Kategoriarkiv: Egen monolog

Kvinnen fra Tarsus, av Eivind Salen

Vi har kommet til den andre av monologene som aldri ble oppført som de var tenkt. Denne gangen er det Kvinnen fra Tarsus, et annet med tema fra antikken. Mange av mine veldig tidlige teaterforsøk hadde det, og det skyldtes nok at jeg arbeidet med antikken i hovedfaget mitt. Utover det er det ingen kobling. Og tekstene står ikke noe sterkere faglig, enn de står kunstnerisk. Akkurat i denne teksten, Kvinnen fra Tarsus, hadde jeg kanskje ikke så dårlig idé. Jeg kunne bare ikke få den til. Og jeg strevde i månedsvis, år.

* * *

Kvinnen fra Tarsus

En monolog av Eivind Salen

Hallo. Hvor er jeg kommet? Er dette… Kjenner dere meg ikke?.. Nei, det gjør dere vel ikke. Dere vet ikke hvem jeg er. Så da vet dere vel heller ikke hvor… det gjør dere vel ikke. Det samme kan det være. Nå er det i hvert fall overstått, nå skal det i hvert fall være overstått. Er det ikke det? Er det enda mer? Det vet ikke dere. Nåvel, ikke jeg heller. Vi vet vel ikke noe noen av oss. Aller minst jeg. Jeg vet bare at… jeg vet ikke. Samme kan det være. Jeg har en historie å fortelle, den kan dere høre den som vil, jeg forteller den. Det er en forferdelig historie som starter med fødselen og slutter med døden, slik livshistorier pleier å gjøre. Innimellom der skjedde et par ting. Nå skal dere høre, nå skal dere høre hvorfor jeg måtte dø… eller hvorfor jeg valgte å dø… det er alt etter som man ser det. Nå skal dere høre hva som skjedde.

Jeg ble født i Galatia. Det var en hard begynnelse. Jeg ble født rimelig greit, jeg vet selvfølgelig ikke noe om det, men la oss si at jeg ble født rimelig greit. Mor hadde født før og kunne dette. Jeg kom ut, ble vasket og ordnet, og hadde meg noen deilige minutter ved min mors bryst før min far kom inn.

– Åh! Et barn! For en lykke! En sønn! En sønn! Åh, for et vidunder! La meg få ta min sønn i mine armer! La meg få holde ham! Han er ikke lenger sulten, han har fått nok, han er stapp mett ser jeg. Kom hit min sønn! Kom til din kjære pappa! Å! for en nydelig… hva for noe?.. Kone! Hva er dette?

Så lenge varte gleden. Når jeg ikke var en sønn, kunne det være det samme. Det fant jeg meg ikke i, jeg var et sta lite jentebarn, jeg skulle vise at jeg også kunne. Jeg skulle for eksempel gifte meg, å som jeg skulle gifte meg! Det skulle ikke være måte på, vet dere, jeg skulle redde hele slekten, så og si hele menneskeheten, med giftemålet mitt. Jeg skulle gifte meg med en utrolig rik og utrolig mektig mann, med det ville alle økonomiske sorger være ute av verden, ferdig med dem. Vi skulle aldri mer sulte, ingen skulle sulte mer, fordi jeg skulle redde alle. Det var planen.

Helt fra jeg var ganske liten, fulgte jeg med mor til markedsplassen i Tarsus. Jeg tenkte at fantes det en mann som var mektig nok, så fantes han der. Til å begynne med var det helst gamle koner og skrukkete kjerringer som fantes der, men jeg var sta, jeg ble med mor hver gang, jeg gav meg ikke. Jeg bar tunge kurver med alle slags varer, jeg kjøpte og forhandlet, forsøkte etter beste evne å få de få pengene våre til å strekke til. Det var et slit, det var mange skuffelser, jeg måtte gjennom mange fornedrelser før jeg fant ham, men jeg fant ham. Han kom ridende til hest, han satt på toppen av hesten. Han red sammen med et stort følge av ualminnelig vakre menn, de så ned fra hestene sine, de var høyt over vi som stod nede på bakken og så på dem. Jeg så på ham, bare på ham. Han utmerket seg over alle de andre, han var en helt egen verden av kraft, skjønnhet og all verdens vakre ord som for gjennom hodet mitt den gang. Se det for dere, ser det ikke latterlig ut? Han, høyt der oppe, høyt til hest, staut, verdig, med blikket rett frem, rir forbi, ingenting av det som foregikk her nede blant oss angikk ham det minste. Jeg stod nede på bakken, så opp, helt fortapt.

