Kategoriarkiv: Andre tekster

Dette er tekster i andre genre enn korttekstene jeg poster om lørdagene. Generelt vil det her være tekster postet søndager. Jeg opprettet kategorien mest for egen del, så jeg skal ha oversikt hvilke av tekstene som er postet.

Ingenting, av Eivind Salen – del 3

Det heter så kjekt at det er del 2, men det er jo egentlig ikke det. Stykket er skrevet rett ut i en smørje.

Første del av stykket finner dere her, mens andre del er her.

Ingenting

Et teaterstykke av Eivind Salen

Med:               Astrid             Student

Anders                        Frilancejournalist

Øyvind           Student

I tillegg kommer stemmen til Espen

Astrid, Anders, Espen og Karen bor i bokollektiv.

*

Det er sikkert Øyvind. [Hun går for å lukke opp, det er telefon ned til døren] Hallo. Er det Øyvind? Så koselig, jeg har ventet på deg, kom opp! [Trykker] Det var Øyvind. [Hun setter seg. Øyvind kommer inn.] Hei, Øyvind. [Øyvind står en kort stund og ser seg rundt for å få oversikt over situasjonen, så setter han seg i sofaen]

Øyvind:          Hei.

Anders:           Hei Øyvind, hvordan går det?

Øyvind:          Fint.

Anders:           Det var bra.

Astrid:            Øyvind klarer seg så bra!

Øyvind:          Joda.

Astrid:            Har du lyst på… Å, vi hadde ikke pizza! [Ler] Jeg skulle spørre deg om du

hadde lyst på te, eller noe sånt, og så kom jeg på at vi skulle lage pizza. Men vi har ikke pizza.

Øyvind:          Det er ikke så farlig.

Astrid:            Jeg ringte for å be deg kjøpe på veien, men så hadde du gått.

Øyvind:          Det gjør ingenting.

Astrid:            Jeg trodde bestemt at vi hadde pizza, men det hadde vi ikke. Vi pleier alltid å ha pizza liggende.

Øyvind:          Det er helt greit, jeg hadde spist uansett.

Astrid:            Vi må huske å kjøpe pizza i morgen. Jeg må skrive det ned. [Springer ut]

Anders:           Jaja

Øyvind:          Hvordan går det med deg da?

Anders:           Jævla bra, takk.

Øyvind:          Det går bra?

Anders:           Kan ikke klage. [Astrid kommer tilbake]

Astrid:            Sånn, nå glemmer jeg det ikke.

Anders:           [Ertende] Nå blir det ingen middag på deg i dag.

Astrid:            [Ler] Du…

Øyvind:          Har du ikke spist middag i dag, Astrid?

Astrid:            Nei, jeg har ikke det, og jeg blir så lei meg når jeg ikke spiser middag hver dag.

Øyvind:          [Ertende] Du må ta vare på deg selv.

Astrid:            Jeg vet det. Huff, jeg har det så jævlig for tiden.

Øyvind:          Har du?

Astrid:            Ja, jeg har ikke noe liv. Sitter bare og leser hele dagen.

Øyvind:          Jaja, sånn er det når det er eksamenstid.

Astrid:            Jeg vet det.

Anders:           Øyvind, nå skal du få høre en fet låt.

Astrid:            Skal du sette på den musikken din igjen?

Anders:           Ja, Øyvind liker det, ikke sant Øyvind? [Går bort for å sette på musikk]

Øyvind:          Jo…

Astrid:            Gjør du det?

Øyvind:          Jeg har ikke hørt det ennå. [Musikken begynner]

Anders:           Hør nå.

Astrid:            Du, Øyvind liker ikke sånn moderne musikk.

Anders:           Han liker dette, han må like dette. Hør…

Astrid:            Liker du det, Øyvind?

Øyvind:          Det er greit nok.

Anders:           Sant det er bra?

Øyvind:          Jo

Anders:           Jeg digger det.

Astrid:            Jeg synes det blir litt for… det er ikke helt min stil.

Anders:           Det er fordi du ikke er kjent med den ennå. Snart blir dette stort.

Astrid:            Har du lyst til å høre noe av min musikk, Øyvind?

Øyvind:          Det kan jeg godt.

Anders:           Bare vent litt, vi må bare høre bort til overgangen her, den er så jævla bra.

Astrid:            Ja, men sangen varer sikkert i tjue minutter.

Anders:           Ikke den her, den varer ikke i ti engang. Det er techno og house som lager sånne jævla lange sanger, dette er <noe annet>, de er ikke så lange.

Astrid:            Ja vel. [Sangen spiller til overgangen]

Anders:           Der. Hørte dere det?

Astrid:            Ja, det var fint.

Anders:           Jævla kult. [Fader ned, og skrur av. Astrid går bort]

Astrid:            Hva vil du høre?

Øyvind:          Samme det.

Astrid:            Da spiller jeg… [Leter] JA! Disse er det lenge siden jeg har hørt. Vent nå. [De venter, hun setter på]

Øyvind:          Hva er dette?

Astrid:            Cranberries. Jeg liker dem ikke så godt, men det er lenge siden jeg har spilt dem.

Øyvind:          Hvilken plate er det?

Astrid:            [Ser på platen] No need to argue.

Øyvind:          Er det den andre?

Astrid:            Ja, jeg tror det. Det er den som Zombie er på.

Øyvind:          Da er det sikkert den andre, eller i hvert fall den andre etter at de ble kjent. Linger var på den første.

Astrid:            Ja, Linger likte jeg kjempegodt, men jeg kjøpte ikke plata fordi at… jeg vet ikke.

Øyvind:          Zombie er også bra.

Astrid:            Den er dritkul. Vil du høre den?

Øyvind:          Vi kan godt vente til den kommer av seg selv. Hvilket nummer er den?

Astrid:            Fire tror jeg.

Øyvind:          Da kan vi vente. [Astrid stiller frem]

Astrid:            Jeg spiller den likevel. Jeg fikk så lyst til å høre den. [Setter seg] Den er ikke så bra som jeg husker den.

Øyvind:          Nei, ikke så veldig.

Astrid:            Cranberries er et band man blir fort lei av tror jeg. [Går og skrur av]

Øyvind:          Ja, men de er flinke til å begynne med.

Astrid:            Ja [Ler], det var godt sagt.

Anders:           Kan du ikke sette på Cardigans, hvis du skal høre på noe?

Astrid:            Cardigans!? Det var en kjempegod ide! [Finner frem og setter på]

Øyvind:          Når reiser du hjem, Astrid?

Astrid:            Når jeg reiser hjem… jeg reiser hjem… jeg vet ikke, etter eksamen en gang. Når reiser du hjem?

Øyvind:          Lenge til. Jeg har ikke bestemt meg ennå. Men jeg tenkte vi måtte ha oss en liten fest.

Astrid:            Åja! Det var en kjempegod ide!

Øyvind:          Ja, var det ikke vel?

Astrid:            Vi har tenkt på det vi også. Steinar ringte meg i dag, og lurte på eksamensfesten.

Øyvind:          Ja, dere skal vel ha eksamensfest. Men det blir vel samme dag som eksamen, gjør det ikke det?

Astrid:            Jo, jeg tror det. Vi ble ikke enige om noe.

Øyvind:          Jeg tenkte helgen etterpå.

Astrid:            Da har jeg kanskje reist hjem. Jeg lengter hjem nå.

Øyvind:          Det hadde vært kjekt å få med seg en fest først, hadde det ikke det?

Astrid:            Jo, veldig. Kan ikke du ringe meg, så kan vi snakke om det, når vi har tenkt litt på det. Det er så koselig når noen ringer. Steinar ringer ofte. Han ringte meg i dag.

Øyvind:          Jeg liker ikke å ringe uten at det er noe spesielt.

Anders:           Det er en jentegreie det der.

Astrid:            Det er det ikke.

Anders:           Det er det så men.

Øyvind:          Men jeg skal bli flinkere til å ringe.

Astrid:            Du trenger ikke. [Øyvind smiler]

Anders:           Vet du, Øyvind, hvordan man kobler seg opp til mailinglister på mobiltelefon?

Øyvind:          Nei, jeg har ikke mobiltelefon.

Anders:           Har du ikke mobiltelefon?

Øyvind:          Nei, jeg har ikke bruk for det.

Anders:           Jeg trodde alle hadde mobiltelefon.

Astrid:            Øyvind er litt spesiell. [Øyvind smiler]

Anders:           Hvorfor har du ikke mobiltelefon?

Øyvind:          Jeg klarer meg med den vanlige telefonen.

Anders:           Men når du er ute da?

Øyvind:          Nei, da… det er ikke så farlig, jeg får ikke så mange telefoner.

Anders:           Jaja.

Astrid:            Det er fordi du ikke ringer så mye selv.

Øyvind:          Men jeg trenger ikke så mange telefoner.

Astrid:            Neinei.

Anders:           Det er jævla praktisk, også hvis du plutselig kommer på noe og må ringe til noen. Så har du alltid telefonen der.

Øyvind:          Det er ikke ofte jeg har vært i en slik situasjon. Jeg har aldri savnet mobiltelefon.

Anders:           Du hadde visst hva jeg mente hvis du hadde hatt en telefon selv.

Astrid:            Begynner ikke Friends snart.

Anders:           Var det ikke halv elleve da?

Astrid:            Hvor mye er klokken nå?

Anders:           Kvart over ti.

Astrid:            Et kvarter igjen da. [Kort pause] Ville du ha te, Øyvind? [Gjør seg klar til å reise seg]

Øyvind:          Ja, hvis dere hadde noe…

Astrid:            Selvfølgelig har vi, vi har mange sorter. [Løper ned] Hvilken vil du ha?

Øyvind:          [Roper etter] Samme det.

Astrid:            [Roper] Jeg spør deg når vannet er ferdig!

Øyvind:          Gjør det du?

Anders:           Kvinnfolk.

Øyvind:          [Smiler, vrir seg] Jo…

Anders:           De er så masete. Men vi liker dem.

Øyvind:          [Smiler, ukomfortabel] Joda

Anders:           Hvordan går det forresten med deg og damene?

