Kategoriarkiv: Miniatyrer

Sisyfos

Jeg avslutter måneden med miniatyrer med denne fine teksten om Sisyfos, skrevet i 1999, da jeg var 25 år gammel. Teksten ville selvsagt vært enda finere, om jeg hadde tenkt ut alt i den helt selv, i stedet for å hente så mye så direkte fra Camus, og hans Myten om Sisyfos. Hvor dårlig det egentlig stod til, viser tittelen jeg i mange år hadde på den: Syfilos.

Sisyfos

En miniatyr av Eivind Salen

– Feilen er ikke at jeg har gitt opp håpet, sier Sisyfos, – feilen er snarere at jeg ikke klarer å kvitte meg med håpet jeg har. Jeg er nemlig forbannet av gudene, og vet at jeg ikke på noen måte kan slippe unna min skjebne. Spesielt er jeg klar over dette nå, som jeg går ned bakken for å hente steinen og starte på ny for evige gang. Jeg er sikker på at jeg aldri vil klare å skyve steinen opp. Likevel begynner jeg på ny, det må jeg. Jeg dytter på steinen, og vet den vil begynne å rulle som den også gjør. Det går greit i begynnelsen, som alltid. Likevel skyver jeg sakte og halvhjertet. Arbeidet er en illusjon, jeg vet jeg blir lurt. Så snart jeg kommer opp til toppen, eller der i nærheten, vil steinen trille ned igjen. Men foreløpig går det altså greit, jeg skyver på steinen, og den beveger seg, oppover. Å, som jeg vet det hele bare er et bedrag, jeg vil aldri lykkes med å få steinen opp. Det er forbannelse min. Jeg er fullstendig klar over det. Likevel kan jeg ikke unngå å føle glede over min midlertidige medgang, det går vitterlig oppover med meg. Jeg kjenner kreftene bruse, langt sterkere enn de gjorde mens jeg var på bunnen, og nå nærmer jeg meg målet! Jeg har gjort samme feil millioner på trillioner av ganger, og er så forsiktig jeg kan, men toppen er så nær at jeg uten å heve stemmen veldig kunne ha snakket med noen om det hadde stått noen der oppe, den er jo like her! Og her oppe nær toppen er bakken slakere, det er mye lettere å trille steinen her oppe enn det var lenger nede, jeg er heller ikke sliten, tvert i mot er jeg oppløftet av medgangen, denne gangen vil det kanskje lykkes meg, jeg er sterkere enn noensinne, jeg er på høyden av livet, og vips! trer forbannelsen i kraft og steinen ruller ned igjen og jeg må starte på ny som før.

Dette er selvfølgelig en forferdelig forbannelse å leve under. Arbeidet er slitsomt, det er meningsløst og det er umulig å fullføre. Verre mareritt kan knapt tenkes. Så var da også gudene spesielt ute etter å straffe meg. Jeg vet ikke om de tenkte på ekstraeffekten det gir straffen, at jeg gang på gang lar meg lure til å tro det finnes håp, og at jeg ellers i arbeidet forbanner meg selv for dette håpet som bare torturerer meg når jeg likevel mislykkes. Det er dette som plager meg mest, hvorfor lar jeg meg lure til å håpe når jeg vet håpet ikke finnes?

Resten av straffen makter jeg å forholde meg nokså likegyldig til. Jeg kan ikke gjøre noe med det, da er likegyldighet det fornuftigste. Riktignok strever jeg med likegyldigheten også, det skal jeg innrømme. Jeg kan ikke unngå å føle et visst ubehag over min forbannede skjebne å måtte skyve denne steinen i evig tid. Jeg kan ikke unngå en fjern drøm om å en gang skyve steinen over toppen og være ferdig. Fullstendig likegyldig er jeg ikke, men jeg har en trøst gudene kanskje ikke har tenkt på, som trøster meg i hvor forferdelig det er å aldri se sitt arbeid sluttført. Jeg har nemlig innsett spørsmålet: Sett at jeg klarte å rulle steinen opp på toppen og være ferdig, – hva skulle jeg gjøre etterpå?

