Kategoriarkiv: Egen dramatikk

Kaspar, av Eivind Salen

Jeg tar med et siste av mine tidlige teaterstykker. Dette ble satt opp av Studentteateret immaturus på deres Dramatikk 2002, tror jeg det var, mest som fyllstoff. Det er et lite eventyr om pilfinken Kaspar, og hans veldige lyst til å fly på bekostning av andre ting i livet. Det er liksom dramatisert, ved at det blir lagt i munnen på Valdemar, som sitter og har en samtale med Egon.

* * *

Kaspar

En enakter av Eivind Salen

 

Medvirkende:             Egon,  Valdemar

 

Valdemar sitter. Egon sitter. Valdemar er trist. Egon har matpakke. De sitter en stund. Egon styrer med matpakken.

 

Egon:              Jajajaja. [Tid]  Vil du ha en brødskive av meg, Valdemar.

Valdemar:       Nei, takk.

Egon:              Hva er det med deg i dag? Du virker så trist.  [Valdemar nikker] Hva er galt?

Valdemar:       [Slår seg på hodet] Samvittigheten. Samvittigheten, Egon.

Egon:              Ja, den har vi problemer med noen og enhver av oss. [Valdemar nikker] Er det noe jeg kan hjelpe med?

Valdemar:       [Rister på hodet.] Det tviler jeg på.

Egon:              Vil du fortelle meg hva det er.

Valdemar:       Ja, du kjenner meg ganske godt, etterhvert, ikke sant, så du vet at jeg er veldig glad i duer.

Egon:              Ja, du pleier å mate dem.

Valdemar:       Jeg mater dem hver dag. Og mens jeg mater dem, pleier jeg alltid å fortelle dem en liten historie. Det setter dem i så godt humør, og så flyr de ikke fra meg.

Egon:              Du er en god mann, du, Valdemar.

Valdemar:       Å, jeg vet ikke det, Egon, jeg tror ikke duene vil være enig med deg. For i dag har jeg gjort duene ordentlig nedfor.

Egon:              Har du?

Valdemar:       Ja. Jeg fortalte dem nemlig en trist historie, og det triste budskapet smittet over på duene. Det så jeg helt tydelig. De gikk rundt, og var helt bedrøvet, de nikket med hodet, opp og ned, og visste ikke hva de skulle gjøre, så det ut til. Og noen av dem ville ikke spise så mye som de pleier, og.. og så var det ikke mer mat igjen, og så fløy de.

Egon:              Oisan.

Valdemar:       Nettopp. Det er det som er så ille! Nå er de vekk, og jeg kan ikke gjøre godt igjen det jeg har gjort galt! Det er det som er så forferdelig. Jeg har satt duene i dårlig humør, og kan ikke muntre dem opp igjen. For nå er de ikke her.

Egon:              Hvor lenge pleier dårlig humør vare med duer?

Valdemar:       Lenge.

Egon:              Samme her.

Valdemar:       Hva?

Egon:              Jeg pleier også å være i dårlig humør lenge, når jeg er blitt ordentlig nedfor.

Ble duene ordentlig nedfor?

Valdemar:       Ikke plag meg, Egon! Ikke gjør det verre enn det er!

Egon:              Jeg mente ikke å plage deg, Valdemar. Jeg vet hvordan du har det.

Valdemar:       Langt i fra. Du vet ikke hvor glad jeg er i duer. Jeg tenker på dem hele tiden. Nå flyr de omkring, nedfor og tiltaksløse, det er slutt alt i hop.

Egon:              Ikke ta sorgene på forskudd, Valdemar. Kanskje alt vil ordne seg til det beste, det gjør det som regel.

Valdemar:       Alt er slutt.

Egon:              Tenk på noe som er gøy.

Valdemar:       Duer.

Egon:              Tenk på noe du har blitt glad for.

Valdemar:       Duer.

Egon:              Tenk på… Jeg tror du er ute å kjøre, Valdemar.

Valdemar:       Å, Egon, hva skal jeg gjøre?

Egon:              Jeg skal hjelpe deg.

Valdemar:       Vil du det?

Egon:              Ja, folk som oss må holde sammen, Valdemar. Vi må hjelpe hverandre. Nå skal

jeg hjelpe deg. Fortell nå.

Valdemar:       Hva da?

Egon:              Du må fortelle historien, så jeg kan sette meg inn i hva som er problemet. Etterpå skal vi nok klare å finne en løsning.

Valdemar:       Nei, det vil jeg ikke Egon. Jeg vil ikke sette flere av vennene mine i dårlig humør. Jeg har ikke så mange venner å ta av.

Egon:              Jeg lover å beholde humøret.

Valdemar:       Nei, det er umulig.

Egon:              Joda, det er fullt mulig, det skal jeg klare.

Valdemar:       Det nytter ikke å si det der, Egon. Jeg vet at du ikke klarer det.

Egon:              Jo, hvis jeg forsøker av alle krefter, så går det, hvis jeg konsentrerer meg alt jeg kan. Se her hvor flink jeg er til å konsentrere meg.

[Konsentrerer seg]

Valdemar:       Joda, jeg ser det. Det der kan du.

Egon:              Vel, så kan du fortelle.

Valdemar:       Javel, men jeg advarer deg, du vet ikke hva du gjør, dette er en skikkelig trist historie. [Gjør seg klar til å fortelle] Det var en gang en liten pilfink som het Kaspar. Han hadde veldig lyst til å lære å fly. «Pippip, pip, nå er jeg blitt en halv, én og halvannen uke gammel,» sa han til foreldrene sine, etter som tiden gikk, «det får holde, lær meg å fly så jeg kan komme meg bort herfra.» «Nei, nei, nei, Kaspar, du er altfor utålmodig, en halv, én og halvannen uke er for lite,» svarte pilfinkfar, «du må vente til du blir litt eldre. Ellers vil du falle ned og slå deg i hjel eller bli spist opp. Bøøøh….» Slikt snakk! Man skulle i det minste vente litt støtte fra Kaspars jevnaldrende brødre, men neida, de nikket og var enige i alt pilfinkfar sa, de var ikke selvstendige i det hele tatt. Da Kaspar ikke fikk lov da han var to uker gammel heller, bestemte han seg for å gjøre noe med det på egen hånd, eller på egen vinge, som det heter på fuglespråket. «Nå skal jeg fly», sa Kaspar til brødrene sine, og krabbet bortover mot hullkanten, «farvel!» Men den gikk ikke! Brødrene kastet seg over ham og hakket og trampet på ham, fordi han var så ulydig og fordi det alltid er kjekt å hakke og trampe litt på noen. Blodig og sår måtte Kaspar finne seg en plass lengst inne i redet, og nå passet brødrene på. Hver gang han beveget seg, fikk han et nebb i siden, i tilfelle han var på vei ut. Skulle det bli noe flyving under disse forholdene, måtte Kaspar bruke list.

Egon:              Skynd deg å fortelle!

Valdemar:       Hysj. Nå skal du høre hva planen gikk ut på. Neste gang foreldrene kom med mat, «pip, pip,» latet Kaspar som om han også pep og tryglet om et insekt, inntil de andre var blitt så opptatt av seg selv at de glemte ham. Da kravlet han bortover mot kanten av hullet, snek seg opp, og kunne se ut i hele verden. Det var mye større enn han hadde forestilt seg, men det var ingenting å somle etter, han kunne når som helst bli oppdaget. – Nå kommer jeg! ropte han, og kastet seg utfor. Det gikk kjapt nedover med ham. Han flakset med vingene så godt han kunne – nedover gikk det. Han flakset enda fortere, og enda litt til, det gikk fortsatt nedover. Til slutt flakset han så fort at vingene gikk akkurat som på en bie, og nå ble Kaspar veldig redd, for nå var bakken veldig nærme, og veldig stor og veldig farlig, og noen hjelp var ikke å tenke på, for brødrene og pilfinkforeldrene satt i redet, pep og skrek og spiste mat. «Pippip, pip,» skrek Kaspar, «pipipipip!» skrek han av alle krefter, det betyr «jeg vil leve, jeg vil leve!» Og øynene ble større enn hele hodet, og nebbet gikk opp og ned, og vingene gikk opp og ned, og til og med føttene gikk opp og ned, alt gikk opp og ned. Kaspar selv også. Han hadde så inderlig lyst til å leve, at han fant frem til flere krefter enn han egentlig hadde, og klarte å vifte vingene enda litt fortere. Det gikk så fort at til og med en kolibri ville blitt imponert. Og sannelig ble ikke farten bremset. Da ble han så glad at han fikk enda flere uante krefter, og uten at det skulle være mulig, fløy han tilbake til redet, der han satte seg sammen med de andre og tryglet om en insektbit. Ingen av de andre fikk med seg hva som hadde foregått, og Kaspar fortalte det ikke til noen.

Egon:              Det var jo ikke så trist.

Valdemar:       Nei. Dette kunne vært en lykkelig liten historie.

Egon:              Hva var det som hendte videre da?

Valdemar:       Tiden gikk. Ungene vokste og foreldrene var stolte av dem. – Det er noen flotte barn vi har, sa pilfinkfar til pilfinkmor, og pilfinkmor smilte med nebbet og strøk pilfinkfar over halsfjærene med hodet sitt, – det visste hun han likte godt! – La oss lære dem å fly, sa de til hverandre. De tok sjansen på å lære dem det et par dager før tiden. Noen av brødrene fikk kalde føtter, og krøp lengst mulig inn i redet i hullet i treet, og sa at de var syke og i dårlig form, og at det passet dårlig å fly akkurat nå. Men for Kaspar passet det så bra at han spurtet opp til hullkanten. Nå skulle det skje! Han ristet på de brune, små vingene sine, kjente de fungerte, åhå-hå!, det var deilig! – Nå kommer jeg! ropte han igjen, og kastet seg utfor enda en gang. I begynnelsen gikk det helst nedover denne gangen også, men nå var far der og passet på, og mor satt på en grein i nærheten og ropte «Bravo!» Og Kaspar var så lykkelig at han kunne ikke la være å le. Han landet på en kvist lenger nede, og faren landet også og var så opphisset at han knapt kunne trekke pusten. – Strålende! Strålende Kaspar! ropte han, – du har krefter så det holder! Hvis du bare tar det litt mer med ro, så vil det gå bra med deg. – Bravo! hørte Kaspar moren rope. -Bravo! Bravo!

Egon:              Nei, men, Valdemar! Dette er jo en ordentlig solskinnshistore.

Valdemar:       Desto verre, desto verre…

Egon:              Hvordan det?

Valdemar:       Det ender helt skrekkelig.

Egon:              Det tror jeg ikke noe på.

Valdemar:       Hør da. Kaspar fløy omkring høyt oppe i luften. Dette var noe annet, enn å sitte å se rett inn i veggen, der hjemme. Det var dette livet han ville leve. Her var han fri og lykkelig. Og enda lykkeligere ville han vært hvis han var enda høyere oppe, det var tankegangen hans. Derfor fløy han hele tiden videre oppover, opp, opp, opp. Det utviklet seg etterhvert til meget store høyder, svimlende høyder, her ville han være. Eller lite grann høyere, der ville han være. Han måtte bare fly litt til. Men nå begynte det å bli kaldt og tynt med luft, det var vanskeligere å fly her oppe i høyden, det kostet krefter og talent. Kaspars vinger gikk seigere nå, man kunne se det på ham, han måtte anstrenge seg for hvert vingeflaks, han pustet og peste, svetten piplet seg frem og størknet på den lille fuglekroppen hans, det var tøffe forhold for en liten pilfink. Å, kunne han bare klare det, kunne han bare fly litt til, det var ikke langt igjen nå, et lite stykke, bare. Han fløy, han fløy virkelig, det gikk oppover, han var fristet til å snu, men gav seg ikke, han skulle til topps og dit kom han. Med dette hadde han bevist at han var unik, han var en enestående fugl når det gjaldt flyvning. Dessverre hadde han ikke tid til å gjennomleve suksessen fullt ut, slik han hadde tenkt, for det var så kaldt der oppe på toppen at han ristet og skalv, og luften var så tynn at han hikstet og pustet, det var svært anstrengende, og det var ingen til å klappe for ham eller rope bravo til ham heller, det var ingen andre pilfinker der oppe. – Jaja, tenkte han, – det var dette jeg ønsket meg, og nå har jeg klart det. Jeg får fly ned og fortelle det til noen.

Egon:              Faller han ned og slår seg i hjel? [Valdemar svarer ikke] Ja, der har vi det, det er typisk deg, fortelle en slik historie, og tro den er trist. Men jeg skal si deg en ting, dette er ikke trist i det hele tatt. Kaspar levde livet fullt ut, han opplevde alt han ville og kom helt til toppen, hva mer kan noen forlange? At han faller ned og dør, får være det samme, alle skal vi dø en gang, haha, nei, dette rører du ikke meg med. At duene synes dette er trist, viser bare hvor dustete fugler kan være.

Valdemar:       Egon! nå skuffer du meg. En due ville aldri latt seg gripe av en fortelling som det der.

Egon:              Hvorfor sier du det, da?

Valdemar:       Sier det, sier hva da?

Egon:              Ja, du skryter sånn av å ha fortalt duene en trist historie, slik at de har blitt bedrøvet og nedstemt og bla, bla, bla. Det er bare tull!

Valdemar:       En due ville aldri blitt bedrøvet av en historie som dette her, sier jeg. Den ville bare fornøyd konstatere at der døde Kaspar, hva raker det meg? – Ingenting. Og så ville den gumle videre på peanøttene jeg serverer.

Egon:              Kurr, kurr, kurr, de skjønner seg ikke noe på livets virkelige utfordringer. De skjønner ikke hva livet dreier seg om.

Valdemar:       Gjør du det, da?

Egon:              Nei, for tenk jeg gjør ikke det, jeg skjønner bare at man ikke skal fly høyere hele tiden, det er ikke nødvendig å fly høyere hele tiden. Det ser man av historien til Kaspar, slik sett er den lærerik. Det er kanskje noe å tenke på for oss også, det. Men trist? Ikke tale om!

Valdemar:       Man kan ikke lære noe som helst, og historien er kjempetrist. Du har ikke hørt den ferdig.

Egon:              Jaså.

Valdemar:       Kaspar overlevde, for eksempel.

Egon:              Gjorde han?

Valdemar:       I beste velgående.

Egon:              Du har holdt meg for narr.

Valdemar:       Det er du som har holdt meg for narr.

Egon:              Sludder.                      [De sitter og furter]

Valdemar:       Du lovte å ikke bli sur.

Egon:              Dette er noe annet.                 [Fortsatt furting]

Valdemar:       Litt av en hjelp du hadde å tilby.

Egon:              Kan du holde opp med å… Så fortell resten da, hvis det er så om og gjøre.

Valdemar:       Jeg kan ikke fortelle når du er sur som gammel melk.

Egon:              Jeg – er – ikke – sur.

Valdemar:       Neivel, men jeg er helt ute av stemning, jeg kan ikke fortelle mer.

Egon:              Du lovte å fortelle en historie, nå er jeg spent på hvordan det går.

Valdemar:       Pøh.

Egon:              Hør her, Kaspar fløy så høyt som ingen har kommet før, og så fløy han ned igjen, sprell levende. Fortsett. [Stille] Og helt fra han var barn hadde han drømt om dette, og nå gikk drømmen i oppfyllelse. Fortsett. [Stille] Nei, men kan du ikke bare se til å fortelle videre, så blir vi ferdige med dette.

Valdemar:       [Etter en vurderingspause] Hør etter da. Da Kaspar kom ned igjen, hadde de andre pilfinkene flydd fra seg. De var nå opptatt med andre ting. To og to sveipte de over skog og åker, på jakt etter en hul trestamme, eller et annet sted de kunne lage seg et lite rede å skjule seg i. Når de fant seg et skjulested var fremtiden bortimot sikret. Da kunne hannen med rette bruse med vingene, og hunnen kunne kvitre og late som om hun beundret ham. Da bruste han enda mer, og da beundret hun ham virkelig, for han var jo så kjekk. I dette øyeblikket var de så lykkelige at de trodde ikke livet hadde mer å gi, men så hadde det visst det allikevel. De parret seg, og den slags type ting, som vi to aldri kommer skikkelig i gang med, og så fikk de egg og unger og alt det der, de fikk andre ting å tenke på.

Alt dette skjedde mens Kaspar fløy og hadde det moro oppe i høyden. Da han kom ned var det for sent. Han var blitt så gammel og forresten så uansvarlig at det var ingen som ville ha ham. Han var spolert. Kaspar satte seg i toppen av et furutre, der ble han værende. – Nå kommer jeg, sa han på spøk, da han landet. Å, hvor alt sammen var fortvilet. Kaspar satt i treet, han ville synge, men det gikk ikke. Pilfinker kan ikke synge. Det eneste som var noe i sangen, var innlevelsen, den hadde en viss kunstnerisk verdi. Ellers var alt sammen middelmådig. Jeg kan godt sangen for deg, for jeg har fått den oversatt:

 

Den som hører, her er min sang

            Jeg pleide å være lykkelig en gang.

            Jeg pleide å fly og å være glad

            Jeg pleide å ha det bare bra.

            Dette var alt jeg tenkte på.

            Det skal jeg si jeg angrer nå.

            For i dag har jeg ikke annet å gjøre

            Enn å synge min sang, for den som vil høre.

           

Så var det ikke mer i sangen. Og ikke mer i historien.

Egon:              Huff…

Valdemar:       Tenk hvordan duene har det.

Egon:              Jeg foreslår at du lokker dem tilbake med litt mat, og så forteller du dem en glad historie.

Valdemar:       Duene kommer ikke i godt humør så enkelt.

Egon:              Tror du ikke de vil bli glade av å høre en glad historie?

Valdemar:       Nei.

Egon:              Huff da… da må du jo… nei, du må fortelle en glad historie, det går helt sikkert bra… da blir de glade.

Valdemar:       Du undervurderer dem.

Egon:              Hva? Nei, nå synes jeg du er vanskelig. Alt er ikke så gærnt som det ble for Kaspar. Se for eksempel hvordan det gikk med brødrene hans, gikk det dårlig med dem kanskje? Nei, de fant seg kjæreste og giftet seg og ble lykkelige som alle andre… Huff…

Valdemar:       Å, hva skal vi gjøre Egon?

Egon:              Kanskje en skvett vann? [tar en vannflaske opp fra sekken, drikker] Du må arbeide med saken, Valdemar, vi må…

Valdemar:       Vi kan ikke gjøre noen ting. Det er det som er fælt.

[Egon begynner å spasere frem og tilbake for å tenke. Stopper]

Egon:              Se så! Der er det gjort, jeg er i godt humør igjen.

Valdemar:       Du skifter humør som en virvelvind.

Egon:              Nettopp! Der har du noe å lære, det nytter ikke å grave seg ned i mismodigheten slik du og Kaspar har for vane, da blir alt bare verre.

Valdemar:       Du aner ikke hva du snakker om.

Egon:              Kanskje ikke, men mitt gode humør er i behold. For en vakker dag vi har i dag! Jeg tror kanskje jeg skal lære meg å… det hadde passet med en ny hobby.

Valdemar:       Du er dum.

Egon:              Nei, men Valdemar…

Valdemar:       Jeg gidder ikke snakke mer om det.  [De sitter]        Duene ble ordentlig nedfor. Det er det som er saken.

Egon:              Snakker du om de dumme duene ennå? Jeg får vondt i hodet av deg.

Valdemar:       Du har jo sagt det samme selv, når man blir ordentlig nedfor, så varer det lenge, det sa du, eller noe sånt.

Egon:              Har jeg sagt det?

Valdemar:       Det har du sagt, og det har du rett i.

Egon:              Huff da. Det var ikke noe morsomt dette. [De sitter litt] Vi kan ikke sitte her og være misfornøyde, vi to, se her, ta en brødskive, jeg har en igjen, den kan du få. Eller den kan vi dele. [deler og spiser sin halvdel] Nam! Den var helt herlig! Smak – vil du ikke ha? Huff, du setter alle i dårlig humør, sånn som du oppfører deg. Snart stikker jeg av, og hvor skal jeg da gjøre av meg? [De sitter]

Valdemar:       Vi må holde sammen, Egon, du må ikke gå.

Egon:              Å, Valdemar, hva skal vi gjøre?

Valdemar:       Vi må forsøke å bli venner igjen, vi må holde sammen. Slike som oss, er nødt til å holde sammen. Hvis vi to skulle bli uvenner… nei, det går ikke.

Egon:              Jeg har da aldri vært uvenn med deg, Valdemar, det må du ikke tro.

Valdemar:       Og jeg har aldri vært uvenn med deg, Egon..

Egon:              Det skal ikke skje, heller.

Valdemar:       Nei, det skal ikke skje.

Egon:              Det er da noe.

Valdemar:       Ja [Ler]… det er da noe.

 

[Egon spiser resten av brødskiven]

 

Eivind Salen

Ver I:                          Høst’99-Jan2000        Ver II:             Påske 2000

Modifikasjoner:          Des2000                     Ver III:           Mai/Jun’01      + Modifikasjoner

Forkortet:                   Sep/Okt’01

Bestefars antikvariat

Denne teksten var ment for oppføring. Det var teatertruppen Trang Trikot, som egentlig drev med Teatersport, som skulle sette den opp. Om jeg ikke husker feil, skulle Håkon D spille Bestefar, jeg skulle være Brian, Astrid ME skulle være Elise K. Tang, Marte HB være Marte, og Frode B skulle være advokaten Karl Kent. Jeg skriver ikke ut hele etternavnene her, det får være måte på. Stykket ble aldri noe av, om jeg ikke husker feil, så var noe av årsaken at Frode kom inn på Teaterhøyskolen, og måtte flytte. Det kan godt være stykket aldri ville blitt uansett. Og det er kanskje like greit.

Det må med til historien at jeg hadde et slags oppdrag, jeg skulle skrive om big business og storfinans, hvordan de kontrollerer verden. Og selv om stykket kanskje ender godt, er det likevel de som kontrollerer. Cirka.

* * *

Bestefars Antikvariat.

Et enkelt teaterstykke av Eivind Salen

Med:   Bestefar Rukle Rolfsen          Innehaveren, en gammel mann nær pensjonsalder

Elise K. Tang                         Forlegger i forlaget Kjempehaug.

Brian Tang                             Hennes mann

Marte                                      Skoleelev

Karl Kent                               Advokat og Siviløkonom i ett, ung.

I tillegg kommer en medarbeider blant publikum.

Sceneanvisning:

Handlingen finner hovedsakelig sted i antikvariatet til Rukle Rolfsen. Noen scener foregår i lokalene til forlaget Kjempehaug, noen scener foregår utendørs. En scene foregår i bestefars leilighet.

Den perfekte scenen for dette stykket, har to etasjer. Den nederste er for antikvariatet, den øverste for forlaget Kjempehaug. Om dette ikke er teknisk mulig, må antikvariatet og forlaget ha hver sin ende av scenen. Det må la seg gjøre å hurtig skifte fokus fra antikvariat til forlag. Antikvariatet bør med enkle håndgrep kunne gjøres om til Bestefars leilighet. Antikvariatet bør heller ikke ha så mye sceneplass at det stjeler fokus fra utendørsscenene. Det er en fordel med en forhøyning til forlagssjefen.

 

Antikvariatet er innredet som antikvariat pleier å være innredet, bare koseligere og enda mer gjestfritt. Det må være stoler for folk som vil sitte. Forlagslokalene har ingen innredning, de er kynisk sterile. Utendørsscenene er uviktig innredet.

 

Publikum:

Hver publikummer får utdelt en bok ved inngangen . Denne skal leveres i annen akt.

Akt I

Scene 1: Antikvariatet

Viser antikvariatet der Bestefar sitter for seg selv og blar i en bok. Etter en tid kommer Marte inn døren.

Marte:             Hei, Bestefar!

Bestefar:         Hei, Marte, så koselig at du stakk innom i dag.

Marte:             Jeg stikker nå innom hver dag.

Bestefar:         Det er koselig hver dag også. Skjedde det noe spennende på skolen i dag?

Marhte:           Ja, jøss! Først holdt jeg på å komme for sent, men det var fordi jeg hadde

trøbbel med matpakken, jeg hadde nemlig tenkt å ha skinkost på skiven til en

forandring, men så hadde vi ikke skinkeost, men vi hadde baconost, og den ligner veldig på tuben, men jeg visste ikke helt om jeg likte baconost, og så smakte jeg, vet du, og så likte jeg det så godt at jeg glemte meg helt av og spiste både denne skiven og en skive til før jeg kom på at det var morgen og jeg skulle på skolen, og da fortet jeg meg alt jeg kunne og tok baconost på to skiver og syltetøy på to andre, og så måtte jeg bare løpe alt jeg kunne.

Bestefar:         Det er godt du er så sprek, for ellers ville du nok kommet for sent.

Marte:             Ja- ha! Og etterpå skjedde det at det var friminutt, og der skulle vi hoppe strikk, nei tau, skulle vi hoppe, og det var kjempegøy!

Bestefar:         Vant du da?

Marte:             Nei, det var ikke med vinning! Det var bare for gøy!

Bestefar:         Jaså, jaså. Men du er sikkert flink til å hoppe, du som er så sprek.

Marte:             Ja- ha! Og etterpå så var det time, og da kastet Kristian et viskelær rett i hodet på Gunn!

Bestefar:         Huff, da.

Marte:             Men jeg tok hevn, og kastet pennalet rett i ansiktet på Kristian igjen.

Bestefar:         Oisan… slo han seg da?

Marte:             Ja, men det hadde han godt av.

Bestefar:         Men du må være forsiktig med å kaste ting, du som er så sprek og sterk.

Marte:             Ja- ha! Og etterpå… Forresten, har det skjedd noe på antikvariatet i dag,

Bestefar?

Bestefar:         Nei, Marte, jeg sitter nå helst her med bøkene mine jeg. Det skjer ikke så myue med meg. Men av og til kommer det kunder og da blir jeg så glad, og av og til kommer folk som bare vil slå av en prat, og da blir jeg enda gladere.

Marte:             Men du blir gladest når jeg kommer.

Bestefar:         Ja- ha!

(De ler)

Bestefar:         Forresten var det én her i dag som lurte på om han kunne kjøpe hele antikvariatet av meg. Det har aldri skjedd før.

Marte:             Kjøpe antikv… hæ?

Bestefar:         Ja, han ville kjøpe alle bøkene, alle sammen.

Marte:             Oi, det må jo bli kjedelig for deg å sitte her uten bøkene når jeg er på skolen.

Bestefar:         Å, han skulle ikke bare kjøpe bøkene, han skulle kjøpe værelset også.

Marte:             Skulle han kjøpe deg helt vekk?

Bestefar:         Ja, han skulle kjøpe meg helt vekk.

Marte:             Du sa vel nei, da?

Bestefar:         Ja, jeg sa nei, og da sa han: det er ikke pengene det skal stå på. Det var litt skummelt, han virket så alvorlig liksom.

Marte:             Jaja, det er ikke så alvorlig, hvis du skulle få problemer med pengene, kan du alltid låne av meg. Jeg har tusen kroner i banken.

Bestefar:         Å, det er godt å ha en venn som deg Marte!

Marte:             Det har du fortjent. Nå må jeg stikke, ha det bra, bestefar!

Bestefar:         Ha det bra.

Scene 2:          Forlaget Kjempehaug

Trykkpressen går, hektisk aktivitet. Også her sang.

Elise:               Brian! Brian!

Brian:              Hva er det kjære?

Elise:               Hold opp med å kalle meg kjære hele tiden. Selv om vi er gift trenger du ikke si «kjære» hver gang du åpner den stygge munnen din for å si et eller annet vås. Det tar seg ikke ut, skjønner du… Skjønner du?

Brian:              Ja, kjære, eller jeg mener ja… ja, takk… jeg skjønner…

Elise:               Og rett deg opp. Stå ikke der som en krøpling. Nåh, du kan gå.

Brian:              Takk, kj… takk.

(Går)

Elise:               BRIAN!

Brian:              eh

Elise:               Hvor skal du?

Brian:              Jeg skal gå, sa du ikke det?

Elise:               Tror du jeg roper på deg uten grunn?

Brian:              Nei.

Elise:               Så hvorfor går du da?

Brian:              … eh… hva?

Elise:               Kan du være så snill å rette deg opp? Du står jo der som en pudding. Skjelver som en liten kvist. Nei. Jeg skjønner ikke hva jeg fant i deg, skrøpelige menneske. Farer av gårde som en forskremt hundevalp før jeg har sagt hva jeg vil. Du skjønner vel at du er ubrukelig når du holder på slik? [Brian nikker]

Godt.  [Vente]

Hvor er selvtilliten din, Brian?          [Brian retter seg opp]

Elise:   Er du klar til å motta mitt spørsmål?

Brian:  Ja.

Elise:   Har du fått kjøpt opp antikvariatet den lille bok?

Brian:  Nei.

Elise:   Nei? NEI? NEI! (Oppfarende) Du er det mest udugelige jeg har møtt! og nå snakker jeg ikke bare innenfor menneskerasen, jeg har sett fluer som er mer dugelige enn deg! Men nå som du er her, får jeg bruke deg som best jeg kan, tenkte jeg, og gav deg det enkleste oppdraget man kan tenke seg. Et ubetydelig antikvariat. Du skulle praktisk talt kjøpe en liten flekk. Av en dum gammel mann. Men klarte du det? … Jeg vil høre det fra din munn Brian.

Brian:  Nei.

Elise:   Og de andre, talentfulle mennesker, fikk tildelt utfordrende oppgaver. De skulle kjøpe bokhandlere og forlag, og hele kjeder av distribusjonsledd. Av velutdannede forretningsfolk. Klarte de det? … Jeg vil høre det fra din munn, Brian.

Brian:  Ja.

Elise:   Hva synes du selv?

Brian:  Han ville ikke selge, han sa han var glad i bøkene sine, og…

Elise:   Stå nå ikke der og forsvar deg! Det tar seg ikke ut. Ingenting er så ynkelig som en mislykket person som ikke vil innse sin udugelighet. Se nå å stå litt mer sammenkrøkket. Du har ikke godt av selvtillit. Den går deg til hodet! UT!

Scene 3:          Elise

Elise:   Å, den Brian, den Brian. Hvordan kunne jeg gifte meg med ham? Han er håpløs, og jeg lar ham høre det. Han kan være glad han får lov til å sole seg i glansen av meg. Og hvilken glans! Jeg har samlet det som er av forlag i Norge under min paraply: Kjempehaug! Kjempehaug forlag, forlagssjef: Elise K. Tang. Å, jeg er suksessfull! Pengene taler for seg selv, jeg trenger ikke skryte. Men jeg kan heller ikke skjule min vellykkethet. Jeg har nådd alle mine mål. Jeg står uten konkurranse… utenom den FILLEBUTIKKEN.

Elise trykker på en bråkete knapp

Scene 4:          Karl

Karl Kent stormer stram inn på scenen, iført koffert, dress og alt sammen plettfritt.

Karl:    Til tjeneste

Elise:   Det gjelder et antikvariat.

Karl:    Jeg skjønner! Hva skal jeg gjøre med det?

Elise:   Du skal kjøpe det opp.

Karl:    Jeg skjønner! Jeg skal kjøpe det opp, endre driften, og sørge for at avkastningen øker til det mangedoblete og blir en del av storkonsernet Kjempehaug!

Elise:   Nei, nei, nei. Det holder at du kjøper det opp. Det driver så smått at noen avkastning er umulig uansett hva vi gjør med det.

Karl:    Jeg skjønner! Hva skal jeg gjøre med det i stedet?

Elise:   Samme for meg. Legg det ned, for min del. Jeg vil bare bli kvitt det.

Karl:    Jeg skjønner!.. ikke, hva, hvorfor skal du kjøpe det når du bare skal legge det ned?

Elise:   Det er meget enkelt, jeg skal forklare det for deg. Jeg vil som du vet ha monopol på bokbransjen. Det målet har jeg nådd, bortsett fra denne lille vorte jeg må få fjernet. Hvem vil vel overta en vorte? Få den bort!

Karl:    Men hvorfor trenger du meg til å kjøpe opp en sånn fillebutikk? Det er å misbruke mitt talent.

Elise:   Aner jeg en kritisk undertone i det du sier der?

Karl:    Nei.

Elise:   Godt. Så skal jeg svare. Han vil ikke selge.

Karl:    Ah! Jeg skjønner! Nåh, hvor mye har jeg til rådighet, eh? Femtitusen? Titusen? Eh? Gir du meg en utfordring, tusen! Jeg skal nok lure ham.

Elise:   Du får så mye du synes du trenger.

Karl:    Jeg skjønner ikke hvorfor du har bruk for meg til dette.

Elise    Han bryr seg ikke om penger.

Karl:    Hæææøø, åh, unnskyld… jeg blir, hva sa… ikke?

Elise:   Jeg har bydd ham en temmelig høy sum.

Karl:    Hva slags verdier kan den mannen ha i livet?

Elise:   Du får finne det ut. Overtal ham i hvert fall .

Karl:    Jeg skjønner!

Elise:   Du kan gå.

Karl går

Scene 5:                      Antikvariat Den Lille bok får besøk av en advokat.

Bestefar tusler rundt i antikvariatet.

Marte: Hei, Bestefar!

Bestefar:         Hei, Marte, så koselig at du stakk innom i dag.

Marte: Jeg stikker nå innom hver dag.

Bestefar:         Det er koselig hver dag også. Skjedde det noe spennende på skolen i dag?

Marte: Ja, jøss! Først holdt jeg på å komme for sent. Mor hadde nemlig kjøpt skinkeost siden jeg hadde lyst på det dagen i forveien, så tenkte hun vel at jeg kunne ha lyst på det denne dagen også, og det hadde jeg. Men så ble jeg litt i tvil, for jeg likte jo baconost godt også, og så var det ikke noe annet å gjøre enn å smure to skiver for å smake og sammenligne.

Bestefar:         Kunne du ikke ha en av hver?

Marte: Ne- hei, jeg må jo ha to med syltetøy.

Bestefar:         Ja, det hadde jeg glemt.

Marte: Syltetøyskivene har jeg forresten ikke spist opp ennå. Dem kan jeg spise nå.

Bestefar:         Ja, det var en god ide.

Marte tar opp skivene fra sekken og begynner å spise.

Marte: Har det skjedd noe på antikvariatet i dag bestefar?

Samtidig søler hun en god flekk syltetøy på ei bok.

Bestefar:         Det skjer visst noe nå ser det ut som.

I det samme kommer Karl Kent inn døren.

Karl:                God formiddag, treffer jeg innehaveren av dette antikvariatet?

Bestefar:         Det skulle være vanskelig å unngå det, når du først er kommet inn her.

Karl:                Å, er det deg? (Håndhilser formelt) Karl Kent, advokat, du kan kalle meg advokat Kent.

Bestefar:         Rukle Rolfsen,, du kan kalle meg Bestefar.

Karl:                Unnskyld?

Bestefar:         Rukle Rolfsen, var navnet, men du kan bare kalle meg for Bestefar. Alle gjør det.

Karl:                Javel, eh- m, Bestefar, får jeg lov til å sette meg ned.

Bestefar:         Selvsagt.

Marte: Oi, Bestefar! Jeg har sølt syltetøy på boken din!

Bestefar:         Jeg har sett det jenta mi, det gjør ikke noe, boken er så gammel uansett.

Karl får her litt problemer, boken er så gammel at den er verdifull, og det

er for ham uforståelig at dette ikke går inn på bestefar.

Karl:                Si meg, Bestefar, er det noen grunn til at du kalles Bestefar?

Bestefar:         Grunn og grunn. Jeg er oppkalt etter min Bestefar, Rukle Rolfsen, men

det navnet syntes vi var så tungvint at det var ingen som brukte det. Vi

kalte ham bare Bestefar, og når jeg var oppkalt etter ham, ble det til at også jeg ble kalt Bestefar. Det navnet var finere og koseligere syntes vi.

Karl har ikke fulgt så godt med, han har sittet og gransket lokalet

Karl:                Det var da en artig historie. Men jeg lurte på en ting, Hvordan går

egentlig forretningen, Bestefar?

Marte slikker av syltetøyet med munnen. Karl strever med å holde hodet kaldt.

Bestefar:         Å, den går bra den.

Karl:                Godt å høre.

Karl:                Jeg er nemlig… litt bekymret for deg Bestefar.

Bestefar:         Å, hvordan det?

Karl:                Jeg er redd antikvariatet ikke gir deg inntekter nok til å leve som du

fortjener.

Bestefar:         Vel, da kan jeg si frykten sannsynligvis er velbegrunnet, for antikvariatet

gir meg ingen inntekter i det hele tatt.

Karl:                ?

Bestefar:         Jeg skal ikke leve av antikvariatet, det er bare en hobby.

Karl:                Bare en hva-for-noe?

Marte: En hobby.