Øyvind:          Det går greit.

Anders:           Er det noe på gang?

Øyvind:          Næ

Anders:           Drev ikke du på med hun der… hva var det hun het?

Øyvind:          Det ble ikke noe av.

Anders:           Hilde, var det, det?

Øyvind:          Heidi.

Anders:           Heidi var det ja.

Øyvind:          Det er ikke mer det, nå.

Anders:           Hva skjedde?

Øyvind:          Det skjedde ingenting, det ble aldri noe.

Anders:           Hvorfor ikke?

Øyvind:          Næ, hun fant en annen.

Anders:           Helvete. [Kjekt] Sånn går det.

Øyvind:          Ja.

Anders:           Tenk på meg da, som må bo med to stykker, helvete! [Ler] Men nå da, hvordan står du nå?

Øyvind:          Med damene?

Anders:           Ja

Øyvind:          Nei, jeg har ikke noe på gang.

Anders:           Du er fri og frank?

Øyvind:          Jeg er fri og frank.

Anders:           Vi liker det! [Slår »give me five» med Øyvind]

Det er det beste. Gjøre som du vil.

[Astrid kommer opp med et utvalg teposer]

Astrid:            Her har vi, vi har tre sorter, solbær, secret garden og den der, det er en te med røde bær, jeg vet ikke helt hva den heter, du kan velge selv, vi har andre også, men jeg gadd ikke ta med alle. [Øyvind nikker] Vannet står nede. Det koker ikke ennå, men det koker sikkert snart.

Øyvind:          Vi har god tid.

Astrid:            Ja, Friends begynner ikke før om ti minutter.

Anders:           [Zapper] Der er ingenting på kanalene.

Astrid:            Det var så fint at du ville komme i dag, Øyvind.

Øyvind:          Det var bare hyggelig.

Astrid:            Beklager at vi ikke hadde pizza, men jeg… vi pleier alltid ha pizza.

Øyvind:          Jeg hadde spist middag. Det passer bra med te.

Astrid:            Jeg har lyst på te jeg også. Har du lyst på te, Anders? Jeg tok med kopp til deg også.

Anders:           Jeg tar gjerne en kopp te.

Astrid:            Jeg lurer på om Marit kommer. Hun sa hun kanskje skulle komme. Jeg tviler på om hun kommer.

Øyvind:          Hvordan går det med henne?

Astrid:            Fint, hun leser til eksamen hun også. Hun skal ha fryktelig mange eksamener, men de er ikke så store. Det er lenge til hun skal ha dem også, men hun har begynt å lese allerede.

Øyvind:          Det er en stund siden jeg så henne.

Astrid:            Ja, jeg snakket med henne i dag. Hun sa hun kanskje skulle komme.

Anders:           Men Ingvild og Geir, kommer de?

Astrid:            Nei, de kommer helt sikkert ikke. De har blitt så isolert etter at de ble sammen. De holder seg mye for seg selv.

Øyvind:          Ja, dem er det lenge siden jeg har sett.

Astrid:            Men de går ut fortsatt, bare ikke så ofte.

Øyvind:          Det er koselig at de ble sammen.

Astrid:            Ja, og så, så overraskende! Jeg ante ingenting før det var skjedd.

Øyvind:          Sånn er det alltid for meg.

Astrid:            Hva mener du?

Anders:           Det skjer fort når det først skjer. [Astrid ler]

Øyvind:          Jeg får aldri med meg hva som foregår.

Astrid:           [Ler] Nå må jeg se om tevannet koker. [Går]

Anders:           Men du har ingenting på gang?

Øyvind:          Ingenting for øyeblikket.

Anders:           Jaja, det dukker nok opp noe,

Øyvind:          Det gjør nok det.

Anders:           Hvor står du egentlig i det spørsmålet?

Øyvind:          Hm?

Anders:           Satser du må kjærester, eller satser du på one night stand?

Øyvind:          Jeg vet ikke, jeg har ikke tenkt så mye på det.

Anders:           Ikke tenkt på det!?

Øyvind:          Jeg har tenkt litt, men ikke…

Anders:           Du må bestemme deg for hva du vil. Ellers blir det ingenting,

[Astrid kommer gående]

Øyvind:          Jeg har tradisjonelt vært på jakt etter kjæreste, men nå vet jeg ikke lenger.

Astrid:            Hva er det, dere snakker om.

Anders:           Om damer [Ler], selvfølgelig.

Astrid:            Menn altså. Se her Øyvind, velg en pose nå, så skal jeg helle i for deg. [Øyvind velger pose. Astrid heller.] Hvilken pose vil du ha, Anders? [Anders tar en annen pose, Astrid heller.] Så tar jeg den siste. [Hun gjør det, og heller til seg selv]

Anders:           Denne teen var jævla god.

Astrid:            Ja, hvilken var det du tok? Ja, den er kjempegod.

Øyvind:          Bra te.

Astrid:            Synes du det? Bare drikk.

Begynner det snart.

Anders:           Det er bare reklamen igjen nå.

Astrid:            Skal vi skru opp lyden? [Hun gjør det]

Anders:           Denne reklamen for Phillips er jævla bra. Følg med nå hvordan produktet blir presentert, se! Det er så jævla bra. Og så kommer damen! Fy faen! Hun gjør reklamen verdt å følge med i. Og det hele er over på et halvt minutt. Amerikanerne er jævla bra på reklame. De treffer målgruppen så sinnsykt.

[Astrid ler av avslutningen på reklamesnuttene]

Astrid:            Nå begynner det! Snart.

Vi må bare se trailerne først.

Anders:           TV2 må ramme inn reklamen for andre merker, men reklamen for seg selv kan de sende når som helst. Det er derfor de gjør det.

Astrid:            [Om en programleder som reklamerer for sitt program] Hun der liker jeg ikke.

[Om en film] Har du sett den filmen Anders?

Anders:           Jeg tror det.

Astrid:            Var den bra?

Anders:           Jeg husker ikke.

Astrid:            [Til Øyvind] Har du lyst på mer te?

Øyvind:          Jeg har ikke drukket opp.

Astrid:            Bare si fra hvis du vil ha mer. Jeg kan koke mer vann også.

Øyvind:          Takk skal du ha.

Astrid:            Bruker du sukker i teen!

Øyvind:          Nei, jeg pleier ikke ha det.

Astrid:            Jeg glemte å spørre. Beklager, vi bruker ikke sukker i teen her hos oss, og da er det så vanskelig å huske at andre kanskje gjør det.

Øyvind:          Jeg gjør ikke det.

Astrid:            Jeg er så lei meg.

Øyvind:          Det er en ganske pussig episode da jeg sluttet å bruke sukker…

Astrid:            Nå begynner det!

Anders:           Wha-o [Skrur opp lyden. Astrid og Anders danser til intromelodien. Astrid ler og kommenterer karakterene, Anders har også utrop]

Astrid:            Denne episoden har jeg ikke sett.

Anders:           Selvfølgelig, det er helt nye episoder.

Astrid:            Ja, men jeg er lei av å se episoder i reprise.

[De ser. Astrid er den første som ler. Anders ler rett etterpå. Astrid ser bort på Anders, så på Øyvind. Øyvind smiler. De sitter. Anders lener seg frem, smiler forventningsfullt. Kaster seg tilbake og ler kort. Astrid rister på hodet. Øyvind ser på Astrid. Astrid ser på TV. Øyvind ser på Anders, Anders ser på Astrid før han ser på TV. Øyvind ser i taket før han ser på TV. Astrid ler litt, så ler hun sterkere. Da ler Anders også. Øyvind smiler, Anders ser på ham og han humrer. Astrid ser på ham og han på henne. Hun ser på TV igjen. Astrid puster og ser seg litt rundt. Anders slapper også av et kort øyeblikk, så følger de med igjen.

                        Astrid bygger seg opp til et voldsomt latteranfall.

                        Øyvind forsyner seg med mer te.

Anders sitter frem og tilbake i stolen, rister på hodet av og til, kikker bort på de andre, ler. Astrid sitter nokså stille, ler oftest av de tre, tar seg til hodet av og til og sier nei. Øyvind sitter helt stille, smiler når noen ser på ham. Dette varer lenge.

Programmet slutter]

Anders:           Jævla kult.

Astrid:            Det var en bra episode.

Anders:           De er alltid bra.

Astrid:            Ja, denne var ikke spesielt bra.

Anders:           Akkurat som vanlig.

Astrid:            Hva er det som kommer nå? [Ser i programbladet] Ingenting. [Øyvind sitter der]

Anders:           Sjekk de andre kanalene. [Astrid sjekker. Øyvind tar en slurk av teen]

Astrid:            Det er debattprogram på NRK.

Anders:           Herregud!.. Vi skulle leid film. Jeg har jævla lyst til å se film nå.

Astrid:            Skal vi leie én?

Anders:           Det er så jævla langt å gå.

Astrid:            Ja, vi skulle gått tidligere.

Anders:           Det var du som ikke ville.

Astrid:            Ja, men da trodde jeg at jeg skulle bli sliten. Nå er jeg opplagt.

Anders:           Du blir alltid opplagt av Friends.

Astrid:            Ja, jeg vet det. Det er yndlingsserien min.

Øyvind:          Jeg lurer på om jeg skal komme meg hjem.

Astrid:            Skal du hjem allerede?

Øyvind:          Ja, jeg må opp i morgen.

Astrid:            Det må jeg også. Å, som jeg gruer meg. [Anders setter på musikk] Hva er det du setter på?

Anders:           Sovemusikk. D’sound.

Astrid:            Og jeg som var så våken [Ler]

Anders:           Det blir ikke mer av denne dagen her.

Astrid:            Hvor mye er klokken?

Anders:           Halv tolv.

Astrid:            Det er for tidlig å legge seg.

Anders:           Fy faen så deilig det hadde vært å ha en film her.

Astrid:            Det er for sent å leie.

Anders:           Det er ikke for sent. Men vi har ikke lyst.

Astrid:            Vi gidder ikke. [Ler]

Øyvind:          [Reiser seg] Jeg tror jeg må gå.

