toget. Martin har visst klokke allikevel, nå er den ti. Han viser på kartet, vi må minst være på Tuva til klokken 1500, hvis ikke må vi nok kutte på middagen. For en fortvilet situasjon, vi skal ha pølse og lompe, eller tomatsuppe, vi har tatt med nok mat så vi har valg, men så kan vi risikere å bli tvunget til å velge ingenting. Og vi har ikke nådd et eneste av våre mål hittil på turen, vi har alltid til enhver tid kommet langt kortere enn antatt. Nå kan vi ikke tulle lenger, nå kan vi ikke ta pause og henvise til at vi tar det igjen siden, nå må vi komme oss à jour. Så er vi ikke ved Tuva til klokken 1500, så blir det kortere middag. Banna bein. Vi må bare rekke det. Det blir til at vi bestemmer oss for å gjøre det militært, gå i femti minutter, hvile i ti. Vi får stole på militæret, de er sikkert effektive når det kommer til utmarsjer, de har gjort det noen år. Det er det samme for meg, jeg skal alltid kunne klare å hvile i ti minutter, bare vi snart kommer i gang.

Det er også spørsmål hva klær vi skal gå i. Det regner, derom er ingen tvil, det detter ned og det ser ikke ut til å ville gi seg verken med det første eller med det andre, det kommer til å regne i dag. Det ser vi. Så hva skal vi gå i. Jeg vil forsøke meg med lette klær, treningsbukse, regnbukse er klamt, den legger jeg i sekken. Regnjakken også, jeg forsøker meg med den samme, lys, lilla genseren, den ingen regnsdyrjegere ville like å se i nærheten av et reinsdyr, jeg går i treningsbukse og genser, og stoler på at jeg selv vil holde meg varm, når jeg går. Martin tenker annerledes, han har på seg ethvert plagg. Regnbukse, regnjakke, fleecejakke, genser. Ny feil, å gå tykt kledd når det ikke er altfor kaldt, blir man bare tung og apatisk av. Kle av seg når man går, på seg når man står. Det rimer og er lett å huske. Begge deler er tungt og fælt og dritt før man gjør det, kroppen har denne innebygde finten at den tilsynelatende skyr anstrengelser, hva man i fysikken kaller treghet, ethvert legeme vil helst ha det som det har det, for kroppen gir det seg utslag i at man ikke vil ta av seg regnklærne, når man først har tatt den på. Man kan heller gå og ha det litt varmt, det får være, å skifte er surt og kaldt, forresten er det anstrengende nok bare å tenke på det, glem det. Og omvendt er det alltid fristende å bare bli stående i klærne man har gått i, det var jo varmt nok å gå, det ordner seg nok, vanari om man blir litt kald, man klarer seg, bla-bla-bla. Kle deg ordentlig og kjenn hvor godt det er. Jeg tok av regnbuksen. Bestemte meg for å gjøre det, prøvde å gjøre det, prøvde først å vri den over skoene, det gikk selvfølgelig ikke, glidelåsen nede ved beina går ikke langt nok opp, hva slags mislykket regnbukse er det jeg har fått meg? Vel, så tok jeg av meg skoen, prøvde så godt jeg kunne å stå på et ben, helt bra gikk det jo ikke, vrenge buksen av, først ene foten, så andre, greit nok, ramlet litt, fot og sokk i sølepytt, pyttsan, så var det gjort, treningsbuksen føltes lett og fin, det samme gjorde jeg. Regnjakken også, joda, jeg var lett som en fjær. Takk og pris at vi hadde et skikkelig stykke å gå. Jeg er klar til å måle krefter med fjellet. Kom an!

 

Høyfjell i regnvær. Da slipper man ikke unna. Her er ikke trær og skjul å krype under. Og spesielt ikke når man skal rekke tog fra Ustaoset, noen mil unna. Da må man gå, gå i regnet. Akkurat det fryder meg. Her er det slett ingen kamp, naturen og meg, her er det samarbeid. Jeg har stelt godt med kroppen min, den sier takk og yter tilbake. Regnet kan bare komme, jeg skal varme det opp. Dråpene som treffer meg, blir kjapt lunkne. Jeg er i bevegelse og er varm og lett og god. Det drypper deilig vann fra håret ned i ansiktet, svette, snørr og regn. Det er som ville jeg slå armene ut i glede. Stien går langs etter noe buskas, noen gresstrå som stikker uti, ligger over, klissvåte, jeg sparker til dem der jeg går, mer og mer med vilje, går for moro skyld litt ekstra uti gresset, dropper stien, bare for å vise at jeg kan bli så våt man vil, kald blir jeg ikke. Om det går opp eller ned, er klissvåt eller tørt, ingen rolle spiller det for meg. Så lenge man innretter seg, er alt vær herlig. Se på fjellet, det ser godt ut i regnvær, i solskinn kan hvem som helst se at det er vakkert, i regnvær er det kunst, regnvær er for den skolerte, nyansene i grått og de mattere farger, stillheten og verdigheten fjellet mottar regnet i, fjellet ligger der, regnet kommer. Å, det er gøy å tenke på dette, til og med hodet fungerer, hele meg i aktivitet! Til og med min innebygde klokke går korrekt. Når jeg stopper og venter på Martin, har det gått de femti minutter. Jeg tar av meg sekken, henter frem sjokolade, tar en liten bit, henter frem kjeks, tar en liten bit. Spiser, drikker. Tar på meg en ekstra treningsjakke, for ikke å bli kald der jeg står. Holder meg i bevegelse, bøyer og tøyer litt med lette skuldre. De er fornøyde når de ikke har noen sekk å bære, de mykner snart, joda, dette går bra. Like ved renner en bekk, ikke merket av på kartet, en puslebekk som kanskje bare finnes ordentlig i godt regnvær, der fyller jeg vann og drikker. Hadde jeg vært kar for det, skulle jeg stupt kråke.

Så kommer Martin og går dønn i bakken. Den ene feilen fører den andre med seg. Han har ingen ekstra klær å ta på, han har ikke spist ordentlig siden gårsdagens lunch, han har ikke vært på do. På et døgn har han ikke gjort hva kroppen hans har ønsket, det har resultert i en dårlig natts søvn og apati. Han tar ikke engang av seg sekken, den ligger han på, hvilt mot en stein. Jeg smiler og ler og tilbyr sjokolade og kjeks, snakker i vei, samtaler av gårde, spør om det har gått femti minutter, sier som alltid at disse minuttene gikk fint, at hvis vi holder dette tempoet, vil vi nok greie det, det hadde vært godt å komme til Tuva før tre, tenk det! og slike optimistiske ting. Jeg snakker om stien med de gresstråene, der var det utrolig vått! Man overdriver alltid, når man skal fortelle slike historier. Hyperbel, heter det. Jeg sier til Martin at det er rart vi bruker så mye hyperbler når vi snakker. Martin sier han må gå jevnt, for ikke å bli trøtt. Det går bra, men han risikerer å bli trøtt. Joda, jeg tenker mitt, han kunne heller gått fortere, og latt være å legge seg ned. Det ville hjulpet. Det er ikke mening i at jeg skal gå fra ham, uten konkurranse. Vi er i like bra form, det er ingenting som skulle tilsi at jeg står her og er glad, mens han ligger der og er potetsekk. Der er det forresten gått ti minutter, vil jeg tro, pause er ikke nødvendig lenger. Dessuten er vi heldige med været, vi har ikke tid til lange pauser og pauser i regnvær er uansett ingen fornøyelse.

Jeg legger i vei først, han subber seg opp og kommer etter. Dess lenger vi går, dess lenger bak går Martin og dess sterkere og mer opplagt blir jeg. Vi har snakket om det, den som går først vil alltid øke forspranget, og det vil jeg nå. I forseringer av småberg, tenker jeg at jeg ikke skal tape noe på å ta kortere skritt enn han kan komme til å ta, selv om han gikk så sterkt og fort, som overhodet mulig. Jeg tar alltid så store skritt jeg bare kan. Hopper rett opp på den høyere hyllen, dropper mellomtrinnene der de bare ville utgjøre en forsinkelse, det vil si alltid. Det er steinlandskap, stein og berg, vi går på knauser og svaberg, hard, norsk stein overalt, våt av regnet, slik som vi, slik som jeg. Men den er god og hard å trå på, man synker ikke ned. Der det er gjørmehull og sørpe i mellom, kan vi hoppe, og jeg hopper alltid der avstanden er lengst og mulig. Avskyr omveier, kan ikke holde ut nøling, leker meg med at jeg er forfulgt av farlige folk, ikke av sløve Martin, jeg går på og bremser ikke, samme hvor kupert, sørpete og uberegnelig landskapet måtte være. Der underlaget ikke var så hardt som antatt eller ønsket, sank man bare litt ned, et nytt skritt og man var oppe. Beina var allerede våte og sølete, litt skitt fra eller til spilte mindre rolle, man følte seg uansett vill og fri og var det. Kunne det ikke være mulig å spurte opp dette lille fillefjellet?

Og det blir ny pause, de kommer helst for ofte. Det var en stein, en liten bergvegg, som gav slikt fint le for vinden, litt ly for regnet, der stopper jeg, tar av sekken og finner frem ekstra treningsjakke. Full av aktivitet, bøyer og tøyer, går frem og tilbake, klatrer litt på bergveggen, venter på Martin, der kommer han, dabber inn og bang i bakken. Sekken på, de samme klærne på, alt feil, han har gitt opp. Her er ingen bekk, vannkilden er lenger borte, et stykke innover.

– Vil du ha, spør jeg.

– Vil du hente, spør han.

Og jeg henter, til han og til meg og til hele verden, hvis det var det om å gjøre, springer innover landskapet, og finner et lite vann, og fra det finner jeg en rennende bekk. Der stiller jeg meg på en stein, og fyller flaskene. Drikker så mye jeg bare kan av min egen, heller ut og fyller på ny. Man skal sløse med vannet, fjellet sløser selv, det pøsregner. Vann er rikelig i Norge. Skal jeg skli litt på steinen for moro skyld? Se om den er så glatt som den gir inntrykk av? Nei, jeg løper heller tilbake, med vann til Martin og mer vann til meg selv.

– Det var voldsomt til aktivitet, sier Martin. Det høljer ned. Trapsregner.

 

Landskapet forandrer seg. Slik er den norske natur, variert. Finner ikke dens like, ikke slike farger, ikke berg og fjell og gress og vann og elver og gjørme og lyng og søle og steiner og koller og knauser og vidder og pigger og topper og tinder og nuter og skrenter og stup og heng og søkk og fosser og stryk og alt sammen overalt. Vi har ikke engang nevnt fjordene, trærne, kysten, det er ikke aktuelt her, vi er på Hardangervidda. Og der har landskapet forandret seg fra stein- og berggrunn, til mold og gress. I regnvær, vil det si gjørme. Der går vi nå. Eller der går jeg. Jeg vet ikke hva landskap Martin går i. Jeg synger en sang i mitt hode, flere sanger, og ikke bare i hodet, full hals, kjente norske folkesanger, én etter én, først de kjente, deretter de mindre kjente, og til slutt sanger jeg ikke engang kan, jeg dikter selv, lager sanger, hopper og spretter i sølen, og synger om og til hun jeg tenker på og stadig vekk er forelsket i, med nye tekster og nye melodier, eller gammelt begge deler, alt ettersom, synger høyt og blidt inntil jeg plutselig er helt omringet av søle. Det er alvor, ser ut som alvor, her er det bare vann og mudder, det er dypt, jeg må gå tilbake, ta en ordentlig omvei, hvor sprøtt det enn høres. Jeg går tilbake til dit omveien må starte, sier til Martin, roper bak til ham at her må vi gå omvei. Viser hvor vi må gå, det lille, sløve vink fra ham, og jeg går den. Jeg går omveien rundt myrhullet av gjørme og søle, det er en omvei på flerfoldige meter, og jeg har følt meg nødt til å gå den. Det der var et nederlag jeg ikke kan holde ut, tenker jeg. Det der skal ikke bli en vane, tenker jeg. Neste gang kan det være så dypt det vil, jeg viker ikke, tenker jeg. Litt skittent sølevann, bremser ikke meg. Jeg er typen som går på, og det gjør jeg virkelig, raskt og barsk og mandig, går jeg på, videre i regnet, klar til å måle krefter med et skikkelig gjørmehull. De kommer hyppig i dette terrenget, det vil si stadig, det vil si at det er dette som utgjør terrenget, og så får vi se da. Her fremme ser det ille ut, det passer meg bra, så uoverstigelig dypt kan det vel ikke være, og våtere enn jeg er, blir jeg ikke, og hvorfor jeg i det hele tatt driver med disse vurderingene, forstår jeg ikke, jeg har bestemt meg for strakeste veien rett frem, så dette får være nok tenking. Jeg går på, bremser ikke, ser ikke etter veier og omveier, skal ikke la terrenget bestemme farten, den bestemmer jeg, og over denne puslete pytten her skal det gå hurtig, jeg kaller det ‘pytt’ for virkelig å få frem hva jeg synes om den, puslepytt, jeg gir gass, nærmer meg med lange, raske skritt, ser sånn cirka hvor jeg må hoppe, det er bare lite grann altfor langt, jeg kommer til kanten og tar sats og hopper som om det virkelig var mulig å hoppe denne lengden, noe det naturligvis ikke er, ikke engang om det var fast grunn å satse fra, noe det ikke var i det hele tatt, det var gjørme, jeg sank ned, fikk svikt i satsen, det ble et gammelmannshopp med ungdommelige krefter, jeg hoppet og landet så å si samtidig, sank ned til knes, midt i gjørmepytten, måtte ta enda et skritt og synke godt ned med andre foten også, gjørme langt over begge støvleskaft, våtere enn jeg var ble jeg, en god del skitnere også, joda, men det er bare morsomt dette, neste skritt er jeg allerede oppe igjen, eller var det neste der igjen, opp kom jeg, opp, opp og avsted, det var ingenting, det skvulpet i skoene, men det var ingenting, jeg overvunnet alt og var på ny konge i verden. Sølevannet i skoene var en liten pris å betale.

Femti minutter er gått, og vi skal ta pause i et intetsigende landskap. Gult gress, små hauger, litt buskas, ikke noen bekker, pytter eller sildrende vann, bare vått og guffent, som været. Vi står der, Martin og jeg, vi ser at vi kommer til å klare det med ganske så god margin, det vil gå bra. Vi rekker det. Neste stopp blir lunch, og da vil vi allerede ha passert Tuva. Det er ikke langt til Tuva nå, om en liten time er vi der kanskje. Martin smiler og vi snakker, jevnt tempo og de vanlige tingene, vi forsyner oss av kjeks og sjokolade, tygger og holder oss varme. Vannflaskene tømmer vi, drikker forsyne meg opp alt vannet vi har, tomme for vann i pøsregnet, en merkelig følelse. Vi risikerer å bli kliss våte og tørste på en gang. Denne risikoen er imidlertid mildt sagt liten, den eneste praktiske konsekvens er at vi kanskje må vente til vi finner en drikkevannskilde før vi spiser lunch, noe vi uansett ville gjort. Hvem ville vel her oppe drømme om å spise lunch uten en drikkevannskilde i nærheten? Vann finnes nok av. Det er belønningen for å leve i et land hvor regnvær er en del av hverdagen, eller det ble nærmest en underdrivelse, hvorfor ikke bare si at hverdagen er regnvær, solskinn er fest, vi vestlendinger forstår det, her er belønningen, prisen er at vi av og til må innrette oss lite grann og ta i mot noen utfordringer, noe som forresten ikke er pris, men belønning det også. Der er ti minutter passert, søkkvåte sekker på ryggen, og så er det å gå på ny. Jeg forestiller meg at jeg blir skutt ut fra en sprettert, «tsjukk!» har jeg gått fra Martin. Det er ikke noe å snakke om det nå. Jeg legger ut alene over humper og hauger og klumper, mens jeg spiller av tankene som holder motet oppe. Klart man blir våt på beina, og på kroppen og overalt, det pøsregner og har gjort det i timevis på store, nakne fjellet. Men så lenge man er i bevegelse, er man varm, og så lenge man er varm, er det ingen problemer med å være våt. Neste stopp er lunch. Joda, det var bare å trykke på play, så gikk tankene av seg selv og det samme gjorde jeg. Det var ikke verre enn det.

Så kommer Tuva. Der er hun, stedet. Vi har gått jevnt og godt, Tuva ligger der, med sin hytte, sin parkeringsplass og bilvei, greit nok for dem som bare ønsker de behagelige sider ved fjellet, et syn bare å glemme for oss andre, lukke øynene for slikt, den virkelig uberørte naturen blir knappere, men det er for deprimerende å tenke på, så la oss legge Tuva bak oss. Helst litt fort. Det er fælt her, det går trått. Her er motorvei, først tror man det bare er for bilene, skam nok, så forstår man at det samme sannelig gjelder for oss, det er trespors møkkavei opp etter bakkene. Jeg blir sliten og aggressiv bare av å tenke på det, å gå der, huff, et menneske skulle vært forskånet for slikt. Og regnet gav seg selvfølgelig ikke, det ble verre, selvfølgelig ble det verre, det var en del av tingenes orden, her måtte det bare bli verre. Slike veier som dette her hører hjemme på jorder og på Jæren, ikke på ville, vakre Hardangervidda. Det var så man kunne begynne å tenke negativt. Var det ikke skrekkelig vått, dette regnet? Klistrer ikke buksen? Tar den aldri slutt, denne bakken? Naturligvis ikke, ingenting tar slutt i slikt terreng. For hvert skritt jeg tok, ble bakken ett skritt lengre, det var en slik type bakke det var, jeg måtte hente frem høyre venstre fot øvelsen igjen, ingenting gikk av seg selv her, jeg måtte tenke og kommandere, sette frem høyre fot, sette frem venstre fot, først den ene, så den andre, høyre og venstre, seigt og anstrengt, sliten var jeg også, helt pyton alt i hop. Og på toppen av bakken var det langt fra noen forløsning, ingen vakre utsyn av fjell og vidder og fristende landskap, der var det gjerder og enger og gress og graps, og samme traktorsti ned igjen, bred som fanden, to traktorer kunne sikkert passere hverandre her, tenkte jeg depressivt, slike stier hører ingen steder hjemme på viddene. Det fornuftigste jeg kunne gjøre her, var kanskje å slenge meg ned i grøfta og gi opp. Tenkte jeg.

Men naturen er fortrøstningsfull. Det stemmer ikke alltid, slett ikke alltid, men her stemte det og da er det fort gjort å løfte det opp til en allmenngyldig regel. Naturen er i sannhet fortrøstningsfull. For var det ikke i alt elende en liten bekk som åpenbarte seg der nede i enden av bakken? Litt rennende vann? Jovisst, var det vel det, og ikke kunne den være så altfor liten heller denne bekken, jeg kunne jo se den helt herfra. Det var nok. Slike utsyn kan få hvem som helst til å øke farten, i hvert fall når denne hvem som helst er jeg, og bekken innebar lunch. Joda, dette var fortrøstningen. Endelig kjente jeg nye krefter komme til, det hadde det vært dårlig med, en stund. Jeg kunne ikke for all evighet glede meg over å gå raskere enn min kamerat, selv om dette naturligvis for alltid vil forbli en stor glede. Jeg hadde heller ikke noen ferske kongeprestasjoner å hente overskudd fra, verken seierrike toalettbesøk eller storslåtte gjørmetramp, den slags hadde også vært sørgelig fraværende i det siste. Dessuten var det slutt på den utvilsomme motivasjon av å være ille ute å kjøre (få ting gir slik vilje til å ta ut det aller siste, som det å nesten ikke rekke toget), tvert i mot stod vi utsatt til for den bedragerske hvilelyst av å ha målet innen rekkevidde. Det er enkel, folkelig logikk, vi rekker toget samme hva vi finner på, så hvorfor ikke hengi seg til apatien? Gi seg kulden og regnet i vold, sette opp et tomt blikk og subbe seg fremover og en eller annen gang ende opp ved en stasjon, toget vil komme, det skal til Bergen, og der venter en god, varm dusj. Så kan vi heller der tenke over hva vi kunne gjort annerledes. Den slags tanker, tenkt så sløvt som mulig, det er bedragersk hvilelyst og det var jeg plaget av. Disse plagene kom på toppen av alle andre plager jeg greide å tenke ut, for ikke å snakke om  plagene som var her av seg selv. Det var helst litt i overkant. Takk og lov at jeg i rette tid fikk øye på den kjære, lille lunchbekken, nederst i bakken.

Det viste seg å være en liten perle av en bekk. Den klukket friskt, og var stor nok til å klare å dele seg i to, med noenlunde vannføring i begge armer. Jeg hoppet over den ene, og fant meg et slags svaberg i midten. Der tok jeg raskt av meg sekken, og fant frem det varmeste tøyet jeg hadde, altså det som skulle vært en tørr t-skjorte. Det som skulle være en tørr t-skjorte. Jeg skriver det en gang til, for å få frem noe av irritasjonen. Det manglet en tørr t-skjorte. Har dere hørt på maken til tøys? Det var ingen tørr t-skjorte i sekken. Det skulle ikke engang være mulig, men så var det likefrem skjedd. I morges hadde jeg gjort generaltabben å ta ut i den rene t-skjorten jeg skulle bruke til å hvile i, mens den skitne jeg hadde gått i ble lagt i sekken. Jeg hadde gjort det fordi det uansett var turens siste dag. Det skulle liksom være unnskyldningen. Jeg ville ikke få bruk for en tørr t-skjorte i kveld, tenkte jeg feigt. Joda, man er snar til å finne unnskyldninger for å snike seg unna en liten ubehagelighet. Selv om man utmerket godt vet at denne lille ubehagelighet absolutt er å foretrekke fremfor den direkte pinen som senere venter, kroppen er bedragersk slik, den vil alltid utsette det som er vanskelig og frister til sløvhet, glem det, gjør som du skal, det gjorde ikke jeg og her var straffen. Jeg stod uten tørt innerskift. Resultatet var nådeløst. Og velfortjent. Jeg måtte nyte min lunch i den samme t-skjorten jeg hadde gått i. Pøsregn og svette. Jeg vurderte å kaste meg på hodet ut i bekken for en svømmetur, et eller annet skadelig, denne feilen var utilgivelig, men nå som den var gjort, hjalp bare irritasjonen inntil et visst punkt, og så måtte man gjøre det beste ut av det. Jeg tok altså på meg det jeg kunne, regnfrakk og ekstra genser, det var det jeg hadde, men stor hjelp var det ikke, det vet alle som har stått ute en regnværsdag. Tørre klær inntil kroppen er viktigst. Alt annet blir liksom litt, nåvel, med våte klær mot huden, hjelper det ikke stort hva tykt du har utover. Aldri mer, tenker jeg, og det skal jeg holde. Mens disse tankene holder hodet i irritasjon og aktivitet, forbereder jeg maten. I sekken har jeg kokeapparatet og alt som skal til, jeg henter det frem, finner vann i bekken, drikker, ordner. Hele tiden bevegelse. Til lunch har vi valget mellom pølse og lompe eller tomatsuppe med makaroni, brødskiver er ikke til å tenke på, de kan vi ha ved siden av, vi skal ha skikkelig lunch, pølse og lompe er enklest i regnet, men tomatsuppe er best, for det blir man varm av. Så blir det tomatsuppe. At det er vanskeligere å lage, bidrar forresten bare til aktivitet og konsentrasjon, det er bare en fordel.

Når jeg i tillegg kan tenke på hvorfor i all verden jeg gikk ut i tørr t-skjorte i dag morges, hva jeg egentlig tenkte på, har jeg nok å fylle hodet med og blir langt fra gretten. Gjøre som man skal. Når vannet er på kok, er det å skjære skiver. Ingenting må forenkles, på grunn av regnet, måltidet skal være så helhetlig som planlagt. Mens man venter på maten, kan det også være godt med noen skiver. Så man holder seg i aktivitet. Smøre skiver er aktivitet. Å spise er glede.

Martin kommer, langt om lenge. Slenger seg ned og er sekk.

– Jeg er sliten, sier han. – Det er ingen problemer å gå, men det går ikke fort. Sier han.

– Vil du ha en skive, spør jeg.

Det vil han. Men han vil først og fremst skifte til tørt, noe han kan gjøre uten problemer, for han har ikke gjort samme dumme feil som jeg. Han har holdt sin tørre, rene t-skjorte, trygt og godt i sekken, og den skifter han til nå. Ett minutts kulde i bar overkropp, iskaldt regn på huden, – brr, deretter er den tørre t-skjorten på og beskyttet av jakker og regntøy, og det lille minuttets ubehag erstattet av varig velvære. – Hehehe, ler Martin til meg, og det gjør han rett i. – Hehehe, ler naturen også, for nå holder det opp å regne. Det blir lunch i oppholdsvær. Da er det sannelig irriterende å tenke på, at man ikke har det så godt som man kan. Mine klær tørker nok ikke, hans klær forblir tørre, det var en idiotisk feil det der, men jeg får bli ferdig med den, jeg får ordne med maten, spise litt skiver og gjøre forberedelser og passe på suppen. Martin sier han forresten har mest lyst til å sovne. Han har kjørt for lenge på tomgang, den tørre, varme t-skjorten gjør ham døsig og bedagelig, han legger seg bare ned og venter. Og når maten er ferdig, eier han ikke apetitt, spiser bare en munnfull av den rykende, fabelaktige tomatsuppen, noe som egentlig var like greit, for jeg var sulten og spiste resten. Det var en udelt fornøyelse, det var et mirakel av en tomatsuppe. En liter vidunder med makaroni, bare til meg, strålende tjukt og godt, så til de grader i blinken, store skjeer med svulmende makaroni, druknet i varm, tjukk suppe, skje på skje, først fra et lite beger, så rett fra gryten, så bare droppe skjeen og drikke fra gryten, det var så vidunderlig godt, jeg bare spiste og spiste til alt var rent og fire, fem skiver i tillegg. De bare gled ned i farten. Deretter gikk jeg ned til bekken og vasket opp.

– Hadde jeg hatt en medalje, skulle du fått den, sa Martin.

 

Men rett skal være rett, spisingen var i overkant. Når vi nå skulle ta til med å gå igjen, merket jeg det, det var nok en overvurdering å spise en hel pose tomatsuppe på egen hånd, pluss noen desiliter makaroni, for ikke å snakke om skivene etterpå, et sted skulle jeg nok sagt stopp. Jeg var kort og godt forspist. Det gikk ikke som en virvelvind nå lenger, jeg var ikke lett å bære som en fjær, jeg var tung, tyngre enn sekken. Martin kunne uten problemer holde følge med meg, det var vel heller jeg som kunne fått problemer med å følge ham, hvis han hadde gitt på litt. Han hadde nå hvilt, vært varm og fått krefter, jeg hadde egentlig ikke fått gjort noe av det der, og var altså i tillegg forspist. Hadde det ventet store utfordringer nå, kunne resultatet blitt så som så, men bare rolig, her ventet ikke noen ting. Fra stedet vi spiste lunch til Ustaoset, var det cirka åtte kilometer. Vi hadde drøye fem timer på oss. Vi kunne klare det i søvne. Og det kunne være like greit å gjøre det på den måten, for her var landskap vel verdt å gå glipp av. Sterilt og kjedelig, åker og eng, gress og strå, småfjell og grønne hauger, hverdagsnatur. Der tuslet vi av gårde, slakt oppover i bedagelig tempo. Det gikk så sakte, at slitne kunne vi ikke bli. Jeg tenkte med meg selv at å gå i tempo som dette, var jevngodt med middagshvil og bra for fordøyelsen. Og jeg håpet den kunne få farten opp og finne på et eller annet, fordøyelsen altså, jeg følte nemlig at det lå et kilo ekstra med mat i magen, og jeg syntes nok dette kiloet gjorde vel mye ut av seg. Det tynget mer enn mine øvrige, kan man si. Kanskje jeg skulle slutte med å spise meg så stapp mett, tenkte jeg, men det var vel mest for å tenke et eller annet, for å spise meg stapp mett, kommer jeg aldri til å slutte med. Og jeg kommer aldri til å slutte med å gå fjelltur. De små lidelsene blir mer enn oppveid av alle gledene, gleden av å overvinne dem for eksempel, de små lidelser hører med, man skal ikke ha det bare godt, det svekker nytelsen når velværet først kommer, tenker jeg av gårde som jeg har gjort så mange ganger før. Til slutt kom vi til toppen etter den lange slake stigning var overstått, og der kunne se utover mot det som måtte være Ustaoset. Det var spektakulært nok, nesten som et eventyr. Det hadde lagt seg et slags skydekke nedi det som herfra så ut til å være en dal, altså Ustaoset, det var en tåke som her om ettermiddagen var i ferd med å lette og sprekke, det oppsto spredte hull klarsikt ned til vannet, husene og hyttene der nede, vi kunne se brokker av fjell og trær og landskap, mellom skyver som drev omkring. Det var helst i overkant eventyraktig, mente jeg. Og Martin var enig. Vi stod ikke der lenge og kopte, vi gikk ned. Forbasket motorvei av en sti, flere felt og klukkende bekk ved siden av, det var for mye av det gode, det virket kunstig, det var natur under kontroll, temmet og slapp, her var det bare å komme seg ned. Jeg først, Martin deretter, men nå var det som følge av at det var nedoverbakke og Martin er skvetten, ikke at jeg var overlegen og hadde kreftene og bare kunne gi på og gi på. Det var hvileetappe vi holdt på med nå. Turen var over.

Vi tok oss vel en rast og en pissepause også på vei nedover, husker jeg ikke galt. Satte oss på en gressflekk blant buskaset, satt bare der litt. Vi var jo litt i villrede hva vi egentlig skulle gjøre. Vi ville komme til Ustaoset mye for tidlig, så vi kunne like godt vente mens vi hadde noenlunde terreng rundt oss. Det var på den ene siden, på den annen side er det jo alltid fristende å komme seg til målet også, og denne andre siden, endte alltid opp med siste ord, for disse småpausene varte aldri lenge. Og til slutt var vi nede på asfaltvei, tullevei. For avlastningens skyld, finner vi på en eller annen konkurranse, en ny kunnskapslek eller hjernetrim, eller et eller annet, bare få tankene vekk fra at det er asfalt under føttene. At det er hytteby, sivilisert tettsted malplassert i villmarken, konstruert idyll, tull og tøys, men altså en kjærkommen stasjon for oss å reise hjem fra. Og dit kommer vi i god tid, joda, jeg løy visst ikke så galt forrige gang allikevel, det gikk bra dette, vi har rikelig med tid til overs. Vi har tid å slå i hjel. Vi tar sekkene med oss, de er for lette til å la dem stå. Finner en liten øy, halvøy. Går ut der. Passerer noe sivilisert myr og buskas, en latter for støvlene våre, ikke mer enn dette, altså. Det er et stort vann, som skvulper litt mot kanten. Vi setter oss der. Vi har en øl igjen, den tar jeg. Kald og guffen som vanlig, assosiasjoner til den jeg drakk i går, det var allerede i går, det var ikke lenger siden enn i går, mindre enn 24 timer siden, så satt jeg ved et annet vann, og frøs og drakk kald øl, nå sitter jeg her og gjør det samme. Tiden går både fort og sakte når man er til fjells. Man lever så rikt. Det er tusen minner, den storslåtte, varierte naturen, som aldri blir ferdig med å presentere seg, de tusen små og store begivenheter, de tusen tanker som fulgte dem, slitet og oppmuntringene, regnet og solen, verket i skuldrene og de våkne nettene, kaffefrokost og ti tusen skiver, det tar aldri slutt og man kan reise dit så ofte man vil. Fjellene ligger der. Man reiser aldri ulykkelig derifra. De velkjente, storslåtte tanker. Det er rett og slett vanskelig å tenke annerledes, der oppe.

 

*

 

Klokken 1951 går ganske riktig toget. Vi var i god tid på stasjonen og ventet. Da toget kom, steg vi ombord, kalde, trøtte og gode. Vi tok av oss skoene, tok av oss yttertøyet, gikk i tørre, lette klær, bare nokså tørre for min del. Men det var ikke farlig her på toget. Vi satte oss ned i hver vår stol, snakket vel lite grann, og ventet ellers på at de skulle passere, de drøye tre timene reisen skulle vare.

 

 

*******

Eivind Salen

2001-2003

 

Kaspar, av Eivind Salen

Jeg tar med et siste av mine tidlige teaterstykker. Dette ble satt opp av Studentteateret immaturus på deres Dramatikk 2002, tror jeg det var, mest som fyllstoff. Det er et lite eventyr om pilfinken Kaspar, og hans veldige lyst til å fly på bekostning av andre ting i livet. Det er liksom dramatisert, ved at det blir lagt i munnen på Valdemar, som sitter og har en samtale med Egon.

* * *

Kaspar

En enakter av Eivind Salen

 

Medvirkende:             Egon,  Valdemar

 

Valdemar sitter. Egon sitter. Valdemar er trist. Egon har matpakke. De sitter en stund. Egon styrer med matpakken.

 

Egon:              Jajajaja. [Tid]  Vil du ha en brødskive av meg, Valdemar.

Valdemar:       Nei, takk.

Egon:              Hva er det med deg i dag? Du virker så trist.  [Valdemar nikker] Hva er galt?

Valdemar:       [Slår seg på hodet] Samvittigheten. Samvittigheten, Egon.

Egon:              Ja, den har vi problemer med noen og enhver av oss. [Valdemar nikker] Er det noe jeg kan hjelpe med?

Valdemar:       [Rister på hodet.] Det tviler jeg på.

Egon:              Vil du fortelle meg hva det er.

Valdemar:       Ja, du kjenner meg ganske godt, etterhvert, ikke sant, så du vet at jeg er veldig glad i duer.

Egon:              Ja, du pleier å mate dem.

Valdemar:       Jeg mater dem hver dag. Og mens jeg mater dem, pleier jeg alltid å fortelle dem en liten historie. Det setter dem i så godt humør, og så flyr de ikke fra meg.

Egon:              Du er en god mann, du, Valdemar.

Valdemar:       Å, jeg vet ikke det, Egon, jeg tror ikke duene vil være enig med deg. For i dag har jeg gjort duene ordentlig nedfor.

Egon:              Har du?

Valdemar:       Ja. Jeg fortalte dem nemlig en trist historie, og det triste budskapet smittet over på duene. Det så jeg helt tydelig. De gikk rundt, og var helt bedrøvet, de nikket med hodet, opp og ned, og visste ikke hva de skulle gjøre, så det ut til. Og noen av dem ville ikke spise så mye som de pleier, og.. og så var det ikke mer mat igjen, og så fløy de.

Egon:              Oisan.

Valdemar:       Nettopp. Det er det som er så ille! Nå er de vekk, og jeg kan ikke gjøre godt igjen det jeg har gjort galt! Det er det som er så forferdelig. Jeg har satt duene i dårlig humør, og kan ikke muntre dem opp igjen. For nå er de ikke her.

Egon:              Hvor lenge pleier dårlig humør vare med duer?

Valdemar:       Lenge.

Egon:              Samme her.

Valdemar:       Hva?

Egon:              Jeg pleier også å være i dårlig humør lenge, når jeg er blitt ordentlig nedfor.

Ble duene ordentlig nedfor?

Valdemar:       Ikke plag meg, Egon! Ikke gjør det verre enn det er!

Egon:              Jeg mente ikke å plage deg, Valdemar. Jeg vet hvordan du har det.

Valdemar:       Langt i fra. Du vet ikke hvor glad jeg er i duer. Jeg tenker på dem hele tiden. Nå flyr de omkring, nedfor og tiltaksløse, det er slutt alt i hop.

Egon:              Ikke ta sorgene på forskudd, Valdemar. Kanskje alt vil ordne seg til det beste, det gjør det som regel.

Valdemar:       Alt er slutt.

Egon:              Tenk på noe som er gøy.

Valdemar:       Duer.

Egon:              Tenk på noe du har blitt glad for.

Valdemar:       Duer.

Egon:              Tenk på… Jeg tror du er ute å kjøre, Valdemar.

Valdemar:       Å, Egon, hva skal jeg gjøre?

Egon:              Jeg skal hjelpe deg.

Valdemar:       Vil du det?

Egon:              Ja, folk som oss må holde sammen, Valdemar. Vi må hjelpe hverandre. Nå skal

jeg hjelpe deg. Fortell nå.

Valdemar:       Hva da?

Egon:              Du må fortelle historien, så jeg kan sette meg inn i hva som er problemet. Etterpå skal vi nok klare å finne en løsning.

Valdemar:       Nei, det vil jeg ikke Egon. Jeg vil ikke sette flere av vennene mine i dårlig humør. Jeg har ikke så mange venner å ta av.

Egon:              Jeg lover å beholde humøret.

Valdemar:       Nei, det er umulig.

Egon:              Joda, det er fullt mulig, det skal jeg klare.

Valdemar:       Det nytter ikke å si det der, Egon. Jeg vet at du ikke klarer det.

Egon:              Jo, hvis jeg forsøker av alle krefter, så går det, hvis jeg konsentrerer meg alt jeg kan. Se her hvor flink jeg er til å konsentrere meg.

[Konsentrerer seg]

Valdemar:       Joda, jeg ser det. Det der kan du.

Egon:              Vel, så kan du fortelle.

Valdemar:       Javel, men jeg advarer deg, du vet ikke hva du gjør, dette er en skikkelig trist historie. [Gjør seg klar til å fortelle] Det var en gang en liten pilfink som het Kaspar. Han hadde veldig lyst til å lære å fly. «Pippip, pip, nå er jeg blitt en halv, én og halvannen uke gammel,» sa han til foreldrene sine, etter som tiden gikk, «det får holde, lær meg å fly så jeg kan komme meg bort herfra.» «Nei, nei, nei, Kaspar, du er altfor utålmodig, en halv, én og halvannen uke er for lite,» svarte pilfinkfar, «du må vente til du blir litt eldre. Ellers vil du falle ned og slå deg i hjel eller bli spist opp. Bøøøh….» Slikt snakk! Man skulle i det minste vente litt støtte fra Kaspars jevnaldrende brødre, men neida, de nikket og var enige i alt pilfinkfar sa, de var ikke selvstendige i det hele tatt. Da Kaspar ikke fikk lov da han var to uker gammel heller, bestemte han seg for å gjøre noe med det på egen hånd, eller på egen vinge, som det heter på fuglespråket. «Nå skal jeg fly», sa Kaspar til brødrene sine, og krabbet bortover mot hullkanten, «farvel!» Men den gikk ikke! Brødrene kastet seg over ham og hakket og trampet på ham, fordi han var så ulydig og fordi det alltid er kjekt å hakke og trampe litt på noen. Blodig og sår måtte Kaspar finne seg en plass lengst inne i redet, og nå passet brødrene på. Hver gang han beveget seg, fikk han et nebb i siden, i tilfelle han var på vei ut. Skulle det bli noe flyving under disse forholdene, måtte Kaspar bruke list.

Egon:              Skynd deg å fortelle!

Valdemar:       Hysj. Nå skal du høre hva planen gikk ut på. Neste gang foreldrene kom med mat, «pip, pip,» latet Kaspar som om han også pep og tryglet om et insekt, inntil de andre var blitt så opptatt av seg selv at de glemte ham. Da kravlet han bortover mot kanten av hullet, snek seg opp, og kunne se ut i hele verden. Det var mye større enn han hadde forestilt seg, men det var ingenting å somle etter, han kunne når som helst bli oppdaget. – Nå kommer jeg! ropte han, og kastet seg utfor. Det gikk kjapt nedover med ham. Han flakset med vingene så godt han kunne – nedover gikk det. Han flakset enda fortere, og enda litt til, det gikk fortsatt nedover. Til slutt flakset han så fort at vingene gikk akkurat som på en bie, og nå ble Kaspar veldig redd, for nå var bakken veldig nærme, og veldig stor og veldig farlig, og noen hjelp var ikke å tenke på, for brødrene og pilfinkforeldrene satt i redet, pep og skrek og spiste mat. «Pippip, pip,» skrek Kaspar, «pipipipip!» skrek han av alle krefter, det betyr «jeg vil leve, jeg vil leve!» Og øynene ble større enn hele hodet, og nebbet gikk opp og ned, og vingene gikk opp og ned, og til og med føttene gikk opp og ned, alt gikk opp og ned. Kaspar selv også. Han hadde så inderlig lyst til å leve, at han fant frem til flere krefter enn han egentlig hadde, og klarte å vifte vingene enda litt fortere. Det gikk så fort at til og med en kolibri ville blitt imponert. Og sannelig ble ikke farten bremset. Da ble han så glad at han fikk enda flere uante krefter, og uten at det skulle være mulig, fløy han tilbake til redet, der han satte seg sammen med de andre og tryglet om en insektbit. Ingen av de andre fikk med seg hva som hadde foregått, og Kaspar fortalte det ikke til noen.

Egon:              Det var jo ikke så trist.

Valdemar:       Nei. Dette kunne vært en lykkelig liten historie.

Egon:              Hva var det som hendte videre da?

Valdemar:       Tiden gikk. Ungene vokste og foreldrene var stolte av dem. – Det er noen flotte barn vi har, sa pilfinkfar til pilfinkmor, og pilfinkmor smilte med nebbet og strøk pilfinkfar over halsfjærene med hodet sitt, – det visste hun han likte godt! – La oss lære dem å fly, sa de til hverandre. De tok sjansen på å lære dem det et par dager før tiden. Noen av brødrene fikk kalde føtter, og krøp lengst mulig inn i redet i hullet i treet, og sa at de var syke og i dårlig form, og at det passet dårlig å fly akkurat nå. Men for Kaspar passet det så bra at han spurtet opp til hullkanten. Nå skulle det skje! Han ristet på de brune, små vingene sine, kjente de fungerte, åhå-hå!, det var deilig! – Nå kommer jeg! ropte han igjen, og kastet seg utfor enda en gang. I begynnelsen gikk det helst nedover denne gangen også, men nå var far der og passet på, og mor satt på en grein i nærheten og ropte «Bravo!» Og Kaspar var så lykkelig at han kunne ikke la være å le. Han landet på en kvist lenger nede, og faren landet også og var så opphisset at han knapt kunne trekke pusten. – Strålende! Strålende Kaspar! ropte han, – du har krefter så det holder! Hvis du bare tar det litt mer med ro, så vil det gå bra med deg. – Bravo! hørte Kaspar moren rope. -Bravo! Bravo!

Egon:              Nei, men, Valdemar! Dette er jo en ordentlig solskinnshistore.

Valdemar:       Desto verre, desto verre…

Egon:              Hvordan det?

Valdemar:       Det ender helt skrekkelig.

Egon:              Det tror jeg ikke noe på.

Valdemar:       Hør da. Kaspar fløy omkring høyt oppe i luften. Dette var noe annet, enn å sitte å se rett inn i veggen, der hjemme. Det var dette livet han ville leve. Her var han fri og lykkelig. Og enda lykkeligere ville han vært hvis han var enda høyere oppe, det var tankegangen hans. Derfor fløy han hele tiden videre oppover, opp, opp, opp. Det utviklet seg etterhvert til meget store høyder, svimlende høyder, her ville han være. Eller lite grann høyere, der ville han være. Han måtte bare fly litt til. Men nå begynte det å bli kaldt og tynt med luft, det var vanskeligere å fly her oppe i høyden, det kostet krefter og talent. Kaspars vinger gikk seigere nå, man kunne se det på ham, han måtte anstrenge seg for hvert vingeflaks, han pustet og peste, svetten piplet seg frem og størknet på den lille fuglekroppen hans, det var tøffe forhold for en liten pilfink. Å, kunne han bare klare det, kunne han bare fly litt til, det var ikke langt igjen nå, et lite stykke, bare. Han fløy, han fløy virkelig, det gikk oppover, han var fristet til å snu, men gav seg ikke, han skulle til topps og dit kom han. Med dette hadde han bevist at han var unik, han var en enestående fugl når det gjaldt flyvning. Dessverre hadde han ikke tid til å gjennomleve suksessen fullt ut, slik han hadde tenkt, for det var så kaldt der oppe på toppen at han ristet og skalv, og luften var så tynn at han hikstet og pustet, det var svært anstrengende, og det var ingen til å klappe for ham eller rope bravo til ham heller, det var ingen andre pilfinker der oppe. – Jaja, tenkte han, – det var dette jeg ønsket meg, og nå har jeg klart det. Jeg får fly ned og fortelle det til noen.

Egon:              Faller han ned og slår seg i hjel? [Valdemar svarer ikke] Ja, der har vi det, det er typisk deg, fortelle en slik historie, og tro den er trist. Men jeg skal si deg en ting, dette er ikke trist i det hele tatt. Kaspar levde livet fullt ut, han opplevde alt han ville og kom helt til toppen, hva mer kan noen forlange? At han faller ned og dør, får være det samme, alle skal vi dø en gang, haha, nei, dette rører du ikke meg med. At duene synes dette er trist, viser bare hvor dustete fugler kan være.

Valdemar:       Egon! nå skuffer du meg. En due ville aldri latt seg gripe av en fortelling som det der.

Egon:              Hvorfor sier du det, da?

Valdemar:       Sier det, sier hva da?

Egon:              Ja, du skryter sånn av å ha fortalt duene en trist historie, slik at de har blitt bedrøvet og nedstemt og bla, bla, bla. Det er bare tull!