– Au! Det var noen som kløp meg i armen.

– Hold opp å drømme, sa mor.

– Jeg drømmer ikke, sa jeg bare.

Fra da av stod bare den tanke i hodet på meg at jeg måtte treffe ham igjen. Kan dere tenke dere? den hovmodige slasken? Jeg var så uheldig at jeg klarte det. Jeg fant ut hvem han var, det var sønnen til prokonsulen i byen. Han var ofte ute og red, og han var visst interessert i unge piker, ble det sagt. Det passet meg bra, jeg var interessert i ham også. Jeg vil ikke si så mye om dette, det var et meget pinlig øyeblikk for meg. Jeg kan si det sånn at da jeg ble gravid var han ikke interessert lenger. Men jeg måtte nå likevel… jeg måtte si det til mor og far.

Jeg gikk ganske sakte og stille inn dørene.

– Hvorfor går du så stille? Har du gjort noe galt? tordnet far. Til min store skrekk og ulykke var det bare han som var hjemme.

– Nei da, sa jeg, – jeg har… men mens jeg snakket følte jeg mer og mer at det var forferdelig galt det jeg hadde gjort, og jeg ble veldig i tvil om det gikk an å snakke med sin far om slike ting

– Hva har du gjort! brølte han, og jeg kom til at det gikk slett ikke an å snakke med sin far om slike ting.

– Ingenting, sa jeg, men nå var fars mistanker vekket for godt. Han kom bort til meg, trampet og tordnet, grep meg i skuldrene og ropte til meg:

– Hva har du gjort? Hva har du gjort? Svar usikkelige jentunge! Svar!

– Jeg… jeg er forelsket…

– Åh, du din… hva har du gjort? Svar!

– Au…

Det var forferdelig, han kløp, strammet til med fingrene, jeg var vettskremt, jeg kunne si hva som helst for å få ham til å løsne på grepet.

– D-d-det er ikke i hvem som helst, stammet jeg, – det er i selveste prokonsulens sønn!

– Å! Å! for en ulykke!.. Arme oss! Hva skal det bli til med oss!? Å! Å! …

Jeg tenkte jeg skulle vente med å si det andre som hadde foregått. Men kort etter hadde jeg visst sagt det likevel, alt sammen.

– Å! Å! Det er slutt! Alt er forbi…. å ulykke!.. Det er du, det er deg! Det er du som er skyld i det! Du din… din… Kom deg ut! Jeg vil ikke se deg mer!

Det sa han. Det sa han til meg. Cirka. Jeg gikk selvfølgelig, jeg løp ned til markene, hvor jeg kunne være for meg selv og samle tankene lite grann. Jeg ble der den natten. Morgenen etter gikk jeg tilbake til det som var hjemmet mitt, og banket på. Mor lukket opp. Hun stod i døren. Jeg stod utenfor. Det var det hele, det var ikke mer enn det. Så lukket hun igjen døren.