Astrid:            Nei, vent litt til.

Øyvind:          Nei, nå må jeg gå.

Astrid:            Det var dumt. Det hadde vært kjekt om du kunne vært her litt til.

Øyvind:          Ja, men jeg må komme meg hjem.

Astrid:            Må du det?

Øyvind:          [Går, hilser til Anders, Astrid følger ham ut.]

Astrid:            Det var kjempekjekt du kom, ringer du meg i morgen, eller en av dagene?

Øyvind:          Vi snakkes i hvert fall.

Astrid:            Ja, det gjør vi. Ha det bra da, Øyvind.

Øyvind:          Ha det.

Astrid:            Ha det.

[ Anders legger seg tilbake i stolen og lukker igjen øynene et øyeblikk. Astrid kommer tilbake.]

*

Fortsettelsen, del 4, er her.

Reklamer

Ingenting, av Eivind Salen – del 2

Her kommer del 2 av teaterstykket mitt, Ingenting. Det er et teaterstykke som absolutt har sine mangler, men det er blant de første jeg skrev, en feil mens jeg lærte hvordan det skulle gjøres. Meningen var å vise hvordan våre liv «er ingenting», ved å vise en vanlig samtale en vanlig kveld i en studenthybel. Tja, det er for eksempel mye å forvente at den som kan være tilbøyelige til å mene at et slikt liv «er ingenting» skal holde ut å se et så langt stykke bekrefte noe de visste fra før. Det er selvsagt også et ganske stort problem å skrive et teaterstykke helt uten plott og driv i handlingen – og la det være poenget. Liksom for å vise noe.

Her er del 2. Del 1 finner dere her.

*

Ingenting

Et teaterstykke av Eivind Salen

Med:               Astrid             Student

Anders                        Frilancejournalist

Øyvind           Student

I tillegg kommer stemmen til Espen

Astrid, Anders, Espen og Karen bor i bokollektiv.

*

Anders:           Hvem var det?

Astrid:            Det var til Espen.

Anders:           Hva er det han driver med?

Astrid:            Jeg vet ikke.

Anders:           Han har vært litt utenfor i det siste.

Astrid:            Synes du det?

Anders:           Ja det synes jeg. Har ikke du merket det?

Astrid:            Nei, det har jeg ikke merket.

Anders:           Jeg synes det.

Astrid:            Han har ikke vasket.

Anders:           Har telefonregningen kommet forresten.

Astrid:            Nei, den har ikke kommet ennå. Den kommer ikke før om lenge tror jeg.

Anders:           Det var bra, for jeg tror jeg får en jævla dyr regning denne gang.

Astrid:            Du må ikke ringe så mye til mobil, det blir dyrt.

Anders:           Jeg må det. Vennene mine er travelt opptatt. Jeg må ringe mobil for å få tak i dem.

Astrid:            Jeg lurer på om jeg skal ringe Øyvind og invitere ham bort hit.

Anders:           Øyvind har ikke mobiltelefon?

Astrid:            Nei, hvordan det?

Anders:           Jeg bare lurte.

Astrid:            Jeg må se om det har kommet inn noen tekstmeldinger. [Hun gårAnders blir sittende å se TV. Hun kommer tilbake]

Anders:           Var det noen?

Astrid:            Nei. Jeg må se å finne ut av hvordan man sender email til mobiltelefon.

Anders:           Det er lett.

Astrid:            Er det, det?

Anders:           Ja, det er bare å sende rett bort. Det finnes en side på nettet som ordner det for deg.

Astrid:            Hvor ligger den siden?

Anders:           Du skal få adressen av meg.

Astrid:            For mange av vennene mine har email

Anders:           Har ikke alle studenter tilgang til nettet?

Astrid:            Ikke alle.

Anders:           Det er jævla dårlig.

Astrid:            Jeg har ikke sjekket emailen min på mange dager.

Anders:           Enhver arbeidsplass burde tilby gratis internettilgang til alle ansatte.

Astrid:            Tirsdag sjekket jeg den.

Anders:           Inkludert universitetet. Det ligger jævla mye informasjon der ute.

Astrid:            Nei, mandag var det.

Anders:           Nettet kommer bare til å bli større og større.

Astrid:            Eller var det onsdag?

Anders:           Snart kommer alle til å være tilkoblet, døgnet rundt.

Astrid:            Uansett var det ingen mail.

Anders:           Alt kommer til å foregå på nettet.

Astrid:            Eller ingen spennende mail.

Anders:           Du må være med på utviklingen.

Astrid:            Hvorfor er det aldri noen spennende mail til meg?

Anders:           Er Jeopardy slutt allerede?

Astrid:            Ja, klokken er halv åtte. Skulle ikke Karen komme hjem? Nei, hun skulle på møte.

Anders:           Fy faen så mye bedre amerikanerne er til å lage reklame enn oss.

Astrid:            Jeg synes mange av de norske reklamene er morsomme jeg.

Anders:           Men selger de produkter? Nei.

Astrid:            Espen!

Espen:             [Fra ute] Ja?

Astrid:            Jeg skulle bare sjekke om du var hjemme.

Anders:           Hvorfor sitter han ikke her med oss?

Astrid:            Nå er det lenge siden jeg har hatt middag.

Anders:           Du hadde middag i går.

Astrid:            [Ler] Ja, det hadde jeg. Men det var bare rester.

Anders:           Det var varmt.

Astrid:            Ja, jeg hadde middag i går. Men jeg vil gjerne ha middag hver dag.

Anders:           Da skulle du ikke spist de brødskivene.

Astrid:            Men jeg var så sulten. Kanskje jeg skulle  invitere Øyvind bort hit, så kan vi dele en pizza eller noe.

Anders:           [Ertende, flørtende] Inviterer du Øyvind på middag?

Astrid:            Ikke vær dum. [Anders ler ertende og flørtene] Det er ikke noe mellom Øyvind og meg, det er bare tull! Vi har vært venner for lenge, vi kjenner hverandre for godt.

Anders:           Du ville vært interessert, ville du ikke?

Astrid:            Akkurat nå så ville jeg kanskje det. Men det er fordi jeg ikke har noe liv. I lengden ville det ikke være lurt. Det ville ikke fungert. Jeg har brent meg for mye på det der. [Anders skifter kanal, flere ganger]

Anders:           Faen. Det er ingenting. Gi meg det programmet. [Astrid gir ham det] Vi skulle hatt parabol, nå kommer Clerks på kanal+.

Astrid:            Jeg er glad vi ikke har parbol.

Anders:           Kanal pluss er jævla tidlig ute med filmene. De folkene har peiling.

Astrid:            Hva slags film er Clerks igjen?

Anders:           Det er en jævla kul film. Det er en guttefilm.

Astrid:            Har du sett den?

Anders:           Flere ganger. [De sitter litt] Kanskje vi skulle leie en film? Jeg fikk lyst til å se film.

Astrid:            Det begynner bra serier på TV senere.

Anders:           Ja, men etterpå.

Astrid:            Jeg har ikke tid. Jeg skal tidlig opp i morgen.

Anders:           Skal du lese?

Astrid:            Ja, jeg må lese. Om tre uker er det eksamen. Herregud! Jeg ligger dårlig an.

Anders:           Er det greit jeg setter på noe musikk.

Astrid:            Ja, men ikke noe bråkete.

Anders:           Nei, jeg har en jævla avslappende plate her. Bare vent litt, du kommer til å like den.

Astrid:            Du har mange nye plater.

Anders:           De er ikke nye. Flere av dem er gamle. Noen av dem låner jeg.

Astrid:            Av hvem?

Anders:           Av flere. Vi byttlåner. Så tar vi opp på minidisk. CD er jævla dyrt.

Astrid:            Jeg kunne tenke meg den nyeste til… hva er det de heter igjen? De som synger  »Kiss me»? Den sangen er så søt.

Anders:           Du trenger ikke kjøpe hele platen, du kan bare ta opp sangen på minidisk.

Astrid:            Vet du hva de heter de som synger den?

Anders:           Ja, jeg vet det, men jeg kommer ikke på det.

Astrid:            Jeg lurer på om jeg skal kjøpe meg minidisk.

Anders:           Det bør du. [Setter på musikken] Bra, ikke sant? [Astrid skrur ned lyden på TV]

Astrid:            Jeg må få meg jobb.

Anders:           Det er D’Sound. Norges beste band, uten tvil. De har jævla proffe folk bak seg.

Astrid:            Jeg kan stå to kvelder i uke i en butikk, det hadde passet meg bra. Ikke mer. Eller kanskje jeg kan bli støttekontakt eller noe sånt? De trenger alltid folk.

Anders:           Det hadde vært jævla kult å være produsent. Da er du konge.

Astrid:            Det hadde vært godt med litt penger ekstra.

Anders:           Vet du? Folk tror det er artistene som lager musikken. Det er det ikke, ikke i våre dager, det er produsenten som gjør alt.

Astrid:            Men jeg har ikke tid.

Anders:           Artistene har bare et lite utkast, noen forslag til hvordan det skal være. Det er produsenten som gjør resten.

Astrid:            Forresten, neste semester er det ikke eksamen. Da passer det godt.  [Anders viser hvordan han hadde gjort som produsent] Du drømmer Anders.

Anders:           Jeg vet det. Men det er kult.

Astrid:            Nå går jeg og ringer Øyvind. [Hun ringer Marit] Hei Marit, det er Astrid. Hvordan går det? Har du!? Å, jeg misunner deg! Jeg skal gå på kafé en dag jeg også, jeg savner så fælt å gå på kafé, jeg har ikke vært på kafé på mange dager! Neste semester skal vi to gå ofte på kafe, det gleder jeg meg til. Da har jeg ikke eksamen. Hvordan går det med eksamenslesningen din? Dere har så mange eksamener dere, det er ikke så lett å holde oversikten. Hvorfor har dere eksamen så sent på året? Nei. Jeg skal ha eksamen om tre uker, jeg synes det er sent. Men forresten så er det bra også, så får jeg mer tid å lese. Jeg trenger den tiden, jeg er virkelig ute å kjøre. Men hvis den hadde vært senere så hadde jeg sikkert begynt å lese senere også, skjønner du hva jeg mener? Nei, jeg tror jeg skal være hjemme å slappe av. Ja, jeg skal være hjemme å se TV. Kan ikke du komme bort hit? Det hadde vært koselig. Nei, jeg tror ikke jeg orker. Ja, jeg kunne kommet bort, men det blir så mye mas. Så må jeg gå hjem igjen alene, i mørket, og det er så lang vei. Da blir jeg så lei meg. Men du kan komme bort hit [Ler]. Ja, jeg er nok litt melankolsk av meg.