Valdemar:       En due ville aldri blitt bedrøvet av en historie som dette her, sier jeg. Den ville bare fornøyd konstatere at der døde Kaspar, hva raker det meg? – Ingenting. Og så ville den gumle videre på peanøttene jeg serverer.

Egon:              Kurr, kurr, kurr, de skjønner seg ikke noe på livets virkelige utfordringer. De skjønner ikke hva livet dreier seg om.

Valdemar:       Gjør du det, da?

Egon:              Nei, for tenk jeg gjør ikke det, jeg skjønner bare at man ikke skal fly høyere hele tiden, det er ikke nødvendig å fly høyere hele tiden. Det ser man av historien til Kaspar, slik sett er den lærerik. Det er kanskje noe å tenke på for oss også, det. Men trist? Ikke tale om!

Valdemar:       Man kan ikke lære noe som helst, og historien er kjempetrist. Du har ikke hørt den ferdig.

Egon:              Jaså.

Valdemar:       Kaspar overlevde, for eksempel.

Egon:              Gjorde han?

Valdemar:       I beste velgående.

Egon:              Du har holdt meg for narr.

Valdemar:       Det er du som har holdt meg for narr.

Egon:              Sludder.                      [De sitter og furter]

Valdemar:       Du lovte å ikke bli sur.

Egon:              Dette er noe annet.                 [Fortsatt furting]

Valdemar:       Litt av en hjelp du hadde å tilby.

Egon:              Kan du holde opp med å… Så fortell resten da, hvis det er så om og gjøre.

Valdemar:       Jeg kan ikke fortelle når du er sur som gammel melk.

Egon:              Jeg – er – ikke – sur.

Valdemar:       Neivel, men jeg er helt ute av stemning, jeg kan ikke fortelle mer.

Egon:              Du lovte å fortelle en historie, nå er jeg spent på hvordan det går.

Valdemar:       Pøh.

Egon:              Hør her, Kaspar fløy så høyt som ingen har kommet før, og så fløy han ned igjen, sprell levende. Fortsett. [Stille] Og helt fra han var barn hadde han drømt om dette, og nå gikk drømmen i oppfyllelse. Fortsett. [Stille] Nei, men kan du ikke bare se til å fortelle videre, så blir vi ferdige med dette.

Valdemar:       [Etter en vurderingspause] Hør etter da. Da Kaspar kom ned igjen, hadde de andre pilfinkene flydd fra seg. De var nå opptatt med andre ting. To og to sveipte de over skog og åker, på jakt etter en hul trestamme, eller et annet sted de kunne lage seg et lite rede å skjule seg i. Når de fant seg et skjulested var fremtiden bortimot sikret. Da kunne hannen med rette bruse med vingene, og hunnen kunne kvitre og late som om hun beundret ham. Da bruste han enda mer, og da beundret hun ham virkelig, for han var jo så kjekk. I dette øyeblikket var de så lykkelige at de trodde ikke livet hadde mer å gi, men så hadde det visst det allikevel. De parret seg, og den slags type ting, som vi to aldri kommer skikkelig i gang med, og så fikk de egg og unger og alt det der, de fikk andre ting å tenke på.

Alt dette skjedde mens Kaspar fløy og hadde det moro oppe i høyden. Da han kom ned var det for sent. Han var blitt så gammel og forresten så uansvarlig at det var ingen som ville ha ham. Han var spolert. Kaspar satte seg i toppen av et furutre, der ble han værende. – Nå kommer jeg, sa han på spøk, da han landet. Å, hvor alt sammen var fortvilet. Kaspar satt i treet, han ville synge, men det gikk ikke. Pilfinker kan ikke synge. Det eneste som var noe i sangen, var innlevelsen, den hadde en viss kunstnerisk verdi. Ellers var alt sammen middelmådig. Jeg kan godt sangen for deg, for jeg har fått den oversatt:

 

Den som hører, her er min sang

            Jeg pleide å være lykkelig en gang.

            Jeg pleide å fly og å være glad

            Jeg pleide å ha det bare bra.

            Dette var alt jeg tenkte på.

            Det skal jeg si jeg angrer nå.

            For i dag har jeg ikke annet å gjøre

            Enn å synge min sang, for den som vil høre.

           

Så var det ikke mer i sangen. Og ikke mer i historien.

Egon:              Huff…

Valdemar:       Tenk hvordan duene har det.

Egon:              Jeg foreslår at du lokker dem tilbake med litt mat, og så forteller du dem en glad historie.

Valdemar:       Duene kommer ikke i godt humør så enkelt.

Egon:              Tror du ikke de vil bli glade av å høre en glad historie?

Valdemar:       Nei.

Egon:              Huff da… da må du jo… nei, du må fortelle en glad historie, det går helt sikkert bra… da blir de glade.

Valdemar:       Du undervurderer dem.

Egon:              Hva? Nei, nå synes jeg du er vanskelig. Alt er ikke så gærnt som det ble for Kaspar. Se for eksempel hvordan det gikk med brødrene hans, gikk det dårlig med dem kanskje? Nei, de fant seg kjæreste og giftet seg og ble lykkelige som alle andre… Huff…

Valdemar:       Å, hva skal vi gjøre Egon?

Egon:              Kanskje en skvett vann? [tar en vannflaske opp fra sekken, drikker] Du må arbeide med saken, Valdemar, vi må…

Valdemar:       Vi kan ikke gjøre noen ting. Det er det som er fælt.

[Egon begynner å spasere frem og tilbake for å tenke. Stopper]

Egon:              Se så! Der er det gjort, jeg er i godt humør igjen.

Valdemar:       Du skifter humør som en virvelvind.

Egon:              Nettopp! Der har du noe å lære, det nytter ikke å grave seg ned i mismodigheten slik du og Kaspar har for vane, da blir alt bare verre.

Valdemar:       Du aner ikke hva du snakker om.

Egon:              Kanskje ikke, men mitt gode humør er i behold. For en vakker dag vi har i dag! Jeg tror kanskje jeg skal lære meg å… det hadde passet med en ny hobby.

Valdemar:       Du er dum.

Egon:              Nei, men Valdemar…

Valdemar:       Jeg gidder ikke snakke mer om det.  [De sitter]        Duene ble ordentlig nedfor. Det er det som er saken.

Egon:              Snakker du om de dumme duene ennå? Jeg får vondt i hodet av deg.

Valdemar:       Du har jo sagt det samme selv, når man blir ordentlig nedfor, så varer det lenge, det sa du, eller noe sånt.

Egon:              Har jeg sagt det?

Valdemar:       Det har du sagt, og det har du rett i.

Egon:              Huff da. Det var ikke noe morsomt dette. [De sitter litt] Vi kan ikke sitte her og være misfornøyde, vi to, se her, ta en brødskive, jeg har en igjen, den kan du få. Eller den kan vi dele. [deler og spiser sin halvdel] Nam! Den var helt herlig! Smak – vil du ikke ha? Huff, du setter alle i dårlig humør, sånn som du oppfører deg. Snart stikker jeg av, og hvor skal jeg da gjøre av meg? [De sitter]

Valdemar:       Vi må holde sammen, Egon, du må ikke gå.

Egon:              Å, Valdemar, hva skal vi gjøre?

Valdemar:       Vi må forsøke å bli venner igjen, vi må holde sammen. Slike som oss, er nødt til å holde sammen. Hvis vi to skulle bli uvenner… nei, det går ikke.

Egon:              Jeg har da aldri vært uvenn med deg, Valdemar, det må du ikke tro.

Valdemar:       Og jeg har aldri vært uvenn med deg, Egon..

Egon:              Det skal ikke skje, heller.

Valdemar:       Nei, det skal ikke skje.

Egon:              Det er da noe.

Valdemar:       Ja [Ler]… det er da noe.

 

[Egon spiser resten av brødskiven]

 

Eivind Salen

Ver I:                          Høst’99-Jan2000        Ver II:             Påske 2000

Modifikasjoner:          Des2000                     Ver III:           Mai/Jun’01      + Modifikasjoner

Forkortet:                   Sep/Okt’01

En indianer i Ganddal

En indianer i Ganddal

En novelle av Eivind Salen

Ganddal er et sted med 5000 innbyggere og to bedehus. Stedet er plassert slik, at innbyggerne ikke kan kalles verken for bønder eller byaser, Ganddal har funnet seg en plass midt i mellom. Det ligger ikke på bondelandet, men det er ikke noen by heller, akkurat. Slike spørsmål er viktige i denne delen av Rogaland. Det har med tradisjon å gjøre. I alle år har jærbuen og siddisen kalt hverandre bonde og byas. Det er viktig for identiteten å vite hvem som er hva. Byasene bor mellom Jæren og Haugesund, de er ikke som jærbuen, de er slimete, sleske og ekle, og de har en dialekt det er vondt i ørene å høre på. Bøndene bor på bondelandet, det vil si der det lukter drit og folk er så treige at de klarer ikke å henge med, hvis man snakker raskere enn to ord i timen. Jærbuen kan selvfølgelig ikke holde ut slike karakteristikker om seg, så fort han forstår hva de betyr, går han til angrep. Og Siddisen forsvarer seg med byknepene sine, det er utkjempet mange, mange slosskamper i forbindelse med dette. Meningsløst selvsagt, for når kampen er slutt, er jærbuen fortsatt bonde og siddisen fortsatt byas, uansett. Litt neseblod rokker ikke ved slike inngrodde uttrykk. Slike utrykk lar seg ikke rokke av noe, de er evigvarende som jærens stein og grus. Det er bare å ta en titt på forholdene, i våre dager er ikke jærbuen mer bonde, enn siddisen er byas. Jærbuen er avdelingsleder, søppelkjører, tannlege, lærer og forskalingssnekker, akkurat som siddisen er ingeniør, dassvasker, advokat, barnehageassistent og rørlegger, og akkurat som siddisen bor i hvitmalte trehus i idylliske byggefelt, bor jærbuen i svært idylliske byggefelt, i hvitmalte trehus med navn på ringeklokken, velkommen på døren, og en liten hageflekk utenfor terasseskyvedøren. Riktignok ligger disse svært idylliske byggefeltene tettere i Stavangerområdet, der er etterhvert hele området blitt et eneste stort idyllisk byggefelt, med hvitmalte trehus, navn på ringeklokken og så videre, mens man på Jæren fortsatt kan finne noen områder av dyrket mark og en og annen ku, mellom husklyngene. Det er nok til å bli stemplet som bonde fra bondelandet, uansett hvor forbannet provoserende det er. Og uansett hvor innbitt Jærbuen kaller siddisen byas til gjengjeld. Ganddalitten kan som nevnt verken kalles det ene eller det andre, for Ganddal er plassert akkurat der det sammenhengende tettstedet Stavanger/Sandnes, munner ut i de spredte områder dyrket mark mellom husklyngene – Jæren.

Grovt sett kan Ganddal deles i to sider, den ene siden er Lundehaugen, den andre siden kaller vi bare den andre siden. Den andre siden kan deles i både to og tre sider, men det er en annen sak, en sak vår side ikke bryr seg om. Vår side bryr seg ikke om den andre siden samme hva sak det måtte være snakk om. De som bor på Lundehaugen, er så tilfreds med det, at de har lett for å glemme at Ganddal også består av den andre siden. De vil ikke ha noe med den å gjøre. Det er slik, at hvis for eksempel Ganddal hadde vært en egen stat, så ville det nesten sikkert oppstått grupper som ville løsrive Lundehaugen fra resten av Ganddal. Og hadde Ganddal med sine småområder vært en mengde småstater, ville Lundehaugen aldri i verden gått med på å danne statsforbund med den andre siden. Lundehaugen ville ganske enkelt tape på det. Det er Lundehaugen som har de dyreste, nyeste og største husene, det er her de lykkeligste menneskene bor, og her har man også best utsikt.

Hvis vi holder Ganddal for virkelig å være en dal, og Lundehaugen for virkelig å være Ganddal, så ligger Stokkalandsvannet i bunnen av dalen. En gang var dette et vakkert vann, uten alger, nå er det et ganske vakkert vann som har litt for mange alger og rykter om kloakk, til at det regnes for helt sunt å bade der. Det gjør ikke så farlig, vannet holder seg rundt sine tolv grader uansett om det er sommer eller vinter, så bading er sjelden det mest aktuelle. Men det er fint å se på, og så er det ender der. På andre siden av vannet ligger Bogafjell, eller Stokkalandsfjellet, som man kaller det når man ikke kommer på det riktige navnet i farten, og nå er det etterhvert blitt så mange som ikke kommer på det riktige navnet i farten, at Stokkalandsfjellet er i ferd med å overta som hovednavn, mens Bogafjellet må finne seg i å bli noe ingen vet hvor er. Fjellet ligger som et lite troll på magen, den runde bakenden stikkende til værs som en topp, litt tjukk rundt midjen, litt trær her og der, og strekk ut slik at det når helt fra ene enden av Stokkalandsvannet til den andre. Der ligger det og passer på og hviler seg. Det er ikke noe storslått fjell man får lyst til å skrive dikt om når man ser, men det er liksom Ganddals stolthet, dette her, fjellet, og vannet, de er begge blant Ganddals mange stoltheter. Det er ikke alle småsteder med fem tusen innbyggere og to bedehus, som har både sitt eget fjell og sitt eget vann å skryte av. Det har altså Ganddal, man ser det fra Lundehaugen, og hvorfor den andre siden i det hele tatt kalles Ganddal, er vanskelig å forstå så fort man forsøker å sette seg inn i det. Så la oss nå en gang for alle glemme den andre siden, og holde oss til Lundehaugen.

Fra gammelt av har Lundehaugen sikkert bare vært en klump haug ved siden av Stokkalandsvannet. Slik er det ikke lenger. Nå er Lundehaugen bebodd og sivilisert, nå putrer det av liv i hus og hjem, det ser planlagt ut, det er lekeparker for ungene, fotballbaner i vei og i hage, små grønnflekker for naturelskere, sykkelsti langs vannet, og midt i hjertet eller hva man skal kalle det, nede ved vannet, ligger felleshuset, der nabolagets barnehage holder til og man kanskje kan arrangere klassefest. Utenfor dette huset ligger den karakteristiske, typiske lekepark, med klatretrær og fotballbane. Dette er Lundehaugen av i dag. Det er klart avgrenset, det er ingen tvil om hva som er Lundehaugen, og ikke. I vest ligger Hoveveien, Ganddals mest trafikkerte vei, så lenge vi ser bort fra Riksvei 213 som ligger på den andre siden, og den ser vi bort fra. I øst går grensen der bebyggelsen stopper, og der har man for sikkerhets skyld satt opp et steingjerde med litt rusten piggtråd på toppen. Et velkjent syn i denne delen av Rogaland, og i absolutt alle andre deler av Rogaland. Det er visst observert noen kuer på andre siden av gjerdet, men det er sjelden, og langt fra noe som blir snakket om. Stokkalandsvannet ligger og skvulper i syd, mens i nord går man til man kommer til toppen, og så er det ikke Lundehaugen lenger. Lundehaugen er haugen – ferdig med det. Det er blitt en haug for trivsel og velvære.

Karakteristisk for de som slår seg ned på Lundehaugen, er at de slår seg ned en gang for alle. Sagt på en annen måte: Det er få som flytter bort fra Lundehaugen. Når det legges til at Lundehaugen har eksistert noen år, er det enkelt å slutte at de som bor på Lundehaugen begynner å kjenne hverandre etter hvert. Det danner seg et miljø for å si det slik. Dette miljøet er på ingen måte ulikt miljøene andre tettsteder i Rogaland, det er tvert imot ganske så likt. Her kommer Ganddals beliggenhet til sin rett. Et sted som kommunalt tilhører Sandnes og regionalt Jæren, er nødt til å ligne litt på begge. Det gjør Ganddal. Man kan gå så langt som å si, at kjenner man Ganddal, så kjenner man Rogaland sør for Haugesund. Og vil man si det mer moderne, kan man si at Ganddal representerer et tverrsnitt av befolkningen i dette området. Det er mange måter å si det på, men la oss ikke bale mer med det. La oss heller ta en titt på denne befolkningen.

Et overflatisk blikk vil ikke avsløre mye, det vil nok se ganske vanlig ut. Ser man nøyere etter, vil man imidlertid få øye på en befolkning som er opptatt med sitt, og fornøyd med naboen, så lenge naboen holder seg i ro. Skulle naboen gjøre annet enn å holde seg i ro, tenker Ganddalitten at det jo er et fritt land, man kan gjøre som man vil, men det beste hadde likevel vært å holde seg i ro. Så finner den typiske Gandalitt en likesinnet, slik at de sammen kan riste på hodet over naboen som ikke forstår å holde seg i ro. Og naboen på sin side, den urolige naboen, klarer også på et eller annet vis å finne en likesinnet, det er alltid dem som skal gjøre et eller annet, og de finner hverandre, og de rister på hodet over all passiviteten, og slik blir til slutt hele Ganddal delt opp i venneflokker som rister på hodet mot hverandre, uten at det noensinne blir noe voldsomt oppstuss av det. Ganddalitten er ikke så ivrig med bakvaskelsene, nei, Ganddalitten bryr seg helst med sitt, og nøyer seg med å skule med misnøye hvis naboen skulle gjøre annerledes. Men dette blir også upresis, Gandalitten er på ingen måte ute etter å dømme noen, samtidig som han likevel alltid dømmer når han får sjansen, det er bare det at han mener ikke noe særlig med denne dommen. Det er vanskelig å få det frem, man skal jo ikke skjære alle over en kam, Gandalitten er forskjellig han som alle andre. Det er akkurat som med snøfnuggene, de er ikke alle like. Har man funnet ett, kjenner man dette ene, har man flere, står man sterkere når man skal forklare hvordan snøfnugg ser ut. Slik er det også med Ganddal, og Ganddalittene. Man må se på flere av dem, for å kjenne dem. Den beste metoden for å finne ut av det, er selvfølgelig å besøke stedet og se selv.

Hvorfor ikke da starte et eller annet tilfeldig sted, med en eller annen tilfeldig valgt person? For eksempel Gabriel Soma? Han er en ganske typisk Gandalitt, han lufter hunden sin hver dag. Hvilken hunderase hunden tilhører, er ikke et spørsmål du må regne med å få svar på. Gamle Gabriel vet det nok, men spør du ham, svarer han i et tempo, som gjør rasenavnet umulig å få med seg. Ber du ham gjenta det han har sagt, rister han oppgitt på hodet, mens han sier at CD, diskman og digital lyd har ødelagt hørselen til dagens ungdom, og på dette grunnlag nekter han å gjenta det han har sagt, enten den som spør er 9 eller 63 år. Slik får han holdt alle hundens blandingsinnslag for seg selv. Ruten Gabriel Soma følger når han lufter hunden sin, er fastlagt en gang for alle. Den er så omstendelig i alle sine krinkelkroker, at det er umulig å gjengi den, og det skulle heller ikke være nødvendig, det holder å si at enhver annen ville valgt en annen rute. At den går innom Bjørneveien er sikkert, for nettopp i Bjørneveien fikk Gabriel Soma øye på noe som fikk ham til å stoppe opp et øyeblikk, og vurdere å gå hjem igjen. Han brukte øyeblikket godt, i løpet av tiden øyeblikket varte, hadde Gabriel Soma fastslått både hva det var han så, og i hvilken grad det angikk ham. Det var en gråsvart indianer, og det angikk ikke ham det minste.

– Vui, vui, vui, sa Gabriel Soma til hunden sin. Han hadde sitt eget lokkerop, konstruert av ham selv, og den lille, rare hunden fulgte villig med, mens Gabriel Soma fullførte lufteturen.

Mange vil vel lure på hvordan Gabriel Soma kunne fastslå såpass kjapt at dette mennesket han så var en indianer, men det er ingen grunn til å lure på det, folk som Gabriel Soma har greie på slikt. De kan ut fra hva det måtte være av informasjon, komme frem til en hvilken som helst konklusjon. Her hadde Gabriel Soma konkludert på bakgrunn av antrekk og utseende, det var nok for ham. Flere opplysninger trengte han ikke, utseendet var negeraktig og antrekket var så godt som fraværende. Altså måtte det være en indianer.

– En indianar? spurte konen Rannveig, da han kom hjem.

– Ja, en diger, gråsvarte indianar.

– Og så va’ han’kje kledde hellar?

Gabriel Soma tidde stille et øyeblikk.

– Ja, han hadde nogen siv her og der, svarte han. Gamle Gabriel begynte å bli irritert over kona som stilte så mange spørsmål. Det var rett før det ble en samtale ut av det. Noe slikt ville ikke Gabriel Soma være med på, så før kona rakk å følge opp med flere spørsmål, hadde han funnet seg et nummer av Jakt & Fiske, og sunket seg ned i godstolen med det. Der blir han nok sittende til han sovner. Rannveig er ikke den som blir stående å se på ham. Som den driftige kone hun er, kommer hun i stedet på at hun trenger egg, og siden hun ikke har egg, må hun ned til sin gode venninne Signe Madland og låne. I slike spørsmål er hun snarrådigheten selv, det er dingdong på huset til Signe, og så har det seg slik at de treffer hverandre akkurat i det Signe har satt på kaffen, eller skal til å gjøre det, eller hvordan det var, Rannveig blir i alle tilfeller med inn. De kakler i vei som høns, fra første stund. Hvordan gubben Madland, eller Gustav som han het, satte pris på det, viste han ved å senke øyenbrynene, ta med seg avisen, og forlate stuen. Det la ikke Rannveig og Signe merke til, de fikk virkelig flyt i praten, og glemte både gubben og kaffen, som var satt på eller ikke, og snakket i stedet om barn, om vind, om umulige ektemenn og ikke minst om stakkars unge Kristine som for noen måneder siden måtte skille seg fra han umulige Leif. Både Signe og Rannveig hadde allerede fra starten av vært mistroiske til han Leif, det var mange tegn som tydet på at han ikke var noe særlig, men de hadde begge valgt å ikke snakke om det, nå så de resultatet, men de var likevel enige om at å holde tett tross alt var det beste, for mistenksomhet og baksnakking er det verste av alt, mange folk er bedre enn førsteinntrykket, det finnes det mange eksempler på, dessuten har vi alle muligheten til å forbedre oss, tilgivelse er viktig og så videre. Fra det ene til det andre gikk snakket, i svimlende fart, og plutselig fikk Rannveig flettet inn at Gabriel forresten hadde sett en indianer i dag, mens han luftet hunden.

– En indianar? spurte Signe, og skrudde på TV. Det var episode 143 av et program.

– Ja, han sa det va’ en indianer, svarte Rannveig.

– Jøss, sa Signe, og skrudde opp lyden.

Utenfor vinduet begynte sommerskumringen. Det begynte å bli kveld, men det spilte ingen rolle for ungene på lekeplassen. Det var sommerferie, og de tøffeste guttene kunne være ute til – øve ni. Så det var god aktivitet på skipet, ingen snakket om at de snart måtte hjem, alle gjorde sin plikt som utkikksmester, dekksgutt og piratbekjemper. Lekeplassen ligger klemt mellom Bjørneveien og Gaupeveien, for dem som måtte være interessert, det er en elendig lekeplass kun unger kan ha glede av. Skipet, for eksempel, var så langt i fra å være et skip, at man skal ha fantasien skjerpet for å henge med. Det var en diger to etasjers firkant av et lekeapparat, der første etasje var ubrukelig til annet enn å holde fanger, og andre etasje bestod av et plankegulv med gjerde rundt. Gjerdet var bygget så enkelt et gjerde kan bygges, det besto av fire planker festet til en påle i hvert hjørne. Den ene planken stakk litt ut, og kunne derfor fungere også som feste til en disse, eller huske som man sier på østlandet, på den ene siden, og noen ringer å turne i på den andre. Når det er nevnt at firkanten, eller boksen også hadde en rutsjebane, en stige og et klatrenett, så er hele apparatet beskrevet. Det var ikke særlig til greiene altså, men det fungerte ypperlig som skip. Krabaten som hadde utkikksjobben het Stian, og han hadde sammen med en gjeng ledet av skipper Espen, tatt Torgeir og Gunnar til fange. De lå og sprellet i det lyesblå nettet, og tenkte nok innerst inne på hvor ergerlig det var at Espen var eldst, og derfor alltid fikk bestemme hvem som skulle bli tatt til fange. Leken fikk en uventet vending da utkikksmester Stian høylydt gav beskjed om at en indianer var i anmarsj. Skipper Espen gav utkikksmester Stian ettertrykkelig beskjed at noen indianer finnes ikke på de syv hav, men da utkikksmester Stian i fullt firsprang slo fast at dette ikke var på lek, men på skikkelig, ble venner og fiender på skipet forenet i øyeblikkets viktigste gjøremål: å komme seg unna i en fart.

– Var dette alt for i dag? spør læregutt Kjell Inge, og skipper Espen rekker så vidt å si «ja», før barna spurter hjem og hver til sitt, selv om det er aldri så mye sommerferie og ingen skole i morgen. Noen foreldre tror på barna når de sier de har sett en indianer, andre gjør det ikke. Hvem som gjør hva beror like mye på barnas fantasi, som på de voksnes mistenksomhet og skepsis. Det er nå en gang slik, at noen barn ut fra ingenting kan finne opp de merkeligste figurer, uten annen grunn enn at en figur hadde kommet godt med. Det var nok en god del foreldre som regnet med at indianeren var enda en slik figur, skapt for å dekke over et eller annet, de hadde sikkert blitt uvenner eller noe, slike ting kunne skje. At en lys levende gråsvart indianer med «nogen siv her og der» vandret rundt på Ganddal, kunne ikke skje. Men det var ikke alle foreldre som reagerte så rasjonelt, noen foreldre reagerte annerledes. Den mest hysteriske var nok skrukkete, fraskilte Gudrun, hun ringte sin venninne Beate Bore – mor til utkikksmester Stian, og Beate kunne fortelle at «Jo, ‘an Stian snakte visst noge om en indianar, men du vet onga…hmhmha» og så lo de litt, Gudrun og Beate, de var helst i god stemning da de la på røret. Gudrun var et øyeblikk helt avslappet, men så dukket tanken «hva hvis..?» opp i hodet hennes, og hun måtte ringe gamle Klara også. Klara bor i det gamle hvite huset ved siden av lekeparken, hun har ikke unger, og i den grad hun har unger, er de fraflyttet for lenge siden. Gudrun måtte forhøre seg med henne også. – Nei, Klara hadde ikke sett noe, hun heller, men etter at hun hadde lagt på telefonrøret, lukket hun for sikkerhets skyld vinduet.

Slik gikk det til at det på Lundehaugen, var en del folk som hadde hørt noe om at en indianer drev og lusket omkring i Bjørneveien og deromkring. Det var voldsomme greier, ikke alle trodde på det, en del folk brydde seg ikke, og kun ytterst få var engstelige. Det er en flerkulturell tidsalder vi lever i, og om en indianer rusler rundt, er det egentlig så farlig? La ham bare rusle! For de fleste familier på Lundehaugen var dette en vanlig julikveld. Men helt vanlig var det ikke lett å gjøre kvelden, ungene på skipet hadde vært ute for en rystende opplevelse, det var synlig på dem, og uten unntak lå de lenge før de sovnet. Alle var ikke skremt, skipper Espen for eksempel, han hadde blitt plassert på sin fars fang, der han var blitt fortalt hvordan det forholdt seg med indianere, innvandrere, historie og nåtid. Arne Ladegård heter faren, en siviløkonom som kunne fortelle sin sønn at indianere ikke var farlige, at det var like mye vi som var slemme med dem, som de med oss, ja, han tok frem både globus og leksikon og innførte sin sønn grundig i indianernes liv og levnet. Ni år gamle Espen fulgte med som et tent lys, i hodet hans rørte det seg allerede tanker om hvordan firkanten i lekeparken kunne brukes til leirområde, eller bedre! den kunne fortsatt være skip, et av skipene som oppdaget Amerika, så kunne sandkassen i hjørnet være Amerika, og Gunnar og Torgeir indianere, nei, han selv skulle være indianer, så kunne han ta Gunnar og Torgeir til fange og binde dem til totempælen. –Hadde indianarne totempæl? spurte han sin far, og Arne Ladegård la ut om at indianerne i nord hadde totempæl, mens de i sør ikke hadde, men de i nord brukte den ikke så mye som det ser ut til på film, iallfall bandt de ikke folk til den. – Ka bandt de folk te’ då? spurte Espen, og faren svarte, og de snakket til langt over leggetid om dette.

Den tidligere orienteringsløperen Jan Egil Egeland, rekker hver morgen en joggetur rundt Stokkalandsvannet før han går på jobb. Han har elektrolinjen, og jobber på Vagle elektro. Han har ikke så mye med elektronikken å gjøre, han driver helst med salg, og hva han driver med er ikke det viktige. Nå jogger han. Det virker til å bli en bra dag, det er ikke meldt regn, og hvis det da går som meldt, er man fornøyd med sommeren på Ganddal. Middelaldrende Egeland er derfor ved ganske så godt mot, der han jogger avgårde i tungt tempo. Plutselig blir han forstyrret av et forferdelig spetakkel, et veldig leven, det er så voldsomt at den gamle orienteringsløperen stopper opp, og ser seg til venstre. Og det han ser, er så sjokkartet, rystende at han snur og springer hjem igjen. Det har aldri skjedd før. Han springer rett og slett hjem igjen. Og ikke nok med det, selv om han etter alle disse årene utmerket vet konsekvensene, vekker han kona. Det er tydelig det har hendt ham noe helt usedvanlig.

– Ka e’ det du vil? freser Elin. Hun er bestemor til all morgentrøtthet.

– Det va’ en fyr som drepte ei and, svarer Jan Egil, engstelig.

– Ja, ka’ vil du eg skal gjør’ med det? spør Elin kontant, og brer dynen over hodet. Et brennsikkert tegn på at hun ikke er snakkenes til.

– Han såg ud som en indianar, sa Jan Egil stille, men Elin forble under dynen. Jan Egil nikket. Han ble sittende å tenke, en uvant situasjon for ham. Kanskje han begynner å bli gammel? Det er det han begynner å bli, slik forklarer han det meste av det som foregår i livet sitt, hver gang de går galt, bruker han forklaringen, han begynner å bli gammel. Nå bruker han forklaringen igjen. Han begynner å bli gammel. Han klør seg på haken, og tusler i dusjen. Han begynner å bli gammel. Kanskje han må begynne å jogge to runder rundt vannet, heretter? Han begynner å bli gammel. Huff, det er ikke enkelt dette livet, når man er nødt til å bli gammel i det. Den slags visdom er høydepunkt i Jan Egils tenkning. Han begynner å bli gammel.

Spetakkelet som forstyrret Jan Egil Egelands joggetur, gikk ikke upåaktet hen for beboerne nederst i Elgveien heller. De våknet av det. – Ka’ va’ det? sa de til hverandre. Dette var forskjellig fra hvordan morgenene pleide å være for dem. Og det var på grensen av hva tankene deres kunne gripe fatt i så tidlig på morgenen. Slik støy, slik uventet støy, det var ikke til å bli klok på. Folk reagerte forskjellig. Noen stod opp, noen sov videre, alt avhang av når de skulle på jobb, og selvsagt av hvor stor pris de satte på morgensøvnen. De største syvsoverne fryktet mest av alt at det var vekkerklokken som ringte, men da de så at det fortsatt var et kvarter igjen å sove, var det som om saligheten innhentet dem. De snudde seg rundt på andre siden, krøllet seg sammen, og utnyttet det siste kvarteret maksimalt. Slik er vi forskjellige.

Men det hadde hendt noe denne morgenen, det var for mange som hadde hørt det. Da det også ble funnet store mengder andefjær ved vannkanten, ble det stadig klarere for alle at det var et eller annet som hadde foregått her i nærheten. Hva man skulle gjøre med det, var ikke like klart. Nå som Harald Herredsvela var død, var ingen helt sikre på hvem som egentlig hadde ansvaret for endene. Standardsvaret var kommunen, og det var sikkert flere som ringte kommunen, men hva kan kommunen gjøre med en død and? Den har vanskelig nok for å gjøre noe med noe. De driftigste Ganddalitene skjønte at dette måtte de ta med egne hender, eller finne ut av med egne hoder, eller hva det nå var de skjønte. Det ble snakket mye, man hadde en del informasjon, det var hørt spetakkel og funnet andefjær. Det var snart gjort å koble dette sammen. Da det også kom nyheter om at det var observert indianere i Gaupeveien, ble dette også satt inn i informasjonssystemet, slik at Elgveiens befolkning fortalte hverandre at det var en indianer som hadde drept ei and denne morgenen – hørte du’kje bråge’? Og jo, bråket hadde alle sammen hørt, men det var riktignok ikke alle som ville gå med på at det var en indianer som hadde forårsaket det. For det var jo som man sa, at det finnes ikke noen indianer i Ganddal. Noen eldre folk sa til og med at det verken fantes pakistanere eller indianere her, men det var både usant og rasistisk, og de eldre som kunne si noe sånt måtte man bare riste på hodet og si «nei, nei» over. Både Signe Madland og Rannveig Soma ristet på hodet og sa «nei, nei», over de gamle rasistene og over det hele. De to var på besøk hos hverandre igjen. Rannveig hadde dessverre glemt eggene dagen i forveien, så nå måtte hun nedom igjen. Det passet egentlig godt, de hadde en del å snakke om. Kaffe ble ikke engang nevnt, ikke før Rannveig skulle gå og Signe ganske riktig påpekte at «ska’ du gå alt nå? du har jo’kje fått kaffi en gong!» Men dette hendte ikke før om kvelden, dagen bød på flere hendelser før den tid. Det var en ganske spesiell dag, til Ganddalsk å være.

Herr Tasta er alltid potte sur når han kommer fra jobben, en surhet han beholder utover dagen, og natten gjennom til neste morgen og bortover uken og videre fremover. Han er i det hele tatt sjelden blid denne Herr Tasta, som av foreldrene fikk det velklingende fornavnet Toby. Dermed var det gjort, kan man si. Toby Tasta vokste opp på Hundvåg, utenfor Stavanger. Der ble han mobbet for navnet sitt, det var for dumt å hete Toby Tasta. Kreative barn utnyttet dette, og ertet ham med å si setninger som gikk noe sånt som: – Kom og ta meg, Toby Ta-meg, eller –Totta Totta, Toby Tasta, det var ikke mer avansert enn dette. Manglet man kreativiteten, kunne man bare si: – Toby Tasta, Toby Tasta, det hadde også ønsket effekt. Unge Tasta ble rasende forbannet, han kunne ikke holde det ut, det kokte i hodet hans, han var vill av raseri over hele kroppen, han måtte banke dem som sa slike ting skikkelig opp. Hadde det ikke vært for at Tasta var soleklart sterkest i klassen, hadde han garantert fått store problemer som følge av mobbingen. Nå var det de han banket opp, som fikk problemer. Han var nemlig temmelig hardhendt, han var ikke den som forstod når motstanderen hadde fått nok. De jevnaldrende var livredde for ham, klassekammeratene hans gikk for å være overmenneskelig modige som turde å være i klasserom med dette uhyret. Det ble dermed opp til de eldre barna å erte ham og si rare ting om navnet hans, og det gjorde de til gangs, for det var jo egentlig ganske morsomt. Vel vitende om egen størrelse og styrke, sa de både «Toby Tasta», og det som verre var, samtidig som de fordreide stemmen og sørget for å gjøre de nødvendige kroppsbevegelser som skulle til for at unge Tasta skulle gå fra vettet og gå til angrep koste hva det koste ville. Så gjorde han det, så gikk han til angrep på de større og sterkere guttene, ble lagt i bakken, kastet i berberishekker, dradd etter beina gjennom sølepytter, rullet nedover skråninger, gjellet mot lyktestolper og slått på trynet til han blødde. Han måtte gjennom litt av hvert, men han gav seg aldri, han svarte med å kaste stein og ble belønnet med skikkelige lamaser over hele kroppen, knallharde slag uten kontroll, de bare pepret ham med knyttnever og vrengte armene, føttene og kroppen hans til det ugjenkjennelige, men Toby Tasta gav seg ikke, han spyttet på dem. Det ble rikelig med skambank gjennom hele oppveksten. Naturligvis tok han igjen da han selv ble stor, for da ble han stor som et beist og kunne slå i hjel hvem som helst, men Toby Tastas historie er en helt annen historie. I denne historien har Toby Tasta bare en liten gjesterolle, der han potte sur kjører inn innkjørselen i sitt nokså store hus i Reinsdyrveien, og ser en indianer stige over den vesle hekken som omkranser hagen hans.

– Ka i H. gjør’ du her? spør Toby Tasta. Slike som ham lar seg ikke overraske av uventede tildragelser i hverdagen. De kjører sitt løp uansett. Det gjør ingenting fra eller til, at den gråsvarte, smålubne indianeren på klingende norsk, svarer at han bare er på besøk. Toby Tasta beholder sin upåklagelige oversikt over situasjonen, han har bestemt seg hva dette dreier seg om, og lar seg ikke rokke av noe.

– Ja du ska’kje verr på besøg på hagen min, kom deg ud! sier Tasta, med et språk som grammatisk sett faktisk er dårligere enn indianerens. Det er uttalen som er Tastas styrke, her er han helt overlegen, det er erkeekte Rogalandsdialekt, ikke et feilskjær, her sitter alle lyder som de skal, og lyder som skal sløyfes hører man ikke snurten av, dette er skikkelige greier. Halvt på spøk spør indianeren om Toby har tenkt  å spise dette gresset, siden det er ulovlig å gå på det. Toby vet ikke om han skal bli rasende eller forvirret, ender opp med å bli litt av hvert, og svarer (fortsatt like teknisk dårlig) truende: – Enten komme du deg ud, elle så gjør’ eg det!

Indianeren blottlegger tennene og tannkjøttet og alt hva han har i munnen, han smiler som til VM, og gjør en eller annen indianerhilsen, – det betyr: jeg skal gå, sier han. Snakk norsk, sier Toby Tasta. Indianeren nikker og går, han vinker med hendene og stiger over hekken, han snakker litt også der han går, sier – ha det bra, – vi snakkes, og alt sånn vi sier når vi tar uhøytidelig avskjed med venner og bekjente. Toby Tasta sier ikke et ord, men er hvert øyeblikk klar til å bruke knyttnevene, hvis det skulle bli aktuelt. Han følger indianeren med blikket til han er på betryggende avstand fra hagen hans, så snur han seg og går inn til kona og krangelen.

Jarleif Todnem er en av dem som skal sette rekord i alle ting. Derfor er selvsagt stoppeklokken i gang hver gang han er ute på avisrunden for Stavanger Aftenblad. Ruten hans starter i Reinsdyrveien, hvor den ender er uvesentlig, for det er i Reinsdyrveien han akkurat nå raser nedover i vill fart fra postkasse til postkasse, det er viktig å få en god start når man skal sette rekord. Rekorden er på 22 minutter og 13 sekunder, det er en fantastisk rekord, han har ingen tid å miste skal han konkurrere med den, så at en indianer stiger over hekken til Toby Tasta, er ikke noe han har tid til å legge merke til. Toby Tasta abonnerer ikke på avisen.

– Hallo, sier indianeren. Fy fasiken, der ryker rekorden, Jarleif nikker til ham, og puster fort for å markere hastverket.

– Jeg kommer fra hagen her, sier Indianeren.

– E-e, sier Jarleif, slik Gandalsgutter gjør når de er uinteressert, vil komme seg videre og skal svare ja, det er ikke noe nølende i dette, det er som østlandsk m-m. Indianeren har imidlertid ikke helt finfølelsen for denne språklige nyansen.

– Det er en fin hage, det er mange fine hager her omkring. Jeg har sett dem. Har du hage?

Mens dette har foregått, har Jarleif fått levert avis både til familien Bjerkreim og til Gudrun Kleppa, han somler ikke med tiden, og svarer nå kjapt mens han trør opp farten (det er et stykke til neste postkasse, det er viktig med fart her), at han har ikke tid til å snakke nå, for han deler ut avisene.

– Hvilken avis? roper indianeren, etter ham.

– Stavanger Aftenblad, roper Jarleif tilbake, før han forsvinner rundt svingen.

Indianeren står tilbake. Han står og nikker og smiler nå også, selv om han er helt alene. Så bestemmer han seg for å lese avisen, hvorfor han gjør det må gudene vite, men han tar avisen ut av postkassen til fraskilte Gudrun Kleppa, hun skrukkete som tidligere måtte ringe både Beate Bore og gamle Klara – og begynner å bla i den. Man skulle kanskje ha trodd at han gjorde dette stille, brydd og i det skjulte, men langt i fra, han gjorde det greit, liketil og helt åpenlyst. Han stiller seg opp rett ved postkassen han har stjålet fra, eller tyvlånt fra, må vi kanskje si, men han skammer seg ikke, han hilser, nikker og smiler til alle som kommer forbi, her har for ham ingenting foregått. Det skulle være unødvendig å tilføye at folk i Ganddal svarer på hilsningen med et forskrekket uttrykk.

Dette blir da også samtaleemnet rundt Ganddals mange middagsbord, denne dagen. Av alle dem som med et forskrekket uttrykk har besvart indianerens blide hilsen, er det bare Jarleif Todnem som unnlater å nevne det hjemme. Han har så mange andre ting å tenke på. Han har blant annet planer om å sette opp et fullstendig kartotek over alle spillerne Liverpool har hatt i stallen opp gjennom tidene, han ser det ferdige produktet for seg, enhver spiller registrert, kanskje også med en kort beskrivelse om spillestil, litt om typen, det hadde vært noe, jernmannen Tommy Smith, løpssterke Roy Houghten, galgode Ray Clemence, alle sammen samlet i kartoteket. Han forteller med mat i munnen foreldrene om dette, og foreldrene nikker og smiler og ser ut vinduet og sier at dette må være en god ide, men orker du dette, og moren sier han er flink, og Jarleif spiser lynraskt opp maten for å komme i gang. Dette skjer imidlertid senere. Nå ville uhellet det slik at indianeren som sagt plukket avisen til fraskilte Gudrun Kleppa, og hennes to sønner: Stian og Bja-arte; hvis navn ikke må forveksles med den østlandske varianten av Bjartenavnet, der det går så fort for seg at tungen ikke har tid til å få med seg r’en og man etterpå lurer hva det var som smalt i ørene. Nei, det navnet Gudrun gav sin sønn, det er Bja-arte på Rogalandsk, der har man saktens tid nok til å uttale alle bokstavene, og det langsomt. Dette gjelder så til de grader den midtre vokal, den sentrale ’a’, ved uttalen av den er det bare å ta den tid man trenger, lyden kan simpelthen ikke gjøres lang nok, det er bare å fortsette, det er ingen som blir utålmodige, det er bare å gå på: Bja-arte. Det er fullt lovlig å sovne mens man sier det. Stian sier vi på vanlig måte, han er 21 år, og burde nok snart flytte hjemmefra, men slike tanker utsetter han. Bja-arte er 8, han var en av dem som var med og lekte skip på lekeplassen, men han gjorde så lite av seg at han ble ikke nevnt. Slik er livet for Bja-arte. Han trer kun ut av sin anonymitet, når han gjør en håpløs rampestrek. Det skjer av og til, ikke fordi Bja-arte er spesielt rampete anlagt, men mer fordi konsekvensene har en tendens til å bli større enn Bjarte hadde tenkt seg. For eksempel skulle han slå til sin bror for noen år siden, det var greit nok, de hadde kranglet, og nå skulle Bja-arte slå Stian, det hadde skjedd før og kom til å skje igjen, det var egentlig rutine, spørsmålet var bare hva han skulle slå med, skulle han slå med flat hånd eller skulle han slå med knyttneven, eller skulle han kanskje slå med sagen han hadde fått fatt i? Det gikk litt fort for stakkars Bja-arte, det var ikke hans feil at det gikk så alldeles galt, han hadde jo egentlig tenkt å slå med den siden som ikke var tagget, og han tenkte han skulle sikte mot pannen eller noe sånt, men så ble det litt feil her, og litt feil der, og heidundrende mas og kjeft etterpå. Stian gikk rett i bakken besvimt, og Gudrun Kleppa er slett ikke den som holder hodet kaldt i slike situasjoner, det er bare å tenke seg, av natur stressede Gudrun Kleppa løpende ned trappen og inn i kjelleren, for å finne sin sønn Stian ligge blødende og besvimt på gulvet, og Bja-arte stående ved siden av med sag og blod og – det var ikke meningen, det var ikke meningen, det var mer enn hun kunne tåle, og det ble som sagt et heidundrende oppstyr, og både Stian og Gudrun på sykeshus. Bja-artes korte livshistorie er full av slike uhell, det blir altfor ofte slik som han ikke hadde tenkt. Akkurat nå har imidlertid Bja-arte i lengre tid sittet ved vinduet og nistirret på en indianer, som fortsatt står rett opp og ned like utenfor og leser avisen. Bja-arte stirrer så helhjertet at han sannsynligvis vil stirre til sultedøden tar ham, hvis ingen fjerner ham eller eventuelt indianeren han stirrer på. Broren Stian kan vi ikke regne med, Stian med arret er interessert i multimedia, og fortapt i mulighetene det gir å kjøre Jean Michael Jarre sin musikk inn på PC’n, og derfra stille på både bass og diskant, og alt mulig annet kun folk som Stian vet finnes. Når han setter i gang med dette, er han ikke tilgjengelig for resten av verden. Han blir sittende ved PC’n i overskuelig fremtid. Indianeren holder på med første del av Stavanger Aftenblad, han er ikke lenger enn på side fem. Stavenger Aftenblad har fire deler, så dette kommer til å ta tid. Det betyr at den naturlig stressede Gudrun Kleppa, risikerer å komme hjem fra jobb, og finne en avislesende indianer i gårdsrommet sitt, og en vettskremt sønn i vinduet. Skjer det, er det ikke godt å vite hva som skjer videre. Hun kommer hjem fra jobb klokken 1530.