*

Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde ingen familie, kjente ingen, jeg var gravid, og kunne ikke gjøre meg noen forhåpninger. Likevel sultet jeg mange dager før jeg begynte å tigge. Å, det var en fornedrelse, jeg skammet meg… Verre var det at jeg så så godt ut, jeg så ikke ut som noen tigger. Det blir ikke penger av sånt. Dere skjønner det, at jeg var meget vakker i min ungdom. Ja, det var jeg! Folk lo av meg der jeg satt. – Du kan ikke være mye syk du! sa de, og i stedet for å gi meg penger, kom de med usømmelige forslag. … Kan dere tenke dere? Jeg hadde det så vondt, jeg… nåvel… jeg ble snart seende verre ut. Barnet kom også, og med Benjamin på armen ble det mer penger, folk syntes så synd i oss at. Benjamin og jeg, jeg kalte ham Benjamin med en gang jeg så ham. Å, Benjamin…

– Vi skal vise dem, vi, Benjamin… vi skal… vi skal vise dem! …Å, Benjamin, jeg er så glad i deg!

Det gikk likevel kjapt nedover med oss. Benjamin var så liten og tynn at man kunne knekke ham som en kvist, knekk! Selv om jeg praktisk talt sluttet å spise, ble det langt i fra nok mat. Jeg måtte gjøre noe. Jeg kunne ikke holde ut å se på ham, han visnet jo helt bort, sultet i hjel. Jeg kunne ikke la det skje, jeg måtte skaffe mer penger, mer mat… et eller annet, jeg løp av gårde. Løp og løp, helt forvirret, helt galning… hva ville jeg egentlig finne?

Plutselig hørte jeg en slags klirrende lyd! Det kom fra en gammel kone. Jeg så at hun tømte penger fra en mindre skål til en større, og satte den mindre foran seg igjen. I den var det nå bare noen småslanter. Men jeg kunne ikke spørre henne om penger, hun var jo tigger selv. Jeg tenkte ikke mer på henne, jeg løp videre, løp og gikk. Jeg løp rundt i hele Tarsus, jeg lette overalt, men alt jeg fant var den gamle konen en gang til. Klirr, klirr! Hun tømte skålen på ny allerede, det var voldsomt! Jeg bestemte meg for å holde øye med henne. Og det jeg fikk se, forbauset meg. Hun satt jo bare der! Alt hum gjorde, var å løfte bort sløret fra ansiktet når det kom noen forbi. Slik, hun så opp på dem… og de snudde seg foraktelig bort, – æsj! sa de, – fy!.. Men de gav henne penger. De slengte til henne en håndfull mynter, mens de mumlet noen bønner og forbannelser jeg ikke fikk med meg. Jeg måtte finne ut hva dette her var for noe. Jeg gikk forbi jeg også, hun så meg, løftet sløret, jeg så ansiktet hennes… og ble så fortvilet at jeg uten å tenke meg om grep i lommen etter penger, men lommen min var selvfølgelig tom.

– Unnskyld, sa jeg.

– Takk likevel, sa hun, og så bort igjen.

Jeg ble livredd for å forstyrre henne. Ansiktet hennes var fryktelig, det var fryktelig, det gjorde vondt å se på henne… det var forferdelig! Jeg husker, jeg kan huske jeg tenkte hvor grusomt det måtte være å bære på det ansiktet… fy…

Nå skulle jeg ønske at jeg kunne gå tilbake til et lykkelig liv, uten å måtte forstyrre henne, men det kunne jeg jo ikke. Jeg måtte finne ut… jeg kunne ikke… jeg ble stående.

– Hva vil du? spurte hun.

– Ingenting, svarte jeg.

– Ja, så gå da! Gå! Hører du dårlig? Eller holder du deg for god for å ta i mot beskjed fra en spedalsk, hva? Ja, jeg er uren, ser du det ikke? Hva er det med deg? Gå, og ta det motbydelig pene ansiktet ditt med deg!