Anders:           Kan du være stille? Nå begynner <program>. [Anders skrur opp lyden]

Astrid:            [Ser fort bort på Anders, snakker videre] Så blir jeg sliten også. Jeg tror det er best vi er hver for oss jeg. Så kan vi gå ut i helgen. Skal du ut i helgen? [Anders skrur opp lyden på TV, skrur av CD. Astrid snakker til ham] Kan du skru ned? Jeg står i telefonen.

Anders:           Kan du ikke ta telefonen nede?

Astrid:            Men nå står jeg her.

Anders:           Det er <Program>, det er viktig å få med seg.

Astrid:            [Trekker ledningen så langt unna hun kan] Skulle ønske vi hadde lenger ledning.

Anders:           Det var trådløs vi skulle hatt.

Astrid:            Å, trådløs! Det hadde vært helt vidunderlig. Så kunne vi gått rundt i hele huset og snakket i telefonen. Vi kunne snakke i telefonen mens vi laget mat og vasket tøy også. Vi trengte ikke blitt avbrutt av noen ting. [Til Marit] Har ikke du også lyst på trådløs telefon? Det hadde vært vidunderlig, ikke sant? Da kunne vi snakket mye da. [Ler] Nei, vi ville ikke stoppet å snakke. Når vi skulle besøke hverandre, hadde vi bare tatt telefonen med oss. [Til Anders] Hvor langt rekker en slik trådløs telefon, vet du det?

Anders:           Cirka hundre meter, men det går fort fremover. Snart er det ingen grenser.

Astrid:            Da skulle vi snakket mye.

Anders:           Det er senderen som er problemet, den er ikke sterk nok. Og så er det problemer med stråling. Det er jævla mye stråling i telefoner. Spesielt i mobiltelefoner.

Astrid:            [Til Marit] Det er ingen jeg snakker så mye i telefonen med som med deg.

Anders:           Men du kan løse problemet med øretelefoner. Det må du ha.

Astrid:            Det er fordi vi er gode venner tror jeg, vi forstår hverandre. Men det har vi ikke alltid gjort. [Ler] Husker du da vi traff hverandre første gang? Da kranglet vi. Det er lenge siden vi har kranglet nå. Det er jeg glad for. Det er kjempekjekt å være venn med deg. [Anders går] Nå gikk Anders. Han kunne skrudd ned lyden før han gikk synes jeg. [Hun skrur ned lyden] Ser du på TV nå? Vi ser på TV2. Hvor er Ragnhild hen? Er hun hjemme? Du må hilse. Ja, jeg skal hilse til alle. Skal vi legge på? Nei, jeg føler heller ingen trang til å legge på. Jeg har ingenting å gjøre. Ja, når Friends kommer har vi noe å gjøre. [Ler] Det er livene våre. Jeg lurer på om jeg skal ringe Øyvind. Be ham komme over. Jeg synes også han er koselig. Du må bare stikke innom du også hvis du har lyst. Vi sitter her vi. Det er jeg og Anders som er hjemme. Espen er forresten kanskje også hjemme. Jeg vet ikke. Han sitter nede på rommet sitt i så fall. [Hun roper] Espen! [Han svarer] Ja, han er hjemme. Karen tror jeg er på møte. Ja, hun er opptatt. Jeg fatter ikke at hun orker. Hun jobber jo også ved siden av, og så skal hun ha eksamen på toppen av alt. »Du trenger en ferie,» sier jeg til henne. Jeg trenger ferie jeg også. Det er lenge siden jeg har vært i utlandet. Jeg lengter etter fint vær. Ja, din heldiggris, jeg vet det. Den turen misunner jeg deg. Neste år kan vi to reise på ferie. Jeg har lyst til å reise mens det ennå er vinter, men det er så dyrt. Jeg må få meg jobb. Å, det er så mye! Jaja, jeg tror jeg må legge på. Jeg har noe tøy jeg må vaske. Nei, den maskinen venter jeg med til i morgen. Jeg har så lite klær om dagene. Har du? Var den fin? Den gleder jeg meg til å se. [Anders kommer inn, skrur opp lyden til nyhetene]

Anders:           Kan du være stille nå? Jeg må se nyhetene.

Astrid:            Begynner nyhetene allerede? Da haster det å ringe Øyvind. Jeg vil gjerne ha ham hit bort i kveld.

Anders:           [Om nyhetene] Satan.

Astrid:            Ha det bra da, vi snakkes. Jeg ringer deg. Ha det. [Går bort i sofaen] Har det skjedd noe?

Anders:           Hm?

Astrid:            Har det skjedd noe på nyhetene?

Anders:           Ikke noe spesielt.

[De ser. Telefonen ringer. Astrid tar den]

Astrid:            Hei, det er Astrid. Hei! Ja, han sitter her. Skal du snakke med ham?

Anders:           Er det til meg? [Tar telefonen] Hallo. Hei. Ja, jeg vet det. Bare vent, så skal jeg ta telefonen nede. [Astrid blir sittende en kort stund, før hun trykker på kanalene. Så legger hun seg ned. Anders kommer tilbake]

Astrid:            Hva var det?

Anders:           Det var ingenting.

Astrid:            Hvorfor måtte du ta telefonen nede da?

Anders:           Nei, det var ingenting.

Astrid:            Var det, det med den anmeldelsen?

Anders:           Ja. [Hissig] Jeg fikk faen ikke tid til å skrive den! Jeg fatter ikke hva de klager for! De store gutta går på mange konserter og arrangementer uten å skrive et ord, bare for å holde seg orientert. Helvete. [Astrid går til telefonen] Jeg hadde begynt på den, den var nesten ferdig, så var det deadline. Det er faen ingen vits i å ha konsertomtale hvis den ikke er fersk!

Astrid:            Hei Øyvind, det er Astrid. Så fint at du var hjemme. Skulle du? Men da kan du komme bort hit i stedet. Vi skal se på Friends. Bare Anders og meg. Og deg hvis du kommer. Marit kommer kanskje også. Nei, jeg tviler på om de kommer. Kommer du? Ja, men det er fint. Da venter vi på deg. Ha det bra, så snakkes vi. [Til Anders] Blir det problem for deg å få gratisbilletter nå?

Anders:           Nei da, de vil bare skremme meg litt.

Astrid:            Skremmer de deg da?

Anders:           Nei, de gjør ikke det. Men de må si i fra. Det skjønner jeg godt. Selv om jeg er jævla uenig med dem.

Astrid:            Har vi pizza? Jeg lurer på om jeg skal ringe bort til Øyvind og spørre om han har lyst på pizza? Kanskje han har pizza? Jeg ringer. Har vi pizza? [Hun ringer] Hei Øyvind, det er Astrid igjen. Jeg lurte bare på om du har lyst på en pizza? For jeg har ikke spist middag i dag, og en hel pizza er litt for mye for meg.

Anders:           Du kan dele den, og legge halvparten i frysen.

Astrid:            Da setter jeg på ovnen med en gang. Det var bare det. Ha det bra da, Øyvind. Så ses vi. [Legger på] Har vi pizza? Jeg burde kanskje be ham kjøpe en på veien? Jeg går og sjekker. [Går. Anders zapper kanal. Astrid kommer tilbake] Vi hadde ikke. [Venter] Jeg ringer ham. [Ringer. Legger på.] Han var ikke hjemme. Han har sikkert gått. [Setter seg] Leide du den filmen?

Anders:           Nei, du ville jo ikke.

Astrid:            Nei, jeg lurte bare.

[De sitter stille lenge.]

Jeg synes vi har fått det så koselig her. [Anders ser på henne, Astrid ser seg rundt i rommet. Astrid ser på Anders. Anders ser vekk]

Med lysene og blomstene og alt.

Anders:           Jo, det er fint.

Astrid:            Jeg tror ikke det hadde vært så fint her om det bare hadde bodd gutter her.

Anders:           Det hadde vært annerledes.

Astrid:            Det er Karen og jeg som har stått for mesteparten av pyntingen. [Kort pause]

Kanskje vi skulle tenne flere stearinlys. [Hun gjør det.] Sånn, nå ble det koselig. [Hun setter seg igjen]

Anders:           [Ser på TV]  Dette er faen ikke noen nyhet å sende. [Pause]

Astrid:            Synes du det er varmt her?

Anders:           Det er fint.

Astrid:            Skal jeg skru på ovnen?

Anders:           Er den ikke på?

Astrid:            Jeg vet ikke. Jeg skal se. [Hun går og ser]. Den står på tre. Kanskje jeg skal sette den opp på fire?

Anders:           Samme for meg.

Astrid:            Jeg lar den stå på tre. [Pause]

Kommer ikke Øyvind snart? [Pause Hun går til vinduet]

Anders:           Han kommer nok.

Astrid:            [Ser i vinduet] Jeg ser ham ikke.

Anders:           Han er på vei.

Astrid:            [Står. Setter seg igjen. Ser på TV] Hva er dette?

Anders:           Vet ikke.

Astrid:            Hm. [Pause]

Anders:           Jeg hater sport.

Astrid:            Jeg også. Eller noen sporter liker jeg.

Anders:           Jeg også liker noen, men de er ikke kjekke å se på.

Astrid:            Jeg også! Jeg har det på akkurat samme måten! Jeg liker å drive med sport, men ikke å se på. Bortsett fra noen ganger.

Anders:           Å se på er kjedelig, da er du ikke med.

Astrid:            Det kan være spennende også, for eksempel når…

[Det ringer på.]

*

Fortsettelsen i del 3 finner dere her.