Det var så vidt det ikke gikk bra. Indianeren var begynt på fjerde del, sporten, det burde gå raskt, det er måte på hvilken interesse en indianer vil ha for hva Viking Fotballklubb gjør i sommerferien, og hvilke forhåpninger lokale svømmere har for å kapre tiendeplassen i NM, han burde være ferdig med å lese ganske snart. Men det var et eller annet som oppholdt ham. Var det kan hende annonsene? Var det kanskje TV-sidene? Det var vel antagelig tegneseriene, men hva det var kan være det samme, saken var i hvert fall den, at han fortsatt stod på sin plass og leste avisen, da Gudrun Kleppa kom kjørende hjem fra jobben på Rogaland Egglag. Hun hogg i bremsene da hun fikk øye på ham, og uten å tenke videre gjennom den saken, satte hun bilen i revers og rygget i racerfart tilbake til Elgveien, der hun svingte inn i en gammel, gjenglemt busslomme, og tviholdt på rattet, som om det nå var rattet som utgjorde den største faren. Sjelden har hjerter dunket raskere. Indianeren fikk i løpet av de hodebevegelsene han gjorde i forbindelse med Gudrun Kleppas ankomst, øye på hennes sønn, Bja-arte, som selvsagt stod i vinduet og nistirret, fortsatt. Nå ble de satt i gang, de kreftene, som kunne røske Bjarte ut av hans fjetrede tilstand. Indianeren smilte sitt bredeste smil med tenner og tannkjøtt, vinket til Bjarte og brettet sammen avisen. Det var nok for Bja-arte. Nå hadde han i timevis vært mildt vettskremt, nå kom det opp og ut alt sammen på en gang, nå måtte frykten få utløp, og det fikk den ved at Bja-arte la på sprang ut av rommet, inn i stua, rundt og rundt i stua, ut av stua, inn på gangen, frem og tilbake på gangen, inn på kjøkkenet og opp på benken og ned igjen, krasje litt med noen kjøkkenstoler, gjemme seg under kjøkkenbordet, ut derfra igjen, inn på Stians rom, fullt firsprang og hylende sinnstemning.

– Kan du tia stilt? ropte Stian. – Eg prøve å hørra på musikk!

– Men det va’ en indianar…

– Det e’kje farligt…

Vanskelig situasjon for Bja-arte. Vant som han var med å gjøre alle ting galt, var han snar til å ta på seg skylden for dette også. Han kunne ikke forstå hva det var nå han hadde gjort, det var helt uforståelig alt sammen i verden, men slik pleide det å være, så akkurat dette var ikke så uvant. Han hadde sin greie metode mot slikt. Bja-arte sprang ned i kjelleren og inn i skapet. Der var han som regel i sikkerhet.

Vi forlater her familien Kleppa, uten å forklare hvordan de kom seg ut av denne fastlåste situasjonen. Det går nok greit, denne familien er vant med å la seg kaste rundt omkring fra den ene sterke følelsen til den andre, de glemmer greit selv de mest følelsesladde øyeblikk fra den ene dagen til den neste. Nå er det ikke sagt at skrukkete Gudrun noensinne vil glemme synet av den avislesende, gråsvarte indianeren med «nogen siv her og der», men hennes liv vil nok fortsette i det vante spor. Det skal mer til enn en helt utrolig tvers igjennom usannsynlig episode, for å gjøre noe med det.

Det er ikke mer enn en dag siden Gabriel Soma så indianeren, og allerede er det kjent over mesteparten av Lundehaugen. I Gaupeveien, Reinsdyrveien, Bjørneveien, Hjorteveien og Elgveien – alle må ha hørt om ham. Og historien sprer seg videre, den brer seg utover, mange steder samtidig, den ene sier det til den andre, og den andre videre, og sånn går det. Slike historier lar seg ikke bremse. For eksempel hadde omtalte Gudrun Kleppa, lenge før hun selv hadde sett ham, fortalt en god venninne blant arbeidskollegaene på Rogaland Egglag, at – Bja-arte kom heim og sa han hadde sett en indianar igår, – seie du det? svarer venninnen, og dermed er historien utenfor Ganddals grenser, for denne venninnen bor på Vaulen, og på Vaulen tror man på alt. Og gamle Klara hadde plutselig en datter på Hønefoss hun måtte ringe til, en datter som hadde gått på høyskole og visste litt av hvert, og selv om datteren var skeptisk til beskrivelsen, er det all grunn til å tro at historien sprer seg i Hønefoss også, og derfra og videre, det er utrolig hvor fort det går. Og fremdeles vet ingen hvem indianeren er, eller hva han hadde på Ganddal å gjøre. Årsaken var selvsagt at ingen ennå hadde snakket med ham. Det måtte skje en gang.

Roger og Tanja skjulte ikke for noen at de var kjærester, spurte du dem fikk du svaret: – Ja, me e’ kjeresta. Det var som regel Tanja som svarte, og hun svarte lavt. Ingen hadde sett dem holde i hendene, eller være borte i hverandre, eller noe sånt, de var ganske sjenert når det kom til den slags. De avslørte seg ikke ved annet enn at de hadde en tendens til å sette seg ved siden av hverandre, og ved at Roger selv om han aldri så gjerne ville bekjempe det, stadig måtte se bort på Tanja og hvordan hun så ut. Etter at de ble sammen, hadde også Tanja begynt å se bort på Roger. Han hadde fregnete fjes og bollekinn, og en munn der overleppen stod litt ut, han var ikke helt fornøyd med det, Roger. Tanja hadde langt, mørkt, stritt hår, og ganske så nøttebrunt ansikt, en skikkelig kjekk norsk ungjente, og helt usannsynlig vakker, syntes Roger. Utover dette og hva det er helt umulig å skjule, var det ikke godt å si hva de følte for hverandre. Man måtte spørre dem, og da svarte Tanja det som var sant, at de var kjærester og likte hverandre godt.

Så hendte det altså at Roger og Tanja gikk tur sammen rundt Stokkalandsvannet. Det var helst om kveldene de gikk. Nysgjerrige hadde spurt om hva egentlig foregikk under disse turene, men der hadde ingen av dem villet svare. Ikke at det hadde foregått så mye, men disse turene ville de ha for seg selv. Det var en slik tur de var ute på nå. De hadde det godt, de hadde snakket en del med hverandre i begynnelsen. Tanja hadde mange historier hun måtte fortelle, mange episoder hun hadde vært ute for, og Roger syntes hun var et mirakel til å gjøre det levende. Hun var så levende selv også, der hun gikk, ved siden av ham, det var ikke til å tro, og det var ikke til å stå i mot heller. Han måtte gå tettere inntil henne, det var ikke noe å gjøre med det, og det var helt greit. Tanja merket nok dragningen hun også, det var ikke fritt, hun tidde stille og tettet seg inntil, de var to om det. De gikk tettere, og snakket mindre. Det var utviklingen. Det ble etterhvert ganske så faretruende tett. Til slutt kom de borti hverandre, det var nede ved broa, ikke på den siden med endene, men på den andre siden, tre fjerdedeler av løypa, én fjerdedel igjen å gå, og så kom de borti hverandre. De kjente det godt, de var borti hverandre ved skuldrene. Og enda var det en fjerdedel igjen av turen, det var mye å gå på, de kjente det begge, det var langt igjen, det var bare å komme seg tettere, det gikk an, ganske utrolig tett, gikk det an, de trengte seg inn på hverandre, og ingen stod i mot. Det var bare et spørsmål om tid før de ville gå over den vanvittige grensen og holde hverandre i hendene. De gikk og så ned på sykkelstien, talte skrittene, studerte fargen på skoene. Da de passerte den bitte lille sandstranden som ligger der sykkelstien deler seg, og man har valget mellom å gå opp til Lundehaugens bebyggelse, eller fortsette langs sykkelstien, godt skjult av busker, trær og store hager, fortsatte de langs sykkelstien. Stokkalandsvannet lå på andre siden, og skvulpet noen småbølger til vannkanten. Liksom for å minne om hvor stille det var. Her var ingen. Plutselig merket Roger at Tanjas hånd var åpen, han merket det bare, og før han fikk tenkt seg om hadde han tatt den, og så hang de fast. Roger og Tanja gikk hånd i hånd for første gang, de så i hver sin retning og smilte sjenert. De følte begge det var noe ukontrollert ved situasjonen, de visste ingenting om hvordan disse tingene skulle foregå, visste ikke når man skulle slippe, visste ikke hva man skulle si, visste ganske lite, holdt bare godt fast og håpet det ville vare litt til.

Det unge usikre kjæresteparet hadde brutt en barriere, man kan gjerne le litt overbærende av denne barrieren, den er jo så enkel og søt og barnslig, det er jo ingenting å skjule, vet vi, de lærer nok og så videre. Slikt er lett å si når man selv er velberget over denne fasen av livet. Roger og Tanja følte det annerledes, de tok sin kjærlighet på alvor. For dem var dette langtfra enkelt, søtt og barnslig, det var vanskelig, viktig og voksent. Det var ikke noe å skjule, men man må forstå at de hadde ikke vært gjennom dette før. De var meget usikre, rett og slett engstelige for å bli sett i sine famlende forsøk, de ville blitt sjokkert samme hvem som hadde sett dem der de gikk, da er det bare å tenke seg hvordan det var for dem, da en diger, gråsvart indianer kom opp fra nedsiden av sykkelstien med et klingende muntert «hei, hei!» og ”nogen siv her og der”. Roger bråslapp Tanjas hånd, og trakk sin egen til seg som om det var en glohet kokeplate han hadde tatt på. Tanja plasserte like hurtig sine hender foran sin vid åpne munn og struttende nesebor, samtidig som hun helt ubevisst gjorde også øynene så store som mulig.

– Hvem er dere? spurte indianeren på sin merkverdige måte, grammatisk korrekt, men uttalemessig tvilsomt. Roger var som overbevist om at han hadde begått en forbrytelse, for ham var disse spørsmålene ingenting annet enn et rent avhør. Han forbeholdt seg retten til å holde seg i ro. Tanja holdt fortsatt hendene foran munnen og nesen, hun hadde verken blunket eller pustet siden indianeren viste seg, hun hadde rett og slett mistet evnen til å savne slike normalt sett vanlige kroppsfunksjoner.

– Bor dere her? Roger bestemte seg i denne stund for aldri å gripe ei jente i hånden mer, what so ever. Indianeren smilte, – jeg heter MbÜÎÈd÷, sa han. Navnet er umulig å gjengi for en nordmann, verken i skrift eller tale er det mulig.

– Hæ? sa Tanja, samtidig som hun frigjorde nesen. Nå var det bare munnen som var dekket, og den var ikke så spill åpen som for et øyeblikk siden.

– MbÜÎÈd÷, gjentok indianeren. Det var litt lyder i nesen, litt fra et stykke nedi halsen, litt klakkelyder og litt lyder vi nordmenn ikke har tenkt på en gang. Det var litt forskjellige lyder. – Hvem er dere?

Først nå begynte Roger og Tanja å bli oppmerksom at indianeren var enestående blid, han hadde klart å kunststykket å la ansiktet stivne i et hjertelig smil. Tanja tok hendene ned til haken, begynte å blunke igjen og pustet som vanlig.

– Tanja og Roger, svarte hun på indianerens spørsmål. Det gikk greit, hendene kunne henge ned langs siden nå. Indianeren ble om mulig enda blidere da han fikk svar,

– Ah! ja! sa han jublende blid, – hvem er hvem?

– Hæ? Det var Roger som brøt inn med et utrop. MbÜÎÈd÷ nikket og smilte og bablet i vei og gjentok spørsmålet, – hvem er hvem? og Tanja sa hvem som var hvem. MbÜÎÈd÷ smilte slik at man kunne mistenke ham for å mangle forstand, ingen med sitt sunne vett og forstand i behold kan smile på denne måten. Slik stod de.

– Kor bur du? spurte Tanja, noen måtte jo si noe.

– Egentlig bor jeg i ¦ß÷, det ligger ved siden av €ýmÈd, ja i Selvas… En provins… men jeg bor i ¦ß÷, der er det fint, bor dere her?

– Eg bur i Lundegeilen, rett ne’for butikken. Roger bor i Gaupeveien.

– Lundegeilen, akkurat, sa indianeren som om han visste hvor det var, – hvor ligger det?

– Rett ne’for butikken, som eg sa.

– Ah! ah! butikken, Prix!

– Nei, Rimi, gamle Lunde Snarkjøb.

– Lunde snarkjøp ja, akkurat, har dere lyst på noe å spise? Av frykt for hva Tanja kunne finne på å si, brøt Roger inn med et definitivt nei. Her var ikke verd å ta noen sjanser. Indianeren så imidlertid ikke ut til å bry seg så nøye om man svarte nei eller ja eller i det hele tatt, her var det bare å bli med, det var smiling og vinking og en hjertelighet som bare hører hjemme i eventyrene.

– Jeg har en nydelig and, kom bare her… den er fabelaktig… Se her, her ligger anda, jeg spiste litt av den i går, men det er mye igjen, se her, mye kjøtt, mye godt kjøtt, en and er en stor fugl, en svane er større, men dere vet svanekjøtt… Her ristet MbÜÎÈd÷ på hodet, hvis det var noen der som likte svanekjøtt, må det garantert ha vært pinlig for vedkommende. Samtidig som han gjorde dette, fant MbÜÎÈd÷ frem to trestykker han hadde liggende, og gav seg til å gni dem mot hverandre til Rogers formidable forbløffelse. Roger hadde hørt noe om at det var slik de laget bål i steinalderen, men han hadde ikke vært i nærheten av å lykkes de gangene han selv hadde forsøkt. Han hadde bedt faren om hjelp, faren hadde hjulpet, men noen flamme hadde de aldri greid å lage. Faren mente han så en gnist en gang.

– Kossen klare’ du det der? spurte Roger, han måtte bare spørre. Indianeren kunne ikke skjønne hva han mente, han gav seg til å svare på et spørsmål ingen vet hvor kom fra og ingen skjønte noe av.

– Klare’ å få fyr sånn uden fyrstikke’, presiserte Roger.

– Nei, jeg bruker ikke fyrstikker, lo indianeren, ristet på hodet og fikk samtidig gnist, – jeg bruker bare to pinner, det er så mye enklere, han la noen bjørkenever til gnisten, blåste på bålet og minsanten flammet det seg til. Indianeren lo videre, humret og ristet og pratet i vei. – Det gjelder bare at pinnen du snurrer med må være hard, mens trestykket du snurrer på må være mykt. Så er det bare å snurre, det er så enkelt, du snurrer og snurrer, og når det blir gnist er det bare å få bort noe som kan brenne og så blir det brann med en gang. Roger kunne fortsatt ikke få dette til å stemme. Indianeren var allerede i gang med å dele ut noen solide andestykker, men Tanja og Roger ville fortsatt ikke ha.

– Jo, jo, ta, ta, det er godt, indianeren tok en bit av den rå anda, for virkelig å vise hvor godt det var, men dømt etter Roger og Tanjas ansikter, ble nok effekten snarere den motsatte.

– Hvor fant du den? spurte Tanja.

– Jeg fanget den, det var så enkelt, det var så mange av dem, og de fløy ikke noen av dem, så bare fanget jeg den og så var den død. Det var i går.

– Vi går, sa Roger til Tanja.

– Skal dere gå? spurte indianeren.

– Ja, sa Roger. Så gikk de.

Det ble altså en begivenhetsrik tur, så begivenhetsrik at både Roger og Tanja brøt med sitt selvpålagte prinsipp om å holde munn om dem. Da Roger kom hjem leste faren hans avisen. Roger sa liksom i forbifarten mens han tok av seg skoene at han hadde støtt på en indianer under turen. Faren brettet ikke sammen avisen engang, han sa bare at han hadde hørt det var en indianer i området og spurte kona om ikke hun hadde hørt det samme og det hadde hun. Så leste han videre. Roger utsatte til siden å fortelle hvordan indianeren tente bål på steinaledervis. Far til Tanja leste også avisen da Tanja kom hjem, men han brettet den sammen allerede før Tanja hadde begynt på fortellingen. Den type far var han. Og Tanja fortalte, hun fortalte i vei, tok med alt, la ikke skjul på noe, utenom at Roger hadde holdt henne i hånden, når hun først kom i gang var det ikke mye som forble ufortalt. Det faren fant mest spennende, var naturlig nok denne indianeren hun hadde sett. Han hadde nok hørt ryktene om at det fantes en indianer i området, men han hadde hittil ikke trodd på dem. Nå stilte det seg imidlertid annerledes, nå som hans egen datter hadde sett indianeren og fått ham til å avsløre at det var han som hadde drept andefuglen i morges, gikk det ikke an å sitte stille lenger. Nå var det på tide å ta affære. Og nå er det på tide avsløre at denne faren ikke var en hvilken som helst Ganddalsk far, dette var Jan Kjell Tjelta. Den samme Tjelta, som i alle år hadde sittet i 17 mai komitéen på Ganddal, og nå syslet med planer om å gå inn i Sandnes bystyre, bare han fant et parti han kunne støtte, dette var herremann med handlekraft. Ikke før hadde Tanja fortalt ferdig sin historie, så var Jan Kjell Tjelta i telefonen.

Kort etter var Jan Kjell, Magnus og Geir på vei ned mot Stokkalandsvannet. De hadde klare instrukser fra Jan Kjell hvor de skulle hen, nå var det alvor. Nå skulle Ganddals ansvarsbevisste og handlekraftige ordne opp i sakene, det var Jan Kjell, Magnus og Geir. Det må nesten sies noen ord om Magnus og Geir også. Magnus er en typisk varamann, han stiller til valg, blir ikke valgt. Men han er Jan Kjells støttespiller på en rekke områder, og da Jan Kjell var trener for lilleputtlaget var Magnus oppmann. Kona heter Jorun, og hun overkjører ham fullstendig. Mer er ikke nødvendig å si om ham. Geir er en venn av Magnus, selvstendig næringsdrivende, og full av gode råd. Han er gift med Turid, og ryktet forteller at dette ekteskapet ikke går bare godt. Det får være nok om ham. Denne gjengen gikk nå nedover mot Stokkalandsvannet, sykkelstien der, på østsiden. Nøyaktig der Jan Kjells datter hadde møtt indianeren, dit skulle de. Nøyaktig der indianeren akkurat i dette øyeblikk satte til livs et godt stykke, velstekt and.

Verken Jan Kjell eller Geir ville nevne det for Magnus, men de hadde begge liksom en følelse av at motet forsvant lite grann nå som de nærmet seg målet. Da de kom så langt at de fikk øye på indianeren, var det ikke fritt for at de alle tre håpet at en av de andre skulle ta ordet og sette indianeren på plass. Magnus visste det ikke ville bli ham. Geir og særlig Jan Kjell følte presset, det ville være ergerlig å få denne irettesettelsen forkludret av en pinlig pause i starten. Det var på en måte viktig å få alt til å virke målrettet og planlagt, de var Ganddals menn som visste hva de ville, derfor gikk de på med uforminsket fart. Forhåpentligvis ville noen komme på noe å si, innen de nådde frem. At dette skulle bli indianeren var ingen av dem forberedt på, det var i hvert fall ingen som svarte på indianerens lystige: – hei, hei! Indianeren fikk både sagt hvem han var og hvor han kom fra, før de handlekraftige herrer hadde fått frem et eneste ord. Først da indianeren inviterte til andestek, trådte 17-mai-komiteens Jan Kjell Tjelta frem som den ubestridte ener og viste hva som bodde i ham.

– Ok, nå e’ det nok, nå blir du med her, sa han. Men da indianeren spurte hvor hen, var visst den ubestridte ener kommet til ytterpunktene for hva som bodde i ham, for nå tidde han stille.

– Kor har du fått tak i den andå? spurte Geir og pekte.

– Rett nedi her, det var fullt av både ender og svaner, men svanekjøtt… Indianeren ristet på hodet igjen, svanekjøtt er rett og slett ikke tingen.

– Har du bare tatt og forsynt deg der nere?

– Jada,  jada,  nikket MbÜÎÈd÷, – jeg tok en, de er så lite skvetne av seg, en av dem hadde ikke overlevd lenge i ¦ß÷, det er sikkert. Indianeren tok fornøyd et jafs av anda, spyttet ut noe flesk og graps, og tilbød sine tre venner en smakebit.

– Ikke rør, Magnus, sa Geir.

– Kor bor du hen? spurte Jan Kjell.

– Jeg bor i ¦ß÷, som jeg sa, jeg heter MbÜÎÈd÷. Fikk dere det ikke med dere? MbÜÎÈd÷. Indianeren gikk smørblid mot de tre, de tre skvatt likevel unna. Men så skjønte de vel at indianeren ikke ville ha sjanse mot alle sammen, uansett hvor gråsvart han var, de ble i hvert fall stående.

– Hva gjør du her? spurte Jan Kjell. Indianeren var nå helt borte med de tre, han hadde kløpet dem i øret, og dradd dem i armen, gjort de underligste ting, klart de var nervøse.

– Jeg er bare på besøk, jeg kommer fra ¦ß÷, og har reist hit.

– Kor lenge ska’ du bli?

– Det får vi se, det er litt kalt her, å sove ute, kanskje reiser jeg et annet sted, vi får se. Jeg vet ikke. Tiden vil vise, sa han.

– Søve du ude?

– Ja, jeg sover ute, i går sov jeg der nede, i dag skal jeg sove her.

– E’kje det kaldt?

– Jo, jo iskaldt, brr…

Og indianeren stod der og hutret og frøs og illustrerte.

Jan Kjell og hans venner opplevde nå litt av problemet med det å være handlekraftig, det er ikke alltid alt er som man tror, og indianerens oppførsel og svar var så visst ikke som forventet. Snarrådigheten som hersket da de slo på tråden til hverandre, og møtte opp på Jan Kjells trapp, var nå erstattet med regelrett ukomfortabelhet.

– Du må’kje dreba endene her, dei e’… dei e’…

– Freda, kom Jan Kjell inn, selv om alle visste at endene på ingen måte var fredete.

– Freda’?  spurte indianeren forskrekket, – unnskyld, det var… hva skal jeg gjøre nå?

De tre så på hverandre, Magnus hadde ikke sagt et ord hittil, og visste med seg selv at han ikke kom til å si noe nå heller.

– Du kan’kje sova ude, du må finna deg en plass å bu.

Jan Kjell reddet situasjonen for de to andre, nikket at det var på tide å gå, og de tre gikk uten å ta farvel, selv om indianeren sa ha det bra. Forresten er det mulig det slapp ut et ha det fra Magnus.

MbÜÎÈd÷ stod stille og så på de tre som gikk fra ham. Sakte tok han andestykket han hadde stekt, bet av en bit og tygget den langsomt. Så kikket han på husene som lå gjemt bak høye busker, gjerder og plener. Han la fra seg andestykket, pakket det inn i noe gress og gjemte det under en stein. Sommerkvelden mørknet mer og mer, det begynte å bli sent. MbÜÎÈd÷ satt på en stein og så ut over Stokkalandsvannet, det var stille nå. Han satt og så på vannet. Så reiste han seg opp, børstet av seg noe støv, og gav seg av gårde mot bebyggelsen. Der gikk han litt frem og tilbake, tumlet rundt på må og få, det var ingen ute, ingen å treffe på. Enten var folk på Ganddal inne denne julikvelden, eller så ungikk de indianeren, det var ikke godt å vite, han gikk i hvert fall alene opp og ned Reinsdyrveien, rundt omkring. Det luktet grillmat, det var grillselskap hos familen Brevik. Brevik var nabo til Tasta, som vi har hilst på før, og som vi vet bor i Reinsdyrveien. Mellom disse husene var ikke annet enn en hekk, og denne hekken var blitt temmelig pjuskete. Det skyldtes at Tasta- og Brevikungene tidligere pleide å springe frem og tilbake mellom hagene, det var nytteløst å si at de måtte gå rundt. Det gikk gjennom hekken, og hekken ble nedtråkket. Denne løpingen hadde avtatt med årene, sønnen til Toby Tasta var jo en sann tulling, og de mer oppegående Brevikbarna fant seg andre lekekamerater så fort de lærte å tenke. Men hekken fikk ingen redning, Ludvig Brevik og Toby Tasta kunne ikke bli enige hvem som i bunn og grunn eide den, og dermed hadde ansvaret for vedlikeholdet. Det endte med minste motstands vei for begge, ingen gjorde noe som helst, og det var derfor enkelt for MbÜÎÈd÷ å gå gjennom den. Han kom fra nabogården, den var han litt vant med. Reaksjonene blant grillgjestene ble de sedvanlige, de mistet alle sammen munn og mæle, og ble bare sittende og stirre lamslått på denne merkelige fremtoningen i gråsvart og siv. Indianeren reagerte imidlertid annerledes. Han prøvde å nikke litt og smile litt forsiktig, men fikk ingen respons. Han ble stirret i senk av familiens bestemor, som satt der som en studie i fiendtlig stirring. Feilen mange gjør når de skal stirre stygt, er at de glemmer seg av og lar for eksempel munnen være åpen. Denne bestemora lot ingenting være åpent, aller minst munnen, den var snurpet sammen til det absolutte minimum. Det samme var ansiktet, pannen var dradd nedover, haken oppover, ansiktet var liksom presset sammen til en spiss like mot MbÜÎÈd÷. Og inni her var de mest hatske øyne det er mulig å forestille seg. Det virket. Da indianeren fikk øye på det, trakk han seg ganske stille ut av hagen. Han nikket og gikk, steg over buskashekken til Toby Tasta, og var tilbake på veien igjen. Grilleselskapet oppløste seg like etter, bestemor og bestefar måtte visst komme seg hjem, det var ikke mer snakk om det.

MbÜÎÈd÷ snakket heller ikke, han var stille resten av dagen. Han gikk sakte bortover veien, uten å se verken til høyre eller venstre. Han kunne ikke høre de som så ham fra kjøkkenvinduet, og ropte til resten av familien: – hei dokke, her e’ an’ derane indianeren igjen, du verden så triste han ser du då! Han kunne ikke høre det, han hørte ikke noe, og sa ikke noe. Han gikk bare ganske stille ned til Stokkalandsvannet, der han liksom hadde slått leir. Det var noe mygg der, de bet ham, men han brydde seg ikke synlig om det. Da virket det å være verre med den kjølige Rogalandsluften, for han tok alt han kunne samle av siv og buskas, og bredte over seg der han la seg til å sove. Han lukket øynene, og forsøkte så godt han kunne å sovne.

Bestefars antikvariat

Denne teksten var ment for oppføring. Det var teatertruppen Trang Trikot, som egentlig drev med Teatersport, som skulle sette den opp. Om jeg ikke husker feil, skulle Håkon D spille Bestefar, jeg skulle være Brian, Astrid ME skulle være Elise K. Tang, Marte HB være Marte, og Frode B skulle være advokaten Karl Kent. Jeg skriver ikke ut hele etternavnene her, det får være måte på. Stykket ble aldri noe av, om jeg ikke husker feil, så var noe av årsaken at Frode kom inn på Teaterhøyskolen, og måtte flytte. Det kan godt være stykket aldri ville blitt uansett. Og det er kanskje like greit.

Det må med til historien at jeg hadde et slags oppdrag, jeg skulle skrive om big business og storfinans, hvordan de kontrollerer verden. Og selv om stykket kanskje ender godt, er det likevel de som kontrollerer. Cirka.

* * *

Bestefars Antikvariat.

Et enkelt teaterstykke av Eivind Salen

Med:   Bestefar Rukle Rolfsen          Innehaveren, en gammel mann nær pensjonsalder

Elise K. Tang                         Forlegger i forlaget Kjempehaug.

Brian Tang                             Hennes mann

Marte                                      Skoleelev

Karl Kent                               Advokat og Siviløkonom i ett, ung.

I tillegg kommer en medarbeider blant publikum.

Sceneanvisning:

Handlingen finner hovedsakelig sted i antikvariatet til Rukle Rolfsen. Noen scener foregår i lokalene til forlaget Kjempehaug, noen scener foregår utendørs. En scene foregår i bestefars leilighet.

Den perfekte scenen for dette stykket, har to etasjer. Den nederste er for antikvariatet, den øverste for forlaget Kjempehaug. Om dette ikke er teknisk mulig, må antikvariatet og forlaget ha hver sin ende av scenen. Det må la seg gjøre å hurtig skifte fokus fra antikvariat til forlag. Antikvariatet bør med enkle håndgrep kunne gjøres om til Bestefars leilighet. Antikvariatet bør heller ikke ha så mye sceneplass at det stjeler fokus fra utendørsscenene. Det er en fordel med en forhøyning til forlagssjefen.

 

Antikvariatet er innredet som antikvariat pleier å være innredet, bare koseligere og enda mer gjestfritt. Det må være stoler for folk som vil sitte. Forlagslokalene har ingen innredning, de er kynisk sterile. Utendørsscenene er uviktig innredet.

 

Publikum:

Hver publikummer får utdelt en bok ved inngangen . Denne skal leveres i annen akt.

Akt I

Scene 1: Antikvariatet

Viser antikvariatet der Bestefar sitter for seg selv og blar i en bok. Etter en tid kommer Marte inn døren.

Marte:             Hei, Bestefar!

Bestefar:         Hei, Marte, så koselig at du stakk innom i dag.

Marte:             Jeg stikker nå innom hver dag.

Bestefar:         Det er koselig hver dag også. Skjedde det noe spennende på skolen i dag?

Marhte:           Ja, jøss! Først holdt jeg på å komme for sent, men det var fordi jeg hadde

trøbbel med matpakken, jeg hadde nemlig tenkt å ha skinkost på skiven til en

forandring, men så hadde vi ikke skinkeost, men vi hadde baconost, og den ligner veldig på tuben, men jeg visste ikke helt om jeg likte baconost, og så smakte jeg, vet du, og så likte jeg det så godt at jeg glemte meg helt av og spiste både denne skiven og en skive til før jeg kom på at det var morgen og jeg skulle på skolen, og da fortet jeg meg alt jeg kunne og tok baconost på to skiver og syltetøy på to andre, og så måtte jeg bare løpe alt jeg kunne.

Bestefar:         Det er godt du er så sprek, for ellers ville du nok kommet for sent.

Marte:             Ja- ha! Og etterpå skjedde det at det var friminutt, og der skulle vi hoppe strikk, nei tau, skulle vi hoppe, og det var kjempegøy!

Bestefar:         Vant du da?

Marte:             Nei, det var ikke med vinning! Det var bare for gøy!

Bestefar:         Jaså, jaså. Men du er sikkert flink til å hoppe, du som er så sprek.

Marte:             Ja- ha! Og etterpå så var det time, og da kastet Kristian et viskelær rett i hodet på Gunn!

Bestefar:         Huff, da.

Marte:             Men jeg tok hevn, og kastet pennalet rett i ansiktet på Kristian igjen.

Bestefar:         Oisan… slo han seg da?

Marte:             Ja, men det hadde han godt av.

Bestefar:         Men du må være forsiktig med å kaste ting, du som er så sprek og sterk.

Marte:             Ja- ha! Og etterpå… Forresten, har det skjedd noe på antikvariatet i dag,

Bestefar?

Bestefar:         Nei, Marte, jeg sitter nå helst her med bøkene mine jeg. Det skjer ikke så myue med meg. Men av og til kommer det kunder og da blir jeg så glad, og av og til kommer folk som bare vil slå av en prat, og da blir jeg enda gladere.

Marte:             Men du blir gladest når jeg kommer.

Bestefar:         Ja- ha!

(De ler)

Bestefar:         Forresten var det én her i dag som lurte på om han kunne kjøpe hele antikvariatet av meg. Det har aldri skjedd før.

Marte:             Kjøpe antikv… hæ?

Bestefar:         Ja, han ville kjøpe alle bøkene, alle sammen.

Marte:             Oi, det må jo bli kjedelig for deg å sitte her uten bøkene når jeg er på skolen.

Bestefar:         Å, han skulle ikke bare kjøpe bøkene, han skulle kjøpe værelset også.

Marte:             Skulle han kjøpe deg helt vekk?

Bestefar:         Ja, han skulle kjøpe meg helt vekk.

Marte:             Du sa vel nei, da?

Bestefar:         Ja, jeg sa nei, og da sa han: det er ikke pengene det skal stå på. Det var litt skummelt, han virket så alvorlig liksom.

Marte:             Jaja, det er ikke så alvorlig, hvis du skulle få problemer med pengene, kan du alltid låne av meg. Jeg har tusen kroner i banken.

Bestefar:         Å, det er godt å ha en venn som deg Marte!

Marte:             Det har du fortjent. Nå må jeg stikke, ha det bra, bestefar!

Bestefar:         Ha det bra.

Scene 2:          Forlaget Kjempehaug

Trykkpressen går, hektisk aktivitet. Også her sang.

Elise:               Brian! Brian!

Brian:              Hva er det kjære?

Elise:               Hold opp med å kalle meg kjære hele tiden. Selv om vi er gift trenger du ikke si «kjære» hver gang du åpner den stygge munnen din for å si et eller annet vås. Det tar seg ikke ut, skjønner du… Skjønner du?

Brian:              Ja, kjære, eller jeg mener ja… ja, takk… jeg skjønner…

Elise:               Og rett deg opp. Stå ikke der som en krøpling. Nåh, du kan gå.

Brian:              Takk, kj… takk.

(Går)

Elise:               BRIAN!

Brian:              eh

Elise:               Hvor skal du?

Brian:              Jeg skal gå, sa du ikke det?

Elise:               Tror du jeg roper på deg uten grunn?

Brian:              Nei.

Elise:               Så hvorfor går du da?

Brian:              … eh… hva?

Elise:               Kan du være så snill å rette deg opp? Du står jo der som en pudding. Skjelver som en liten kvist. Nei. Jeg skjønner ikke hva jeg fant i deg, skrøpelige menneske. Farer av gårde som en forskremt hundevalp før jeg har sagt hva jeg vil. Du skjønner vel at du er ubrukelig når du holder på slik? [Brian nikker]

Godt.  [Vente]

Hvor er selvtilliten din, Brian?          [Brian retter seg opp]

Elise:   Er du klar til å motta mitt spørsmål?

Brian:  Ja.

Elise:   Har du fått kjøpt opp antikvariatet den lille bok?

Brian:  Nei.

Elise:   Nei? NEI? NEI! (Oppfarende) Du er det mest udugelige jeg har møtt! og nå snakker jeg ikke bare innenfor menneskerasen, jeg har sett fluer som er mer dugelige enn deg! Men nå som du er her, får jeg bruke deg som best jeg kan, tenkte jeg, og gav deg det enkleste oppdraget man kan tenke seg. Et ubetydelig antikvariat. Du skulle praktisk talt kjøpe en liten flekk. Av en dum gammel mann. Men klarte du det? … Jeg vil høre det fra din munn Brian.

Brian:  Nei.

Elise:   Og de andre, talentfulle mennesker, fikk tildelt utfordrende oppgaver. De skulle kjøpe bokhandlere og forlag, og hele kjeder av distribusjonsledd. Av velutdannede forretningsfolk. Klarte de det? … Jeg vil høre det fra din munn, Brian.

Brian:  Ja.

Elise:   Hva synes du selv?

Brian:  Han ville ikke selge, han sa han var glad i bøkene sine, og…

Elise:   Stå nå ikke der og forsvar deg! Det tar seg ikke ut. Ingenting er så ynkelig som en mislykket person som ikke vil innse sin udugelighet. Se nå å stå litt mer sammenkrøkket. Du har ikke godt av selvtillit. Den går deg til hodet! UT!

Scene 3:          Elise

Elise:   Å, den Brian, den Brian. Hvordan kunne jeg gifte meg med ham? Han er håpløs, og jeg lar ham høre det. Han kan være glad han får lov til å sole seg i glansen av meg. Og hvilken glans! Jeg har samlet det som er av forlag i Norge under min paraply: Kjempehaug! Kjempehaug forlag, forlagssjef: Elise K. Tang. Å, jeg er suksessfull! Pengene taler for seg selv, jeg trenger ikke skryte. Men jeg kan heller ikke skjule min vellykkethet. Jeg har nådd alle mine mål. Jeg står uten konkurranse… utenom den FILLEBUTIKKEN.

Elise trykker på en bråkete knapp

Scene 4:          Karl

Karl Kent stormer stram inn på scenen, iført koffert, dress og alt sammen plettfritt.

Karl:    Til tjeneste

Elise:   Det gjelder et antikvariat.

Karl:    Jeg skjønner! Hva skal jeg gjøre med det?

Elise:   Du skal kjøpe det opp.

Karl:    Jeg skjønner! Jeg skal kjøpe det opp, endre driften, og sørge for at avkastningen øker til det mangedoblete og blir en del av storkonsernet Kjempehaug!

Elise:   Nei, nei, nei. Det holder at du kjøper det opp. Det driver så smått at noen avkastning er umulig uansett hva vi gjør med det.

Karl:    Jeg skjønner! Hva skal jeg gjøre med det i stedet?

Elise:   Samme for meg. Legg det ned, for min del. Jeg vil bare bli kvitt det.

Karl:    Jeg skjønner!.. ikke, hva, hvorfor skal du kjøpe det når du bare skal legge det ned?

Elise:   Det er meget enkelt, jeg skal forklare det for deg. Jeg vil som du vet ha monopol på bokbransjen. Det målet har jeg nådd, bortsett fra denne lille vorte jeg må få fjernet. Hvem vil vel overta en vorte? Få den bort!

Karl:    Men hvorfor trenger du meg til å kjøpe opp en sånn fillebutikk? Det er å misbruke mitt talent.

Elise:   Aner jeg en kritisk undertone i det du sier der?

Karl:    Nei.

Elise:   Godt. Så skal jeg svare. Han vil ikke selge.

Karl:    Ah! Jeg skjønner! Nåh, hvor mye har jeg til rådighet, eh? Femtitusen? Titusen? Eh? Gir du meg en utfordring, tusen! Jeg skal nok lure ham.

Elise:   Du får så mye du synes du trenger.

Karl:    Jeg skjønner ikke hvorfor du har bruk for meg til dette.

Elise    Han bryr seg ikke om penger.

Karl:    Hæææøø, åh, unnskyld… jeg blir, hva sa… ikke?

Elise:   Jeg har bydd ham en temmelig høy sum.

Karl:    Hva slags verdier kan den mannen ha i livet?

Elise:   Du får finne det ut. Overtal ham i hvert fall .

Karl:    Jeg skjønner!

Elise:   Du kan gå.

Karl går

Scene 5:                      Antikvariat Den Lille bok får besøk av en advokat.

Bestefar tusler rundt i antikvariatet.

Marte: Hei, Bestefar!

Bestefar:         Hei, Marte, så koselig at du stakk innom i dag.

Marte: Jeg stikker nå innom hver dag.

Bestefar:         Det er koselig hver dag også. Skjedde det noe spennende på skolen i dag?

Marte: Ja, jøss! Først holdt jeg på å komme for sent. Mor hadde nemlig kjøpt skinkeost siden jeg hadde lyst på det dagen i forveien, så tenkte hun vel at jeg kunne ha lyst på det denne dagen også, og det hadde jeg. Men så ble jeg litt i tvil, for jeg likte jo baconost godt også, og så var det ikke noe annet å gjøre enn å smure to skiver for å smake og sammenligne.

Bestefar:         Kunne du ikke ha en av hver?

Marte: Ne- hei, jeg må jo ha to med syltetøy.

Bestefar:         Ja, det hadde jeg glemt.

Marte: Syltetøyskivene har jeg forresten ikke spist opp ennå. Dem kan jeg spise nå.

Bestefar:         Ja, det var en god ide.

Marte tar opp skivene fra sekken og begynner å spise.

Marte: Har det skjedd noe på antikvariatet i dag bestefar?

Samtidig søler hun en god flekk syltetøy på ei bok.

Bestefar:         Det skjer visst noe nå ser det ut som.

I det samme kommer Karl Kent inn døren.

Karl:                God formiddag, treffer jeg innehaveren av dette antikvariatet?

Bestefar:         Det skulle være vanskelig å unngå det, når du først er kommet inn her.

Karl:                Å, er det deg? (Håndhilser formelt) Karl Kent, advokat, du kan kalle meg advokat Kent.

Bestefar:         Rukle Rolfsen,, du kan kalle meg Bestefar.

Karl:                Unnskyld?

Bestefar:         Rukle Rolfsen, var navnet, men du kan bare kalle meg for Bestefar. Alle gjør det.

Karl:                Javel, eh- m, Bestefar, får jeg lov til å sette meg ned.

Bestefar:         Selvsagt.

Marte: Oi, Bestefar! Jeg har sølt syltetøy på boken din!

Bestefar:         Jeg har sett det jenta mi, det gjør ikke noe, boken er så gammel uansett.

Karl får her litt problemer, boken er så gammel at den er verdifull, og det

er for ham uforståelig at dette ikke går inn på bestefar.

Karl:                Si meg, Bestefar, er det noen grunn til at du kalles Bestefar?

Bestefar:         Grunn og grunn. Jeg er oppkalt etter min Bestefar, Rukle Rolfsen, men

det navnet syntes vi var så tungvint at det var ingen som brukte det. Vi

kalte ham bare Bestefar, og når jeg var oppkalt etter ham, ble det til at også jeg ble kalt Bestefar. Det navnet var finere og koseligere syntes vi.

Karl har ikke fulgt så godt med, han har sittet og gransket lokalet

Karl:                Det var da en artig historie. Men jeg lurte på en ting, Hvordan går

egentlig forretningen, Bestefar?

Marte slikker av syltetøyet med munnen. Karl strever med å holde hodet kaldt.

Bestefar:         Å, den går bra den.

Karl:                Godt å høre.

Karl:                Jeg er nemlig… litt bekymret for deg Bestefar.

Bestefar:         Å, hvordan det?

Karl:                Jeg er redd antikvariatet ikke gir deg inntekter nok til å leve som du

fortjener.

Bestefar:         Vel, da kan jeg si frykten sannsynligvis er velbegrunnet, for antikvariatet

gir meg ingen inntekter i det hele tatt.

Karl:                ?

Bestefar:         Jeg skal ikke leve av antikvariatet, det er bare en hobby.

Karl:                Bare en hva-for-noe?

Marte: En hobby.

Karl:                M-men, h-hva, eh…

Karl sprekker litt, men klarer med veldige fakter og  kremting å gjenvinne

fatningen og fremstå meget profesjonell.

Karl:                Vet du hva, Bestefar? Jeg tror jeg begynner å like deg. Får jeg by på en

muffin?

Bestefar:                     Jo, takk.

Karl:                Og du jenta mi, her har du en tier, så kan du kjøpe en is.

Marte:             Jeg vil ikke ha de skitne pengene dine!

Karl:                Ler profesjonelt varmt

Marte:             Men jeg vil gjerne ha en is. Løper ut

Karl:                Koselig jente.

Bestefar:         Ja, Marte er koselig. Hun er her hver dag.

De spiser muffinen. Det er varm stemning, men forretningsmessig.

Karl:                Si meg – jeg kom til å tenke på – hvor er det du har inntektene dine fra?

Bestefar:         Jeg har ikke noen inntekter.

Karl:                Ikke?

Bestefar:         Nei, bortsett fra rentene da. Jeg er ikke så opptatt av sånt.

Karl:                Så lenge man har nok er det greit, er det ikke det de sier?

Bestefar:         Jo, det er kanskje det.

Karl:                Ler varmt og forretningsmessig. Smakte maten?

Bestefar:         Jada.

Antikvariatet er forresten ikke til salgs.

Karl:                Mister fatningen, hoster og harker, men klarer å få det over til

forretningsmessig varm latter.

Hvem har sagt at jeg vil kjøpe antikvariatet av deg? Du går jo i

skyttergravene før du blir angrepet! Du sitter der så anspent, du burde

prøve å slappe mer av.

Her begynner Karl å miste ganske så meget av sin påtatte avslappethet selv. Bestefar spiser opp muffinen.

Bestefar:         Takk skal du ha, for muffinen.

Karl:                Jo, velbekomme.

Karl trommer litt med fingrene på et eller annet, gjør utålmodige

venteventebvegelser.   Bestefar teller sekunder med fingrene.

Karl:                Du nevnte salg…

Bestefar:         15 sekunder.

Karl:                Hva?

Bestefar:         Nei, ingenting.

Karl:                Ler. Jeg lurte på, siden du nevnte dette med salg. Har det noen gang falt deg inn å selge antikvariatet, og unne deg litt velfortjent luksus? Unne deg en  reise til Italia, og selv se operaene du ellers bare leser om. Eller du kan reise til Sør Amerika, og oppleve miljøene de store Sør Amerikanske forfatterne skildrer så mesterlig. For det skal jeg si deg, en ting er å lese om en sak, noe ganske annet er det å oppleve selv. Problemet for de fleste er at pengene setter en stopper for drømmene. Men der er jeg villig til å hjelpe deg. Jeg kan skaffe til veie de midlene du behøver. Jeg kan hjelpe deg å få oppfylt dine drømmer, Bestefar. Tenk det!