Karl:                M-men, h-hva, eh…

Karl sprekker litt, men klarer med veldige fakter og  kremting å gjenvinne

fatningen og fremstå meget profesjonell.

Karl:                Vet du hva, Bestefar? Jeg tror jeg begynner å like deg. Får jeg by på en

muffin?

Bestefar:                     Jo, takk.

Karl:                Og du jenta mi, her har du en tier, så kan du kjøpe en is.

Marte:             Jeg vil ikke ha de skitne pengene dine!

Karl:                Ler profesjonelt varmt

Marte:             Men jeg vil gjerne ha en is. Løper ut

Karl:                Koselig jente.

Bestefar:         Ja, Marte er koselig. Hun er her hver dag.

De spiser muffinen. Det er varm stemning, men forretningsmessig.

Karl:                Si meg – jeg kom til å tenke på – hvor er det du har inntektene dine fra?

Bestefar:         Jeg har ikke noen inntekter.

Karl:                Ikke?

Bestefar:         Nei, bortsett fra rentene da. Jeg er ikke så opptatt av sånt.

Karl:                Så lenge man har nok er det greit, er det ikke det de sier?

Bestefar:         Jo, det er kanskje det.

Karl:                Ler varmt og forretningsmessig. Smakte maten?

Bestefar:         Jada.

Antikvariatet er forresten ikke til salgs.

Karl:                Mister fatningen, hoster og harker, men klarer å få det over til

forretningsmessig varm latter.

Hvem har sagt at jeg vil kjøpe antikvariatet av deg? Du går jo i

skyttergravene før du blir angrepet! Du sitter der så anspent, du burde

prøve å slappe mer av.

Her begynner Karl å miste ganske så meget av sin påtatte avslappethet selv. Bestefar spiser opp muffinen.

Bestefar:         Takk skal du ha, for muffinen.

Karl:                Jo, velbekomme.

Karl trommer litt med fingrene på et eller annet, gjør utålmodige

venteventebvegelser.   Bestefar teller sekunder med fingrene.

Karl:                Du nevnte salg…

Bestefar:         15 sekunder.

Karl:                Hva?

Bestefar:         Nei, ingenting.

Karl:                Ler. Jeg lurte på, siden du nevnte dette med salg. Har det noen gang falt deg inn å selge antikvariatet, og unne deg litt velfortjent luksus? Unne deg en  reise til Italia, og selv se operaene du ellers bare leser om. Eller du kan reise til Sør Amerika, og oppleve miljøene de store Sør Amerikanske forfatterne skildrer så mesterlig. For det skal jeg si deg, en ting er å lese om en sak, noe ganske annet er det å oppleve selv. Problemet for de fleste er at pengene setter en stopper for drømmene. Men der er jeg villig til å hjelpe deg. Jeg kan skaffe til veie de midlene du behøver. Jeg kan hjelpe deg å få oppfylt dine drømmer, Bestefar. Tenk det!

Underveis har Bestefar gått inn på bakrommet, han kommer ut igjen, og går omkring mens Karl snakker.

Bestefar:         Nei, jeg har det greit som jeg har det, jeg ønsker ingenting annerledes.

Karl:                Tull og tøys, alle mennesker ønsker det annerledes, det vet til og med jeg.

Bestefar:         Hvis jeg kunne tenke meg det annerledes var det ikke penger jeg ville tenkt på.

Karl:                Hva ville du tenkt på da?

Bestefar:         Nei, det… Nei.

Karl:                Jo, si det, jeg er sikker på at jeg kan skaffe det, hva det enn er.

Bestefar:         Nei, det kan du ikke, det er ingenting. Og forresten ser ikke du ut til å være en som kan skaffe noe til veie gratis.

Karl:                Ler profesjonelt. Du gjennomskuer meg, du har lest for mange bøker, det nytter ikke å lure deg. Jeg skaffer det ikke gratis. Det er forretninger dette her, men det er ingen dårlig forretning, i hvert fall ikke for deg. Du behøver bare si hva du ønsker, så skaffer jeg det. Til gjengjeld får jeg antikvariatet ditt. Det er ingen dårlig deal, Bestefar. Hva som helst, mot et lite antikvariat!

Marte kommer inn.

Marte:             Hei, Bestefar!

Bestefar:         Hei, Marte

Karl:                Avisdes. Skitt.

Mathe:            Takk for isen, forresten.

Karl:                Velbekomme

Marte:             Hva driver dere med?

Bestefar:         Denne mannen forsøker å kjøpe antikvariatet mitt.

Marte:             Det er umulig.

Karl:                Ler anstrengt profesjonelt. Du har ikke så god greie på handel, jenta mi.

Marte: Nei, det har jeg ikke. Jeg lot meg lure og tok i mot pengene du gav meg for at jeg skulle gå vekk. Bestefar vil aldri gjøre noe for penger. Det er å ha god greie på handel.

Karl forsøker å le profesjonelt, men det glir over i sinne og han klarer ikke å

beherske seg . I denne stemningen forlater han lokalet.

Scene 6           Elise K. Tang

Hun står og sminker seg. Sminkingen gir pauser i monologen.

Elise:               Det er ikke lett. Det er ikke lett å være vellykket når man er omgitt av idioter. Nåvel, det skinner vel gjennom at jeg står et par hakk over mine medarbeidere. Karl Kent, hah! min beste mann.  Selv med ubegrensede ressurser klarte han ikke å kjøpe den lille fillebutikken. Han gikk som en hane og kom hjem som en kylling, haha, den ynkeligste kyllingen jeg har sett. Hun kopierer Karls kroppspråk og stemme, og snakker med seg selv. Han ville ikke selge. Han bryr seg ikke om penger. Og jeg stod der, så ned på ham, den lille kyllingen forsøkte å pipe, men det var lyder som mer minnet om en mark. Hun viser hvordan han forsøkte å si noe, men ikke visste hva han skulle si. Så tok jeg og pekte på ham, haha, han skjønte ikke noe, skjønte ikke at jeg bare ville plage ham litt. Så han satte seg ned, ned på knærne og ba meg: Vær så snill, ikke gi meg sparken for dette. Jeg lover å forbedre meg, jeg lover. Haha, han visste ikke hva han skulle si, snakket som en foss. Så tok jeg bare og flatet ut hånden for å få ham til å tie stille. Du verden så stille han ble, haha.

Du fikk ubegrensede midler til rådighet, sa jeg, liksom for å forsikre meg om at han forstod hvor sterkt han hadde mislykkes. Han forsøkte seg selvsagt med unnskyldninger, men da viftet jeg ham bare bort. Jeg lot ham ikke få vite om jeg tilgav ham eller ei. Den usikkerheten har han godt av. Han er den beste mannen jeg har, men han får sannelig skjerpe seg. Føler han at posisjonen hans er utsatt, skjerper han seg. Hehe, jeg har god innsikt i menneskesinnet.

Hun er ferdig med å sminke seg.

Sånn. Skal man ha noe gjort, får man gjøre det selv. Det lureste ville jo være å gi blaffen i fillebutikken, men når jeg har satt meg et mål kan jeg likegodt nå det. Slik er det å være vellykket, man klarer det man ønsker. Så er det en utfordring, en av de få utfordringene som finnes i en verden jeg er overkvalifisert til. Den dumme antikvariatshandleren er ikke interessert i penger. Vel, vel, sier jeg, så får jeg ta andre midler i bruk…

Scene 7:          Kvinnelig sjarm

 

Bestefar låser igjen døren til antikvariatet. Elise står litt bortenfor, skjult. Hun er forførerisk antrukket, og forførerisk i alt hun gjør. Men hun skjønner at spillet må være fordekt skal det være mulighet for at Bestefar skal gå på. Hensiktene er ikke åpenbare. Bestefar går, og møter henne.

Elise:               Unnskyld.

Bestefar:         Hm?

Elise:               Åh, beklager at jeg trenger meg innpå, men… jeg er litt ensom for tiden. Jeg trenger noen å snakke med.

Bestefar:         Den snakkingen du tenker på, må du gjøre med yngre personer. Jeg er for gammel til sånt.

[Elise mister fatningen et øyeblikk, gjenvinner den.]

Elise:               La det ikke lure av mitt dumme antrekk, jeg er ikke sånn egentlig.

Bestefar:         Jeg vet ikke hvordan du er, og bryr meg heller ikke. Farvel.

[Vil gå]

Elise:               Vent!.. Vent, det er noe jeg må si deg. Jeg trenger… selskap akkurat nå… jeg er litt… Kan du ikke holde meg med selskap…

Bestefar:         Hva er det du egentlig vil?

Elise:               Jeg vet ikke.

Bestefar:         Du må si hva du vil, så kan jeg kanskje hjelpe deg.

Elise:               Kan jeg få bli med meg hjem?

Bestefar:         Mønstrer henne. Ja, kom da.

Mellomspill

Ran

I det bestefar går med Elise, kommer to mørkkledde menn inn på scenen. De bryter seg  inn i antikvariatet og stjeler alle bøkene. De snakker litt, improvisert, men snakket viser at de ikke er veldig vant med å være kjeltringer. De vet ikke helt hvordan det foregår, de føler de må rote litt og roter, ødelegge litt og ødelegger, men særlig den ene skvetter litt når noe går i stykker. Så løper de av gårde.

——————————————————————-

 

Bestefars hjem. Bestefar og Elise er hjemme. Elise er litt tankefull, usikker på hvordan hun skal få ordnet det hun vil. Hun skjønner at hun har kommet skjevt ut. Bestefar er vant med å være alene, og helt komfortabel i stillheten. Han suller med sitt, og venter på at Elise skal ta ordet. Han bruker taushet og småord for å få henne til å snakke.

Elise:               Jeg synes denne situasjonen er litt vanskelig.

Vanligvis når jeg er slik på besøk hos en mann, så føler jeg alltid at han har lyst til mer enn å bare snakke. Så må jeg tenke om jeg også har det, og det er så vanskelig. Her kan jeg slappe av fordi jeg er trygg på at du ikke… eller jeg mener…  Her er det så annerledes, jeg synes du har vært så snill mot meg med å la meg komme hjem til deg. Jeg har så lyst til å gjøre noe til gjengjeld, og så tenkte jeg… hvis du skjønner…

Du sier så lite.

Bestefar:         Jeg lytter heller til hva du har å si.

Elise:               Det er vanskelig å snakke med deg på grunn av det, jeg vet ikke hva du synes om meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si, hva jeg skal gjøre.

Bestefar:         Jeg vet heller ikke hva jeg skal si, derfor tier jeg stille.

Pause

Elise:               Å, du får alt til å virke så enkelt.

Bestefar:         Det meste blir enkelt når man slapper av og er ærlig.

Elise:               Mistenker du meg for å være uærlig?

Bestefar smiler.

Elise:               Da er du som alle andre. Forsøker å gråte.

Bestefar går ut.

Elise:               Hallo… Hallo… Elise reiser seg og ser etter ham.

Hvor gikk han mon tro?

Bestefar kommer inn igjen, uten noen ting.

Elise:               Hvorfor gikk du fra meg?

Bestefar:         Det var bare en test. Hvis gråten var reell ville du fortsatt grått selv om

jeg gikk. Hvis gråten var et spill for å påvirke meg, ville du slutte å gråte

når jeg forsvant. Det gjorde du.

Elise:               Du…

Du mistenker meg for å lyve!

Bestefar:         Tull og tøys. Jeg vet at du lyver. Men et eller annet må du ha ønsket å

oppnå siden du ble med hit. Og siden du har så vanskelig for å få det frem, må det være noe som er litt komplisert. Og siden det er komplisert, er det nok noe som angår meg og bare meg, for du vet nok hvem jeg er. Du har glemt å spørre, nemlig.

Elise måper

Bestefar:         Du kan like godt kutte ut narrespillet og komme med sannheten. Den blir avslørt uansett.

Elise:               … Ok, jeg er Elise K. Tang, eier av forlaget Kjempehaug… Nei, det er dumt av meg å si det, dumt, dumt! Hun mister litt kontroll, reiser seg, gjenvinner kontrollen og setter seg. Det var en tåpelig ide det der å kle seg ut slik. Jeg tenkte…

Bestefar:         Sannheten nå.

Elise:               Jeg ville bare bli kjent med deg.

Bestefar:         Sannheten.

Elise:               Jeg ville lære noen forretningstriks.

Bestefar:         Sannheten.

Elise:               Jeg tenkte bare…

Bestefar:         Sann…

Elise:               Jeg kan ikke si sannheten.

Bestefar:         Når du ikke kan si sannheten har du satt deg selv i en vanskelig situasjon.

Elise:               Når du ikke kan si sannheten har du satt deg selv i en vanskelig situasjon?

Du skal ikke tro du er bedre enn meg! Farvel!

Går.

Bestefar:         Hun var rar. Jeg lurer på hva hun egentlig ville. Uansett så liker jeg det ikke. Gjør seg klar til å legge seg. Det har skjedd for mange underlige ting i det siste. Først de to som ville kjøpe antikvariatet, så denne damen. Jeg tror det henger sammen på en måte. Jeg tror det kommer til å skje noe fryktelig snart. Hvis det ikke allerede har skjedd noe? Nei, dette liker jeg virkelig ikke. Slukker lyset og legger seg. Det er noe her som skremmer meg forferdelig.

Akt II

 

Scene 1:          Brevet

Bestefar kommer inn i antikvariatet som er herjet av ranerne. Han løfter på det som er ødelagt og rotet, rydder litt uten helt å tro at det kan hjelpe. Så sitter han bare der. I tre timer.

 

Det kommer et brev:

Til Innehaveren av Antikvariatet Den Lille Bok

 

                        Vi har prøvd å være vennlige mot deg. Det har ikke ført frem. Vi gir deg en

siste sjanse til å selge mens leken er god. Hvis ikke ser vi oss nødt til å bruke makt. Den kampen er du nødt til å tape.

 

Bestefar:         Ingen underskrift.

Det er nok forlaget Kjempehaug som har sendt brevet, og det er nok de som har ødelagt antikvariatet mitt også. Mens jeg lot meg lure av det kvinnemennesket. At jeg ikke luktet lunten. Sukker. Jeg er altfor godtroende. Jeg frykter kanskje det verste, men kan ikke få meg til å tro at det verste virkelig kan skje. Jeg trodde i alle fall ikke at noen kunne gå så langt som å ødelegge antikvariatet mitt. Men der tok jeg altså feil.

Et annet sted (Helst ovenfra)

Elise:               HåHåHå! Det trusselbrevet skremmer ham nok, etter fornedrelsen han påførte

meg den kvelden. Han skal lære seg at man ikke leker med Elise K. Tang

ustraffet! Om litt, når han har mørnet, da skal jeg ta med meg Brian og Karl, og besøke ham.  Så skal jeg lære mine udugelige menn hvordan en real handel foregår. HåHå, jeg tenker nok gamlingen er villig til å selge når vi truer med å bruke makt. Det bleiknebbet vil nok skjelve sånn i buksene når vi kommer, at han vil trygle oss om å overta antikvariatet. La gå, vil jeg si, jeg skal kjøpe det! Så peker jeg på Karl mens jeg kaster på hodet: Karl, ordne handelen er du snill, jeg har viktigere ting å gjøre. Og jeg vil forlate antikvariatet, og det vil være mitt!

Scene 2:          Oppbygning

                        Marte og Bestefar sitter i antikvariatet. Det er ryddet, og det finnes noen

bøker i hyllene, men det er få.

Marte: Du må bare si fra hvis du trenger de tusen kronene mine.

Bestefar:         Jeg trenger nok mer enn tusen kroner for å komme meg på fote nå.

Antikvariatet mitt vil være ødelagt, uansett hvor mange penger jeg får. Og

dem som gjorde dette vil ikke forandre seg selv om jeg får erstatning, de vil finnes og være like… ja, jeg kaller dem ondskapsfulle.

Marte: Oj! Jeg har aldri sett deg så sinna før!

Bestefar:         Ja, når noen ødelegger antikvariatet mitt sånn uten grunn, da er det lov til å bli

sint.

Marte: Ja-ha.

Bestefar:         Men det hjelper ikke så mye, antikvariatet er like ødelagt uansett hvor sint jeg

er. Så jeg får vel gjøre det beste ut av det.

Marte: Jeg vil komme til deg hver dag fortsatt. Jeg bryr meg ikke om det er litt rotete

og du mangler noen bøker, så lenge du er her.

Bestefar:         Å du Marte, du Marte,.. Jeg håper det blir mennesker som deg som får

makten over mennesker som Elise K. Tang og hennes medhjelpere.

Marte: Nå ble du svulstig, Bestefar.

Bestefar:         Å, du din lille… Vet du hva? Jeg har laget et lite vers, vil du høre?

Marte: Ja!

Bestefar:                     Kom nå, vesle jente, sett deg på mitt kne.

Det store og det hele, la meg forklare det.

Stjerner, sol og måne, de lyser opp for deg.

Og du, min lille rakker, du lyser opp for meg.

Var det fint?

Marte: Kjempefint!

Vet du hva, jeg har laget et vers til deg også!

Bestefar:         Har du det? Få høre!

Marte: Eh… jeg har visst glemt det.

Bestefar:         Prøv da, se hva det blir.

Marte:             Bestefar, hurra, hurra. Du gjør meg alltid glad.

Ja!

Bestefar:         Det var veldig fint.

Marte: Ja, det rimte også, hørte du det?

Bestefar:         Det hørte jeg veldig godt.

Marte: Puster og smiler og er kjempeglad.

Nå må jeg gå, mor og far savner meg sikkert. Jeg skal fortelle dem alt sammen.

De vil sikkert hjelpe til, de er kjempesnille.

Bestefar:         Det er jeg helt sikker på, ha det bra, da Marte.

Marte: Ha det bra, Bestefar. Ser deg i morgen.

Bestefar:         Sitter litt.

Men det er blitt litt stusseligere nå da.

Det banker på, hardt.

Scene 3:          Besøk

Elise K. Tang kommer inn. Brian og Karl Kent følger like bak.

Elise:               God dag, Bestefar, hvordan står det til?

Bestefar:         Svarer ikke.

Elise:               Hm, jeg synes å huske at du hadde flere bøker?

Bestefar:         Innbitt

Elise:               Å, beklager, så glemsomt av meg! Jeg må presentere deg for dem jeg har med

meg, skjønt, du har vel møtt dem før? Karl Kent, advokaten, dere har truffet

hverandre. Han andre, han lille fjotten, er min mann, Brian. Nå må du hilse, Brian.

Brian strekker usikkert hånden frem for hilsen, Bestefar tar ikke i mot.

Bestefar:         Vil dere være så vennlige å forlate butikken min før jeg mister besinnelsen.

Elise:               Nei, men hva er dette da? Når har vi forlatt den vennlige tonen vi pleide

å ha? Hm? Er du langsint for det som skjedde forleden natt? Det har du ingen grunn til å være. Skulle noen være sint for det, så var det meg. Slik som du nedverdiget meg! Men vet du hva? Jeg slår en strek over det hele. Heretter får vi spille med åpne kort.

Bestefar:         Kom dere ut, før jeg ringer politiet!

Elise:               Det er det verste, hører du, Brian!

Brian:              Ja, det er det verste.

Elise:                           Vi er jo her som kunder, på sett og vis, bare at vi ikke skal kjøpe enkeltbøker, vi skal kjøpe hele butikken.

Bestefar:         Denne butikken er det eneste jeg har i livet. Dere får den aldri!

Elise:               Karl.

Karl:                           Vi vil ikke ta fra deg det eneste du har, uten å gi deg noe tilbake. Tvert imot! Vi vil gi deg tilbake mer enn du allerede har!

Bestefar:         Går intenst sint mot telefonen, løfter den

Elise:               Karl.

Karl går bort, og hindrer bestefar i å ringe.

Elise:               Jeg foreslår at vi holder politiet utenfor, det har jo ikke skjedd noe… ennå.

Bestefar:         Tror dere ikke jeg vet hvem som har skrevet brevet? Tror dere ikke jeg vet…

Elise:               Brev? Jeg kjenner ikke til noe brev, gjør dere?

Brian & Karl: Hva? Brev? Nei, det…

Bestefar:         Dere kan hindre meg i å ringe politiet. Dere er sterke nok til å gjøre hva dere vil med meg her inne. Men jeg gir aldri fra meg antikvariatet, så lenge det er pust i meg.

Elise:               Å, Brian, denne fyren tretter meg, kan ikke du snakke til ham.

Brian:              Joda.

Elise:               (Til Brian) Snakk ikke til meg, snakk til ham.

Brian:              (Til Elise) Ja, men hva skal jeg si?

Elise:               (Til Brian) Å, du er håpløs.

Karl:                Hør her, Bestefar, vi vil ikke plage deg. Men når du ikke samarbeider, er vi dessverre nødt. Vi kan lage livet så ubehagelig for deg som vi vil. Er det egentlig verdt det?

Elise:               Hører du, Brian, slik.

Karl:                Er det egentlig verdt det?

Bestefar:         Dere kommer ingen vei med taktikken deres. Noen vennlige ord og samarbeid, og jeg skulle med glede stilt opp. Men med vennlige ord og samarbeid får man vel ikke bygget opp et storkonsern som Kjempehaug.

Elise:               Der traff du spikeren på hodet, Bestefar. Så nå får du bestemme deg, enten selger du straks, eller så følger vi truslene opp med handling.

Bestefar:         Hva mer kan dere gjør meg nå som dere har ødelagt antikvariatet mitt? Det finnes ikke mer å ta fra meg. Bøkene dere ser her, har jeg hentet fra min personlige bokhylle. De er det kjæreste jeg eier. For dere dreier bøker og boksalg seg kun om penger. For meg er bøkene selve livet. Jeg mente ikke at det skulle gå slik. Jeg ville jo helst at det jeg leste om i bøkene skulle hende med meg også. Men det er ikke alt i livet som går som man ønsker. Og når det først skulle gå galt, er bøkene en god trøst. Tar dere fra meg dem, har dere ødelagt et menneske. Har dere samvittighet til å gjøre det, er alt jeg tror på falskt, og livet mitt ingenting verdt.

Brian:              Det var fint sagt.

Elise:               STILLE Brian!

Karl:                Akkurat slik har jeg det når det gjelder penger. For deg dreier dette seg

bare om bøker, for meg dreier det seg om penger. Altså livet. Og ikke sånt flåsete som du sier det, (hurtig, nesten som en regle) for deg er bøkene selve livet, for meg er pengene selve livet. Jeg mener det virkelig. Hele livet mitt står på spill i denne transaksjonen. Får jeg ikke kjøpt dette antikvariatet, kan hele karrieren gå i vasken, og muligheten for å tjene penger i fremtiden reduseres kraftig. Jeg vil ikke holde ut tanken på alle pengene jeg går glipp av dersom en fiasko i ungdommen legger karrieren i grus! Noen skarve bøker skal ikke få ødelagt hele livet mitt, vær du sikker!

Elise:                           I et konkurransesamfunn vil noen mennesker alltid tape, Bestefar. Slik er det bare, og det må du finne deg i. Den tullete virkeligheten du leser om i bøkene finnes ikke lenger. Den forsvant sammen med forrige århundre. Se på det slik at vi kanskje gjør deg en tjeneste ved å vise deg hvordan verden er nå til dags. Vår samvittighet treffer du i alle fall ikke ved å legge deg flat slik som du gjør nå, som en annen hund! Kom gutter, han vil visst ikke selge.

          Karl Kent trekker ut telefonkontakten før han går.

         Bestefar venter litt, før han setter kontakten i igjen, og tar telefonen for å ringe.

        Da kommer Karl Kent inn igjen, og klipper av telefonledningen. Elise og Brian følger.

Elise:               Hva har du gjort, Karl?

Karl:                           Jeg har klippet av ledningen, så han ikke ringer politiet.

Elise:               Det er kriminelt, Karl. Gjør ikke sånt. Vi skal erstatte ledningen, Bestefar.

Gi ham pengene, Brian.

Brian:              Hvor mye da?

Elise:               Til Brian. Ikke spør som en tulling. Vis deg overlegen og legg på bordet en eller annen sum. Han legger på. Det er for mye. Han tar bort. Greit. Elise smiler.

Jeg regner med at du ikke kontakter politiet.  Gjør du det, har vi en god advokat i Karl Kent. Du vil nok ikke vinne frem med din sak. En dag må du lære at samarbeid er tingen. I hvert fall når du står ovenfor Elise K. Tang!

Elise, Brian og Karl forlater antikvariatet.

Scene 4           Oppreisning

Bestefar sitter og er lei seg. Medarbeideren blant publikum begynner å hisse opp stemningen. «Dette går ikke an.» «Han er lei seg.» «Han fortjener bedre.» «Vi må hjelpe ham.» og slike setninger. Når stemningen er bygget opp foreslås det å levere bøkene hver publikummer har fått utdelt. «Jeg har en bok her.»  «Jeg gir ham boken min.» «Er det andre som har bøker?» «Lever dem tilbake!» og slike setninger. Bøkene sendes frem til scenen, der Bestefar naturligvis blir veldig glad. Bestefar går i kommunikasjon med publikum. «Skal jeg ha disse bøkene her?» «Det er da alt for mye.» «Nei, tenk at kundene kommer tilbake med bøkene de har kjøpt.» og slike setninger. Medarbeideren sier at det er som takk for god service og et hyggelig antikvariat. Det finnes noen som bryr seg om andre verdier enn penger. Og han forsøker å få resten av publikum med på denne stemningen. Bestefar blir naturligvis veldig glad også nå. Takk. Å, takk. Dere aner ikke hva det betyr. I natt får jeg sove godt.

Når bøkene er levert og satt inn i hyllene, setter Bestefar seg tilbake på plassen sin, og stykket fortsetter.

Scene 5           Nytt Fremstøt

            Neste dag. Marte kommer inn.

Marte: Hei, Bestefar!

Bestefar:         Hei, Marte, så koselig at du stakk innom i dag.

Marte: Jeg stikker nå innom hver dag.

Bestefar:         Det er koselig hver dag også. Skjedde det noe spennende på skolen i dag?

Marte:             Ja, jøss! Først holdt jeg på å komme for sent… men det gjør jeg jo alltid. I dag var det fordi at jeg kuttet ut syltetøyet… Hvorfor smiler du slik?

Bestefar:         Fordi i dag er jeg så glad.

Marte:             Har det skjedd noe spennende på antikvariatet i dag?

Bestefar:         Ja! Ser du ikke det?

Marte:             Nei… – eller jo, du har tørket støv!

Bestefar:         Tørket støv? Ja, det har jeg jo gjort, men er det så spennende da?

Marte:             Ikke for meg, men når mamma viser meg rommet mitt og spør om jeg ser om det har skjedd noe med det, så er det alltid det at hun har tørket støv som har skjedd. Det er sikkert spennende for henne, men det er ikke spennende for meg, for jeg ser ikke støvet enten det er der eller ikke.

Det banker på døren, hardt. Elise, Brian og Karl kommer inn.

Marte: Hvorfor banker dere på når døren uansett er åpen?

Elise:               Stille med deg barn, dette har ikke du noe greie på.

Marte: Ikke du heller virker det som.

Elise:               STILLE! Brian, ta å bli kvitt den ungen.

Brian:              Skal bli, kjære.

Elise:               Å blande formell og uformell samtale slik, sømmer seg ikke, Brian.

Nå, bestefar… jeg ser du har fått flere bøker.

Bestefar:         Ja, kundene kom til meg med bøkene de hadde lest.

Marte: Åh! Er det det som har skjedd.

Bestefar:         Ja, Marte, så du ikke det?

Marte: Nei, det la jeg ikke merke til. Jeg bryr meg ikke så mye om bøker jeg da.

Bestefar:         Men, det er kjekt å lese, synes du ikke?

Marte: Joda, men det er kjekkere å være her og snakke med deg.

Marte og Bestefar blir distrahert fra de andre

Elise:               (Til Brian) Brian, bli kvitt den ungen.

Brian:              (Til Elise) Hvordan da?

Elise:               (Til Brian) Spør ikke, bare gjør det!

Bestefar:         Vel, Elise, jeg håper dette viser deg at man kan vinne frem med det gode også i

i en konkurranseverdenen. Hvis jeg ikke hadde gitt kundene mine god

behandling, ville jeg vært fortapt nå.

Elise:               Hva er dette for slags preik? Vi har jo god kundebehandling vi også!

Karl:                Det er der pengene ligger.

Bestefar:         Innbrudd, herjing og stjeling, er ikke det jeg forbinder med god

kundebehandling.

Elise:               Hva er det du snakker om?

Bestefar:         Stå ikke der og spill dum.

Elise:               Dum! Det er injurierende! Karl.

Karl:                Du kan blir strafferettslig forfulgt for å si sånn som det der, Bestefar.

Bestefar:         Så får jeg bli det. Jeg vet det var dere som ødela antikvariatet mitt, og det vet

dere også.

Elise:               Nei, det er jo kriminelt!.. Jeg sverger at jeg ikke har gjort det.

Sverg dere også, gutter.

Karl:                Jeg sver-ger.

Elise:               Brian.

BRIAN.

Brian:              Jeg kan ikke.

Elise:               Hva mener du, kan ikke? Jeg sverger. S-v-e-erger. Så enkelt er det. Du gjør

det vanskelig for oss med å sette deg på bakbeina slik, Brian. Du er ikke et esel

vet du, du er en mark.

Brian:              Nei, jeg vil ikke sverge.

Elise:               Neivel, NEIVEL! Det gjør ikke så mye fra eller til, det er ikke vi som har gjort

det, ferdig med den saken. Jeg merker at det blir dårlig forhandlingsklima her,

det er litt mye aggresjon…

Bestefar:         Hvem sin skyld er det?

Elise:                           De bitende fornærmelsene kan du spare deg for. Jeg kom her for å kjøpe antikvariatet av deg på ærlig vis. Når jeg som takk blir møtt med æreskrenkninger og beskyldninger av simpleste sort, vet jeg ikke om jeg gidder lenger.

Bestefar:         Det er MEGET provoserende at du snakker om ærlighet  til meg.

Elise:               Åh! Jeg orker ikke mer! Snakk til ham du, Karl.

Karl:                (Ler profesjonelt) Skal vi ikke holde opp med denne skittkastingen? Alt du trenger å gjøre er å la oss kjøpe antikvariatet ditt. Så slipper du alle problemene. Du gjør det bare vanskelig for deg selv, ved å være så gjenstridig.

Bestefar:         JEG SELGER IKKE! Det er mitt siste ord. UT!

Elise:               (Til Brian) Hvorfor sverget du ikke din mark?

Brian:              (Til Elise) Jeg kunne ikke.

Elise:               (Til Brian) Det er det dummeste jeg har hørt, din mark.

Bestefar:         UT!

Karl:                (Til Elise) Skal vi gå?

Elise:               Vi går ikke før Karl har sverget.

Bestefar:         Dere går UT, NÅ!

Elise:               Rolig bestefar, vi vil gjerne skilles som venner. Vi vil ikke ha noe uoppgjort.

Derfor må Brian sverge, kom igjen, Brian. Sverg.

Bestefar:         Ok, du skal få ti sekunder, så må dere gå.

(Ti sekunder passerer)

Brian:              Jeg s…

Elise:               …verger, ok, kom gutter!

Bestefar:         Nei, han har jo ikke sverget.

Elise:               Jo, det har han, kom nå.

Bestefar:         Nei, dette begynner å bli spennende. La oss høre hva han har å si.

Elise:               Åh, sverg nå, Brian!

Brian:              Jeg ss… Jeg svee…

Elise:               1-2-3, så gjør du det Brian, 1-2-3

Brian:              Jeg sverger på at det var vi som ramponerte antikvariatet!

Brian løper ut. Elise og Karl løper etter.

Scene 6           Elise K. Tang, monolog

Elise:               Å, være så omgitt av idioter! Innbrudd! Det er jo kriminelt! Det er straffbart!

Om det hadde blitt oppdaget ville vårt rykte… Jeg tør ikke tenke på det. Det

ville tatt årevis med dyre reklamekampanjer å få bedret imaget. Vi ville bare glede deg, vi trodde du ville at vi skulle få tak i antikvariatet, med alle midler. Duster! Alle midler som ikke rammes av straffeloven! Karl Kent burde vite hva et dårlig  rykte har å si for en bedrift! Kundene svikter og man taper penger. Det er jo elementært! Vi trodde ikke det skulle bli oppdaget. Da må dere jo ikke innrømme forbrytelsen! Tullinger! TulleBrian! Hvorfor kunne han ikke bare sagt de to ordene, jeg sverger, så hadde jeg sluppet disse problemene. Og han er jeg gift med. Hva så jeg i ham? Ingenting, selvfølgelig, det er jo ingenting i ham… Jeg lurer på hvordan han hadde sett ut hvis han ikke hadde vært gift med meg. En amøbe uten den livgivende sol, – en død amøbe. Haha, det ble poetisk. Å, mitt talent kjenner ingen grenser! Det er ikke rart folk blir idioter i mitt nærvær… Problemet er når idiotene begynner å tenke selv. Da blir det røre av alt sammen. Jeg har jo aldri vært lenger fra filleantikvariatet enn jeg er nå. Den gamle bestefaren vil aldri selge, langsint som han er. Han vil nok ikke godta et velskrevet unnskyldningsbrev, heller. Hva skal jeg gjøre da? Skal jeg gi opp? Skal jeg for første gang i mitt liv se at jeg ikke klarer å nå et mål jeg har satt meg? Skal jeg gjøre meg selv til en taper! Folk vil se på meg og si: Der går Elise K. Tang, hun er en taper. …Og de vil ha helt rett. NEI! Jeg tillater det ikke!

Jeg skal ha antikvariatet, koste hva det koste vil!

Scene 7           Brian og Kent

Karl:                Skal si hun ble sinna.

Brian:              Ja.

Karl:                Det er ikke rart heller. Det gikk jo ikke bra med planen vår.

Brian:              Nei.

Karl:                Men det var ikke vår feil, all fornuft sier jo at han måtte ha solgt antikvariatet

når vi ville betale full pris, selv om alle salgsartiklene var stjålet!

Brian:              Han var vel glad i antikvariatet sitt.

Karl:                Nettopp! Nettopp! Han er jo alldeles styrt av følelser! blottet for rasjonell

tankegang!.. Jeg skjønner meg ikke på slike folk. Vi lærte ingenting om dem.

Verken på handelshøyskolen eller på juridisk fakultet.

…Jeg sitter her og tenker på om vi kanskje skulle kidnappe jentungen?

Brian:              Er du helt forkrøplet?

Karl:                Nei, nei, nei, jeg mener ikke en slik ondskapsfull kidnapping, jeg mener bare en

ganske forsiktig én. Vi kidnapper henne, og holder henne til Bestefar gir fra seg

antikvariatet sitt. Vi gjør henne ikke noe vondt.

Brian:              Det er… det er jo kriminelt, og det er…

Karl:                Langt ifra! Vi trenger ikke kidnappe henne engang! Vi trenger bare å sende

henne på ferie, eller noe. Så holder vi henne ikke tilbake mot hennes vilje heller,

straffeloven er mild mot sånt. Riktignok løper vi en risiko med brevet, det er jo

per definisjon utpressing, men jeg skal nok klare å vri oss unna. Jeg kjenner lovverket ut og inn, som du vet.

Brian:              Det er ikke lovverket som er problemet, det finnes…

Karl:                Ikke si mer, jeg skjønner. Du tenker på Elise. Det er sant, det er et problem. Vi

kan ikke gjøre det uten å ha klargjort det med henne på forhånd. Og hun vil vel

ikke godta det heller, kjenner jeg henne rett. Hun har et eller annet moralsk… Jeg skjønner meg ikke på slike folk. Det enkleste er dem som ikke eier moral, dem vet du hvor du har. Rasjonell tankegang, det er alltid det beste. Får det emosjonelle styringen, er du ute å kjøre med en gang. Ikke sitt der så tankefull, Brian. Jeg skal gå og høre med henne, det er mulig jeg klarer å overtale henne.

Karl går.

Scene 8           Brian

Brian:              Hvordan havnet jeg her? Bare kjeft og spetakkel samme hva jeg gjør… Sånn har

det vært siden vi ble gift, Elise og jeg, og helt frem til forrige gang jeg så henne… Hun kjeftet forresten før vi ble gift også… Hun har faktisk kjeftet på meg fra første gang vi traff hverandre… Det var på diskotek, og jeg hadde en øl en annen skubbet til så det ble sølt en skvett på henne. Som hun kjeftet. Jeg ble så fra meg at jeg glemte å be om unnskyldning. Det fikk jeg dårlig samvittighet for, så jeg holdt meg i nærheten av henne resten av kvelden for å finne en passende anledning å be om unnskyldning på, men det fant jeg ikke før hun – litt pinlig – gikk på do. Jeg stilte meg utenfor og ventet. Og ventet. Og ventet. Det tok lang tid, unormalt lang tid. Jeg begynte å lure på jeg kanskje hadde sett feil, at det ikke var hun som hadde gått på do men ei annen, eller om det var hun som hadde gått på do, men at hun også hadde gått ut igjen også uten at jeg så det. Jeg stod der og tenkte på dette da døra smalt opp, Elise kom ut, rett bort til meg og sa: Du er forelsket! Jeg stotret frem at jeg bare ville be om unnskyldning. Hun svarte at jeg trengte ikke be om unnskyldning for det. Det var ganske vanlig at folk ble forelsket i henne. Men det var ikke så vanlig at folk fulgte etter henne hele kvelden sånn som jeg hadde gjort, uten å tørre å snakke med henne. Det var noe ved henne som gjorde det vanskelig å si i mot, og så ble vi gift.