Jeg ville bli som henne. Jeg bestemte meg der og da. Ja, det gjorde jeg! Klandre meg den som vil. Jeg måtte ha penger, og for å få penger, måtte jeg se dårligere ut. Det var sånn jeg tenkte, og den som tror hun kan tenke annerledes, værsågod! Forsøk deg i min situasjon. Jeg ville bli smittet. Jeg gikk tilbake til den gamle konen for å høre… Det var bare det at nå var hun ikke der. På plassen der hun hadde sittet, var det tomt. Det var forferdelig, jeg fikk helt panikk, jeg lette helt ute av meg, akkurat som om hun hadde gjemt seg av en eller annen grunn. Jeg ropte sikkert etter henne også, – hallo! hallo! Det må ha sett bra dumt ut, haha… I hvert fall, det kom til slutt en ærverdig herremann bort til meg. Han hadde kullsort skjegg over hele fjeset, på kroppen var det flere lag med praktfullt tøy, han var en bortskjemt dritt. På hver eneste én av sine fem fete fingre hadde han dyre ringer, yæk! En slik ekling kom bort til meg.

– Hvem leter du etter?

– Etter den gamle konen som satt her.

– Etter?… Leter du etter henne? Er du ikke riktig klok? Vet du ikke at hun er spedalsk? Nei, nå er hun gudskjelov jaget bort til de andre spedalske. Og godt er det! Det er en skam for byen at den slags avskum plager skikkelige folk med ulykken sin. Er du ikke enig? Så vakker du er, du har vel ikke lyst til å…

– Hvor er de spedalske?

– Hva?

Jeg bare løp av gårde i den retningen jeg trodde han pekte. Jeg løp av gårde i en eller annen retning. Jeg spurte mange om veien, mange ble forskrekket, noen svarte uten videre, noen skjelte meg ut, det var mange forskjellige reaksjoner, men det var en som ikke svarte i det hele tatt, bare snudde seg beskjemmet bort. Her kunne det være noe. Da han oppdaget at jeg la merke til ham, begynte han å småløpe. Her måtte det være noe, jeg løp etter ham.

– Vent, ropte jeg, han løp fortere, vent! ropte jeg igjen. Han ventet ikke. Her måtte det være noe. Jeg sprang og tok ham igjen, – vent! sa jeg bestemt. Jeg grep fatt i ham, jeg holdt ham. Han forsøkte å rive seg løs, men jeg var den sterkeste, jeg holdt ham fast. Da begynte han å gråte,  – å, ærverdige frue… vær nådig… send meg ikke tilbake… jeg må inn til byen, jeg må ha penger for å leve… jeg skal ikke plage noen, vær så snill, kjære, kjære deg…

Jeg vil ikke snakke om det. Det var fint. Det var fint, sier jeg! Vi fant hverandre han og jeg, vi hadde det fint. Vi gråt begge to, og det var svært rørende. Nok om det. Jeg ble syk etterpå. Alt gikk som det skulle. Bortsett fra at jeg smittet Benjamin. Og han døde. Ved alle forbannede, djevelske, ondsinnede ånder og guder i verden – Benjamin døde, og jeg levde. Det var så åpenbart og meningsløst alt sammen. Jeg gråt og gråt til krampen tok meg, hikstet opp alt som var av gørr og grums og graps og hulket til jeg ristet, jeg forbannet hele verden og ba bare om å få dø jeg også. Men jeg fikk ikke lov til å dø, jeg ble i stedet frisk. Jeg ble frisk og Benjamin døde. Slik var historien om meg og mitt barn. Nå var jeg igjen, alene.

Eivind Salen

I:         v’2000

II:        Høst’00 (Ferdig nov)

Reklamer

Den velmenende venn, av Eivind Salen

Jeg fortsetter denne søndagen i april å poste tidlige forsøk på dramatikk fra meg selv. Denne gangen er det en monolog, som var tenkt i et prosjekt i regi av Teaterskapet, den ene av teatergruppene jeg var med i fra slutten av 90-tallet og utover. Vi hadde nettopp med stort suksess gjort monologer av Dario Fo, produsert av Studentteateret Immaturus, nå tenkte vi at vi like godt kunne greie det samme selv, med monologer av meg. Jeg skulle skrive fire stykker, men det visste seg veldig vanskelig. Jeg strevde veldig, og fikk ferdig to. Dette er den ene.