ES1999

(Jeg har for øvrig redigert den bitte litt før jeg postet den her)

Døren

Etter de to litt miniatyrene, Hvalen og Banket opp, som jeg la til de to forrige søndagene, vil jeg nå poste en finere en. Den ble først postet 18. desember 2011, men etter at bloggen ble omorganisert mot slutten av 2012, ble den plassert her. En artig innsideinformasjon om denne, er at den ble brukt i en liten monolog jeg holdt på Stundesløse en gang, en artig monolog der det hele gikk ut på å forsikre om at alt var avlyst. Monologen ble avsluttet med denne miniatyren.

* * *

Døren

En miniatyr av Eivind Salen

Døren var så stor at størrelsen alene gjorde det fristende å gå inn. På andre siden var det slik lykke, som ikke går an å forestille seg på denne siden. Han stod likevel og ventet, på en måte som minner om hvordan man står når man står og nøler. Det var kanskje fordi døren stadig ble mindre, han nølte slik. Det gav avgjørelsen noe ugjenkallelig over seg, gikk han inn, kunne døren fort bli så liten at han ikke kom ut igjen. Men faren for at dette skulle spille noen rolle var ubetydelig, det var jo på innsiden av døren han ville være.

– Nei, jeg skulle nok gått inn, tenker han, i det døren passerer størrelsen som ville gjøre det mulig for ham å komme inn på en behagelig måte. – Kanskje jeg skal trenge meg inn, tenker han, mens døren fortsatt gjør dette mulig. – For sent, tenker han, før det egentlig er for sent, men døren er blitt så liten at det å passere den, både ville representere ubehag og ydmykelse.

Selv om det virker unødvendig, fortsetter døren å bli mindre. Den er allerede mindre enn mannens pekefinger, men fortsetter krympingen i samme tempo, som om den hadde et eksempel å statuere. Den skrumper inn over alle grenser, dens størrelse har kun matematisk betydning, fysikken har ingenting å stille opp mot slike størrelser.

– Nei, jeg må absolutt inn, tenker mannen, åpner døren, og går inn.

ES,2000

Banket opp

Forrige søndag postet jeg den dystre miniatyren, Hvalen. Her følger jeg opp med den vel så dystre, og helst kun eksperimentelle «Banket opp», som nesten mer må ses på som en øvingstest, enn en tekst som vil uttrykke noe særlig. Jeg husker jo godt hva jeg tenkte, jeg ville så absolutt få sagt noe med teksten, men det jeg ville ha sagt ble nok ikke helt sagt sånn som det her er uttrykt. De som har lest den samme litteraturen som jeg vil nok tydelig se hvem jeg prøver å etterligne.

 

* * *

Banket opp

En miniatyr av Eivind Salen

En person kommer gående langs etter gatene mellom husene i byens kveldsmørke. Han går sakte, hodet ned, armene ned. Det er bare så vidt han løfter benene. Nå og da løfter han hodet og ser fremover, så ser han ned igjen.

Lenger borte står en gjeng. De er fem stykker. Personen som går kan ikke unngå å legge merke til dem lang tid i forveien, før han når dem. Personen som går endrer likevel ikke farten, eller retningen, han går rett frem til han møter gjengen. Da stopper han opp, ser på dem med sørgmodige øyne, armene henger fortsatt ned. Han har en liten svai i knærne, som om han strever, eller ikke orker, å stå oppreist. Han sier ingenting.

De banker ham opp. De har noen slagvåpen, trestokker og jernstenger, en av dem bruker et belte. De slår ham hardt, han sier ingenting. Bare noen dumpe ynk hver gang slagene rammer. Det er ikke godt å vite hvorfor de slår ham, det er kanskje pengene? Det er antageligvis det, for de stjeler pengene og forlater ham, blodig liggende i asfalten. Selv virker han ikke til å bry seg om verken penger eller andre årsaker til hvorfor han skal bankes opp. Han ligger bare der, og spytter når munnen blir for full av blod. Av og til hoster han, av og til går noen krampetrekninger over kroppen hans. Han forsøker å reise seg opp, men blir i stedet liggende.

Han ligger i gaten med de samme sørgmodige øyne han hadde mens han gikk. Det ene er riktignok klistret igjen av et slag eller spark, ellers er ingenting endret. At han skulle bli mørbanket og skamslått var nærmest som det måtte være. Han ligger i hvert fall der, uten en lyd, uten en klage, og spytter blod når munnen blir for full, eller fordi han ikke klarer å svelge.