Det har ikke alltid vært like lett. Problemet med meg er at jeg er så redd for kjeft. Jeg klarer ikke… jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Elise kjefter jo samme hva jeg gjør, jeg blir helt forvirret av det. Og hun kjefter så strengt. Huff, jeg orker ikke mer kjeft fra henne. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å unngå det heller. Kidnappe Marte kan jeg i hvert fall ikke gå med på, da får jeg heller ta i mot kjeft. Jeg merket det når jeg var med å gjøre innbrudd også, jeg visste jo det var galt, men… Det var jo litt riktig også, på en måte, vi måtte jo ha det antikvariatet for at Elise skulle bli fornøyd. Vi vil ikke Bestefar noe vondt. Vi skulle betale full pris uansett. Og da hadde jo ikke Bestefar tapt noe på det… sånn som jeg så det. …Men jeg tenkte ikke… det er litt vanskelig å forklare. Jeg skjønte det da jeg så hvor lei seg Bestefar ble. Han satt der så stusselig, og svarte så godt for seg. Jeg syntes litt synd i ham,.. jeg klarte ikke å… det hadde vært bedre om jeg hadde fått kjeft enn at han skulle ha det slik, for å si det sånn. Dette satt seg fast i hodet mitt. Det er bedre å få kjeft. Og da vi skulle sverge…Jeg kunne bare ikke gjøre det… Nå kan Elise bare kjefte, tenkte jeg… eller jeg tenkte ikke det… Vær så snill, ikke kjeft på meg, tenkte jeg… Så sprang jeg. Jeg sverget visst at vi hadde ranet butikken før jeg sprang. Det ble det rabalder av.  Jeg vet ikke om jeg har fått så mye kjeft før noen gang før, først for at jeg hadde vært med å rane butikken, dernest for at jeg hadde innrømmet det. Jeg måtte sette meg på knærne, legge meg strak ut på bakken, både på ryggen og magen, løfte bein og armer, alle mulige ting, mens hun kalte meg lus, mark, amøbe og alle de greiene. Men denne gangen hadde jeg ikke gjort noe galt, syntes jeg. Det var litt uvant. Har hun egentlig rett til å kjefte sånn? tenkte jeg. Hvorfor skal jeg finne meg i det?

Fordi jeg er en feiging som ikke tør annet.

Marte: Hvem er det du snakker til?

Brian:              Hva? Hva? Jeg? Jeg snakker til… til… jeg vet ikke, jeg snakker bare, kom deg

vekk din jentunge!

Marte: Du snakker til deg selv, gjør du.

Brian:              NEI!

Marte: Du lurer ikke meg, jeg har stått bak her og hørt alt sammen.

Brian:              Alt sammen?

Marte: Alt sammen.

Brian:              Men… Hva med…

Marte: Det også.

Brian:              Er du klar over at det er farlig? Hvem vet hvordan det hadde gått hvis Karl

hadde oppdaget deg? Eller hvis jeg hadde oppdaget deg?

Marte: Pyttsan. Dere ville meg jo ikke noe vondt sa dere jo. Du vil ingen noe vondt, det

er jeg sikker på, og det vil ikke jeg heller, så da er vi trygge.

Brian:              Kom deg vekk!

Marte: Veldig så modig du er til å være en feiging.

Brian:              Jeg er ingen feiging!

Marte: Nei, du er ikke det, hadde du vært det, hadde du ikke tort å si i mot han fyren

nå nettopp.

Brian:              Ti stille! Jeg tar ikke i mot råd fra en dum jentunge. Kom deg vekk, har jeg

sagt!

Marte: Ok, da går jeg og sier alt sammen til Bestefar.

Brian:              Gjør du det, så skal du svi!

Hvorfor sa jeg det egentlig? Det var jo bare en tom trussel. Som alt er en tom

trussel med meg. Hva vet vel den jentungen om jeg er feig eller ikke? Jeg er

feig. Feig og mislykket, det sier seg selv. Og nå er jeg i verre røre enn

noensinne. Når det kommer ut at hun har avslørt våre planer blir det i hvert fall

kjeft å få. Og mest på meg, for jeg kunne stoppet henne. Men det gjorde jeg ikke. Og alt blir galt samme hva jeg gjør.

Scene 9           Elise & Karl

Elise kjefter på Karl Kent, som øyensynlig nettopp har levert forslaget til henne.

Elise:               Det er å gå for langt. Jeg skal få tak i det antikvariatet. Det skal jeg gjøre på

lovlig vis. Triksing og miksing er greit nok, men direkte lovbrudd er umoralsk. Det sårer meg at du tror jeg kan gå med på sånt. Jeg gav deg et oppdrag, skaff meg antikvariatet, du har å gjennomføre det. Uten å komme til meg med dumme forslag om hvordan du skal gjøre det. Jeg er ikke interessert i forslag, jeg er interessert i resultater. Kjøp antikvariatet! Klarer du det ikke, får du si det med rene ord, jeg klarer det ikke. Så vet jeg at du er mislykket og vil behandle deg deretter. Jeg vil selvsagt ta selvkritikk selv også. Jeg har avslørt mangelfulle evner i å velge de riktige medarbeidere. Jeg har ingen problemer med å ta selvkritikk. Jeg har også gjort feil i vurderingen av hvilke oppgaver mine medarbeidere kan gjøre. Jeg innser mine feil, men jeg graver meg ikke ned i dem. Jeg forsøker heller å lære av dem. Det bør du også gjøre, Karl Kent, lære av dine feil. Du har angrepet denne Rukle Rolfsen på en gal måte. Derfor har du ikke fått fatt i antikvariatet hans. Det må du lære av. Jeg må lære mer om personellbehandling.

Har du forstått?

Karl K:            Ja… eller jeg mener nei, jeg skjønner ikke hvor grensene går for hvilke midler

jeg kan ta i bruk. Kan…

Elise:               Det legger jeg meg ikke opp i. Jeg har gitt deg en ordre, kjøp antikvariatet.

Følg den du.

Karl:                Men…

Elise:               Ikke men, men: Skal bli.

Karl:                Skal bli.

Elise:               Godt. Gå.

Å, hvor det irriterer meg! Jeg får ikke tak i det filleantikvariatet, jeg ser det nå,

og alt skyldes Brian. Hadde han bare ikke… Å, jeg blir så sint! Han har oppført

seg som en dust like siden vi giftet oss, ja, fra første gang han så meg. Han er

så forelsket i meg, det er det som er feilen med ham. Han klarer ikke styre sin

begeistring, og det skjønner jeg godt. Jeg representerer alt som er vellykket i

hans liv. Han representerer alt som er mislykket i mitt.

Jeg tillater det ikke. Jeg tillater ikke at et slikt krapyl… Det verste er at når jeg kjefter på ham, står han bare der som et annet fjols! Ingenting går inn på ham! Hvor er hans empatiske sans? Har han et øyeblikk forsøkt å sette seg inn i min situasjon? Skjønner han hvor fælt det er for meg å se et mål glippe på grunn av hans udugelighet? Å, hvordan kan han skjønne det? Hvordan kan han skjønne hvordan det er å ha ambisjoner? Han er en taper, og jeg gjorde en av mine mange personaltabber ved å gifte meg med ham. Jeg ville glede ham, hva er takken? Han gjør meg til en taper!

Hvorfor skal jeg finne meg i det? Hvorfor sier jeg ikke bare: Brian, du må gå, og han vil ikke gå, han vil falle sammen, knust. Så skal jeg stå der urokkelig, inntil han i knust tilstand trygler om nåde, og det vil han ikke få… før alt håp synes ute. Så vil jeg tilgi ham! Jeg skal riste av meg stoltheten, ta ham til meg og bygge ham opp igjen, bedre enn før! Ja, bedre enn før, skal jeg bygge ham. Jeg skal vende nederlaget til triumf! Og gi Brian velfortjent straff på kjøpet!

Brian! Brian!

Scene 10         Oppgjør

Brian kommer inn. Står med hodet ned. Elise mønstrer ham. Det varer en god stund.

Brian:              Jeg slår opp.

Elise:               HVA!

Brian:              …Jeg slår opp.

Elise                Kan du gjenta det du sa, høyt og tydelig?

Brian:              (Rister på hodet)

Elise:               Godt. Jeg hørte det nemlig ikke. Nå skal du høre på meg…

Brian:              (Rister på hodet)

Elise:               RESPEKT! Jeg skal si deg en ting, du er en taper og du vet det selv. Det du

ikke vet er at du gjør også meg til en taper. Skjønner du det?

Brian:              (Nikker)

Elise:               Tror du jeg kan finne meg i det?

Brian:              (Nikker, rister på hodet og trekker på skuldrene, på en gang)

Elise:               Svar SKIKKELIG!

Brian:              (Rister på hodet)

Elise:               Riktig. Jeg kan ikke finne meg i det, og det tar jeg konsekvensen av. Det er

slutt mellom oss, Brian.

Brian:              Men jeg har jo alt gjort det slutt.

Elise:               Nei, du hørte riktig. Det er slutt, ugjenkallelig.

Brian:              Men da kan jeg gå da?

Elise:               Spar deg Brian. Spar deg for bønnene og tryglingen. Det er smakløst av deg,

og fører ikke frem til noe.

…Greit. Jeg tillater deg å si noe til ditt forsvar.

Brian:              Men…

Elise:               Ikke noe men, men er et dårlig ord til å begynne med.

Brian:              Men…

Elise:               Ikke noe men, har jeg sagt.

Brian:              Jeg…

Elise:               Det var bedre.

Brian:              Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal stå her å forsvare meg når vi begge har gjort

det slutt! Jeg har ikke noe å forsvare! jeg tar ikke i mot mer kjeft fra deg!

Løper

Akt III

Scene 1: Brian til Bestefar

Bestefar sitter i antikvariatet. Brian kommer inn, andpusten, skvetten og forvirret.

Bestefar:         Det skulle være unødvendig å si at du er uvelkommen her.

Brian:              Hva?!

Bestefar:         La gå at vi har ulike verdier i livet. Det er greit nok, jeg skjønner ikke

hvordan dere kan være så opptatt av penger, dere skjønner ikke hvordan jeg kan være så opptatt av bøker. Det er ikke problemet, så langt der i fra, jeg har ingen problemer med å godta at folk har andre verdier enn meg i livet – så lenge disse verdiene ikke går ut over andre. Det gjør de hos dere. Dere plager meg, ødelegger butikken min, og nå planlegger dere… jeg kan ikke få sagt det. Det dere driver med har ingenting med verdier å gjøre, det dere driver med er å ødelegge andres liv. Det har ingen rett til. Ingen!

Brian:              Unnskyld, jeg er litt ukonsentrert, eller… hva var det du sa nå, egentlig?

Bestefar:         Jeg sa at… Nei, du vil vel ikke skjønne uansett. Du er ikke velkommen her. Det

er hovedsaken.

Brian:              Nei, jeg skal…

Brian går ut, kommer inn igjen.

Bestefar:         Hva er det du vil.

Brian:              Jeg… Jeg… lurte…

Bestefar:         Jeg har snakket med Marte. Selv om hun ikke forstod alvoret i samtalen hun

overhørte, så forstår jeg det. Og det vil jeg bare ha sagt, at…

Brian:              Nei, du trenger ikke si det. Jeg er helt enig med deg på dette punkt, uansett hva

du har å si.

Bestefar:         Kutt ut forretningstriksene. Meg nytter det ikke å jatte med.

Brian:              Jeg jatter ikke med, jeg er enig med deg,.. eller…

Bestefar:         Det er du nok.

Bestefar begynner å gjøre andre ting, som om Brian ikke er der. Brian blir mer og mer

utilpass. Han er ofte på nippet til å si noe, men sier ingenting, står bare urolig.

Bestefar:         Står du der ennå?

Brian:              Jeg? Neida,.. eller jo, jeg gjør jo det, men… det jeg lurte på… eller… jeg

kommer fra, jeg har nettopp…

Bestefar:         Vet du hva, var det Brian du het? Brian nikker. Brian. Jeg har mest lyst

til å bare ignorere hele forlaget Kjempehaug. Jeg kommer aldri til å selge antikvariatet mitt. Ingenting vil forandre det standpunktet. Det nytter ikke samme hva dere gjør. Jeg vil ikke ha noe med dere å gjøre. Jeg vil verken tenke på dere, eller noe som helst. Likevel kommer dere, igjen og igjen, og maser. Jeg vil bare bli kvitt dere så fort som mulig. Jeg vil ikke engang høre på hva dere har å si, jeg vil ikke bry meg, jeg vil legge alt det dere sier, foreslår og gjør, ned i en sekk, og kvitte meg med sekken. Men så er det bare det at noe av det dere foretar dere er så forferdelig at jeg ikke kan sitte stille å godta det. Det går ikke an å sitte stille og godta det. Dere har allerede ramponert butikken min, jeg kan ikke late som om det ikke har skjedd. Jeg kan heller ikke late som om jeg ikke vet at dere vil kidnappe Marte. Og når jeg vet det… så må jeg gjøre noe med det, hvis jeg kan. Kort sagt, i hvilken hensikt er du kommet hit, Brian?

Brian:              Jeg…

Bestefar:         Vent. Det er bare en ting jeg vil ha klart. Jeg har fått nok av narrespillet deres.

Du er – kan man trygt si – den dårligste medarbeideren i Kjempehaug, når det kommer til handelstekniske ting, ting dere er opptatt av. Du er klønete og usikker, og er ikke i nærheten av å mestre det kyniske spillet denne Karl Kent og denne Elise K. Tang, spiller. Elise K. Tang, ja, jeg begynner å kjenne henne og hennes metoder. Hun har ikke sendt deg uten å ha en hensikt med det. Og jeg tror det er ditt sympatiske vesen hun spekulerer i, at det skal påvirke meg i en eller annen retning. Jeg vil bare ha sagt det, at du må ikke tro du får noen lillefinger av meg, om du hadde vært aldri så sympatisk!

Brian:              Elise har ikke sendt meg.

Bestefar:         Jaså. Hvem har sendt deg da?

Brian:              Jeg har sendt meg selv,.. eller, jeg har jo ikke sendt meg akkurat, men jeg… var

liksom… i området…

Bestefar:         Ja, det er ikke så viktig hvem som har sendt deg. Si hva du kom hit for, du

Brian.

Brian:              Jeg… Jeg lurte på om jeg kunne få jobb her.

Bestefar:         Selvfølgelig ikke.

Brian:              Å nei… neivel… da… da får du ha det bra…

Brian går, sakte.

Bestefar:         Brian?

Brian:              Ja?

Bestefar:         Hvorfor vil du ha jobb her?

Brian:              Fordi… jeg har ingen jobb.

Bestefar:         Jaså? Så du har fått sparken?

Brian:              Nei…

Bestefar:         Har du sluttet?

Brian:              Jaa…

Bestefar:         Har du? Hvorfor det?

Brian:              Nei, jeg… jeg…

Bestefar:         Forresten, kan det være det samme. Jeg vil som jeg har sagt ikke ha noe med

Kjempehaug og folkene der å gjøre.

Brian:              Nei.

Bestefar:         Neinei, så gå da.

Brian nøler.

Brian:              Det hadde vært veldig fint om jeg kunne få en jobb her.

Bestefar:         Du må forstå at det er ikke lett for meg å like deg. Det er urimelig av deg å

vente at du kan få jobb her, det får du ikke.

Brian:              Kanskje… jeg kan få lov til å bo her, da?

Bestefar:         Brian, hva er det med deg?

Brian:              Jeg har slått opp med Elise! Jeg har mistet jobben, huset og alt jeg eier! Det er

slutt!

Brian løper ut

Scene 2:          Elise K. Tang

Elise:               Den fjotten! Hva er det han innbiller seg? Han ville ikke forsvare seg engang!

Han bare stakk av! Fuit, så var han vekk. Etter alle disse årene. Utakk er

verdens lønn. Hva skal jeg gjøre nå? Å hevne seg mot ham er smålig. Å ta ham tilbake kommer ikke på tale. Jeg bare glemmer ham, som jeg glemmer en lus jeg har pillet ut av håret. Jeg glemmer også antikvariatet. Jeg biter i meg fornedrelsen Rukle Rolfsen har påført meg, jeg hever meg over det. Jeg svelger nederlagene, og merker… at de gjør meg sterkere! mer ærgjerrig! sultnere! Nederlagene gir meg et tomrom i magen jeg vil fylle med suksess! Jeg vil ha mer, mye mer, mye mer enn en mislykket mann og et ubetydelig antikvariat! Haha! Hvor mine puslete mål virker tåpelige i ettertidens lys! Jeg ser klarere nå. Jeg starter med rene ark, renere ark, og ingen knølete malerlærling av en mann, som kan søle dem til for meg. Å, ikke et sekund skal det utsettes. Jeg ser tydelig hva jeg må gjøre.

Ringer en klokke.

Karl:                Til Tjeneste.

Elise:               Godt. Jeg vil informere deg om noe.

Karl:                Jeg hører.

Elise:               Selvfølgelig. Jeg har sparket en medarbeider.

Karl:                Jeg skjønner.

Elise:               Og jeg slo en annen flue i samme smekk. Jeg har kvittet meg med Brian.

Karl:                Ah, et klokt valg! Han var altfor bløthjeret.

Elise:               Stille! Jeg vil ikke ha noe av at du bedømmer mine valg. Forresten har du helt

rett. Brian var altfor bløthjertet. Det er nå så sin sak, jeg er ferdig med ham.

Tiden er inne til å bringe Kjempehaug oppover igjen.

Karl:                Ah, storartet!

Elise:               Takk. I denne prosessen får du til å begynne med en ubetydelig rolle. Du

har sviktet meg, som du vet.

Karl:                Jeg fikk ikke fullført oppgaven, det er alt. Jeg skal gjerne gjennomføre den.

Elise:               Trengs ikke. Jeg hever meg over den tidens skuffelser, eller hva jeg skal kalle

det. Hva skal vel jeg med det lille Bestefarsantikvariatet? Det var bare en grille jeg hadde i hodet. Haha, jeg ler av det nå.

Karl:                Hva vil du ha meg til å gjøre da?

Elise:               Avslutte handelen på en ryddig måte. Fortell Rukle Rolfsen at vi ikke lenger er

interessert i antikvariatet hans. Takk ham for samarbeidet og ønsk ham lykke til

videre. Alt det der som hører med. Det kan tenkes at vi vil bli interessert hvis

han skulle få lyst til å selge, da må han i så fall kontakte oss. Vi kommer ikke til

å kontakte ham mer. Vi avslutter handelen. Det er din oppgave å formidle det.

Karl:                Å, jeg visste det nok! En fiasko – og karrieren er lagt i ruin. Ti år, ti år slet jeg,

Fra åtte til åtte satt jeg på lesesalen, hver dag, i ti år, ti lange, forsakelsesfylte år på handelshøyskolen og på juridisk fakultet. Det var ungdomstiden min dette. Jeg valgte det slik. Og det som holdt meg oppe var utsikten til å tjene store penger i fremtiden. Offeret jeg gjorde skulle betales tilbake i klingende cash!

Og så blir alt lagt i grus av en fillefiasko.

Elise:               Du tar det for tungt. Du kan fortsatt bygge deg opp igjen. Se på meg! Jeg

har heller ikke lykkes i denne saken. Men jeg tar konsekvensen av det. Jeg

kvitter meg med den skyldige, børster av meg rusket, og setter meg nye mål. Jeg gir ikke opp min fremtid på grunn av en feil i min fortid. Husk den setningen, Karl, den kan du lære av. Jeg gir ikke opp min fremtid på grunn av en feil i min fortid. Du har mislykkes, det er så. Men jeg har fortsatt tro på deg, Karl Kent, ellers hadde du gått samme vei som Brian. Det du trenger er litt simpel menneskekunnskap. Du må lære menneskene å kjenne, for å vite hvordan de skal tas. Det studium, studiumet av menneskesinnet, det lærer du ikke på lesesalen, det lærer du der ute (peker). I dette studium er du sørgelig uutdannet, Karl Kent, her har du tvert i mot mye å lære. Før du har lært deg også dette studium, kan jeg ikke betro deg betydelige oppgaver.

Karl:                Jeg skjønner.

Elise:               Godt.

Sett i gang.

Karl går.

Elise:               Der går han. Da har jeg for første gang i mitt liv vinket farvel til et mål jeg har

satt meg. Haha, jeg føler det nesten som fremgang! Puster glad.

Og mens Karl Kent avrunder prosjektene innelands, skal jeg selv sette i gang

prosjektene i utlandet! Ingen medarbeider skal forkludre dette arbeidet for meg. Ingen skal slukøret komme og si: Han var ikke interessert i penger. Ingen skal motbydelig krype og si: Jeg sverger det var vi som ramponerte antikvariatet. Jeg skal selv ha kontrollen. Jeg skal slå meg frem. Jeg skal fusjonere, jeg skal kjøpe opp, konkurrere, rydde bort, jeg skal bli den største av dem alle! Og når jeg har lykkes, når hele den internasjonale bokproduksjon og bokdistribusjon er i mine hender, da skal jeg bli verdenskjent med mitt fulle navn: Elise Klype Tang! Jeg vil bli kritisert, det vil jeg gjøre sånn med: blåser overlegent, jeg vil bli hedret, det gjør jeg sånn med: tar på seg en likegyldig mine.

Å, jeg kan ikke vente, jeg vil arbeide videre, mot nye mål, jeg vil bli størst i hele verden, og fremdeles jobbe videre for å bli enda større, det skal aldri ta slutt!

Scene 3:          Brian igjen

            Bestefar sitter i antikvariatet. Han leser en bok, rydder litt, og pusler med sitt.

            Brian dukker opp i døren. Han står sliten og ser på Bestefar, inntil han blir oppdaget.

Brian:              Jeg hadde ikke noe sted å løpe.

Bestefar:         Og så kom du tilbake hit.

Brian:              Ja, jeg har ikke noe sted å gjøre av meg. Du må virkelig hjelpe meg.

Bestefar:         Hvordan vil du at jeg skal hjelpe deg da?

Brian:              Jeg vet ikke. Jeg vet jeg har gjort mye galt. Og jeg vet at jeg ikke

kan tilgis for det. Men du er den eneste som kan hjelpe meg. Det er helt

forferdelig at du ikke vil gjøre det fordi… eller på grunn av det jeg angrer mest på i hele verden.

Bestefar:         Det er bra du angrer, men det hadde vært bedre om det du angrer på aldri hadde

skjedd. Det må ikke bli slik heller, at folk gjør som de vil og forventer å bli tilgitt av alle og enhver etterpå. La oss ikke snakke om det, la meg heller spørre hva du vil jeg skal hjelpe deg med?

Brian:              Å, det er så mye, jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det… Det er ikke lenger

siden enn i dag det ble slutt. Allerede har jeg tenkt så mye på det at jeg har mistet oversikten. Livet mitt er liksom kuttet av. Som om hele livet mitt besto av en eneste streng, og plutselig ble den klippet. Det begynner å gå opp for meg hvilken forferdelig situasjon jeg egentlig er i. Jeg har i hvert fall ikke noen valg lenger. Jeg er bare nødt til å gjøre som jeg må for å… overleve simpelthen. Jeg måtte tilbake til deg. Selv om jeg skammer meg så forferdelig at… det er en forferdelig situasjon. Hvis du ikke kan hjelpe meg, så må jeg tilbake til Elise. Og det er enda verre.

Bestefar:         Nei, vet du, da vil jeg heller hjelpe deg. Men det er ikke så mye jeg kan gjøre,

tror jeg. Jeg er en gammel mann.

Brian:              Jeg er nødt til å få meg en jobb.

Bestefar:         Ja, det er du, men jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg. Jeg kjenner i hvert fall ingen

som jeg kan tenke meg har noen jobb til deg.

Brian:              Jeg kan jobbe hos deg, kanskje?

Bestefar:         Nei, det er nok umulig. Dette er en enmannsjobb.

Brian:              Ja, men bare midlertidig, til jeg finner noe annet. Det vil jo ikke lønne seg, men

er det så farlig med profitten da?

Bestefar:         Det gleder meg å se at du skifter verdier i livet, Brian, men her går du nok litt

langt, fra det ene ytterpunktet til det andre. Antikvariatet har ikke profitt i det hele tatt, det går tvert i mot med underskudd. Det kan jeg leve med, fordi jeg har nok penger å leve for. Jeg trenger ikke mer penger enn jeg må ha for å leve og ha det bra, skjønner du. Jeg trenger ikke tjene mer, nå som jeg har nok, for å si det sånn. Er du med?

Brian:              Ja, mm.

Bestefar:         Fint, for da skjønner du sikkert også at jeg ikke har nok penger til å leve for to

stykker. Jeg startet dette antikvariatet så fort jeg fikk råd til det, selvfølgelig.. Tidligere arbeidet jeg som alle andre. Det gjorde jeg for å sikre meg den alderdommen jeg drømte om. En alderdommen i mitt eget antikvariat, sammen med bøkene mine og kunder som kommer innom like mye for å slå av en prat, som for å kjøpe så voldsomt. Det har jeg klart. Smiler. Det er min lykke i livet dette, den må jeg få lov til å ha.

Brian:              Ehm, jeg tenkte… det visste jeg virkelig ikke.

Bestefar:         Som du skjønner kan jeg ikke hjelpe deg. Selv om jeg begynner å få lyst.

Scene 4:          Karl Kent

Karl Kent kommer formelt inn døren, anstrenger seg litt, så tar han på seg en bestemt,

varm mine, og går bort for å hilse på Bestefar. Advokatens ankomst strammer stemningen.

Karl:                Goddag Bestefar, vi har hilst på hverandre før vi.

Bestefar:         Det har vi.

Karl:                Goddag til deg også, Brian, sitter du her?

Det jeg kommer hit for, er at vi i Kjempehaug forlag har kommet til en

vurdering om at vi ikke akter å gjøre flere fremstøt for å få kjøpt antikvariatet ditt. Forsøkene har kostet oss store anstrengelser. Frustrerende, når disse anstrengelsene ikke har munnet ut i noe. Vi vil nå bare avslutte samarbeidet i ordnede former, i den samme muntlige tonen som forhandlingene hittil har vært ført. Vårt siste ord er at vi fortsatt er interessert i å kjøpe antikvariatet ditt – og til å betale en god pris -, men det er i så fall du som må kontakte oss.

Bestefar:         Det vil ikke skje.

Karl:                Vær ikke så mutt, nå da, vi er ferdige med det hele, ingen skade skjedd. Ellers…

Bestefar:         Jeg har fortsatt ikke fått tilbake bøkene mine.

Karl:                Opps! Det…

Han slår på et varmt, profesjonelt smil.

Jeg skjønner at det nytter ikke å drive narrespill med deg. Det var vi som gjorde

det. Det innrømmer vi. Det var Brian, her, og meg. Vi tar det hele og fulle ansvar, også om du vil forfølge oss strafferettslig, hvilket jeg for øvrig vil fraråde. Jeg håper ikke du er altfor bitter for dette, Bestefar. Hva er det de sier? Tiden leger alle sår. Hvis det kan være til noen trøst skal du vite at vi – og nå tror jeg at jeg snakker både for Brian og for meg selv – angrer voldsomt. Det minste vi kan gjøre er å gi deg bøkene tilbake, og det skal vi selvfølgelig gjøre. Jeg er sikker på at Brian vil hjelpe deg med det, vil du ikke det Brian?

Brian:              Jo.

Karl:                Fint. Kan jeg stole på at du ikke vil anmelde dette forholdet?

Bestefar:         Du kan ikke stole på noe som helst, jeg vil ikke snakke med deg.

Karl:                Au da! Er det så sårt? Det visste jeg ikke, beklager så meget.

(Til Brian) Kan ikke du forsøke å gjøre ham litt mildere stemt? Jeg tror du og han har en «good thing going».

Brian:              (Til Karl, lavt og engstelig) Jo.

Karl:                (Til Brian) Fint.

Jaja, Bestefar, da får du ha takk for… det har vært interessant å arbeide med deg. Nå ses vi nok ikke på en stund, ha det bra.

Karl går, kommer tilbake.

Og forresten, det innbruddet, det gjorde vi på eget initiativ, det har ingenting

med Kjempehaug å gjøre. Brian og jeg tar det fulle ansvar. Det var bare et

tåpelig innfall fra vår side, ikke sant Brian?

Brian kryper seg

Nåvel, jeg ville bare at du ikke skulle bære nag til Kjempehaug. Det var det. Nå

går jeg. Ha det bra!

Scene 5:          Brian får en ide

Bestefar og Brian sitter en stund tause etter at Karl har gått.

Bestefar:         Enkelte forandrer seg aldri.

Brian:              Nei, noen kan ikke forandres.

De sitter fortsatt en stund. Brian vil tydeligvis si noe. Bestefar suller med sitt, men

klarer ikke skjule et visst ubehag.

Bestefar:         Akk ja, akk ja, Brian. Jeg vet neimen ikke hva vi skal gjøre med deg. Jeg

må i alle fall ha tilbake bøkene mine.

Brian:              De skal du få.

Bestefar:         Det haster ikke. Nå som kundene har gitt meg sine bøker, har jeg så jeg

klarer meg for en stund.

Brian:              Ja. Du har nok bøker.

Bestefar ser på Brian. Brian vil fortsatt si noe.

Bestefar:         Det ser ut som om du lurer på noe.

Brian:              Neida.

Bestefar:         Neivel. Du får stå der så lenge du vil.

Brian:              Jeg skal gå nå snart.

Pause

Bestefar:         Jeg tror du lurer på noe.

Brian:              Neida.

Pause

Bestefar:         Bø!

Brian skvetter, Bestefar ler og stemningen løsner

Der ja! Nå som vi er i så godt humør kan du si hva du lurer på.

Brian:              Ehm, jeg lurte på om… jeg kunne få låne bøkene dine litt…

Bestefar:         Jo, det skulle være greit, det, men hvorfor spør du om det?

Brian:              Jeg tenkte jeg kunne lage… en filial.

Bestefar:         En filial? Hvor hen da?

Brian:              Nei, jeg måtte jo ha hatt et sted å ha den.

Bestefar:         Du kunne kanskje ha den hjemme hos meg… inntil videre… leiligheten brukes

jo ikke til noe når jeg er her.

Brian:              Det ville være… veldig fint.

Bestefar:         Men jeg skjønner ikke… Tror du at du skal kunne klare å leve av et sånt lite

antikvariat? Det er ikke mange penger i denne bransjen.

Brian:              Vel, det er jo noen som klarer å leve av det, i hvert fall sånn… og jeg har jo

snappet opp en del triks i fra Kjempehaug. Det er mulig at jeg kan få antikvariatet til å kaste av seg til det nødvendigste iallfall.

Bestefar:         Jo, hvis du tror det, vil jeg gjerne hjelpe deg. Så lenge Kjempehaug triksene ikke

blir altfor skitne vel og merke…

Brian:              Neida.

Bestefar:         Det er bare en ting jeg lurer på, hvor skal du sove?

Brian:              Det lurer jeg også på.

Bestefar:         Det er dyrt med leiligheter nå til dags, og vanskelig å finne.

Brian:              Jeg har… kanskje… en idé.

Bestefar:         Har du? Få høre?

Brian:              Antikvariatet står tomt om natten, gjør det ikke?

Bestefar:         Joo… Jeg skjønner! Ja, men det er i orden, Brian, vi kan gjøre det slik! Vi kan i

hvert fall gjøre det slik inntil du får noe bedre å leve av, og leve for. Så slipper du å gå tilbake til Kjempehaug også.

Brian nikker og smiler.

Vet du? Jeg er glad for å kunne hjelpe deg.

Brian:              Jeg også… eller jeg mener, jeg er også glad.

Scene 6:          Klype Tang

Elise:               Jeg er rasende! En filial! Hvor har min forhenværende mann plassert sin

samvittighet? Ikke før har han rømt herfra, før han gir seg over til fienden. Man skulle trodd han har bedrevet sitt forræderske dobbeltspill hele tiden. Å, jeg skjønner det nok, alt var bare tull. Han holdt med Bestefar hele tiden. De har alle forsøkt å knekke meg. Men nei da, Elise Klype Tang lar seg ikke knekke så lett! Det finnes også andre som kan ekspandere!

Hun kobler til en datamaskin, taster og trykker innbitt. Der er også en telefon, den

ringer hun i av og til.

Jeg skal kjøpe, jeg skal kjøpe. Kjøpe, kjøpe.

Det er fakser og teknisk utstyr. Hun bruker alt sammen og fort.

Karl:                Hva er det du driver med?

Elise:               Stille! min underordnede medarbeider. Jeg har satt meg et mål, og dette målet er

jeg i øyeblikket i ferd med å nå.

Karl:                Å kjøre hele selskapet på dunken? er det målet?

Elise:               Å Karl, du aner ikke hva du snakker om. Selskapet skal slett ikke på dungen.

Og hvorfor står jeg her og snakker med deg? Jeg er i ferd med å utføre en oppgave, du er i ferd med å forstyrre meg.

Karl:                Du er i ferd med å bli splitter sprø! Du forsøker jo å kjøpe opp gigantiske

utenlandske selskaper, med stakkarslige norske midler!

Elise:               Fusjonering er for tapere, jeg vil eie alt. Jeg finner meg ikke i at den tåpen av en

forhenværende mann skal rotte seg sammen med den grinebiteren av en

Bestefar, og true mitt hegemoni på den norske forlagsfronten. Bedre føre var,

enn etter snar. Jeg kjøper opp de utenlandske selskapene, for å være rustet til

konkurransen når den kommer.

Karl forsøker å avbryte handelen fysisk.

Karl:                Du har ingen sjanse til å kjøpe opp utlendingene! De teller i milliarder der vi

teller i millioner! De rår over et mye større marked, vi nordmenn har ingen sjanse til å konkurrere mot dem! De brekker ryggen på oss med lillefingeren!

 Elise trykker på en avgjørende knapp.

Elise:               Haha! Der er det gjort! Hjulene er begynt å snurre! Jeg skal snart rulle over

amøbene! Haha!

Karl:                Nei, du har ført oss til økonomisk ruin!

Elise:               Å, Karl Kent, du begynner å irritere meg, mer enn før, du er et uhelbredelig

tilfelle av janteloven.

Karl:                Du snakker bare tull. Du holder på å bli gal!

Elise:               Fornærmende! Men selv om jeg hever meg over den slags menneskelige

svakheter, som å bry meg om fornærmelser, betyr ikke det at jeg er nødt til å tillate deg å fornærme meg. Jeg kan ikke tillate slik obsternasighet som du fremviser. Du tvinger meg til å gi deg sparken.

Karl:                Det trengs ikke. Jeg slutter.

Karl går.

Scene 7:          Brians antikvariat

Innredet som bestefars leilighet. Sparsomt med bøker. Marte kommer inn.

Marte: Hei Brian!

Brian:              Hei Marte, så koselig at du stakk innom i dag.

Marte: Det kommer til å bli en vane.

Brian:              Da blir det en koselig vane.

Pause

Marte: Lurer du på om det skjedde noe på skolen i dag?

Brian:              Neei… hvordan det?

Marte: Det pleier man å lure på når man er i et antikvariat.

Brian:              Å, skjedde det noe på skolen i dag?

Marte: Ja, jøss! Men vet du hva, i dette antikvariatet hadde jeg tenkt å bytte om på

rekkefølgen.

Brian:              Bytte om på rekkefølgen?

Marte: Ja, først forteller du om det har skjedd noe spennende på antikvariatet, og så

forteller jeg om det spennende som har skjedd på skolen. Så blir det litt avveksling i forhold til hvordan det er hos Bestefar, skjønner du?

Brian:              Ja, jeg tror jeg skjønner.

Marte: Nå, Brian, har det skjedd noe spennende på antikvariatet i dag?

Brian:              Ja, det har det. Det har vært så mange kunder og de har vært så blide. Jeg tror

det er de samme kundene som leverte bøkene tilbake til Bestefar, for de sa alle sammen at de trengte nye bøker fordi de hadde gitt fra seg de gamle. Da ble jeg litt sjenert. For jeg lurte på om de var sinte på meg. Jeg hadde jo på en måte stjålet bøkene deres, i hvert fall var det min feil at de måtte gi bort bøkene sine,

og så ba jeg om unnskyldning. Da bare smilte de, og kjøpte en bok ekstra.