Teksten ble lest opp på Skrivegruppens aften, i regi av Studentteateret Immaturus, så det opprinnelige prosjektet ble ikke noe av. Men teksten er fremført.

* * *

Den Gode venn

En monolog av Eivind Salen

 

Det er tanken som teller.

Gammelt ordtak

 

Ærede forsamling! den er ikke sann denne historien, og takk Gud og hver mann for det. For hvis denne historien hadde vært sann, så hadde det blitt meget vanskelig å skille rett fra galt her i livet. Og det er det jo allerede. Det hadde vært alldeles for galt, hvis jeg her i kveld, i en sann historie hadde tilbakevist noe vi alle vet om rett og galt. Vi vet at venner er bra, og jo bedre venner man er, jo bedre er det. Slik er det i virkeligheten, der er det alltid bra å ha venner, og ekstra bra å ha meget gode venner. I diktningen trenger det ikke å være slik, der kan det være akkurat som man ønsker det. Det skal jeg nå bevise, med følgende lille historie. Følg med, ærede forsamling, her er historien.

Det er to stykker som deltar, vi dikter dem opp, og vi lar dem bo i nærheten av elven

Tigris. Dette er en virkelig elv, den finnes, og den fantes særlig for lenge siden. Vi lar disse to vennene ha levd for lenge siden, i en ganske annen tid enn i dag. Den ene heter Jonathan, den andre Tobias, rare navn, men det var det de het, alle lo av dem. Jonathan var smed, Tobias var baker, det var yrkene deres. Slik så de ut. Jonathan og Tobias var gode venner, de hjalp hverandre, hvis det falt seg så galt for den ene at det trengtes hjelp fra den andre. Hvis den ene for eksempel hadde noe vin til overs, var den andre særdeles behjelpelig med å drikke den opp. Hvis den ene hadde tre sekker med korn å bære, tok den andre den ene og så trasket de avgårde mens de hjalp hverandre å holde humøret oppe, med muntre historier, latter og sang. Det var nemlig glade venner, som møtte verden med et smil enten verden smilte tilbake eller bare stelte i stand trøbbel. Og det var en tid med en del trøbbel dette her. Nå skal dere høre.

En dag hendte det så uheldig at den ene havnet i en situasjon som innebar at han skulle korsfestes. Det var nemlig en slik tid de to gode vennene levde i, en tid hvor man kunne bli korsfestet uten å ha gjort noe altfor galt. Til tross for at de var gode venner, befant de seg ikke alltid på samme sted. Da Tobias for eksempel ble festet til korset, var Jonathan på torget for å kjøpe frukt. Det var mange sorter å velge mellom, det var et vanskelig valg for Jonathan. Hva hadde han aller mest lyst på? Ferskenene så fristende ut, men han likte også godt epler, epler er skikkelig godt, hva skulle han velge? I mens Jonathan tenkte og grubliserte, fikk Tobias spikret nagler gjennom håndleddene og gjennom fotbladene. Det ble gjort på en slik måte at han ble festet fast til korset i en alldeles ubekvem stilling. Det var forferdelig. Han hadde sterkt pustebesvær fordi han – som sedvanlig for korsfestede –  ble hengende skjevt og sammenkrøket. Knærne gikk mot høyre, og hoften mot venstre, han så ut som en Z der han hang. Tenk hvis han kunne sett ut som en I, det hadde vært noe, en T i det minste, å så godt det hadde vært. Jonathan hadde sin fulle hyre med å velge, skulle han ha ferskner eller skulle han ha epler? Oioioi, så vanskelig det var, de så lekre ut ferskenene, han hadde lyst til å sette dem i munnen, mm, men epler hadde han også lyst på, det var helt umulig å komme til en avgjørelse.

– Kan jeg få prøvesmake? spurte han torghandleren.