11 mars’99

(Puss 11 des’99)

Hvalen

Etter opprydningen på bloggen oktober 2012 bestemte jeg meg for å poste egne miniatyrer i januar, 2011. De er alle sammen skrevet rundt år 2000, og mange av dem – som denne – er veldig mørke og dystre.

* * *

Hvalen

En miniatyr av Eivind Salen

Det er folk som skyter på en hval. De er i sin fulle rett, hvalen har strandet og er fortapt. Det er ikke så farlig heller, lenger, skuddene var vondest i begynnelsen. Da vred hvalen seg hit og dit, fra seg av skrekk. Den visste ikke hva den skulle gjøre. Vettskremt slo den med halen i vannet, vred seg med alle sine kjempekrefter, brølte og sendte en voldsom vannsprut til værs fra hullet på ryggen. Kom seg naturligvis ikke av flekken. På denne tiden holdt folk seg klokelig på avstand og skjøt. De ville ikke bli truffet av sprellene. Nå er det ikke så farlig lenger. Dvalen ligger stillere. Den ynker seg knapt. Ligger bare der og mottar skudd på skudd på skudd på skudd på skudd, mens den sakte lever videre og venter på døden.

Etter å blitt skutt på en tid, lærte hvalen seg nemlig at sprellene var nytteløse. Eller den ble rett og slett for sliten til å spreke. I hvert fall ble den liggende mer i ro. Den vred seg i ubehag nå og da, når særskilt rammende skudd traff den. Da kunne den slippe fra seg noen små snøft. Ellers lå den ganske i ro. Folkene vendte seg snart til den nye situasjonen. De gikk nærmere for å skyte. Pang! i siden på hvalen. Et par meters avstand. Pang! Det ble treff hver gang. Av og til gav hvalen fra seg noen små snøft. Pang! Pang! Pang! Nå lå hvalen så stille at man kunne stikke geværløpene like inn i sårene og skyte. Men det hjalp ikke meget, hvalen snøftet ikke stort av dette. Da var det mer effektivt å gå opp på hvalens rygg, og skyte derfra. Her skjøt man direkte inn i nytt, friskt hvalkjøtt. Det er klart slikt gjør større skade, enn de tidligere skuddene inn i den ubestemmelige massen av kjøtt og blod de hadde skutt i tidligere. Nå begynte hvalen å snøfte og røre seg litt, men folk var modige. De stod på ryggen og skjøt.

Både på ryggen av hvalen og ved siden av den, står mange folk og skyter og skyter og lader om. Kanskje er hvalen død allerede, kanskje lever den ennå. Skytingen fortsetter i alle tilfeller. Det er patroner nok.

Versjon I:        27 – 29 apr’99

Mannen og sommerfuglen

Jeg foretar en liten opprydning på bloggen, og i den forbindelse poster jeg en ny tekst der, for søndag andre januar, 2011. Det er en vakker tekst jeg uten videre skrev rett i dagboken min, 13. juli, år 2000. Jeg har siden lest den opp, sikkert to eller flere ganger, på det akademiske kvarter, studenthuset i Bergen, og på den nå nedrevne Teatergarasjen i Bergen. Begge gangene til velfortjent applaus, for dette er en fin tekst, som kan gi hvem som helst noe å tenke på.

Mannen og sommerfuglen

En miniatyr av Eivind Salen

En sommerfugl var det han minst av alt ventet å finne der han gikk. Nettopp derfor var det en sommerfugl han fant. Den satt på en blomst. Som om ikke overraskelsen over dette alene var nok, var både blomsten og sommerfuglen vakrere enn noe annet mannen noensinne hadde sett. Sommerfuglen enda mye vakrere enn blomsten. Mannen som manglet erfaring med enhver form for sommerfugl, og for den saks skyld enhver form for skjønnhet, manglet selvfølgelig all tenkelig erfaring med en slik syntese av begge deler.

            – Hvordan skal jeg behandle deg? spurte han.

            – Varsomt, varsomt, svarte sommerfuglen. Den mente det helst som en slags innledende informasjon, for å unngå uhell i startfasen. Den skulle gi uhyre mye mer detaljerte og utfyllende opplysninger siden. Ikke en krok av behandlingsmåten skulle forbli uklar, når sommerfuglen hadde lært mannen alt.

            Mannen tok frem en nål, og stakk den varsomt gjennom ryggen på sommerfuglen.

ES2000

Krim, Ukraina, Sommerfugl, Babasjka