Marte: Godt å høre.

Brian:              Mm. Han Bestefar, han er en uvanlig snill mann. Jeg tror sannelig at han har gitt

beskjed til kundene sine at de skal komme til meg for å kjøpe bøker. Jeg kan ikke skjønne hvorfor det har kommet så mange, ellers. Og han som har hjulpet meg så mye fra før. Jeg blir så glad av det. Når det ikke har vært noen kunder her, og jeg har sittet her alene, da har jeg sittet og tenkt på Bestefar, og hvordan han har det.

Scene 8:          Bestefar får besøk av Elise

Bestefar nynner og tørker støv av bøkene, noen tar han ut og leser litt i, smiler, og

legger dem tilbake. Så setter han seg ned, uten å gjøre noen ting en stund, før han reiser seg og henter seg en bok. Mens han gjør det, kommer Elise forpjusket inn døren.

Elise:               –

Bestefar:         God dag.

Elise er nesten på gråten. Bestefar ser det, og setter frem en stol til henne.

Bestefar:         Sett deg her, du.

Elise:               Takk.

Bestefar:         Så er jeg sikker på at du har noe å fortelle.

Elise:               Jeg… Jeg er konkurs.

Bestefar:         Konkurs? Hadde ikke du samlet alle forlag i Norge under din kjempeparaply da?

Elise:               Jo.

Bestefar:         Da er det en katastrofe! Da betyr det at det ikke finnes forleggere og

distribusjonsledd i Norge. …Men det er jo ikke mulig, hvordan kunne du som

var så mektig gå konkurs?

Elise:               Åh, det er en lang historie…

Bestefar:         Du må fortelle den.

Elise:               Jeg vet ikke hva jeg skal si, det er så mye.

Bestefar:         Si det så enkelt som mulig.

Elise:               Jeg forsøkte å kjøpe opp et utenlandsk konsern, det endte med at de kjøpte opp

meg.

Bestefar:         Nikker ettertenksomt. Akkurat. Så nå er den norske bokverdenen i den

internasjonale storkapitalens hender?

Elise:               Nikker hurtig. Ja. Og jeg var personlig ansvarlig for transaksjonene. Jeg får hele

smellen. Jeg er ruinert.

Bestefar:         Akkurat. Så nå vil du at jeg skal gi deg en jobb i antikvariatet mitt?

Elise                Å, det ville være vidunderlig… men jeg er nesten nødt til å be om enda mer…

Bestefar:         Mer også? Jaså, hva da?

Elise:               Jeg har mistet mine menn. Karl var bare en arbeider, han skal jeg klare meg

uten, Brian også… men han var nå liksom min mann… Og jeg vet at det gikk ikke så bra forrige gang vi forsøkte oss på hverandre…

Elise gløtter bort på Bestefar for å fange reaksjonen. Bestefar sitter taus.

Du gjør det så pinlig for meg. Forrige gang var det pinlig, fordi du avslørte mine

skjulte hensikter. Denne gangen er det ikke pinlig på den måten. Nå er mine hensikter åpne og ærlige. Jeg er ingenting. Det livet jeg levde førte meg i avgrunnen. Nå vil jeg begynne på nytt. Du virker til å være en fast klippe å bygge på.

Bestefar:         Du er meg en rar én. Jeg er selvfølgelig ikke mer interessert i deg nå, enn jeg

var i deg den gang. Og jeg kan ikke helt skjønne hvorfor du skal være interessert i meg heller, gamle mann.

Elise:               Det er rent praktisk. Du er enslig, jeg er enslig. Vi trenger hverandre. Jeg kan

være myk og føyelig, du har ikke lært alle mine sider å kjenne, og denne saken har utviklet nye sider ved meg, også. Hvordan tror du at jeg kan fortsette den kyniske forretningsdriften jeg drev med, etter det som nå har skjedd?

Bestefar:         Hva får deg til å tro at jeg er ute etter noe mykt og føyelig? Og nå driver du det

samme forhandlingsmaset som du drev med for Kjempehaug, bare at nå er det kjærlighet og ikke penger du handler med.

Elise:               Det var stygt sagt av deg.

Bestefar:         Kanskje det, saken er at jeg har bestemt meg og svaret er nei. Det kommer

ikke på tale.

Elise:               Da er jeg fortapt.

Bestefar:         Jeg er ikke sikker…

Tar med seg Elise ut.

Scene 9:          Gjensyn

Bestefar og Elise går hjem til Bestefar, der Brian sitter i antikvaratet sitt.

Elise:   I det hun går inn døren. Åh, her har jeg jo vært før. Tok du meg med til leiligheten din

likevel? Du er… Brian?!? Hva gjør du her?

Brian:              Elise?!? Hva er dette?

Elise:               Bestefar, hva gjør Brian i din leilighet?

Brian:              Bestefar, hvorfor tar du Elise med hit?

Bestefar:         Nå, nå, nå, det er ikke jeg som skal løse flokene her. Jeg tror jeg stikker inn på

værelset mitt og tar meg en lur. Det betyr at dere ikke må snakke så høyt når

dere snakker sammen, jeg liker ikke å bli vekket.

Bestefar går, stemningen blir naturlig noe anspent.

Brian:              Ja…

Elise gløtter bort på Brian rett som det er, hun gløtter rundt i hele rommet, tydelig

ukomfortabel.

Jeg kan jo begynne jeg. Da vi gjorde det slutt, gikk jeg først bare rundt omkring i byen uten å vite hva jeg skulle gjøre. Det var helt forferdelig, men jeg var liksom i ørska, og fikk derfor ikke helt med meg hvor fælt det egentlig var. Jeg trengte hjelp, det var sikkert, og den eneste som egentlig kunne hjelpe meg, var Bestefar. Det var forferdelig dumt, for jeg visste at han var sint på meg. Og det hadde han helt rett i å være. Og jeg hadde ikke samvittighet til å be han om noe. Men det var ingen annen å be. Så da måtte jeg bare gå til ham. Jeg grudde meg så fælt. Det var som om hele kroppen forsøkte å holde meg igjen. Brian, dit går du ikke. sa magen, hodet og halsen og alt sammen. Det var som en slags kamp der overlevelsesinstinktet kjempet mot hele resten av meg, og overlevelsesinstinktet vant heldigvis. For plutselig stod jeg inne i antikvariatet.  Jeg var så skjelven, og nervøs, svetten rant og jeg ville mye heller vært alle andre steder enn akkurat der og da. Dårlig gikk det også. Jeg… Forresten er ikke det så viktig. Saken er at jeg fikk låne bøkene jeg stjal. Og bruke dem til å starte mitt eget antikvariat her i leiligheten til Bestefar. Fullstendig kostnadsfritt. Nettene tilbringer jeg i antikvariatet til Bestefar. Helt gratis. Jeg har ikke ord til å beskrive hvor mye Bestefar har hjulpet meg… Og han som… Og jeg… Jeg er så takknemlig at jeg kan ikke få sagt det… Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre til gjengjeld… Han er… Jeg…

Brian blir meget beveget, men får så øye på Elise og strammer seg inn igjen.

Det er derfor jeg er her.

Pause

Elise:               Jeg… ble lei meg da du gikk… Og når jeg blir lei meg blir jeg veldig fort sint.

Det har du sikkert merket. Og når jeg blir sint vil jeg liksom… Nei, jeg vet ikke

hvordan jeg skal si det… Jeg sier det så enkelt som mulig.

Jeg bestemte meg for å kjøpe opp utenlandske konsern. Jeg var så bestemt på å gjøre det, at selv om jeg egentlig visste det måtte gå galt, ignorerte jeg det bare Selv etter at jeg hadde brukt alle Kjempehaugs likvide midler i oppkjøpsforsøket, fortsatte jeg. Jeg pantsatte først, solgte siden, og til slutt stod jeg der ribbet. Det var en lang historie som gikk veldig fort. Jeg hadde heller ikke noen steder å gå etterpå. Og jeg følte meg fullstendig mislykket. Jeg skammet meg over å møte folk på gaten. Jeg følte alle visste hvordan jeg hadde dummet meg ut. At alle kjente min dundrende fiasko. Nederlaget. Også mitt eneste håp, var Bestefar. Han måtte jo mer enn noen kjenne min mislykkethet. Likevel var jeg ikke engstelig for at han skulle se ned på meg. Jeg hadde liksom en følelse av at Bestefar ikke brydde seg om sånt. Men det var skummelt, bevares. Men jeg gjorde det og han tok meg med hit.

Pause

Brian:              Så det er derfor du er her.

Elise:               Ja, derfor er det.

Pause

Brian:              Hva skal du gjøre nå?

Elise:               Vet ikke.

Hva skal du gjøre?

Brian:              Jeg vet ikke. Jeg kan jo ikke fortsette å bo skiftvis i antikvariatet og leiligheten

til Bestefar sånn som nå, for evig. Og en dag må jeg jo gi Bestefar bøkene sine tilbake. Først og fremst tror jeg at jeg må finne meg et sted å bo.

Elise:               Ja. Jeg bor jo der vi bodde før.

Brian:              Ja. Der var det fint.

Elise:               Ja. Det er fint der. God plass.

Brian:              I antikvariatet er det skikkelig dårlig plass.

Elise:               Du skulle ikke bo i et antikvariat du, du skulle bodd i et skikkelig hus med god

plass.

Brian:              Ja, sånn som jeg bodde før.

Elise:               Ja, sånn som du bodde før burde du bodd.

Pause

Brian:              Har det egentlig skjedd at jeg har flyttet inn til deg nå?

Elise:               Ja, det kan se sånn ut. … Men det er jo et problem… vi er… har jo…det er

jo slutt mellom oss.

Brian:              Ja, det er det. Det er et problem.

Elise:               Det er ikke lett å bo mann og kvinne sammen i samme hus når det er slutt.

Brian:              Nei, det er et problem.

Dumt det ble slutt.

Elise:               Kjempedumt.

Pause

Brian:              Har det egentlig skjedd at vi har blitt sammen igjen nå?

Elise:               Ja, det kan se sånn ut.

De står og ser på hverandre en stund, kort, før de løper bort og omfavner hverandre.

De står der og er så inderlig glade at de slett ikke kan slippe taket.

Scene 10:        Avslutning

Bestefar kommer inn.

Bestefar:         Nå har jeg sovet riktig godt.

Brian:              Vi har også hatt det godt.

Bestefar:         Det virker som dere har det godt fortsatt.

Brian:              Ja, jeg skal flytte inn til Elise. Jeg trenger ikke bo i antikvariatet mer.

Bestefar:         Ja, men det var fint. Hvordan blir det med deg da Elise?

Elise:               Å, jeg er så glad som jeg aldri har vært! Og jeg har veldig lyst til å bli med å

hjelpe til i Brians antikvariat, hvis jeg får lov.

Brian:              Selvsagt.

Elise:               Så kan vi flytte bøkene ut herfra, så får Bestefar tilbake leiligheten sin også. Vi

kan jo like gjerne ha antikvariatet i huset vårt.

Brian:              God idé! Så kan vi lage det om til en skikkelig bokhandel, en skikkelig koselig

bokhandel, og så kan vi kanskje leve av det!

Elise:               Og det beste er at vi trenger ikke så stor fortjeneste. Hva skal vi med

penger når vi har hverandre!

Marte kommer inn.

Marte: Nå ble du svulstig, du der.

Alle ler og er glade.

Hei, lurer dere ikke på om det har skjedd noe spennende på skolen?

Alle ler og klemmer hverandre.

Har det skjedd noe spennende på antikvariatet?

Alle ler og er enige.

Epilog

De glade mennesker går i frys. Scenen blir mørkere. I sceneetasjen over dem, der Elise pleide å stå, står det nå en annen person, skummel og hensynsløs. Det blir mektig musikk og pompøs lyssetting. Alt skal virke stort. Han skal virke uovervinnelig.

Karl:                Now I’ve finally made it! I’ve left the ground, and landed in the sky! I don’t

work for this tiny, whiny trifle comany named Kjempehaug anymore.

Redicolous! I work now for the bigest, brightest, wealthiest, purest publishing company in the entire world: MultiCosmic.

Navnet MultiCosmic kommer frem på en gigantisk reklameplakat

MultiCosmic owe everything in northern Europe by now, everything! Except two annoying stains of crap located in this country of Norway, where I used to live when I was a child salesman. In MultiCosmic, we don’t go for the second best, it’s all or nothing to us. Allthough we don’t have to, we intend to get rid of those second-hand bookshops, just for the sake of order, so to speak. We’ll do whatever it takes. We’ll pay whatever it costs. It will never stop.

It will never stop.

Mannen går også i frys. Scenen mørklegges utenom den gigantiske reklameplakaten, som bør lyse. Det varer til publikum begynner å klappe.

Eivind Salen

Sommer’99

Fulgetrylleri

Dette er det av mine tidlige stykker som faktisk ble noe av. Riktignok bare som hørespill på studentradioen, men det var også som det at det var planlagt.Vi som spilte det inn hadde mye glede av det, om kvaliteten på teksten er mer koselig enn sterk. Håkond Dahle gjorde en ypperlig Kråke, Silje Steine var en søt og fin Spurven Spille, Henriette Ertsaas var Svartrosten, til det perfeksjonistiske innøvd og med tilsvarende resultat, Vibekke Tangen var herlig som den rare feen Vidunderla, og Frode Bjorøy har bare akkurat den fortellerstemmen som trengtes til dette stykket. Det ble veldig morsomt for de av oss som kjente noen som var med, for de som bare skal lese stykket, er det kanskje mer så som så.

Jeg vil gjerne ha med at det var laget musikk til stykket, og den laget jeg selv. Er man tusenkunstner, så er man det.

* * *

Fugletrylleri

Et hørespill av Eivind Salen

Medvirkende:             Kråka                                     Aråk

Spurven                                  Spille

Svarttrosten                            Trostefine

Den Ganske Gode Feen         Vidunderla

Forteller.                                 Frode

{Musikk}

{Musikk glir over i fuglekvitter}

{Fuglekvitter}

Har du sett fugler noen gang? Ja, det har du selvfølgelig, men har du sett fugler og samtidig lurt på hva de snakker om? Det har jeg, for med fugler og sånn  er jeg temmelig nysgjerrig.

Jeg er for eksempel mye mer nysgjerrig på to fugler enn på to damer med frisyre og leppestift, for damer med frisyre og leppestift snakker sikkert om både frisyrer og leppestifter, og om at de holder seg godt selv om de blir eldre og har mye å gjøre. Så sier den ene at barna skal på skolen og mannen skal på jobb, så sier den andre: ”klart det,” så sier den ene videre at hun har sin egen jobb å tenke på også, og den andre sier: ”ja, kan skjønne det,” og den ene avslutter med at hun for tiden er veldig stresset og kunne trenge mer tid for seg selv. ”Det er riktig, det,” svarer den andre, før hun begynner å legge ut om sine problemer og at hun også har det travelt; kort sagt, de snakker rene visvas. Nei, takke meg til to fugler som tripper rundt ved siden av, jeg er sikker på at fuglene når de snakker, snakker om noe mer interessant enn frisyre, leppestift og rene visvas! Det som er dumt, er at det bare er damene jeg skjønner hva sier. Av fuglene skjønner jeg ikke et kvidder.

 

{Fuglekvitter fades opp et øyeblikk}

Hva pleier du å gjøre når du er nysgjerrig? Du pleier å finne ut av det, ja? Samme her; så jeg prøvde å finne ut av det. Jeg satt og hørte på fugler i timevis, jeg hørte på duer, på meiser, på linerler, finker og måker, ja, jeg tror jeg kan si at jeg hørte på de fugler som fantes. Men tror du jeg skjønte noe? Ganske riktig, jeg skjønte fortsatt ikke et kvidder.

            Hva gjør du når du er nysgjerrig på noe, og ikke klarer å finne det ut? Når du ikke vet det selv, og ingen andre vet det heller? Hva skal man gjøre da? Er det noen som vet det? Svaret er enkelt: Du må dikte!

{Fanfare, eller opphøyd musikk}

Så jeg diktet! Jeg diktet opp en fugleoversettelsesanordning. Den er veldig enkel, den består bare av litt fantasi – og vips! skjønner man det hele. Da skjønner man alt hva fuglene sier, både spurver, kråker og svarttroster. Jeg har allerede forsøkt den, med hell, på ei and som kjeftet på ei gås som hadde forsynt seg litt for grådig av en brødbit en pensjonist hadde slengt fra seg nede ved andedammen. Anda sparte ikke på kruttet skal jeg si deg! Gåsa fikk streng beskjed om å pelle seg vekk, for dette var andedammen og den er for ender og ikke for gjess, det ligger i navnet, gåsa hadde bare å komme seg bort i gåsedammen, hvis det fantes noe sånt, tju! Men gåsa var fornøyd den, den hadde jo spist seg mett og hadde slett ikke noe imot å komme seg bort, og for å lette på trykket sa den bare at den ikke skulle gjøre det mer. Da skal jeg si deg anda ble sint! Den fløy og løp om hverandre, – nå skal du få, din gås! men gåsa som tok det hele med stor ro, vagget med føttene, bakset med vingene, lettet og forsvant, anda rasende etter. Haha! Jamen skal jeg si fugleoversettelsesanordningen virket!

Jeg har den forresten her, fugleoversettelsesanordningen, her er den. Den er ganske fin, om jeg selv skal si det. Se her da. Du må bare være med og høre hvis du vil. Men jeg må advare deg, hvis du fortsatt vil altså, hør da, det er en ting du skal vite: Fugleoversettelsesanordningen er som sagt laget og drevet av fantasi. Det betyr at det kan dukke opp litt merkelige ting, når den er i bruk. Hør da! Nå kobler jeg den til…

 

{Trostefine fades opp, hun er allerede i gang med å snakke i bakgrunnen}

Svarttrosten:   Nei, nei, nei, lille spurv, du vet tydeligvis ikke så meget om livet.

Vel, så fløy jeg da vet du, majestetisk over hustakene, og der! Nedi gresset,

omtrent skjult, der så jeg tydelig spor etter meitemark. Den er min tenkte jeg,

tok en elegant bue og i samme bevegelse greide jeg å lande og å gripe marken med nebbet. Jeg løftet den opp, og la den på gresset, liksom for å erte den litt, så åt jeg den.

Spurven:         Huff det syntes jeg var ekkelt.

Svarttrosten:   Ja, det synes du nok. Du som bare er en liten spurv, vi svarttroster derimot, vi

kan tillate oss sånt. Vi er nemlig temmelig populære, og det er ikke det minste rart når man sammenligner oss med andre fugler her omkring. Ja, jeg skal være ærlig med deg lille spurv, du ser miserabel ut. Jeg derimot, jeg! Vi! Vi svarttroster har en praktfull sort farge, som står i  nydelig kontrast til vårt gylne, eller gule, nebb. Det vil si, hannsvarttrostene ser slik ut, og vi kvinner, vi kan velge og vrake blant disse sorte sjarmørene. Da er det ikke noe problem at jeg selv er litt brunlig, det er ikke noe problem, ikke i det hele tatt. Det er ikke noe problem, sier jeg!

Spurven:         Jeg har ikke sagt at det er noe problem, jeg.

Svarttrosten:   Åh, du skjønner ikke sånt, du, som bare er en liten spurv! Hva vet vel du om å

være populær? Hva vet vel du om å være nasjonalfugl i Sverige? Jeg skal si deg en ting, vi er fornøyde vi, og vi har grunn til å være det! Naturen har skapt oss til noe helt spesielt, man blir ikke nasjonalfugl i Sverige for ingenting. Og svarttrost – blackbird – det er laget mange sanger om oss, og ikke bare fuglesanger – menneskesanger!

Spurven:         Hva skal vel jeg med menneskesanger? Jeg skjønner jo ikke noe av verken hva

de sier eller hva de driver med, og ikke bryr jeg meg heller. Men når en kjekk hannspurv synger, rett til meg, det er koselig det! Jeg kan sitte i et tre og bare høre på. Da sitter jeg og gjør ingenting i timevis og har det godt. Og hvis jeg tenker, så tenker jeg at jeg er noe helt spesielt, siden en slik kjekkas tar seg tid til å synge, bare for meg. Tenk på det!

Svarttrosten:   Skulle ønske du skjønte mer av dette, det skulle jeg virkelig.

{Svarttrosten flyr}

Ser du! Jeg sa det var interessant! Det er ikke måte på hva man får oppleve, når fantasien er i bruk! Obs! Der kommer ei kråke…

Kråka:             Du er bra pjuskete.

Stilig! Vi skjønner alt hva de sier, det er bare å følge med. Takk skal du ha, fugleoversettelsesanording!

{Spurven plasker videre}

 

Kråka:             Spurver altså! Jeg er jammen glad jeg ikke ble en spurv. De må være noe av det

dummeste. Plaske rundt slik, ikke ser de noe videre ut heller. Også så små som de er!

Spurven:         Ja, men det er bare deg det sparkes etter.

Kråka:             Nå kvitrer du dumt lille spurv, det er forresten bare menneskene som sparker

etter meg, og bare et lite utvalg. Hunder og katter for eksempel, de sparker aldri etter meg. Riktignok hender det at de jager meg, slik at jeg må hoppe bortover, eller til og med fly opp i lufta! Men kom ikke her og si at katter ikke jager deg også.

Spurven:         Katter jager meg, men det bryr jeg meg ingenting om for jeg er så lett

på vingene at straks jeg er i fare er jeg i luften, og katten eller hunden må slukøret finne seg noe annet å jage. Da sitter jeg der i et tre og hygger meg, og når de er borte flyr jeg ned og fortsetter det jeg holdt på med, eller jeg flyr etter dem for å finne ut om de er heldigere med det neste de skal jage. Og det er de nesten aldri, så det er så greit… Det er forresten morsomt å se dem jage dere kråker, for dere er så klumpete i stilen og har så vondt for å lette, haha. Dere sliter dere helt ut med å hoppe bortover, hoppe opp og ned, dere skjønner ikke at dere må lette til slutt uansett, for hundene og kattene gir seg ikke.

Kråka:             Vi skjønner litt av hvert vi skal jeg si deg! Det er ikke min skyld at det av og til er slitsomt å få lettet, det er slett ikke alltid det er så veldig slitsomt. Nesten aldri faktisk.

Spurven:         Ta å fly litt nå da!

{Spurven flyr rundt kråka}

Kråka:             Hold opp med det der, hører du! Kom deg ned på jorda der du hører hjemme!

Fly omkring slik, du skulle skamme deg!

Spurven:         Klarer ikke lette, klarer ikke lette!

Kråka:             Klarer jeg vel!

{Kråka hopper omkring og skal lette, og hadde kanskje gjort det også om ikke den

ganske gode feen hadde dukket opp}

{Lydeffekt, spurvevingeslagene holder opp}

Feen:               Trylleri og tryllera,

Her er eg, Vidunderla!

Kråka:             Hvem er du?

Feen:               Det skulle ikkje vere vondt å sjå

Den ganske gode feen då!

Kråka:             En fe? Betyr det at vi får oppfylle ønsker?

Feen:               Ønskje? Tja, kva skal eg seie?

Der finst det nokre grenser leie.

Var eg Den gode fe blei svaret ja,

Den gode fe er veldig bra

Eg er ikkje fullt så det,

Eg er Den ganske gode fe

Eg kan berre… åh, tenkje seg..:

Oppfylle ønskje valgt av meg!

Kråka:             Får vi ikke velge ønskene våre selv?

Spurven:         Hvorfor snakker du på rim?

Feen:               Det gjer du når du er magisk. Då rimar du litt sporadisk.

Eg er den ganske gode fe, kven er det eg snakkar med?

Spurven:         Jeg er Spurven Spille.

Kråka:             Jeg er Kråka Aråk.

Feen:               Kråka Aråk, Spurven Spille? Høyre kvifor eg gjerne ville.

Spurven:         Nei, jeg vet ikke, jeg var bare liten, og så kalte alle meg Spille og så var det

meg.

Kråka:             Jeg er kråke da, Kråka. Så skulle de ta det baklengs, og så ble det litt feil, og så

ble det Aråk.

Feen:               Aråk? Spille? Jajaja

Eg heiter no Vidunderla.

Eg kan heite kva eg vil

Eg valde meg eit namn med stil.

Kråka:             Hva ble det med de tre ønskene?

Feen:               Nei, nei, nei, nei, ønskje tre,

klarar kun Den gode fe.

Eg seier dykk det som er rett,

Frå meg blir talet oppfylt eitt.

Kråka:             Kun ett ønske? Og så får vi ikke velge det selv en gang!

Feen:               Er dykk klare?

Spurven:         Ja!

Kråka:             Til hva?

Feen:               Til ønskjet… eh, til ønskjet dykk av meg vil få

Eg spør, er de klare nå?

Spurven:         Ja!

Kråka:             Hva er ønsket da?

Feen:               Kva er ønskjet?

Det er… jau, no har jeg det, eit ganske godt ønskje,

jau eg trur eg skal klare det også. Jau, eg er sikker på at eg har oppskrifta ein stad. Dykk skal få oppfylt noko heilt spesielt.

Kråka:             Hva da?

{Feen forsvinner i en lydeffekt}

Spurven:         Hva tror du at ønsket er?

Kråka:             Jeg vet ikke. Jeg skjønner ikke hvordan hun kan vite hva jeg ønsker meg.

Spurven:         Jeg vet om mye jeg, som jeg kunne ønsket meg hadde jeg vært deg.

Kråka:             Gjør du? Hva da? – HEI DER! Driver du og erter meg eller hva? Tror du at jeg

er helt idiot? Nei, den gjennomskuet jeg, vet du hva? Jeg vet også

mange ting jeg skulle ønsket meg om jeg hadde vært deg. En hel haug med

ønsker hadde jeg ønsket meg da!

Spurven:         Hva da for eksempel?

Kråka:             For eksempel… jeg vet mange ting, så det så… Jeg skulle ønske du var litt

mindre nesevis.

Spurven:         Ja, men det trenger du ikke noen fe for å få oppfylt, det er bare å be meg om

det, det. Så skal jeg holde opp med å erte deg,

Kråka:             Jeg bryr meg ikke uansett… Hva var det forresten du ville ønske hvis du hadde

vært meg?

Spurven:         Du er jo litt klumpete da, så kanskje…

Kråka:             Ikke ert!

Spurven:         Jeg sa det jo litt sånn på tull da,

Kråka:             Hva var det du ville ønsket om du var meg?

Spurven:          Det var nettopp det jeg sa litt på tull, vil du jeg skal si det likevel? Huff, det blir litt flaut, vil du jeg skal si det likevel? Ok, så sier jeg det. Du må love å ikke le eller bli sint. Jeg er ganske fornøyd med å være spurv, så jeg tror hvis jeg var kråke ville jeg ønske jeg ble spurv, eller i hvert fall mer lik en spurv. Og hvis du ble en spurv, så kunne vi godt gifte oss, for du er ganske søt selv om du er litt tykk.

Kråka:             Jeg vil ikke bli spurv, da vil jeg heller være kråke, fordi… kan du holde på en hemmelighet?

Spurven:         Ja, hvis jeg ikke forsnakker meg. Jeg lover.

Kråka:             Fint, jeg er nemlig… litt redd av meg. Det er sant, og hvis jeg hadde vært liten i tillegg så tror jeg at jeg hadde gått rundt og vært helt vettskremt. Men når jeg er så stor som jeg er, så er det i hvert fall noen som har respekt for meg. Eller ikke respekt, respekt er det ingen som har, men det er i hvert fall noen jeg ikke trenger være redd for. Jeg føler meg aldri riktig trygg når jeg er sammen med noen som er større enn meg. Så hvis jeg hadde vært en spurv så ville jeg vært redd for kråker, og da ville jeg vært redd for meg selv på en måte, og det går jo ikke an.

Spurven:         Jeg har også en hemmelighet, eller det er ingen hemmelighet, men jeg er også veldig redd av meg. Jeg flyr av gårde, straks det kommer noen, enten det er fare på ferde eller ikke. Det synes jeg ikke gjør så mye.

Kråka:             Det var godt å høre.

Spurven:         Forresten… så gjør det litt, det er ikke noe gøy å være så redd hele tiden.

Kråka:             Kanskje vi skulle ønske at vi ikke var redde?

Spurven:         Nei, åh, nei! Jeg hadde en venn en gang, som ikke var redd, han het Spåkkelimokk, men det navnet var så langt at vi bare kalte ham for Modig, og det skal jeg si deg at han var! Han var ikke redd for noe. Det var ikke den matbit han ikke turde nærme seg og spise. Ingenting så ut til å skremme ham. Jeg husker for eksempel en gang, da det var det en mann som satt på en benk og spiste en matpakke. Matpakken lå ved siden av ham, på benken, og så veldig fristende ut. Men mannen spiste så forsiktig at det nesten ikke drysset ned noen smuler til oss. Vet du hva Modig gjorde? Han fløy like bort, satte seg på benken og begynte å spise rett fra matpakken! Jeg holdt på å miste pusten. Og da mannen oppdaget at Modig satt og spiste maten hans, ble han så sint at han langet ut et slag som traff Modig akkurat i det han fikk lettet. Smoff! Slaget traff så godt at Modig helt mistet styringen, og fløy uten kontroll i full fart rett mot en postkasse. Og det verste var at under postkassen lå den farlige katten Mjautann på lur! Modig kjempet for livet, du skulle sett som han flakset! Og akkurat idet han begynte å gjenopprette kontrollen, bykset Mjautann frem i et veldig sprang, jeg har aldri sett noe lignende, det gikk så fort og så langt at ingen fikk med seg hva som egentlig skjedde, før det var over. Vi skjønte bare at Modig heldigvis måtte ha unngått de skarpe klørne, for der satt han høyt oppe i et tre. Mjautann skar en grimase, strakte seg litt, og tuslet tilbake til buskaset der han hadde gjemt seg. Det var umulig å se på ham at han nettopp hadde gjort et så imponerende sprang at alle vi spurvene ble lamslått av beundring. Det er det verste jeg har sett. Men det var liksom ingenting for ham. Før han la seg ned igjen, myste han opp mot Modig, liksom han tenkte: Neste gang tar jeg deg!

Kråka:             Oj, da ble vel Modig avvendt fra motet sitt.

Spurven:         Langt i fra, han ble bare enda mer dumdristig! Vi andre snakket om det, vet du, og vi spurvejentene skrøt fælt av ham, forferdelig fælt. Som jeg angrer! Alle ønsket jo bare at Modig skulle holde opp med de dumme påfunnene sine, men det var det ingen som turde si, og så ble det bare verre og verre. Eller, det vil si, det ble jo først egentlig bedre og bedre. Ingen fikk i seg så mye mat som Modig, fordi han våget å spise alt mulig.

Kråka:             Huff da.

Spurven:         Nåja, det gikk jo ganske bra i begynnelsen. Det viste seg at de fleste mennesker og dyr egentlig er snille, det er ikke mange som vil noen noe vondt. Så selv om Modig gjorde mye dumt, var det ingen som fikk i seg så mye mat som han. Derfor ble Modig tykk og trinn og god, mens vi andre stadig vekk var småsultne; spesielt om vinteren og andre perioder med matmangel.

Kråka:             Ja, men da er det jo bra å være modig da!?

Spurven:         Nei, nei, du har ikke hørt slutten. At Modig ble så fet gjorde ham også tung i

sessen. Han fløy ikke like lett som før, og var slett ikke like rask i alt han

foretok seg. Spesielt var han treig når han skulle lette. Mens vi andre flyr ved første vingeflaks, måtte han nå bruke både fire og fem flaks før han kom seg i luften, og ytterligere et par flaks før han virkelig kom seg av gårde. Selvfølgelig skulle dette gjort ham mer forsiktig, men Modig var og ble Modig, han kunne liksom ikke være annerledes og tok like store sjanser som før. Og jentene beundret ham, og guttene ertet ham, og en gang gikk det for langt. Da sa Modig at han som den første spurven i verden skulle spise smulene fra frokostbordet til familien Mjautann. Vi var livredde av skrekk, og forsøkte på alle måter å overtale Modig fra å gjennomføre denne dumme planen. Men Modig sa at han var like sprek og like pen fortsatt, og mer var ikke han interessert i å høre. Så fløy han avgårde. Familien satt og spiste frokost, mens Modig satt på rekkverket på altanen og så på. Det var umulig å se hvor Mjautann hadde gjemt seg. Det virket som om Modig også syntes dette var litt skummelt, for han var ganske skjelven der han satt. Frokosten varte og rakk. Det drysset smuler hele tiden, men litt for nær bordet til at Modig kunne få tak i dem. Med ett flyr Modig ned på terassen likevel, han forsøker å få tak i en brødsmule og klarer det også. Så hopper han opp og skal lette, men Mjautann er allerede i spranget, og det går så fort at Modig er fanget og drept før noen får med seg hva som foregår. Det hjelper ikke at familien griper Mjautann i nakkeskinnet og rister den. Modig er død. Vi gråt og gråt, og vi lovte hverandre at heretter skulle vi være like redde som før, og ingen skulle erte noen, enten fordi de var modige eller redde.

Og det var historien om Modig, eller om Spåkkelimokk som han egentlig het.

Kråka:             Huff! Jeg er glad jeg er redd.

Spurven:         Jeg tror vi ønsker at vi bare har det som vi har det, jeg.

Kråka:             Du…

Spurven:         Ja?

Kråka:             Jeg er glad vi har snakket om dette.

Spurven:         Jeg også.

{Musikk er begynt, de flyr. }

Vi beveger oss til der den ganske gode feen befinner seg,

            {Musikken blir mer mystisk}

 for den ganske gode Feen Vidunderla er en fe med ambisjoner, hun er ikke fornøyd med å være den hun er. Hun søker stadig å utvikle sitt repertoar. I begynnelsen kunne hun bare skaffe frem epler og pærer og annen frukt, etterhvert lærte hun seg også grønnsaker. Så gikk det slag i slag, til korn, brød og kjøttpålegg. Til sist tryllet hun frem en helstekt okse! Heller ikke dette var nok, hun leste i magiske bøker dag og natt for å lære seg å ikke bare trylle ting frem, men også trylle ting bort! Og det skal jeg si dere, har man først lært seg å trylle frem, lærer man fort å trylle bort! Å trylle bort er nemlig mye enklere enn å trylle frem. Men det er farligere, og ikke så morsomt, å trylle bort. Den ganske gode feen tryllet bort både tallerkener og bestikk, men klarte ikke å trylle noe av det tilbake før det var gått ei uke. I mellomtiden måtte hun spise all maten sin med fingrene, rett fra gryten.

            Men når man er motivert og jobber iherdig, da lærer man. Vidunderla var veldig motivert og veldig iherdig. Hun var ikke fornøyd med å bare trylle frem og bort, nå satset hun på å lære seg å trylle abstrakt! Trylle abstrakt! Jeg vet nesten ikke hva abstrakt er for noe engang! Heldigvis stod det en forklaring i trylleboken, abstrakt er sånn som…sånn som finnes, men som er umulig å ta på, forelskelse for eksempel (har du noen gang tatt på en forelskelse). Den ganske gode feen lærte dette også, å trylle abstrakt. Det er ikke så mange som vet dette, men Harald og Marita Brevik, i Verdalen, ville aldri ha vært gift hadde det ikke vært for Den ganske gode feen Vidunderla. Men å trylle abstrakt er vanskelig, ofte går det galt, og man tryller frem noe helt annet enn det man hadde tenkt. Så når den ganske gode feen skulle trylle Hans Jørgen Enoksen litt smartere, tryllet hun ham i stedet vakker som en filmstjerne! Han ble filmstjerne også, Hans Jørgen Enoksen, men han heter ikke Hans Jørgen Enoksen, han heter noe annet og spiller mange filmer og er veldig berømt, men han synes det er litt flaut at skjønnheten hans kommer av magi og at han egentlig en gang hadde mest lyst til å bli litt smartere, og han har helst ikke lyst til at denne hemmeligheten hans skal bli avslørt.

            Huff, jeg blir alldeles distrahert av alt dette, ja, jeg må innrømme at jeg synes det er spennende. Men enda mer spennende er det hvordan det gikk med Aråk og Spille, for med dem skulle hun verken trylle frem eller bort, og ikke abstrakt, hun skulle trylle forvandling! Akkurat! Forvandling! Det er det aller vanskeligste av alt, å forvandle noe til noe annet enn det det er. Det er kjempevanskelig å forvandle noe til noe mindre enn det det er, og nesten umulig å forvandle noe til noe større. Men det aller, aller vanskeligste er å forsøke å forvandle noe eller noen, til noe som er bedre enn det er, og det var det Vidunderla ville gjøre med Aråk og Spille. Hør selv!