Underveis har Bestefar gått inn på bakrommet, han kommer ut igjen, og går omkring mens Karl snakker.

Bestefar:         Nei, jeg har det greit som jeg har det, jeg ønsker ingenting annerledes.

Karl:                Tull og tøys, alle mennesker ønsker det annerledes, det vet til og med jeg.

Bestefar:         Hvis jeg kunne tenke meg det annerledes var det ikke penger jeg ville tenkt på.

Karl:                Hva ville du tenkt på da?

Bestefar:         Nei, det… Nei.

Karl:                Jo, si det, jeg er sikker på at jeg kan skaffe det, hva det enn er.

Bestefar:         Nei, det kan du ikke, det er ingenting. Og forresten ser ikke du ut til å være en som kan skaffe noe til veie gratis.

Karl:                Ler profesjonelt. Du gjennomskuer meg, du har lest for mange bøker, det nytter ikke å lure deg. Jeg skaffer det ikke gratis. Det er forretninger dette her, men det er ingen dårlig forretning, i hvert fall ikke for deg. Du behøver bare si hva du ønsker, så skaffer jeg det. Til gjengjeld får jeg antikvariatet ditt. Det er ingen dårlig deal, Bestefar. Hva som helst, mot et lite antikvariat!

Marte kommer inn.

Marte:             Hei, Bestefar!

Bestefar:         Hei, Marte

Karl:                Avisdes. Skitt.

Mathe:            Takk for isen, forresten.

Karl:                Velbekomme

Marte:             Hva driver dere med?

Bestefar:         Denne mannen forsøker å kjøpe antikvariatet mitt.

Marte:             Det er umulig.

Karl:                Ler anstrengt profesjonelt. Du har ikke så god greie på handel, jenta mi.

Marte: Nei, det har jeg ikke. Jeg lot meg lure og tok i mot pengene du gav meg for at jeg skulle gå vekk. Bestefar vil aldri gjøre noe for penger. Det er å ha god greie på handel.

Karl forsøker å le profesjonelt, men det glir over i sinne og han klarer ikke å

beherske seg . I denne stemningen forlater han lokalet.

Scene 6           Elise K. Tang

Hun står og sminker seg. Sminkingen gir pauser i monologen.

Elise:               Det er ikke lett. Det er ikke lett å være vellykket når man er omgitt av idioter. Nåvel, det skinner vel gjennom at jeg står et par hakk over mine medarbeidere. Karl Kent, hah! min beste mann.  Selv med ubegrensede ressurser klarte han ikke å kjøpe den lille fillebutikken. Han gikk som en hane og kom hjem som en kylling, haha, den ynkeligste kyllingen jeg har sett. Hun kopierer Karls kroppspråk og stemme, og snakker med seg selv. Han ville ikke selge. Han bryr seg ikke om penger. Og jeg stod der, så ned på ham, den lille kyllingen forsøkte å pipe, men det var lyder som mer minnet om en mark. Hun viser hvordan han forsøkte å si noe, men ikke visste hva han skulle si. Så tok jeg og pekte på ham, haha, han skjønte ikke noe, skjønte ikke at jeg bare ville plage ham litt. Så han satte seg ned, ned på knærne og ba meg: Vær så snill, ikke gi meg sparken for dette. Jeg lover å forbedre meg, jeg lover. Haha, han visste ikke hva han skulle si, snakket som en foss. Så tok jeg bare og flatet ut hånden for å få ham til å tie stille. Du verden så stille han ble, haha.

Du fikk ubegrensede midler til rådighet, sa jeg, liksom for å forsikre meg om at han forstod hvor sterkt han hadde mislykkes. Han forsøkte seg selvsagt med unnskyldninger, men da viftet jeg ham bare bort. Jeg lot ham ikke få vite om jeg tilgav ham eller ei. Den usikkerheten har han godt av. Han er den beste mannen jeg har, men han får sannelig skjerpe seg. Føler han at posisjonen hans er utsatt, skjerper han seg. Hehe, jeg har god innsikt i menneskesinnet.

Hun er ferdig med å sminke seg.

Sånn. Skal man ha noe gjort, får man gjøre det selv. Det lureste ville jo være å gi blaffen i fillebutikken, men når jeg har satt meg et mål kan jeg likegodt nå det. Slik er det å være vellykket, man klarer det man ønsker. Så er det en utfordring, en av de få utfordringene som finnes i en verden jeg er overkvalifisert til. Den dumme antikvariatshandleren er ikke interessert i penger. Vel, vel, sier jeg, så får jeg ta andre midler i bruk…

Scene 7:          Kvinnelig sjarm

 

Bestefar låser igjen døren til antikvariatet. Elise står litt bortenfor, skjult. Hun er forførerisk antrukket, og forførerisk i alt hun gjør. Men hun skjønner at spillet må være fordekt skal det være mulighet for at Bestefar skal gå på. Hensiktene er ikke åpenbare. Bestefar går, og møter henne.

Elise:               Unnskyld.

Bestefar:         Hm?

Elise:               Åh, beklager at jeg trenger meg innpå, men… jeg er litt ensom for tiden. Jeg trenger noen å snakke med.

Bestefar:         Den snakkingen du tenker på, må du gjøre med yngre personer. Jeg er for gammel til sånt.

[Elise mister fatningen et øyeblikk, gjenvinner den.]

Elise:               La det ikke lure av mitt dumme antrekk, jeg er ikke sånn egentlig.

Bestefar:         Jeg vet ikke hvordan du er, og bryr meg heller ikke. Farvel.

[Vil gå]

Elise:               Vent!.. Vent, det er noe jeg må si deg. Jeg trenger… selskap akkurat nå… jeg er litt… Kan du ikke holde meg med selskap…

Bestefar:         Hva er det du egentlig vil?

Elise:               Jeg vet ikke.

Bestefar:         Du må si hva du vil, så kan jeg kanskje hjelpe deg.

Elise:               Kan jeg få bli med meg hjem?

Bestefar:         Mønstrer henne. Ja, kom da.

Mellomspill

Ran

I det bestefar går med Elise, kommer to mørkkledde menn inn på scenen. De bryter seg  inn i antikvariatet og stjeler alle bøkene. De snakker litt, improvisert, men snakket viser at de ikke er veldig vant med å være kjeltringer. De vet ikke helt hvordan det foregår, de føler de må rote litt og roter, ødelegge litt og ødelegger, men særlig den ene skvetter litt når noe går i stykker. Så løper de av gårde.

——————————————————————-

 

Bestefars hjem. Bestefar og Elise er hjemme. Elise er litt tankefull, usikker på hvordan hun skal få ordnet det hun vil. Hun skjønner at hun har kommet skjevt ut. Bestefar er vant med å være alene, og helt komfortabel i stillheten. Han suller med sitt, og venter på at Elise skal ta ordet. Han bruker taushet og småord for å få henne til å snakke.

Elise:               Jeg synes denne situasjonen er litt vanskelig.

Vanligvis når jeg er slik på besøk hos en mann, så føler jeg alltid at han har lyst til mer enn å bare snakke. Så må jeg tenke om jeg også har det, og det er så vanskelig. Her kan jeg slappe av fordi jeg er trygg på at du ikke… eller jeg mener…  Her er det så annerledes, jeg synes du har vært så snill mot meg med å la meg komme hjem til deg. Jeg har så lyst til å gjøre noe til gjengjeld, og så tenkte jeg… hvis du skjønner…

Du sier så lite.

Bestefar:         Jeg lytter heller til hva du har å si.

Elise:               Det er vanskelig å snakke med deg på grunn av det, jeg vet ikke hva du synes om meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si, hva jeg skal gjøre.

Bestefar:         Jeg vet heller ikke hva jeg skal si, derfor tier jeg stille.

Pause

Elise:               Å, du får alt til å virke så enkelt.

Bestefar:         Det meste blir enkelt når man slapper av og er ærlig.

Elise:               Mistenker du meg for å være uærlig?

Bestefar smiler.

Elise:               Da er du som alle andre. Forsøker å gråte.

Bestefar går ut.

Elise:               Hallo… Hallo… Elise reiser seg og ser etter ham.

Hvor gikk han mon tro?

Bestefar kommer inn igjen, uten noen ting.

Elise:               Hvorfor gikk du fra meg?

Bestefar:         Det var bare en test. Hvis gråten var reell ville du fortsatt grått selv om

jeg gikk. Hvis gråten var et spill for å påvirke meg, ville du slutte å gråte

når jeg forsvant. Det gjorde du.

Elise:               Du…

Du mistenker meg for å lyve!

Bestefar:         Tull og tøys. Jeg vet at du lyver. Men et eller annet må du ha ønsket å

oppnå siden du ble med hit. Og siden du har så vanskelig for å få det frem, må det være noe som er litt komplisert. Og siden det er komplisert, er det nok noe som angår meg og bare meg, for du vet nok hvem jeg er. Du har glemt å spørre, nemlig.

Elise måper

Bestefar:         Du kan like godt kutte ut narrespillet og komme med sannheten. Den blir avslørt uansett.

Elise:               … Ok, jeg er Elise K. Tang, eier av forlaget Kjempehaug… Nei, det er dumt av meg å si det, dumt, dumt! Hun mister litt kontroll, reiser seg, gjenvinner kontrollen og setter seg. Det var en tåpelig ide det der å kle seg ut slik. Jeg tenkte…

Bestefar:         Sannheten nå.

Elise:               Jeg ville bare bli kjent med deg.

Bestefar:         Sannheten.

Elise:               Jeg ville lære noen forretningstriks.

Bestefar:         Sannheten.

Elise:               Jeg tenkte bare…

Bestefar:         Sann…

Elise:               Jeg kan ikke si sannheten.

Bestefar:         Når du ikke kan si sannheten har du satt deg selv i en vanskelig situasjon.

Elise:               Når du ikke kan si sannheten har du satt deg selv i en vanskelig situasjon?

Du skal ikke tro du er bedre enn meg! Farvel!

Går.

Bestefar:         Hun var rar. Jeg lurer på hva hun egentlig ville. Uansett så liker jeg det ikke. Gjør seg klar til å legge seg. Det har skjedd for mange underlige ting i det siste. Først de to som ville kjøpe antikvariatet, så denne damen. Jeg tror det henger sammen på en måte. Jeg tror det kommer til å skje noe fryktelig snart. Hvis det ikke allerede har skjedd noe? Nei, dette liker jeg virkelig ikke. Slukker lyset og legger seg. Det er noe her som skremmer meg forferdelig.

Akt II

 

Scene 1:          Brevet

Bestefar kommer inn i antikvariatet som er herjet av ranerne. Han løfter på det som er ødelagt og rotet, rydder litt uten helt å tro at det kan hjelpe. Så sitter han bare der. I tre timer.

 

Det kommer et brev:

Til Innehaveren av Antikvariatet Den Lille Bok

 

                        Vi har prøvd å være vennlige mot deg. Det har ikke ført frem. Vi gir deg en

siste sjanse til å selge mens leken er god. Hvis ikke ser vi oss nødt til å bruke makt. Den kampen er du nødt til å tape.

 

Bestefar:         Ingen underskrift.

Det er nok forlaget Kjempehaug som har sendt brevet, og det er nok de som har ødelagt antikvariatet mitt også. Mens jeg lot meg lure av det kvinnemennesket. At jeg ikke luktet lunten. Sukker. Jeg er altfor godtroende. Jeg frykter kanskje det verste, men kan ikke få meg til å tro at det verste virkelig kan skje. Jeg trodde i alle fall ikke at noen kunne gå så langt som å ødelegge antikvariatet mitt. Men der tok jeg altså feil.

Et annet sted (Helst ovenfra)

Elise:               HåHåHå! Det trusselbrevet skremmer ham nok, etter fornedrelsen han påførte

meg den kvelden. Han skal lære seg at man ikke leker med Elise K. Tang

ustraffet! Om litt, når han har mørnet, da skal jeg ta med meg Brian og Karl, og besøke ham.  Så skal jeg lære mine udugelige menn hvordan en real handel foregår. HåHå, jeg tenker nok gamlingen er villig til å selge når vi truer med å bruke makt. Det bleiknebbet vil nok skjelve sånn i buksene når vi kommer, at han vil trygle oss om å overta antikvariatet. La gå, vil jeg si, jeg skal kjøpe det! Så peker jeg på Karl mens jeg kaster på hodet: Karl, ordne handelen er du snill, jeg har viktigere ting å gjøre. Og jeg vil forlate antikvariatet, og det vil være mitt!

Scene 2:          Oppbygning

                        Marte og Bestefar sitter i antikvariatet. Det er ryddet, og det finnes noen

bøker i hyllene, men det er få.

Marte: Du må bare si fra hvis du trenger de tusen kronene mine.

Bestefar:         Jeg trenger nok mer enn tusen kroner for å komme meg på fote nå.

Antikvariatet mitt vil være ødelagt, uansett hvor mange penger jeg får. Og

dem som gjorde dette vil ikke forandre seg selv om jeg får erstatning, de vil finnes og være like… ja, jeg kaller dem ondskapsfulle.

Marte: Oj! Jeg har aldri sett deg så sinna før!

Bestefar:         Ja, når noen ødelegger antikvariatet mitt sånn uten grunn, da er det lov til å bli

sint.

Marte: Ja-ha.

Bestefar:         Men det hjelper ikke så mye, antikvariatet er like ødelagt uansett hvor sint jeg

er. Så jeg får vel gjøre det beste ut av det.

Marte: Jeg vil komme til deg hver dag fortsatt. Jeg bryr meg ikke om det er litt rotete

og du mangler noen bøker, så lenge du er her.

Bestefar:         Å du Marte, du Marte,.. Jeg håper det blir mennesker som deg som får

makten over mennesker som Elise K. Tang og hennes medhjelpere.

Marte: Nå ble du svulstig, Bestefar.

Bestefar:         Å, du din lille… Vet du hva? Jeg har laget et lite vers, vil du høre?

Marte: Ja!

Bestefar:                     Kom nå, vesle jente, sett deg på mitt kne.

Det store og det hele, la meg forklare det.

Stjerner, sol og måne, de lyser opp for deg.

Og du, min lille rakker, du lyser opp for meg.

Var det fint?

Marte: Kjempefint!

Vet du hva, jeg har laget et vers til deg også!

Bestefar:         Har du det? Få høre!

Marte: Eh… jeg har visst glemt det.

Bestefar:         Prøv da, se hva det blir.

Marte:             Bestefar, hurra, hurra. Du gjør meg alltid glad.

Ja!

Bestefar:         Det var veldig fint.

Marte: Ja, det rimte også, hørte du det?

Bestefar:         Det hørte jeg veldig godt.

Marte: Puster og smiler og er kjempeglad.

Nå må jeg gå, mor og far savner meg sikkert. Jeg skal fortelle dem alt sammen.

De vil sikkert hjelpe til, de er kjempesnille.

Bestefar:         Det er jeg helt sikker på, ha det bra, da Marte.

Marte: Ha det bra, Bestefar. Ser deg i morgen.

Bestefar:         Sitter litt.

Men det er blitt litt stusseligere nå da.

Det banker på, hardt.

Scene 3:          Besøk

Elise K. Tang kommer inn. Brian og Karl Kent følger like bak.

Elise:               God dag, Bestefar, hvordan står det til?

Bestefar:         Svarer ikke.

Elise:               Hm, jeg synes å huske at du hadde flere bøker?

Bestefar:         Innbitt

Elise:               Å, beklager, så glemsomt av meg! Jeg må presentere deg for dem jeg har med

meg, skjønt, du har vel møtt dem før? Karl Kent, advokaten, dere har truffet

hverandre. Han andre, han lille fjotten, er min mann, Brian. Nå må du hilse, Brian.

Brian strekker usikkert hånden frem for hilsen, Bestefar tar ikke i mot.

Bestefar:         Vil dere være så vennlige å forlate butikken min før jeg mister besinnelsen.

Elise:               Nei, men hva er dette da? Når har vi forlatt den vennlige tonen vi pleide

å ha? Hm? Er du langsint for det som skjedde forleden natt? Det har du ingen grunn til å være. Skulle noen være sint for det, så var det meg. Slik som du nedverdiget meg! Men vet du hva? Jeg slår en strek over det hele. Heretter får vi spille med åpne kort.

Bestefar:         Kom dere ut, før jeg ringer politiet!

Elise:               Det er det verste, hører du, Brian!

Brian:              Ja, det er det verste.

Elise:                           Vi er jo her som kunder, på sett og vis, bare at vi ikke skal kjøpe enkeltbøker, vi skal kjøpe hele butikken.

Bestefar:         Denne butikken er det eneste jeg har i livet. Dere får den aldri!

Elise:               Karl.

Karl:                           Vi vil ikke ta fra deg det eneste du har, uten å gi deg noe tilbake. Tvert imot! Vi vil gi deg tilbake mer enn du allerede har!

Bestefar:         Går intenst sint mot telefonen, løfter den

Elise:               Karl.

Karl går bort, og hindrer bestefar i å ringe.

Elise:               Jeg foreslår at vi holder politiet utenfor, det har jo ikke skjedd noe… ennå.

Bestefar:         Tror dere ikke jeg vet hvem som har skrevet brevet? Tror dere ikke jeg vet…

Elise:               Brev? Jeg kjenner ikke til noe brev, gjør dere?

Brian & Karl: Hva? Brev? Nei, det…

Bestefar:         Dere kan hindre meg i å ringe politiet. Dere er sterke nok til å gjøre hva dere vil med meg her inne. Men jeg gir aldri fra meg antikvariatet, så lenge det er pust i meg.

Elise:               Å, Brian, denne fyren tretter meg, kan ikke du snakke til ham.

Brian:              Joda.

Elise:               (Til Brian) Snakk ikke til meg, snakk til ham.

Brian:              (Til Elise) Ja, men hva skal jeg si?

Elise:               (Til Brian) Å, du er håpløs.

Karl:                Hør her, Bestefar, vi vil ikke plage deg. Men når du ikke samarbeider, er vi dessverre nødt. Vi kan lage livet så ubehagelig for deg som vi vil. Er det egentlig verdt det?

Elise:               Hører du, Brian, slik.

Karl:                Er det egentlig verdt det?

Bestefar:         Dere kommer ingen vei med taktikken deres. Noen vennlige ord og samarbeid, og jeg skulle med glede stilt opp. Men med vennlige ord og samarbeid får man vel ikke bygget opp et storkonsern som Kjempehaug.

Elise:               Der traff du spikeren på hodet, Bestefar. Så nå får du bestemme deg, enten selger du straks, eller så følger vi truslene opp med handling.

Bestefar:         Hva mer kan dere gjør meg nå som dere har ødelagt antikvariatet mitt? Det finnes ikke mer å ta fra meg. Bøkene dere ser her, har jeg hentet fra min personlige bokhylle. De er det kjæreste jeg eier. For dere dreier bøker og boksalg seg kun om penger. For meg er bøkene selve livet. Jeg mente ikke at det skulle gå slik. Jeg ville jo helst at det jeg leste om i bøkene skulle hende med meg også. Men det er ikke alt i livet som går som man ønsker. Og når det først skulle gå galt, er bøkene en god trøst. Tar dere fra meg dem, har dere ødelagt et menneske. Har dere samvittighet til å gjøre det, er alt jeg tror på falskt, og livet mitt ingenting verdt.

Brian:              Det var fint sagt.

Elise:               STILLE Brian!

Karl:                Akkurat slik har jeg det når det gjelder penger. For deg dreier dette seg

bare om bøker, for meg dreier det seg om penger. Altså livet. Og ikke sånt flåsete som du sier det, (hurtig, nesten som en regle) for deg er bøkene selve livet, for meg er pengene selve livet. Jeg mener det virkelig. Hele livet mitt står på spill i denne transaksjonen. Får jeg ikke kjøpt dette antikvariatet, kan hele karrieren gå i vasken, og muligheten for å tjene penger i fremtiden reduseres kraftig. Jeg vil ikke holde ut tanken på alle pengene jeg går glipp av dersom en fiasko i ungdommen legger karrieren i grus! Noen skarve bøker skal ikke få ødelagt hele livet mitt, vær du sikker!

Elise:                           I et konkurransesamfunn vil noen mennesker alltid tape, Bestefar. Slik er det bare, og det må du finne deg i. Den tullete virkeligheten du leser om i bøkene finnes ikke lenger. Den forsvant sammen med forrige århundre. Se på det slik at vi kanskje gjør deg en tjeneste ved å vise deg hvordan verden er nå til dags. Vår samvittighet treffer du i alle fall ikke ved å legge deg flat slik som du gjør nå, som en annen hund! Kom gutter, han vil visst ikke selge.

          Karl Kent trekker ut telefonkontakten før han går.

         Bestefar venter litt, før han setter kontakten i igjen, og tar telefonen for å ringe.

        Da kommer Karl Kent inn igjen, og klipper av telefonledningen. Elise og Brian følger.

Elise:               Hva har du gjort, Karl?

Karl:                           Jeg har klippet av ledningen, så han ikke ringer politiet.

Elise:               Det er kriminelt, Karl. Gjør ikke sånt. Vi skal erstatte ledningen, Bestefar.

Gi ham pengene, Brian.

Brian:              Hvor mye da?

Elise:               Til Brian. Ikke spør som en tulling. Vis deg overlegen og legg på bordet en eller annen sum. Han legger på. Det er for mye. Han tar bort. Greit. Elise smiler.

Jeg regner med at du ikke kontakter politiet.  Gjør du det, har vi en god advokat i Karl Kent. Du vil nok ikke vinne frem med din sak. En dag må du lære at samarbeid er tingen. I hvert fall når du står ovenfor Elise K. Tang!

Elise, Brian og Karl forlater antikvariatet.

Scene 4           Oppreisning

Bestefar sitter og er lei seg. Medarbeideren blant publikum begynner å hisse opp stemningen. «Dette går ikke an.» «Han er lei seg.» «Han fortjener bedre.» «Vi må hjelpe ham.» og slike setninger. Når stemningen er bygget opp foreslås det å levere bøkene hver publikummer har fått utdelt. «Jeg har en bok her.»  «Jeg gir ham boken min.» «Er det andre som har bøker?» «Lever dem tilbake!» og slike setninger. Bøkene sendes frem til scenen, der Bestefar naturligvis blir veldig glad. Bestefar går i kommunikasjon med publikum. «Skal jeg ha disse bøkene her?» «Det er da alt for mye.» «Nei, tenk at kundene kommer tilbake med bøkene de har kjøpt.» og slike setninger. Medarbeideren sier at det er som takk for god service og et hyggelig antikvariat. Det finnes noen som bryr seg om andre verdier enn penger. Og han forsøker å få resten av publikum med på denne stemningen. Bestefar blir naturligvis veldig glad også nå. Takk. Å, takk. Dere aner ikke hva det betyr. I natt får jeg sove godt.

Når bøkene er levert og satt inn i hyllene, setter Bestefar seg tilbake på plassen sin, og stykket fortsetter.

Scene 5           Nytt Fremstøt

            Neste dag. Marte kommer inn.

Marte: Hei, Bestefar!

Bestefar:         Hei, Marte, så koselig at du stakk innom i dag.

Marte: Jeg stikker nå innom hver dag.

Bestefar:         Det er koselig hver dag også. Skjedde det noe spennende på skolen i dag?

Marte:             Ja, jøss! Først holdt jeg på å komme for sent… men det gjør jeg jo alltid. I dag var det fordi at jeg kuttet ut syltetøyet… Hvorfor smiler du slik?

Bestefar:         Fordi i dag er jeg så glad.

Marte:             Har det skjedd noe spennende på antikvariatet i dag?

Bestefar:         Ja! Ser du ikke det?

Marte:             Nei… – eller jo, du har tørket støv!

Bestefar:         Tørket støv? Ja, det har jeg jo gjort, men er det så spennende da?

Marte:             Ikke for meg, men når mamma viser meg rommet mitt og spør om jeg ser om det har skjedd noe med det, så er det alltid det at hun har tørket støv som har skjedd. Det er sikkert spennende for henne, men det er ikke spennende for meg, for jeg ser ikke støvet enten det er der eller ikke.

Det banker på døren, hardt. Elise, Brian og Karl kommer inn.

Marte: Hvorfor banker dere på når døren uansett er åpen?

Elise:               Stille med deg barn, dette har ikke du noe greie på.

Marte: Ikke du heller virker det som.

Elise:               STILLE! Brian, ta å bli kvitt den ungen.

Brian:              Skal bli, kjære.

Elise:               Å blande formell og uformell samtale slik, sømmer seg ikke, Brian.

Nå, bestefar… jeg ser du har fått flere bøker.

Bestefar:         Ja, kundene kom til meg med bøkene de hadde lest.

Marte: Åh! Er det det som har skjedd.

Bestefar:         Ja, Marte, så du ikke det?

Marte: Nei, det la jeg ikke merke til. Jeg bryr meg ikke så mye om bøker jeg da.

Bestefar:         Men, det er kjekt å lese, synes du ikke?

Marte: Joda, men det er kjekkere å være her og snakke med deg.

Marte og Bestefar blir distrahert fra de andre

Elise:               (Til Brian) Brian, bli kvitt den ungen.

Brian:              (Til Elise) Hvordan da?

Elise:               (Til Brian) Spør ikke, bare gjør det!

Bestefar:         Vel, Elise, jeg håper dette viser deg at man kan vinne frem med det gode også i

i en konkurranseverdenen. Hvis jeg ikke hadde gitt kundene mine god

behandling, ville jeg vært fortapt nå.

Elise:               Hva er dette for slags preik? Vi har jo god kundebehandling vi også!

Karl:                Det er der pengene ligger.

Bestefar:         Innbrudd, herjing og stjeling, er ikke det jeg forbinder med god

kundebehandling.

Elise:               Hva er det du snakker om?

Bestefar:         Stå ikke der og spill dum.

Elise:               Dum! Det er injurierende! Karl.

Karl:                Du kan blir strafferettslig forfulgt for å si sånn som det der, Bestefar.

Bestefar:         Så får jeg bli det. Jeg vet det var dere som ødela antikvariatet mitt, og det vet

dere også.

Elise:               Nei, det er jo kriminelt!.. Jeg sverger at jeg ikke har gjort det.

Sverg dere også, gutter.

Karl:                Jeg sver-ger.

Elise:               Brian.

BRIAN.

Brian:              Jeg kan ikke.

Elise:               Hva mener du, kan ikke? Jeg sverger. S-v-e-erger. Så enkelt er det. Du gjør

det vanskelig for oss med å sette deg på bakbeina slik, Brian. Du er ikke et esel

vet du, du er en mark.

Brian:              Nei, jeg vil ikke sverge.

Elise:               Neivel, NEIVEL! Det gjør ikke så mye fra eller til, det er ikke vi som har gjort

det, ferdig med den saken. Jeg merker at det blir dårlig forhandlingsklima her,

det er litt mye aggresjon…

Bestefar:         Hvem sin skyld er det?

Elise:                           De bitende fornærmelsene kan du spare deg for. Jeg kom her for å kjøpe antikvariatet av deg på ærlig vis. Når jeg som takk blir møtt med æreskrenkninger og beskyldninger av simpleste sort, vet jeg ikke om jeg gidder lenger.

Bestefar:         Det er MEGET provoserende at du snakker om ærlighet  til meg.

Elise:               Åh! Jeg orker ikke mer! Snakk til ham du, Karl.

Karl:                (Ler profesjonelt) Skal vi ikke holde opp med denne skittkastingen? Alt du trenger å gjøre er å la oss kjøpe antikvariatet ditt. Så slipper du alle problemene. Du gjør det bare vanskelig for deg selv, ved å være så gjenstridig.

Bestefar:         JEG SELGER IKKE! Det er mitt siste ord. UT!

Elise:               (Til Brian) Hvorfor sverget du ikke din mark?

Brian:              (Til Elise) Jeg kunne ikke.

Elise:               (Til Brian) Det er det dummeste jeg har hørt, din mark.

Bestefar:         UT!

Karl:                (Til Elise) Skal vi gå?

Elise:               Vi går ikke før Karl har sverget.

Bestefar:         Dere går UT, NÅ!

Elise:               Rolig bestefar, vi vil gjerne skilles som venner. Vi vil ikke ha noe uoppgjort.

Derfor må Brian sverge, kom igjen, Brian. Sverg.

Bestefar:         Ok, du skal få ti sekunder, så må dere gå.

(Ti sekunder passerer)

Brian:              Jeg s…

Elise:               …verger, ok, kom gutter!

Bestefar:         Nei, han har jo ikke sverget.

Elise:               Jo, det har han, kom nå.

Bestefar:         Nei, dette begynner å bli spennende. La oss høre hva han har å si.

Elise:               Åh, sverg nå, Brian!

Brian:              Jeg ss… Jeg svee…

Elise:               1-2-3, så gjør du det Brian, 1-2-3

Brian:              Jeg sverger på at det var vi som ramponerte antikvariatet!

Brian løper ut. Elise og Karl løper etter.

Scene 6           Elise K. Tang, monolog

Elise:               Å, være så omgitt av idioter! Innbrudd! Det er jo kriminelt! Det er straffbart!

Om det hadde blitt oppdaget ville vårt rykte… Jeg tør ikke tenke på det. Det

ville tatt årevis med dyre reklamekampanjer å få bedret imaget. Vi ville bare glede deg, vi trodde du ville at vi skulle få tak i antikvariatet, med alle midler. Duster! Alle midler som ikke rammes av straffeloven! Karl Kent burde vite hva et dårlig  rykte har å si for en bedrift! Kundene svikter og man taper penger. Det er jo elementært! Vi trodde ikke det skulle bli oppdaget. Da må dere jo ikke innrømme forbrytelsen! Tullinger! TulleBrian! Hvorfor kunne han ikke bare sagt de to ordene, jeg sverger, så hadde jeg sluppet disse problemene. Og han er jeg gift med. Hva så jeg i ham? Ingenting, selvfølgelig, det er jo ingenting i ham… Jeg lurer på hvordan han hadde sett ut hvis han ikke hadde vært gift med meg. En amøbe uten den livgivende sol, – en død amøbe. Haha, det ble poetisk. Å, mitt talent kjenner ingen grenser! Det er ikke rart folk blir idioter i mitt nærvær… Problemet er når idiotene begynner å tenke selv. Da blir det røre av alt sammen. Jeg har jo aldri vært lenger fra filleantikvariatet enn jeg er nå. Den gamle bestefaren vil aldri selge, langsint som han er. Han vil nok ikke godta et velskrevet unnskyldningsbrev, heller. Hva skal jeg gjøre da? Skal jeg gi opp? Skal jeg for første gang i mitt liv se at jeg ikke klarer å nå et mål jeg har satt meg? Skal jeg gjøre meg selv til en taper! Folk vil se på meg og si: Der går Elise K. Tang, hun er en taper. …Og de vil ha helt rett. NEI! Jeg tillater det ikke!

Jeg skal ha antikvariatet, koste hva det koste vil!

Scene 7           Brian og Kent

Karl:                Skal si hun ble sinna.

Brian:              Ja.

Karl:                Det er ikke rart heller. Det gikk jo ikke bra med planen vår.

Brian:              Nei.

Karl:                Men det var ikke vår feil, all fornuft sier jo at han måtte ha solgt antikvariatet

når vi ville betale full pris, selv om alle salgsartiklene var stjålet!

Brian:              Han var vel glad i antikvariatet sitt.

Karl:                Nettopp! Nettopp! Han er jo alldeles styrt av følelser! blottet for rasjonell

tankegang!.. Jeg skjønner meg ikke på slike folk. Vi lærte ingenting om dem.

Verken på handelshøyskolen eller på juridisk fakultet.

…Jeg sitter her og tenker på om vi kanskje skulle kidnappe jentungen?

Brian:              Er du helt forkrøplet?

Karl:                Nei, nei, nei, jeg mener ikke en slik ondskapsfull kidnapping, jeg mener bare en

ganske forsiktig én. Vi kidnapper henne, og holder henne til Bestefar gir fra seg

antikvariatet sitt. Vi gjør henne ikke noe vondt.

Brian:              Det er… det er jo kriminelt, og det er…

Karl:                Langt ifra! Vi trenger ikke kidnappe henne engang! Vi trenger bare å sende

henne på ferie, eller noe. Så holder vi henne ikke tilbake mot hennes vilje heller,

straffeloven er mild mot sånt. Riktignok løper vi en risiko med brevet, det er jo

per definisjon utpressing, men jeg skal nok klare å vri oss unna. Jeg kjenner lovverket ut og inn, som du vet.

Brian:              Det er ikke lovverket som er problemet, det finnes…

Karl:                Ikke si mer, jeg skjønner. Du tenker på Elise. Det er sant, det er et problem. Vi

kan ikke gjøre det uten å ha klargjort det med henne på forhånd. Og hun vil vel

ikke godta det heller, kjenner jeg henne rett. Hun har et eller annet moralsk… Jeg skjønner meg ikke på slike folk. Det enkleste er dem som ikke eier moral, dem vet du hvor du har. Rasjonell tankegang, det er alltid det beste. Får det emosjonelle styringen, er du ute å kjøre med en gang. Ikke sitt der så tankefull, Brian. Jeg skal gå og høre med henne, det er mulig jeg klarer å overtale henne.

Karl går.

Scene 8           Brian

Brian:              Hvordan havnet jeg her? Bare kjeft og spetakkel samme hva jeg gjør… Sånn har

det vært siden vi ble gift, Elise og jeg, og helt frem til forrige gang jeg så henne… Hun kjeftet forresten før vi ble gift også… Hun har faktisk kjeftet på meg fra første gang vi traff hverandre… Det var på diskotek, og jeg hadde en øl en annen skubbet til så det ble sølt en skvett på henne. Som hun kjeftet. Jeg ble så fra meg at jeg glemte å be om unnskyldning. Det fikk jeg dårlig samvittighet for, så jeg holdt meg i nærheten av henne resten av kvelden for å finne en passende anledning å be om unnskyldning på, men det fant jeg ikke før hun – litt pinlig – gikk på do. Jeg stilte meg utenfor og ventet. Og ventet. Og ventet. Det tok lang tid, unormalt lang tid. Jeg begynte å lure på jeg kanskje hadde sett feil, at det ikke var hun som hadde gått på do men ei annen, eller om det var hun som hadde gått på do, men at hun også hadde gått ut igjen også uten at jeg så det. Jeg stod der og tenkte på dette da døra smalt opp, Elise kom ut, rett bort til meg og sa: Du er forelsket! Jeg stotret frem at jeg bare ville be om unnskyldning. Hun svarte at jeg trengte ikke be om unnskyldning for det. Det var ganske vanlig at folk ble forelsket i henne. Men det var ikke så vanlig at folk fulgte etter henne hele kvelden sånn som jeg hadde gjort, uten å tørre å snakke med henne. Det var noe ved henne som gjorde det vanskelig å si i mot, og så ble vi gift.

Det har ikke alltid vært like lett. Problemet med meg er at jeg er så redd for kjeft. Jeg klarer ikke… jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Elise kjefter jo samme hva jeg gjør, jeg blir helt forvirret av det. Og hun kjefter så strengt. Huff, jeg orker ikke mer kjeft fra henne. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å unngå det heller. Kidnappe Marte kan jeg i hvert fall ikke gå med på, da får jeg heller ta i mot kjeft. Jeg merket det når jeg var med å gjøre innbrudd også, jeg visste jo det var galt, men… Det var jo litt riktig også, på en måte, vi måtte jo ha det antikvariatet for at Elise skulle bli fornøyd. Vi vil ikke Bestefar noe vondt. Vi skulle betale full pris uansett. Og da hadde jo ikke Bestefar tapt noe på det… sånn som jeg så det. …Men jeg tenkte ikke… det er litt vanskelig å forklare. Jeg skjønte det da jeg så hvor lei seg Bestefar ble. Han satt der så stusselig, og svarte så godt for seg. Jeg syntes litt synd i ham,.. jeg klarte ikke å… det hadde vært bedre om jeg hadde fått kjeft enn at han skulle ha det slik, for å si det sånn. Dette satt seg fast i hodet mitt. Det er bedre å få kjeft. Og da vi skulle sverge…Jeg kunne bare ikke gjøre det… Nå kan Elise bare kjefte, tenkte jeg… eller jeg tenkte ikke det… Vær så snill, ikke kjeft på meg, tenkte jeg… Så sprang jeg. Jeg sverget visst at vi hadde ranet butikken før jeg sprang. Det ble det rabalder av.  Jeg vet ikke om jeg har fått så mye kjeft før noen gang før, først for at jeg hadde vært med å rane butikken, dernest for at jeg hadde innrømmet det. Jeg måtte sette meg på knærne, legge meg strak ut på bakken, både på ryggen og magen, løfte bein og armer, alle mulige ting, mens hun kalte meg lus, mark, amøbe og alle de greiene. Men denne gangen hadde jeg ikke gjort noe galt, syntes jeg. Det var litt uvant. Har hun egentlig rett til å kjefte sånn? tenkte jeg. Hvorfor skal jeg finne meg i det?

Fordi jeg er en feiging som ikke tør annet.

Marte: Hvem er det du snakker til?

Brian:              Hva? Hva? Jeg? Jeg snakker til… til… jeg vet ikke, jeg snakker bare, kom deg

vekk din jentunge!

Marte: Du snakker til deg selv, gjør du.

Brian:              NEI!

Marte: Du lurer ikke meg, jeg har stått bak her og hørt alt sammen.

Brian:              Alt sammen?

Marte: Alt sammen.

Brian:              Men… Hva med…

Marte: Det også.

Brian:              Er du klar over at det er farlig? Hvem vet hvordan det hadde gått hvis Karl

hadde oppdaget deg? Eller hvis jeg hadde oppdaget deg?

Marte: Pyttsan. Dere ville meg jo ikke noe vondt sa dere jo. Du vil ingen noe vondt, det

er jeg sikker på, og det vil ikke jeg heller, så da er vi trygge.

Brian:              Kom deg vekk!

Marte: Veldig så modig du er til å være en feiging.

Brian:              Jeg er ingen feiging!

Marte: Nei, du er ikke det, hadde du vært det, hadde du ikke tort å si i mot han fyren

nå nettopp.

Brian:              Ti stille! Jeg tar ikke i mot råd fra en dum jentunge. Kom deg vekk, har jeg

sagt!

Marte: Ok, da går jeg og sier alt sammen til Bestefar.

Brian:              Gjør du det, så skal du svi!

Hvorfor sa jeg det egentlig? Det var jo bare en tom trussel. Som alt er en tom

trussel med meg. Hva vet vel den jentungen om jeg er feig eller ikke? Jeg er

feig. Feig og mislykket, det sier seg selv. Og nå er jeg i verre røre enn

noensinne. Når det kommer ut at hun har avslørt våre planer blir det i hvert fall

kjeft å få. Og mest på meg, for jeg kunne stoppet henne. Men det gjorde jeg ikke. Og alt blir galt samme hva jeg gjør.

Scene 9           Elise & Karl

Elise kjefter på Karl Kent, som øyensynlig nettopp har levert forslaget til henne.

Elise:               Det er å gå for langt. Jeg skal få tak i det antikvariatet. Det skal jeg gjøre på

lovlig vis. Triksing og miksing er greit nok, men direkte lovbrudd er umoralsk. Det sårer meg at du tror jeg kan gå med på sånt. Jeg gav deg et oppdrag, skaff meg antikvariatet, du har å gjennomføre det. Uten å komme til meg med dumme forslag om hvordan du skal gjøre det. Jeg er ikke interessert i forslag, jeg er interessert i resultater. Kjøp antikvariatet! Klarer du det ikke, får du si det med rene ord, jeg klarer det ikke. Så vet jeg at du er mislykket og vil behandle deg deretter. Jeg vil selvsagt ta selvkritikk selv også. Jeg har avslørt mangelfulle evner i å velge de riktige medarbeidere. Jeg har ingen problemer med å ta selvkritikk. Jeg har også gjort feil i vurderingen av hvilke oppgaver mine medarbeidere kan gjøre. Jeg innser mine feil, men jeg graver meg ikke ned i dem. Jeg forsøker heller å lære av dem. Det bør du også gjøre, Karl Kent, lære av dine feil. Du har angrepet denne Rukle Rolfsen på en gal måte. Derfor har du ikke fått fatt i antikvariatet hans. Det må du lære av. Jeg må lære mer om personellbehandling.

Har du forstått?

Karl K:            Ja… eller jeg mener nei, jeg skjønner ikke hvor grensene går for hvilke midler

jeg kan ta i bruk. Kan…

Elise:               Det legger jeg meg ikke opp i. Jeg har gitt deg en ordre, kjøp antikvariatet.

Følg den du.

Karl:                Men…

Elise:               Ikke men, men: Skal bli.

Karl:                Skal bli.

Elise:               Godt. Gå.

Å, hvor det irriterer meg! Jeg får ikke tak i det filleantikvariatet, jeg ser det nå,

og alt skyldes Brian. Hadde han bare ikke… Å, jeg blir så sint! Han har oppført

seg som en dust like siden vi giftet oss, ja, fra første gang han så meg. Han er

så forelsket i meg, det er det som er feilen med ham. Han klarer ikke styre sin

begeistring, og det skjønner jeg godt. Jeg representerer alt som er vellykket i

hans liv. Han representerer alt som er mislykket i mitt.

Jeg tillater det ikke. Jeg tillater ikke at et slikt krapyl… Det verste er at når jeg kjefter på ham, står han bare der som et annet fjols! Ingenting går inn på ham! Hvor er hans empatiske sans? Har han et øyeblikk forsøkt å sette seg inn i min situasjon? Skjønner han hvor fælt det er for meg å se et mål glippe på grunn av hans udugelighet? Å, hvordan kan han skjønne det? Hvordan kan han skjønne hvordan det er å ha ambisjoner? Han er en taper, og jeg gjorde en av mine mange personaltabber ved å gifte meg med ham. Jeg ville glede ham, hva er takken? Han gjør meg til en taper!

Hvorfor skal jeg finne meg i det? Hvorfor sier jeg ikke bare: Brian, du må gå, og han vil ikke gå, han vil falle sammen, knust. Så skal jeg stå der urokkelig, inntil han i knust tilstand trygler om nåde, og det vil han ikke få… før alt håp synes ute. Så vil jeg tilgi ham! Jeg skal riste av meg stoltheten, ta ham til meg og bygge ham opp igjen, bedre enn før! Ja, bedre enn før, skal jeg bygge ham. Jeg skal vende nederlaget til triumf! Og gi Brian velfortjent straff på kjøpet!

Brian! Brian!

Scene 10         Oppgjør

Brian kommer inn. Står med hodet ned. Elise mønstrer ham. Det varer en god stund.

Brian:              Jeg slår opp.

Elise:               HVA!

Brian:              …Jeg slår opp.

Elise                Kan du gjenta det du sa, høyt og tydelig?

Brian:              (Rister på hodet)

Elise:               Godt. Jeg hørte det nemlig ikke. Nå skal du høre på meg…

Brian:              (Rister på hodet)

Elise:               RESPEKT! Jeg skal si deg en ting, du er en taper og du vet det selv. Det du

ikke vet er at du gjør også meg til en taper. Skjønner du det?

Brian:              (Nikker)

Elise:               Tror du jeg kan finne meg i det?

Brian:              (Nikker, rister på hodet og trekker på skuldrene, på en gang)

Elise:               Svar SKIKKELIG!

Brian:              (Rister på hodet)

Elise:               Riktig. Jeg kan ikke finne meg i det, og det tar jeg konsekvensen av. Det er

slutt mellom oss, Brian.

Brian:              Men jeg har jo alt gjort det slutt.

Elise:               Nei, du hørte riktig. Det er slutt, ugjenkallelig.

Brian:              Men da kan jeg gå da?

Elise:               Spar deg Brian. Spar deg for bønnene og tryglingen. Det er smakløst av deg,

og fører ikke frem til noe.

…Greit. Jeg tillater deg å si noe til ditt forsvar.

Brian:              Men…

Elise:               Ikke noe men, men er et dårlig ord til å begynne med.

Brian:              Men…

Elise:               Ikke noe men, har jeg sagt.

Brian:              Jeg…

Elise:               Det var bedre.

Brian:              Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal stå her å forsvare meg når vi begge har gjort

det slutt! Jeg har ikke noe å forsvare! jeg tar ikke i mot mer kjeft fra deg!

Løper

Akt III

Scene 1: Brian til Bestefar

Bestefar sitter i antikvariatet. Brian kommer inn, andpusten, skvetten og forvirret.

Bestefar:         Det skulle være unødvendig å si at du er uvelkommen her.

Brian:              Hva?!

Bestefar:         La gå at vi har ulike verdier i livet. Det er greit nok, jeg skjønner ikke

hvordan dere kan være så opptatt av penger, dere skjønner ikke hvordan jeg kan være så opptatt av bøker. Det er ikke problemet, så langt der i fra, jeg har ingen problemer med å godta at folk har andre verdier enn meg i livet – så lenge disse verdiene ikke går ut over andre. Det gjør de hos dere. Dere plager meg, ødelegger butikken min, og nå planlegger dere… jeg kan ikke få sagt det. Det dere driver med har ingenting med verdier å gjøre, det dere driver med er å ødelegge andres liv. Det har ingen rett til. Ingen!

Brian:              Unnskyld, jeg er litt ukonsentrert, eller… hva var det du sa nå, egentlig?