Ingenting, av Eivind Salen – del 1

Fremover nå skal jeg poste mine første forsøk på å skrive dramatikk. På slutten av 90-tallet var jeg aktiv i studentteateret Immaturus og i to egne teatergrupper, og hadde ambisjoner om å få skrevet noe jeg kunne få oppført på scenen. Ambisjonene ble oppfylt, men de først forsøkene var mislykkede. Det er disse jeg poster her. Det første er Ingenting, det mest ukjente av dem alle. De øvrige ble i det minste vist frem til noen, og de endte vel også opp med å få en rollebesetning, om enn de aldri ble oppført. Så da blir de i stedet publisert her på bloggen, mange år etter.

Jeg ser stykket hadde noen kritiske kommentarer fra meg selv, jeg lar dem stå for moro skyld. Selv den gang syntes jeg ikke at jeg fikk det til.

* * *

Ingenting

Et teaterstykke av Eivind Salen

Med:               Astrid             Student

Anders                        Frilancejournalist

Øyvind           Student

I tillegg kommer stemmen til Espen

Astrid, Anders, Espen og Karen bor i bokollektiv.

Om bandnavn og TV-program

Anders spiller moderne, tidsriktig musikk. Her i teksten står Chemical Brothers og D’Sound, men de vil ikke være på topp når stykket spilles. Anders skal være forut, så bandet kan være et annet. Det er måten han snakker på som skal være lik. Det samme gjelder TV-program, og musikken til Astrid. 

Tekniske løsninger

Det kan også være problematisk med bakgrunnsstøy så store deler av stykket. Derfor kan musikken være fiktiv. Det samme gjelder TV. Enten kan det være lyder, eller kan det være ingenting. Men det må ikke spilles musikk eller lyder som publikum merker og ikke aktørene.

 

Sceneinnredning

Det er en flott innredet leilighet. Det ser koselig ut. Sofa og to lenestoler. Salongbord. Hyller og skap med blomster og stearinlys og pynt.

            Praktisk er TV-apparatet er  plassert slik at skuespillerne må se mot publikum for å se TV. Stereoanlegget er plassert mellom stolen Anders sitter i, og sofaen. Utgang ved Astrid sin side. Vindu og ovn ved Andreas sin. Telefonen er plassert hvor som helst.

 

Stykket

Astrid snakker i telefonen. Anders er opptatt med mobiltelefonen sin. Han sitter i lenestol. Stykket begynner.

Astrid:            Ha det.

Legger på.

Anders:           Hvem var det?

Astrid:            Det var Steinar.

Anders:           Åja. Hvordan går det med ham.

Astrid setter seg i lenestol, på motsatt ende av salongbordet.

Astrid:            Fint. Jeg er kjempeglad i Steinar. Det er så koselig når han ringer.

Anders:           Ja, det er det.

Astrid:            Hva er det du holder på med?

Anders:           Jeg holder på å programmere mobiltelefonen min. Jeg har hørt det skal gå an å

lage en slags mailinglist med den.

Astrid:            Åja, sånn at du kan sende beskjeder til mange på en gang?

Anders:           Ja, det også, men helst sånn at andre kan sende beskjeder til meg. Jeg vet det

skal finnes en sånn liste for Natt og Dag. Der vi får beskjed om hva som foregår.

Astrid:            Det var lurt.

Anders:           Jævla lurt. Når det dukker opp et arrangement, får vi som er med på listen beskjed på mobilen. Så slipper vi å gå glipp av noe.

Astrid:                        Ja, du må jo holde deg oppdatert, du som skal bli frilancejournalist.

Anders:           Jeg må det, vet du. Men jeg får det ikke til.

[Pause]

Hvorfor har vi ikke noe musikk her? [Finner musikk]

Astrid:            Den er bra.

Anders:           Jævla bra. Det er Chemical Brothers. De er geniale. Hør rytmene.

Astrid:            Mm.

Anders:           Og de har faen meg ikke mer enn én eneste tekstlinje! Som de gjentar hele tiden. Det er så genialt.

Astrid:            Jeg lurer på om jeg skal ringe Øyvind, og invitere ham bort hit.

Anders:           Hør denne sekvensen her! Nå begynner trommemaskinene. Hører du den ørlille forskjellen i lyden? Det er jævla bra produsert.

Astrid:            Å, jeg er så lei av å lese. Jeg gleder meg til eksamen er over.

[Anders tar mobiltelefonen igjen, forsøker en kort stund å trykke på den, legger den fra seg.]

Anders:           Jeg får det ikke til.

Astrid:            Kanskje det ikke går med den telefonen.

Anders:           Selvfølgelig går det. Jeg vet bare ikke hvordan.

Astrid:            Har du ikke bruksanvisningen:

Anders:           Jo, jeg har den et sted.

Astrid:            Jeg gleder meg til i kveld, da er det TV.

[Anders går for å skifte CD.]

Anders:           Nå skal du få høre noe skikkelig bra.

Astrid:            Vet du når Karen kommer hjem

Anders:           Jeg vet ikke. Hør nå, det begynner rolig.

Astrid:            Hun kommer sikkert hjem klokken syv.

Anders:           Hør hvordan det bygger seg opp. Det er jævla kjedelig foreløpig, ikke sant?

Astrid:            Hvis hun ikke jobber overtid.

Anders:           Nå begynner det. Disse kommer til å bli jævla store om kort tid. De er allerede store i England.

Astrid:            Men butikken stenger klokken syv, og så skal hun hjem. Det er ikke langåpent i dag, er det vel?

[Anders digger musikk, legger seg strak ut i sofaen]

Vent litt, skulle ikke hun direkte på et møte etter jobben i dag? Jo, jeg tror det, hun snakket om det. Jeg skjønner ikke at hun orker. Rett på møte, etter en lang dag på jobb. Jeg hadde ikke holdt ut. Jeg er glad det snart er ferie. Jeg trenger virkelig en ferie nå.

Kan du skru ned litt.

Anders:           Ja, selvfølgelig. [Han gjør det]

Likte du det ikke?

Astrid:            Jo da, jeg blir bare litt sliten av sånn høy musikk.

Anders:           Åja. Har du avisen, jeg må se om det går noe bra på TV i dag.

Astrid:            Har vi kjøpt avis i dag da?

Anders:           Har vi ikke det?

Astrid:            Jeg har ikke kjøpt.

Anders:           Vi må abonnere.

Astrid:            Vi har TV-bladet fra forrige uke, det går jo en uke fremover.

[Det tikker inn beskjed på mobiltelefonen. Anders sjekker og smiler]

Astrid:            Hvem er det fra?

[Anders trykker tilbake, godt humør]

Anders:           Det er fra Jan Egil. Han lurer på om jeg er med på mailinglisten. Faen altså, [Skriver] «Nei jeg får det ikke til!!» Han begynner å bli frekk.

Astrid:            Det er lenge siden han har vært her.

Anders:           Han har det travelt. Han gjør det bra. Han slår seg frem som journalist. En dag har vi ham på skjermen, det er jeg sikker på.

Astrid:            Skulle ønske jeg kunne vært på skjermen jeg også.

Anders:           Svar da din satan. [Det svarer] »Det var synd for nå er det mange ting på gang». Faen. Jeg må få det til. Helvete. [Trykker, smiler, rister på hodet] [Skriver] «Hvordan gjør jeg det?»

[Astrid har funnet frem TV-bladet. Blar i det]

Astrid:            Jeg gleder meg til klokken halv elleve. Da er det Friends.

[Det tikker inn beskjed til Anders. Han leser den, reagerer ikke videre].

Anders:           Er det noe på TV i dag? [Han skrur på TV. Ser. Astrid leser først, så ser hun også.]

Astrid:            Den er så dårlig den serien.

Anders:           Men den er jævla profesjonelt laget.

Astrid:            Det er sant.

[Lyder utenfra]

Anders:           Hvem er det?

Astrid:            Det er sikkert Espen som kommer hjem.

Anders:           Kommer han ikke opp. [Astrid sitter litt før hun svarer]

Astrid:            Hæ? Vet ikke.

Anders:           Hva er dette for slags reklame?

Astrid:            Har du ikke sett den?

Anders:           Nei, den har jeg faen ikke sett.

Astrid:            Jeg lurer på om jeg burde ringe Ingvild.

Anders:           Jeg går og lager meg litt mat. Jeg er jævla sulten. [Anders går og lager mat. Astrid blir sittende. Etter en stund begynner hun å trykke på kanalene. Underveis her dør musikken umerkelig ut]

Astrid:            Jeg er glad vi ikke har parabol. Da hadde vi blitt sittende å se TV hele dagen.

[Anders kommer tilbake, med brødskiver]

Anders:           Jeg er ikke enig med deg. Undersøkelser viser at du ser ikke mer TV når du har parabol, du ser bare bedre TV! Det er jævla mange bra kanaler. MTV, Canal+.  Da får du det beste, altså. Men det er så jævla dyrt.

Astrid:            [Ler] Du har ikke råd til det med din lønn.

Anders:           Bare vent litt, så begynner jeg å tjene jævla fete penger.

Astrid:            Vi får se på det.

Anders:           Er det greit jeg setter på litt musikk?

Astrid:            Musikk og TV på en gang?

Anders:           Ja, bare litt sånn lavt i bakgrunnen. Det er ingenting på TV likevel.

Astrid:            Det er i orden. Jeg kan skru av TV også.

Anders:           Nei, for all del, la den stå på.

[Anders setter på musikk. Etter en stund skrur Astrid ned lyden på TV. Anders sitter og spiser, og danser etter musikken]

Astrid:            Å, jeg har ikke noe liv, for tiden. [Anders bare spiser] Jeg må ringe Øyvind.

[Hun tar telefonen, og ringer Ingvild.]