{Litt musikk}

Feen:               Skal vi sjå… skal vi sjå… forvandle, frå ting til mindre ting, frå ting til

større ting, frå ting til andre ting, frå ting til liv, frå liv til livlaus (huff), frå liv til mindre liv, frå liv til… der har vi det! Å hutte tu, for ein formel! Æsj, no gløymer eg å rime. Formel, so(r)mel, rime, lime.

Nei den, skal vi sjå… LurumLerreVilleBerreLureLurumHurlumHei, gonger to, skal vi sjå… nei, det er visst ikkje so viktig å seie det, men… a-ha! Eg trur…nei…

Nei.

Jau. Eg tek sjansen, eg trur det går bra. Skal vi sjå… gå varsamt fram…

Nei! Eg har ikkje tid til dette! Eg vil opp og fram! Eg er ein fe med ambisjonar! Går det galt, kan eg alltid ta revers, eg er god i revers, nei, eg tek sjansen! Det gjer eg!

{Musikk}

{Feens lydeffekt}

Feen:               Kråke, Spurv er dykk klare no?

Eg set i gang når eg har telt til to!

Aråk, Spille! … Hallo!

Kvar er dei hen? Har dei floge sin veg?

Og dei som skulle trylle med meg!

[Feens Sang!]

(Rørt) åh… det var dumt… den ganske gode feen skjønner ikke at kråker og spurver kjeder seg hvis de er på samme stedet hele tiden.

Feen:               Jaja, eg får vel reise heim att då.

Nei, nei! De kommer, Aråk og Spille kommer, de bare flyr litt rundt omkring først. Fugler gjør gjerne det.

Feen:               Eg får trylle meg bort.

Nei, vent!

Feen:               Kva?

Hva?

Feen:               Kven er du?

Kan du høre meg?

Feen:               Korleis kan eg ellers svare deg?

Ja, det er sant, men nå som du kan høre meg, kan jeg jo si noe til deg.

Feen:               Kva då?

Aråk og Spille kommer snart, du må bare vente.

Feen:               Kor lenge då?

Nei, det… jeg vet ikke, de bruker så forskjellig tid fugler.

Feen:               Eg har ikkje tid til å vente, farvel.

Nei!

Nei, du kan ikke reise, da går jo hele historien i vasken.

Feen:               Då må du få Aråk og Spille hit straks.

Hvordan da?

Feen:               Du får rope.

Jeg har ikke sterk nok stemme.

Feen:               Då får du få nokon til å rope med deg.

Hvem da?

Feen:               Veit vel ikkje eg, dei som høyrer på kanskje.

Det går vel ikke an, vi kan jo ikke høre hva de sier.

Feen:               Eg kan vel eigentleg ikkje høyre kva du seier heller.

Det er sant.

Det er verdt et forsøk.

Feen:               Om ikkje, so stikk eg.

ok, er dere klare?

Nei, det går ikke.

Feen:               Klart det går, dei som høyrer må snakke høgare.

ok, er dere klare?

Er dere klare?

{Ja}

Det gikk!

Feen:               Sjølvsagt. No får dykk rope på Aråk og Spille

Ja, jeg teller til tre, så roper vi, er dere klare? 1-2-3

{Aråk og Spille}

Nei

Feen:               Det var dumt, eg skulle gjerne sett om eg klarte trylleplanane mine med dei.

Eg trur eg legg ved litt magi til ropinga, det er ikkje så vanskelig, det skal ikkje so mykje magi til når det er så god hjelp. Ja så roper eg med, sjølv, så ropar vi alle, du også.

God ide, er dere klare?

{Ja}

1-2-3

Aråk og Spille!

En gang til

1-2-3

ARÅK OG SPILLE

Og igjen,

1-2-3-

ARÅK OG SPIL…

Spurven:         Ja, hva er det?

Feen:               So kjekt det er å få dykk sjå

Eit ønskje dykk to no vil få.

Eg er klar so berre vent,

om ein augneblink so er det hendt!

Spurven:         Vent litt nå, hva slags ønske er det da?

Feen:               Må dykk vite det på førehand?

Spurven:         Jeg vil i hvert fall vite det…

Kråka:             Jeg også

Spurven:         Det er ikke sikkert vi har lyst til det engang.

Feen:               Det har dykk, det garanterer eg.

Oppfyllinga er vanskeleg

Kva dykk skal bli, vent å sjå

Spurven:         Si det nå!

Feen:               Menneskje!

Kråka:             Ikke interessert.

Feen:               Hm!?.

Spurven:         Her er jeg enig med kråka.

Feen:               Kva er det med dykk? Dumme to!

Dykk kan bli menneske no!

Kråka:             Som sagt: Ikke interessert.

Spurven:         Skal vi stikke eller?

Kråka:             Tror du vi er så gode venner, hva? du er bare en liten spurv!

Spurven:         Skal du begynne igjen nå, så…

Feen:               Vent, vent! Skjønar dykk kva eg snakkar om? Menneske!

Det vil seie at dykk kan… tenkje… og snakke, og synge.

Spurven :        Jeg kan også synge, men dette kan kanskje være noe for kråka?

Kråka:             Nå skal du passe deg!

Feen:               Ja, men du kan ikkje synge ord!

Spurven:         Jeg trenger ikke synge ord, jeg som har en melodi som bare jeg kan synge.

Feen:               Åh, korleis skal eg få dei til å skjøne!

Eh, menneske har mange eigenskapar, dei kan lage ting, bruke reiskap, dei står langt over dykk i utviklingslina.

Spurven:         De kan ikke fly.

Feen:               Det er nettopp det dei kan!

For mennesket går allting an,

Mennesket kan lage ting skjønar du, slik at når dei støter på noko dei ikkje kan, lager de reiskap so det går an.

Spurven:         Da kunne de kanskje lage et flyveredskap til kråka også da.

Kråka:             Du din…

Feen:               Nei, nei, vent. Dykk må tenkje gjennom hva dykk går glipp av.

Kråka:             Jeg synes ikke jeg går glipp av så mye jeg, men spurven her…

Spurven:         (Ler)

Feen:               Vær så snill, ikkje krangle, tenk gjennom…

{Spille og Aråk lekekrangler seg, så Vidunderla får vansker med å konsentrere seg}

… saken, dykk får aldri ein slik sjanse igjen.

Spurven:         Greit det.

{Feen forsvinner i en lydeffekt}

[Vanskelig her]

Nå har jeg aldri!

Spille lettet simpelthen og forsvant, og Aråk forsøkte å lette etter. Men han brukte for mange forsøk, så da han endelig kom seg opp i luften var Spille allerede langt unna, og da fant Aråk ut at han like godt kunne være på bakken og han landet igjen med en gang. Feen stod der alldeles opprådd, og kunne ikke gjøre annet enn å forsvinne, uten at Aråk så ut til å bry seg særlig om det. Han var allerede igang med å plukke mark, eller hva det nå er kråker spiser, de spiser hva som helst.

            Hele historien kunne sluttet her, men Trostefine…

Svarttrosten:   Ja, nettopp meg, ja,

Der er du! Du er ikke ferdig ennå?

Svarttrosten:   Jeg kunne godt tenke meg å bli menneske jeg.

Spurven:         Haha, du som er så fin fra før!

Der er Spille også! Da trengs ikke jeg,,

Svarttrosten:   Ja, jeg er fin fra før. Men det betyr ikke at jeg ikke kunne vært litt finere, ikke

sant? Mens du er fornøyd med å være en stygg liten gråspurv, så er jeg en vakker svarttrost som vil være noe enda mer.

Spurven:         Jeg er fornøyd, jeg, og det har jeg sagt før også.

Svarttrosten:   Hah! Så, hvor er denne feen?

Spurven:         Hun var her for litt siden.

Svarttrosten:   Hvor gikk hun?

Spurven:         Hun gikk, liksom, innover…

{Lydeffekt}

Svarttrosten:   Hallo… Hvor er jeg?

Feen:               Neimen! Gjestar, heim til meg,

Og av ein svarttrost, ser eg.

Eg får vel helse på,

Kva vil du for noko då?

Svarttrosten:   Jeg hører at du kan gjøre fugler om til menneske, jeg kunne godt tenke meg å

forsøke det. Ikke fordi jeg…

Feen:               So bra! Eg har akkurat funne formelen, men har ikkje prøvd han ut enno!

Eg er klar med ein gong, er du?

Svarttrosten:   Ja, jeg…

Feen:               Stille… vi skal byrje.

{Magiske lyder}

Magi og trolldom, trylletrall

Forvandling er kva eg no skal

Ein fugl er du i denne stund

Eit menneskje om eit sekund

Ein to tre

Menneskje!

{Lydeffekt}

{Fuglelyder, overgang til kråka og spurven}

Kråka:             Unna, din pjuskefugl!

Spurven:         Jeg var her først

Kråka:             Men jeg er størst

Spurven:         Fang meg da!

Kråka:             Gidder ikke

Spurven:         Klarer ikke

Kråka:             Stille med deg!

Spurven:         {Ler} {flyr opp i et tre}

{Tid}

{Menneskelyd}

Spurven:         Du kråka… er det ikke noe kjent med hun som sitter på den benken der?

Kråka:             Hm? Benk? Åh, der ja, det mennesket mener du?

Spurven:         Ja, jeg drar så tydelig kjensel på det, jeg er sikker på at jeg har sett henne

før et sted.

Kråka:             Nei, vi kjenner jo bare fugler.

Spurven:         Det er sant, men her er det noe spesielt.

Svarttrosten:   Jeg antar at det er meg dere snakker om.

Kråka:             Hun snakker!

Spurven:         Og vi forstår henne!

Svarttrosten:   Selvsagt, jeg er jo innerst inne fortsatt en fugl.

Spurven:         Er du svarttrosten?

Svarttrosten:   Ja.

Spurven:         Du har forandret deg.

Svarttrosten:   Jeg har det. Jeg ble med på Vidunderla sitt eksperiment.

Spurven:         Oioi. Du…

Hvordan synes du det er å være menneske?

Svarttrosten:   Det synes jeg er helt ok. Det er helt ok sier jeg!

Spurven:         Jeg har ikke sagt at det ikke er ok, jeg.

Svarttrosten:   Nei.

Har du virkelig lyst til å høre hvordan det er?

Spurven:         Ja! Ja!

Kråka:             Jeg også

Svarttrosten:   Sett dere her da.

Spurven:         … ehm

Svarttrosten:   Hva er det? Er dere redde? Jeg er jo fortsatt meg selv

Spurven:         Beklager, men du er litt stor, på en måte

Kråka:             Nettopp.

Svarttrosten:   Blås. Det er jo ille nok fra før, dette her vil ikke gjøre så mye fra eller til, hvor

dere sitter, mener jeg.

Spurven:         Fortell da!

Svarttrosten:   Jo, jeg kom da til feens bolig, jeg vet ikke hvordan det skjedde, men plutselig så

var jeg der. Jeg fikk sagt henne hva jeg ville, hun tryllet, og menneske ble jeg.

Jeg takket feen for hva hun hadde gjort, hun var selv så sprekkeferdig av stolthet at det like gjerne kunne vært hun som takket meg for at jeg lot henne få lov til å forvandle meg. Nåvel, hun viste meg ut, og der stod jeg, klar til å prøve meg i menneskeverden.

I begynnelsen syntes jeg det var fine greier. Det første jeg gjorde var å farve det brune håret mitt perlende sort. Når jeg hadde gjort det, da var jeg fornøyd. Jeg så meg i speilet, og så en person med fyldig, svart hår, perlehvitt smil, sterk og spenstig, med vakker hud, og denne personen var meg. Jeg var vellykket, billedskjønn, alle mine drømmer var gått i oppfyllelse. Jeg var selvfølgelig glad, men jeg visste liksom ikke hva jeg skulle gjøre med denne gleden og vellykketheten. Jeg begynte å tenke etter, og det forvirret meg. Det var så mye å tenke på. Tanker som tidligere aldri hadde falt meg inn, var nå umulig å la være å tenke på. Jeg begynte for eksempel å lure på hva som er meningen med det hele … Nei, jeg kjeder dere.

Spurven:         Nei! Nei! Fortell nå!

Kråka:             Ja, fortell, det er interessant å høre på.

Svarttrosten:   Nåvel, hvor var jeg? Tanker og ideer jeg før syntes var fullkomne og selvsagte,

de var nå… temmelig fjerne. Tidligere, når jeg var svarttrost, var livet bare å fly

omkring og samle mat. Fant jeg mat var alt i orden. Nå jobber jeg og tjener penger, og så kan jeg kjøpe mat… Ja, jobb fikk jeg med en gang, jobb og penger, det var ikke problemet. Faktisk er det mindre jobbing som menneske, enn som svarttrost. Og jeg får mer mat, og når jeg har kjøpt all maten jeg trenger og vel så det, så har jeg fortsatt penger igjen. Livet er ikke lenger bare å fly omkring og samle mat, og det av livet som er til overs, det som er mer enn å samle mat, det er ikke enkelt å finne ut av… Men det skjønner ikke dere.

Spurven:         Du har jo ikke vært menneske lenger enn et par uker! Det kan jo være det blir

bedre med tiden.

Svarttrosten:   Joda, joda, det kan absolutt være jeg finner ut av det. Jeg har det slett ikke verst

nå heller. Jeg har mye å gjøre. Jeg har for eksempel allerede skaffet meg en

hobby. Jeg har lært meg å strikke. For tiden holder jeg på med en lue… nåh, dere vet kanskje ikke hva strikke er for noe? Jeg vet det, jeg har allerede lært det, jo, det skal nok kunne gå an å være menneske… men det var noe eget med det å være svarttrost, å fly der… finne en mark, da var jeg så glad. Jeg blir ikke så glad når jeg kjøper et brød i butikken.

Spurven:         Et helt brød! Jeg blir kjempeglad, bare jeg finner noen brødsmuler.

Svarttrosten:   Du forstår ikke… jeg… nei, det går bra med meg.

Kråka:             Vidunderla snakket noe om revers…

Svarttrosten:   Ja… dere kan jo si fra til feen hvis dere finner henne. Jeg må gå nå, jeg skal på jobb.

Spurven:         Hun virket lei seg.

Kråka:             Ja… jeg må si jeg lurte litt jeg, altså, på å bli menneske. Det er ikke så gøy å

være kråke heller.

Spurven:         Det er gøy å være spurv.

Kråka:             Jo, du sier det hele tiden, men vet du hva jeg tror hadde vært gøyest? Svarttrost.

De er nesten like kjappe som dere spurver, og de er mye vakrere. Ja, jeg må si det, jeg drømmer om å være litt vakrere. Se disse vingene, grå og skitne, og klumpete overalt, og bare kra, kra, kra. Og alle sparker etter meg, kun fordi jeg er så stygg. Kun derfor. Jeg gjør jo aldri noe galt.

Spurven:         Driver du ikke og stjeler og sånn da? Det har jeg hørt.

Kråka:             Sludder! Det er bare noe folk sier for å plage meg, det er også fordi jeg er så

stygg. Jeg er rett og slett en plage, det er det jeg er.

Vet du? det var noe av grunnen til at jeg ikke ville være menneske, for jeg var redd jeg fortsatt ville være stygg og upopulær, slik at alle sparket etter meg sånn som nå. Det skal jeg si deg, Lille Spurv, at det er verre for mennesker å bli sparket etter enn for kråker. Jeg ser det på dem, de går rundt med hodet ned, og er leie seg hele tiden. Men jeg har aldri møtt ei kråke som virker skikkelig trist, om den er aldri så upopulær. Det var slik jeg tenkte, men det gikk så fort, og jeg synes det er vanskelig med tanker selv når jeg får tid på meg. Nå som jeg har tenkt over det, tror jeg… kanskje… det beste måtte være å være svarttrost, de er like fine alle sammen, og ingen sparker etter dem.

Spurven:         Ja, men jeg synes du er mye greiere enn svarttrosten, den var så innbilsk og

plagsom, den skjønte godt at den var penere enn meg, men kunne likevel ikke la være å si det hele tiden. Jeg hadde ikke likt om du hadde blitt en sånn.

Det er forresten litt merkelig… den av oss som var penest var den som ville forvandles.

Kråka:             Jeg ville også forvandles. Jeg turte bare ikke.

Spurven:         Det er ikke sikkert det var så dumt, det gikk ikke noe bra med svarttrosten vet du.

Kråka:             Nei.

Spurven:         Jeg tror vi bare skal ønske at vi har det som vi har det, jeg.

Kråka:             Jeg skulle ønske at du ikke ertet meg så fælt.

Spurven:         Jeg erter deg!.. ja, unnskyld… men du erter… jo…  meg… også…

Kråka:             Ja.

Det er ikke lett å være kråke. Jeg er jo større enn deg, og føler at jeg derfor må vise at det er jeg som bestemmer.

Spurven:         Det klarer du ikke.

Kråka:             Klarer jeg vel!

Spurven:         Klarer du ikke!

Kråka:             Klarer jeg vel!

Spurven:         Klarer du ikke!

Krå&Spu:       Unnskyld

Spurven:         Du kråka?

Kråka:             Hm?

Spurven:         Jeg er glad vi har snakket om dette.

Kråka:             Jeg også.

Synd ingen hørte på.

{Kråka flyr}

Oisan. Jeg tenkte nok det ville være lærerikt å høre litt fuglespråk, men jeg tenkte ikke at det skulle bli så lærerikt. Jeg ble nesten litt… huff, nei, jeg, hm? Trostefine? Ja, det stemmer, hun går jo rundt og er menneske. Ja, men nå orker jeg ikke bruke fugleoversettelsesanordningen lenger, jeg vil heller tenke gjennom det som er sagt. Det var så tankevekkende, først hvordan alle kranglet med Spille, så stakkars Vidunderla som ville så godt for alle sammen, men som ikke var så flink. Og så Spille og Aråk som ikke ville bli mennesker, nei, det var noe av det som overrasket meg mest. Ja, hvis jeg var en fugl, kunne du være sikker på at jeg ville blitt et menneske, og nå som jeg er menneske kan… du… være… sikker… på at jeg ikke ville blitt en fugl…

Det er kanskje dumt å slutte historien før vi har fått orden på Trostefine, men er det ikke litt spennende også da? Å vite at et eller annet sted i verden går det omkring et menneske, som egentlig er en svarttrost, og som gjerne vil bli svarttrost igjen. Og du, møter du på henne, vær snill å behandle henne pent, hun har det ikke så bra.

Det var alt! Ha det bra!

{Musikk}

Eivind Salen

Versjon I:                   Bearbeidet fra Kråka & Spurven, dramatikkprosjekt 1998

Bearbeidet i 1999.

Versjon II:                  Apr’99

Versjon III:                3 mai’99

Ingenting, av Eivind Salen – del 4

Her fortsetter jeg postingen av Teaterstykket Ingenting, jeg skrev en gang for lenge siden.

Første del av stykket finner dere her, mens delen før denne, del 3, er her.

Ingenting

Et teaterstykke av Eivind Salen

Med:               Astrid             Student

Anders                        Frilancejournalist

Øyvind           Student

I tillegg kommer stemmen til Espen

Astrid, Anders, Espen og Karen bor i bokollektiv.

 

*

Der gikk han.

Anders:           Hyggelig fyr.

Astrid:            Ja, jeg er veldig glad i Øyvind.

Jeg lurer på hva jeg skal finne på.

Anders:           Det er ikke mye å finne på.

Astrid:            Nei, kanskje jeg kunne ringe… nei, jeg vet ikke hvem jeg skal ringe.

Anders:           Kan du ikke ringe Steinar igjen?

Astrid:            Nei, hva skal jeg ringe ham for?

Anders:           Det var bare et forslag.

Astrid:            Det var et dårlig forslag.

Anders:           Det kunne ikke jeg vite.

Astrid:            Jeg har jo snakket med ham i dag.

Anders:           Du kunne ha snakket med ham en gang til.

Astrid:            Nei.

Anders:           Nei vel.

Astrid:            Hvorfor har ikke Karen kommet hjem?

Anders:           Kanskje hun er ute.

Astrid:            Mener du sånn, »ute», ute?

Anders:           Ja, kanskje hun tok seg noen øl etter møtet.

Astrid:            Det er nok det hun har gjort. Nå fikk jeg lyst på øl.

Anders:           Vi har ikke øl.

Astrid:            Nei, ikke sånn, jeg fikk lyst til å gå ut og ta meg et par øl ute.

Anders:           Kanskje Steinar vil være med.

Astrid:            NEI. Jeg har ikke tid! Og jeg vil ikke gå ut med Steinar.

Anders:           Nei vel.

Astrid:            Jeg har bare lyst til å være med ferdig med eksamen slik at jeg får tid til å gå ut med venner igjen.

Anders:           Var det torsdagen du skulle ha eksamen?

Astrid:            Ja.

Anders:           Da kan du gå ut etterpå.

Astrid:            Ja, det gleder jeg meg til. Jeg har så lyst til å få meg et liv igjen. Nå er det ingenting.

Anders:           [Trykker videre på CD] Denne sangen er jævla kjedelig.

Astrid:            Har Espen gått ut?

Anders:           Han burde sagt fra.

Astrid:            ESPEN!

Anders:           Hysj, kanskje han har lagt seg.

Astrid:            Allerede?

Anders:           Ja, han har ikke vært seg selv i det siste.

Astrid:            Jeg har lyst til å legge meg jeg også.

Anders:           Du som var så våken.

Astrid:            Men nå er jeg trett.

Anders:           Du blir jævlig søvnig av den D’sound musikken.

Astrid:            Ja, det er nok det som gjør det.

Anders:           Og nå det store spørsmålet: Vil du fortsette å være søvnig, eller vil du bli våken?

Astrid:            Jeg vil… jeg vet ikke.

Anders:           For hvis du vil være våken så har jeg den rette musikken… [finner den rette musikken] her!

Astrid:            Jeg vil ha musikk som setter meg i akkurat det humør jeg vil være i.

Anders:           Det er greit. Du må bare si hvilket humør det er.

Astrid:            Jeg vet ikke.

Anders:           Du må bestemme deg.

Astrid:            Kan vi ikke snakke om noe annet?

Anders:           Skal jeg bestemme for deg?

Astrid:            Sett på hva du vil, jeg skal snart legge meg.

Anders:           Da hører vi på D’sound.

Astrid:            Greit.

Anders:           Få se det programbladet. [Astrid sender det] Det er faen meg ingenting.

Astrid:            Hva?

Anders:           Ingenting som er verdt å se, i hele kveld.

Astrid:            Kan du ikke bare skru av TV’n da.

Anders:           [Gjør det] Vi skulle hatt parabol. Så hadde vi sluppet å leie filmer. Alle filmene kommer uansett på kanal+.

Astrid:            Vi hadde sett for mye TV, Anders.

Anders:           Det hadde vi ikke. Vi hadde sett bedre TV.

Astrid:            Jeg må ta en telefon før jeg legger meg, så jeg kommer i bedre humør.

Anders:           Er du i dårlig humør?

Astrid:            Ikke egentlig. Jeg er bare blitt litt slapp, skjønner du hva jeg mener?

Anders:           Det har vært en lang dag.

Astrid:            Jeg må skaffe meg flere venner.

Anders:           Hvor la jeg mobiltelefonen [leter etter den]

Astrid:            Jeg har ringt til Ingvild og Marit, og til Øyvind, og jeg har snakket med Steinar. Hvem andre?

Anders:           Vent litt…

Astrid:            Jeg må ta meg bedre av vennene mine.

Anders:           Jeg tror jeg la den nede. [Går ned, kommer tilbake] Jeg hadde rett. [Begynner å fikle med den]

Astrid:            Hvem skal jeg ringe til?

Anders:           Steinar.

Astrid:            Nei, han har jeg snakket med.

Anders:           Marit.

Astrid:            Hun også.

Anders:           Ingvild.

Astrid:            Hun også.

Anders:           Harald.

Astrid:            Nei, jeg kan ikke ringe til ham.

Anders:           Hvorfor ikke?

Astrid:            Han kjenner jeg ikke så godt.

Anders:           Vent litt… jeg tror jeg har det!

Astrid:            Hva er det?

Anders:           Hvordan du skal koble deg opp på mailinglist [trykker entusiastisk].

Astrid:            Jeg kan ringe Ann Beate. Nå er det lokaltakst over hele landet, så det blir ikke dyrt engang.

Anders:           Lurer på om det gikk.

Astrid:            Kan du sjekke det?

Anders:           Vet ikke. Jeg tror jeg må vente til det kommer en melding.

Astrid:            Det kan vel ta litt tid.

Anders:           Nei, det går fort. Det skjer mye.

Astrid:            Men det skjer ikke noe i dag.

Anders:           Nei. Jeg skulle likt å finne ut om det gikk.[tenker. Trykker. Astrid ringer. Astrid legger på.]

Astrid:            Hun var ikke hjemme.

Anders:           [Får tekstmelding] Det gikk ikke.

Astrid:            Hvordan vet du det?

Anders:           Jeg spurte Jan Egil.

Astrid:            Du må spørre ham hvordan du skal gjøre det også.

Anders:           Det haster ikke så jævlig. [trykker]. Jeg tror funksjonen ligger her et sted. [De sitter]

Astrid:            Jeg må få meg kjæreste,

Anders:           Skal du ha kjæreste nå?

Astrid:            Ja, jeg må få meg et liv.

Anders:           Jeg foreslår Øyvind.

Astrid:            Nei, han er i vennskapssonen.

Anders:           Steinar:

Astrid:            Nei, er du gal?

Anders:           Hvem da?

Astrid:            Nei, jeg vet ikke. [Musikken stopper]

Anders:           Der stoppet musikken.

Astrid:            Du verden så fort det går.

Anders:           Sett på noe du.

Astrid:            Ja. [Gjør det ikke]

[Pause]

Astrid:            [Går og tar telefonen. Ringer] Hei, det er Astrid… [Snakker. Anders trykker. Som i begynnelsen.]

***********   SLUTT ***************

Eivind Salen

Versjon 1:       Julen 1999

Stykket bør bli lenger og enda mer langtekkelig. Astrid bør kommentere mer av interiøret. Kanskje bør hun lure på om blomstene visner. Sekvensen der Anders får telefon bør strykes, eller skiftes ut med en hyggeligere. Det bør tydeligere frem at karakterene er vellykkede, det bør skjules at de blir gjort narr av. Besøket kan vare lenger, og Øyvinds humørskifte er utydelig. Det er også umulig å ane at tiden før Friends var den beste. Kanskje bør avsløringen av Øyvinds damefadese flyttes.

Det var mange forslag. Jeg skriver ut fordi jeg vil ruge på det, se om det er verdt å gjøre disse endringene, eller om det er greit nok som det er.

Om bandnavn og TV-program

Anders spiller moderne, tidsriktig musikk. Her i teksten står Chemical Brothers og D’Sound, men de vil ikke være på topp når stykket spilles. Anders skal være forut, så bandet kan være et annet. Det er måten han snakker på som skal være lik. Det samme gjelder TV-program, og musikken til Astrid. 

Tekniske løsninger

Det kan også være problematisk med bakgrunnsstøy så store deler av stykket. Derfor kan musikken være fiktiv. Det samme gjelder TV. Enten kan det være lyder, eller kan det være ingenting. Men det må ikke spilles musikk eller lyder som publikum merker og ikke aktørene.

 

Sceneinnredning

Det er en flott innredet leilighet. Det ser koselig ut. Sofa og to lenestoler. Salongbord. Hyller og skap med blomster og stearinlys og pynt.

            Praktisk er TV-apparatet er  plassert slik at skuespillerne må se mot publikum for å se TV. Stereoanlegget er plassert mellom stolen Anders sitter i, og sofaen. Utgang ved Astrid sin side. Vindu og ovn ved Andreas sin. Telefonen er plassert hvor som helst.

 

Stykket

Astrid snakker i telefonen. Anders er opptatt med mobiltelefonen sin. Han sitter i lenestol. Stykket begynner.

Astrid:            Ha det.

Legger på.

Anders:           Hvem var det?

Astrid:            Det var Steinar.

Anders:           Åja. Hvordan går det med ham.

Astrid setter seg i lenestol, på motsatt ende av salongbordet.

Astrid:            Fint. Jeg er kjempeglad i Steinar. Det er så koselig når han ringer.

Anders:           Ja, det er det.

Astrid:            Hva er det du holder på med?

Anders:           Jeg holder på å programmere mobiltelefonen min. Jeg har hørt det skal gå an å

lage en slags mailinglist med den.

Astrid:            Åja, sånn at du kan sende beskjeder til mange på en gang?

Anders:           Ja, det også, men helst sånn at andre kan sende beskjeder til meg. Jeg vet det

skal finnes en sånn liste for Natt og Dag. Der vi får beskjed om hva som foregår.

Astrid:            Det var lurt.

Anders:           Jævla lurt. Når det dukker opp et arrangement, får vi som er med på listen beskjed på mobilen. Så slipper vi å gå glipp av noe.

Astrid:                        Ja, du må jo holde deg oppdatert, du som skal bli frilancejournalist.

Anders:           Jeg må det, vet du. Men jeg får det ikke til.

[Pause]

Hvorfor har vi ikke noe musikk her? [Finner musikk]

Astrid:            Den er bra.

Anders:           Jævla bra. Det er Chemical Brothers. De er geniale. Hør rytmene.

Astrid:            Mm.

Anders:           Og de har faen meg ikke mer enn én eneste tekstlinje! Som de gjentar hele tiden. Det er så genialt.

Astrid:            Jeg lurer på om jeg skal ringe Øyvind, og invitere ham bort hit.

Anders:           Hør denne sekvensen her! Nå begynner trommemaskinene. Hører du den ørlille forskjellen i lyden? Det er jævla bra produsert.

Astrid:            Å, jeg er så lei av å lese. Jeg gleder meg til eksamen er over.

[Anders tar mobiltelefonen igjen, forsøker en kort stund å trykke på den, legger den fra seg.]

Anders:           Jeg får det ikke til.

Astrid:            Kanskje det ikke går med den telefonen.

Anders:           Selvfølgelig går det. Jeg vet bare ikke hvordan.

Astrid:            Har du ikke bruksanvisningen:

Anders:           Jo, jeg har den et sted.

Astrid:            Jeg gleder meg til i kveld, da er det TV.

[Anders går for å skifte CD.]

Anders:           Nå skal du få høre noe skikkelig bra.

Astrid:            Vet du når Karen kommer hjem

Anders:           Jeg vet ikke. Hør nå, det begynner rolig.

Astrid:            Hun kommer sikkert hjem klokken syv.

Anders:           Hør hvordan det bygger seg opp. Det er jævla kjedelig foreløpig, ikke sant?

Astrid:            Hvis hun ikke jobber overtid.

Anders:           Nå begynner det. Disse kommer til å bli jævla store om kort tid. De er allerede store i England.

Astrid:            Men butikken stenger klokken syv, og så skal hun hjem. Det er ikke langåpent i dag, er det vel?

[Anders digger musikklegger seg strak ut i sofaen]

Vent litt, skulle ikke hun direkte på et møte etter jobben i dag? Jo, jeg tror det, hun snakket om det. Jeg skjønner ikke at hun orker. Rett på møte, etter en lang dag på jobb. Jeg hadde ikke holdt ut. Jeg er glad det snart er ferie. Jeg trenger virkelig en ferie nå.

Kan du skru ned litt.

Anders:           Ja, selvfølgelig. [Han gjør det]

Likte du det ikke?

Astrid:            Jo da, jeg blir bare litt sliten av sånn høy musikk.

Anders:           Åja. Har du avisen, jeg må se om det går noe bra på TV i dag.

Astrid:            Har vi kjøpt avis i dag da?

Anders:           Har vi ikke det?

Astrid:            Jeg har ikke kjøpt.

Anders:           Vi må abonnere.

Astrid:            Vi har TV-bladet fra forrige uke, det går jo en uke fremover.

[Det tikker inn beskjed på mobiltelefonen. Anders sjekker og smiler]

Astrid:            Hvem er det fra?

[Anders trykker tilbake, godt humør]

Anders:           Det er fra Jan Egil. Han lurer på om jeg er med på mailinglisten. Faen altså, [Skriver] «Nei jeg får det ikke til!!» Han begynner å bli frekk.

Astrid:            Det er lenge siden han har vært her.

Anders:           Han har det travelt. Han gjør det bra. Han slår seg frem som journalist. En dag har vi ham på skjermen, det er jeg sikker på.

Astrid:            Skulle ønske jeg kunne vært på skjermen jeg også.

Anders:           Svar da din satan. [Det svarer] »Det var synd for nå er det mange ting på gang». Faen. Jeg må få det til. Helvete. [Trykker, smiler, rister på hodet] [Skriver] «Hvordan gjør jeg det?»

[Astrid har funnet frem TV-bladet. Blar i det]

Astrid:            Jeg gleder meg til klokken halv elleve. Da er det Friends.

[Det tikker inn beskjed til Anders. Han leser den, reagerer ikke videre].

Anders:           Er det noe på TV i dag? [Han skrur på TV. Ser. Astrid leser først, så ser hun også.]

Astrid:            Den er så dårlig den serien.

Anders:           Men den er jævla profesjonelt laget.

Astrid:            Det er sant.

[Lyder utenfra]

Anders:           Hvem er det?

Astrid:            Det er sikkert Espen som kommer hjem.

Anders:           Kommer han ikke opp. [Astrid sitter litt før hun svarer]

Astrid:            Hæ? Vet ikke.

Anders:           Hva er dette for slags reklame?

Astrid:            Har du ikke sett den?

Anders:           Nei, den har jeg faen ikke sett.

Astrid:            Jeg lurer på om jeg burde ringe Ingvild.

Anders:           Jeg går og lager meg litt mat. Jeg er jævla sulten. [Anders går og lager mat. Astrid blir sittende. Etter en stund begynner hun å trykke på kanalene. Underveis her dør musikken umerkelig ut]

Astrid:            Jeg er glad vi ikke har parabol. Da hadde vi blitt sittende å se TV hele dagen.

[Anders kommer tilbake, med brødskiver]

Anders:           Jeg er ikke enig med deg. Undersøkelser viser at du ser ikke mer TV når du har parabol, du ser bare bedre TV! Det er jævla mange bra kanaler. MTV, Canal+.  Da får du det beste, altså. Men det er så jævla dyrt.

Astrid:            [Ler] Du har ikke råd til det med din lønn.

Anders:           Bare vent litt, så begynner jeg å tjene jævla fete penger.

Astrid:            Vi får se på det.

Anders:           Er det greit jeg setter på litt musikk?

Astrid:            Musikk og TV på en gang?

Anders:           Ja, bare litt sånn lavt i bakgrunnen. Det er ingenting på TV likevel.

Astrid:            Det er i orden. Jeg kan skru av TV også.

Anders:           Nei, for all del, la den stå på.

[Anders setter på musikk. Etter en stund skrur Astrid ned lyden på TV. Anders sitter og spiser, og danser etter musikken]

Astrid:            Å, jeg har ikke noe liv, for tiden. [Anders bare spiser] Jeg må ringe Øyvind.

[Hun tar telefonen, og ringer Ingvild.]

Hei Ingvild, det er Astrid. Hvordan går det? [Anders spiser opp, går ned med tallerkenen. Astrid går og skrur ned musikken] Sier du det? Å, jeg misunner deg. Jeg har ikke noe liv for tiden. (Jeg må få meg kjæreste.) Går det bra med Geir forresten? Han virker så koselig, jeg er veldig glad i Geir. Men jeg hadde ikke trodd at dere skulle bli sammen. Men det er veldig koselig. Ja. Nei, jeg trives godt med å være singel. Jeg har brent meg et par ganger. Ja. [Ler] Nei, det tror jeg ikke. Det er kjekkere å være sammen med noen. Men akkurat nå trenger jeg litt tid for meg selv, tror jeg. Jeg har i hvert fall ikke noe på gang. [Ler voldsomt] Nei, han! Han er bare en flørt, glem ham! [Ler voldsomt] NEI! Nå må vi snakke vanlig, for nå kommer Anders.

Anders:           Hva er det noe på gang?

Astrid:            [Til Anders] Nei da. [Til Ingvild] Nei, jeg sa bare noe til Anders. Han kom nettopp inn. Hva skal dere finne på i kveld da. Det høres koselig ut. Jeg skal bare sitte her og slappe av, jeg. Jeg skal slappe av med TV, i dag er det Friends. Du må bare stikke innom hvis du vil. Jeg lurer på om jeg ringer Øyvind. Jeg skal helt sikkert ikke ut. Jeg skal ut i helgen. I dag skal jeg slappe av. Jeg trenger det. Jeg har vært så sliten i det siste. Nå trenger jeg virkelig ferie. Jeg gleder meg til i sommer. Da skal vi grille. Du og Geir, og jeg. Jeg er sikkert singel da også, [Ler] jeg har jo ikke noe liv [Ler mer].

[Anders skrur opp musikken] Kan du skru ned?