– Prøvesmake! Prøvesmake!! Jeg selger frukt! Jeg driver ikke veldedighet for fattige og trengende, hva var det du het igjen? Jonathan? Haha – morsomt! Vi ler av det alle sammen, haha. Nåvel, om du ikke vet det, Jonathan (fnis) så kommer min frukt fra Jonas’ frukthage, den beste i distriktet, frukten er førsteklasses, det kan jeg garantere… se her… deilig! Slafs, slafs.

Han prøvesmakte selv en fersken, det så lekkert ut. Det gikk mot fersken, han ville nok velge fersken, frisk fersken er uten sidestykke en varm sommerdag. Og dette var en overmåte varm sommerdag, her var det virkelig varmt, det var hett, som i en trykkoker, vi befinner oss tross alt i nærheten av elven Tigris, det er uhyre varmt! Luftfuktigheten er også formidabel. Alt man vil er å søke skygge. Det kunne ikke Tobias, han hang i solen. Han svettet, og svetten rant ned i øynene på ham. Det var utrolig irriterende, han ville tørke det bort, men dere vet, hendene… Han hang så krøkkete, knærne til ene siden, hoften til andre, og hendene, helt unaturlig… Ikke kunne han tørke svetten, ikke kunne han puste ordentlig, og ikke kunne han sette seg i skyggen og svale seg litt. Han måtte bare henge, det var det eneste han kunne. Det var særdeles ubehagelig. Og nå begynte han å bli svært tørst, enormt tørst, helt uten sammenligning tørstere enn han noensinne før hadde vært…

– Nam, nam, nam… Disse ferskenene var uvanlig saftige… De ville nok Tobias hatt lyst på. Slurp, slafs… Mm… <Plystre, plystre>

– Åh… Tobias var en mann av få ord, men nå stønnet han. Det gurglet i halsen når han pustet, han savnet tiden han og Jonathan gikk og bar korn. Det var en fin tid, de sang og hadde det moro, var livets glade gutter… Å, kunne den komme tilbake,.. men-men, livet er forgjengelig, nå hang han der. Det var så tungt og vondt alt sammen, tørsten, svetten, pusten og alt, nagler gjennom håndleddene, nagler gjennom fotbladene, og som om ikke det var nok så skulle disse såre, gjennomnaglede områder bære hele kroppstyngden… Fysj om fei, situasjonen var klar, her trengtes hjelp. Det hadde falt seg så galt for den ene at det trengtes hjelp fra den andre. Det var det ingen tvil om, Jonathan måtte hjelpe Tobias.

– Nam, nam, slafs… <Plystre, plystre> …. Har vi ikke fått nok av å se Jonathan gnaske fersken nå? Han har en venn som trenger hjelp, la fersken være fersken og la ham høre om sin venn så det kan skje noe her!

– Shit…

Det var en vanskelig situasjon. Jonathan måtte hjelpe Tobias, det skjønte han. Men hvordan? Det skjønte han ikke. Han tenkte, og mens han tenkte gikk tiden, han hadde ikke tid til å tenke, han måtte gjøre noe. Men hva?

– Shit, shit…

Det som var klart, var at Tobias måtte ned fra korset. Det var soleklart, han kunne ikke bli hengende der. Slik Jonathan så det, kunne dette problemet løses på to måter. Enten kunne han få den korsfestede benådet, eller så kunne han lirke ham ned igjen i et ubevoktet øyeblikk. Han viste en til ham å være uvanlig handlekraft, og gikk for å få den korsfestede benådet. Det var helt umulig, det er ikke engang mulig å komme seg frem til et forsøk, men denne historien er oppdiktet så vi trenger ikke ta hensyn til det. Jonathan stod foran befalingsmannen.

– Goddag, mitt navn er Jonathan…

– Haha, morsomt navn!

– eh… jeg har en venn.