Hei Ingvild, det er Astrid. Hvordan går det? [Anders spiser opp, går ned med tallerkenen. Astrid går og skrur ned musikken] Sier du det? Å, jeg misunner deg. Jeg har ikke noe liv for tiden. (Jeg må få meg kjæreste.) Går det bra med Geir forresten? Han virker så koselig, jeg er veldig glad i Geir. Men jeg hadde ikke trodd at dere skulle bli sammen. Men det er veldig koselig. Ja. Nei, jeg trives godt med å være singel. Jeg har brent meg et par ganger. Ja. [Ler] Nei, det tror jeg ikke. Det er kjekkere å være sammen med noen. Men akkurat nå trenger jeg litt tid for meg selv, tror jeg. Jeg har i hvert fall ikke noe på gang. [Ler voldsomt] Nei, han! Han er bare en flørt, glem ham! [Ler voldsomt] NEI! Nå må vi snakke vanlig, for nå kommer Anders.

Anders:           Hva er det noe på gang?

Astrid:            [Til Anders] Nei da. [Til Ingvild] Nei, jeg sa bare noe til Anders. Han kom nettopp inn. Hva skal dere finne på i kveld da. Det høres koselig ut. Jeg skal bare sitte her og slappe av, jeg. Jeg skal slappe av med TV, i dag er det Friends. Du må bare stikke innom hvis du vil. Jeg lurer på om jeg ringer Øyvind. Jeg skal helt sikkert ikke ut. Jeg skal ut i helgen. I dag skal jeg slappe av. Jeg trenger det. Jeg har vært så sliten i det siste. Nå trenger jeg virkelig ferie. Jeg gleder meg til i sommer. Da skal vi grille. Du og Geir, og jeg. Jeg er sikkert singel da også, [Ler] jeg har jo ikke noe liv [Ler mer].

[Anders skrur opp musikken] Kan du skru ned?

Anders:           Kan du ikke ta telefonen nede? [Han tar på seg høretelefoner, legger seg på sofaen, forsøker å sove]

Astrid:            Menn altså! [Ler] Vet du, jeg tror jeg må legge på, nå jeg. Jeg har noe tøy jeg må vaske, og så må jeg lage meg mat… ja, det var veldig koselig å snakke med deg. Ja, vi sees. [Ler] Ha det. [Legger på]

Anders:           [Høyt, fordi han har hodetelefon] Hvem var det?

Astrid:            Det var Ingvild.

Anders:           Hvem var det?

Astrid:            Det var… ta av deg de hodetelefonene. [Anders løfter på det ene] Det var Ingvild.

Anders:           Åja.

Astrid:            Jeg synes det var så overraskende at hun ble sammen med Geir.

[Anders hører ikke. Astrid går. Anders ligger. Astrid kommer tilbake, med brødskiver]

Jeg tror jeg venter med å vaske klær til i morgen. Så kan jeg vaske det jeg har på meg i dag også. Jeg må kjøpe meg nye klær snart. Jeg er lei av de jeg har. Men jeg har ikke penger. Å, jeg hater det! [Skrur opp lyden på TV. Ler. Anders sover nesten. Astrid ser på ham nå og da. Spiser opp maten. Går ned med den. Kommer tilbake. Setter seg. Ser bort på Anders, og på stereoanlegget. Går bort. Tar av hodetelefonene. Anders bråvåkner]

Anders:           Helvete.

Astrid:            Kan du ikke gå inn på rommet ditt?

Anders:           Hva er det?

Astrid:            Jeg vil gjerne høre musikk.

Anders:           Faen.

Astrid:            Du kan ikke okkupere hele stereoanlegget sånn så det der.

Anders:           Herregud.

[Astrid setter på en plate, mer poppete enn Anders sin musikk. Anders setter seg opp. Mutt.]

Astrid:            Kan du ikke ta diskmanen og høre på den, nede på rommet ditt. Det er samme det, er det ikke?

Anders:           Nei, jeg gidder ikke.

Astrid:            Hva skal du gjøre i kveld?

Anders:           Jeg har ingen planer. Jeg tror jeg skal ta det med ro. Det har vært et jævla kjør i det siste. Jeg må spare penger.

Astrid:            Jeg må også spare penger. Det er alltid sånn på slutten av semesteret.

Anders:           Jeg er ikke student. Jeg har det sånn alltid.

Men bare vent, snart blir jeg rik. [Astrid ler] Tror du meg ikke?

Astrid:            Jo da, jeg tror deg.

Anders:           Helvete, bare vent og se.

Astrid:            Jeg tror ikke jeg blir rik.

Anders:           Du satser i feil bransje Astrid.

Astrid:            Jeg vet det. Huff, jeg vet ikke hva jeg vil.

Anders:           Når jeg blir rik, da skal jeg ha det fett.

Astrid:            Jeg føler at jeg utdanner meg til ingenting.

Anders:           Jeg må være rik for å leve det livet jeg vil leve.

Astrid:            Jeg kan kanskje bli lærer.

Anders:           Det er jævla mye penger å tjene for de beste, men du må slite for å komme dit, du må slite noe jævlig.

Astrid:            Men det har jeg ikke lyst til…

Anders:           Jeg må bare komme meg inn i TV2. Faen. Det er ikke lett. Det gjelder om å ha de rette kontaktene. Det er det, det handler om.

Astrid:            Gleder meg til neste semester, da er det ikke eksamen.

Anders:           Hva skal du studere da?

Astrid:            Jeg vet ikke.

Anders:           Jeg bør kanskje studere jeg også. Men det er et helvete å komme inn på journalist.

Astrid:            Du kan studere media.

Anders:           Media? Det er for puddinger. Det er journalist du må gå.

Astrid:            Hvorfor det?

Anders:           Herregud! På media lærer du ingenting, det er bare teori. På journalist lærer du noe. Men helvete, så er det på journalist du må ha teorikunnskapene. Det er et jævla tåpelig system, det der.

Astrid:            Jeg tror ikke jeg har lyst til å bli journalist.

Anders:           Vet du hva du trenger for å bli en god journalist?

Astrid:            Du trenger vel… jeg vet ikke.

Anders:           Teft. Du må vite hvor de rette nyhetene befinner seg. Du må ha teft og guts.

Astrid:            Jeg tror ikke jeg hadde passet som journalist.

Anders:           Teft for å vite hvor nyhetene er, guts for å gjøre noe med dem.

Astrid:            Jeg er ganske flink til å skrive, jeg liker å skrive.

Anders:           Men det tar ikke journalisthøyskolen hensyn til. De ser kun på bokkunnskapen, kun karakterene.

Astrid:            Det er sprøtt.

Anders:           Sykt. Altså det der irriterer meg.

:                       Vet du hvilket snitt du må ha for å komme inn på journalist i dag?

Astrid:            Er det ikke over fem?

Anders:           Fem komma syv.

Astrid:            Jeg husker ikke hva jeg har. Det var noe med fire.

Anders:           Det er vanskeligere å komme inn på journalist enn på medisin.

Astrid:            Er det, det?

Anders:           Ja. Mye vanskeligere.

Astrid:            Uff.

Anders:           Jeg liker ikke utviklingen.

Astrid:            Nå er det jeopardy. Det må vi se.

Anders:           Skru opp lyden.

Astrid:            Skrur du ned musikken?

Anders:           Jeg skrur den av.

Astrid:            Det er fint.

Hvem av disse var det som vant forrige gang?

Anders:           Jeg vet ikke. Jeg så det ikke forrige gang.

Astrid:            Hvor ble det av han så vant så mange ganger på rad?

Anders:           Jeg vet ikke.

Astrid:            Han var flink.

Anders:           Synes du han var søt?

Astrid:            [Ler] Nei, du altså, gi deg.

Anders:           [Ler] Du synes han var søt!

Astrid:            [Ler] Det skulle tatt seg ut, begynner å se på vinnerne i Jeopardy. Nå står det dårlig til med meg.

Anders:           Han var kjekk han da.

Astrid:            Det var kjedelige emner i dag.

Anders:           Jeopardy har for gammel målgruppe.

Astrid:            Husker du den gang det var erotisk overtro?

Anders:           [Overveldet] Nei! Har det vært det?

Astrid:            Det var noe sånt

Anders:           Helvete, hvorfor så jeg ikke det? Hva var det de spurte om da?

Astrid:            Det var kjærlighetsgudinner og sånne ting, forskjellige ting du kunne spise for å bli kåt.

Anders:           Hva var det da?

Astrid:            Det var forskjellige ting, østers sikkert.

Anders:           Blir man kåt av å spise østers?

Astrid:            Ja.

Anders:           Helvete! Kom med østers! [Ler]

Astrid:            [Om deltagerne i jeopardy] Disse var dårlige.

Anders:           Du skulle meldt deg på selv.

Astrid:            [Ler] Nei,.. synes du det?

Anders:           Det synes jeg, du hadde sikkert håvet inn gevinst. Du er smart.

Astrid:            Jeg tør ikke.

Anders:           Joo, du tør! Kom igjen, gjør det nå. Jeg skal heie på deg, jeg.

Astrid:            Det hadde vært morsomt.

Anders:           Jeg kjenner en del som har vært med.

Astrid:            Jeg også.

[Telefonen ringer. Astrid tar den. Det er til Espen. Han tar den nede]

*

Fortsettelsen på stykket finner dere her.

Virre får høre om frøken Hals

Med denne enkle historien avslutter jeg pinglehistoriene for denne gang. Her er det min favorittfigur i pingleuniverset, giraffen Virre, som får høre om en annen og kvinnelig giraff. Det åpner for sterke inntrykk, og reaksjoner på inntrykkene.

Virre får høre om Frøken Hals

»Vent litt,» sa Den Lille Kenguruen idet han og Pingle var godt igang med en spasertur.  –  »Hva er det?» spurte Pingle. – »Er ikke Frøken Hals en giraff? » – »Joda,» svarte Pingle, og syntes slett ikke det var grunn til å ta pause i turen for å få rede på dette. – »Men hva med Virre?» – »Joda, joda, det er en giraff det også, og Ekorn er ekorn og jeg er en pingvin. Kan vi gå videre nå?» Det gjorde de, men det var tydelig at Den Lille Kenguruen hadde fått noe å tenke på.