Anders:           Kan du ikke ta telefonen nede? [Han tar på seg høretelefoner, legger seg på sofaen, forsøker å sove]

Astrid:            Menn altså! [Ler] Vet du, jeg tror jeg må legge på, nå jeg. Jeg har noe tøy jeg må vaske, og så må jeg lage meg mat… ja, det var veldig koselig å snakke med deg. Ja, vi sees. [Ler] Ha det. [Legger på]

Anders:           [Høyt, fordi han har hodetelefon] Hvem var det?

Astrid:            Det var Ingvild.

Anders:           Hvem var det?

Astrid:            Det var… ta av deg de hodetelefonene. [Anders løfter på det ene] Det var Ingvild.

Anders:           Åja.

Astrid:            Jeg synes det var så overraskende at hun ble sammen med Geir.

[Anders hører ikke. Astrid går. Anders ligger. Astrid kommer tilbake, med brødskiver]

Jeg tror jeg venter med å vaske klær til i morgen. Så kan jeg vaske det jeg har på meg i dag også. Jeg må kjøpe meg nye klær snart. Jeg er lei av de jeg har. Men jeg har ikke penger. Å, jeg hater det! [Skrur opp lyden på TV. Ler. Anders sover nesten. Astrid ser på ham nå og da. Spiser opp maten. Går ned med den. Kommer tilbake. Setter seg. Ser bort på Anders, og på stereoanlegget. Går bort. Tar av hodetelefonene. Anders bråvåkner]

Anders:           Helvete.

Astrid:            Kan du ikke gå inn på rommet ditt?

Anders:           Hva er det?

Astrid:            Jeg vil gjerne høre musikk.

Anders:           Faen.

Astrid:            Du kan ikke okkupere hele stereoanlegget sånn så det der.

Anders:           Herregud.

[Astrid setter på en plate, mer poppete enn Anders sin musikk. Anders setter seg opp. Mutt.]

Astrid:            Kan du ikke ta diskmanen og høre på den, nede på rommet ditt. Det er samme det, er det ikke?

Anders:           Nei, jeg gidder ikke.

Astrid:            Hva skal du gjøre i kveld?

Anders:           Jeg har ingen planer. Jeg tror jeg skal ta det med ro. Det har vært et jævla kjør i det siste. Jeg må spare penger.

Astrid:            Jeg må også spare penger. Det er alltid sånn på slutten av semesteret.

Anders:           Jeg er ikke student. Jeg har det sånn alltid.

Men bare vent, snart blir jeg rik. [Astrid ler] Tror du meg ikke?

Astrid:            Jo da, jeg tror deg.

Anders:           Helvete, bare vent og se.

Astrid:            Jeg tror ikke jeg blir rik.

Anders:           Du satser i feil bransje Astrid.

Astrid:            Jeg vet det. Huff, jeg vet ikke hva jeg vil.

Anders:           Når jeg blir rik, da skal jeg ha det fett.

Astrid:            Jeg føler at jeg utdanner meg til ingenting.

Anders:           Jeg må være rik for å leve det livet jeg vil leve.

Astrid:            Jeg kan kanskje bli lærer.

Anders:           Det er jævla mye penger å tjene for de beste, men du må slite for å komme dit, du må slite noe jævlig.

Astrid:            Men det har jeg ikke lyst til…

Anders:           Jeg må bare komme meg inn i TV2. Faen. Det er ikke lett. Det gjelder om å ha de rette kontaktene. Det er det, det handler om.

Astrid:            Gleder meg til neste semester, da er det ikke eksamen.

Anders:           Hva skal du studere da?

Astrid:            Jeg vet ikke.

Anders:           Jeg bør kanskje studere jeg også. Men det er et helvete å komme inn på journalist.

Astrid:            Du kan studere media.

Anders:           Media? Det er for puddinger. Det er journalist du må gå.

Astrid:            Hvorfor det?

Anders:           Herregud! På media lærer du ingenting, det er bare teori. På journalist lærer du noe. Men helvete, så er det på journalist du må ha teorikunnskapene. Det er et jævla tåpelig system, det der.

Astrid:            Jeg tror ikke jeg har lyst til å bli journalist.

Anders:           Vet du hva du trenger for å bli en god journalist?

Astrid:            Du trenger vel… jeg vet ikke.

Anders:           Teft. Du må vite hvor de rette nyhetene befinner seg. Du må ha teft og guts.

Astrid:            Jeg tror ikke jeg hadde passet som journalist.

Anders:           Teft for å vite hvor nyhetene er, guts for å gjøre noe med dem.

Astrid:            Jeg er ganske flink til å skrive, jeg liker å skrive.

Anders:           Men det tar ikke journalisthøyskolen hensyn til. De ser kun på bokkunnskapen, kun karakterene.

Astrid:            Det er sprøtt.

Anders:           Sykt. Altså det der irriterer meg.

:                       Vet du hvilket snitt du må ha for å komme inn på journalist i dag?

Astrid:            Er det ikke over fem?

Anders:           Fem komma syv.

Astrid:            Jeg husker ikke hva jeg har. Det var noe med fire.

Anders:           Det er vanskeligere å komme inn på journalist enn på medisin.

Astrid:            Er det, det?

Anders:           Ja. Mye vanskeligere.

Astrid:            Uff.

Anders:           Jeg liker ikke utviklingen.

Astrid:            Nå er det jeopardy. Det må vi se.

Anders:           Skru opp lyden.

Astrid:            Skrur du ned musikken?

Anders:           Jeg skrur den av.

Astrid:            Det er fint.

Hvem av disse var det som vant forrige gang?

Anders:           Jeg vet ikke. Jeg så det ikke forrige gang.

Astrid:            Hvor ble det av han så vant så mange ganger på rad?

Anders:           Jeg vet ikke.

Astrid:            Han var flink.

Anders:           Synes du han var søt?

Astrid:            [Ler] Nei, du altså, gi deg.

Anders:           [Ler] Du synes han var søt!

Astrid:            [Ler] Det skulle tatt seg ut, begynner å se på vinnerne i Jeopardy. Nå står det dårlig til med meg.

Anders:           Han var kjekk han da.

Astrid:            Det var kjedelige emner i dag.

Anders:           Jeopardy har for gammel målgruppe.

Astrid:            Husker du den gang det var erotisk overtro?

Anders:           [Overveldet] Nei! Har det vært det?

Astrid:            Det var noe sånt

Anders:           Helvete, hvorfor så jeg ikke det? Hva var det de spurte om da?

Astrid:            Det var kjærlighetsgudinner og sånne ting, forskjellige ting du kunne spise for å bli kåt.

Anders:           Hva var det da?

Astrid:            Det var forskjellige ting, østers sikkert.

Anders:           Blir man kåt av å spise østers?

Astrid:            Ja.

Anders:           Helvete! Kom med østers! [Ler]

Astrid:            [Om deltagerne i jeopardy] Disse var dårlige.

Anders:           Du skulle meldt deg på selv.

Astrid:            [Ler] Nei,.. synes du det?

Anders:           Det synes jeg, du hadde sikkert håvet inn gevinst. Du er smart.

Astrid:            Jeg tør ikke.

Anders:           Joo, du tør! Kom igjen, gjør det nå. Jeg skal heie på deg, jeg.

Astrid:            Det hadde vært morsomt.

Anders:           Jeg kjenner en del som har vært med.

Astrid:            Jeg også.

[Telefonen ringer. Astrid tar den. Det er til Espen. Han tar den nede]

Anders:           Hvem var det?

Astrid:            Det var til Espen.

Anders:           Hva er det han driver med?

Astrid:            Jeg vet ikke.

Anders:           Han har vært litt utenfor i det siste.

Astrid:            Synes du det?

Anders:           Ja det synes jeg. Har ikke du merket det?

Astrid:            Nei, det har jeg ikke merket.

Anders:           Jeg synes det.

Astrid:            Han har ikke vasket.

Anders:           Har telefonregningen kommet forresten.

Astrid:            Nei, den har ikke kommet ennå. Den kommer ikke før om lenge tror jeg.

Anders:           Det var bra, for jeg tror jeg får en jævla dyr regning denne gang.

Astrid:            Du må ikke ringe så mye til mobil, det blir dyrt.

Anders:           Jeg må det. Vennene mine er travelt opptatt. Jeg må ringe mobil for å få tak i dem.

Astrid:            Jeg lurer på om jeg skal ringe Øyvind og invitere ham bort hit.

Anders:           Øyvind har ikke mobiltelefon?

Astrid:            Nei, hvordan det?

Anders:           Jeg bare lurte.

Astrid:            Jeg må se om det har kommet inn noen tekstmeldinger. [Hun gårAnders blir sittende å se TV. Hun kommer tilbake]

Anders:           Var det noen?

Astrid:            Nei. Jeg må se å finne ut av hvordan man sender email til mobiltelefon.

Anders:           Det er lett.

Astrid:            Er det, det?

Anders:           Ja, det er bare å sende rett bort. Det finnes en side på nettet som ordner det for deg.

Astrid:            Hvor ligger den siden?

Anders:           Du skal få adressen av meg.

Astrid:            For mange av vennene mine har email

Anders:           Har ikke alle studenter tilgang til nettet?

Astrid:            Ikke alle.

Anders:           Det er jævla dårlig.

Astrid:            Jeg har ikke sjekket emailen min på mange dager.

Anders:           Enhver arbeidsplass burde tilby gratis internettilgang til alle ansatte.

Astrid:            Tirsdag sjekket jeg den.

Anders:           Inkludert universitetet. Det ligger jævla mye informasjon der ute.

Astrid:            Nei, mandag var det.

Anders:           Nettet kommer bare til å bli større og større.

Astrid:            Eller var det onsdag?

Anders:           Snart kommer alle til å være tilkoblet, døgnet rundt.

Astrid:            Uansett var det ingen mail.

Anders:           Alt kommer til å foregå på nettet.

Astrid:            Eller ingen spennende mail.

Anders:           Du må være med på utviklingen.

Astrid:            Hvorfor er det aldri noen spennende mail til meg?

Anders:           Er Jeopardy slutt allerede?

Astrid:            Ja, klokken er halv åtte. Skulle ikke Karen komme hjem? Nei, hun skulle på møte.

Anders:           Fy faen så mye bedre amerikanerne er til å lage reklame enn oss.

Astrid:            Jeg synes mange av de norske reklamene er morsomme jeg.

Anders:           Men selger de produkter? Nei.

Astrid:            Espen!

Espen:             [Fra ute] Ja?

Astrid:            Jeg skulle bare sjekke om du var hjemme.

Anders:           Hvorfor sitter han ikke her med oss?

Astrid:            Nå er det lenge siden jeg har hatt middag.

Anders:           Du hadde middag i går.

Astrid:            [Ler] Ja, det hadde jeg. Men det var bare rester.

Anders:           Det var varmt.

Astrid:            Ja, jeg hadde middag i går. Men jeg vil gjerne ha middag hver dag.

Anders:           Da skulle du ikke spist de brødskivene.

Astrid:            Men jeg var så sulten.

Kanskje jeg invitere Øyvind bort hit, så kan vi dele en pizza eller noe.

Anders:           [Ertende, flørtende] Inviterer du Øyvind på middag?

Astrid:            Ikke vær dum. [Anders ler ertende og flørtene] Det er ikke noe mellom Øyvind og meg, det er bare tull! Vi har vært venner for lenge, vi kjenner hverandre for godt.

Anders:           Du ville vært interessert, ville du ikke?

Astrid:            Akkurat nå så ville jeg kanskje det. Men det er fordi jeg ikke har noe liv. I lengden ville det ikke være lurt. Det ville ikke fungert. Jeg har brent meg for mye på det der. [Anders skifter kanal, flere ganger]

Anders:           Faen. Det er ingenting. Gi meg det programmet. [Astrid gir ham det] Vi skulle hatt parabol, nå kommer Clerks på kanal+.

Astrid:            Jeg er glad vi ikke har parbol.

Anders:           Kanal pluss er jævla tidlig ute med filmene. De folkene har peiling.

Astrid:            Hva slags film er Clerks igjen?

Anders:           Det er en jævla kul film. Det er en guttefilm.

Astrid:            Har du sett den?

Anders:           Flere ganger. [De sitter litt] Kanskje vi skulle leie en film? Jeg fikk lyst til å se film.

Astrid:            Det begynner bra serier på TV senere.

Anders:           Ja, men etterpå.

Astrid:            Jeg har ikke tid. Jeg skal tidlig opp i morgen.

Anders:           Skal du lese?

Astrid:            Ja, jeg må lese. Om tre uker er det eksamen. Herregud! Jeg ligger dårlig an.

Anders:           Er det greit jeg setter på noe musikk.

Astrid:            Ja, men ikke noe bråkete.

Anders:           Nei, jeg har en jævla avslappende plate her. Bare vent litt, du kommer til å like den.

Astrid:            Du har mange nye plater.

Anders:           De er ikke nye. Flere av dem er gamle. Noen av dem låner jeg.

Astrid:            Av hvem?

Anders:           Av flere. Vi byttlåner. Så tar vi opp på minidisk. CD er jævla dyrt.

Astrid:            Jeg kunne tenke meg den nyeste til… hva er det de heter igjen? De som synger  »Kiss me»? Den sangen er så søt.

Anders:           Du trenger ikke kjøpe hele platen, du kan bare ta opp sangen på minidisk.

Astrid:            Vet du hva de heter de som synger den?

Anders:           Ja, jeg vet det, men jeg kommer ikke på det.

Astrid:            Jeg lurer på om jeg skal kjøpe meg minidisk.

Anders:           Det bør du. [Setter på musikken] Bra, ikke sant? [Astrid skrur ned lyden på TV]

Astrid:            Jeg må få meg jobb.

Anders:           Det er D’Sound. Norges beste band, uten tvil. De har jævla proffe folk bak seg.

Astrid:            Jeg kan stå to kvelder i uke i en butikk, det hadde passet meg bra. Ikke mer. Eller kanskje jeg kan bli støttekontakt eller noe sånt? De trenger alltid folk.

Anders:           Det hadde vært jævla kult å være produsent. Da er du konge.

Astrid:            Det hadde vært godt med litt penger ekstra.

Anders:           Vet du? Folk tror det er artistene som lager musikken. Det er det ikke, ikke i våre dager, det er produsenten som gjør alt.

Astrid:            Men jeg har ikke tid.

Anders:           Artistene har bare et lite utkast, noen forslag til hvordan det skal være. Det er produsenten som gjør resten.

Astrid:            Forresten, neste semester er det ikke eksamen. Da passer det godt.  [Anders viser hvordan han hadde gjort som produsent] Du drømmer Anders.

Anders:           Jeg vet det. Men det er kult.

Astrid:            Nå går jeg og ringer Øyvind. [Hun ringer Marit] Hei Marit, det er Astrid. Hvordan går det? Har du!? Å, jeg misunner deg! Jeg skal gå på kafé en dag jeg også, jeg savner så fælt å gå på kafé, jeg har ikke vært på kafé på mange dager! Neste semester skal vi to gå ofte på kafe, det gleder jeg meg til. Da har jeg ikke eksamen. Hvordan går det med eksamenslesningen din? Dere har så mange eksamener dere, det er ikke så lett å holde oversikten. Hvorfor har dere eksamen så sent på året? Nei. Jeg skal ha eksamen om tre uker, jeg synes det er sent. Men forresten så er det bra også, så får jeg mer tid å lese. Jeg trenger den tiden, jeg er virkelig ute å kjøre. Men hvis den hadde vært senere så hadde jeg sikkert begynt å lese senere også, skjønner du hva jeg mener? Nei, jeg tror jeg skal være hjemme å slappe av. Ja, jeg skal være hjemme å se TV. Kan ikke du komme bort hit? Det hadde vært koselig. Nei, jeg tror ikke jeg orker. Ja, jeg kunne kommet bort, men det blir så mye mas. Så må jeg gå hjem igjen alene, i mørket, og det er så lang vei. Da blir jeg så lei meg. Men du kan komme bort hit [Ler]. Ja, jeg er nok litt melankolsk av meg.

Anders:           Kan du være stille? Nå begynner <program>. [Anders skrur opp lyden]

Astrid:            [Ser fort bort på Anders, snakker videre] Så blir jeg sliten også. Jeg tror det er best vi er hver for oss jeg. Så kan vi gå ut i helgen. Skal du ut i helgen? [Anders skrur opp lyden på TV, skrur av CD. Astrid snakker til ham] Kan du skru ned? Jeg står i telefonen.

Anders:           Kan du ikke ta telefonen nede?

Astrid:            Men nå står jeg her.

Anders:           Det er <Program>, det er viktig å få med seg.

Astrid:            [Trekker ledningen så langt unna hun kan] Skulle ønske vi hadde lenger ledning.

Anders:           Det var trådløs vi skulle hatt.

Astrid:            Å, trådløs! Det hadde vært helt vidunderlig. Så kunne vi gått rundt i hele huset og snakket i telefonen. Vi kunne snakke i telefonen mens vi laget mat og vasket tøy også. Vi trengte ikke blitt avbrutt av noen ting. [Til Marit] Har ikke du også lyst på trådløs telefon? Det hadde vært vidunderlig, ikke sant? Da kunne vi snakket mye da. [Ler] Nei, vi ville ikke stoppet å snakke. Når vi skulle besøke hverandre, hadde vi bare tatt telefonen med oss. [Til Anders] Hvor langt rekker en slik trådløs telefon, vet du det?

Anders:           Cirka hundre meter, men det går fort fremover. Snart er det ingen grenser.

Astrid:            Da skulle vi snakket mye.

Anders:           Det er senderen som er problemet, den er ikke sterk nok. Og så er det problemer med stråling. Det er jævla mye stråling i telefoner. Spesielt i mobiltelefoner.

Astrid:            [Til Marit] Det er ingen jeg snakker så mye i telefonen med som med deg.

Anders:           Men du kan løse problemet med øretelefoner. Det må du ha.

Astrid:            Det er fordi vi er gode venner tror jeg, vi forstår hverandre. Men det har vi ikke alltid gjort. [Ler] Husker du da vi traff hverandre første gang? Da kranglet vi. Det er lenge siden vi har kranglet nå. Det er jeg glad for. Det er kjempekjekt å være venn med deg. [Anders går] Nå gikk Anders. Han kunne skrudd ned lyden før han gikk synes jeg. [Hun skrur ned lyden] Ser du på TV nå? Vi ser på TV2. Hvor er Ragnhild hen? Er hun hjemme? Du må hilse. Ja, jeg skal hilse til alle. Skal vi legge på? Nei, jeg føler heller ingen trang til å legge på. Jeg har ingenting å gjøre. Ja, når Friends kommer har vi noe å gjøre. [Ler] Det er livene våre. Jeg lurer på om jeg skal ringe Øyvind. Be ham komme over. Jeg synes også han er koselig. Du må bare stikke innom du også hvis du har lyst. Vi sitter her vi. Det er jeg og Anders som er hjemme. Espen er forresten kanskje også hjemme. Jeg vet ikke. Han sitter nede på rommet sitt i så fall. [Hun roper] Espen! [Han svarer] Ja, han er hjemme. Karen tror jeg er på møte. Ja, hun er opptatt. Jeg fatter ikke at hun orker. Hun jobber jo også ved siden av, og så skal hun ha eksamen på toppen av alt. »Du trenger en ferie,» sier jeg til henne. Jeg trenger ferie jeg også. Det er lenge siden jeg har vært i utlandet. Jeg lengter etter fint vær. Ja, din heldiggris, jeg vet det. Den turen misunner jeg deg. Neste år kan vi to reise på ferie. Jeg har lyst til å reise mens det ennå er vinter, men det er så dyrt. Jeg må få meg jobb. Å, det er så mye! Jaja, jeg tror jeg må legge på. Jeg har noe tøy jeg må vaske. Nei, den maskinen venter jeg med til i morgen. Jeg har så lite klær om dagene. Har du? Var den fin? Den gleder jeg meg til å se. [Anders kommer inn, skrur opp lyden til nyhetene]

Anders:           Kan du være stille nå? Jeg må se nyhetene.

Astrid:            Begynner nyhetene allerede? Da haster det å ringe Øyvind. Jeg vil gjerne ha ham hit bort i kveld.

Anders:           [Om nyhetene] Satan.

Astrid:            Ha det bra da, vi snakkes. Jeg ringer deg. Ha det. [Går bort i sofaen] Har det skjedd noe?

Anders:           Hm?

Astrid:            Har det skjedd noe på nyhetene?

Anders:           Ikke noe spesielt.

[De ser. Telefonen ringer. Astrid tar den]

Astrid:            Hei, det er Astrid. Hei! Ja, han sitter her. Skal du snakke med ham?

Anders:           Er det til meg? [Tar telefonen] Hallo. Hei. Ja, jeg vet det. Bare vent, så skal jeg ta telefonen nede. [Astrid blir sittende en kort stund, før hun trykker på kanalene. Så legger hun seg ned. Anders kommer tilbake]

Astrid:            Hva var det?

Anders:           Det var ingenting.

Astrid:            Hvorfor måtte du ta telefonen nede da?

Anders:           Nei, det var ingenting.

Astrid:            Var det, det med den anmeldelsen?

Anders:           Ja. [Hissig] Jeg fikk faen ikke tid til å skrive den! Jeg fatter ikke hva de klager for! De store gutta går på mange konserter og arrangementer uten å skrive et ord, bare for å holde seg orientert. Helvete. [Astrid går til telefonen] Jeg hadde begynt på den, den var nesten ferdig, så var det deadline. Det er faen ingen vits i å ha konsertomtale hvis den ikke er fersk!

Astrid:            Hei Øyvind, det er Astrid. Så fint at du var hjemme. Skulle du? Men da kan du komme bort hit i stedet. Vi skal se på Friends. Bare Anders og meg. Og deg hvis du kommer. Marit kommer kanskje også. Nei, jeg tviler på om de kommer. Kommer du? Ja, men det er fint. Da venter vi på deg. Ha det bra, så snakkes vi. [Til Anders] Blir det problem for deg å få gratisbilletter nå?

Anders:           Nei da, de vil bare skremme meg litt.

Astrid:            Skremmer de deg da?

Anders:           Nei, de gjør ikke det. Men de må si i fra. Det skjønner jeg godt. Selv om jeg er jævla uenig med dem.

Astrid:            Har vi pizza? Jeg lurer på om jeg skal ringe bort til Øyvind og spørre om han har lyst på pizza? Kanskje han har pizza? Jeg ringer. Har vi pizza? [Hun ringer] Hei Øyvind, det er Astrid igjen. Jeg lurte bare på om du har lyst på en pizza? For jeg har ikke spist middag i dag, og en hel pizza er litt for mye for meg.

Anders:           Du kan dele den, og legge halvparten i frysen.

Astrid:            Da setter jeg på ovnen med en gang. Det var bare det. Ha det bra da, Øyvind. Så ses vi. [Legger på] Har vi pizza? Jeg burde kanskje be ham kjøpe en på veien? Jeg går og sjekker. [Går. Anders zapper kanal. Astrid kommer tilbake] Vi hadde ikke. [Venter] Jeg ringer ham. [Ringer. Legger på.] Han var ikke hjemme. Han har sikkert gått. [Setter seg] Leide du den filmen?

Anders:           Nei, du ville jo ikke.

Astrid:            Nei, jeg lurte bare.

[De sitter stille lenge.]

Jeg synes vi har fått det så koselig her. [Anders ser på henne, Astrid ser seg rundt i rommet. Astrid ser på Anders. Anders ser vekk]

Med lysene og blomstene og alt.

Anders:           Jo, det er fint.

Astrid:            Jeg tror ikke det hadde vært så fint her om det bare hadde bodd gutter her.

Anders:           Det hadde vært annerledes.

Astrid:            Det er Karen og jeg som har stått for mesteparten av pyntingen. [Kort pause]

Kanskje vi skulle tenne flere stearinlys. [Hun gjør det.] Sånn, nå ble det koselig. [Hun setter seg igjen]

Anders:           [Ser på TV]  Dette er faen ikke noen nyhet å sende. [Pause]

Astrid:            Synes du det er varmt her?

Anders:           Det er fint.

Astrid:            Skal jeg skru på ovnen?

Anders:           Er den ikke på?

Astrid:            Jeg vet ikke. Jeg skal se. [Hun går og ser]. Den står på tre. Kanskje jeg skal sette den opp på fire?

Anders:           Samme for meg.

Astrid:            Jeg lar den stå på tre. [Pause]

Kommer ikke Øyvind snart? [Pause Hun går til vinduet]

Anders:           Han kommer nok.

Astrid:            [Ser i vinduet] Jeg ser ham ikke.

Anders:           Han er på vei.

Astrid:            [Står. Setter seg igjen. Ser på TV] Hva er dette?

Anders:           Vet ikke.

Astrid:            Hm. [Pause]

Anders:           Jeg hater sport.

Astrid:            Jeg også. Eller noen sporter liker jeg.

Anders:           Jeg også liker noen, men de er ikke kjekke å se på.

Astrid:            Jeg også! Jeg har det på akkurat samme måten! Jeg liker å drive med sport, men ikke å se på. Bortsett fra noen ganger.

Anders:           Å se på er kjedelig, da er du ikke med.

Astrid:            Det kan være spennende også, for eksempel når…

[Det ringer på.]

Det er sikkert Øyvind. [Hun går for å lukke opp, det er telefon ned til døren] Hallo. Er det Øyvind? Så koselig, jeg har ventet på deg, kom opp! [Trykker] Det var Øyvind. [Hun setter seg. Øyvind kommer inn.] Hei, Øyvind. [Øyvind står en kort stund og ser seg rundt for å få oversikt over situasjonen, så setter han seg i sofaen]

Øyvind:          Hei.

Anders:           Hei Øyvind, hvordan går det?

Øyvind:          Fint.

Anders:           Det var bra.

Astrid:            Øyvind klarer seg så bra!

Øyvind:          Joda.

Astrid:            Har du lyst på… Å, vi hadde ikke pizza! [Ler] Jeg skulle spørre deg om du

hadde lyst på te, eller noe sånt, og så kom jeg på at vi skulle lage pizza. Men vi har ikke pizza.

Øyvind:          Det er ikke så farlig.

Astrid:            Jeg ringte for å be deg kjøpe på veien, men så hadde du gått.

Øyvind:          Det gjør ingenting.

Astrid:            Jeg trodde bestemt at vi hadde pizza, men det hadde vi ikke. Vi pleier alltid å ha pizza liggende.

Øyvind:          Det er helt greit, jeg hadde spist uansett.

Astrid:            Vi må huske å kjøpe pizza i morgen. Jeg må skrive det ned. [Springer ut]

Anders:           Jaja

Øyvind:          Hvordan går det med deg da?

Anders:           Jævla bra, takk.

Øyvind:          Det går bra?

Anders:           Kan ikke klage. [Astrid kommer tilbake]

Astrid:            Sånn, nå glemmer jeg det ikke.

Anders:           [Ertende] Nå blir det ingen middag på deg i dag.

Astrid:            [Ler] Du…

Øyvind:          Har du ikke spist middag i dag, Astrid?

Astrid:            Nei, jeg har ikke det, og jeg blir så lei meg når jeg ikke spiser middag hver dag.

Øyvind:          [Ertende] Du må ta vare på deg selv.

Astrid:            Jeg vet det. Huff, jeg har det så jævlig for tiden.

Øyvind:          Har du?

Astrid:            Ja, jeg har ikke noe liv. Sitter bare og leser hele dagen.

Øyvind:          Jaja, sånn er det når det er eksamenstid.

Astrid:            Jeg vet det.

Anders:           Øyvind, nå skal du få høre en fet låt.

Astrid:            Skal du sette på den musikken din igjen?

Anders:           Ja, Øyvind liker det, ikke sant Øyvind? [Går bort for å sette på musikk]

Øyvind:          Jo…

Astrid:            Gjør du det?

Øyvind:          Jeg har ikke hørt det ennå. [Musikken begynner]

Anders:           Hør nå.

Astrid:            Du, Øyvind liker ikke sånn moderne musikk.

Anders:           Han liker dette, han må like dette. Hør…

Astrid:            Liker du det, Øyvind?

Øyvind:          Det er greit nok.

Anders:           Sant det er bra?

Øyvind:          Jo

Anders:           Jeg digger det.

Astrid:            Jeg synes det blir litt for… det er ikke helt min stil.

Anders:           Det er fordi du ikke er kjent med den ennå. Snart blir dette stort.

Astrid:            Har du lyst til å høre noe av min musikk, Øyvind?

Øyvind:          Det kan jeg godt.

Anders:           Bare vent litt, vi må bare høre bort til overgangen her, den er så jævla bra.

Astrid:            Ja, men sangen varer sikkert i tjue minutter.

Anders:           Ikke den her, den varer ikke i ti engang. Det er techno og house som lager sånne jævla lange sanger, dette er <noe annet>, de er ikke så lange.

Astrid:            Ja vel. [Sangen spiller til overgangen]

Anders:           Der. Hørte dere det?

Astrid:            Ja, det var fint.

Anders:           Jævla kult. [Fader ned, og skrur av. Astrid går bort]

Astrid:            Hva vil du høre?

Øyvind:          Samme det.

Astrid:            Da spiller jeg… [Leter] JA! Disse er det lenge siden jeg har hørt. Vent nå. [De venter, hun setter på]

Øyvind:          Hva er dette?

Astrid:            Cranberries. Jeg liker dem ikke så godt, men det er lenge siden jeg har spilt dem.

Øyvind:          Hvilken plate er det?

Astrid:            [Ser på platen] No need to argue.

Øyvind:          Er det den andre?

Astrid:            Ja, jeg tror det. Det er den som Zombie er på.

Øyvind:          Da er det sikkert den andre, eller i hvert fall den andre etter at de ble kjent. Linger var på den første.

Astrid:            Ja, Linger likte jeg kjempegodt, men jeg kjøpte ikke plata fordi at… jeg vet ikke.

Øyvind:          Zombie er også bra.

Astrid:            Den er dritkul. Vil du høre den?

Øyvind:          Vi kan godt vente til den kommer av seg selv. Hvilket nummer er den?

Astrid:            Fire tror jeg.

Øyvind:          Da kan vi vente. [Astrid stiller frem]

Astrid:            Jeg spiller den likevel. Jeg fikk så lyst til å høre den. [Setter seg] Den er ikke så bra som jeg husker den.

Øyvind:          Nei, ikke så veldig.

Astrid:            Cranberries er et band man blir fort lei av tror jeg. [Går og skrur av]

Øyvind:          Ja, men de er flinke til å begynne med.

Astrid:            Ja [Ler], det var godt sagt.

Anders:           Kan du ikke sette på Cardigans, hvis du skal høre på noe?

Astrid:            Cardigans!? Det var en kjempegod ide! [Finner frem og setter på]

Øyvind:          Når reiser du hjem, Astrid?

Astrid:            Når jeg reiser hjem… jeg reiser hjem… jeg vet ikke, etter eksamen en gang. Når reiser du hjem?

Øyvind:          Lenge til. Jeg har ikke bestemt meg ennå. Men jeg tenkte vi måtte ha oss en liten fest.

Astrid:            Åja! Det var en kjempegod ide!

Øyvind:          Ja, var det ikke vel?

Astrid:            Vi har tenkt på det vi også. Steinar ringte meg i dag, og lurte på eksamensfesten.

Øyvind:          Ja, dere skal vel ha eksamensfest. Men det blir vel samme dag som eksamen, gjør det ikke det?

Astrid:            Jo, jeg tror det. Vi ble ikke enige om noe.

Øyvind:          Jeg tenkte helgen etterpå.

Astrid:            Da har jeg kanskje reist hjem. Jeg lengter hjem nå.

Øyvind:          Det hadde vært kjekt å få med seg en fest først, hadde det ikke det?

Astrid:            Jo, veldig. Kan ikke du ringe meg, så kan vi snakke om det, når vi har tenkt litt på det. Det er så koselig når noen ringer. Steinar ringer ofte. Han ringte meg i dag.

Øyvind:          Jeg liker ikke å ringe uten at det er noe spesielt.

Anders:           Det er en jentegreie det der.

Astrid:            Det er det ikke.

Anders:           Det er det så men.

Øyvind:          Men jeg skal bli flinkere til å ringe.

Astrid:            Du trenger ikke. [Øyvind smiler]

Anders:           Vet du, Øyvind, hvordan man kobler seg opp til mailinglister på mobiltelefon?

Øyvind:          Nei, jeg har ikke mobiltelefon.

Anders:           Har du ikke mobiltelefon?

Øyvind:          Nei, jeg har ikke bruk for det.

Anders:           Jeg trodde alle hadde mobiltelefon.

Astrid:            Øyvind er litt spesiell. [Øyvind smiler]

Anders:           Hvorfor har du ikke mobiltelefon?

Øyvind:          Jeg klarer meg med den vanlige telefonen.

Anders:           Men når du er ute da?

Øyvind:          Nei, da… det er ikke så farlig, jeg får ikke så mange telefoner.

Anders:           Jaja.

Astrid:            Det er fordi du ikke ringer så mye selv.

Øyvind:          Men jeg trenger ikke så mange telefoner.

Astrid:            Neinei.

Anders:           Det er jævla praktisk, også hvis du plutselig kommer på noe og må ringe til noen. Så har du alltid telefonen der.

Øyvind:          Det er ikke ofte jeg har vært i en slik situasjon. Jeg har aldri savnet mobiltelefon.

Anders:           Du hadde visst hva jeg mente hvis du hadde hatt en telefon selv.

Astrid:            Begynner ikke Friends snart.

Anders:           Var det ikke halv elleve da?

Astrid:            Hvor mye er klokken nå?

Anders:           Kvart over ti.

Astrid:            Et kvarter igjen da. [Kort pause] Ville du ha te, Øyvind? [Gjør seg klar til å reise seg]

Øyvind:          Ja, hvis dere hadde noe…

Astrid:            Selvfølgelig har vi, vi har mange sorter. [Løper ned] Hvilken vil du ha?

Øyvind:          [Roper etter] Samme det.

Astrid:            [Roper] Jeg spør deg når vannet er ferdig!

Øyvind:          Gjør det du?

Anders:           Kvinnfolk.

Øyvind:          [Smiler, vrir seg] Jo…

Anders:           De er så masete. Men vi liker dem.

Øyvind:          [Smiler, ukomfortabel] Joda

Anders:           Hvordan går det forresten med deg og damene?

Øyvind:          Det går greit.

Anders:           Er det noe på gang?

Øyvind:          Næ

Anders:           Drev ikke du på med hun der… hva var det hun het?

Øyvind:          Det ble ikke noe av.

Anders:           Hilde, var det, det?

Øyvind:          Heidi.

Anders:           Heidi var det ja.

Øyvind:          Det er ikke mer det, nå.

Anders:           Hva skjedde?

Øyvind:          Det skjedde ingenting, det ble aldri noe.

Anders:           Hvorfor ikke?

Øyvind:          Næ, hun fant en annen.

Anders:           Helvete. [Kjekt] Sånn går det.

Øyvind:          Ja.

Anders:           Tenk på meg da, som må bo med to stykker, helvete! [Ler] Men nå da, hvordan står du nå?

Øyvind:          Med damene?

Anders:           Ja

Øyvind:          Nei, jeg har ikke noe på gang.

Anders:           Du er fri og frank?

Øyvind:          Jeg er fri og frank.

Anders:           Vi liker det! [Slår »give me five» med Øyvind]

Det er det beste. Gjøre som du vil.

[Astrid kommer opp med et utvalg teposer]

Astrid:            Her har vi, vi har tre sorter, solbær, secret garden og den der, det er en te med røde bær, jeg vet ikke helt hva den heter, du kan velge selv, vi har andre også, men jeg gadd ikke ta med alle. [Øyvind nikker] Vannet står nede. Det koker ikke ennå, men det koker sikkert snart.

Øyvind:          Vi har god tid.

Astrid:            Ja, Friends begynner ikke før om ti minutter.

Anders:           [Zapper] Der er ingenting på kanalene.

Astrid:            Det var så fint at du ville komme i dag, Øyvind.

Øyvind:          Det var bare hyggelig.

Astrid:            Beklager at vi ikke hadde pizza, men jeg… vi pleier alltid ha pizza.

Øyvind:          Jeg hadde spist middag. Det passer bra med te.

Astrid:            Jeg har lyst på te jeg også. Har du lyst på te, Anders? Jeg tok med kopp til deg også.

Anders:           Jeg tar gjerne en kopp te.

Astrid:            Jeg lurer på om Marit kommer. Hun sa hun kanskje skulle komme. Jeg tviler på om hun kommer.

Øyvind:          Hvordan går det med henne?

Astrid:            Fint, hun leser til eksamen hun også. Hun skal ha fryktelig mange eksamener, men de er ikke så store. Det er lenge til hun skal ha dem også, men hun har begynt å lese allerede.

Øyvind:          Det er en stund siden jeg så henne.