– Jaså? Det kommer ikke på tale, det er ikke mulig, det er ikke på noen måte mulig og i alle fall ikke for deg og Tobias. Det eneste du Jonathan (fnis) kan oppnå her hos meg er å bli korsfestet selv, jeg korsfester i hytt og vær, det koster meg lite, litt nagler og treverk, kanskje et navneskilt… Jeg tror jeg korsfester deg snart, for ordens skyld. For øvrig mener jeg benådning er noe tull, straffen er velfortjent uansett hva den skyldige har gjort, og forresten sier det seg selv at når man først er hengt opp blir man hengende til man dør. Hvis ikke blir alt bare rot. Farvel.

Jonathan ble nedbrutt. Det verste var at tiden gikk, eller det verste var at Tobias var korsfestet. Han måtte hjelpe sin venn, snarest. Det hastet, det hastet virkelig. Nå hastet det, oioi, som det hastet. Enorm hast.

– Mm… han trøstespiste en fersken, kroppen trenger næring også i vanskelige stunder. – Slafs, slafs… Spytt…

De hadde ikke genteknologi på den tiden, alle ferskner hadde kjerne. Nåvel, hva skulle Jonathan gjøre? Det er saken, det er spørsmålet i denne omgang. Hva skulle Jonathan gjøre? Han hadde forsøkt den ene utveien, å få sin venn benådet, det gikk ikke. Tobias hang der fortsatt. Den andre utveien var å lirke ham ned i et ubevoktet øyeblikk. Det er i hvert fall umulig, det er enda mer umulig enn å få ham benådet. Hva skulle han gjøre? Han måtte for enhver pris ikke bli korsfestet selv, det løser ingen problemer… Nei, dette var vanskelig, dette var ingen lett situasjon. Og tiden gikk, tiden gikk hele tiden.

Jonathan ble av disse labre utsiktene og den destruktive tankegangen enda mer nedbrutt enn han på forhånd hadde vært. Han fikk det for seg at han skulle stikke innom korsfestelsesalleen, kanskje kunne han der bli inspirert av et eller annet? Han hadde ikke noe å tape på det, han gikk. Han reiste seg opp fra tenkingen og gikk. Korsfestelsesalleen lå ikke langt unna, det var en kort og grei spasertur, hvis det ikke hadde vært for den trykkende heten. Puh, så varmt det var. – Hadde jeg bare hatt en fersken… Nei, fysj! Tenke på slikt i denne stund! Fysj, fysj… fy!… Der fikk han øye på Tobias. Han hang der i korsfestelsesalleen sammen med de andre korsfestede. Han så ikke godt ut, Jonathan kunne se det også på avstand. Tobias virket forpint. Han var rød i ansiktet, og man kunne tydelig høre det var ugreie med pusten. Han hadde nå hengt i seks timer, så han hadde et stykke igjen før han var halvveis. I dette øyeblikk spente Tobias musklene, Jonathan så det hele, Tobias trakk armene sammen, lenet seg fremover og opp slik at ryggen ble noenlunde strak, og trakk for en gangs skyld pusten fritt og ubesværet. For en stakket stund så han ut som en I, eller en T… rettere sagt en T… Deretter ramlet han sammen på ny, og havnet i den ubekvemme sammenkrøkete stillingen det er vanlig å henge i. Z. Hvilken smerte og påkjenning disse gymnastiske øvelsene utgjord for den korsfestedes gjennomnaglede håndledd var lett for Jonathan å tenke seg til. Som smed hadde han erfaring med nagler, og visste hvor lange, tykke og rustne de kunne være. I fotbladene var det også nagler, nei…