Bestefar:         Jeg sa at… Nei, du vil vel ikke skjønne uansett. Du er ikke velkommen her. Det

er hovedsaken.

Brian:              Nei, jeg skal…

Brian går ut, kommer inn igjen.

Bestefar:         Hva er det du vil.

Brian:              Jeg… Jeg… lurte…

Bestefar:         Jeg har snakket med Marte. Selv om hun ikke forstod alvoret i samtalen hun

overhørte, så forstår jeg det. Og det vil jeg bare ha sagt, at…

Brian:              Nei, du trenger ikke si det. Jeg er helt enig med deg på dette punkt, uansett hva

du har å si.

Bestefar:         Kutt ut forretningstriksene. Meg nytter det ikke å jatte med.

Brian:              Jeg jatter ikke med, jeg er enig med deg,.. eller…

Bestefar:         Det er du nok.

Bestefar begynner å gjøre andre ting, som om Brian ikke er der. Brian blir mer og mer

utilpass. Han er ofte på nippet til å si noe, men sier ingenting, står bare urolig.

Bestefar:         Står du der ennå?

Brian:              Jeg? Neida,.. eller jo, jeg gjør jo det, men… det jeg lurte på… eller… jeg

kommer fra, jeg har nettopp…

Bestefar:         Vet du hva, var det Brian du het? Brian nikker. Brian. Jeg har mest lyst

til å bare ignorere hele forlaget Kjempehaug. Jeg kommer aldri til å selge antikvariatet mitt. Ingenting vil forandre det standpunktet. Det nytter ikke samme hva dere gjør. Jeg vil ikke ha noe med dere å gjøre. Jeg vil verken tenke på dere, eller noe som helst. Likevel kommer dere, igjen og igjen, og maser. Jeg vil bare bli kvitt dere så fort som mulig. Jeg vil ikke engang høre på hva dere har å si, jeg vil ikke bry meg, jeg vil legge alt det dere sier, foreslår og gjør, ned i en sekk, og kvitte meg med sekken. Men så er det bare det at noe av det dere foretar dere er så forferdelig at jeg ikke kan sitte stille å godta det. Det går ikke an å sitte stille og godta det. Dere har allerede ramponert butikken min, jeg kan ikke late som om det ikke har skjedd. Jeg kan heller ikke late som om jeg ikke vet at dere vil kidnappe Marte. Og når jeg vet det… så må jeg gjøre noe med det, hvis jeg kan. Kort sagt, i hvilken hensikt er du kommet hit, Brian?

Brian:              Jeg…

Bestefar:         Vent. Det er bare en ting jeg vil ha klart. Jeg har fått nok av narrespillet deres.

Du er – kan man trygt si – den dårligste medarbeideren i Kjempehaug, når det kommer til handelstekniske ting, ting dere er opptatt av. Du er klønete og usikker, og er ikke i nærheten av å mestre det kyniske spillet denne Karl Kent og denne Elise K. Tang, spiller. Elise K. Tang, ja, jeg begynner å kjenne henne og hennes metoder. Hun har ikke sendt deg uten å ha en hensikt med det. Og jeg tror det er ditt sympatiske vesen hun spekulerer i, at det skal påvirke meg i en eller annen retning. Jeg vil bare ha sagt det, at du må ikke tro du får noen lillefinger av meg, om du hadde vært aldri så sympatisk!

Brian:              Elise har ikke sendt meg.

Bestefar:         Jaså. Hvem har sendt deg da?

Brian:              Jeg har sendt meg selv,.. eller, jeg har jo ikke sendt meg akkurat, men jeg… var

liksom… i området…

Bestefar:         Ja, det er ikke så viktig hvem som har sendt deg. Si hva du kom hit for, du

Brian.

Brian:              Jeg… Jeg lurte på om jeg kunne få jobb her.

Bestefar:         Selvfølgelig ikke.

Brian:              Å nei… neivel… da… da får du ha det bra…

Brian går, sakte.

Bestefar:         Brian?

Brian:              Ja?

Bestefar:         Hvorfor vil du ha jobb her?

Brian:              Fordi… jeg har ingen jobb.

Bestefar:         Jaså? Så du har fått sparken?

Brian:              Nei…

Bestefar:         Har du sluttet?

Brian:              Jaa…

Bestefar:         Har du? Hvorfor det?

Brian:              Nei, jeg… jeg…

Bestefar:         Forresten, kan det være det samme. Jeg vil som jeg har sagt ikke ha noe med

Kjempehaug og folkene der å gjøre.

Brian:              Nei.

Bestefar:         Neinei, så gå da.

Brian nøler.

Brian:              Det hadde vært veldig fint om jeg kunne få en jobb her.

Bestefar:         Du må forstå at det er ikke lett for meg å like deg. Det er urimelig av deg å

vente at du kan få jobb her, det får du ikke.

Brian:              Kanskje… jeg kan få lov til å bo her, da?

Bestefar:         Brian, hva er det med deg?

Brian:              Jeg har slått opp med Elise! Jeg har mistet jobben, huset og alt jeg eier! Det er

slutt!

Brian løper ut

Scene 2:          Elise K. Tang

Elise:               Den fjotten! Hva er det han innbiller seg? Han ville ikke forsvare seg engang!

Han bare stakk av! Fuit, så var han vekk. Etter alle disse årene. Utakk er

verdens lønn. Hva skal jeg gjøre nå? Å hevne seg mot ham er smålig. Å ta ham tilbake kommer ikke på tale. Jeg bare glemmer ham, som jeg glemmer en lus jeg har pillet ut av håret. Jeg glemmer også antikvariatet. Jeg biter i meg fornedrelsen Rukle Rolfsen har påført meg, jeg hever meg over det. Jeg svelger nederlagene, og merker… at de gjør meg sterkere! mer ærgjerrig! sultnere! Nederlagene gir meg et tomrom i magen jeg vil fylle med suksess! Jeg vil ha mer, mye mer, mye mer enn en mislykket mann og et ubetydelig antikvariat! Haha! Hvor mine puslete mål virker tåpelige i ettertidens lys! Jeg ser klarere nå. Jeg starter med rene ark, renere ark, og ingen knølete malerlærling av en mann, som kan søle dem til for meg. Å, ikke et sekund skal det utsettes. Jeg ser tydelig hva jeg må gjøre.

Ringer en klokke.

Karl:                Til Tjeneste.

Elise:               Godt. Jeg vil informere deg om noe.

Karl:                Jeg hører.

Elise:               Selvfølgelig. Jeg har sparket en medarbeider.

Karl:                Jeg skjønner.

Elise:               Og jeg slo en annen flue i samme smekk. Jeg har kvittet meg med Brian.

Karl:                Ah, et klokt valg! Han var altfor bløthjeret.

Elise:               Stille! Jeg vil ikke ha noe av at du bedømmer mine valg. Forresten har du helt

rett. Brian var altfor bløthjertet. Det er nå så sin sak, jeg er ferdig med ham.

Tiden er inne til å bringe Kjempehaug oppover igjen.

Karl:                Ah, storartet!

Elise:               Takk. I denne prosessen får du til å begynne med en ubetydelig rolle. Du

har sviktet meg, som du vet.

Karl:                Jeg fikk ikke fullført oppgaven, det er alt. Jeg skal gjerne gjennomføre den.

Elise:               Trengs ikke. Jeg hever meg over den tidens skuffelser, eller hva jeg skal kalle

det. Hva skal vel jeg med det lille Bestefarsantikvariatet? Det var bare en grille jeg hadde i hodet. Haha, jeg ler av det nå.

Karl:                Hva vil du ha meg til å gjøre da?

Elise:               Avslutte handelen på en ryddig måte. Fortell Rukle Rolfsen at vi ikke lenger er

interessert i antikvariatet hans. Takk ham for samarbeidet og ønsk ham lykke til

videre. Alt det der som hører med. Det kan tenkes at vi vil bli interessert hvis

han skulle få lyst til å selge, da må han i så fall kontakte oss. Vi kommer ikke til

å kontakte ham mer. Vi avslutter handelen. Det er din oppgave å formidle det.

Karl:                Å, jeg visste det nok! En fiasko – og karrieren er lagt i ruin. Ti år, ti år slet jeg,

Fra åtte til åtte satt jeg på lesesalen, hver dag, i ti år, ti lange, forsakelsesfylte år på handelshøyskolen og på juridisk fakultet. Det var ungdomstiden min dette. Jeg valgte det slik. Og det som holdt meg oppe var utsikten til å tjene store penger i fremtiden. Offeret jeg gjorde skulle betales tilbake i klingende cash!

Og så blir alt lagt i grus av en fillefiasko.

Elise:               Du tar det for tungt. Du kan fortsatt bygge deg opp igjen. Se på meg! Jeg

har heller ikke lykkes i denne saken. Men jeg tar konsekvensen av det. Jeg

kvitter meg med den skyldige, børster av meg rusket, og setter meg nye mål. Jeg gir ikke opp min fremtid på grunn av en feil i min fortid. Husk den setningen, Karl, den kan du lære av. Jeg gir ikke opp min fremtid på grunn av en feil i min fortid. Du har mislykkes, det er så. Men jeg har fortsatt tro på deg, Karl Kent, ellers hadde du gått samme vei som Brian. Det du trenger er litt simpel menneskekunnskap. Du må lære menneskene å kjenne, for å vite hvordan de skal tas. Det studium, studiumet av menneskesinnet, det lærer du ikke på lesesalen, det lærer du der ute (peker). I dette studium er du sørgelig uutdannet, Karl Kent, her har du tvert i mot mye å lære. Før du har lært deg også dette studium, kan jeg ikke betro deg betydelige oppgaver.

Karl:                Jeg skjønner.

Elise:               Godt.

Sett i gang.

Karl går.

Elise:               Der går han. Da har jeg for første gang i mitt liv vinket farvel til et mål jeg har

satt meg. Haha, jeg føler det nesten som fremgang! Puster glad.

Og mens Karl Kent avrunder prosjektene innelands, skal jeg selv sette i gang

prosjektene i utlandet! Ingen medarbeider skal forkludre dette arbeidet for meg. Ingen skal slukøret komme og si: Han var ikke interessert i penger. Ingen skal motbydelig krype og si: Jeg sverger det var vi som ramponerte antikvariatet. Jeg skal selv ha kontrollen. Jeg skal slå meg frem. Jeg skal fusjonere, jeg skal kjøpe opp, konkurrere, rydde bort, jeg skal bli den største av dem alle! Og når jeg har lykkes, når hele den internasjonale bokproduksjon og bokdistribusjon er i mine hender, da skal jeg bli verdenskjent med mitt fulle navn: Elise Klype Tang! Jeg vil bli kritisert, det vil jeg gjøre sånn med: blåser overlegent, jeg vil bli hedret, det gjør jeg sånn med: tar på seg en likegyldig mine.

Å, jeg kan ikke vente, jeg vil arbeide videre, mot nye mål, jeg vil bli størst i hele verden, og fremdeles jobbe videre for å bli enda større, det skal aldri ta slutt!

Scene 3:          Brian igjen

            Bestefar sitter i antikvariatet. Han leser en bok, rydder litt, og pusler med sitt.

            Brian dukker opp i døren. Han står sliten og ser på Bestefar, inntil han blir oppdaget.

Brian:              Jeg hadde ikke noe sted å løpe.

Bestefar:         Og så kom du tilbake hit.

Brian:              Ja, jeg har ikke noe sted å gjøre av meg. Du må virkelig hjelpe meg.

Bestefar:         Hvordan vil du at jeg skal hjelpe deg da?

Brian:              Jeg vet ikke. Jeg vet jeg har gjort mye galt. Og jeg vet at jeg ikke

kan tilgis for det. Men du er den eneste som kan hjelpe meg. Det er helt

forferdelig at du ikke vil gjøre det fordi… eller på grunn av det jeg angrer mest på i hele verden.

Bestefar:         Det er bra du angrer, men det hadde vært bedre om det du angrer på aldri hadde

skjedd. Det må ikke bli slik heller, at folk gjør som de vil og forventer å bli tilgitt av alle og enhver etterpå. La oss ikke snakke om det, la meg heller spørre hva du vil jeg skal hjelpe deg med?

Brian:              Å, det er så mye, jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det… Det er ikke lenger

siden enn i dag det ble slutt. Allerede har jeg tenkt så mye på det at jeg har mistet oversikten. Livet mitt er liksom kuttet av. Som om hele livet mitt besto av en eneste streng, og plutselig ble den klippet. Det begynner å gå opp for meg hvilken forferdelig situasjon jeg egentlig er i. Jeg har i hvert fall ikke noen valg lenger. Jeg er bare nødt til å gjøre som jeg må for å… overleve simpelthen. Jeg måtte tilbake til deg. Selv om jeg skammer meg så forferdelig at… det er en forferdelig situasjon. Hvis du ikke kan hjelpe meg, så må jeg tilbake til Elise. Og det er enda verre.

Bestefar:         Nei, vet du, da vil jeg heller hjelpe deg. Men det er ikke så mye jeg kan gjøre,

tror jeg. Jeg er en gammel mann.

Brian:              Jeg er nødt til å få meg en jobb.

Bestefar:         Ja, det er du, men jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg. Jeg kjenner i hvert fall ingen

som jeg kan tenke meg har noen jobb til deg.

Brian:              Jeg kan jobbe hos deg, kanskje?

Bestefar:         Nei, det er nok umulig. Dette er en enmannsjobb.

Brian:              Ja, men bare midlertidig, til jeg finner noe annet. Det vil jo ikke lønne seg, men

er det så farlig med profitten da?

Bestefar:         Det gleder meg å se at du skifter verdier i livet, Brian, men her går du nok litt

langt, fra det ene ytterpunktet til det andre. Antikvariatet har ikke profitt i det hele tatt, det går tvert i mot med underskudd. Det kan jeg leve med, fordi jeg har nok penger å leve for. Jeg trenger ikke mer penger enn jeg må ha for å leve og ha det bra, skjønner du. Jeg trenger ikke tjene mer, nå som jeg har nok, for å si det sånn. Er du med?

Brian:              Ja, mm.

Bestefar:         Fint, for da skjønner du sikkert også at jeg ikke har nok penger til å leve for to

stykker. Jeg startet dette antikvariatet så fort jeg fikk råd til det, selvfølgelig.. Tidligere arbeidet jeg som alle andre. Det gjorde jeg for å sikre meg den alderdommen jeg drømte om. En alderdommen i mitt eget antikvariat, sammen med bøkene mine og kunder som kommer innom like mye for å slå av en prat, som for å kjøpe så voldsomt. Det har jeg klart. Smiler. Det er min lykke i livet dette, den må jeg få lov til å ha.

Brian:              Ehm, jeg tenkte… det visste jeg virkelig ikke.

Bestefar:         Som du skjønner kan jeg ikke hjelpe deg. Selv om jeg begynner å få lyst.

Scene 4:          Karl Kent

Karl Kent kommer formelt inn døren, anstrenger seg litt, så tar han på seg en bestemt,

varm mine, og går bort for å hilse på Bestefar. Advokatens ankomst strammer stemningen.

Karl:                Goddag Bestefar, vi har hilst på hverandre før vi.

Bestefar:         Det har vi.

Karl:                Goddag til deg også, Brian, sitter du her?

Det jeg kommer hit for, er at vi i Kjempehaug forlag har kommet til en

vurdering om at vi ikke akter å gjøre flere fremstøt for å få kjøpt antikvariatet ditt. Forsøkene har kostet oss store anstrengelser. Frustrerende, når disse anstrengelsene ikke har munnet ut i noe. Vi vil nå bare avslutte samarbeidet i ordnede former, i den samme muntlige tonen som forhandlingene hittil har vært ført. Vårt siste ord er at vi fortsatt er interessert i å kjøpe antikvariatet ditt – og til å betale en god pris -, men det er i så fall du som må kontakte oss.

Bestefar:         Det vil ikke skje.

Karl:                Vær ikke så mutt, nå da, vi er ferdige med det hele, ingen skade skjedd. Ellers…

Bestefar:         Jeg har fortsatt ikke fått tilbake bøkene mine.

Karl:                Opps! Det…

Han slår på et varmt, profesjonelt smil.

Jeg skjønner at det nytter ikke å drive narrespill med deg. Det var vi som gjorde

det. Det innrømmer vi. Det var Brian, her, og meg. Vi tar det hele og fulle ansvar, også om du vil forfølge oss strafferettslig, hvilket jeg for øvrig vil fraråde. Jeg håper ikke du er altfor bitter for dette, Bestefar. Hva er det de sier? Tiden leger alle sår. Hvis det kan være til noen trøst skal du vite at vi – og nå tror jeg at jeg snakker både for Brian og for meg selv – angrer voldsomt. Det minste vi kan gjøre er å gi deg bøkene tilbake, og det skal vi selvfølgelig gjøre. Jeg er sikker på at Brian vil hjelpe deg med det, vil du ikke det Brian?

Brian:              Jo.

Karl:                Fint. Kan jeg stole på at du ikke vil anmelde dette forholdet?

Bestefar:         Du kan ikke stole på noe som helst, jeg vil ikke snakke med deg.

Karl:                Au da! Er det så sårt? Det visste jeg ikke, beklager så meget.

(Til Brian) Kan ikke du forsøke å gjøre ham litt mildere stemt? Jeg tror du og han har en «good thing going».

Brian:              (Til Karl, lavt og engstelig) Jo.

Karl:                (Til Brian) Fint.

Jaja, Bestefar, da får du ha takk for… det har vært interessant å arbeide med deg. Nå ses vi nok ikke på en stund, ha det bra.

Karl går, kommer tilbake.

Og forresten, det innbruddet, det gjorde vi på eget initiativ, det har ingenting

med Kjempehaug å gjøre. Brian og jeg tar det fulle ansvar. Det var bare et

tåpelig innfall fra vår side, ikke sant Brian?

Brian kryper seg

Nåvel, jeg ville bare at du ikke skulle bære nag til Kjempehaug. Det var det. Nå

går jeg. Ha det bra!

Scene 5:          Brian får en ide

Bestefar og Brian sitter en stund tause etter at Karl har gått.

Bestefar:         Enkelte forandrer seg aldri.

Brian:              Nei, noen kan ikke forandres.

De sitter fortsatt en stund. Brian vil tydeligvis si noe. Bestefar suller med sitt, men

klarer ikke skjule et visst ubehag.

Bestefar:         Akk ja, akk ja, Brian. Jeg vet neimen ikke hva vi skal gjøre med deg. Jeg

må i alle fall ha tilbake bøkene mine.

Brian:              De skal du få.

Bestefar:         Det haster ikke. Nå som kundene har gitt meg sine bøker, har jeg så jeg

klarer meg for en stund.

Brian:              Ja. Du har nok bøker.

Bestefar ser på Brian. Brian vil fortsatt si noe.

Bestefar:         Det ser ut som om du lurer på noe.

Brian:              Neida.

Bestefar:         Neivel. Du får stå der så lenge du vil.

Brian:              Jeg skal gå nå snart.

Pause

Bestefar:         Jeg tror du lurer på noe.

Brian:              Neida.

Pause

Bestefar:         Bø!

Brian skvetter, Bestefar ler og stemningen løsner

Der ja! Nå som vi er i så godt humør kan du si hva du lurer på.

Brian:              Ehm, jeg lurte på om… jeg kunne få låne bøkene dine litt…

Bestefar:         Jo, det skulle være greit, det, men hvorfor spør du om det?

Brian:              Jeg tenkte jeg kunne lage… en filial.

Bestefar:         En filial? Hvor hen da?

Brian:              Nei, jeg måtte jo ha hatt et sted å ha den.

Bestefar:         Du kunne kanskje ha den hjemme hos meg… inntil videre… leiligheten brukes

jo ikke til noe når jeg er her.

Brian:              Det ville være… veldig fint.

Bestefar:         Men jeg skjønner ikke… Tror du at du skal kunne klare å leve av et sånt lite

antikvariat? Det er ikke mange penger i denne bransjen.

Brian:              Vel, det er jo noen som klarer å leve av det, i hvert fall sånn… og jeg har jo

snappet opp en del triks i fra Kjempehaug. Det er mulig at jeg kan få antikvariatet til å kaste av seg til det nødvendigste iallfall.

Bestefar:         Jo, hvis du tror det, vil jeg gjerne hjelpe deg. Så lenge Kjempehaug triksene ikke

blir altfor skitne vel og merke…

Brian:              Neida.

Bestefar:         Det er bare en ting jeg lurer på, hvor skal du sove?

Brian:              Det lurer jeg også på.

Bestefar:         Det er dyrt med leiligheter nå til dags, og vanskelig å finne.

Brian:              Jeg har… kanskje… en idé.

Bestefar:         Har du? Få høre?

Brian:              Antikvariatet står tomt om natten, gjør det ikke?

Bestefar:         Joo… Jeg skjønner! Ja, men det er i orden, Brian, vi kan gjøre det slik! Vi kan i

hvert fall gjøre det slik inntil du får noe bedre å leve av, og leve for. Så slipper du å gå tilbake til Kjempehaug også.

Brian nikker og smiler.

Vet du? Jeg er glad for å kunne hjelpe deg.

Brian:              Jeg også… eller jeg mener, jeg er også glad.

Scene 6:          Klype Tang

Elise:               Jeg er rasende! En filial! Hvor har min forhenværende mann plassert sin

samvittighet? Ikke før har han rømt herfra, før han gir seg over til fienden. Man skulle trodd han har bedrevet sitt forræderske dobbeltspill hele tiden. Å, jeg skjønner det nok, alt var bare tull. Han holdt med Bestefar hele tiden. De har alle forsøkt å knekke meg. Men nei da, Elise Klype Tang lar seg ikke knekke så lett! Det finnes også andre som kan ekspandere!

Hun kobler til en datamaskin, taster og trykker innbitt. Der er også en telefon, den

ringer hun i av og til.

Jeg skal kjøpe, jeg skal kjøpe. Kjøpe, kjøpe.

Det er fakser og teknisk utstyr. Hun bruker alt sammen og fort.

Karl:                Hva er det du driver med?

Elise:               Stille! min underordnede medarbeider. Jeg har satt meg et mål, og dette målet er

jeg i øyeblikket i ferd med å nå.

Karl:                Å kjøre hele selskapet på dunken? er det målet?

Elise:               Å Karl, du aner ikke hva du snakker om. Selskapet skal slett ikke på dungen.

Og hvorfor står jeg her og snakker med deg? Jeg er i ferd med å utføre en oppgave, du er i ferd med å forstyrre meg.

Karl:                Du er i ferd med å bli splitter sprø! Du forsøker jo å kjøpe opp gigantiske

utenlandske selskaper, med stakkarslige norske midler!

Elise:               Fusjonering er for tapere, jeg vil eie alt. Jeg finner meg ikke i at den tåpen av en

forhenværende mann skal rotte seg sammen med den grinebiteren av en

Bestefar, og true mitt hegemoni på den norske forlagsfronten. Bedre føre var,

enn etter snar. Jeg kjøper opp de utenlandske selskapene, for å være rustet til

konkurransen når den kommer.

Karl forsøker å avbryte handelen fysisk.

Karl:                Du har ingen sjanse til å kjøpe opp utlendingene! De teller i milliarder der vi

teller i millioner! De rår over et mye større marked, vi nordmenn har ingen sjanse til å konkurrere mot dem! De brekker ryggen på oss med lillefingeren!

 Elise trykker på en avgjørende knapp.

Elise:               Haha! Der er det gjort! Hjulene er begynt å snurre! Jeg skal snart rulle over

amøbene! Haha!

Karl:                Nei, du har ført oss til økonomisk ruin!

Elise:               Å, Karl Kent, du begynner å irritere meg, mer enn før, du er et uhelbredelig

tilfelle av janteloven.

Karl:                Du snakker bare tull. Du holder på å bli gal!

Elise:               Fornærmende! Men selv om jeg hever meg over den slags menneskelige

svakheter, som å bry meg om fornærmelser, betyr ikke det at jeg er nødt til å tillate deg å fornærme meg. Jeg kan ikke tillate slik obsternasighet som du fremviser. Du tvinger meg til å gi deg sparken.

Karl:                Det trengs ikke. Jeg slutter.

Karl går.

Scene 7:          Brians antikvariat

Innredet som bestefars leilighet. Sparsomt med bøker. Marte kommer inn.

Marte: Hei Brian!

Brian:              Hei Marte, så koselig at du stakk innom i dag.

Marte: Det kommer til å bli en vane.

Brian:              Da blir det en koselig vane.

Pause

Marte: Lurer du på om det skjedde noe på skolen i dag?

Brian:              Neei… hvordan det?

Marte: Det pleier man å lure på når man er i et antikvariat.

Brian:              Å, skjedde det noe på skolen i dag?

Marte: Ja, jøss! Men vet du hva, i dette antikvariatet hadde jeg tenkt å bytte om på

rekkefølgen.

Brian:              Bytte om på rekkefølgen?

Marte: Ja, først forteller du om det har skjedd noe spennende på antikvariatet, og så

forteller jeg om det spennende som har skjedd på skolen. Så blir det litt avveksling i forhold til hvordan det er hos Bestefar, skjønner du?

Brian:              Ja, jeg tror jeg skjønner.

Marte: Nå, Brian, har det skjedd noe spennende på antikvariatet i dag?

Brian:              Ja, det har det. Det har vært så mange kunder og de har vært så blide. Jeg tror

det er de samme kundene som leverte bøkene tilbake til Bestefar, for de sa alle sammen at de trengte nye bøker fordi de hadde gitt fra seg de gamle. Da ble jeg litt sjenert. For jeg lurte på om de var sinte på meg. Jeg hadde jo på en måte stjålet bøkene deres, i hvert fall var det min feil at de måtte gi bort bøkene sine,

og så ba jeg om unnskyldning. Da bare smilte de, og kjøpte en bok ekstra.

Marte: Godt å høre.

Brian:              Mm. Han Bestefar, han er en uvanlig snill mann. Jeg tror sannelig at han har gitt

beskjed til kundene sine at de skal komme til meg for å kjøpe bøker. Jeg kan ikke skjønne hvorfor det har kommet så mange, ellers. Og han som har hjulpet meg så mye fra før. Jeg blir så glad av det. Når det ikke har vært noen kunder her, og jeg har sittet her alene, da har jeg sittet og tenkt på Bestefar, og hvordan han har det.

Scene 8:          Bestefar får besøk av Elise

Bestefar nynner og tørker støv av bøkene, noen tar han ut og leser litt i, smiler, og

legger dem tilbake. Så setter han seg ned, uten å gjøre noen ting en stund, før han reiser seg og henter seg en bok. Mens han gjør det, kommer Elise forpjusket inn døren.

Elise:               –

Bestefar:         God dag.

Elise er nesten på gråten. Bestefar ser det, og setter frem en stol til henne.

Bestefar:         Sett deg her, du.

Elise:               Takk.

Bestefar:         Så er jeg sikker på at du har noe å fortelle.

Elise:               Jeg… Jeg er konkurs.

Bestefar:         Konkurs? Hadde ikke du samlet alle forlag i Norge under din kjempeparaply da?

Elise:               Jo.

Bestefar:         Da er det en katastrofe! Da betyr det at det ikke finnes forleggere og

distribusjonsledd i Norge. …Men det er jo ikke mulig, hvordan kunne du som

var så mektig gå konkurs?

Elise:               Åh, det er en lang historie…

Bestefar:         Du må fortelle den.

Elise:               Jeg vet ikke hva jeg skal si, det er så mye.

Bestefar:         Si det så enkelt som mulig.

Elise:               Jeg forsøkte å kjøpe opp et utenlandsk konsern, det endte med at de kjøpte opp

meg.

Bestefar:         Nikker ettertenksomt. Akkurat. Så nå er den norske bokverdenen i den

internasjonale storkapitalens hender?

Elise:               Nikker hurtig. Ja. Og jeg var personlig ansvarlig for transaksjonene. Jeg får hele

smellen. Jeg er ruinert.

Bestefar:         Akkurat. Så nå vil du at jeg skal gi deg en jobb i antikvariatet mitt?

Elise                Å, det ville være vidunderlig… men jeg er nesten nødt til å be om enda mer…

Bestefar:         Mer også? Jaså, hva da?

Elise:               Jeg har mistet mine menn. Karl var bare en arbeider, han skal jeg klare meg

uten, Brian også… men han var nå liksom min mann… Og jeg vet at det gikk ikke så bra forrige gang vi forsøkte oss på hverandre…

Elise gløtter bort på Bestefar for å fange reaksjonen. Bestefar sitter taus.

Du gjør det så pinlig for meg. Forrige gang var det pinlig, fordi du avslørte mine

skjulte hensikter. Denne gangen er det ikke pinlig på den måten. Nå er mine hensikter åpne og ærlige. Jeg er ingenting. Det livet jeg levde førte meg i avgrunnen. Nå vil jeg begynne på nytt. Du virker til å være en fast klippe å bygge på.

Bestefar:         Du er meg en rar én. Jeg er selvfølgelig ikke mer interessert i deg nå, enn jeg

var i deg den gang. Og jeg kan ikke helt skjønne hvorfor du skal være interessert i meg heller, gamle mann.

Elise:               Det er rent praktisk. Du er enslig, jeg er enslig. Vi trenger hverandre. Jeg kan

være myk og føyelig, du har ikke lært alle mine sider å kjenne, og denne saken har utviklet nye sider ved meg, også. Hvordan tror du at jeg kan fortsette den kyniske forretningsdriften jeg drev med, etter det som nå har skjedd?

Bestefar:         Hva får deg til å tro at jeg er ute etter noe mykt og føyelig? Og nå driver du det

samme forhandlingsmaset som du drev med for Kjempehaug, bare at nå er det kjærlighet og ikke penger du handler med.

Elise:               Det var stygt sagt av deg.

Bestefar:         Kanskje det, saken er at jeg har bestemt meg og svaret er nei. Det kommer

ikke på tale.

Elise:               Da er jeg fortapt.

Bestefar:         Jeg er ikke sikker…

Tar med seg Elise ut.

Scene 9:          Gjensyn

Bestefar og Elise går hjem til Bestefar, der Brian sitter i antikvaratet sitt.

Elise:   I det hun går inn døren. Åh, her har jeg jo vært før. Tok du meg med til leiligheten din

likevel? Du er… Brian?!? Hva gjør du her?

Brian:              Elise?!? Hva er dette?

Elise:               Bestefar, hva gjør Brian i din leilighet?

Brian:              Bestefar, hvorfor tar du Elise med hit?

Bestefar:         Nå, nå, nå, det er ikke jeg som skal løse flokene her. Jeg tror jeg stikker inn på

værelset mitt og tar meg en lur. Det betyr at dere ikke må snakke så høyt når

dere snakker sammen, jeg liker ikke å bli vekket.

Bestefar går, stemningen blir naturlig noe anspent.

Brian:              Ja…

Elise gløtter bort på Brian rett som det er, hun gløtter rundt i hele rommet, tydelig

ukomfortabel.

Jeg kan jo begynne jeg. Da vi gjorde det slutt, gikk jeg først bare rundt omkring i byen uten å vite hva jeg skulle gjøre. Det var helt forferdelig, men jeg var liksom i ørska, og fikk derfor ikke helt med meg hvor fælt det egentlig var. Jeg trengte hjelp, det var sikkert, og den eneste som egentlig kunne hjelpe meg, var Bestefar. Det var forferdelig dumt, for jeg visste at han var sint på meg. Og det hadde han helt rett i å være. Og jeg hadde ikke samvittighet til å be han om noe. Men det var ingen annen å be. Så da måtte jeg bare gå til ham. Jeg grudde meg så fælt. Det var som om hele kroppen forsøkte å holde meg igjen. Brian, dit går du ikke. sa magen, hodet og halsen og alt sammen. Det var som en slags kamp der overlevelsesinstinktet kjempet mot hele resten av meg, og overlevelsesinstinktet vant heldigvis. For plutselig stod jeg inne i antikvariatet.  Jeg var så skjelven, og nervøs, svetten rant og jeg ville mye heller vært alle andre steder enn akkurat der og da. Dårlig gikk det også. Jeg… Forresten er ikke det så viktig. Saken er at jeg fikk låne bøkene jeg stjal. Og bruke dem til å starte mitt eget antikvariat her i leiligheten til Bestefar. Fullstendig kostnadsfritt. Nettene tilbringer jeg i antikvariatet til Bestefar. Helt gratis. Jeg har ikke ord til å beskrive hvor mye Bestefar har hjulpet meg… Og han som… Og jeg… Jeg er så takknemlig at jeg kan ikke få sagt det… Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre til gjengjeld… Han er… Jeg…

Brian blir meget beveget, men får så øye på Elise og strammer seg inn igjen.

Det er derfor jeg er her.

Pause

Elise:               Jeg… ble lei meg da du gikk… Og når jeg blir lei meg blir jeg veldig fort sint.

Det har du sikkert merket. Og når jeg blir sint vil jeg liksom… Nei, jeg vet ikke

hvordan jeg skal si det… Jeg sier det så enkelt som mulig.

Jeg bestemte meg for å kjøpe opp utenlandske konsern. Jeg var så bestemt på å gjøre det, at selv om jeg egentlig visste det måtte gå galt, ignorerte jeg det bare Selv etter at jeg hadde brukt alle Kjempehaugs likvide midler i oppkjøpsforsøket, fortsatte jeg. Jeg pantsatte først, solgte siden, og til slutt stod jeg der ribbet. Det var en lang historie som gikk veldig fort. Jeg hadde heller ikke noen steder å gå etterpå. Og jeg følte meg fullstendig mislykket. Jeg skammet meg over å møte folk på gaten. Jeg følte alle visste hvordan jeg hadde dummet meg ut. At alle kjente min dundrende fiasko. Nederlaget. Også mitt eneste håp, var Bestefar. Han måtte jo mer enn noen kjenne min mislykkethet. Likevel var jeg ikke engstelig for at han skulle se ned på meg. Jeg hadde liksom en følelse av at Bestefar ikke brydde seg om sånt. Men det var skummelt, bevares. Men jeg gjorde det og han tok meg med hit.

Pause

Brian:              Så det er derfor du er her.

Elise:               Ja, derfor er det.

Pause

Brian:              Hva skal du gjøre nå?

Elise:               Vet ikke.

Hva skal du gjøre?

Brian:              Jeg vet ikke. Jeg kan jo ikke fortsette å bo skiftvis i antikvariatet og leiligheten

til Bestefar sånn som nå, for evig. Og en dag må jeg jo gi Bestefar bøkene sine tilbake. Først og fremst tror jeg at jeg må finne meg et sted å bo.

Elise:               Ja. Jeg bor jo der vi bodde før.

Brian:              Ja. Der var det fint.

Elise:               Ja. Det er fint der. God plass.

Brian:              I antikvariatet er det skikkelig dårlig plass.

Elise:               Du skulle ikke bo i et antikvariat du, du skulle bodd i et skikkelig hus med god

plass.

Brian:              Ja, sånn som jeg bodde før.

Elise:               Ja, sånn som du bodde før burde du bodd.

Pause

Brian:              Har det egentlig skjedd at jeg har flyttet inn til deg nå?

Elise:               Ja, det kan se sånn ut. … Men det er jo et problem… vi er… har jo…det er

jo slutt mellom oss.

Brian:              Ja, det er det. Det er et problem.

Elise:               Det er ikke lett å bo mann og kvinne sammen i samme hus når det er slutt.

Brian:              Nei, det er et problem.

Dumt det ble slutt.

Elise:               Kjempedumt.

Pause

Brian:              Har det egentlig skjedd at vi har blitt sammen igjen nå?

Elise:               Ja, det kan se sånn ut.

De står og ser på hverandre en stund, kort, før de løper bort og omfavner hverandre.

De står der og er så inderlig glade at de slett ikke kan slippe taket.

Scene 10:        Avslutning

Bestefar kommer inn.

Bestefar:         Nå har jeg sovet riktig godt.

Brian:              Vi har også hatt det godt.

Bestefar:         Det virker som dere har det godt fortsatt.

Brian:              Ja, jeg skal flytte inn til Elise. Jeg trenger ikke bo i antikvariatet mer.

Bestefar:         Ja, men det var fint. Hvordan blir det med deg da Elise?

Elise:               Å, jeg er så glad som jeg aldri har vært! Og jeg har veldig lyst til å bli med å

hjelpe til i Brians antikvariat, hvis jeg får lov.

Brian:              Selvsagt.

Elise:               Så kan vi flytte bøkene ut herfra, så får Bestefar tilbake leiligheten sin også. Vi

kan jo like gjerne ha antikvariatet i huset vårt.

Brian:              God idé! Så kan vi lage det om til en skikkelig bokhandel, en skikkelig koselig

bokhandel, og så kan vi kanskje leve av det!

Elise:               Og det beste er at vi trenger ikke så stor fortjeneste. Hva skal vi med

penger når vi har hverandre!

Marte kommer inn.

Marte: Nå ble du svulstig, du der.

Alle ler og er glade.

Hei, lurer dere ikke på om det har skjedd noe spennende på skolen?

Alle ler og klemmer hverandre.

Har det skjedd noe spennende på antikvariatet?

Alle ler og er enige.

Epilog

De glade mennesker går i frys. Scenen blir mørkere. I sceneetasjen over dem, der Elise pleide å stå, står det nå en annen person, skummel og hensynsløs. Det blir mektig musikk og pompøs lyssetting. Alt skal virke stort. Han skal virke uovervinnelig.

Karl:                Now I’ve finally made it! I’ve left the ground, and landed in the sky! I don’t

work for this tiny, whiny trifle comany named Kjempehaug anymore.

Redicolous! I work now for the bigest, brightest, wealthiest, purest publishing company in the entire world: MultiCosmic.

Navnet MultiCosmic kommer frem på en gigantisk reklameplakat

MultiCosmic owe everything in northern Europe by now, everything! Except two annoying stains of crap located in this country of Norway, where I used to live when I was a child salesman. In MultiCosmic, we don’t go for the second best, it’s all or nothing to us. Allthough we don’t have to, we intend to get rid of those second-hand bookshops, just for the sake of order, so to speak. We’ll do whatever it takes. We’ll pay whatever it costs. It will never stop.

It will never stop.

Mannen går også i frys. Scenen mørklegges utenom den gigantiske reklameplakaten, som bør lyse. Det varer til publikum begynner å klappe.

Eivind Salen

Sommer’99

Kvinnen fra Tarsus, av Eivind Salen

Vi har kommet til den andre av monologene som aldri ble oppført som de var tenkt. Denne gangen er det Kvinnen fra Tarsus, et annet med tema fra antikken. Mange av mine veldig tidlige teaterforsøk hadde det, og det skyldtes nok at jeg arbeidet med antikken i hovedfaget mitt. Utover det er det ingen kobling. Og tekstene står ikke noe sterkere faglig, enn de står kunstnerisk. Akkurat i denne teksten, Kvinnen fra Tarsus, hadde jeg kanskje ikke så dårlig idé. Jeg kunne bare ikke få den til. Og jeg strevde i månedsvis, år.

* * *

Kvinnen fra Tarsus

En monolog av Eivind Salen

Hallo. Hvor er jeg kommet? Er dette… Kjenner dere meg ikke?.. Nei, det gjør dere vel ikke. Dere vet ikke hvem jeg er. Så da vet dere vel heller ikke hvor… det gjør dere vel ikke. Det samme kan det være. Nå er det i hvert fall overstått, nå skal det i hvert fall være overstått. Er det ikke det? Er det enda mer? Det vet ikke dere. Nåvel, ikke jeg heller. Vi vet vel ikke noe noen av oss. Aller minst jeg. Jeg vet bare at… jeg vet ikke. Samme kan det være. Jeg har en historie å fortelle, den kan dere høre den som vil, jeg forteller den. Det er en forferdelig historie som starter med fødselen og slutter med døden, slik livshistorier pleier å gjøre. Innimellom der skjedde et par ting. Nå skal dere høre, nå skal dere høre hvorfor jeg måtte dø… eller hvorfor jeg valgte å dø… det er alt etter som man ser det. Nå skal dere høre hva som skjedde.

Jeg ble født i Galatia. Det var en hard begynnelse. Jeg ble født rimelig greit, jeg vet selvfølgelig ikke noe om det, men la oss si at jeg ble født rimelig greit. Mor hadde født før og kunne dette. Jeg kom ut, ble vasket og ordnet, og hadde meg noen deilige minutter ved min mors bryst før min far kom inn.

– Åh! Et barn! For en lykke! En sønn! En sønn! Åh, for et vidunder! La meg få ta min sønn i mine armer! La meg få holde ham! Han er ikke lenger sulten, han har fått nok, han er stapp mett ser jeg. Kom hit min sønn! Kom til din kjære pappa! Å! for en nydelig… hva for noe?.. Kone! Hva er dette?

Så lenge varte gleden. Når jeg ikke var en sønn, kunne det være det samme. Det fant jeg meg ikke i, jeg var et sta lite jentebarn, jeg skulle vise at jeg også kunne. Jeg skulle for eksempel gifte meg, å som jeg skulle gifte meg! Det skulle ikke være måte på, vet dere, jeg skulle redde hele slekten, så og si hele menneskeheten, med giftemålet mitt. Jeg skulle gifte meg med en utrolig rik og utrolig mektig mann, med det ville alle økonomiske sorger være ute av verden, ferdig med dem. Vi skulle aldri mer sulte, ingen skulle sulte mer, fordi jeg skulle redde alle. Det var planen.

Helt fra jeg var ganske liten, fulgte jeg med mor til markedsplassen i Tarsus. Jeg tenkte at fantes det en mann som var mektig nok, så fantes han der. Til å begynne med var det helst gamle koner og skrukkete kjerringer som fantes der, men jeg var sta, jeg ble med mor hver gang, jeg gav meg ikke. Jeg bar tunge kurver med alle slags varer, jeg kjøpte og forhandlet, forsøkte etter beste evne å få de få pengene våre til å strekke til. Det var et slit, det var mange skuffelser, jeg måtte gjennom mange fornedrelser før jeg fant ham, men jeg fant ham. Han kom ridende til hest, han satt på toppen av hesten. Han red sammen med et stort følge av ualminnelig vakre menn, de så ned fra hestene sine, de var høyt over vi som stod nede på bakken og så på dem. Jeg så på ham, bare på ham. Han utmerket seg over alle de andre, han var en helt egen verden av kraft, skjønnhet og all verdens vakre ord som for gjennom hodet mitt den gang. Se det for dere, ser det ikke latterlig ut? Han, høyt der oppe, høyt til hest, staut, verdig, med blikket rett frem, rir forbi, ingenting av det som foregikk her nede blant oss angikk ham det minste. Jeg stod nede på bakken, så opp, helt fortapt.

– Au! Det var noen som kløp meg i armen.

– Hold opp å drømme, sa mor.

– Jeg drømmer ikke, sa jeg bare.

Fra da av stod bare den tanke i hodet på meg at jeg måtte treffe ham igjen. Kan dere tenke dere? den hovmodige slasken? Jeg var så uheldig at jeg klarte det. Jeg fant ut hvem han var, det var sønnen til prokonsulen i byen. Han var ofte ute og red, og han var visst interessert i unge piker, ble det sagt. Det passet meg bra, jeg var interessert i ham også. Jeg vil ikke si så mye om dette, det var et meget pinlig øyeblikk for meg. Jeg kan si det sånn at da jeg ble gravid var han ikke interessert lenger. Men jeg måtte nå likevel… jeg måtte si det til mor og far.

Jeg gikk ganske sakte og stille inn dørene.

– Hvorfor går du så stille? Har du gjort noe galt? tordnet far. Til min store skrekk og ulykke var det bare han som var hjemme.

– Nei da, sa jeg, – jeg har… men mens jeg snakket følte jeg mer og mer at det var forferdelig galt det jeg hadde gjort, og jeg ble veldig i tvil om det gikk an å snakke med sin far om slike ting

– Hva har du gjort! brølte han, og jeg kom til at det gikk slett ikke an å snakke med sin far om slike ting.

– Ingenting, sa jeg, men nå var fars mistanker vekket for godt. Han kom bort til meg, trampet og tordnet, grep meg i skuldrene og ropte til meg:

– Hva har du gjort? Hva har du gjort? Svar usikkelige jentunge! Svar!

– Jeg… jeg er forelsket…

– Åh, du din… hva har du gjort? Svar!

– Au…

Det var forferdelig, han kløp, strammet til med fingrene, jeg var vettskremt, jeg kunne si hva som helst for å få ham til å løsne på grepet.

– D-d-det er ikke i hvem som helst, stammet jeg, – det er i selveste prokonsulens sønn!

– Å! Å! for en ulykke!.. Arme oss! Hva skal det bli til med oss!? Å! Å! …

Jeg tenkte jeg skulle vente med å si det andre som hadde foregått. Men kort etter hadde jeg visst sagt det likevel, alt sammen.

– Å! Å! Det er slutt! Alt er forbi…. å ulykke!.. Det er du, det er deg! Det er du som er skyld i det! Du din… din… Kom deg ut! Jeg vil ikke se deg mer!

Det sa han. Det sa han til meg. Cirka. Jeg gikk selvfølgelig, jeg løp ned til markene, hvor jeg kunne være for meg selv og samle tankene lite grann. Jeg ble der den natten. Morgenen etter gikk jeg tilbake til det som var hjemmet mitt, og banket på. Mor lukket opp. Hun stod i døren. Jeg stod utenfor. Det var det hele, det var ikke mer enn det. Så lukket hun igjen døren.