Astrid:            Ja, jeg snakket med henne i dag. Hun sa hun kanskje skulle komme.

Anders:           Men Ingvild og Geir, kommer de?

Astrid:            Nei, de kommer helt sikkert ikke. De har blitt så isolert etter at de ble sammen. De holder seg mye for seg selv.

Øyvind:          Ja, dem er det lenge siden jeg har sett.

Astrid:            Men de går ut fortsatt, bare ikke så ofte.

Øyvind:          Det er koselig at de ble sammen.

Astrid:            Ja, og så, så overraskende! Jeg ante ingenting før det var skjedd.

Øyvind:          Sånn er det alltid for meg.

Astrid:            Hva mener du?

Anders:           Det skjer fort når det først skjer. [Astrid ler]

Øyvind:          Jeg får aldri med meg hva som foregår.

Astrid:           [Ler] Nå må jeg se om tevannet koker. [Går]

Anders:           Men du har ingenting på gang?

Øyvind:          Ingenting for øyeblikket.

Anders:           Jaja, det dukker nok opp noe,

Øyvind:          Det gjør nok det.

Anders:           Hvor står du egentlig i det spørsmålet?

Øyvind:          Hm?

Anders:           Satser du må kjærester, eller satser du på one night stand?

Øyvind:          Jeg vet ikke, jeg har ikke tenkt så mye på det.

Anders:           Ikke tenkt på det!?

Øyvind:          Jeg har tenkt litt, men ikke…

Anders:           Du må bestemme deg for hva du vil. Ellers blir det ingenting,

[Astrid kommer gående]

Øyvind:          Jeg har tradisjonelt vært på jakt etter kjæreste, men nå vet jeg ikke lenger.

Astrid:            Hva er det, dere snakker om.

Anders:           Om damer [Ler], selvfølgelig.

Astrid:            Menn altså. Se her Øyvind, velg en pose nå, så skal jeg helle i for deg. [Øyvind velger pose. Astrid heller.] Hvilken pose vil du ha, Anders? [Anders tar en annen pose, Astrid heller.] Så tar jeg den siste. [Hun gjør det, og heller til seg selv]

Anders:           Denne teen var jævla god.

Astrid:            Ja, hvilken var det du tok? Ja, den er kjempegod.

Øyvind:          Bra te.

Astrid:            Synes du det? Bare drikk.

Begynner det snart.

Anders:           Det er bare reklamen igjen nå.

Astrid:            Skal vi skru opp lyden? [Hun gjør det]

Anders:           Denne reklamen for Phillips er jævla bra. Følg med nå hvordan produktet blir presentert, se! Det er så jævla bra. Og så kommer damen! Fy faen! Hun gjør reklamen verdt å følge med i. Og det hele er over på et halvt minutt. Amerikanerne er jævla bra på reklame. De treffer målgruppen så sinnsykt.

[Astrid ler av avslutningen på reklamesnuttene]

Astrid:            Nå begynner det! Snart.

Vi må bare se trailerne først.

Anders:           TV2 må ramme inn reklamen for andre merker, men reklamen for seg selv kan de sende når som helst. Det er derfor de gjør det.

Astrid:            [Om en programleder som reklamerer for sitt program] Hun der liker jeg ikke.

[Om en film] Har du sett den filmen Anders?

Anders:           Jeg tror det.

Astrid:            Var den bra?

Anders:           Jeg husker ikke.

Astrid:            [Til Øyvind] Har du lyst på mer te?

Øyvind:          Jeg har ikke drukket opp.

Astrid:            Bare si fra hvis du vil ha mer. Jeg kan koke mer vann også.

Øyvind:          Takk skal du ha.

Astrid:            Bruker du sukker i teen!

Øyvind:          Nei, jeg pleier ikke ha det.

Astrid:            Jeg glemte å spørre. Beklager, vi bruker ikke sukker i teen her hos oss, og da er det så vanskelig å huske at andre kanskje gjør det.

Øyvind:          Jeg gjør ikke det.

Astrid:            Jeg er så lei meg.

Øyvind:          Det er en ganske pussig episode da jeg sluttet å bruke sukker…

Astrid:            Nå begynner det!

Anders:           Wha-o [Skrur opp lyden. Astrid og Anders danser til intromelodien. Astrid ler og kommenterer karakterene, Anders har også utrop]

Astrid:            Denne episoden har jeg ikke sett.

Anders:           Selvfølgelig, det er helt nye episoder.

Astrid:            Ja, men jeg er lei av å se episoder i reprise.

[De ser. Astrid er den første som ler. Anders ler rett etterpå. Astrid ser bort på Anders, så på Øyvind. Øyvind smiler. De sitter. Anders lener seg frem, smiler forventningsfullt. Kaster seg tilbake og ler kort. Astrid rister på hodet. Øyvind ser på Astrid. Astrid ser på TV. Øyvind ser på Anders, Anders ser på Astrid før han ser på TV. Øyvind ser i taket før han ser på TV. Astrid ler litt, så ler hun sterkere. Da ler Anders også. Øyvind smiler, Anders ser på ham og han humrer. Astrid ser på ham og han på henne. Hun ser på TV igjen. Astrid puster og ser seg litt rundt. Anders slapper også av et kort øyeblikk, så følger de med igjen.

                        Astrid bygger seg opp til et voldsomt latteranfall.

                        Øyvind forsyner seg med mer te.

Anders sitter frem og tilbake i stolen, rister på hodet av og til, kikker bort på de andre, ler. Astrid sitter nokså stille, ler oftest av de tre, tar seg til hodet av og til og sier nei. Øyvind sitter helt stille, smiler når noen ser på ham. Dette varer lenge.

Programmet slutter]

Anders:           Jævla kult.

Astrid:            Det var en bra episode.

Anders:           De er alltid bra.

Astrid:            Ja, denne var ikke spesielt bra.

Anders:           Akkurat som vanlig.

Astrid:            Hva er det som kommer nå? [Ser i programbladet] Ingenting. [Øyvind sitter der]

Anders:           Sjekk de andre kanalene. [Astrid sjekker. Øyvind tar en slurk av teen]

Astrid:            Det er debattprogram på NRK.

Anders:           Herregud!.. Vi skulle leid film. Jeg har jævla lyst til å se film nå.

Astrid:            Skal vi leie én?

Anders:           Det er så jævla langt å gå.

Astrid:            Ja, vi skulle gått tidligere.

Anders:           Det var du som ikke ville.

Astrid:            Ja, men da trodde jeg at jeg skulle bli sliten. Nå er jeg opplagt.

Anders:           Du blir alltid opplagt av Friends.

Astrid:            Ja, jeg vet det. Det er yndlingsserien min.

Øyvind:          Jeg lurer på om jeg skal komme meg hjem.

Astrid:            Skal du hjem allerede?

Øyvind:          Ja, jeg må opp i morgen.

Astrid:            Det må jeg også. Å, som jeg gruer meg. [Anders setter på musikk] Hva er det du setter på?

Anders:           Sovemusikk. D’sound.

Astrid:            Og jeg som var så våken [Ler]

Anders:           Det blir ikke mer av denne dagen her.

Astrid:            Hvor mye er klokken?

Anders:           Halv tolv.

Astrid:            Det er for tidlig å legge seg.

Anders:           Fy faen så deilig det hadde vært å ha en film her.

Astrid:            Det er for sent å leie.

Anders:           Det er ikke for sent. Men vi har ikke lyst.

Astrid:            Vi gidder ikke. [Ler]

Øyvind:          [Reiser seg] Jeg tror jeg må gå.

Astrid:            Nei, vent litt til.

Øyvind:          Nei, nå må jeg gå.

Astrid:            Det var dumt. Det hadde vært kjekt om du kunne vært her litt til.

Øyvind:          Ja, men jeg må komme meg hjem.

Astrid:            Må du det?

Øyvind:          [Går, hilser til Anders, Astrid følger ham ut.]

Astrid:            Det var kjempekjekt du kom, ringer du meg i morgen, eller en av dagene?

Øyvind:          Vi snakkes i hvert fall.

Astrid:            Ja, det gjør vi. Ha det bra da, Øyvind.

Øyvind:          Ha det.

Astrid:            Ha det.

[ Anders legger seg tilbake i stolen og lukker igjen øynene et øyeblikk. Astrid kommer tilbake.]

Der gikk han.

Anders:           Hyggelig fyr.

Astrid:            Ja, jeg er veldig glad i Øyvind.

Jeg lurer på hva jeg skal finne på.

Anders:           Det er ikke mye å finne på.

Astrid:            Nei, kanskje jeg kunne ringe… nei, jeg vet ikke hvem jeg skal ringe.

Anders:           Kan du ikke ringe Steinar igjen?

Astrid:            Nei, hva skal jeg ringe ham for?

Anders:           Det var bare et forslag.

Astrid:            Det var et dårlig forslag.

Anders:           Det kunne ikke jeg vite.

Astrid:            Jeg har jo snakket med ham i dag.

Anders:           Du kunne ha snakket med ham en gang til.

Astrid:            Nei.

Anders:           Nei vel.

Astrid:            Hvorfor har ikke Karen kommet hjem?

Anders:           Kanskje hun er ute.

Astrid:            Mener du sånn, »ute», ute?

Anders:           Ja, kanskje hun tok seg noen øl etter møtet.

Astrid:            Det er nok det hun har gjort. Nå fikk jeg lyst på øl.

Anders:           Vi har ikke øl.

Astrid:            Nei, ikke sånn, jeg fikk lyst til å gå ut og ta meg et par øl ute.

Anders:           Kanskje Steinar vil være med.

Astrid:            NEI. Jeg har ikke tid! Og jeg vil ikke gå ut med Steinar.

Anders:           Nei vel.

Astrid:            Jeg har bare lyst til å være med ferdig med eksamen slik at jeg får tid til å gå ut med venner igjen.

Anders:           Var det torsdagen du skulle ha eksamen?

Astrid:            Ja.

Anders:           Da kan du gå ut etterpå.

Astrid:            Ja, det gleder jeg meg til. Jeg har så lyst til å få meg et liv igjen. Nå er det ingenting.

Anders:           [Trykker videre på CD] Denne sangen er jævla kjedelig.

Astrid:            Har Espen gått ut?

Anders:           Han burde sagt fra.

Astrid:            ESPEN!

Anders:           Hysj, kanskje han har lagt seg.

Astrid:            Allerede?

Anders:           Ja, han har ikke vært seg selv i det siste.

Astrid:            Jeg har lyst til å legge meg jeg også.

Anders:           Du som var så våken.

Astrid:            Men nå er jeg trett.

Anders:           Du blir jævlig søvnig av den D’sound musikken.

Astrid:            Ja, det er nok det som gjør det.

Anders:           Og nå det store spørsmålet: Vil du fortsette å være søvnig, eller vil du bli våken?

Astrid:            Jeg vil… jeg vet ikke.

Anders:           For hvis du vil være våken så har jeg den rette musikken… [finner den rette musikken] her!

Astrid:            Jeg vil ha musikk som setter meg i akkurat det humør jeg vil være i.

Anders:           Det er greit. Du må bare si hvilket humør det er.

Astrid:            Jeg vet ikke.

Anders:           Du må bestemme deg.

Astrid:            Kan vi ikke snakke om noe annet?

Anders:           Skal jeg bestemme for deg?

Astrid:            Sett på hva du vil, jeg skal snart legge meg.

Anders:           Da hører vi på D’sound.

Astrid:            Greit.

Anders:           Få se det programbladet. [Astrid sender det] Det er faen meg ingenting.

Astrid:            Hva?

Anders:           Ingenting som er verdt å se, i hele kveld.

Astrid:            Kan du ikke bare skru av TV’n da.

Anders:           [Gjør det] Vi skulle hatt parabol. Så hadde vi sluppet å leie filmer. Alle filmene kommer uansett på kanal+.

Astrid:            Vi hadde sett for mye TV, Anders.

Anders:           Det hadde vi ikke. Vi hadde sett bedre TV.

Astrid:            Jeg må ta en telefon før jeg legger meg, så jeg kommer i bedre humør.

Anders:           Er du i dårlig humør?

Astrid:            Ikke egentlig. Jeg er bare blitt litt slapp, skjønner du hva jeg mener?

Anders:           Det har vært en lang dag.

Astrid:            Jeg må skaffe meg flere venner.

Anders:           Hvor la jeg mobiltelefonen [leter etter den]

Astrid:            Jeg har ringt til Ingvild og Marit, og til Øyvind, og jeg har snakket med Steinar. Hvem andre?

Anders:           Vent litt…

Astrid:            Jeg må ta meg bedre av vennene mine.

Anders:           Jeg tror jeg la den nede. [Går ned, kommer tilbake] Jeg hadde rett. [Begynner å fikle med den]

Astrid:            Hvem skal jeg ringe til?

Anders:           Steinar.

Astrid:            Nei, han har jeg snakket med.

Anders:           Marit.

Astrid:            Hun også.

Anders:           Ingvild.

Astrid:            Hun også.

Anders:           Harald.

Astrid:            Nei, jeg kan ikke ringe til ham.

Anders:           Hvorfor ikke?

Astrid:            Han kjenner jeg ikke så godt.

Anders:           Vent litt… jeg tror jeg har det!

Astrid:            Hva er det?

Anders:           Hvordan du skal koble deg opp på mailinglist [trykker entusiastisk].

Astrid:            Jeg kan ringe Ann Beate. Nå er det lokaltakst over hele landet, så det blir ikke dyrt engang.

Anders:           Lurer på om det gikk.

Astrid:            Kan du sjekke det?

Anders:           Vet ikke. Jeg tror jeg må vente til det kommer en melding.

Astrid:            Det kan vel ta litt tid.

Anders:           Nei, det går fort. Det skjer mye.

Astrid:            Men det skjer ikke noe i dag.

Anders:           Nei. Jeg skulle likt å finne ut om det gikk.[tenker. Trykker. Astrid ringer. Astrid legger på.]

Astrid:            Hun var ikke hjemme.

Anders:           [Får tekstmelding] Det gikk ikke.

Astrid:            Hvordan vet du det?

Anders:           Jeg spurte Jan Egil.

Astrid:            Du må spørre ham hvordan du skal gjøre det også.

Anders:           Det haster ikke så jævlig. [trykker]. Jeg tror funksjonen ligger her et sted. [De sitter]

Astrid:            Jeg må få meg kjæreste,

Anders:           Skal du ha kjæreste nå?

Astrid:            Ja, jeg må få meg et liv.

Anders:           Jeg foreslår Øyvind.

Astrid:            Nei, han er i vennskapssonen.

Anders:           Steinar:

Astrid:            Nei, er du gal?

Anders:           Hvem da?

Astrid:            Nei, jeg vet ikke. [Musikken stopper]

Anders:           Der stoppet musikken.

Astrid:            Du verden så fort det går.

Anders:           Sett på noe du.

Astrid:            Ja. [Gjør det ikke]

[Pause]

Astrid:            [Går og tar telefonen. Ringer] Hei, det er Astrid… [Snakker. Anders trykker. Som i begynnelsen.]

***********   SLUTT ***************

Eivind Salen

Versjon 1:       Julen 1999

Stykket bør bli lenger og enda mer langtekkelig. Astrid bør kommentere mer av interiøret. Kanskje bør hun lure på om blomstene visner. Sekvensen der Anders får telefon bør strykes, eller skiftes ut med en hyggeligere. Det bør tydeligere frem at karakterene er vellykkede, det bør skjules at de blir gjort narr av. Besøket kan vare lenger, og Øyvinds humørskifte er utydelig. Det er også umulig å ane at tiden før Friends var den beste. Kanskje bør avsløringen av Øyvinds damefadese flyttes.

Det var mange forslag. Jeg skriver ut fordi jeg vil ruge på det, se om det er verdt å gjøre disse endringene, eller om det er greit nok som det er.

Ingenting, av Eivind Salen – del 3

Det heter så kjekt at det er del 2, men det er jo egentlig ikke det. Stykket er skrevet rett ut i en smørje.

Første del av stykket finner dere her, mens andre del er her.

Ingenting

Et teaterstykke av Eivind Salen

Med:               Astrid             Student

Anders                        Frilancejournalist

Øyvind           Student

I tillegg kommer stemmen til Espen

Astrid, Anders, Espen og Karen bor i bokollektiv.

*

Det er sikkert Øyvind. [Hun går for å lukke opp, det er telefon ned til døren] Hallo. Er det Øyvind? Så koselig, jeg har ventet på deg, kom opp! [Trykker] Det var Øyvind. [Hun setter seg. Øyvind kommer inn.] Hei, Øyvind. [Øyvind står en kort stund og ser seg rundt for å få oversikt over situasjonen, så setter han seg i sofaen]

Øyvind:          Hei.

Anders:           Hei Øyvind, hvordan går det?

Øyvind:          Fint.

Anders:           Det var bra.

Astrid:            Øyvind klarer seg så bra!

Øyvind:          Joda.

Astrid:            Har du lyst på… Å, vi hadde ikke pizza! [Ler] Jeg skulle spørre deg om du

hadde lyst på te, eller noe sånt, og så kom jeg på at vi skulle lage pizza. Men vi har ikke pizza.

Øyvind:          Det er ikke så farlig.

Astrid:            Jeg ringte for å be deg kjøpe på veien, men så hadde du gått.

Øyvind:          Det gjør ingenting.

Astrid:            Jeg trodde bestemt at vi hadde pizza, men det hadde vi ikke. Vi pleier alltid å ha pizza liggende.

Øyvind:          Det er helt greit, jeg hadde spist uansett.

Astrid:            Vi må huske å kjøpe pizza i morgen. Jeg må skrive det ned. [Springer ut]

Anders:           Jaja

Øyvind:          Hvordan går det med deg da?

Anders:           Jævla bra, takk.

Øyvind:          Det går bra?

Anders:           Kan ikke klage. [Astrid kommer tilbake]

Astrid:            Sånn, nå glemmer jeg det ikke.

Anders:           [Ertende] Nå blir det ingen middag på deg i dag.

Astrid:            [Ler] Du…

Øyvind:          Har du ikke spist middag i dag, Astrid?

Astrid:            Nei, jeg har ikke det, og jeg blir så lei meg når jeg ikke spiser middag hver dag.

Øyvind:          [Ertende] Du må ta vare på deg selv.

Astrid:            Jeg vet det. Huff, jeg har det så jævlig for tiden.

Øyvind:          Har du?

Astrid:            Ja, jeg har ikke noe liv. Sitter bare og leser hele dagen.

Øyvind:          Jaja, sånn er det når det er eksamenstid.

Astrid:            Jeg vet det.

Anders:           Øyvind, nå skal du få høre en fet låt.

Astrid:            Skal du sette på den musikken din igjen?

Anders:           Ja, Øyvind liker det, ikke sant Øyvind? [Går bort for å sette på musikk]

Øyvind:          Jo…

Astrid:            Gjør du det?

Øyvind:          Jeg har ikke hørt det ennå. [Musikken begynner]

Anders:           Hør nå.

Astrid:            Du, Øyvind liker ikke sånn moderne musikk.

Anders:           Han liker dette, han må like dette. Hør…

Astrid:            Liker du det, Øyvind?

Øyvind:          Det er greit nok.

Anders:           Sant det er bra?

Øyvind:          Jo

Anders:           Jeg digger det.

Astrid:            Jeg synes det blir litt for… det er ikke helt min stil.

Anders:           Det er fordi du ikke er kjent med den ennå. Snart blir dette stort.

Astrid:            Har du lyst til å høre noe av min musikk, Øyvind?

Øyvind:          Det kan jeg godt.

Anders:           Bare vent litt, vi må bare høre bort til overgangen her, den er så jævla bra.

Astrid:            Ja, men sangen varer sikkert i tjue minutter.

Anders:           Ikke den her, den varer ikke i ti engang. Det er techno og house som lager sånne jævla lange sanger, dette er <noe annet>, de er ikke så lange.

Astrid:            Ja vel. [Sangen spiller til overgangen]

Anders:           Der. Hørte dere det?

Astrid:            Ja, det var fint.

Anders:           Jævla kult. [Fader ned, og skrur av. Astrid går bort]

Astrid:            Hva vil du høre?

Øyvind:          Samme det.

Astrid:            Da spiller jeg… [Leter] JA! Disse er det lenge siden jeg har hørt. Vent nå. [De venter, hun setter på]

Øyvind:          Hva er dette?

Astrid:            Cranberries. Jeg liker dem ikke så godt, men det er lenge siden jeg har spilt dem.

Øyvind:          Hvilken plate er det?

Astrid:            [Ser på platen] No need to argue.

Øyvind:          Er det den andre?

Astrid:            Ja, jeg tror det. Det er den som Zombie er på.

Øyvind:          Da er det sikkert den andre, eller i hvert fall den andre etter at de ble kjent. Linger var på den første.

Astrid:            Ja, Linger likte jeg kjempegodt, men jeg kjøpte ikke plata fordi at… jeg vet ikke.

Øyvind:          Zombie er også bra.

Astrid:            Den er dritkul. Vil du høre den?

Øyvind:          Vi kan godt vente til den kommer av seg selv. Hvilket nummer er den?

Astrid:            Fire tror jeg.

Øyvind:          Da kan vi vente. [Astrid stiller frem]

Astrid:            Jeg spiller den likevel. Jeg fikk så lyst til å høre den. [Setter seg] Den er ikke så bra som jeg husker den.

Øyvind:          Nei, ikke så veldig.

Astrid:            Cranberries er et band man blir fort lei av tror jeg. [Går og skrur av]

Øyvind:          Ja, men de er flinke til å begynne med.

Astrid:            Ja [Ler], det var godt sagt.

Anders:           Kan du ikke sette på Cardigans, hvis du skal høre på noe?

Astrid:            Cardigans!? Det var en kjempegod ide! [Finner frem og setter på]

Øyvind:          Når reiser du hjem, Astrid?

Astrid:            Når jeg reiser hjem… jeg reiser hjem… jeg vet ikke, etter eksamen en gang. Når reiser du hjem?

Øyvind:          Lenge til. Jeg har ikke bestemt meg ennå. Men jeg tenkte vi måtte ha oss en liten fest.

Astrid:            Åja! Det var en kjempegod ide!

Øyvind:          Ja, var det ikke vel?

Astrid:            Vi har tenkt på det vi også. Steinar ringte meg i dag, og lurte på eksamensfesten.

Øyvind:          Ja, dere skal vel ha eksamensfest. Men det blir vel samme dag som eksamen, gjør det ikke det?

Astrid:            Jo, jeg tror det. Vi ble ikke enige om noe.

Øyvind:          Jeg tenkte helgen etterpå.

Astrid:            Da har jeg kanskje reist hjem. Jeg lengter hjem nå.

Øyvind:          Det hadde vært kjekt å få med seg en fest først, hadde det ikke det?

Astrid:            Jo, veldig. Kan ikke du ringe meg, så kan vi snakke om det, når vi har tenkt litt på det. Det er så koselig når noen ringer. Steinar ringer ofte. Han ringte meg i dag.

Øyvind:          Jeg liker ikke å ringe uten at det er noe spesielt.

Anders:           Det er en jentegreie det der.

Astrid:            Det er det ikke.

Anders:           Det er det så men.

Øyvind:          Men jeg skal bli flinkere til å ringe.

Astrid:            Du trenger ikke. [Øyvind smiler]

Anders:           Vet du, Øyvind, hvordan man kobler seg opp til mailinglister på mobiltelefon?

Øyvind:          Nei, jeg har ikke mobiltelefon.

Anders:           Har du ikke mobiltelefon?

Øyvind:          Nei, jeg har ikke bruk for det.

Anders:           Jeg trodde alle hadde mobiltelefon.

Astrid:            Øyvind er litt spesiell. [Øyvind smiler]

Anders:           Hvorfor har du ikke mobiltelefon?

Øyvind:          Jeg klarer meg med den vanlige telefonen.

Anders:           Men når du er ute da?

Øyvind:          Nei, da… det er ikke så farlig, jeg får ikke så mange telefoner.

Anders:           Jaja.

Astrid:            Det er fordi du ikke ringer så mye selv.

Øyvind:          Men jeg trenger ikke så mange telefoner.

Astrid:            Neinei.

Anders:           Det er jævla praktisk, også hvis du plutselig kommer på noe og må ringe til noen. Så har du alltid telefonen der.

Øyvind:          Det er ikke ofte jeg har vært i en slik situasjon. Jeg har aldri savnet mobiltelefon.

Anders:           Du hadde visst hva jeg mente hvis du hadde hatt en telefon selv.

Astrid:            Begynner ikke Friends snart.

Anders:           Var det ikke halv elleve da?

Astrid:            Hvor mye er klokken nå?

Anders:           Kvart over ti.

Astrid:            Et kvarter igjen da. [Kort pause] Ville du ha te, Øyvind? [Gjør seg klar til å reise seg]

Øyvind:          Ja, hvis dere hadde noe…

Astrid:            Selvfølgelig har vi, vi har mange sorter. [Løper ned] Hvilken vil du ha?

Øyvind:          [Roper etter] Samme det.

Astrid:            [Roper] Jeg spør deg når vannet er ferdig!

Øyvind:          Gjør det du?

Anders:           Kvinnfolk.

Øyvind:          [Smiler, vrir seg] Jo…

Anders:           De er så masete. Men vi liker dem.

Øyvind:          [Smiler, ukomfortabel] Joda

Anders:           Hvordan går det forresten med deg og damene?

Øyvind:          Det går greit.

Anders:           Er det noe på gang?

Øyvind:          Næ

Anders:           Drev ikke du på med hun der… hva var det hun het?

Øyvind:          Det ble ikke noe av.

Anders:           Hilde, var det, det?

Øyvind:          Heidi.

Anders:           Heidi var det ja.

Øyvind:          Det er ikke mer det, nå.

Anders:           Hva skjedde?

Øyvind:          Det skjedde ingenting, det ble aldri noe.

Anders:           Hvorfor ikke?

Øyvind:          Næ, hun fant en annen.

Anders:           Helvete. [Kjekt] Sånn går det.

Øyvind:          Ja.

Anders:           Tenk på meg da, som må bo med to stykker, helvete! [Ler] Men nå da, hvordan står du nå?

Øyvind:          Med damene?

Anders:           Ja

Øyvind:          Nei, jeg har ikke noe på gang.

Anders:           Du er fri og frank?

Øyvind:          Jeg er fri og frank.

Anders:           Vi liker det! [Slår »give me five» med Øyvind]

Det er det beste. Gjøre som du vil.

[Astrid kommer opp med et utvalg teposer]

Astrid:            Her har vi, vi har tre sorter, solbær, secret garden og den der, det er en te med røde bær, jeg vet ikke helt hva den heter, du kan velge selv, vi har andre også, men jeg gadd ikke ta med alle. [Øyvind nikker] Vannet står nede. Det koker ikke ennå, men det koker sikkert snart.

Øyvind:          Vi har god tid.

Astrid:            Ja, Friends begynner ikke før om ti minutter.

Anders:           [Zapper] Der er ingenting på kanalene.

Astrid:            Det var så fint at du ville komme i dag, Øyvind.

Øyvind:          Det var bare hyggelig.

Astrid:            Beklager at vi ikke hadde pizza, men jeg… vi pleier alltid ha pizza.

Øyvind:          Jeg hadde spist middag. Det passer bra med te.

Astrid:            Jeg har lyst på te jeg også. Har du lyst på te, Anders? Jeg tok med kopp til deg også.

Anders:           Jeg tar gjerne en kopp te.

Astrid:            Jeg lurer på om Marit kommer. Hun sa hun kanskje skulle komme. Jeg tviler på om hun kommer.

Øyvind:          Hvordan går det med henne?

Astrid:            Fint, hun leser til eksamen hun også. Hun skal ha fryktelig mange eksamener, men de er ikke så store. Det er lenge til hun skal ha dem også, men hun har begynt å lese allerede.

Øyvind:          Det er en stund siden jeg så henne.

Astrid:            Ja, jeg snakket med henne i dag. Hun sa hun kanskje skulle komme.

Anders:           Men Ingvild og Geir, kommer de?

Astrid:            Nei, de kommer helt sikkert ikke. De har blitt så isolert etter at de ble sammen. De holder seg mye for seg selv.

Øyvind:          Ja, dem er det lenge siden jeg har sett.

Astrid:            Men de går ut fortsatt, bare ikke så ofte.

Øyvind:          Det er koselig at de ble sammen.

Astrid:            Ja, og så, så overraskende! Jeg ante ingenting før det var skjedd.

Øyvind:          Sånn er det alltid for meg.

Astrid:            Hva mener du?

Anders:           Det skjer fort når det først skjer. [Astrid ler]

Øyvind:          Jeg får aldri med meg hva som foregår.

Astrid:           [Ler] Nå må jeg se om tevannet koker. [Går]

Anders:           Men du har ingenting på gang?

Øyvind:          Ingenting for øyeblikket.

Anders:           Jaja, det dukker nok opp noe,

Øyvind:          Det gjør nok det.

Anders:           Hvor står du egentlig i det spørsmålet?

Øyvind:          Hm?

Anders:           Satser du må kjærester, eller satser du på one night stand?

Øyvind:          Jeg vet ikke, jeg har ikke tenkt så mye på det.

Anders:           Ikke tenkt på det!?

Øyvind:          Jeg har tenkt litt, men ikke…

Anders:           Du må bestemme deg for hva du vil. Ellers blir det ingenting,

[Astrid kommer gående]

Øyvind:          Jeg har tradisjonelt vært på jakt etter kjæreste, men nå vet jeg ikke lenger.

Astrid:            Hva er det, dere snakker om.

Anders:           Om damer [Ler], selvfølgelig.

Astrid:            Menn altså. Se her Øyvind, velg en pose nå, så skal jeg helle i for deg. [Øyvind velger pose. Astrid heller.] Hvilken pose vil du ha, Anders? [Anders tar en annen pose, Astrid heller.] Så tar jeg den siste. [Hun gjør det, og heller til seg selv]

Anders:           Denne teen var jævla god.

Astrid:            Ja, hvilken var det du tok? Ja, den er kjempegod.

Øyvind:          Bra te.

Astrid:            Synes du det? Bare drikk.

Begynner det snart.

Anders:           Det er bare reklamen igjen nå.

Astrid:            Skal vi skru opp lyden? [Hun gjør det]

Anders:           Denne reklamen for Phillips er jævla bra. Følg med nå hvordan produktet blir presentert, se! Det er så jævla bra. Og så kommer damen! Fy faen! Hun gjør reklamen verdt å følge med i. Og det hele er over på et halvt minutt. Amerikanerne er jævla bra på reklame. De treffer målgruppen så sinnsykt.

[Astrid ler av avslutningen på reklamesnuttene]

Astrid:            Nå begynner det! Snart.

Vi må bare se trailerne først.

Anders:           TV2 må ramme inn reklamen for andre merker, men reklamen for seg selv kan de sende når som helst. Det er derfor de gjør det.

Astrid:            [Om en programleder som reklamerer for sitt program] Hun der liker jeg ikke.

[Om en film] Har du sett den filmen Anders?

Anders:           Jeg tror det.

Astrid:            Var den bra?

Anders:           Jeg husker ikke.

Astrid:            [Til Øyvind] Har du lyst på mer te?

Øyvind:          Jeg har ikke drukket opp.

Astrid:            Bare si fra hvis du vil ha mer. Jeg kan koke mer vann også.

Øyvind:          Takk skal du ha.

Astrid:            Bruker du sukker i teen!

Øyvind:          Nei, jeg pleier ikke ha det.

Astrid:            Jeg glemte å spørre. Beklager, vi bruker ikke sukker i teen her hos oss, og da er det så vanskelig å huske at andre kanskje gjør det.

Øyvind:          Jeg gjør ikke det.

Astrid:            Jeg er så lei meg.

Øyvind:          Det er en ganske pussig episode da jeg sluttet å bruke sukker…

Astrid:            Nå begynner det!

Anders:           Wha-o [Skrur opp lyden. Astrid og Anders danser til intromelodien. Astrid ler og kommenterer karakterene, Anders har også utrop]

Astrid:            Denne episoden har jeg ikke sett.

Anders:           Selvfølgelig, det er helt nye episoder.

Astrid:            Ja, men jeg er lei av å se episoder i reprise.

[De ser. Astrid er den første som ler. Anders ler rett etterpå. Astrid ser bort på Anders, så på Øyvind. Øyvind smiler. De sitter. Anders lener seg frem, smiler forventningsfullt. Kaster seg tilbake og ler kort. Astrid rister på hodet. Øyvind ser på Astrid. Astrid ser på TV. Øyvind ser på Anders, Anders ser på Astrid før han ser på TV. Øyvind ser i taket før han ser på TV. Astrid ler litt, så ler hun sterkere. Da ler Anders også. Øyvind smiler, Anders ser på ham og han humrer. Astrid ser på ham og han på henne. Hun ser på TV igjen. Astrid puster og ser seg litt rundt. Anders slapper også av et kort øyeblikk, så følger de med igjen.

                        Astrid bygger seg opp til et voldsomt latteranfall.

                        Øyvind forsyner seg med mer te.

Anders sitter frem og tilbake i stolen, rister på hodet av og til, kikker bort på de andre, ler. Astrid sitter nokså stille, ler oftest av de tre, tar seg til hodet av og til og sier nei. Øyvind sitter helt stille, smiler når noen ser på ham. Dette varer lenge.

Programmet slutter]

Anders:           Jævla kult.

Astrid:            Det var en bra episode.

Anders:           De er alltid bra.

Astrid:            Ja, denne var ikke spesielt bra.

Anders:           Akkurat som vanlig.

Astrid:            Hva er det som kommer nå? [Ser i programbladet] Ingenting. [Øyvind sitter der]

Anders:           Sjekk de andre kanalene. [Astrid sjekker. Øyvind tar en slurk av teen]

Astrid:            Det er debattprogram på NRK.

Anders:           Herregud!.. Vi skulle leid film. Jeg har jævla lyst til å se film nå.

Astrid:            Skal vi leie én?

Anders:           Det er så jævla langt å gå.

Astrid:            Ja, vi skulle gått tidligere.

Anders:           Det var du som ikke ville.

Astrid:            Ja, men da trodde jeg at jeg skulle bli sliten. Nå er jeg opplagt.

Anders:           Du blir alltid opplagt av Friends.

Astrid:            Ja, jeg vet det. Det er yndlingsserien min.

Øyvind:          Jeg lurer på om jeg skal komme meg hjem.

Astrid:            Skal du hjem allerede?

Øyvind:          Ja, jeg må opp i morgen.

Astrid:            Det må jeg også. Å, som jeg gruer meg. [Anders setter på musikk] Hva er det du setter på?

Anders:           Sovemusikk. D’sound.

Astrid:            Og jeg som var så våken [Ler]

Anders:           Det blir ikke mer av denne dagen her.

Astrid:            Hvor mye er klokken?

Anders:           Halv tolv.

Astrid:            Det er for tidlig å legge seg.

Anders:           Fy faen så deilig det hadde vært å ha en film her.

Astrid:            Det er for sent å leie.

Anders:           Det er ikke for sent. Men vi har ikke lyst.

Astrid:            Vi gidder ikke. [Ler]

Øyvind:          [Reiser seg] Jeg tror jeg må gå.

Astrid:            Nei, vent litt til.

Øyvind:          Nei, nå må jeg gå.

Astrid:            Det var dumt. Det hadde vært kjekt om du kunne vært her litt til.

Øyvind:          Ja, men jeg må komme meg hjem.

Astrid:            Må du det?

Øyvind:          [Går, hilser til Anders, Astrid følger ham ut.]

Astrid:            Det var kjempekjekt du kom, ringer du meg i morgen, eller en av dagene?

Øyvind:          Vi snakkes i hvert fall.

Astrid:            Ja, det gjør vi. Ha det bra da, Øyvind.

Øyvind:          Ha det.

Astrid:            Ha det.

[ Anders legger seg tilbake i stolen og lukker igjen øynene et øyeblikk. Astrid kommer tilbake.]

*

Fortsettelsen, del 4, er her.

Ingenting, av Eivind Salen – del 2

Her kommer del 2 av teaterstykket mitt, Ingenting. Det er et teaterstykke som absolutt har sine mangler, men det er blant de første jeg skrev, en feil mens jeg lærte hvordan det skulle gjøres. Meningen var å vise hvordan våre liv «er ingenting», ved å vise en vanlig samtale en vanlig kveld i en studenthybel. Tja, det er for eksempel mye å forvente at den som kan være tilbøyelige til å mene at et slikt liv «er ingenting» skal holde ut å se et så langt stykke bekrefte noe de visste fra før. Det er selvsagt også et ganske stort problem å skrive et teaterstykke helt uten plott og driv i handlingen – og la det være poenget. Liksom for å vise noe.

Her er del 2. Del 1 finner dere her.