De hadde ikke gått lenge før nysgjerrigheten tok overhånd hos Pingle, og han spurte like ut hva Den Lille Kenguruen mente med å spørre om disse giraffgreiene. – »Jo, jeg tenkte som så,» sa Den Lille Kenguruen, «at Frøken Hals er en giraff og Virre en giraff, og at de derfor kanskje hadde likt å få møte hverandre.» Akkurat det kunne Pingle skrive under på. Han ville blitt så glad at han kunne prøvd å fly hvis han hadde truffet en annen pingvin her. Men det er ikke så lett å finne pingviner i Glorizonas glohete ørken.

Akkurat i dette øyeblikk dukket Marekatten Marte opp. Eller først dukket en kokosnøtt opp. Den føk i et tre så det sang, og Marte i vill fart etter. – »Hei Marte,» sa Pingle og Den Lille Kenguruen i kor. Marte hadde bare så vidt tid til å se opp, hun hadde det så travelt med å få hull i kokosnøtten. Nå tok hun og slo med den på en sten så det var nesten umulig å høre henne spørre hva de drev med. Pingle hadde tenkt å si at de gikk tur, men Den Lille Kenguruen kom ham i forkjøpet og sa at de diskuterte de to giraffene som fantes her i ørkenen. – »Brillefint,» sa Marte, »vi henter dem med en gang. Kanskje de vet hvordan man åpner en kokosnøtt også?»

Uten at noen helt kan si hvorfor, går alle turer raskere når Marte er med. Og selv om det å finne Virre burde være en vanskelig oppgave da han ikke har for vane å oppholde seg et bestemt sted, gikk det ganske greit da Virre plutselig var rett ved siden av dem. Marte var (også) da midt i en konversasjon, men hadde ingen prioriteringsproblemer da hun så giraffen. Det bar like bort for å spørre hvordan kokosnøtten kunne åpnes. Ikke overraskende hadde Virre slett ingen løsning på dette, men han dunket hodet i noen grener da han snudde seg for å se på nøtten. Ikke så hardt, men nok til at noen fugler fløy opp med en lyd som kunne sette en støkk i noen og enhver. Det satte hvertfall en såpass støkk i Virre at han helt uforvarende tok et par skritt til siden hvorav det ene var såpass forkjært at det ikke fantes noen annen ende enn at han gikk over ende. Det er ikke alle forunt å se en giraff snuble, så det skal sies at det gjerne skjer på en klønete måte.

Likevel, dette fallet virket veldig forløsende på stemningen, og etter at våre venner hadde forhørt seg om at alt stod bra til etter forholdene (noe forresten Virre benektet), gikk det dem greit å få fremsagt sitt ærende. Det våre venner ikke hadde tenkt så mye på, var at Virre var en gutt og Hals ei jente. Dette var det første Virre tenkte på, og i det ustø humøret han var i, så ble slik en opplysning langt mer enn hva bena hans ville stå stille under, og da gikk det ikke likere enn at Virre støtte på ei ny gren. Ulikt forrige gang, knakk grena, og ramlet i bakken med et brak. Dette forstyrret en vepsekoloni som hadde slått seg ned i grena, eller der grena landet, våre venner tok seg ikke tid til å finne ut nøyaktig hvor, siden vepsene ble nokså gretne over den unødige forstyrrelsen. Våre venner la på sprang det forteste de hadde lært. Ved en senere opptelling viste det seg at ingen var blitt stukket, men på grunn av benas lengde og andre forhold, var hastigheten hvori de forflyttet seg forskjellig, slik at de som tidligere var så samlet nå ble så spredd. Raskest av alle var Virre. Han sprang som om han hadde alt farlig i verden i hælene, og foretok byks og forseringer det egentlig ikke skulle være mulig å klare for en giraff.

Etter å ha løpt en stund, stoppet de løpende opp, og Pingle, Marte til like med Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, disse tre måtte konstatere at Virre var vekk. Verken Pingle, Marte eller Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på følte at dette besøket var særlig vellykket. For Marte var det dobbelt mislykket da hun glemte igjen kokosnøtten. Uten noe mer om og men gikk hun tilbake for å hente den, selv om Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, mente det kunne være like lurt å la være, siden vepsene fort kunne være gretne ennå. Da Marte likevel gikk, satte Pingle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, seg likegodt ned.

Marte derimot hadde bare såvidt rukket å hente kokosnøtten før hun var på vei videre. På veien hadde hun blitt distrahert av noe som gjorde at hun rent glemte det som nettopp hadde hendt. Men kokosnøtten husket hun, og den gikk hun til Skalle for å få åpnet. Skalle var kanskje ikke den sterkeste, men når det kom til lure ideer og smarte triks var nok Skalle den rette skilpadde.

Skalle stod helt stille da Marte kom: «Hei, hei, her har du meg!» Marte ble i så godt humør da hun så sin gode venn at hun et øyeblikk glemte hele kokosnøtten. Det var Skalle som brakte temaet på bane da han spurte Marte slik: »Hva er det Marte?» – »Det er en kokosnøtt,» svarte Marte, »vet du hvordan man får åpnet den?» – »Det fins ikke kokosnøtter her,» sa Skalle. – «Denne fins,» sa Marte, og holdt kokosnøtten triumferende opp i luften. – »Dette er ørken,» sa Skalle,  »dette er Glorizonas glohete ørken. I ørkenen finnes ingen kokosnøtter.» Og det var så langt denne diskusjonen kom, for i dette øyeblikk dukket Rasle opp. Marte vinket og vinket til den nyankomne, og det er ingen tvil om at Rasle hadde vinket tilbake om han hadde hatt hender. Rasle hadde også spennende nyheter for han hadde sett Virre i fullt firsprang just for litt siden. Dette minnet Marte på hva som tidligere hadde hendt, og i rasende fart innvidde hun også Skalle og Rasle i disse hendelsene. Skalle syntes det var en bra ide å få de to giraffene til å møtes, men siden Virre på dette tidspunkt ifølge Skalle trolig ville være litt vanskelig å finne frem til, ilagte de i stedet frøken Hals et besøk.

I Frøken Hals bolig var det rengjøring som stod på programmet, «for det samler seg slikt støv overalt» som hun sier. Hun hadde derfor egentlig ikke tid til å ta imot noen gjester, og dessuten var allergien ille for tiden. Alle hadde stor forståelse for frøken Hals’ situasjon, men de syntes at de hadde så viktig budskap at de la det frem likevel. Og budskapet om at Virre var en giraff, fikk Frøken Hals til å legge fra seg støvkosten. Hun satte seg i tanker, som bare ble forstyrret av noen nys nå og da. Marte hadde ikke tålmodighet til å vente på denne tenkingen, og fant seg en sten å knuse kokosnøtt på. Rasle på sin side var igang med sin favorittlek, som gikk ut på å forsøke å fange sin egen hale. Det var egentlig bare Skalle som ventet, og det burde ikke overraske noen. For er det noe Skalle kan, så er det å vente. Frøken Hals fikk tenkt seg godt om før hun gav sitt svar til ideen, og svaret var udelt positivt.

Nå gjaldt det bare å finne Virre.

Jakten på Virre

Dessverre kunne ikke Frøken Hals være med på letingen da hun hadde så mye rengjøring igjen. Også de tre hadde problemer, for Glorizonas ørken er stor, og det er ikke lett å vite hvor en forfjamset giraff kan ha tatt veien. Selv Skalle hadde problemer med å tenke ut hvor Virre kunne være. Da var det Rasle kom på den gode ideen at Virre kanskje hadde gått tilbake til det stedet de hadde funnet han først? Siden det ikke var noen andre ideer å ta av, sluttet også Marte og Skalle seg opp til denne.

Da de kom frem var ikke Virre der. De som var der var Pingle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på. De satt og gransket noen maur som flyttet kvister. – »Det er en oase dette,» sa Skalle, men ingen tok særlig notis av den kommentaren. – «Vi leter etter Virre,» sa Marte. – »Det gjorde vi også tidligere, forresten var du med du også, men du skulle hente en kokosnøtt…» – »Kokosnøtten!» avbrøt Marte, og la på sprang. Hun hadde glemt den igjen.

Et annet sted satt en giraff fast. Virre hadde løpt og løpt helt til han hadde stoppet av seg selv fordi veien ikke gikk noe videre. Da hadde han klatret opp en fjellskrent så høyt at det gikk ikke an å komme høyere. Ned var det alt for høyt til å hoppe, og å klatre ned var hvertfall umulig. Særlig for en giraff. Det er alltid vanskeligere å klatre ned en opp, og giraffer klarer vanligvis ikke klatre opp engang. Så nå stod Virre bom fast.

Ikke lenge etter fikk Virre øye på en skikkelse. Virre ville helst ikke forstyrre, men syntes nesten den prekære situasjonen krevde litt oppmerksomhet. Han gav seg derfor til å rope på hvem det nå måtte være. Og hvem det nå måtte være viste seg å være Gretten. Vanligvis pleier ikke Gretten bry seg så veldig om noen roper eller ei, men denne gangen ble det ropt så voldsomt at det rett og slett forstyrret ham. Gretten bestemte seg derfor for å gå bort til den som ropte, for å be vedkommende om å tie stille. Slik gikk det:

– »Hei, du der, hva gjør du der oppe?» snøftet Gretten, »forresten bråker du for fælt.»

– »Det er ikke meningen å bråke for fælt,» svarte Virre, »…og jeg gjør ingenting her oppe.»

– »Så ikke forstyrr,» sa Gretten. Virre spurte om Gretten var flink til å klatre.

–  »Nei,» sa Gretten, «og nå er jeg lei av maset ditt.»

–  »Ja, men kan du ikke, hvis du treffer noen, og de kanskje er flinke til å klatre eller noe, kan ikke du i såfall si dem hvor jeg er?»

–  »Det kan du si selv,» sa Gretten og gikk.

Virre ville ikke prøve å forklare Gretten hvor problematisk det siste Gretten sa der, hvor problematisk det var for Virre å gjennomføre. Virre tvilte på hvor langt et slikt forsøk ville føre frem, for han visste godt at dette med å fortelle og forklare folk saker og greier er ikke det giraffer er flinkest til. Hvertfall ikke giraffer som Virre. Dessuten fantes en hunngiraff i nærheten, og det kunne by på problemer. Det var nok best å bli der man var.