*

Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde ingen familie, kjente ingen, jeg var gravid, og kunne ikke gjøre meg noen forhåpninger. Likevel sultet jeg mange dager før jeg begynte å tigge. Å, det var en fornedrelse, jeg skammet meg… Verre var det at jeg så så godt ut, jeg så ikke ut som noen tigger. Det blir ikke penger av sånt. Dere skjønner det, at jeg var meget vakker i min ungdom. Ja, det var jeg! Folk lo av meg der jeg satt. – Du kan ikke være mye syk du! sa de, og i stedet for å gi meg penger, kom de med usømmelige forslag. … Kan dere tenke dere? Jeg hadde det så vondt, jeg… nåvel… jeg ble snart seende verre ut. Barnet kom også, og med Benjamin på armen ble det mer penger, folk syntes så synd i oss at. Benjamin og jeg, jeg kalte ham Benjamin med en gang jeg så ham. Å, Benjamin…

– Vi skal vise dem, vi, Benjamin… vi skal… vi skal vise dem! …Å, Benjamin, jeg er så glad i deg!

Det gikk likevel kjapt nedover med oss. Benjamin var så liten og tynn at man kunne knekke ham som en kvist, knekk! Selv om jeg praktisk talt sluttet å spise, ble det langt i fra nok mat. Jeg måtte gjøre noe. Jeg kunne ikke holde ut å se på ham, han visnet jo helt bort, sultet i hjel. Jeg kunne ikke la det skje, jeg måtte skaffe mer penger, mer mat… et eller annet, jeg løp av gårde. Løp og løp, helt forvirret, helt galning… hva ville jeg egentlig finne?

Plutselig hørte jeg en slags klirrende lyd! Det kom fra en gammel kone. Jeg så at hun tømte penger fra en mindre skål til en større, og satte den mindre foran seg igjen. I den var det nå bare noen småslanter. Men jeg kunne ikke spørre henne om penger, hun var jo tigger selv. Jeg tenkte ikke mer på henne, jeg løp videre, løp og gikk. Jeg løp rundt i hele Tarsus, jeg lette overalt, men alt jeg fant var den gamle konen en gang til. Klirr, klirr! Hun tømte skålen på ny allerede, det var voldsomt! Jeg bestemte meg for å holde øye med henne. Og det jeg fikk se, forbauset meg. Hun satt jo bare der! Alt hum gjorde, var å løfte bort sløret fra ansiktet når det kom noen forbi. Slik, hun så opp på dem… og de snudde seg foraktelig bort, – æsj! sa de, – fy!.. Men de gav henne penger. De slengte til henne en håndfull mynter, mens de mumlet noen bønner og forbannelser jeg ikke fikk med meg. Jeg måtte finne ut hva dette her var for noe. Jeg gikk forbi jeg også, hun så meg, løftet sløret, jeg så ansiktet hennes… og ble så fortvilet at jeg uten å tenke meg om grep i lommen etter penger, men lommen min var selvfølgelig tom.

– Unnskyld, sa jeg.

– Takk likevel, sa hun, og så bort igjen.

Jeg ble livredd for å forstyrre henne. Ansiktet hennes var fryktelig, det var fryktelig, det gjorde vondt å se på henne… det var forferdelig! Jeg husker, jeg kan huske jeg tenkte hvor grusomt det måtte være å bære på det ansiktet… fy…

Nå skulle jeg ønske at jeg kunne gå tilbake til et lykkelig liv, uten å måtte forstyrre henne, men det kunne jeg jo ikke. Jeg måtte finne ut… jeg kunne ikke… jeg ble stående.

– Hva vil du? spurte hun.

– Ingenting, svarte jeg.

– Ja, så gå da! Gå! Hører du dårlig? Eller holder du deg for god for å ta i mot beskjed fra en spedalsk, hva? Ja, jeg er uren, ser du det ikke? Hva er det med deg? Gå, og ta det motbydelig pene ansiktet ditt med deg!

Jeg ville bli som henne. Jeg bestemte meg der og da. Ja, det gjorde jeg! Klandre meg den som vil. Jeg måtte ha penger, og for å få penger, måtte jeg se dårligere ut. Det var sånn jeg tenkte, og den som tror hun kan tenke annerledes, værsågod! Forsøk deg i min situasjon. Jeg ville bli smittet. Jeg gikk tilbake til den gamle konen for å høre… Det var bare det at nå var hun ikke der. På plassen der hun hadde sittet, var det tomt. Det var forferdelig, jeg fikk helt panikk, jeg lette helt ute av meg, akkurat som om hun hadde gjemt seg av en eller annen grunn. Jeg ropte sikkert etter henne også, – hallo! hallo! Det må ha sett bra dumt ut, haha… I hvert fall, det kom til slutt en ærverdig herremann bort til meg. Han hadde kullsort skjegg over hele fjeset, på kroppen var det flere lag med praktfullt tøy, han var en bortskjemt dritt. På hver eneste én av sine fem fete fingre hadde han dyre ringer, yæk! En slik ekling kom bort til meg.

– Hvem leter du etter?

– Etter den gamle konen som satt her.

– Etter?… Leter du etter henne? Er du ikke riktig klok? Vet du ikke at hun er spedalsk? Nei, nå er hun gudskjelov jaget bort til de andre spedalske. Og godt er det! Det er en skam for byen at den slags avskum plager skikkelige folk med ulykken sin. Er du ikke enig? Så vakker du er, du har vel ikke lyst til å…

– Hvor er de spedalske?

– Hva?

Jeg bare løp av gårde i den retningen jeg trodde han pekte. Jeg løp av gårde i en eller annen retning. Jeg spurte mange om veien, mange ble forskrekket, noen svarte uten videre, noen skjelte meg ut, det var mange forskjellige reaksjoner, men det var en som ikke svarte i det hele tatt, bare snudde seg beskjemmet bort. Her kunne det være noe. Da han oppdaget at jeg la merke til ham, begynte han å småløpe. Her måtte det være noe, jeg løp etter ham.

– Vent, ropte jeg, han løp fortere, vent! ropte jeg igjen. Han ventet ikke. Her måtte det være noe. Jeg sprang og tok ham igjen, – vent! sa jeg bestemt. Jeg grep fatt i ham, jeg holdt ham. Han forsøkte å rive seg løs, men jeg var den sterkeste, jeg holdt ham fast. Da begynte han å gråte,  – å, ærverdige frue… vær nådig… send meg ikke tilbake… jeg må inn til byen, jeg må ha penger for å leve… jeg skal ikke plage noen, vær så snill, kjære, kjære deg…

Jeg vil ikke snakke om det. Det var fint. Det var fint, sier jeg! Vi fant hverandre han og jeg, vi hadde det fint. Vi gråt begge to, og det var svært rørende. Nok om det. Jeg ble syk etterpå. Alt gikk som det skulle. Bortsett fra at jeg smittet Benjamin. Og han døde. Ved alle forbannede, djevelske, ondsinnede ånder og guder i verden – Benjamin døde, og jeg levde. Det var så åpenbart og meningsløst alt sammen. Jeg gråt og gråt til krampen tok meg, hikstet opp alt som var av gørr og grums og graps og hulket til jeg ristet, jeg forbannet hele verden og ba bare om å få dø jeg også. Men jeg fikk ikke lov til å dø, jeg ble i stedet frisk. Jeg ble frisk og Benjamin døde. Slik var historien om meg og mitt barn. Nå var jeg igjen, alene.

Eivind Salen

I:         v’2000

II:        Høst’00 (Ferdig nov)

Fulgetrylleri

Dette er det av mine tidlige stykker som faktisk ble noe av. Riktignok bare som hørespill på studentradioen, men det var også som det at det var planlagt.Vi som spilte det inn hadde mye glede av det, om kvaliteten på teksten er mer koselig enn sterk. Håkond Dahle gjorde en ypperlig Kråke, Silje Steine var en søt og fin Spurven Spille, Henriette Ertsaas var Svartrosten, til det perfeksjonistiske innøvd og med tilsvarende resultat, Vibekke Tangen var herlig som den rare feen Vidunderla, og Frode Bjorøy har bare akkurat den fortellerstemmen som trengtes til dette stykket. Det ble veldig morsomt for de av oss som kjente noen som var med, for de som bare skal lese stykket, er det kanskje mer så som så.

Jeg vil gjerne ha med at det var laget musikk til stykket, og den laget jeg selv. Er man tusenkunstner, så er man det.

* * *

Fugletrylleri

Et hørespill av Eivind Salen

Medvirkende:             Kråka                                     Aråk

Spurven                                  Spille

Svarttrosten                            Trostefine

Den Ganske Gode Feen         Vidunderla

Forteller.                                 Frode

{Musikk}

{Musikk glir over i fuglekvitter}

{Fuglekvitter}

Har du sett fugler noen gang? Ja, det har du selvfølgelig, men har du sett fugler og samtidig lurt på hva de snakker om? Det har jeg, for med fugler og sånn  er jeg temmelig nysgjerrig.

Jeg er for eksempel mye mer nysgjerrig på to fugler enn på to damer med frisyre og leppestift, for damer med frisyre og leppestift snakker sikkert om både frisyrer og leppestifter, og om at de holder seg godt selv om de blir eldre og har mye å gjøre. Så sier den ene at barna skal på skolen og mannen skal på jobb, så sier den andre: ”klart det,” så sier den ene videre at hun har sin egen jobb å tenke på også, og den andre sier: ”ja, kan skjønne det,” og den ene avslutter med at hun for tiden er veldig stresset og kunne trenge mer tid for seg selv. ”Det er riktig, det,” svarer den andre, før hun begynner å legge ut om sine problemer og at hun også har det travelt; kort sagt, de snakker rene visvas. Nei, takke meg til to fugler som tripper rundt ved siden av, jeg er sikker på at fuglene når de snakker, snakker om noe mer interessant enn frisyre, leppestift og rene visvas! Det som er dumt, er at det bare er damene jeg skjønner hva sier. Av fuglene skjønner jeg ikke et kvidder.

 

{Fuglekvitter fades opp et øyeblikk}

Hva pleier du å gjøre når du er nysgjerrig? Du pleier å finne ut av det, ja? Samme her; så jeg prøvde å finne ut av det. Jeg satt og hørte på fugler i timevis, jeg hørte på duer, på meiser, på linerler, finker og måker, ja, jeg tror jeg kan si at jeg hørte på de fugler som fantes. Men tror du jeg skjønte noe? Ganske riktig, jeg skjønte fortsatt ikke et kvidder.

            Hva gjør du når du er nysgjerrig på noe, og ikke klarer å finne det ut? Når du ikke vet det selv, og ingen andre vet det heller? Hva skal man gjøre da? Er det noen som vet det? Svaret er enkelt: Du må dikte!

{Fanfare, eller opphøyd musikk}

Så jeg diktet! Jeg diktet opp en fugleoversettelsesanordning. Den er veldig enkel, den består bare av litt fantasi – og vips! skjønner man det hele. Da skjønner man alt hva fuglene sier, både spurver, kråker og svarttroster. Jeg har allerede forsøkt den, med hell, på ei and som kjeftet på ei gås som hadde forsynt seg litt for grådig av en brødbit en pensjonist hadde slengt fra seg nede ved andedammen. Anda sparte ikke på kruttet skal jeg si deg! Gåsa fikk streng beskjed om å pelle seg vekk, for dette var andedammen og den er for ender og ikke for gjess, det ligger i navnet, gåsa hadde bare å komme seg bort i gåsedammen, hvis det fantes noe sånt, tju! Men gåsa var fornøyd den, den hadde jo spist seg mett og hadde slett ikke noe imot å komme seg bort, og for å lette på trykket sa den bare at den ikke skulle gjøre det mer. Da skal jeg si deg anda ble sint! Den fløy og løp om hverandre, – nå skal du få, din gås! men gåsa som tok det hele med stor ro, vagget med føttene, bakset med vingene, lettet og forsvant, anda rasende etter. Haha! Jamen skal jeg si fugleoversettelsesanordningen virket!

Jeg har den forresten her, fugleoversettelsesanordningen, her er den. Den er ganske fin, om jeg selv skal si det. Se her da. Du må bare være med og høre hvis du vil. Men jeg må advare deg, hvis du fortsatt vil altså, hør da, det er en ting du skal vite: Fugleoversettelsesanordningen er som sagt laget og drevet av fantasi. Det betyr at det kan dukke opp litt merkelige ting, når den er i bruk. Hør da! Nå kobler jeg den til…

 

{Trostefine fades opp, hun er allerede i gang med å snakke i bakgrunnen}

Svarttrosten:   Nei, nei, nei, lille spurv, du vet tydeligvis ikke så meget om livet.

Vel, så fløy jeg da vet du, majestetisk over hustakene, og der! Nedi gresset,

omtrent skjult, der så jeg tydelig spor etter meitemark. Den er min tenkte jeg,

tok en elegant bue og i samme bevegelse greide jeg å lande og å gripe marken med nebbet. Jeg løftet den opp, og la den på gresset, liksom for å erte den litt, så åt jeg den.

Spurven:         Huff det syntes jeg var ekkelt.

Svarttrosten:   Ja, det synes du nok. Du som bare er en liten spurv, vi svarttroster derimot, vi

kan tillate oss sånt. Vi er nemlig temmelig populære, og det er ikke det minste rart når man sammenligner oss med andre fugler her omkring. Ja, jeg skal være ærlig med deg lille spurv, du ser miserabel ut. Jeg derimot, jeg! Vi! Vi svarttroster har en praktfull sort farge, som står i  nydelig kontrast til vårt gylne, eller gule, nebb. Det vil si, hannsvarttrostene ser slik ut, og vi kvinner, vi kan velge og vrake blant disse sorte sjarmørene. Da er det ikke noe problem at jeg selv er litt brunlig, det er ikke noe problem, ikke i det hele tatt. Det er ikke noe problem, sier jeg!

Spurven:         Jeg har ikke sagt at det er noe problem, jeg.

Svarttrosten:   Åh, du skjønner ikke sånt, du, som bare er en liten spurv! Hva vet vel du om å

være populær? Hva vet vel du om å være nasjonalfugl i Sverige? Jeg skal si deg en ting, vi er fornøyde vi, og vi har grunn til å være det! Naturen har skapt oss til noe helt spesielt, man blir ikke nasjonalfugl i Sverige for ingenting. Og svarttrost – blackbird – det er laget mange sanger om oss, og ikke bare fuglesanger – menneskesanger!

Spurven:         Hva skal vel jeg med menneskesanger? Jeg skjønner jo ikke noe av verken hva

de sier eller hva de driver med, og ikke bryr jeg meg heller. Men når en kjekk hannspurv synger, rett til meg, det er koselig det! Jeg kan sitte i et tre og bare høre på. Da sitter jeg og gjør ingenting i timevis og har det godt. Og hvis jeg tenker, så tenker jeg at jeg er noe helt spesielt, siden en slik kjekkas tar seg tid til å synge, bare for meg. Tenk på det!

Svarttrosten:   Skulle ønske du skjønte mer av dette, det skulle jeg virkelig.

{Svarttrosten flyr}

Ser du! Jeg sa det var interessant! Det er ikke måte på hva man får oppleve, når fantasien er i bruk! Obs! Der kommer ei kråke…

Kråka:             Du er bra pjuskete.

Stilig! Vi skjønner alt hva de sier, det er bare å følge med. Takk skal du ha, fugleoversettelsesanording!

{Spurven plasker videre}

 

Kråka:             Spurver altså! Jeg er jammen glad jeg ikke ble en spurv. De må være noe av det

dummeste. Plaske rundt slik, ikke ser de noe videre ut heller. Også så små som de er!

Spurven:         Ja, men det er bare deg det sparkes etter.

Kråka:             Nå kvitrer du dumt lille spurv, det er forresten bare menneskene som sparker

etter meg, og bare et lite utvalg. Hunder og katter for eksempel, de sparker aldri etter meg. Riktignok hender det at de jager meg, slik at jeg må hoppe bortover, eller til og med fly opp i lufta! Men kom ikke her og si at katter ikke jager deg også.

Spurven:         Katter jager meg, men det bryr jeg meg ingenting om for jeg er så lett

på vingene at straks jeg er i fare er jeg i luften, og katten eller hunden må slukøret finne seg noe annet å jage. Da sitter jeg der i et tre og hygger meg, og når de er borte flyr jeg ned og fortsetter det jeg holdt på med, eller jeg flyr etter dem for å finne ut om de er heldigere med det neste de skal jage. Og det er de nesten aldri, så det er så greit… Det er forresten morsomt å se dem jage dere kråker, for dere er så klumpete i stilen og har så vondt for å lette, haha. Dere sliter dere helt ut med å hoppe bortover, hoppe opp og ned, dere skjønner ikke at dere må lette til slutt uansett, for hundene og kattene gir seg ikke.

Kråka:             Vi skjønner litt av hvert vi skal jeg si deg! Det er ikke min skyld at det av og til er slitsomt å få lettet, det er slett ikke alltid det er så veldig slitsomt. Nesten aldri faktisk.

Spurven:         Ta å fly litt nå da!

{Spurven flyr rundt kråka}

Kråka:             Hold opp med det der, hører du! Kom deg ned på jorda der du hører hjemme!

Fly omkring slik, du skulle skamme deg!

Spurven:         Klarer ikke lette, klarer ikke lette!

Kråka:             Klarer jeg vel!

{Kråka hopper omkring og skal lette, og hadde kanskje gjort det også om ikke den

ganske gode feen hadde dukket opp}

{Lydeffekt, spurvevingeslagene holder opp}

Feen:               Trylleri og tryllera,

Her er eg, Vidunderla!

Kråka:             Hvem er du?

Feen:               Det skulle ikkje vere vondt å sjå

Den ganske gode feen då!

Kråka:             En fe? Betyr det at vi får oppfylle ønsker?

Feen:               Ønskje? Tja, kva skal eg seie?

Der finst det nokre grenser leie.

Var eg Den gode fe blei svaret ja,

Den gode fe er veldig bra

Eg er ikkje fullt så det,

Eg er Den ganske gode fe

Eg kan berre… åh, tenkje seg..:

Oppfylle ønskje valgt av meg!

Kråka:             Får vi ikke velge ønskene våre selv?

Spurven:         Hvorfor snakker du på rim?

Feen:               Det gjer du når du er magisk. Då rimar du litt sporadisk.

Eg er den ganske gode fe, kven er det eg snakkar med?

Spurven:         Jeg er Spurven Spille.

Kråka:             Jeg er Kråka Aråk.

Feen:               Kråka Aråk, Spurven Spille? Høyre kvifor eg gjerne ville.

Spurven:         Nei, jeg vet ikke, jeg var bare liten, og så kalte alle meg Spille og så var det

meg.

Kråka:             Jeg er kråke da, Kråka. Så skulle de ta det baklengs, og så ble det litt feil, og så

ble det Aråk.

Feen:               Aråk? Spille? Jajaja

Eg heiter no Vidunderla.

Eg kan heite kva eg vil

Eg valde meg eit namn med stil.

Kråka:             Hva ble det med de tre ønskene?

Feen:               Nei, nei, nei, nei, ønskje tre,

klarar kun Den gode fe.

Eg seier dykk det som er rett,

Frå meg blir talet oppfylt eitt.

Kråka:             Kun ett ønske? Og så får vi ikke velge det selv en gang!

Feen:               Er dykk klare?

Spurven:         Ja!

Kråka:             Til hva?

Feen:               Til ønskjet… eh, til ønskjet dykk av meg vil få

Eg spør, er de klare nå?

Spurven:         Ja!

Kråka:             Hva er ønsket da?

Feen:               Kva er ønskjet?

Det er… jau, no har jeg det, eit ganske godt ønskje,

jau eg trur eg skal klare det også. Jau, eg er sikker på at eg har oppskrifta ein stad. Dykk skal få oppfylt noko heilt spesielt.

Kråka:             Hva da?

{Feen forsvinner i en lydeffekt}

Spurven:         Hva tror du at ønsket er?

Kråka:             Jeg vet ikke. Jeg skjønner ikke hvordan hun kan vite hva jeg ønsker meg.

Spurven:         Jeg vet om mye jeg, som jeg kunne ønsket meg hadde jeg vært deg.

Kråka:             Gjør du? Hva da? – HEI DER! Driver du og erter meg eller hva? Tror du at jeg

er helt idiot? Nei, den gjennomskuet jeg, vet du hva? Jeg vet også

mange ting jeg skulle ønsket meg om jeg hadde vært deg. En hel haug med

ønsker hadde jeg ønsket meg da!

Spurven:         Hva da for eksempel?

Kråka:             For eksempel… jeg vet mange ting, så det så… Jeg skulle ønske du var litt

mindre nesevis.

Spurven:         Ja, men det trenger du ikke noen fe for å få oppfylt, det er bare å be meg om

det, det. Så skal jeg holde opp med å erte deg,

Kråka:             Jeg bryr meg ikke uansett… Hva var det forresten du ville ønske hvis du hadde

vært meg?

Spurven:         Du er jo litt klumpete da, så kanskje…

Kråka:             Ikke ert!

Spurven:         Jeg sa det jo litt sånn på tull da,

Kråka:             Hva var det du ville ønsket om du var meg?

Spurven:          Det var nettopp det jeg sa litt på tull, vil du jeg skal si det likevel? Huff, det blir litt flaut, vil du jeg skal si det likevel? Ok, så sier jeg det. Du må love å ikke le eller bli sint. Jeg er ganske fornøyd med å være spurv, så jeg tror hvis jeg var kråke ville jeg ønske jeg ble spurv, eller i hvert fall mer lik en spurv. Og hvis du ble en spurv, så kunne vi godt gifte oss, for du er ganske søt selv om du er litt tykk.

Kråka:             Jeg vil ikke bli spurv, da vil jeg heller være kråke, fordi… kan du holde på en hemmelighet?

Spurven:         Ja, hvis jeg ikke forsnakker meg. Jeg lover.

Kråka:             Fint, jeg er nemlig… litt redd av meg. Det er sant, og hvis jeg hadde vært liten i tillegg så tror jeg at jeg hadde gått rundt og vært helt vettskremt. Men når jeg er så stor som jeg er, så er det i hvert fall noen som har respekt for meg. Eller ikke respekt, respekt er det ingen som har, men det er i hvert fall noen jeg ikke trenger være redd for. Jeg føler meg aldri riktig trygg når jeg er sammen med noen som er større enn meg. Så hvis jeg hadde vært en spurv så ville jeg vært redd for kråker, og da ville jeg vært redd for meg selv på en måte, og det går jo ikke an.

Spurven:         Jeg har også en hemmelighet, eller det er ingen hemmelighet, men jeg er også veldig redd av meg. Jeg flyr av gårde, straks det kommer noen, enten det er fare på ferde eller ikke. Det synes jeg ikke gjør så mye.

Kråka:             Det var godt å høre.

Spurven:         Forresten… så gjør det litt, det er ikke noe gøy å være så redd hele tiden.

Kråka:             Kanskje vi skulle ønske at vi ikke var redde?

Spurven:         Nei, åh, nei! Jeg hadde en venn en gang, som ikke var redd, han het Spåkkelimokk, men det navnet var så langt at vi bare kalte ham for Modig, og det skal jeg si deg at han var! Han var ikke redd for noe. Det var ikke den matbit han ikke turde nærme seg og spise. Ingenting så ut til å skremme ham. Jeg husker for eksempel en gang, da det var det en mann som satt på en benk og spiste en matpakke. Matpakken lå ved siden av ham, på benken, og så veldig fristende ut. Men mannen spiste så forsiktig at det nesten ikke drysset ned noen smuler til oss. Vet du hva Modig gjorde? Han fløy like bort, satte seg på benken og begynte å spise rett fra matpakken! Jeg holdt på å miste pusten. Og da mannen oppdaget at Modig satt og spiste maten hans, ble han så sint at han langet ut et slag som traff Modig akkurat i det han fikk lettet. Smoff! Slaget traff så godt at Modig helt mistet styringen, og fløy uten kontroll i full fart rett mot en postkasse. Og det verste var at under postkassen lå den farlige katten Mjautann på lur! Modig kjempet for livet, du skulle sett som han flakset! Og akkurat idet han begynte å gjenopprette kontrollen, bykset Mjautann frem i et veldig sprang, jeg har aldri sett noe lignende, det gikk så fort og så langt at ingen fikk med seg hva som egentlig skjedde, før det var over. Vi skjønte bare at Modig heldigvis måtte ha unngått de skarpe klørne, for der satt han høyt oppe i et tre. Mjautann skar en grimase, strakte seg litt, og tuslet tilbake til buskaset der han hadde gjemt seg. Det var umulig å se på ham at han nettopp hadde gjort et så imponerende sprang at alle vi spurvene ble lamslått av beundring. Det er det verste jeg har sett. Men det var liksom ingenting for ham. Før han la seg ned igjen, myste han opp mot Modig, liksom han tenkte: Neste gang tar jeg deg!

Kråka:             Oj, da ble vel Modig avvendt fra motet sitt.

Spurven:         Langt i fra, han ble bare enda mer dumdristig! Vi andre snakket om det, vet du, og vi spurvejentene skrøt fælt av ham, forferdelig fælt. Som jeg angrer! Alle ønsket jo bare at Modig skulle holde opp med de dumme påfunnene sine, men det var det ingen som turde si, og så ble det bare verre og verre. Eller, det vil si, det ble jo først egentlig bedre og bedre. Ingen fikk i seg så mye mat som Modig, fordi han våget å spise alt mulig.

Kråka:             Huff da.

Spurven:         Nåja, det gikk jo ganske bra i begynnelsen. Det viste seg at de fleste mennesker og dyr egentlig er snille, det er ikke mange som vil noen noe vondt. Så selv om Modig gjorde mye dumt, var det ingen som fikk i seg så mye mat som han. Derfor ble Modig tykk og trinn og god, mens vi andre stadig vekk var småsultne; spesielt om vinteren og andre perioder med matmangel.

Kråka:             Ja, men da er det jo bra å være modig da!?

Spurven:         Nei, nei, du har ikke hørt slutten. At Modig ble så fet gjorde ham også tung i

sessen. Han fløy ikke like lett som før, og var slett ikke like rask i alt han

foretok seg. Spesielt var han treig når han skulle lette. Mens vi andre flyr ved første vingeflaks, måtte han nå bruke både fire og fem flaks før han kom seg i luften, og ytterligere et par flaks før han virkelig kom seg av gårde. Selvfølgelig skulle dette gjort ham mer forsiktig, men Modig var og ble Modig, han kunne liksom ikke være annerledes og tok like store sjanser som før. Og jentene beundret ham, og guttene ertet ham, og en gang gikk det for langt. Da sa Modig at han som den første spurven i verden skulle spise smulene fra frokostbordet til familien Mjautann. Vi var livredde av skrekk, og forsøkte på alle måter å overtale Modig fra å gjennomføre denne dumme planen. Men Modig sa at han var like sprek og like pen fortsatt, og mer var ikke han interessert i å høre. Så fløy han avgårde. Familien satt og spiste frokost, mens Modig satt på rekkverket på altanen og så på. Det var umulig å se hvor Mjautann hadde gjemt seg. Det virket som om Modig også syntes dette var litt skummelt, for han var ganske skjelven der han satt. Frokosten varte og rakk. Det drysset smuler hele tiden, men litt for nær bordet til at Modig kunne få tak i dem. Med ett flyr Modig ned på terassen likevel, han forsøker å få tak i en brødsmule og klarer det også. Så hopper han opp og skal lette, men Mjautann er allerede i spranget, og det går så fort at Modig er fanget og drept før noen får med seg hva som foregår. Det hjelper ikke at familien griper Mjautann i nakkeskinnet og rister den. Modig er død. Vi gråt og gråt, og vi lovte hverandre at heretter skulle vi være like redde som før, og ingen skulle erte noen, enten fordi de var modige eller redde.

Og det var historien om Modig, eller om Spåkkelimokk som han egentlig het.

Kråka:             Huff! Jeg er glad jeg er redd.

Spurven:         Jeg tror vi ønsker at vi bare har det som vi har det, jeg.

Kråka:             Du…

Spurven:         Ja?

Kråka:             Jeg er glad vi har snakket om dette.

Spurven:         Jeg også.

{Musikk er begynt, de flyr. }

Vi beveger oss til der den ganske gode feen befinner seg,

            {Musikken blir mer mystisk}

 for den ganske gode Feen Vidunderla er en fe med ambisjoner, hun er ikke fornøyd med å være den hun er. Hun søker stadig å utvikle sitt repertoar. I begynnelsen kunne hun bare skaffe frem epler og pærer og annen frukt, etterhvert lærte hun seg også grønnsaker. Så gikk det slag i slag, til korn, brød og kjøttpålegg. Til sist tryllet hun frem en helstekt okse! Heller ikke dette var nok, hun leste i magiske bøker dag og natt for å lære seg å ikke bare trylle ting frem, men også trylle ting bort! Og det skal jeg si dere, har man først lært seg å trylle frem, lærer man fort å trylle bort! Å trylle bort er nemlig mye enklere enn å trylle frem. Men det er farligere, og ikke så morsomt, å trylle bort. Den ganske gode feen tryllet bort både tallerkener og bestikk, men klarte ikke å trylle noe av det tilbake før det var gått ei uke. I mellomtiden måtte hun spise all maten sin med fingrene, rett fra gryten.

            Men når man er motivert og jobber iherdig, da lærer man. Vidunderla var veldig motivert og veldig iherdig. Hun var ikke fornøyd med å bare trylle frem og bort, nå satset hun på å lære seg å trylle abstrakt! Trylle abstrakt! Jeg vet nesten ikke hva abstrakt er for noe engang! Heldigvis stod det en forklaring i trylleboken, abstrakt er sånn som…sånn som finnes, men som er umulig å ta på, forelskelse for eksempel (har du noen gang tatt på en forelskelse). Den ganske gode feen lærte dette også, å trylle abstrakt. Det er ikke så mange som vet dette, men Harald og Marita Brevik, i Verdalen, ville aldri ha vært gift hadde det ikke vært for Den ganske gode feen Vidunderla. Men å trylle abstrakt er vanskelig, ofte går det galt, og man tryller frem noe helt annet enn det man hadde tenkt. Så når den ganske gode feen skulle trylle Hans Jørgen Enoksen litt smartere, tryllet hun ham i stedet vakker som en filmstjerne! Han ble filmstjerne også, Hans Jørgen Enoksen, men han heter ikke Hans Jørgen Enoksen, han heter noe annet og spiller mange filmer og er veldig berømt, men han synes det er litt flaut at skjønnheten hans kommer av magi og at han egentlig en gang hadde mest lyst til å bli litt smartere, og han har helst ikke lyst til at denne hemmeligheten hans skal bli avslørt.

            Huff, jeg blir alldeles distrahert av alt dette, ja, jeg må innrømme at jeg synes det er spennende. Men enda mer spennende er det hvordan det gikk med Aråk og Spille, for med dem skulle hun verken trylle frem eller bort, og ikke abstrakt, hun skulle trylle forvandling! Akkurat! Forvandling! Det er det aller vanskeligste av alt, å forvandle noe til noe annet enn det det er. Det er kjempevanskelig å forvandle noe til noe mindre enn det det er, og nesten umulig å forvandle noe til noe større. Men det aller, aller vanskeligste er å forsøke å forvandle noe eller noen, til noe som er bedre enn det er, og det var det Vidunderla ville gjøre med Aråk og Spille. Hør selv!

{Litt musikk}

Feen:               Skal vi sjå… skal vi sjå… forvandle, frå ting til mindre ting, frå ting til

større ting, frå ting til andre ting, frå ting til liv, frå liv til livlaus (huff), frå liv til mindre liv, frå liv til… der har vi det! Å hutte tu, for ein formel! Æsj, no gløymer eg å rime. Formel, so(r)mel, rime, lime.

Nei den, skal vi sjå… LurumLerreVilleBerreLureLurumHurlumHei, gonger to, skal vi sjå… nei, det er visst ikkje so viktig å seie det, men… a-ha! Eg trur…nei…

Nei.

Jau. Eg tek sjansen, eg trur det går bra. Skal vi sjå… gå varsamt fram…

Nei! Eg har ikkje tid til dette! Eg vil opp og fram! Eg er ein fe med ambisjonar! Går det galt, kan eg alltid ta revers, eg er god i revers, nei, eg tek sjansen! Det gjer eg!

{Musikk}

{Feens lydeffekt}

Feen:               Kråke, Spurv er dykk klare no?

Eg set i gang når eg har telt til to!

Aråk, Spille! … Hallo!

Kvar er dei hen? Har dei floge sin veg?

Og dei som skulle trylle med meg!

[Feens Sang!]

(Rørt) åh… det var dumt… den ganske gode feen skjønner ikke at kråker og spurver kjeder seg hvis de er på samme stedet hele tiden.

Feen:               Jaja, eg får vel reise heim att då.

Nei, nei! De kommer, Aråk og Spille kommer, de bare flyr litt rundt omkring først. Fugler gjør gjerne det.

Feen:               Eg får trylle meg bort.

Nei, vent!

Feen:               Kva?

Hva?

Feen:               Kven er du?

Kan du høre meg?

Feen:               Korleis kan eg ellers svare deg?

Ja, det er sant, men nå som du kan høre meg, kan jeg jo si noe til deg.

Feen:               Kva då?

Aråk og Spille kommer snart, du må bare vente.

Feen:               Kor lenge då?

Nei, det… jeg vet ikke, de bruker så forskjellig tid fugler.

Feen:               Eg har ikkje tid til å vente, farvel.

Nei!

Nei, du kan ikke reise, da går jo hele historien i vasken.

Feen:               Då må du få Aråk og Spille hit straks.

Hvordan da?

Feen:               Du får rope.

Jeg har ikke sterk nok stemme.

Feen:               Då får du få nokon til å rope med deg.

Hvem da?

Feen:               Veit vel ikkje eg, dei som høyrer på kanskje.

Det går vel ikke an, vi kan jo ikke høre hva de sier.

Feen:               Eg kan vel eigentleg ikkje høyre kva du seier heller.

Det er sant.

Det er verdt et forsøk.

Feen:               Om ikkje, so stikk eg.

ok, er dere klare?

Nei, det går ikke.

Feen:               Klart det går, dei som høyrer må snakke høgare.

ok, er dere klare?

Er dere klare?

{Ja}

Det gikk!

Feen:               Sjølvsagt. No får dykk rope på Aråk og Spille

Ja, jeg teller til tre, så roper vi, er dere klare? 1-2-3

{Aråk og Spille}

Nei

Feen:               Det var dumt, eg skulle gjerne sett om eg klarte trylleplanane mine med dei.

Eg trur eg legg ved litt magi til ropinga, det er ikkje så vanskelig, det skal ikkje so mykje magi til når det er så god hjelp. Ja så roper eg med, sjølv, så ropar vi alle, du også.

God ide, er dere klare?

{Ja}

1-2-3

Aråk og Spille!

En gang til

1-2-3

ARÅK OG SPILLE

Og igjen,

1-2-3-

ARÅK OG SPIL…

Spurven:         Ja, hva er det?

Feen:               So kjekt det er å få dykk sjå

Eit ønskje dykk to no vil få.

Eg er klar so berre vent,

om ein augneblink so er det hendt!

Spurven:         Vent litt nå, hva slags ønske er det da?

Feen:               Må dykk vite det på førehand?

Spurven:         Jeg vil i hvert fall vite det…

Kråka:             Jeg også

Spurven:         Det er ikke sikkert vi har lyst til det engang.

Feen:               Det har dykk, det garanterer eg.

Oppfyllinga er vanskeleg

Kva dykk skal bli, vent å sjå

Spurven:         Si det nå!

Feen:               Menneskje!

Kråka:             Ikke interessert.

Feen:               Hm!?.

Spurven:         Her er jeg enig med kråka.

Feen:               Kva er det med dykk? Dumme to!

Dykk kan bli menneske no!

Kråka:             Som sagt: Ikke interessert.

Spurven:         Skal vi stikke eller?

Kråka:             Tror du vi er så gode venner, hva? du er bare en liten spurv!

Spurven:         Skal du begynne igjen nå, så…

Feen:               Vent, vent! Skjønar dykk kva eg snakkar om? Menneske!

Det vil seie at dykk kan… tenkje… og snakke, og synge.

Spurven :        Jeg kan også synge, men dette kan kanskje være noe for kråka?

Kråka:             Nå skal du passe deg!

Feen:               Ja, men du kan ikkje synge ord!

Spurven:         Jeg trenger ikke synge ord, jeg som har en melodi som bare jeg kan synge.

Feen:               Åh, korleis skal eg få dei til å skjøne!

Eh, menneske har mange eigenskapar, dei kan lage ting, bruke reiskap, dei står langt over dykk i utviklingslina.

Spurven:         De kan ikke fly.

Feen:               Det er nettopp det dei kan!

For mennesket går allting an,

Mennesket kan lage ting skjønar du, slik at når dei støter på noko dei ikkje kan, lager de reiskap so det går an.

Spurven:         Da kunne de kanskje lage et flyveredskap til kråka også da.

Kråka:             Du din…

Feen:               Nei, nei, vent. Dykk må tenkje gjennom hva dykk går glipp av.

Kråka:             Jeg synes ikke jeg går glipp av så mye jeg, men spurven her…

Spurven:         (Ler)

Feen:               Vær så snill, ikkje krangle, tenk gjennom…

{Spille og Aråk lekekrangler seg, så Vidunderla får vansker med å konsentrere seg}

… saken, dykk får aldri ein slik sjanse igjen.

Spurven:         Greit det.

{Feen forsvinner i en lydeffekt}

[Vanskelig her]

Nå har jeg aldri!

Spille lettet simpelthen og forsvant, og Aråk forsøkte å lette etter. Men han brukte for mange forsøk, så da han endelig kom seg opp i luften var Spille allerede langt unna, og da fant Aråk ut at han like godt kunne være på bakken og han landet igjen med en gang. Feen stod der alldeles opprådd, og kunne ikke gjøre annet enn å forsvinne, uten at Aråk så ut til å bry seg særlig om det. Han var allerede igang med å plukke mark, eller hva det nå er kråker spiser, de spiser hva som helst.

            Hele historien kunne sluttet her, men Trostefine…

Svarttrosten:   Ja, nettopp meg, ja,

Der er du! Du er ikke ferdig ennå?

Svarttrosten:   Jeg kunne godt tenke meg å bli menneske jeg.

Spurven:         Haha, du som er så fin fra før!

Der er Spille også! Da trengs ikke jeg,,

Svarttrosten:   Ja, jeg er fin fra før. Men det betyr ikke at jeg ikke kunne vært litt finere, ikke

sant? Mens du er fornøyd med å være en stygg liten gråspurv, så er jeg en vakker svarttrost som vil være noe enda mer.

Spurven:         Jeg er fornøyd, jeg, og det har jeg sagt før også.

Svarttrosten:   Hah! Så, hvor er denne feen?

Spurven:         Hun var her for litt siden.

Svarttrosten:   Hvor gikk hun?

Spurven:         Hun gikk, liksom, innover…

{Lydeffekt}

Svarttrosten:   Hallo… Hvor er jeg?

Feen:               Neimen! Gjestar, heim til meg,

Og av ein svarttrost, ser eg.

Eg får vel helse på,

Kva vil du for noko då?

Svarttrosten:   Jeg hører at du kan gjøre fugler om til menneske, jeg kunne godt tenke meg å

forsøke det. Ikke fordi jeg…

Feen:               So bra! Eg har akkurat funne formelen, men har ikkje prøvd han ut enno!

Eg er klar med ein gong, er du?

Svarttrosten:   Ja, jeg…

Feen:               Stille… vi skal byrje.

{Magiske lyder}

Magi og trolldom, trylletrall

Forvandling er kva eg no skal

Ein fugl er du i denne stund

Eit menneskje om eit sekund

Ein to tre

Menneskje!

{Lydeffekt}

{Fuglelyder, overgang til kråka og spurven}

Kråka:             Unna, din pjuskefugl!

Spurven:         Jeg var her først

Kråka:             Men jeg er størst

Spurven:         Fang meg da!

Kråka:             Gidder ikke

Spurven:         Klarer ikke

Kråka:             Stille med deg!

Spurven:         {Ler} {flyr opp i et tre}

{Tid}

{Menneskelyd}

Spurven:         Du kråka… er det ikke noe kjent med hun som sitter på den benken der?

Kråka:             Hm? Benk? Åh, der ja, det mennesket mener du?

Spurven:         Ja, jeg drar så tydelig kjensel på det, jeg er sikker på at jeg har sett henne

før et sted.

Kråka:             Nei, vi kjenner jo bare fugler.

Spurven:         Det er sant, men her er det noe spesielt.

Svarttrosten:   Jeg antar at det er meg dere snakker om.

Kråka:             Hun snakker!

Spurven:         Og vi forstår henne!

Svarttrosten:   Selvsagt, jeg er jo innerst inne fortsatt en fugl.

Spurven:         Er du svarttrosten?

Svarttrosten:   Ja.

Spurven:         Du har forandret deg.

Svarttrosten:   Jeg har det. Jeg ble med på Vidunderla sitt eksperiment.

Spurven:         Oioi. Du…

Hvordan synes du det er å være menneske?

Svarttrosten:   Det synes jeg er helt ok. Det er helt ok sier jeg!

Spurven:         Jeg har ikke sagt at det ikke er ok, jeg.

Svarttrosten:   Nei.

Har du virkelig lyst til å høre hvordan det er?

Spurven:         Ja! Ja!

Kråka:             Jeg også

Svarttrosten:   Sett dere her da.

Spurven:         … ehm

Svarttrosten:   Hva er det? Er dere redde? Jeg er jo fortsatt meg selv

Spurven:         Beklager, men du er litt stor, på en måte

Kråka:             Nettopp.

Svarttrosten:   Blås. Det er jo ille nok fra før, dette her vil ikke gjøre så mye fra eller til, hvor

dere sitter, mener jeg.

Spurven:         Fortell da!

Svarttrosten:   Jo, jeg kom da til feens bolig, jeg vet ikke hvordan det skjedde, men plutselig så

var jeg der. Jeg fikk sagt henne hva jeg ville, hun tryllet, og menneske ble jeg.

Jeg takket feen for hva hun hadde gjort, hun var selv så sprekkeferdig av stolthet at det like gjerne kunne vært hun som takket meg for at jeg lot henne få lov til å forvandle meg. Nåvel, hun viste meg ut, og der stod jeg, klar til å prøve meg i menneskeverden.

I begynnelsen syntes jeg det var fine greier. Det første jeg gjorde var å farve det brune håret mitt perlende sort. Når jeg hadde gjort det, da var jeg fornøyd. Jeg så meg i speilet, og så en person med fyldig, svart hår, perlehvitt smil, sterk og spenstig, med vakker hud, og denne personen var meg. Jeg var vellykket, billedskjønn, alle mine drømmer var gått i oppfyllelse. Jeg var selvfølgelig glad, men jeg visste liksom ikke hva jeg skulle gjøre med denne gleden og vellykketheten. Jeg begynte å tenke etter, og det forvirret meg. Det var så mye å tenke på. Tanker som tidligere aldri hadde falt meg inn, var nå umulig å la være å tenke på. Jeg begynte for eksempel å lure på hva som er meningen med det hele … Nei, jeg kjeder dere.

Spurven:         Nei! Nei! Fortell nå!

Kråka:             Ja, fortell, det er interessant å høre på.

Svarttrosten:   Nåvel, hvor var jeg? Tanker og ideer jeg før syntes var fullkomne og selvsagte,

de var nå… temmelig fjerne. Tidligere, når jeg var svarttrost, var livet bare å fly

omkring og samle mat. Fant jeg mat var alt i orden. Nå jobber jeg og tjener penger, og så kan jeg kjøpe mat… Ja, jobb fikk jeg med en gang, jobb og penger, det var ikke problemet. Faktisk er det mindre jobbing som menneske, enn som svarttrost. Og jeg får mer mat, og når jeg har kjøpt all maten jeg trenger og vel så det, så har jeg fortsatt penger igjen. Livet er ikke lenger bare å fly omkring og samle mat, og det av livet som er til overs, det som er mer enn å samle mat, det er ikke enkelt å finne ut av… Men det skjønner ikke dere.

Spurven:         Du har jo ikke vært menneske lenger enn et par uker! Det kan jo være det blir

bedre med tiden.

Svarttrosten:   Joda, joda, det kan absolutt være jeg finner ut av det. Jeg har det slett ikke verst

nå heller. Jeg har mye å gjøre. Jeg har for eksempel allerede skaffet meg en

hobby. Jeg har lært meg å strikke. For tiden holder jeg på med en lue… nåh, dere vet kanskje ikke hva strikke er for noe? Jeg vet det, jeg har allerede lært det, jo, det skal nok kunne gå an å være menneske… men det var noe eget med det å være svarttrost, å fly der… finne en mark, da var jeg så glad. Jeg blir ikke så glad når jeg kjøper et brød i butikken.

Spurven:         Et helt brød! Jeg blir kjempeglad, bare jeg finner noen brødsmuler.

Svarttrosten:   Du forstår ikke… jeg… nei, det går bra med meg.

Kråka:             Vidunderla snakket noe om revers…

Svarttrosten:   Ja… dere kan jo si fra til feen hvis dere finner henne. Jeg må gå nå, jeg skal på jobb.

Spurven:         Hun virket lei seg.

Kråka:             Ja… jeg må si jeg lurte litt jeg, altså, på å bli menneske. Det er ikke så gøy å

være kråke heller.