*

Ingenting

Et teaterstykke av Eivind Salen

Med:               Astrid             Student

Anders                        Frilancejournalist

Øyvind           Student

I tillegg kommer stemmen til Espen

Astrid, Anders, Espen og Karen bor i bokollektiv.

*

Anders:           Hvem var det?

Astrid:            Det var til Espen.

Anders:           Hva er det han driver med?

Astrid:            Jeg vet ikke.

Anders:           Han har vært litt utenfor i det siste.

Astrid:            Synes du det?

Anders:           Ja det synes jeg. Har ikke du merket det?

Astrid:            Nei, det har jeg ikke merket.

Anders:           Jeg synes det.

Astrid:            Han har ikke vasket.

Anders:           Har telefonregningen kommet forresten.

Astrid:            Nei, den har ikke kommet ennå. Den kommer ikke før om lenge tror jeg.

Anders:           Det var bra, for jeg tror jeg får en jævla dyr regning denne gang.

Astrid:            Du må ikke ringe så mye til mobil, det blir dyrt.

Anders:           Jeg må det. Vennene mine er travelt opptatt. Jeg må ringe mobil for å få tak i dem.

Astrid:            Jeg lurer på om jeg skal ringe Øyvind og invitere ham bort hit.

Anders:           Øyvind har ikke mobiltelefon?

Astrid:            Nei, hvordan det?

Anders:           Jeg bare lurte.

Astrid:            Jeg må se om det har kommet inn noen tekstmeldinger. [Hun gårAnders blir sittende å se TV. Hun kommer tilbake]

Anders:           Var det noen?

Astrid:            Nei. Jeg må se å finne ut av hvordan man sender email til mobiltelefon.

Anders:           Det er lett.

Astrid:            Er det, det?

Anders:           Ja, det er bare å sende rett bort. Det finnes en side på nettet som ordner det for deg.

Astrid:            Hvor ligger den siden?

Anders:           Du skal få adressen av meg.

Astrid:            For mange av vennene mine har email

Anders:           Har ikke alle studenter tilgang til nettet?

Astrid:            Ikke alle.

Anders:           Det er jævla dårlig.

Astrid:            Jeg har ikke sjekket emailen min på mange dager.

Anders:           Enhver arbeidsplass burde tilby gratis internettilgang til alle ansatte.

Astrid:            Tirsdag sjekket jeg den.

Anders:           Inkludert universitetet. Det ligger jævla mye informasjon der ute.

Astrid:            Nei, mandag var det.

Anders:           Nettet kommer bare til å bli større og større.

Astrid:            Eller var det onsdag?

Anders:           Snart kommer alle til å være tilkoblet, døgnet rundt.

Astrid:            Uansett var det ingen mail.

Anders:           Alt kommer til å foregå på nettet.

Astrid:            Eller ingen spennende mail.

Anders:           Du må være med på utviklingen.

Astrid:            Hvorfor er det aldri noen spennende mail til meg?

Anders:           Er Jeopardy slutt allerede?

Astrid:            Ja, klokken er halv åtte. Skulle ikke Karen komme hjem? Nei, hun skulle på møte.

Anders:           Fy faen så mye bedre amerikanerne er til å lage reklame enn oss.

Astrid:            Jeg synes mange av de norske reklamene er morsomme jeg.

Anders:           Men selger de produkter? Nei.

Astrid:            Espen!

Espen:             [Fra ute] Ja?

Astrid:            Jeg skulle bare sjekke om du var hjemme.

Anders:           Hvorfor sitter han ikke her med oss?

Astrid:            Nå er det lenge siden jeg har hatt middag.

Anders:           Du hadde middag i går.

Astrid:            [Ler] Ja, det hadde jeg. Men det var bare rester.

Anders:           Det var varmt.

Astrid:            Ja, jeg hadde middag i går. Men jeg vil gjerne ha middag hver dag.

Anders:           Da skulle du ikke spist de brødskivene.

Astrid:            Men jeg var så sulten. Kanskje jeg skulle  invitere Øyvind bort hit, så kan vi dele en pizza eller noe.

Anders:           [Ertende, flørtende] Inviterer du Øyvind på middag?

Astrid:            Ikke vær dum. [Anders ler ertende og flørtene] Det er ikke noe mellom Øyvind og meg, det er bare tull! Vi har vært venner for lenge, vi kjenner hverandre for godt.

Anders:           Du ville vært interessert, ville du ikke?

Astrid:            Akkurat nå så ville jeg kanskje det. Men det er fordi jeg ikke har noe liv. I lengden ville det ikke være lurt. Det ville ikke fungert. Jeg har brent meg for mye på det der. [Anders skifter kanal, flere ganger]

Anders:           Faen. Det er ingenting. Gi meg det programmet. [Astrid gir ham det] Vi skulle hatt parabol, nå kommer Clerks på kanal+.

Astrid:            Jeg er glad vi ikke har parbol.

Anders:           Kanal pluss er jævla tidlig ute med filmene. De folkene har peiling.

Astrid:            Hva slags film er Clerks igjen?

Anders:           Det er en jævla kul film. Det er en guttefilm.

Astrid:            Har du sett den?

Anders:           Flere ganger. [De sitter litt] Kanskje vi skulle leie en film? Jeg fikk lyst til å se film.

Astrid:            Det begynner bra serier på TV senere.

Anders:           Ja, men etterpå.

Astrid:            Jeg har ikke tid. Jeg skal tidlig opp i morgen.

Anders:           Skal du lese?

Astrid:            Ja, jeg må lese. Om tre uker er det eksamen. Herregud! Jeg ligger dårlig an.

Anders:           Er det greit jeg setter på noe musikk.

Astrid:            Ja, men ikke noe bråkete.

Anders:           Nei, jeg har en jævla avslappende plate her. Bare vent litt, du kommer til å like den.

Astrid:            Du har mange nye plater.

Anders:           De er ikke nye. Flere av dem er gamle. Noen av dem låner jeg.

Astrid:            Av hvem?

Anders:           Av flere. Vi byttlåner. Så tar vi opp på minidisk. CD er jævla dyrt.

Astrid:            Jeg kunne tenke meg den nyeste til… hva er det de heter igjen? De som synger  »Kiss me»? Den sangen er så søt.

Anders:           Du trenger ikke kjøpe hele platen, du kan bare ta opp sangen på minidisk.

Astrid:            Vet du hva de heter de som synger den?

Anders:           Ja, jeg vet det, men jeg kommer ikke på det.

Astrid:            Jeg lurer på om jeg skal kjøpe meg minidisk.

Anders:           Det bør du. [Setter på musikken] Bra, ikke sant? [Astrid skrur ned lyden på TV]

Astrid:            Jeg må få meg jobb.

Anders:           Det er D’Sound. Norges beste band, uten tvil. De har jævla proffe folk bak seg.

Astrid:            Jeg kan stå to kvelder i uke i en butikk, det hadde passet meg bra. Ikke mer. Eller kanskje jeg kan bli støttekontakt eller noe sånt? De trenger alltid folk.

Anders:           Det hadde vært jævla kult å være produsent. Da er du konge.

Astrid:            Det hadde vært godt med litt penger ekstra.

Anders:           Vet du? Folk tror det er artistene som lager musikken. Det er det ikke, ikke i våre dager, det er produsenten som gjør alt.

Astrid:            Men jeg har ikke tid.

Anders:           Artistene har bare et lite utkast, noen forslag til hvordan det skal være. Det er produsenten som gjør resten.

Astrid:            Forresten, neste semester er det ikke eksamen. Da passer det godt.  [Anders viser hvordan han hadde gjort som produsent] Du drømmer Anders.

Anders:           Jeg vet det. Men det er kult.

Astrid:            Nå går jeg og ringer Øyvind. [Hun ringer Marit] Hei Marit, det er Astrid. Hvordan går det? Har du!? Å, jeg misunner deg! Jeg skal gå på kafé en dag jeg også, jeg savner så fælt å gå på kafé, jeg har ikke vært på kafé på mange dager! Neste semester skal vi to gå ofte på kafe, det gleder jeg meg til. Da har jeg ikke eksamen. Hvordan går det med eksamenslesningen din? Dere har så mange eksamener dere, det er ikke så lett å holde oversikten. Hvorfor har dere eksamen så sent på året? Nei. Jeg skal ha eksamen om tre uker, jeg synes det er sent. Men forresten så er det bra også, så får jeg mer tid å lese. Jeg trenger den tiden, jeg er virkelig ute å kjøre. Men hvis den hadde vært senere så hadde jeg sikkert begynt å lese senere også, skjønner du hva jeg mener? Nei, jeg tror jeg skal være hjemme å slappe av. Ja, jeg skal være hjemme å se TV. Kan ikke du komme bort hit? Det hadde vært koselig. Nei, jeg tror ikke jeg orker. Ja, jeg kunne kommet bort, men det blir så mye mas. Så må jeg gå hjem igjen alene, i mørket, og det er så lang vei. Da blir jeg så lei meg. Men du kan komme bort hit [Ler]. Ja, jeg er nok litt melankolsk av meg.

Anders:           Kan du være stille? Nå begynner <program>. [Anders skrur opp lyden]

Astrid:            [Ser fort bort på Anders, snakker videre] Så blir jeg sliten også. Jeg tror det er best vi er hver for oss jeg. Så kan vi gå ut i helgen. Skal du ut i helgen? [Anders skrur opp lyden på TV, skrur av CD. Astrid snakker til ham] Kan du skru ned? Jeg står i telefonen.

Anders:           Kan du ikke ta telefonen nede?

Astrid:            Men nå står jeg her.

Anders:           Det er <Program>, det er viktig å få med seg.

Astrid:            [Trekker ledningen så langt unna hun kan] Skulle ønske vi hadde lenger ledning.

Anders:           Det var trådløs vi skulle hatt.

Astrid:            Å, trådløs! Det hadde vært helt vidunderlig. Så kunne vi gått rundt i hele huset og snakket i telefonen. Vi kunne snakke i telefonen mens vi laget mat og vasket tøy også. Vi trengte ikke blitt avbrutt av noen ting. [Til Marit] Har ikke du også lyst på trådløs telefon? Det hadde vært vidunderlig, ikke sant? Da kunne vi snakket mye da. [Ler] Nei, vi ville ikke stoppet å snakke. Når vi skulle besøke hverandre, hadde vi bare tatt telefonen med oss. [Til Anders] Hvor langt rekker en slik trådløs telefon, vet du det?

Anders:           Cirka hundre meter, men det går fort fremover. Snart er det ingen grenser.

Astrid:            Da skulle vi snakket mye.

Anders:           Det er senderen som er problemet, den er ikke sterk nok. Og så er det problemer med stråling. Det er jævla mye stråling i telefoner. Spesielt i mobiltelefoner.

Astrid:            [Til Marit] Det er ingen jeg snakker så mye i telefonen med som med deg.

Anders:           Men du kan løse problemet med øretelefoner. Det må du ha.

Astrid:            Det er fordi vi er gode venner tror jeg, vi forstår hverandre. Men det har vi ikke alltid gjort. [Ler] Husker du da vi traff hverandre første gang? Da kranglet vi. Det er lenge siden vi har kranglet nå. Det er jeg glad for. Det er kjempekjekt å være venn med deg. [Anders går] Nå gikk Anders. Han kunne skrudd ned lyden før han gikk synes jeg. [Hun skrur ned lyden] Ser du på TV nå? Vi ser på TV2. Hvor er Ragnhild hen? Er hun hjemme? Du må hilse. Ja, jeg skal hilse til alle. Skal vi legge på? Nei, jeg føler heller ingen trang til å legge på. Jeg har ingenting å gjøre. Ja, når Friends kommer har vi noe å gjøre. [Ler] Det er livene våre. Jeg lurer på om jeg skal ringe Øyvind. Be ham komme over. Jeg synes også han er koselig. Du må bare stikke innom du også hvis du har lyst. Vi sitter her vi. Det er jeg og Anders som er hjemme. Espen er forresten kanskje også hjemme. Jeg vet ikke. Han sitter nede på rommet sitt i så fall. [Hun roper] Espen! [Han svarer] Ja, han er hjemme. Karen tror jeg er på møte. Ja, hun er opptatt. Jeg fatter ikke at hun orker. Hun jobber jo også ved siden av, og så skal hun ha eksamen på toppen av alt. »Du trenger en ferie,» sier jeg til henne. Jeg trenger ferie jeg også. Det er lenge siden jeg har vært i utlandet. Jeg lengter etter fint vær. Ja, din heldiggris, jeg vet det. Den turen misunner jeg deg. Neste år kan vi to reise på ferie. Jeg har lyst til å reise mens det ennå er vinter, men det er så dyrt. Jeg må få meg jobb. Å, det er så mye! Jaja, jeg tror jeg må legge på. Jeg har noe tøy jeg må vaske. Nei, den maskinen venter jeg med til i morgen. Jeg har så lite klær om dagene. Har du? Var den fin? Den gleder jeg meg til å se. [Anders kommer inn, skrur opp lyden til nyhetene]

Anders:           Kan du være stille nå? Jeg må se nyhetene.

Astrid:            Begynner nyhetene allerede? Da haster det å ringe Øyvind. Jeg vil gjerne ha ham hit bort i kveld.

Anders:           [Om nyhetene] Satan.

Astrid:            Ha det bra da, vi snakkes. Jeg ringer deg. Ha det. [Går bort i sofaen] Har det skjedd noe?

Anders:           Hm?

Astrid:            Har det skjedd noe på nyhetene?

Anders:           Ikke noe spesielt.

[De ser. Telefonen ringer. Astrid tar den]

Astrid:            Hei, det er Astrid. Hei! Ja, han sitter her. Skal du snakke med ham?

Anders:           Er det til meg? [Tar telefonen] Hallo. Hei. Ja, jeg vet det. Bare vent, så skal jeg ta telefonen nede. [Astrid blir sittende en kort stund, før hun trykker på kanalene. Så legger hun seg ned. Anders kommer tilbake]

Astrid:            Hva var det?

Anders:           Det var ingenting.

Astrid:            Hvorfor måtte du ta telefonen nede da?

Anders:           Nei, det var ingenting.

Astrid:            Var det, det med den anmeldelsen?

Anders:           Ja. [Hissig] Jeg fikk faen ikke tid til å skrive den! Jeg fatter ikke hva de klager for! De store gutta går på mange konserter og arrangementer uten å skrive et ord, bare for å holde seg orientert. Helvete. [Astrid går til telefonen] Jeg hadde begynt på den, den var nesten ferdig, så var det deadline. Det er faen ingen vits i å ha konsertomtale hvis den ikke er fersk!

Astrid:            Hei Øyvind, det er Astrid. Så fint at du var hjemme. Skulle du? Men da kan du komme bort hit i stedet. Vi skal se på Friends. Bare Anders og meg. Og deg hvis du kommer. Marit kommer kanskje også. Nei, jeg tviler på om de kommer. Kommer du? Ja, men det er fint. Da venter vi på deg. Ha det bra, så snakkes vi. [Til Anders] Blir det problem for deg å få gratisbilletter nå?

Anders:           Nei da, de vil bare skremme meg litt.

Astrid:            Skremmer de deg da?

Anders:           Nei, de gjør ikke det. Men de må si i fra. Det skjønner jeg godt. Selv om jeg er jævla uenig med dem.

Astrid:            Har vi pizza? Jeg lurer på om jeg skal ringe bort til Øyvind og spørre om han har lyst på pizza? Kanskje han har pizza? Jeg ringer. Har vi pizza? [Hun ringer] Hei Øyvind, det er Astrid igjen. Jeg lurte bare på om du har lyst på en pizza? For jeg har ikke spist middag i dag, og en hel pizza er litt for mye for meg.

Anders:           Du kan dele den, og legge halvparten i frysen.

Astrid:            Da setter jeg på ovnen med en gang. Det var bare det. Ha det bra da, Øyvind. Så ses vi. [Legger på] Har vi pizza? Jeg burde kanskje be ham kjøpe en på veien? Jeg går og sjekker. [Går. Anders zapper kanal. Astrid kommer tilbake] Vi hadde ikke. [Venter] Jeg ringer ham. [Ringer. Legger på.] Han var ikke hjemme. Han har sikkert gått. [Setter seg] Leide du den filmen?

Anders:           Nei, du ville jo ikke.

Astrid:            Nei, jeg lurte bare.

[De sitter stille lenge.]

Jeg synes vi har fått det så koselig her. [Anders ser på henne, Astrid ser seg rundt i rommet. Astrid ser på Anders. Anders ser vekk]

Med lysene og blomstene og alt.

Anders:           Jo, det er fint.

Astrid:            Jeg tror ikke det hadde vært så fint her om det bare hadde bodd gutter her.

Anders:           Det hadde vært annerledes.

Astrid:            Det er Karen og jeg som har stått for mesteparten av pyntingen. [Kort pause]

Kanskje vi skulle tenne flere stearinlys. [Hun gjør det.] Sånn, nå ble det koselig. [Hun setter seg igjen]

Anders:           [Ser på TV]  Dette er faen ikke noen nyhet å sende. [Pause]

Astrid:            Synes du det er varmt her?

Anders:           Det er fint.

Astrid:            Skal jeg skru på ovnen?

Anders:           Er den ikke på?

Astrid:            Jeg vet ikke. Jeg skal se. [Hun går og ser]. Den står på tre. Kanskje jeg skal sette den opp på fire?

Anders:           Samme for meg.

Astrid:            Jeg lar den stå på tre. [Pause]

Kommer ikke Øyvind snart? [Pause Hun går til vinduet]

Anders:           Han kommer nok.

Astrid:            [Ser i vinduet] Jeg ser ham ikke.

Anders:           Han er på vei.

Astrid:            [Står. Setter seg igjen. Ser på TV] Hva er dette?

Anders:           Vet ikke.

Astrid:            Hm. [Pause]

Anders:           Jeg hater sport.

Astrid:            Jeg også. Eller noen sporter liker jeg.

Anders:           Jeg også liker noen, men de er ikke kjekke å se på.

Astrid:            Jeg også! Jeg har det på akkurat samme måten! Jeg liker å drive med sport, men ikke å se på. Bortsett fra noen ganger.

Anders:           Å se på er kjedelig, da er du ikke med.

Astrid:            Det kan være spennende også, for eksempel når…

[Det ringer på.]

*

Fortsettelsen i del 3 finner dere her.

Ingenting, av Eivind Salen – del 1

Fremover nå skal jeg poste mine første forsøk på å skrive dramatikk. På slutten av 90-tallet var jeg aktiv i studentteateret Immaturus og i to egne teatergrupper, og hadde ambisjoner om å få skrevet noe jeg kunne få oppført på scenen. Ambisjonene ble oppfylt, men de først forsøkene var mislykkede. Det er disse jeg poster her. Det første er Ingenting, det mest ukjente av dem alle. De øvrige ble i det minste vist frem til noen, og de endte vel også opp med å få en rollebesetning, om enn de aldri ble oppført. Så da blir de i stedet publisert her på bloggen, mange år etter.

Jeg ser stykket hadde noen kritiske kommentarer fra meg selv, jeg lar dem stå for moro skyld. Selv den gang syntes jeg ikke at jeg fikk det til.

* * *

Ingenting

Et teaterstykke av Eivind Salen

Med:               Astrid             Student

Anders                        Frilancejournalist

Øyvind           Student

I tillegg kommer stemmen til Espen

Astrid, Anders, Espen og Karen bor i bokollektiv.

Om bandnavn og TV-program

Anders spiller moderne, tidsriktig musikk. Her i teksten står Chemical Brothers og D’Sound, men de vil ikke være på topp når stykket spilles. Anders skal være forut, så bandet kan være et annet. Det er måten han snakker på som skal være lik. Det samme gjelder TV-program, og musikken til Astrid. 

Tekniske løsninger

Det kan også være problematisk med bakgrunnsstøy så store deler av stykket. Derfor kan musikken være fiktiv. Det samme gjelder TV. Enten kan det være lyder, eller kan det være ingenting. Men det må ikke spilles musikk eller lyder som publikum merker og ikke aktørene.

 

Sceneinnredning

Det er en flott innredet leilighet. Det ser koselig ut. Sofa og to lenestoler. Salongbord. Hyller og skap med blomster og stearinlys og pynt.

            Praktisk er TV-apparatet er  plassert slik at skuespillerne må se mot publikum for å se TV. Stereoanlegget er plassert mellom stolen Anders sitter i, og sofaen. Utgang ved Astrid sin side. Vindu og ovn ved Andreas sin. Telefonen er plassert hvor som helst.

 

Stykket

Astrid snakker i telefonen. Anders er opptatt med mobiltelefonen sin. Han sitter i lenestol. Stykket begynner.

Astrid:            Ha det.

Legger på.

Anders:           Hvem var det?

Astrid:            Det var Steinar.

Anders:           Åja. Hvordan går det med ham.

Astrid setter seg i lenestol, på motsatt ende av salongbordet.

Astrid:            Fint. Jeg er kjempeglad i Steinar. Det er så koselig når han ringer.

Anders:           Ja, det er det.

Astrid:            Hva er det du holder på med?

Anders:           Jeg holder på å programmere mobiltelefonen min. Jeg har hørt det skal gå an å

lage en slags mailinglist med den.

Astrid:            Åja, sånn at du kan sende beskjeder til mange på en gang?

Anders:           Ja, det også, men helst sånn at andre kan sende beskjeder til meg. Jeg vet det

skal finnes en sånn liste for Natt og Dag. Der vi får beskjed om hva som foregår.

Astrid:            Det var lurt.

Anders:           Jævla lurt. Når det dukker opp et arrangement, får vi som er med på listen beskjed på mobilen. Så slipper vi å gå glipp av noe.

Astrid:                        Ja, du må jo holde deg oppdatert, du som skal bli frilancejournalist.

Anders:           Jeg må det, vet du. Men jeg får det ikke til.

[Pause]

Hvorfor har vi ikke noe musikk her? [Finner musikk]

Astrid:            Den er bra.

Anders:           Jævla bra. Det er Chemical Brothers. De er geniale. Hør rytmene.

Astrid:            Mm.

Anders:           Og de har faen meg ikke mer enn én eneste tekstlinje! Som de gjentar hele tiden. Det er så genialt.

Astrid:            Jeg lurer på om jeg skal ringe Øyvind, og invitere ham bort hit.

Anders:           Hør denne sekvensen her! Nå begynner trommemaskinene. Hører du den ørlille forskjellen i lyden? Det er jævla bra produsert.

Astrid:            Å, jeg er så lei av å lese. Jeg gleder meg til eksamen er over.

[Anders tar mobiltelefonen igjen, forsøker en kort stund å trykke på den, legger den fra seg.]

Anders:           Jeg får det ikke til.

Astrid:            Kanskje det ikke går med den telefonen.

Anders:           Selvfølgelig går det. Jeg vet bare ikke hvordan.

Astrid:            Har du ikke bruksanvisningen:

Anders:           Jo, jeg har den et sted.

Astrid:            Jeg gleder meg til i kveld, da er det TV.

[Anders går for å skifte CD.]

Anders:           Nå skal du få høre noe skikkelig bra.

Astrid:            Vet du når Karen kommer hjem

Anders:           Jeg vet ikke. Hør nå, det begynner rolig.

Astrid:            Hun kommer sikkert hjem klokken syv.

Anders:           Hør hvordan det bygger seg opp. Det er jævla kjedelig foreløpig, ikke sant?

Astrid:            Hvis hun ikke jobber overtid.

Anders:           Nå begynner det. Disse kommer til å bli jævla store om kort tid. De er allerede store i England.

Astrid:            Men butikken stenger klokken syv, og så skal hun hjem. Det er ikke langåpent i dag, er det vel?

[Anders digger musikk, legger seg strak ut i sofaen]

Vent litt, skulle ikke hun direkte på et møte etter jobben i dag? Jo, jeg tror det, hun snakket om det. Jeg skjønner ikke at hun orker. Rett på møte, etter en lang dag på jobb. Jeg hadde ikke holdt ut. Jeg er glad det snart er ferie. Jeg trenger virkelig en ferie nå.

Kan du skru ned litt.

Anders:           Ja, selvfølgelig. [Han gjør det]

Likte du det ikke?

Astrid:            Jo da, jeg blir bare litt sliten av sånn høy musikk.

Anders:           Åja. Har du avisen, jeg må se om det går noe bra på TV i dag.

Astrid:            Har vi kjøpt avis i dag da?

Anders:           Har vi ikke det?

Astrid:            Jeg har ikke kjøpt.

Anders:           Vi må abonnere.

Astrid:            Vi har TV-bladet fra forrige uke, det går jo en uke fremover.

[Det tikker inn beskjed på mobiltelefonen. Anders sjekker og smiler]

Astrid:            Hvem er det fra?

[Anders trykker tilbake, godt humør]

Anders:           Det er fra Jan Egil. Han lurer på om jeg er med på mailinglisten. Faen altså, [Skriver] «Nei jeg får det ikke til!!» Han begynner å bli frekk.

Astrid:            Det er lenge siden han har vært her.

Anders:           Han har det travelt. Han gjør det bra. Han slår seg frem som journalist. En dag har vi ham på skjermen, det er jeg sikker på.

Astrid:            Skulle ønske jeg kunne vært på skjermen jeg også.

Anders:           Svar da din satan. [Det svarer] »Det var synd for nå er det mange ting på gang». Faen. Jeg må få det til. Helvete. [Trykker, smiler, rister på hodet] [Skriver] «Hvordan gjør jeg det?»

[Astrid har funnet frem TV-bladet. Blar i det]

Astrid:            Jeg gleder meg til klokken halv elleve. Da er det Friends.

[Det tikker inn beskjed til Anders. Han leser den, reagerer ikke videre].

Anders:           Er det noe på TV i dag? [Han skrur på TV. Ser. Astrid leser først, så ser hun også.]

Astrid:            Den er så dårlig den serien.

Anders:           Men den er jævla profesjonelt laget.

Astrid:            Det er sant.

[Lyder utenfra]

Anders:           Hvem er det?

Astrid:            Det er sikkert Espen som kommer hjem.

Anders:           Kommer han ikke opp. [Astrid sitter litt før hun svarer]

Astrid:            Hæ? Vet ikke.

Anders:           Hva er dette for slags reklame?

Astrid:            Har du ikke sett den?

Anders:           Nei, den har jeg faen ikke sett.

Astrid:            Jeg lurer på om jeg burde ringe Ingvild.

Anders:           Jeg går og lager meg litt mat. Jeg er jævla sulten. [Anders går og lager mat. Astrid blir sittende. Etter en stund begynner hun å trykke på kanalene. Underveis her dør musikken umerkelig ut]

Astrid:            Jeg er glad vi ikke har parabol. Da hadde vi blitt sittende å se TV hele dagen.

[Anders kommer tilbake, med brødskiver]

Anders:           Jeg er ikke enig med deg. Undersøkelser viser at du ser ikke mer TV når du har parabol, du ser bare bedre TV! Det er jævla mange bra kanaler. MTV, Canal+.  Da får du det beste, altså. Men det er så jævla dyrt.

Astrid:            [Ler] Du har ikke råd til det med din lønn.

Anders:           Bare vent litt, så begynner jeg å tjene jævla fete penger.

Astrid:            Vi får se på det.

Anders:           Er det greit jeg setter på litt musikk?

Astrid:            Musikk og TV på en gang?

Anders:           Ja, bare litt sånn lavt i bakgrunnen. Det er ingenting på TV likevel.

Astrid:            Det er i orden. Jeg kan skru av TV også.

Anders:           Nei, for all del, la den stå på.

[Anders setter på musikk. Etter en stund skrur Astrid ned lyden på TV. Anders sitter og spiser, og danser etter musikken]

Astrid:            Å, jeg har ikke noe liv, for tiden. [Anders bare spiser] Jeg må ringe Øyvind.

[Hun tar telefonen, og ringer Ingvild.]

Hei Ingvild, det er Astrid. Hvordan går det? [Anders spiser opp, går ned med tallerkenen. Astrid går og skrur ned musikken] Sier du det? Å, jeg misunner deg. Jeg har ikke noe liv for tiden. (Jeg må få meg kjæreste.) Går det bra med Geir forresten? Han virker så koselig, jeg er veldig glad i Geir. Men jeg hadde ikke trodd at dere skulle bli sammen. Men det er veldig koselig. Ja. Nei, jeg trives godt med å være singel. Jeg har brent meg et par ganger. Ja. [Ler] Nei, det tror jeg ikke. Det er kjekkere å være sammen med noen. Men akkurat nå trenger jeg litt tid for meg selv, tror jeg. Jeg har i hvert fall ikke noe på gang. [Ler voldsomt] Nei, han! Han er bare en flørt, glem ham! [Ler voldsomt] NEI! Nå må vi snakke vanlig, for nå kommer Anders.

Anders:           Hva er det noe på gang?

Astrid:            [Til Anders] Nei da. [Til Ingvild] Nei, jeg sa bare noe til Anders. Han kom nettopp inn. Hva skal dere finne på i kveld da. Det høres koselig ut. Jeg skal bare sitte her og slappe av, jeg. Jeg skal slappe av med TV, i dag er det Friends. Du må bare stikke innom hvis du vil. Jeg lurer på om jeg ringer Øyvind. Jeg skal helt sikkert ikke ut. Jeg skal ut i helgen. I dag skal jeg slappe av. Jeg trenger det. Jeg har vært så sliten i det siste. Nå trenger jeg virkelig ferie. Jeg gleder meg til i sommer. Da skal vi grille. Du og Geir, og jeg. Jeg er sikkert singel da også, [Ler] jeg har jo ikke noe liv [Ler mer].

[Anders skrur opp musikken] Kan du skru ned?

Anders:           Kan du ikke ta telefonen nede? [Han tar på seg høretelefoner, legger seg på sofaen, forsøker å sove]

Astrid:            Menn altså! [Ler] Vet du, jeg tror jeg må legge på, nå jeg. Jeg har noe tøy jeg må vaske, og så må jeg lage meg mat… ja, det var veldig koselig å snakke med deg. Ja, vi sees. [Ler] Ha det. [Legger på]

Anders:           [Høyt, fordi han har hodetelefon] Hvem var det?

Astrid:            Det var Ingvild.

Anders:           Hvem var det?

Astrid:            Det var… ta av deg de hodetelefonene. [Anders løfter på det ene] Det var Ingvild.

Anders:           Åja.

Astrid:            Jeg synes det var så overraskende at hun ble sammen med Geir.

[Anders hører ikke. Astrid går. Anders ligger. Astrid kommer tilbake, med brødskiver]

Jeg tror jeg venter med å vaske klær til i morgen. Så kan jeg vaske det jeg har på meg i dag også. Jeg må kjøpe meg nye klær snart. Jeg er lei av de jeg har. Men jeg har ikke penger. Å, jeg hater det! [Skrur opp lyden på TV. Ler. Anders sover nesten. Astrid ser på ham nå og da. Spiser opp maten. Går ned med den. Kommer tilbake. Setter seg. Ser bort på Anders, og på stereoanlegget. Går bort. Tar av hodetelefonene. Anders bråvåkner]

Anders:           Helvete.

Astrid:            Kan du ikke gå inn på rommet ditt?

Anders:           Hva er det?

Astrid:            Jeg vil gjerne høre musikk.

Anders:           Faen.

Astrid:            Du kan ikke okkupere hele stereoanlegget sånn så det der.

Anders:           Herregud.

[Astrid setter på en plate, mer poppete enn Anders sin musikk. Anders setter seg opp. Mutt.]

Astrid:            Kan du ikke ta diskmanen og høre på den, nede på rommet ditt. Det er samme det, er det ikke?

Anders:           Nei, jeg gidder ikke.

Astrid:            Hva skal du gjøre i kveld?

Anders:           Jeg har ingen planer. Jeg tror jeg skal ta det med ro. Det har vært et jævla kjør i det siste. Jeg må spare penger.

Astrid:            Jeg må også spare penger. Det er alltid sånn på slutten av semesteret.

Anders:           Jeg er ikke student. Jeg har det sånn alltid.

Men bare vent, snart blir jeg rik. [Astrid ler] Tror du meg ikke?

Astrid:            Jo da, jeg tror deg.

Anders:           Helvete, bare vent og se.

Astrid:            Jeg tror ikke jeg blir rik.

Anders:           Du satser i feil bransje Astrid.

Astrid:            Jeg vet det. Huff, jeg vet ikke hva jeg vil.

Anders:           Når jeg blir rik, da skal jeg ha det fett.

Astrid:            Jeg føler at jeg utdanner meg til ingenting.

Anders:           Jeg må være rik for å leve det livet jeg vil leve.

Astrid:            Jeg kan kanskje bli lærer.

Anders:           Det er jævla mye penger å tjene for de beste, men du må slite for å komme dit, du må slite noe jævlig.

Astrid:            Men det har jeg ikke lyst til…

Anders:           Jeg må bare komme meg inn i TV2. Faen. Det er ikke lett. Det gjelder om å ha de rette kontaktene. Det er det, det handler om.

Astrid:            Gleder meg til neste semester, da er det ikke eksamen.

Anders:           Hva skal du studere da?

Astrid:            Jeg vet ikke.

Anders:           Jeg bør kanskje studere jeg også. Men det er et helvete å komme inn på journalist.

Astrid:            Du kan studere media.

Anders:           Media? Det er for puddinger. Det er journalist du må gå.

Astrid:            Hvorfor det?

Anders:           Herregud! På media lærer du ingenting, det er bare teori. På journalist lærer du noe. Men helvete, så er det på journalist du må ha teorikunnskapene. Det er et jævla tåpelig system, det der.

Astrid:            Jeg tror ikke jeg har lyst til å bli journalist.

Anders:           Vet du hva du trenger for å bli en god journalist?

Astrid:            Du trenger vel… jeg vet ikke.

Anders:           Teft. Du må vite hvor de rette nyhetene befinner seg. Du må ha teft og guts.

Astrid:            Jeg tror ikke jeg hadde passet som journalist.

Anders:           Teft for å vite hvor nyhetene er, guts for å gjøre noe med dem.

Astrid:            Jeg er ganske flink til å skrive, jeg liker å skrive.

Anders:           Men det tar ikke journalisthøyskolen hensyn til. De ser kun på bokkunnskapen, kun karakterene.

Astrid:            Det er sprøtt.

Anders:           Sykt. Altså det der irriterer meg.

:                       Vet du hvilket snitt du må ha for å komme inn på journalist i dag?

Astrid:            Er det ikke over fem?

Anders:           Fem komma syv.

Astrid:            Jeg husker ikke hva jeg har. Det var noe med fire.

Anders:           Det er vanskeligere å komme inn på journalist enn på medisin.

Astrid:            Er det, det?

Anders:           Ja. Mye vanskeligere.

Astrid:            Uff.

Anders:           Jeg liker ikke utviklingen.

Astrid:            Nå er det jeopardy. Det må vi se.

Anders:           Skru opp lyden.

Astrid:            Skrur du ned musikken?

Anders:           Jeg skrur den av.

Astrid:            Det er fint.

Hvem av disse var det som vant forrige gang?

Anders:           Jeg vet ikke. Jeg så det ikke forrige gang.

Astrid:            Hvor ble det av han så vant så mange ganger på rad?

Anders:           Jeg vet ikke.

Astrid:            Han var flink.

Anders:           Synes du han var søt?

Astrid:            [Ler] Nei, du altså, gi deg.

Anders:           [Ler] Du synes han var søt!

Astrid:            [Ler] Det skulle tatt seg ut, begynner å se på vinnerne i Jeopardy. Nå står det dårlig til med meg.

Anders:           Han var kjekk han da.

Astrid:            Det var kjedelige emner i dag.

Anders:           Jeopardy har for gammel målgruppe.

Astrid:            Husker du den gang det var erotisk overtro?

Anders:           [Overveldet] Nei! Har det vært det?

Astrid:            Det var noe sånt

Anders:           Helvete, hvorfor så jeg ikke det? Hva var det de spurte om da?

Astrid:            Det var kjærlighetsgudinner og sånne ting, forskjellige ting du kunne spise for å bli kåt.

Anders:           Hva var det da?

Astrid:            Det var forskjellige ting, østers sikkert.

Anders:           Blir man kåt av å spise østers?

Astrid:            Ja.

Anders:           Helvete! Kom med østers! [Ler]

Astrid:            [Om deltagerne i jeopardy] Disse var dårlige.

Anders:           Du skulle meldt deg på selv.

Astrid:            [Ler] Nei,.. synes du det?

Anders:           Det synes jeg, du hadde sikkert håvet inn gevinst. Du er smart.

Astrid:            Jeg tør ikke.

Anders:           Joo, du tør! Kom igjen, gjør det nå. Jeg skal heie på deg, jeg.

Astrid:            Det hadde vært morsomt.

Anders:           Jeg kjenner en del som har vært med.

Astrid:            Jeg også.

[Telefonen ringer. Astrid tar den. Det er til Espen. Han tar den nede]

*

Fortsettelsen på stykket finner dere her.