Dette synet avgjorde saken, for alvor. Jonathan ville virkelig gjøre alt for å lindre den korsfestedes uutholdelige smerter, Tobias kunne ikke bli hengende slik, ikke under noen omstendigheter. Det måtte unngås. Å lirke Tobias ned i et ubevoktet øyeblikk kom ikke på tale, ingen øyeblikk var ubevoktede, og hvordan lirker man ned en korsfestet? Det trengs verktøy,.. nei, denne tankegangen var en blindvei, her måtte mer drastiske virkemidler tas i bruk. Situasjonen krevde alvor. Jonathan var sitt ansvar bevisst, han skulle hjelpe. Nå skulle hjelpen snart komme til Tobias. Jonathan fant at det eneste han kunne gjøre for å lindre sin venns smerter, var å fremskynde dødens likevel uunngåelige inntreden. Aktiv dødshjelp. Det skulle han gjøre, han ville ønsket Tobias gjorde det samme om rollene var byttet om. Det smertet ham, det var en plikt og så videre, dette kan vi si mye om, men la oss heller se hvordan det går. Jonathan skaffer seg et spyd, et godt spyd, det er våpenet han skal bruke. Han øver seg litt, men har ikke all verdens tid så etter et par kast tar han spydet med seg til korsfestelsesalleen. Nå inntreffer snart den dramatiske situasjon, settingen er i hvert fall dramatisk. Det er vakter over alt, Tobias henger der, – åh… stønner, Jonathan er en smed, han er ingen spydkaster, men nå skal han gjøre sitt livs viktigste kast. Han sniker seg så nærme korset han kan komme…

– Stopp! Holdt! Forbudt med spyd! Kom deg unna, kom deg uhyre langt unna!

Vel, vel, han var kanskje for dristig, men la gå, han gjorde et forsøk, det var hva situasjonen krevde av ham. Han ble jaget tilbake, han måtte kaste spydet fra lenger avstand enn planlagt. Nåvel, han måtte kaste likevel, vennen hang der, svettet, pustet og var tørst, Jonathan måtte befri ham fra lidelsene. Han hadde et forsøk, han måtte kaste og så måtte han løpe alt han kunne i motsatt retning. Kanskje ville han bli tatt, men det var det verd. Han skulle gjerne ofre seg for sin gode venn, så edelt var vennskapet. Nå er vi klare, Jonathan er klar. 1 – 2 – 3, så kastet han spydet, vusj, det fløy gjennom luften, her flyr det, vi bremser tiden så vi får det med oss, her borte henger vennen, her kommer spydet, rett i låret, – Au, åh… dobbelt stønn, spydet ble hengende. Jonathan sprang, tenk ikke på ham, tenk på Tobias. Han henger der, som en Z, i låret et spyd, det henger der, utsatt for tyngdekraften. For en grusom situasjon! Kan dere tenke dere? Spydet henger der, trekker seg nedover, tyngdekraften gjør jobben sin, den svikter ikke, spydet presser seg nedover, river sundt muskelfiber, nervetråder og annet unødvendig lårkjøtt som holder spydet igjen. Haha, såret blir større, det er så ømfintlig, men det blir ikke så stort at spydet ramler ut, det blir hengende, det henger fast i et eller annet der inne. Jonathan løper, han blir snart tatt igjen, tenk ikke på ham. Tenk på Tobias. Han skal leve lenge ennå. Spydet gjorde ikke så mye fra eller til i denne forbindelse, han døde ikke særlig raskere enn han ellers ville ha gjort. Han levde tretti, førti timer til, han var sunn og sprek, vet dere, i god form, arbeidet hardt på bakeriet, flere dusin brød hver dag, man kommer i form av sånt, det er noe å tenke på for noen og enhver. Men la oss ikke tenke på det i denne omgang, la oss vende tilbake til Jonathan, som løper. Han blir tatt igjen, han er smed, ingen sprinter, han blir tatt igjen. Der blir han tatt igjen.

– Shit

Han blir arrestert og kastet i arresten. Ferdig med ham.

Ærede forsamling, det var det hele. Det var ikke mer enn dette. Takk for oppmerksomheten.

 

 

Eivind Salen

1. Utkast 9 april-12. April 1998.

2. Utkast 13. April 1998

3. Utkast Jan’99 etter notater tidlig høst’98.