Spurven:         Det er gøy å være spurv.

Kråka:             Jo, du sier det hele tiden, men vet du hva jeg tror hadde vært gøyest? Svarttrost.

De er nesten like kjappe som dere spurver, og de er mye vakrere. Ja, jeg må si det, jeg drømmer om å være litt vakrere. Se disse vingene, grå og skitne, og klumpete overalt, og bare kra, kra, kra. Og alle sparker etter meg, kun fordi jeg er så stygg. Kun derfor. Jeg gjør jo aldri noe galt.

Spurven:         Driver du ikke og stjeler og sånn da? Det har jeg hørt.

Kråka:             Sludder! Det er bare noe folk sier for å plage meg, det er også fordi jeg er så

stygg. Jeg er rett og slett en plage, det er det jeg er.

Vet du? det var noe av grunnen til at jeg ikke ville være menneske, for jeg var redd jeg fortsatt ville være stygg og upopulær, slik at alle sparket etter meg sånn som nå. Det skal jeg si deg, Lille Spurv, at det er verre for mennesker å bli sparket etter enn for kråker. Jeg ser det på dem, de går rundt med hodet ned, og er leie seg hele tiden. Men jeg har aldri møtt ei kråke som virker skikkelig trist, om den er aldri så upopulær. Det var slik jeg tenkte, men det gikk så fort, og jeg synes det er vanskelig med tanker selv når jeg får tid på meg. Nå som jeg har tenkt over det, tror jeg… kanskje… det beste måtte være å være svarttrost, de er like fine alle sammen, og ingen sparker etter dem.

Spurven:         Ja, men jeg synes du er mye greiere enn svarttrosten, den var så innbilsk og

plagsom, den skjønte godt at den var penere enn meg, men kunne likevel ikke la være å si det hele tiden. Jeg hadde ikke likt om du hadde blitt en sånn.

Det er forresten litt merkelig… den av oss som var penest var den som ville forvandles.

Kråka:             Jeg ville også forvandles. Jeg turte bare ikke.

Spurven:         Det er ikke sikkert det var så dumt, det gikk ikke noe bra med svarttrosten vet du.

Kråka:             Nei.

Spurven:         Jeg tror vi bare skal ønske at vi har det som vi har det, jeg.

Kråka:             Jeg skulle ønske at du ikke ertet meg så fælt.

Spurven:         Jeg erter deg!.. ja, unnskyld… men du erter… jo…  meg… også…

Kråka:             Ja.

Det er ikke lett å være kråke. Jeg er jo større enn deg, og føler at jeg derfor må vise at det er jeg som bestemmer.

Spurven:         Det klarer du ikke.

Kråka:             Klarer jeg vel!

Spurven:         Klarer du ikke!

Kråka:             Klarer jeg vel!

Spurven:         Klarer du ikke!

Krå&Spu:       Unnskyld

Spurven:         Du kråka?

Kråka:             Hm?

Spurven:         Jeg er glad vi har snakket om dette.

Kråka:             Jeg også.

Synd ingen hørte på.

{Kråka flyr}

Oisan. Jeg tenkte nok det ville være lærerikt å høre litt fuglespråk, men jeg tenkte ikke at det skulle bli så lærerikt. Jeg ble nesten litt… huff, nei, jeg, hm? Trostefine? Ja, det stemmer, hun går jo rundt og er menneske. Ja, men nå orker jeg ikke bruke fugleoversettelsesanordningen lenger, jeg vil heller tenke gjennom det som er sagt. Det var så tankevekkende, først hvordan alle kranglet med Spille, så stakkars Vidunderla som ville så godt for alle sammen, men som ikke var så flink. Og så Spille og Aråk som ikke ville bli mennesker, nei, det var noe av det som overrasket meg mest. Ja, hvis jeg var en fugl, kunne du være sikker på at jeg ville blitt et menneske, og nå som jeg er menneske kan… du… være… sikker… på at jeg ikke ville blitt en fugl…

Det er kanskje dumt å slutte historien før vi har fått orden på Trostefine, men er det ikke litt spennende også da? Å vite at et eller annet sted i verden går det omkring et menneske, som egentlig er en svarttrost, og som gjerne vil bli svarttrost igjen. Og du, møter du på henne, vær snill å behandle henne pent, hun har det ikke så bra.

Det var alt! Ha det bra!

{Musikk}

Eivind Salen

Versjon I:                   Bearbeidet fra Kråka & Spurven, dramatikkprosjekt 1998

Bearbeidet i 1999.

Versjon II:                  Apr’99

Versjon III:                3 mai’99

Den velmenende venn, av Eivind Salen

Jeg fortsetter denne søndagen i april å poste tidlige forsøk på dramatikk fra meg selv. Denne gangen er det en monolog, som var tenkt i et prosjekt i regi av Teaterskapet, den ene av teatergruppene jeg var med i fra slutten av 90-tallet og utover. Vi hadde nettopp med stort suksess gjort monologer av Dario Fo, produsert av Studentteateret Immaturus, nå tenkte vi at vi like godt kunne greie det samme selv, med monologer av meg. Jeg skulle skrive fire stykker, men det visste seg veldig vanskelig. Jeg strevde veldig, og fikk ferdig to. Dette er den ene.

Teksten ble lest opp på Skrivegruppens aften, i regi av Studentteateret Immaturus, så det opprinnelige prosjektet ble ikke noe av. Men teksten er fremført.

* * *

Den Gode venn

En monolog av Eivind Salen

 

Det er tanken som teller.

Gammelt ordtak

 

Ærede forsamling! den er ikke sann denne historien, og takk Gud og hver mann for det. For hvis denne historien hadde vært sann, så hadde det blitt meget vanskelig å skille rett fra galt her i livet. Og det er det jo allerede. Det hadde vært alldeles for galt, hvis jeg her i kveld, i en sann historie hadde tilbakevist noe vi alle vet om rett og galt. Vi vet at venner er bra, og jo bedre venner man er, jo bedre er det. Slik er det i virkeligheten, der er det alltid bra å ha venner, og ekstra bra å ha meget gode venner. I diktningen trenger det ikke å være slik, der kan det være akkurat som man ønsker det. Det skal jeg nå bevise, med følgende lille historie. Følg med, ærede forsamling, her er historien.

Det er to stykker som deltar, vi dikter dem opp, og vi lar dem bo i nærheten av elven

Tigris. Dette er en virkelig elv, den finnes, og den fantes særlig for lenge siden. Vi lar disse to vennene ha levd for lenge siden, i en ganske annen tid enn i dag. Den ene heter Jonathan, den andre Tobias, rare navn, men det var det de het, alle lo av dem. Jonathan var smed, Tobias var baker, det var yrkene deres. Slik så de ut. Jonathan og Tobias var gode venner, de hjalp hverandre, hvis det falt seg så galt for den ene at det trengtes hjelp fra den andre. Hvis den ene for eksempel hadde noe vin til overs, var den andre særdeles behjelpelig med å drikke den opp. Hvis den ene hadde tre sekker med korn å bære, tok den andre den ene og så trasket de avgårde mens de hjalp hverandre å holde humøret oppe, med muntre historier, latter og sang. Det var nemlig glade venner, som møtte verden med et smil enten verden smilte tilbake eller bare stelte i stand trøbbel. Og det var en tid med en del trøbbel dette her. Nå skal dere høre.

En dag hendte det så uheldig at den ene havnet i en situasjon som innebar at han skulle korsfestes. Det var nemlig en slik tid de to gode vennene levde i, en tid hvor man kunne bli korsfestet uten å ha gjort noe altfor galt. Til tross for at de var gode venner, befant de seg ikke alltid på samme sted. Da Tobias for eksempel ble festet til korset, var Jonathan på torget for å kjøpe frukt. Det var mange sorter å velge mellom, det var et vanskelig valg for Jonathan. Hva hadde han aller mest lyst på? Ferskenene så fristende ut, men han likte også godt epler, epler er skikkelig godt, hva skulle han velge? I mens Jonathan tenkte og grubliserte, fikk Tobias spikret nagler gjennom håndleddene og gjennom fotbladene. Det ble gjort på en slik måte at han ble festet fast til korset i en alldeles ubekvem stilling. Det var forferdelig. Han hadde sterkt pustebesvær fordi han – som sedvanlig for korsfestede –  ble hengende skjevt og sammenkrøket. Knærne gikk mot høyre, og hoften mot venstre, han så ut som en Z der han hang. Tenk hvis han kunne sett ut som en I, det hadde vært noe, en T i det minste, å så godt det hadde vært. Jonathan hadde sin fulle hyre med å velge, skulle han ha ferskner eller skulle han ha epler? Oioioi, så vanskelig det var, de så lekre ut ferskenene, han hadde lyst til å sette dem i munnen, mm, men epler hadde han også lyst på, det var helt umulig å komme til en avgjørelse.

– Kan jeg få prøvesmake? spurte han torghandleren.

– Prøvesmake! Prøvesmake!! Jeg selger frukt! Jeg driver ikke veldedighet for fattige og trengende, hva var det du het igjen? Jonathan? Haha – morsomt! Vi ler av det alle sammen, haha. Nåvel, om du ikke vet det, Jonathan (fnis) så kommer min frukt fra Jonas’ frukthage, den beste i distriktet, frukten er førsteklasses, det kan jeg garantere… se her… deilig! Slafs, slafs.

Han prøvesmakte selv en fersken, det så lekkert ut. Det gikk mot fersken, han ville nok velge fersken, frisk fersken er uten sidestykke en varm sommerdag. Og dette var en overmåte varm sommerdag, her var det virkelig varmt, det var hett, som i en trykkoker, vi befinner oss tross alt i nærheten av elven Tigris, det er uhyre varmt! Luftfuktigheten er også formidabel. Alt man vil er å søke skygge. Det kunne ikke Tobias, han hang i solen. Han svettet, og svetten rant ned i øynene på ham. Det var utrolig irriterende, han ville tørke det bort, men dere vet, hendene… Han hang så krøkkete, knærne til ene siden, hoften til andre, og hendene, helt unaturlig… Ikke kunne han tørke svetten, ikke kunne han puste ordentlig, og ikke kunne han sette seg i skyggen og svale seg litt. Han måtte bare henge, det var det eneste han kunne. Det var særdeles ubehagelig. Og nå begynte han å bli svært tørst, enormt tørst, helt uten sammenligning tørstere enn han noensinne før hadde vært…

– Nam, nam, nam… Disse ferskenene var uvanlig saftige… De ville nok Tobias hatt lyst på. Slurp, slafs… Mm… <Plystre, plystre>

– Åh… Tobias var en mann av få ord, men nå stønnet han. Det gurglet i halsen når han pustet, han savnet tiden han og Jonathan gikk og bar korn. Det var en fin tid, de sang og hadde det moro, var livets glade gutter… Å, kunne den komme tilbake,.. men-men, livet er forgjengelig, nå hang han der. Det var så tungt og vondt alt sammen, tørsten, svetten, pusten og alt, nagler gjennom håndleddene, nagler gjennom fotbladene, og som om ikke det var nok så skulle disse såre, gjennomnaglede områder bære hele kroppstyngden… Fysj om fei, situasjonen var klar, her trengtes hjelp. Det hadde falt seg så galt for den ene at det trengtes hjelp fra den andre. Det var det ingen tvil om, Jonathan måtte hjelpe Tobias.

– Nam, nam, slafs… <Plystre, plystre> …. Har vi ikke fått nok av å se Jonathan gnaske fersken nå? Han har en venn som trenger hjelp, la fersken være fersken og la ham høre om sin venn så det kan skje noe her!

– Shit…

Det var en vanskelig situasjon. Jonathan måtte hjelpe Tobias, det skjønte han. Men hvordan? Det skjønte han ikke. Han tenkte, og mens han tenkte gikk tiden, han hadde ikke tid til å tenke, han måtte gjøre noe. Men hva?

– Shit, shit…

Det som var klart, var at Tobias måtte ned fra korset. Det var soleklart, han kunne ikke bli hengende der. Slik Jonathan så det, kunne dette problemet løses på to måter. Enten kunne han få den korsfestede benådet, eller så kunne han lirke ham ned igjen i et ubevoktet øyeblikk. Han viste en til ham å være uvanlig handlekraft, og gikk for å få den korsfestede benådet. Det var helt umulig, det er ikke engang mulig å komme seg frem til et forsøk, men denne historien er oppdiktet så vi trenger ikke ta hensyn til det. Jonathan stod foran befalingsmannen.

– Goddag, mitt navn er Jonathan…

– Haha, morsomt navn!

– eh… jeg har en venn.

– Jaså? Det kommer ikke på tale, det er ikke mulig, det er ikke på noen måte mulig og i alle fall ikke for deg og Tobias. Det eneste du Jonathan (fnis) kan oppnå her hos meg er å bli korsfestet selv, jeg korsfester i hytt og vær, det koster meg lite, litt nagler og treverk, kanskje et navneskilt… Jeg tror jeg korsfester deg snart, for ordens skyld. For øvrig mener jeg benådning er noe tull, straffen er velfortjent uansett hva den skyldige har gjort, og forresten sier det seg selv at når man først er hengt opp blir man hengende til man dør. Hvis ikke blir alt bare rot. Farvel.

Jonathan ble nedbrutt. Det verste var at tiden gikk, eller det verste var at Tobias var korsfestet. Han måtte hjelpe sin venn, snarest. Det hastet, det hastet virkelig. Nå hastet det, oioi, som det hastet. Enorm hast.

– Mm… han trøstespiste en fersken, kroppen trenger næring også i vanskelige stunder. – Slafs, slafs… Spytt…

De hadde ikke genteknologi på den tiden, alle ferskner hadde kjerne. Nåvel, hva skulle Jonathan gjøre? Det er saken, det er spørsmålet i denne omgang. Hva skulle Jonathan gjøre? Han hadde forsøkt den ene utveien, å få sin venn benådet, det gikk ikke. Tobias hang der fortsatt. Den andre utveien var å lirke ham ned i et ubevoktet øyeblikk. Det er i hvert fall umulig, det er enda mer umulig enn å få ham benådet. Hva skulle han gjøre? Han måtte for enhver pris ikke bli korsfestet selv, det løser ingen problemer… Nei, dette var vanskelig, dette var ingen lett situasjon. Og tiden gikk, tiden gikk hele tiden.

Jonathan ble av disse labre utsiktene og den destruktive tankegangen enda mer nedbrutt enn han på forhånd hadde vært. Han fikk det for seg at han skulle stikke innom korsfestelsesalleen, kanskje kunne han der bli inspirert av et eller annet? Han hadde ikke noe å tape på det, han gikk. Han reiste seg opp fra tenkingen og gikk. Korsfestelsesalleen lå ikke langt unna, det var en kort og grei spasertur, hvis det ikke hadde vært for den trykkende heten. Puh, så varmt det var. – Hadde jeg bare hatt en fersken… Nei, fysj! Tenke på slikt i denne stund! Fysj, fysj… fy!… Der fikk han øye på Tobias. Han hang der i korsfestelsesalleen sammen med de andre korsfestede. Han så ikke godt ut, Jonathan kunne se det også på avstand. Tobias virket forpint. Han var rød i ansiktet, og man kunne tydelig høre det var ugreie med pusten. Han hadde nå hengt i seks timer, så han hadde et stykke igjen før han var halvveis. I dette øyeblikk spente Tobias musklene, Jonathan så det hele, Tobias trakk armene sammen, lenet seg fremover og opp slik at ryggen ble noenlunde strak, og trakk for en gangs skyld pusten fritt og ubesværet. For en stakket stund så han ut som en I, eller en T… rettere sagt en T… Deretter ramlet han sammen på ny, og havnet i den ubekvemme sammenkrøkete stillingen det er vanlig å henge i. Z. Hvilken smerte og påkjenning disse gymnastiske øvelsene utgjord for den korsfestedes gjennomnaglede håndledd var lett for Jonathan å tenke seg til. Som smed hadde han erfaring med nagler, og visste hvor lange, tykke og rustne de kunne være. I fotbladene var det også nagler, nei…

Dette synet avgjorde saken, for alvor. Jonathan ville virkelig gjøre alt for å lindre den korsfestedes uutholdelige smerter, Tobias kunne ikke bli hengende slik, ikke under noen omstendigheter. Det måtte unngås. Å lirke Tobias ned i et ubevoktet øyeblikk kom ikke på tale, ingen øyeblikk var ubevoktede, og hvordan lirker man ned en korsfestet? Det trengs verktøy,.. nei, denne tankegangen var en blindvei, her måtte mer drastiske virkemidler tas i bruk. Situasjonen krevde alvor. Jonathan var sitt ansvar bevisst, han skulle hjelpe. Nå skulle hjelpen snart komme til Tobias. Jonathan fant at det eneste han kunne gjøre for å lindre sin venns smerter, var å fremskynde dødens likevel uunngåelige inntreden. Aktiv dødshjelp. Det skulle han gjøre, han ville ønsket Tobias gjorde det samme om rollene var byttet om. Det smertet ham, det var en plikt og så videre, dette kan vi si mye om, men la oss heller se hvordan det går. Jonathan skaffer seg et spyd, et godt spyd, det er våpenet han skal bruke. Han øver seg litt, men har ikke all verdens tid så etter et par kast tar han spydet med seg til korsfestelsesalleen. Nå inntreffer snart den dramatiske situasjon, settingen er i hvert fall dramatisk. Det er vakter over alt, Tobias henger der, – åh… stønner, Jonathan er en smed, han er ingen spydkaster, men nå skal han gjøre sitt livs viktigste kast. Han sniker seg så nærme korset han kan komme…

– Stopp! Holdt! Forbudt med spyd! Kom deg unna, kom deg uhyre langt unna!

Vel, vel, han var kanskje for dristig, men la gå, han gjorde et forsøk, det var hva situasjonen krevde av ham. Han ble jaget tilbake, han måtte kaste spydet fra lenger avstand enn planlagt. Nåvel, han måtte kaste likevel, vennen hang der, svettet, pustet og var tørst, Jonathan måtte befri ham fra lidelsene. Han hadde et forsøk, han måtte kaste og så måtte han løpe alt han kunne i motsatt retning. Kanskje ville han bli tatt, men det var det verd. Han skulle gjerne ofre seg for sin gode venn, så edelt var vennskapet. Nå er vi klare, Jonathan er klar. 1 – 2 – 3, så kastet han spydet, vusj, det fløy gjennom luften, her flyr det, vi bremser tiden så vi får det med oss, her borte henger vennen, her kommer spydet, rett i låret, – Au, åh… dobbelt stønn, spydet ble hengende. Jonathan sprang, tenk ikke på ham, tenk på Tobias. Han henger der, som en Z, i låret et spyd, det henger der, utsatt for tyngdekraften. For en grusom situasjon! Kan dere tenke dere? Spydet henger der, trekker seg nedover, tyngdekraften gjør jobben sin, den svikter ikke, spydet presser seg nedover, river sundt muskelfiber, nervetråder og annet unødvendig lårkjøtt som holder spydet igjen. Haha, såret blir større, det er så ømfintlig, men det blir ikke så stort at spydet ramler ut, det blir hengende, det henger fast i et eller annet der inne. Jonathan løper, han blir snart tatt igjen, tenk ikke på ham. Tenk på Tobias. Han skal leve lenge ennå. Spydet gjorde ikke så mye fra eller til i denne forbindelse, han døde ikke særlig raskere enn han ellers ville ha gjort. Han levde tretti, førti timer til, han var sunn og sprek, vet dere, i god form, arbeidet hardt på bakeriet, flere dusin brød hver dag, man kommer i form av sånt, det er noe å tenke på for noen og enhver. Men la oss ikke tenke på det i denne omgang, la oss vende tilbake til Jonathan, som løper. Han blir tatt igjen, han er smed, ingen sprinter, han blir tatt igjen. Der blir han tatt igjen.

– Shit

Han blir arrestert og kastet i arresten. Ferdig med ham.

Ærede forsamling, det var det hele. Det var ikke mer enn dette. Takk for oppmerksomheten.

 

 

Eivind Salen

1. Utkast 9 april-12. April 1998.

2. Utkast 13. April 1998

3. Utkast Jan’99 etter notater tidlig høst’98.

Ingenting, av Eivind Salen – del 4

Her fortsetter jeg postingen av Teaterstykket Ingenting, jeg skrev en gang for lenge siden.

Første del av stykket finner dere her, mens delen før denne, del 3, er her.

Ingenting

Et teaterstykke av Eivind Salen

Med:               Astrid             Student

Anders                        Frilancejournalist

Øyvind           Student

I tillegg kommer stemmen til Espen

Astrid, Anders, Espen og Karen bor i bokollektiv.

 

*

Der gikk han.

Anders:           Hyggelig fyr.

Astrid:            Ja, jeg er veldig glad i Øyvind.

Jeg lurer på hva jeg skal finne på.

Anders:           Det er ikke mye å finne på.

Astrid:            Nei, kanskje jeg kunne ringe… nei, jeg vet ikke hvem jeg skal ringe.

Anders:           Kan du ikke ringe Steinar igjen?

Astrid:            Nei, hva skal jeg ringe ham for?

Anders:           Det var bare et forslag.

Astrid:            Det var et dårlig forslag.

Anders:           Det kunne ikke jeg vite.

Astrid:            Jeg har jo snakket med ham i dag.

Anders:           Du kunne ha snakket med ham en gang til.

Astrid:            Nei.

Anders:           Nei vel.

Astrid:            Hvorfor har ikke Karen kommet hjem?

Anders:           Kanskje hun er ute.

Astrid:            Mener du sånn, »ute», ute?

Anders:           Ja, kanskje hun tok seg noen øl etter møtet.

Astrid:            Det er nok det hun har gjort. Nå fikk jeg lyst på øl.

Anders:           Vi har ikke øl.

Astrid:            Nei, ikke sånn, jeg fikk lyst til å gå ut og ta meg et par øl ute.

Anders:           Kanskje Steinar vil være med.

Astrid:            NEI. Jeg har ikke tid! Og jeg vil ikke gå ut med Steinar.

Anders:           Nei vel.

Astrid:            Jeg har bare lyst til å være med ferdig med eksamen slik at jeg får tid til å gå ut med venner igjen.

Anders:           Var det torsdagen du skulle ha eksamen?

Astrid:            Ja.

Anders:           Da kan du gå ut etterpå.

Astrid:            Ja, det gleder jeg meg til. Jeg har så lyst til å få meg et liv igjen. Nå er det ingenting.

Anders:           [Trykker videre på CD] Denne sangen er jævla kjedelig.

Astrid:            Har Espen gått ut?

Anders:           Han burde sagt fra.

Astrid:            ESPEN!

Anders:           Hysj, kanskje han har lagt seg.

Astrid:            Allerede?

Anders:           Ja, han har ikke vært seg selv i det siste.

Astrid:            Jeg har lyst til å legge meg jeg også.

Anders:           Du som var så våken.

Astrid:            Men nå er jeg trett.

Anders:           Du blir jævlig søvnig av den D’sound musikken.

Astrid:            Ja, det er nok det som gjør det.

Anders:           Og nå det store spørsmålet: Vil du fortsette å være søvnig, eller vil du bli våken?

Astrid:            Jeg vil… jeg vet ikke.

Anders:           For hvis du vil være våken så har jeg den rette musikken… [finner den rette musikken] her!

Astrid:            Jeg vil ha musikk som setter meg i akkurat det humør jeg vil være i.

Anders:           Det er greit. Du må bare si hvilket humør det er.

Astrid:            Jeg vet ikke.

Anders:           Du må bestemme deg.

Astrid:            Kan vi ikke snakke om noe annet?

Anders:           Skal jeg bestemme for deg?

Astrid:            Sett på hva du vil, jeg skal snart legge meg.

Anders:           Da hører vi på D’sound.

Astrid:            Greit.

Anders:           Få se det programbladet. [Astrid sender det] Det er faen meg ingenting.

Astrid:            Hva?

Anders:           Ingenting som er verdt å se, i hele kveld.

Astrid:            Kan du ikke bare skru av TV’n da.

Anders:           [Gjør det] Vi skulle hatt parabol. Så hadde vi sluppet å leie filmer. Alle filmene kommer uansett på kanal+.

Astrid:            Vi hadde sett for mye TV, Anders.

Anders:           Det hadde vi ikke. Vi hadde sett bedre TV.

Astrid:            Jeg må ta en telefon før jeg legger meg, så jeg kommer i bedre humør.

Anders:           Er du i dårlig humør?

Astrid:            Ikke egentlig. Jeg er bare blitt litt slapp, skjønner du hva jeg mener?

Anders:           Det har vært en lang dag.

Astrid:            Jeg må skaffe meg flere venner.

Anders:           Hvor la jeg mobiltelefonen [leter etter den]

Astrid:            Jeg har ringt til Ingvild og Marit, og til Øyvind, og jeg har snakket med Steinar. Hvem andre?

Anders:           Vent litt…

Astrid:            Jeg må ta meg bedre av vennene mine.

Anders:           Jeg tror jeg la den nede. [Går ned, kommer tilbake] Jeg hadde rett. [Begynner å fikle med den]

Astrid:            Hvem skal jeg ringe til?

Anders:           Steinar.

Astrid:            Nei, han har jeg snakket med.

Anders:           Marit.

Astrid:            Hun også.

Anders:           Ingvild.

Astrid:            Hun også.

Anders:           Harald.

Astrid:            Nei, jeg kan ikke ringe til ham.

Anders:           Hvorfor ikke?

Astrid:            Han kjenner jeg ikke så godt.

Anders:           Vent litt… jeg tror jeg har det!

Astrid:            Hva er det?

Anders:           Hvordan du skal koble deg opp på mailinglist [trykker entusiastisk].

Astrid:            Jeg kan ringe Ann Beate. Nå er det lokaltakst over hele landet, så det blir ikke dyrt engang.

Anders:           Lurer på om det gikk.

Astrid:            Kan du sjekke det?

Anders:           Vet ikke. Jeg tror jeg må vente til det kommer en melding.

Astrid:            Det kan vel ta litt tid.

Anders:           Nei, det går fort. Det skjer mye.

Astrid:            Men det skjer ikke noe i dag.

Anders:           Nei. Jeg skulle likt å finne ut om det gikk.[tenker. Trykker. Astrid ringer. Astrid legger på.]

Astrid:            Hun var ikke hjemme.

Anders:           [Får tekstmelding] Det gikk ikke.

Astrid:            Hvordan vet du det?

Anders:           Jeg spurte Jan Egil.

Astrid:            Du må spørre ham hvordan du skal gjøre det også.

Anders:           Det haster ikke så jævlig. [trykker]. Jeg tror funksjonen ligger her et sted. [De sitter]

Astrid:            Jeg må få meg kjæreste,

Anders:           Skal du ha kjæreste nå?

Astrid:            Ja, jeg må få meg et liv.

Anders:           Jeg foreslår Øyvind.

Astrid:            Nei, han er i vennskapssonen.

Anders:           Steinar:

Astrid:            Nei, er du gal?

Anders:           Hvem da?

Astrid:            Nei, jeg vet ikke. [Musikken stopper]

Anders:           Der stoppet musikken.

Astrid:            Du verden så fort det går.

Anders:           Sett på noe du.

Astrid:            Ja. [Gjør det ikke]

[Pause]

Astrid:            [Går og tar telefonen. Ringer] Hei, det er Astrid… [Snakker. Anders trykker. Som i begynnelsen.]

***********   SLUTT ***************

Eivind Salen

Versjon 1:       Julen 1999

Stykket bør bli lenger og enda mer langtekkelig. Astrid bør kommentere mer av interiøret. Kanskje bør hun lure på om blomstene visner. Sekvensen der Anders får telefon bør strykes, eller skiftes ut med en hyggeligere. Det bør tydeligere frem at karakterene er vellykkede, det bør skjules at de blir gjort narr av. Besøket kan vare lenger, og Øyvinds humørskifte er utydelig. Det er også umulig å ane at tiden før Friends var den beste. Kanskje bør avsløringen av Øyvinds damefadese flyttes.

Det var mange forslag. Jeg skriver ut fordi jeg vil ruge på det, se om det er verdt å gjøre disse endringene, eller om det er greit nok som det er.

Om bandnavn og TV-program

Anders spiller moderne, tidsriktig musikk. Her i teksten står Chemical Brothers og D’Sound, men de vil ikke være på topp når stykket spilles. Anders skal være forut, så bandet kan være et annet. Det er måten han snakker på som skal være lik. Det samme gjelder TV-program, og musikken til Astrid. 

Tekniske løsninger

Det kan også være problematisk med bakgrunnsstøy så store deler av stykket. Derfor kan musikken være fiktiv. Det samme gjelder TV. Enten kan det være lyder, eller kan det være ingenting. Men det må ikke spilles musikk eller lyder som publikum merker og ikke aktørene.

 

Sceneinnredning

Det er en flott innredet leilighet. Det ser koselig ut. Sofa og to lenestoler. Salongbord. Hyller og skap med blomster og stearinlys og pynt.

            Praktisk er TV-apparatet er  plassert slik at skuespillerne må se mot publikum for å se TV. Stereoanlegget er plassert mellom stolen Anders sitter i, og sofaen. Utgang ved Astrid sin side. Vindu og ovn ved Andreas sin. Telefonen er plassert hvor som helst.

 

Stykket

Astrid snakker i telefonen. Anders er opptatt med mobiltelefonen sin. Han sitter i lenestol. Stykket begynner.

Astrid:            Ha det.

Legger på.

Anders:           Hvem var det?

Astrid:            Det var Steinar.

Anders:           Åja. Hvordan går det med ham.

Astrid setter seg i lenestol, på motsatt ende av salongbordet.

Astrid:            Fint. Jeg er kjempeglad i Steinar. Det er så koselig når han ringer.

Anders:           Ja, det er det.

Astrid:            Hva er det du holder på med?

Anders:           Jeg holder på å programmere mobiltelefonen min. Jeg har hørt det skal gå an å

lage en slags mailinglist med den.

Astrid:            Åja, sånn at du kan sende beskjeder til mange på en gang?

Anders:           Ja, det også, men helst sånn at andre kan sende beskjeder til meg. Jeg vet det

skal finnes en sånn liste for Natt og Dag. Der vi får beskjed om hva som foregår.

Astrid:            Det var lurt.

Anders:           Jævla lurt. Når det dukker opp et arrangement, får vi som er med på listen beskjed på mobilen. Så slipper vi å gå glipp av noe.

Astrid:                        Ja, du må jo holde deg oppdatert, du som skal bli frilancejournalist.

Anders:           Jeg må det, vet du. Men jeg får det ikke til.

[Pause]

Hvorfor har vi ikke noe musikk her? [Finner musikk]

Astrid:            Den er bra.

Anders:           Jævla bra. Det er Chemical Brothers. De er geniale. Hør rytmene.

Astrid:            Mm.

Anders:           Og de har faen meg ikke mer enn én eneste tekstlinje! Som de gjentar hele tiden. Det er så genialt.

Astrid:            Jeg lurer på om jeg skal ringe Øyvind, og invitere ham bort hit.

Anders:           Hør denne sekvensen her! Nå begynner trommemaskinene. Hører du den ørlille forskjellen i lyden? Det er jævla bra produsert.

Astrid:            Å, jeg er så lei av å lese. Jeg gleder meg til eksamen er over.

[Anders tar mobiltelefonen igjen, forsøker en kort stund å trykke på den, legger den fra seg.]

Anders:           Jeg får det ikke til.

Astrid:            Kanskje det ikke går med den telefonen.

Anders:           Selvfølgelig går det. Jeg vet bare ikke hvordan.

Astrid:            Har du ikke bruksanvisningen:

Anders:           Jo, jeg har den et sted.

Astrid:            Jeg gleder meg til i kveld, da er det TV.

[Anders går for å skifte CD.]

Anders:           Nå skal du få høre noe skikkelig bra.

Astrid:            Vet du når Karen kommer hjem

Anders:           Jeg vet ikke. Hør nå, det begynner rolig.

Astrid:            Hun kommer sikkert hjem klokken syv.

Anders:           Hør hvordan det bygger seg opp. Det er jævla kjedelig foreløpig, ikke sant?

Astrid:            Hvis hun ikke jobber overtid.

Anders:           Nå begynner det. Disse kommer til å bli jævla store om kort tid. De er allerede store i England.

Astrid:            Men butikken stenger klokken syv, og så skal hun hjem. Det er ikke langåpent i dag, er det vel?

[Anders digger musikklegger seg strak ut i sofaen]

Vent litt, skulle ikke hun direkte på et møte etter jobben i dag? Jo, jeg tror det, hun snakket om det. Jeg skjønner ikke at hun orker. Rett på møte, etter en lang dag på jobb. Jeg hadde ikke holdt ut. Jeg er glad det snart er ferie. Jeg trenger virkelig en ferie nå.

Kan du skru ned litt.

Anders:           Ja, selvfølgelig. [Han gjør det]

Likte du det ikke?

Astrid:            Jo da, jeg blir bare litt sliten av sånn høy musikk.

Anders:           Åja. Har du avisen, jeg må se om det går noe bra på TV i dag.

Astrid:            Har vi kjøpt avis i dag da?

Anders:           Har vi ikke det?

Astrid:            Jeg har ikke kjøpt.

Anders:           Vi må abonnere.

Astrid:            Vi har TV-bladet fra forrige uke, det går jo en uke fremover.

[Det tikker inn beskjed på mobiltelefonen. Anders sjekker og smiler]

Astrid:            Hvem er det fra?

[Anders trykker tilbake, godt humør]

Anders:           Det er fra Jan Egil. Han lurer på om jeg er med på mailinglisten. Faen altså, [Skriver] «Nei jeg får det ikke til!!» Han begynner å bli frekk.

Astrid:            Det er lenge siden han har vært her.

Anders:           Han har det travelt. Han gjør det bra. Han slår seg frem som journalist. En dag har vi ham på skjermen, det er jeg sikker på.

Astrid:            Skulle ønske jeg kunne vært på skjermen jeg også.

Anders:           Svar da din satan. [Det svarer] »Det var synd for nå er det mange ting på gang». Faen. Jeg må få det til. Helvete. [Trykker, smiler, rister på hodet] [Skriver] «Hvordan gjør jeg det?»

[Astrid har funnet frem TV-bladet. Blar i det]

Astrid:            Jeg gleder meg til klokken halv elleve. Da er det Friends.

[Det tikker inn beskjed til Anders. Han leser den, reagerer ikke videre].

Anders:           Er det noe på TV i dag? [Han skrur på TV. Ser. Astrid leser først, så ser hun også.]

Astrid:            Den er så dårlig den serien.

Anders:           Men den er jævla profesjonelt laget.

Astrid:            Det er sant.

[Lyder utenfra]

Anders:           Hvem er det?

Astrid:            Det er sikkert Espen som kommer hjem.

Anders:           Kommer han ikke opp. [Astrid sitter litt før hun svarer]

Astrid:            Hæ? Vet ikke.

Anders:           Hva er dette for slags reklame?

Astrid:            Har du ikke sett den?

Anders:           Nei, den har jeg faen ikke sett.

Astrid:            Jeg lurer på om jeg burde ringe Ingvild.

Anders:           Jeg går og lager meg litt mat. Jeg er jævla sulten. [Anders går og lager mat. Astrid blir sittende. Etter en stund begynner hun å trykke på kanalene. Underveis her dør musikken umerkelig ut]

Astrid:            Jeg er glad vi ikke har parabol. Da hadde vi blitt sittende å se TV hele dagen.

[Anders kommer tilbake, med brødskiver]

Anders:           Jeg er ikke enig med deg. Undersøkelser viser at du ser ikke mer TV når du har parabol, du ser bare bedre TV! Det er jævla mange bra kanaler. MTV, Canal+.  Da får du det beste, altså. Men det er så jævla dyrt.

Astrid:            [Ler] Du har ikke råd til det med din lønn.

Anders:           Bare vent litt, så begynner jeg å tjene jævla fete penger.

Astrid:            Vi får se på det.

Anders:           Er det greit jeg setter på litt musikk?

Astrid:            Musikk og TV på en gang?

Anders:           Ja, bare litt sånn lavt i bakgrunnen. Det er ingenting på TV likevel.

Astrid:            Det er i orden. Jeg kan skru av TV også.

Anders:           Nei, for all del, la den stå på.

[Anders setter på musikk. Etter en stund skrur Astrid ned lyden på TV. Anders sitter og spiser, og danser etter musikken]

Astrid:            Å, jeg har ikke noe liv, for tiden. [Anders bare spiser] Jeg må ringe Øyvind.

[Hun tar telefonen, og ringer Ingvild.]

Hei Ingvild, det er Astrid. Hvordan går det? [Anders spiser opp, går ned med tallerkenen. Astrid går og skrur ned musikken] Sier du det? Å, jeg misunner deg. Jeg har ikke noe liv for tiden. (Jeg må få meg kjæreste.) Går det bra med Geir forresten? Han virker så koselig, jeg er veldig glad i Geir. Men jeg hadde ikke trodd at dere skulle bli sammen. Men det er veldig koselig. Ja. Nei, jeg trives godt med å være singel. Jeg har brent meg et par ganger. Ja. [Ler] Nei, det tror jeg ikke. Det er kjekkere å være sammen med noen. Men akkurat nå trenger jeg litt tid for meg selv, tror jeg. Jeg har i hvert fall ikke noe på gang. [Ler voldsomt] Nei, han! Han er bare en flørt, glem ham! [Ler voldsomt] NEI! Nå må vi snakke vanlig, for nå kommer Anders.

Anders:           Hva er det noe på gang?

Astrid:            [Til Anders] Nei da. [Til Ingvild] Nei, jeg sa bare noe til Anders. Han kom nettopp inn. Hva skal dere finne på i kveld da. Det høres koselig ut. Jeg skal bare sitte her og slappe av, jeg. Jeg skal slappe av med TV, i dag er det Friends. Du må bare stikke innom hvis du vil. Jeg lurer på om jeg ringer Øyvind. Jeg skal helt sikkert ikke ut. Jeg skal ut i helgen. I dag skal jeg slappe av. Jeg trenger det. Jeg har vært så sliten i det siste. Nå trenger jeg virkelig ferie. Jeg gleder meg til i sommer. Da skal vi grille. Du og Geir, og jeg. Jeg er sikkert singel da også, [Ler] jeg har jo ikke noe liv [Ler mer].

[Anders skrur opp musikken] Kan du skru ned?

Anders:           Kan du ikke ta telefonen nede? [Han tar på seg høretelefoner, legger seg på sofaen, forsøker å sove]

Astrid:            Menn altså! [Ler] Vet du, jeg tror jeg må legge på, nå jeg. Jeg har noe tøy jeg må vaske, og så må jeg lage meg mat… ja, det var veldig koselig å snakke med deg. Ja, vi sees. [Ler] Ha det. [Legger på]

Anders:           [Høyt, fordi han har hodetelefon] Hvem var det?

Astrid:            Det var Ingvild.

Anders:           Hvem var det?

Astrid:            Det var… ta av deg de hodetelefonene. [Anders løfter på det ene] Det var Ingvild.

Anders:           Åja.

Astrid:            Jeg synes det var så overraskende at hun ble sammen med Geir.

[Anders hører ikke. Astrid går. Anders ligger. Astrid kommer tilbake, med brødskiver]

Jeg tror jeg venter med å vaske klær til i morgen. Så kan jeg vaske det jeg har på meg i dag også. Jeg må kjøpe meg nye klær snart. Jeg er lei av de jeg har. Men jeg har ikke penger. Å, jeg hater det! [Skrur opp lyden på TV. Ler. Anders sover nesten. Astrid ser på ham nå og da. Spiser opp maten. Går ned med den. Kommer tilbake. Setter seg. Ser bort på Anders, og på stereoanlegget. Går bort. Tar av hodetelefonene. Anders bråvåkner]

Anders:           Helvete.

Astrid:            Kan du ikke gå inn på rommet ditt?

Anders:           Hva er det?

Astrid:            Jeg vil gjerne høre musikk.

Anders:           Faen.

Astrid:            Du kan ikke okkupere hele stereoanlegget sånn så det der.

Anders:           Herregud.

[Astrid setter på en plate, mer poppete enn Anders sin musikk. Anders setter seg opp. Mutt.]

Astrid:            Kan du ikke ta diskmanen og høre på den, nede på rommet ditt. Det er samme det, er det ikke?

Anders:           Nei, jeg gidder ikke.

Astrid:            Hva skal du gjøre i kveld?

Anders:           Jeg har ingen planer. Jeg tror jeg skal ta det med ro. Det har vært et jævla kjør i det siste. Jeg må spare penger.

Astrid:            Jeg må også spare penger. Det er alltid sånn på slutten av semesteret.

Anders:           Jeg er ikke student. Jeg har det sånn alltid.

Men bare vent, snart blir jeg rik. [Astrid ler] Tror du meg ikke?

Astrid:            Jo da, jeg tror deg.

Anders:           Helvete, bare vent og se.

Astrid:            Jeg tror ikke jeg blir rik.

Anders:           Du satser i feil bransje Astrid.

Astrid:            Jeg vet det. Huff, jeg vet ikke hva jeg vil.

Anders:           Når jeg blir rik, da skal jeg ha det fett.

Astrid:            Jeg føler at jeg utdanner meg til ingenting.

Anders:           Jeg må være rik for å leve det livet jeg vil leve.

Astrid:            Jeg kan kanskje bli lærer.

Anders:           Det er jævla mye penger å tjene for de beste, men du må slite for å komme dit, du må slite noe jævlig.

Astrid:            Men det har jeg ikke lyst til…

Anders:           Jeg må bare komme meg inn i TV2. Faen. Det er ikke lett. Det gjelder om å ha de rette kontaktene. Det er det, det handler om.

Astrid:            Gleder meg til neste semester, da er det ikke eksamen.

Anders:           Hva skal du studere da?

Astrid:            Jeg vet ikke.

Anders:           Jeg bør kanskje studere jeg også. Men det er et helvete å komme inn på journalist.

Astrid:            Du kan studere media.

Anders:           Media? Det er for puddinger. Det er journalist du må gå.

Astrid:            Hvorfor det?

Anders:           Herregud! På media lærer du ingenting, det er bare teori. På journalist lærer du noe. Men helvete, så er det på journalist du må ha teorikunnskapene. Det er et jævla tåpelig system, det der.

Astrid:            Jeg tror ikke jeg har lyst til å bli journalist.

Anders:           Vet du hva du trenger for å bli en god journalist?

Astrid:            Du trenger vel… jeg vet ikke.

Anders:           Teft. Du må vite hvor de rette nyhetene befinner seg. Du må ha teft og guts.

Astrid:            Jeg tror ikke jeg hadde passet som journalist.

Anders:           Teft for å vite hvor nyhetene er, guts for å gjøre noe med dem.

Astrid:            Jeg er ganske flink til å skrive, jeg liker å skrive.

Anders:           Men det tar ikke journalisthøyskolen hensyn til. De ser kun på bokkunnskapen, kun karakterene.

Astrid:            Det er sprøtt.

Anders:           Sykt. Altså det der irriterer meg.

:                       Vet du hvilket snitt du må ha for å komme inn på journalist i dag?

Astrid:            Er det ikke over fem?

Anders:           Fem komma syv.

Astrid:            Jeg husker ikke hva jeg har. Det var noe med fire.

Anders:           Det er vanskeligere å komme inn på journalist enn på medisin.

Astrid:            Er det, det?

Anders:           Ja. Mye vanskeligere.

Astrid:            Uff.

Anders:           Jeg liker ikke utviklingen.

Astrid:            Nå er det jeopardy. Det må vi se.

Anders:           Skru opp lyden.

Astrid:            Skrur du ned musikken?

Anders:           Jeg skrur den av.

Astrid:            Det er fint.

Hvem av disse var det som vant forrige gang?

Anders:           Jeg vet ikke. Jeg så det ikke forrige gang.

Astrid:            Hvor ble det av han så vant så mange ganger på rad?

Anders:           Jeg vet ikke.

Astrid:            Han var flink.

Anders:           Synes du han var søt?

Astrid:            [Ler] Nei, du altså, gi deg.

Anders:           [Ler] Du synes han var søt!

Astrid:            [Ler] Det skulle tatt seg ut, begynner å se på vinnerne i Jeopardy. Nå står det dårlig til med meg.

Anders:           Han var kjekk han da.

Astrid:            Det var kjedelige emner i dag.

Anders:           Jeopardy har for gammel målgruppe.

Astrid:            Husker du den gang det var erotisk overtro?

Anders:           [Overveldet] Nei! Har det vært det?

Astrid:            Det var noe sånt

Anders:           Helvete, hvorfor så jeg ikke det? Hva var det de spurte om da?

Astrid:            Det var kjærlighetsgudinner og sånne ting, forskjellige ting du kunne spise for å bli kåt.

Anders:           Hva var det da?

Astrid:            Det var forskjellige ting, østers sikkert.

Anders:           Blir man kåt av å spise østers?

Astrid:            Ja.

Anders:           Helvete! Kom med østers! [Ler]

Astrid:            [Om deltagerne i jeopardy] Disse var dårlige.

Anders:           Du skulle meldt deg på selv.

Astrid:            [Ler] Nei,.. synes du det?

Anders:           Det synes jeg, du hadde sikkert håvet inn gevinst. Du er smart.

Astrid:            Jeg tør ikke.

Anders:           Joo, du tør! Kom igjen, gjør det nå. Jeg skal heie på deg, jeg.

Astrid:            Det hadde vært morsomt.

Anders:           Jeg kjenner en del som har vært med.

Astrid:            Jeg også.

[Telefonen ringer. Astrid tar den. Det er til Espen. Han tar den nede]

Anders:           Hvem var det?

Astrid:            Det var til Espen.

Anders:           Hva er det han driver med?

Astrid:            Jeg vet ikke.

Anders:           Han har vært litt utenfor i det siste.

Astrid:            Synes du det?

Anders:           Ja det synes jeg. Har ikke du merket det?

Astrid:            Nei, det har jeg ikke merket.

Anders:           Jeg synes det.

Astrid:            Han har ikke vasket.

Anders:           Har telefonregningen kommet forresten.

Astrid:            Nei, den har ikke kommet ennå. Den kommer ikke før om lenge tror jeg.

Anders:           Det var bra, for jeg tror jeg får en jævla dyr regning denne gang.

Astrid:            Du må ikke ringe så mye til mobil, det blir dyrt.

Anders:           Jeg må det. Vennene mine er travelt opptatt. Jeg må ringe mobil for å få tak i dem.

Astrid:            Jeg lurer på om jeg skal ringe Øyvind og invitere ham bort hit.

Anders:           Øyvind har ikke mobiltelefon?

Astrid:            Nei, hvordan det?

Anders:           Jeg bare lurte.

Astrid:            Jeg må se om det har kommet inn noen tekstmeldinger. [Hun gårAnders blir sittende å se TV. Hun kommer tilbake]

Anders:           Var det noen?

Astrid:            Nei. Jeg må se å finne ut av hvordan man sender email til mobiltelefon.

Anders:           Det er lett.

Astrid:            Er det, det?

Anders:           Ja, det er bare å sende rett bort. Det finnes en side på nettet som ordner det for deg.

Astrid:            Hvor ligger den siden?

Anders:           Du skal få adressen av meg.

Astrid:            For mange av vennene mine har email

Anders:           Har ikke alle studenter tilgang til nettet?

Astrid:            Ikke alle.

Anders:           Det er jævla dårlig.

Astrid:            Jeg har ikke sjekket emailen min på mange dager.

Anders:           Enhver arbeidsplass burde tilby gratis internettilgang til alle ansatte.

Astrid:            Tirsdag sjekket jeg den.

Anders:           Inkludert universitetet. Det ligger jævla mye informasjon der ute.

Astrid:            Nei, mandag var det.

Anders:           Nettet kommer bare til å bli større og større.

Astrid:            Eller var det onsdag?

Anders:           Snart kommer alle til å være tilkoblet, døgnet rundt.

Astrid:            Uansett var det ingen mail.

Anders:           Alt kommer til å foregå på nettet.

Astrid:            Eller ingen spennende mail.

Anders:           Du må være med på utviklingen.

Astrid:            Hvorfor er det aldri noen spennende mail til meg?

Anders:           Er Jeopardy slutt allerede?

Astrid:            Ja, klokken er halv åtte. Skulle ikke Karen komme hjem? Nei, hun skulle på møte.

Anders:           Fy faen så mye bedre amerikanerne er til å lage reklame enn oss.

Astrid:            Jeg synes mange av de norske reklamene er morsomme jeg.

Anders:           Men selger de produkter? Nei.

Astrid:            Espen!

Espen:             [Fra ute] Ja?

Astrid:            Jeg skulle bare sjekke om du var hjemme.

Anders:           Hvorfor sitter han ikke her med oss?

Astrid:            Nå er det lenge siden jeg har hatt middag.

Anders:           Du hadde middag i går.

Astrid:            [Ler] Ja, det hadde jeg. Men det var bare rester.

Anders:           Det var varmt.

Astrid:            Ja, jeg hadde middag i går. Men jeg vil gjerne ha middag hver dag.

Anders:           Da skulle du ikke spist de brødskivene.

Astrid:            Men jeg var så sulten.

Kanskje jeg invitere Øyvind bort hit, så kan vi dele en pizza eller noe.

Anders:           [Ertende, flørtende] Inviterer du Øyvind på middag?

Astrid:            Ikke vær dum. [Anders ler ertende og flørtene] Det er ikke noe mellom Øyvind og meg, det er bare tull! Vi har vært venner for lenge, vi kjenner hverandre for godt.

Anders:           Du ville vært interessert, ville du ikke?

Astrid:            Akkurat nå så ville jeg kanskje det. Men det er fordi jeg ikke har noe liv. I lengden ville det ikke være lurt. Det ville ikke fungert. Jeg har brent meg for mye på det der. [Anders skifter kanal, flere ganger]

Anders:           Faen. Det er ingenting. Gi meg det programmet. [Astrid gir ham det] Vi skulle hatt parabol, nå kommer Clerks på kanal+.

Astrid:            Jeg er glad vi ikke har parbol.

Anders:           Kanal pluss er jævla tidlig ute med filmene. De folkene har peiling.

Astrid:            Hva slags film er Clerks igjen?

Anders:           Det er en jævla kul film. Det er en guttefilm.

Astrid:            Har du sett den?

Anders:           Flere ganger. [De sitter litt] Kanskje vi skulle leie en film? Jeg fikk lyst til å se film.

Astrid:            Det begynner bra serier på TV senere.

Anders:           Ja, men etterpå.

Astrid:            Jeg har ikke tid. Jeg skal tidlig opp i morgen.

Anders:           Skal du lese?

Astrid:            Ja, jeg må lese. Om tre uker er det eksamen. Herregud! Jeg ligger dårlig an.

Anders:           Er det greit jeg setter på noe musikk.

Astrid:            Ja, men ikke noe bråkete.

Anders:           Nei, jeg har en jævla avslappende plate her. Bare vent litt, du kommer til å like den.

Astrid:            Du har mange nye plater.

Anders:           De er ikke nye. Flere av dem er gamle. Noen av dem låner jeg.

Astrid:            Av hvem?

Anders:           Av flere. Vi byttlåner. Så tar vi opp på minidisk. CD er jævla dyrt.

Astrid:            Jeg kunne tenke meg den nyeste til… hva er det de heter igjen? De som synger  »Kiss me»? Den sangen er så søt.

Anders:           Du trenger ikke kjøpe hele platen, du kan bare ta opp sangen på minidisk.

Astrid:            Vet du hva de heter de som synger den?

Anders:           Ja, jeg vet det, men jeg kommer ikke på det.

Astrid:            Jeg lurer på om jeg skal kjøpe meg minidisk.

Anders:           Det bør du. [Setter på musikken] Bra, ikke sant? [Astrid skrur ned lyden på TV]

Astrid:            Jeg må få meg jobb.

Anders:           Det er D’Sound. Norges beste band, uten tvil. De har jævla proffe folk bak seg.

Astrid:            Jeg kan stå to kvelder i uke i en butikk, det hadde passet meg bra. Ikke mer. Eller kanskje jeg kan bli støttekontakt eller noe sånt? De trenger alltid folk.

Anders:           Det hadde vært jævla kult å være produsent. Da er du konge.

Astrid:            Det hadde vært godt med litt penger ekstra.

Anders:           Vet du? Folk tror det er artistene som lager musikken. Det er det ikke, ikke i våre dager, det er produsenten som gjør alt.

Astrid:            Men jeg har ikke tid.

Anders:           Artistene har bare et lite utkast, noen forslag til hvordan det skal være. Det er produsenten som gjør resten.

Astrid:            Forresten, neste semester er det ikke eksamen. Da passer det godt.  [Anders viser hvordan han hadde gjort som produsent] Du drømmer Anders.

Anders:           Jeg vet det. Men det er kult.

Astrid:            Nå går jeg og ringer Øyvind. [Hun ringer Marit] Hei Marit, det er Astrid. Hvordan går det? Har du!? Å, jeg misunner deg! Jeg skal gå på kafé en dag jeg også, jeg savner så fælt å gå på kafé, jeg har ikke vært på kafé på mange dager! Neste semester skal vi to gå ofte på kafe, det gleder jeg meg til. Da har jeg ikke eksamen. Hvordan går det med eksamenslesningen din? Dere har så mange eksamener dere, det er ikke så lett å holde oversikten. Hvorfor har dere eksamen så sent på året? Nei. Jeg skal ha eksamen om tre uker, jeg synes det er sent. Men forresten så er det bra også, så får jeg mer tid å lese. Jeg trenger den tiden, jeg er virkelig ute å kjøre. Men hvis den hadde vært senere så hadde jeg sikkert begynt å lese senere også, skjønner du hva jeg mener? Nei, jeg tror jeg skal være hjemme å slappe av. Ja, jeg skal være hjemme å se TV. Kan ikke du komme bort hit? Det hadde vært koselig. Nei, jeg tror ikke jeg orker. Ja, jeg kunne kommet bort, men det blir så mye mas. Så må jeg gå hjem igjen alene, i mørket, og det er så lang vei. Da blir jeg så lei meg. Men du kan komme bort hit [Ler]. Ja, jeg er nok litt melankolsk av meg.

Anders:           Kan du være stille? Nå begynner <program>. [Anders skrur opp lyden]

Astrid:            [Ser fort bort på Anders, snakker videre] Så blir jeg sliten også. Jeg tror det er best vi er hver for oss jeg. Så kan vi gå ut i helgen. Skal du ut i helgen? [Anders skrur opp lyden på TV, skrur av CD. Astrid snakker til ham] Kan du skru ned? Jeg står i telefonen.

Anders:           Kan du ikke ta telefonen nede?

Astrid:            Men nå står jeg her.

Anders:           Det er <Program>, det er viktig å få med seg.

Astrid:            [Trekker ledningen så langt unna hun kan] Skulle ønske vi hadde lenger ledning.

Anders:           Det var trådløs vi skulle hatt.

Astrid:            Å, trådløs! Det hadde vært helt vidunderlig. Så kunne vi gått rundt i hele huset og snakket i telefonen. Vi kunne snakke i telefonen mens vi laget mat og vasket tøy også. Vi trengte ikke blitt avbrutt av noen ting. [Til Marit] Har ikke du også lyst på trådløs telefon? Det hadde vært vidunderlig, ikke sant? Da kunne vi snakket mye da. [Ler] Nei, vi ville ikke stoppet å snakke. Når vi skulle besøke hverandre, hadde vi bare tatt telefonen med oss. [Til Anders] Hvor langt rekker en slik trådløs telefon, vet du det?

Anders:           Cirka hundre meter, men det går fort fremover. Snart er det ingen grenser.

Astrid:            Da skulle vi snakket mye.

Anders:           Det er senderen som er problemet, den er ikke sterk nok. Og så er det problemer med stråling. Det er jævla mye stråling i telefoner. Spesielt i mobiltelefoner.

Astrid:            [Til Marit] Det er ingen jeg snakker så mye i telefonen med som med deg.

Anders:           Men du kan løse problemet med øretelefoner. Det må du ha.

Astrid:            Det er fordi vi er gode venner tror jeg, vi forstår hverandre. Men det har vi ikke alltid gjort. [Ler] Husker du da vi traff hverandre første gang? Da kranglet vi. Det er lenge siden vi har kranglet nå. Det er jeg glad for. Det er kjempekjekt å være venn med deg. [Anders går] Nå gikk Anders. Han kunne skrudd ned lyden før han gikk synes jeg. [Hun skrur ned lyden] Ser du på TV nå? Vi ser på TV2. Hvor er Ragnhild hen? Er hun hjemme? Du må hilse. Ja, jeg skal hilse til alle. Skal vi legge på? Nei, jeg føler heller ingen trang til å legge på. Jeg har ingenting å gjøre. Ja, når Friends kommer har vi noe å gjøre. [Ler] Det er livene våre. Jeg lurer på om jeg skal ringe Øyvind. Be ham komme over. Jeg synes også han er koselig. Du må bare stikke innom du også hvis du har lyst. Vi sitter her vi. Det er jeg og Anders som er hjemme. Espen er forresten kanskje også hjemme. Jeg vet ikke. Han sitter nede på rommet sitt i så fall. [Hun roper] Espen! [Han svarer] Ja, han er hjemme. Karen tror jeg er på møte. Ja, hun er opptatt. Jeg fatter ikke at hun orker. Hun jobber jo også ved siden av, og så skal hun ha eksamen på toppen av alt. »Du trenger en ferie,» sier jeg til henne. Jeg trenger ferie jeg også. Det er lenge siden jeg har vært i utlandet. Jeg lengter etter fint vær. Ja, din heldiggris, jeg vet det. Den turen misunner jeg deg. Neste år kan vi to reise på ferie. Jeg har lyst til å reise mens det ennå er vinter, men det er så dyrt. Jeg må få meg jobb. Å, det er så mye! Jaja, jeg tror jeg må legge på. Jeg har noe tøy jeg må vaske. Nei, den maskinen venter jeg med til i morgen. Jeg har så lite klær om dagene. Har du? Var den fin? Den gleder jeg meg til å se. [Anders kommer inn, skrur opp lyden til nyhetene]

Anders:           Kan du være stille nå? Jeg må se nyhetene.

Astrid:            Begynner nyhetene allerede? Da haster det å ringe Øyvind. Jeg vil gjerne ha ham hit bort i kveld.

Anders:           [Om nyhetene] Satan.

Astrid:            Ha det bra da, vi snakkes. Jeg ringer deg. Ha det. [Går bort i sofaen] Har det skjedd noe?

Anders:           Hm?

Astrid:            Har det skjedd noe på nyhetene?

Anders:           Ikke noe spesielt.

[De ser. Telefonen ringer. Astrid tar den]

Astrid:            Hei, det er Astrid. Hei! Ja, han sitter her. Skal du snakke med ham?

Anders:           Er det til meg? [Tar telefonen] Hallo. Hei. Ja, jeg vet det. Bare vent, så skal jeg ta telefonen nede. [Astrid blir sittende en kort stund, før hun trykker på kanalene. Så legger hun seg ned. Anders kommer tilbake]

Astrid:            Hva var det?

Anders:           Det var ingenting.

Astrid:            Hvorfor måtte du ta telefonen nede da?

Anders:           Nei, det var ingenting.

Astrid:            Var det, det med den anmeldelsen?

Anders:           Ja. [Hissig] Jeg fikk faen ikke tid til å skrive den! Jeg fatter ikke hva de klager for! De store gutta går på mange konserter og arrangementer uten å skrive et ord, bare for å holde seg orientert. Helvete. [Astrid går til telefonen] Jeg hadde begynt på den, den var nesten ferdig, så var det deadline. Det er faen ingen vits i å ha konsertomtale hvis den ikke er fersk!

Astrid:            Hei Øyvind, det er Astrid. Så fint at du var hjemme. Skulle du? Men da kan du komme bort hit i stedet. Vi skal se på Friends. Bare Anders og meg. Og deg hvis du kommer. Marit kommer kanskje også. Nei, jeg tviler på om de kommer. Kommer du? Ja, men det er fint. Da venter vi på deg. Ha det bra, så snakkes vi. [Til Anders] Blir det problem for deg å få gratisbilletter nå?

Anders:           Nei da, de vil bare skremme meg litt.

Astrid:            Skremmer de deg da?

Anders:           Nei, de gjør ikke det. Men de må si i fra. Det skjønner jeg godt. Selv om jeg er jævla uenig med dem.

Astrid:            Har vi pizza? Jeg lurer på om jeg skal ringe bort til Øyvind og spørre om han har lyst på pizza? Kanskje han har pizza? Jeg ringer. Har vi pizza? [Hun ringer] Hei Øyvind, det er Astrid igjen. Jeg lurte bare på om du har lyst på en pizza? For jeg har ikke spist middag i dag, og en hel pizza er litt for mye for meg.

Anders:           Du kan dele den, og legge halvparten i frysen.

Astrid:            Da setter jeg på ovnen med en gang. Det var bare det. Ha det bra da, Øyvind. Så ses vi. [Legger på] Har vi pizza? Jeg burde kanskje be ham kjøpe en på veien? Jeg går og sjekker. [Går. Anders zapper kanal. Astrid kommer tilbake] Vi hadde ikke. [Venter] Jeg ringer ham. [Ringer. Legger på.] Han var ikke hjemme. Han har sikkert gått. [Setter seg] Leide du den filmen?

Anders:           Nei, du ville jo ikke.

Astrid:            Nei, jeg lurte bare.

[De sitter stille lenge.]

Jeg synes vi har fått det så koselig her. [Anders ser på henne, Astrid ser seg rundt i rommet. Astrid ser på Anders. Anders ser vekk]

Med lysene og blomstene og alt.

Anders:           Jo, det er fint.

Astrid:            Jeg tror ikke det hadde vært så fint her om det bare hadde bodd gutter her.

Anders:           Det hadde vært annerledes.

Astrid:            Det er Karen og jeg som har stått for mesteparten av pyntingen. [Kort pause]

Kanskje vi skulle tenne flere stearinlys. [Hun gjør det.] Sånn, nå ble det koselig. [Hun setter seg igjen]

Anders:           [Ser på TV]  Dette er faen ikke noen nyhet å sende. [Pause]

Astrid:            Synes du det er varmt her?

Anders:           Det er fint.

Astrid:            Skal jeg skru på ovnen?

Anders:           Er den ikke på?

Astrid:            Jeg vet ikke. Jeg skal se. [Hun går og ser]. Den står på tre. Kanskje jeg skal sette den opp på fire?

Anders:           Samme for meg.

Astrid:            Jeg lar den stå på tre. [Pause]

Kommer ikke Øyvind snart? [Pause Hun går til vinduet]

Anders:           Han kommer nok.

Astrid:            [Ser i vinduet] Jeg ser ham ikke.

Anders:           Han er på vei.

Astrid:            [Står. Setter seg igjen. Ser på TV] Hva er dette?

Anders:           Vet ikke.

Astrid:            Hm. [Pause]

Anders:           Jeg hater sport.

Astrid:            Jeg også. Eller noen sporter liker jeg.

Anders:           Jeg også liker noen, men de er ikke kjekke å se på.

Astrid:            Jeg også! Jeg har det på akkurat samme måten! Jeg liker å drive med sport, men ikke å se på. Bortsett fra noen ganger.

Anders:           Å se på er kjedelig, da er du ikke med.

Astrid:            Det kan være spennende også, for eksempel når…

[Det ringer på.]

Det er sikkert Øyvind. [Hun går for å lukke opp, det er telefon ned til døren] Hallo. Er det Øyvind? Så koselig, jeg har ventet på deg, kom opp! [Trykker] Det var Øyvind. [Hun setter seg. Øyvind kommer inn.] Hei, Øyvind. [Øyvind står en kort stund og ser seg rundt for å få oversikt over situasjonen, så setter han seg i sofaen]

Øyvind:          Hei.

Anders:           Hei Øyvind, hvordan går det?

Øyvind:          Fint.

Anders:           Det var bra.

Astrid:            Øyvind klarer seg så bra!

Øyvind:          Joda.

Astrid:            Har du lyst på… Å, vi hadde ikke pizza! [Ler] Jeg skulle spørre deg om du

hadde lyst på te, eller noe sånt, og så kom jeg på at vi skulle lage pizza. Men vi har ikke pizza.

Øyvind:          Det er ikke så farlig.

Astrid:            Jeg ringte for å be deg kjøpe på veien, men så hadde du gått.

Øyvind:          Det gjør ingenting.

Astrid:            Jeg trodde bestemt at vi hadde pizza, men det hadde vi ikke. Vi pleier alltid å ha pizza liggende.

Øyvind:          Det er helt greit, jeg hadde spist uansett.

Astrid:            Vi må huske å kjøpe pizza i morgen. Jeg må skrive det ned. [Springer ut]

Anders:           Jaja

Øyvind:          Hvordan går det med deg da?

Anders:           Jævla bra, takk.

Øyvind:          Det går bra?

Anders:           Kan ikke klage. [Astrid kommer tilbake]

Astrid:            Sånn, nå glemmer jeg det ikke.

Anders:           [Ertende] Nå blir det ingen middag på deg i dag.

Astrid:            [Ler] Du…

Øyvind:          Har du ikke spist middag i dag, Astrid?

Astrid:            Nei, jeg har ikke det, og jeg blir så lei meg når jeg ikke spiser middag hver dag.

Øyvind:          [Ertende] Du må ta vare på deg selv.

Astrid:            Jeg vet det. Huff, jeg har det så jævlig for tiden.

Øyvind:          Har du?

Astrid:            Ja, jeg har ikke noe liv. Sitter bare og leser hele dagen.

Øyvind:          Jaja, sånn er det når det er eksamenstid.

Astrid:            Jeg vet det.

Anders:           Øyvind, nå skal du få høre en fet låt.

Astrid:            Skal du sette på den musikken din igjen?

Anders:           Ja, Øyvind liker det, ikke sant Øyvind? [Går bort for å sette på musikk]

Øyvind:          Jo…

Astrid:            Gjør du det?

Øyvind:          Jeg har ikke hørt det ennå. [Musikken begynner]

Anders:           Hør nå.

Astrid:            Du, Øyvind liker ikke sånn moderne musikk.

Anders:           Han liker dette, han må like dette. Hør…

Astrid:            Liker du det, Øyvind?

Øyvind:          Det er greit nok.

Anders:           Sant det er bra?

Øyvind:          Jo

Anders:           Jeg digger det.

Astrid:            Jeg synes det blir litt for… det er ikke helt min stil.

Anders:           Det er fordi du ikke er kjent med den ennå. Snart blir dette stort.

Astrid:            Har du lyst til å høre noe av min musikk, Øyvind?

Øyvind:          Det kan jeg godt.

Anders:           Bare vent litt, vi må bare høre bort til overgangen her, den er så jævla bra.

Astrid:            Ja, men sangen varer sikkert i tjue minutter.

Anders:           Ikke den her, den varer ikke i ti engang. Det er techno og house som lager sånne jævla lange sanger, dette er <noe annet>, de er ikke så lange.

Astrid:            Ja vel. [Sangen spiller til overgangen]

Anders:           Der. Hørte dere det?

Astrid:            Ja, det var fint.

Anders:           Jævla kult. [Fader ned, og skrur av. Astrid går bort]

Astrid:            Hva vil du høre?

Øyvind:          Samme det.

Astrid:            Da spiller jeg… [Leter] JA! Disse er det lenge siden jeg har hørt. Vent nå. [De venter, hun setter på]

Øyvind:          Hva er dette?

Astrid:            Cranberries. Jeg liker dem ikke så godt, men det er lenge siden jeg har spilt dem.

Øyvind:          Hvilken plate er det?

Astrid:            [Ser på platen] No need to argue.

Øyvind:          Er det den andre?

Astrid:            Ja, jeg tror det. Det er den som Zombie er på.

Øyvind:          Da er det sikkert den andre, eller i hvert fall den andre etter at de ble kjent. Linger var på den første.

Astrid:            Ja, Linger likte jeg kjempegodt, men jeg kjøpte ikke plata fordi at… jeg vet ikke.

Øyvind:          Zombie er også bra.

Astrid:            Den er dritkul. Vil du høre den?

Øyvind:          Vi kan godt vente til den kommer av seg selv. Hvilket nummer er den?

Astrid:            Fire tror jeg.

Øyvind:          Da kan vi vente. [Astrid stiller frem]

Astrid:            Jeg spiller den likevel. Jeg fikk så lyst til å høre den. [Setter seg] Den er ikke så bra som jeg husker den.

Øyvind:          Nei, ikke så veldig.

Astrid:            Cranberries er et band man blir fort lei av tror jeg. [Går og skrur av]

Øyvind:          Ja, men de er flinke til å begynne med.

Astrid:            Ja [Ler], det var godt sagt.

Anders:           Kan du ikke sette på Cardigans, hvis du skal høre på noe?

Astrid:            Cardigans!? Det var en kjempegod ide! [Finner frem og setter på]

Øyvind:          Når reiser du hjem, Astrid?

Astrid:            Når jeg reiser hjem… jeg reiser hjem… jeg vet ikke, etter eksamen en gang. Når reiser du hjem?

Øyvind:          Lenge til. Jeg har ikke bestemt meg ennå. Men jeg tenkte vi måtte ha oss en liten fest.

Astrid:            Åja! Det var en kjempegod ide!

Øyvind:          Ja, var det ikke vel?

Astrid:            Vi har tenkt på det vi også. Steinar ringte meg i dag, og lurte på eksamensfesten.

Øyvind:          Ja, dere skal vel ha eksamensfest. Men det blir vel samme dag som eksamen, gjør det ikke det?

Astrid:            Jo, jeg tror det. Vi ble ikke enige om noe.

Øyvind:          Jeg tenkte helgen etterpå.

Astrid:            Da har jeg kanskje reist hjem. Jeg lengter hjem nå.

Øyvind:          Det hadde vært kjekt å få med seg en fest først, hadde det ikke det?

Astrid:            Jo, veldig. Kan ikke du ringe meg, så kan vi snakke om det, når vi har tenkt litt på det. Det er så koselig når noen ringer. Steinar ringer ofte. Han ringte meg i dag.

Øyvind:          Jeg liker ikke å ringe uten at det er noe spesielt.

Anders:           Det er en jentegreie det der.

Astrid:            Det er det ikke.

Anders:           Det er det så men.

Øyvind:          Men jeg skal bli flinkere til å ringe.

Astrid:            Du trenger ikke. [Øyvind smiler]

Anders:           Vet du, Øyvind, hvordan man kobler seg opp til mailinglister på mobiltelefon?

Øyvind:          Nei, jeg har ikke mobiltelefon.

Anders:           Har du ikke mobiltelefon?

Øyvind:          Nei, jeg har ikke bruk for det.

Anders:           Jeg trodde alle hadde mobiltelefon.

Astrid:            Øyvind er litt spesiell. [Øyvind smiler]

Anders:           Hvorfor har du ikke mobiltelefon?

Øyvind:          Jeg klarer meg med den vanlige telefonen.

Anders:           Men når du er ute da?

Øyvind:          Nei, da… det er ikke så farlig, jeg får ikke så mange telefoner.

Anders:           Jaja.

Astrid:            Det er fordi du ikke ringer så mye selv.

Øyvind:          Men jeg trenger ikke så mange telefoner.

Astrid:            Neinei.

Anders:           Det er jævla praktisk, også hvis du plutselig kommer på noe og må ringe til noen. Så har du alltid telefonen der.

Øyvind:          Det er ikke ofte jeg har vært i en slik situasjon. Jeg har aldri savnet mobiltelefon.

Anders:           Du hadde visst hva jeg mente hvis du hadde hatt en telefon selv.

Astrid:            Begynner ikke Friends snart.

Anders:           Var det ikke halv elleve da?

Astrid:            Hvor mye er klokken nå?

Anders:           Kvart over ti.

Astrid:            Et kvarter igjen da. [Kort pause] Ville du ha te, Øyvind? [Gjør seg klar til å reise seg]

Øyvind:          Ja, hvis dere hadde noe…

Astrid:            Selvfølgelig har vi, vi har mange sorter. [Løper ned] Hvilken vil du ha?

Øyvind:          [Roper etter] Samme det.

Astrid:            [Roper] Jeg spør deg når vannet er ferdig!

Øyvind:          Gjør det du?

Anders:           Kvinnfolk.

Øyvind:          [Smiler, vrir seg] Jo…

Anders:           De er så masete. Men vi liker dem.

Øyvind:          [Smiler, ukomfortabel] Joda

Anders:           Hvordan går det forresten med deg og damene?

Øyvind:          Det går greit.

Anders:           Er det noe på gang?

Øyvind:          Næ

Anders:           Drev ikke du på med hun der… hva var det hun het?

Øyvind:          Det ble ikke noe av.

Anders:           Hilde, var det, det?

Øyvind:          Heidi.

Anders:           Heidi var det ja.

Øyvind:          Det er ikke mer det, nå.

Anders:           Hva skjedde?

Øyvind:          Det skjedde ingenting, det ble aldri noe.

Anders:           Hvorfor ikke?

Øyvind:          Næ, hun fant en annen.

Anders:           Helvete. [Kjekt] Sånn går det.

Øyvind:          Ja.

Anders:           Tenk på meg da, som må bo med to stykker, helvete! [Ler] Men nå da, hvordan står du nå?

Øyvind:          Med damene?

Anders:           Ja

Øyvind:          Nei, jeg har ikke noe på gang.

Anders:           Du er fri og frank?

Øyvind:          Jeg er fri og frank.

Anders:           Vi liker det! [Slår »give me five» med Øyvind]

Det er det beste. Gjøre som du vil.

[Astrid kommer opp med et utvalg teposer]

Astrid:            Her har vi, vi har tre sorter, solbær, secret garden og den der, det er en te med røde bær, jeg vet ikke helt hva den heter, du kan velge selv, vi har andre også, men jeg gadd ikke ta med alle. [Øyvind nikker] Vannet står nede. Det koker ikke ennå, men det koker sikkert snart.

Øyvind:          Vi har god tid.

Astrid:            Ja, Friends begynner ikke før om ti minutter.

Anders:           [Zapper] Der er ingenting på kanalene.

Astrid:            Det var så fint at du ville komme i dag, Øyvind.

Øyvind:          Det var bare hyggelig.

Astrid:            Beklager at vi ikke hadde pizza, men jeg… vi pleier alltid ha pizza.

Øyvind:          Jeg hadde spist middag. Det passer bra med te.

Astrid:            Jeg har lyst på te jeg også. Har du lyst på te, Anders? Jeg tok med kopp til deg også.

Anders:           Jeg tar gjerne en kopp te.

Astrid:            Jeg lurer på om Marit kommer. Hun sa hun kanskje skulle komme. Jeg tviler på om hun kommer.

Øyvind:          Hvordan går det med henne?

Astrid:            Fint, hun leser til eksamen hun også. Hun skal ha fryktelig mange eksamener, men de er ikke så store. Det er lenge til hun skal ha dem også, men hun har begynt å lese allerede.

Øyvind:          Det er en stund siden jeg så henne.

Astrid:            Ja, jeg snakket med henne i dag. Hun sa hun kanskje skulle komme.

Anders:           Men Ingvild og Geir, kommer de?

Astrid:            Nei, de kommer helt sikkert ikke. De har blitt så isolert etter at de ble sammen. De holder seg mye for seg selv.

Øyvind:          Ja, dem er det lenge siden jeg har sett.

Astrid:            Men de går ut fortsatt, bare ikke så ofte.

Øyvind:          Det er koselig at de ble sammen.

Astrid:            Ja, og så, så overraskende! Jeg ante ingenting før det var skjedd.

Øyvind:          Sånn er det alltid for meg.

Astrid:            Hva mener du?

Anders:           Det skjer fort når det først skjer. [Astrid ler]

Øyvind:          Jeg får aldri med meg hva som foregår.

Astrid:           [Ler] Nå må jeg se om tevannet koker. [Går]

Anders:           Men du har ingenting på gang?

Øyvind:          Ingenting for øyeblikket.

Anders:           Jaja, det dukker nok opp noe,

Øyvind:          Det gjør nok det.

Anders:           Hvor står du egentlig i det spørsmålet?

Øyvind:          Hm?

Anders:           Satser du må kjærester, eller satser du på one night stand?

Øyvind:          Jeg vet ikke, jeg har ikke tenkt så mye på det.

Anders:           Ikke tenkt på det!?

Øyvind:          Jeg har tenkt litt, men ikke…

Anders:           Du må bestemme deg for hva du vil. Ellers blir det ingenting,

[Astrid kommer gående]

Øyvind:          Jeg har tradisjonelt vært på jakt etter kjæreste, men nå vet jeg ikke lenger.

Astrid:            Hva er det, dere snakker om.

Anders:           Om damer [Ler], selvfølgelig.

Astrid:            Menn altså. Se her Øyvind, velg en pose nå, så skal jeg helle i for deg. [Øyvind velger pose. Astrid heller.] Hvilken pose vil du ha, Anders? [Anders tar en annen pose, Astrid heller.] Så tar jeg den siste. [Hun gjør det, og heller til seg selv]

Anders:           Denne teen var jævla god.

Astrid:            Ja, hvilken var det du tok? Ja, den er kjempegod.

Øyvind:          Bra te.

Astrid:            Synes du det? Bare drikk.

Begynner det snart.

Anders:           Det er bare reklamen igjen nå.

Astrid:            Skal vi skru opp lyden? [Hun gjør det]

Anders:           Denne reklamen for Phillips er jævla bra. Følg med nå hvordan produktet blir presentert, se! Det er så jævla bra. Og så kommer damen! Fy faen! Hun gjør reklamen verdt å følge med i. Og det hele er over på et halvt minutt. Amerikanerne er jævla bra på reklame. De treffer målgruppen så sinnsykt.

[Astrid ler av avslutningen på reklamesnuttene]

Astrid:            Nå begynner det! Snart.

Vi må bare se trailerne først.

Anders:           TV2 må ramme inn reklamen for andre merker, men reklamen for seg selv kan de sende når som helst. Det er derfor de gjør det.

Astrid:            [Om en programleder som reklamerer for sitt program] Hun der liker jeg ikke.

[Om en film] Har du sett den filmen Anders?

Anders:           Jeg tror det.

Astrid:            Var den bra?

Anders:           Jeg husker ikke.

Astrid:            [Til Øyvind] Har du lyst på mer te?

Øyvind:          Jeg har ikke drukket opp.

Astrid:            Bare si fra hvis du vil ha mer. Jeg kan koke mer vann også.

Øyvind:          Takk skal du ha.

Astrid:            Bruker du sukker i teen!

Øyvind:          Nei, jeg pleier ikke ha det.

Astrid:            Jeg glemte å spørre. Beklager, vi bruker ikke sukker i teen her hos oss, og da er det så vanskelig å huske at andre kanskje gjør det.

Øyvind:          Jeg gjør ikke det.

Astrid:            Jeg er så lei meg.

Øyvind:          Det er en ganske pussig episode da jeg sluttet å bruke sukker…

Astrid:            Nå begynner det!

Anders:           Wha-o [Skrur opp lyden. Astrid og Anders danser til intromelodien. Astrid ler og kommenterer karakterene, Anders har også utrop]

Astrid:            Denne episoden har jeg ikke sett.

Anders:           Selvfølgelig, det er helt nye episoder.

Astrid:            Ja, men jeg er lei av å se episoder i reprise.

[De ser. Astrid er den første som ler. Anders ler rett etterpå. Astrid ser bort på Anders, så på Øyvind. Øyvind smiler. De sitter. Anders lener seg frem, smiler forventningsfullt. Kaster seg tilbake og ler kort. Astrid rister på hodet. Øyvind ser på Astrid. Astrid ser på TV. Øyvind ser på Anders, Anders ser på Astrid før han ser på TV. Øyvind ser i taket før han ser på TV. Astrid ler litt, så ler hun sterkere. Da ler Anders også. Øyvind smiler, Anders ser på ham og han humrer. Astrid ser på ham og han på henne. Hun ser på TV igjen. Astrid puster og ser seg litt rundt. Anders slapper også av et kort øyeblikk, så følger de med igjen.

                        Astrid bygger seg opp til et voldsomt latteranfall.

                        Øyvind forsyner seg med mer te.

Anders sitter frem og tilbake i stolen, rister på hodet av og til, kikker bort på de andre, ler. Astrid sitter nokså stille, ler oftest av de tre, tar seg til hodet av og til og sier nei. Øyvind sitter helt stille, smiler når noen ser på ham. Dette varer lenge.

Programmet slutter]

Anders:           Jævla kult.

Astrid:            Det var en bra episode.

Anders:           De er alltid bra.

Astrid:            Ja, denne var ikke spesielt bra.

Anders:           Akkurat som vanlig.

Astrid:            Hva er det som kommer nå? [Ser i programbladet] Ingenting. [Øyvind sitter der]

Anders:           Sjekk de andre kanalene. [Astrid sjekker. Øyvind tar en slurk av teen]

Astrid:            Det er debattprogram på NRK.

Anders:           Herregud!.. Vi skulle leid film. Jeg har jævla lyst til å se film nå.

Astrid:            Skal vi leie én?

Anders:           Det er så jævla langt å gå.

Astrid:            Ja, vi skulle gått tidligere.

Anders:           Det var du som ikke ville.

Astrid:            Ja, men da trodde jeg at jeg skulle bli sliten. Nå er jeg opplagt.

Anders:           Du blir alltid opplagt av Friends.

Astrid:            Ja, jeg vet det. Det er yndlingsserien min.

Øyvind:          Jeg lurer på om jeg skal komme meg hjem.

Astrid:            Skal du hjem allerede?

Øyvind:          Ja, jeg må opp i morgen.

Astrid:            Det må jeg også. Å, som jeg gruer meg. [Anders setter på musikk] Hva er det du setter på?

Anders:           Sovemusikk. D’sound.

Astrid:            Og jeg som var så våken [Ler]

Anders:           Det blir ikke mer av denne dagen her.

Astrid:            Hvor mye er klokken?

Anders:           Halv tolv.

Astrid:            Det er for tidlig å legge seg.

Anders:           Fy faen så deilig det hadde vært å ha en film her.

Astrid:            Det er for sent å leie.

Anders:           Det er ikke for sent. Men vi har ikke lyst.

Astrid:            Vi gidder ikke. [Ler]

Øyvind:          [Reiser seg] Jeg tror jeg må gå.

Astrid:            Nei, vent litt til.

Øyvind:          Nei, nå må jeg gå.

Astrid:            Det var dumt. Det hadde vært kjekt om du kunne vært her litt til.

Øyvind:          Ja, men jeg må komme meg hjem.

Astrid:            Må du det?

Øyvind:          [Går, hilser til Anders, Astrid følger ham ut.]

Astrid:            Det var kjempekjekt du kom, ringer du meg i morgen, eller en av dagene?

Øyvind:          Vi snakkes i hvert fall.

Astrid:            Ja, det gjør vi. Ha det bra da, Øyvind.

Øyvind:          Ha det.

Astrid:            Ha det.

[ Anders legger seg tilbake i stolen og lukker igjen øynene et øyeblikk. Astrid kommer tilbake.]

Der gikk han.

Anders:           Hyggelig fyr.

Astrid:            Ja, jeg er veldig glad i Øyvind.

Jeg lurer på hva jeg skal finne på.

Anders:           Det er ikke mye å finne på.

Astrid:            Nei, kanskje jeg kunne ringe… nei, jeg vet ikke hvem jeg skal ringe.

Anders:           Kan du ikke ringe Steinar igjen?

Astrid:            Nei, hva skal jeg ringe ham for?

Anders:           Det var bare et forslag.

Astrid:            Det var et dårlig forslag.

Anders:           Det kunne ikke jeg vite.

Astrid:            Jeg har jo snakket med ham i dag.

Anders:           Du kunne ha snakket med ham en gang til.

Astrid:            Nei.

Anders:           Nei vel.

Astrid:            Hvorfor har ikke Karen kommet hjem?

Anders:           Kanskje hun er ute.

Astrid:            Mener du sånn, »ute», ute?

Anders:           Ja, kanskje hun tok seg noen øl etter møtet.

Astrid:            Det er nok det hun har gjort. Nå fikk jeg lyst på øl.

Anders:           Vi har ikke øl.

Astrid:            Nei, ikke sånn, jeg fikk lyst til å gå ut og ta meg et par øl ute.

Anders:           Kanskje Steinar vil være med.

Astrid:            NEI. Jeg har ikke tid! Og jeg vil ikke gå ut med Steinar.

Anders:           Nei vel.

Astrid:            Jeg har bare lyst til å være med ferdig med eksamen slik at jeg får tid til å gå ut med venner igjen.

Anders:           Var det torsdagen du skulle ha eksamen?

Astrid:            Ja.

Anders:           Da kan du gå ut etterpå.

Astrid:            Ja, det gleder jeg meg til. Jeg har så lyst til å få meg et liv igjen. Nå er det ingenting.

Anders:           [Trykker videre på CD] Denne sangen er jævla kjedelig.

Astrid:            Har Espen gått ut?

Anders:           Han burde sagt fra.

Astrid:            ESPEN!

Anders:           Hysj, kanskje han har lagt seg.

Astrid:            Allerede?

Anders:           Ja, han har ikke vært seg selv i det siste.

Astrid:            Jeg har lyst til å legge meg jeg også.

Anders:           Du som var så våken.

Astrid:            Men nå er jeg trett.

Anders:           Du blir jævlig søvnig av den D’sound musikken.

Astrid:            Ja, det er nok det som gjør det.

Anders:           Og nå det store spørsmålet: Vil du fortsette å være søvnig, eller vil du bli våken?

Astrid:            Jeg vil… jeg vet ikke.

Anders:           For hvis du vil være våken så har jeg den rette musikken… [finner den rette musikken] her!

Astrid:            Jeg vil ha musikk som setter meg i akkurat det humør jeg vil være i.

Anders:           Det er greit. Du må bare si hvilket humør det er.

Astrid:            Jeg vet ikke.

Anders:           Du må bestemme deg.

Astrid:            Kan vi ikke snakke om noe annet?

Anders:           Skal jeg bestemme for deg?

Astrid:            Sett på hva du vil, jeg skal snart legge meg.

Anders:           Da hører vi på D’sound.

Astrid:            Greit.

Anders:           Få se det programbladet. [Astrid sender det] Det er faen meg ingenting.

Astrid:            Hva?

Anders:           Ingenting som er verdt å se, i hele kveld.

Astrid:            Kan du ikke bare skru av TV’n da.

Anders:           [Gjør det] Vi skulle hatt parabol. Så hadde vi sluppet å leie filmer. Alle filmene kommer uansett på kanal+.

Astrid:            Vi hadde sett for mye TV, Anders.

Anders:           Det hadde vi ikke. Vi hadde sett bedre TV.

Astrid:            Jeg må ta en telefon før jeg legger meg, så jeg kommer i bedre humør.

Anders:           Er du i dårlig humør?

Astrid:            Ikke egentlig. Jeg er bare blitt litt slapp, skjønner du hva jeg mener?

Anders:           Det har vært en lang dag.

Astrid:            Jeg må skaffe meg flere venner.

Anders:           Hvor la jeg mobiltelefonen [leter etter den]

Astrid:            Jeg har ringt til Ingvild og Marit, og til Øyvind, og jeg har snakket med Steinar. Hvem andre?

Anders:           Vent litt…

Astrid:            Jeg må ta meg bedre av vennene mine.

Anders:           Jeg tror jeg la den nede. [Går ned, kommer tilbake] Jeg hadde rett. [Begynner å fikle med den]

Astrid:            Hvem skal jeg ringe til?

Anders:           Steinar.

Astrid:            Nei, han har jeg snakket med.

Anders:           Marit.

Astrid:            Hun også.

Anders:           Ingvild.

Astrid:            Hun også.

Anders:           Harald.

Astrid:            Nei, jeg kan ikke ringe til ham.

Anders:           Hvorfor ikke?

Astrid:            Han kjenner jeg ikke så godt.

Anders:           Vent litt… jeg tror jeg har det!

Astrid:            Hva er det?

Anders:           Hvordan du skal koble deg opp på mailinglist [trykker entusiastisk].

Astrid:            Jeg kan ringe Ann Beate. Nå er det lokaltakst over hele landet, så det blir ikke dyrt engang.

Anders:           Lurer på om det gikk.

Astrid:            Kan du sjekke det?

Anders:           Vet ikke. Jeg tror jeg må vente til det kommer en melding.

Astrid:            Det kan vel ta litt tid.

Anders:           Nei, det går fort. Det skjer mye.

Astrid:            Men det skjer ikke noe i dag.

Anders:           Nei. Jeg skulle likt å finne ut om det gikk.[tenker. Trykker. Astrid ringer. Astrid legger på.]

Astrid:            Hun var ikke hjemme.

Anders:           [Får tekstmelding] Det gikk ikke.

Astrid:            Hvordan vet du det?

Anders:           Jeg spurte Jan Egil.

Astrid:            Du må spørre ham hvordan du skal gjøre det også.

Anders:           Det haster ikke så jævlig. [trykker]. Jeg tror funksjonen ligger her et sted. [De sitter]

Astrid:            Jeg må få meg kjæreste,

Anders:           Skal du ha kjæreste nå?

Astrid:            Ja, jeg må få meg et liv.

Anders:           Jeg foreslår Øyvind.

Astrid:            Nei, han er i vennskapssonen.

Anders:           Steinar:

Astrid:            Nei, er du gal?

Anders:           Hvem da?

Astrid:            Nei, jeg vet ikke. [Musikken stopper]

Anders:           Der stoppet musikken.

Astrid:            Du verden så fort det går.

Anders:           Sett på noe du.

Astrid:            Ja. [Gjør det ikke]

[Pause]

Astrid:            [Går og tar telefonen. Ringer] Hei, det er Astrid… [Snakker. Anders trykker. Som i begynnelsen.]

***********   SLUTT ***************

Eivind Salen

Versjon 1:       Julen 1999

Stykket bør bli lenger og enda mer langtekkelig. Astrid bør kommentere mer av interiøret. Kanskje bør hun lure på om blomstene visner. Sekvensen der Anders får telefon bør strykes, eller skiftes ut med en hyggeligere. Det bør tydeligere frem at karakterene er vellykkede, det bør skjules at de blir gjort narr av. Besøket kan vare lenger, og Øyvinds humørskifte er utydelig. Det er også umulig å ane at tiden før Friends var den beste. Kanskje bør avsløringen av Øyvinds damefadese flyttes.

Det var mange forslag. Jeg skriver ut fordi jeg vil ruge på det, se om det er verdt å gjøre disse endringene, eller om det er greit nok som det er.