Men historien ville det annerledes. For mens Gretten gikk og beitet i de gresstustene som fantes der han pleide å beite, nærmet det seg et lite vesen med en kokosnøtt og dette vesenet var Marte og hun ble i samme øyeblikk som hun så Gretten overbevist om at han var den rette til å ta knekken på nøtten. For ikke å kaste bort mer tid, spurte hun med en gang: »Hei Gretten, fint jeg fant deg, kan ikke du ta å åpne denne nøtten her?» – »Det kan jeg vel ikke. Forresten liker jeg ikke nøtter, og ikke har jeg smakt det heller.» – »Joda, det er enkelt, du bare tar hornet ditt slik» Marte viste hvordan hun tenkte seg Gretten kunne gjøre det, ved å dunke nøtten mot nesetippen sin. Gretten virket direkte uinteressert. Da ble Marte helt oppgitt, og sa at nå ville hun aldri få åpnet kokosnøtten. – »Ta å stikk til Virre du, dere er like pratsomme begge to.» sa Gretten ergerlig. – »Virre,» lyste Marte opp, »vet du hvor han er?» – »Han sitter vel på fjellet enda, hvis han ikke har gått ned.» -»Hvilket fjell?» spurte Marte og løp av gårde.

            Virre hadde langt ifra gått ned. Det eneste han hadde kommet seg ned på var baken sin, men han reiste seg opp da Marte kom for giraffer liker ikke å vise seg sittende. – »Hei Virre, der er du jo!» jublet Marte. – »Joda, joda,» Virre visste ikke helt hva han skulle si. – »Kom ned da vel, så kan vi dele denne kokosnøtten her,» sa Marte og holdt nøtten i været. – »Jeg tror ikke jeg vil komme ned nå. Dessuten er det umulig.»

Nå ble Marte som et levende spørsmålstegn, umulig var et ord hun syntes var vanskelig å forstå.  – »Hvor lenge har du tenkt å bli der da?»

– »Inntil videre.»

– »Vil du ha hjelp?»

Jo, Virre kunne nok tenke seg litt hjelp.

– »Ta imot denne kokosnøtten, så har du noe å tygge på til jeg kommer tilbake.»

Marte kastet kokosnøtten, og la på sprang. Virre kunne godt tenkt seg en matbit, men han hadde aldri lært å ta imot noe, og verre ble det av at Marte kastet for kort til at nøtten nådde opp til ham. Kokosnøtten falt ned på bakken igjen, der den ble liggende.

Rasle, Pingle, Skalle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på hadde bestemt seg for å ta opp letingen etter Virre igjen. Men ingen hadde noen bedre ide enn Rasles vente ide, så det var det de gjorde og det var heldig for da ble det så mye greiere for Marte å finne dem. Hun ble alldeles i fyr og flamme over å se dem alle på engang.      – »Gjett hvem jeg har funnet!» spurte hun og hadde slett ikke tid til å vente til svarene begynte å komme, «Virre, Virre, Virre!» klappet Marte i hendene, og slo hjul i pur glede. – »Fine greier,» sa Skalle, og så gikk de.

De ble etter å ha hørt hvor Virre var, enige om at til å hjelpe Virre trengtes en klatreekspert. Selv om Marte hardnakket mente hun var klatrekvalifisert, ble de andre enige om at Ekorn var den flinkeste når det gjaldt klatring, og at han derfor måtte hentes fortest mulig. Selv om Marte hardnakket mente hun var den raskeste, ble de andre enige om at Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, skulle hente Ekorn.

Siden Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på skulle hente Ekorn, var det Pingle, Marte, Rasle og Skalle som først frem til fjellskrenten der Virre befant seg. Det var Skalle som var mest interessert i å vite hvordan Virre hadde havnet på en fjellhelle, da han så sant så sant påpekte at giraffer ikke kan klatre. Virre sa at det hele hadde foregått i en slik fart at han i grunnen ikke rakk å tenke på hva giraffer klarer og ikke klarer. I mellomtiden hadde Marte funnet igjen kokosnøtten. – »Hei, Virre, ville du ikke ha kokosnøtten?» Virre svarte at han ikke synes kokosnøtter er noe særlig å spise på. Skalle fortalte Pingle at det ikke finnes kokosnøtter i ørkenen.

Etter en stund kom Ekorn og Den Lille Kenguruen til skrenten. Rasle lurte om det ikke var trær Ekorn var best å klatre i. »Trær eller fjell,» sa Ekorn og spurte mens han nikket mot skrenten der Virre stod, om det var den skrenten der han skulle klatre opp. – »Ja,» var det Virre som sa, og opp føyk Ekorn nett som en vind. Marte føyk etter, men hun kom ikke så langt  før hun ramlet ned igjen. – »Ja, ja, hva skal jeg gjøre nå?» spurte Ekorn der han stod på toppen sammen med Virre. Våre venner ble da oppmerksom på at de ikke hadde planlagt det så mye lenger. – »Du skal ta Virre ned hvis du klarer,» sa Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på. – »Jeg tror det blir vanskelig,» sa  Virre. – »Det skyldes størrelsen,» sa Skalle. – »Klarer du å komme ned,» spurte Pingle. – »Klarer jeg vel,» svarte Ekorn, og sprang ned som ingenting. – »Det var flott gjort»» sa Rasle imponert. – »Kanskje du kan vise Virre hvordan du gjorde det?» lurte Pingle. Og Ekorn fór   opp igjen, og ned igjen, og opp og ned for å vise Virre. Virre syntes det gikk litt fort. Så gjorde Ekorn det saktere. Ekorn viste Virre skritt for skritt hvordan han skulle komme seg ned, og Virre så ingen annen utvei enn å forsøke. Virre fant fort selv ut hvordan han skulle komme seg ned. Det var vel ved det første eller andre steget det skar seg. De lange tynne giraffbena ville liksom ikke bevege seg på ekorns vis, de nektet plent å plassere seg der Virre helst så dem plassere seg, og plasserte seg i stedet der Virre helst ikke ville ha dem. Til slutt plasserte de seg i løse lufta, og da kunne ikke Virre annet enn å ramle over ende. Når det var gjort, gikk det ganske fort nedover. Med stein, grus og sand i hælene rullet Virre ramlende ned som bare en giraff kan gjøre det. Det var ikke noe elegant. Først da Virre var kommet helt ned, og enda litt lenger, først da stoppet han. Og da stoppet han med et stønn. Våre venner hadde aldri sett en giraff falle så langt før, så de var ganske imponert. »Gikk det bra?» spurte Pingle, – »Hva da?» svarte Virre. – »Dere giraffer burde ikke klatre så mye,» sa Skalle, og det var Virre enig i.

Etter å ha snakket litt løst og fast om klatring, fortalte våre venner Virre at Frøken Hals gjerne ville treffe ham, men at hun holdt på med vårrengjøring nå. Virre sa at det passet egentlig bra, for han følte seg litt uvel etter all klatringen, og hadde mer lyst til å gjøre ikke så mye enn til å gå på besøk. – «Kanskje en annen gang da?» – »Kanskje en annen gang.» Marte lurte på om Virre visste om en metode for å åpne kokosnøtter, men det gjorde han ikke.

Så endte denne historien, men giraffene Virre og Frøken Hals kunne ikke la være å møtes, særlig ettersom så mange venner ville ha dem til å møtes. Men hvordan de møttes, og hva som så skjedde, det hører ikke med til denne historien. For til denne historien hører bare med, i tillegg til det som allerede er fortalt, til denne historien hører bare med hva som skjedde med Martes kokosnøtt. Og med den skjedde det at den ble åpnet. Marte sa at den  åpnet seg etter at hun hadde kastet den mot en stein en zollion ganger. Skalle sa at så store tall finnes ikke, og Marte svarte at det gjorde ingenting så lenge nøtten var knekket.

………………………………………………

ES1997

Våparten kanskje, ferdigpusset, med ekstra sisteavsnitt 14. April 1998.

(Tidligere Pingle 6)

Pingvinen Pingle har en alldeles trist dag

Hele februar dette året skal vi poste Pinglehistorier. Forrige søndag hadde Pingle en glad dag, i dag har han en alldeles trist dag.

Pingvinen Pingle har en alldeles trist dag

En Pinglehistorie av Eivind Salen

Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet kunne med en gang se at ikke alt var som det skulle være med Pingvinen Pingle denne dagen. Pingle satt så stusslig, og han pustet så skuldrene beveget seg opp og ned. Nebbet hadde han nedover. – «Hva er det med deg i dag?» tenkte Den Lille Kenguruen å si, før han tok seg i det. I dag virket Pingle så trist at et spørsmål som «Hva er det med deg i dag,» bare ville gjøre vondt verre.

Da Den Lille Kenguruen senere hadde samlet noen av Pingles beste venner, venner som Klapperslangen Rasle, Skilpadden Skalle og Marte Marekatt, kunne situasjonen drøftes mer grundig. Alle hadde helt klart for seg at noe måtte gjøres, ingen hadde helt klart for seg hva. Skalle mente at her var det bare å ta tiden til hjelp, og at litt stille tenking aldri har skadet noen. Rasle mente at alle burde gjøre hva de kunne for å hjelpe Pingle, mens Marte ikke forstod helt hva problemet var. Den Lille Kenguruen foreslo at de først av alt måtte finne ut hva som var galt, så kunne de heller gjøre noe med det etteråp. Da Den Lille Kenguruen foreslo dette, hadde våre venner fått et forslag de kunne være enige om. Slik gikk det til at Den Lille Kenguruen og Rasle la i vei for å oppsøke Pingle og finne ut hva som var galt.

Når en person, eller en pingvin, virkelig er trist, er det ikke alltid så lett å finne ut av hva som er årsaken til det triste. For det er kanskje så trist at de heller vil snakke om noe annet, i stedet for å snakke om det triste. Så står man der – like langt. Derfor tenkte Rasle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, møysommelig ut hvordan de skulle få Pingle i tale. Og de kom til den gode ideen å få Pingle til å hygge seg litt først, så kunne man kanskje finne ut hva som tidligere var galt etterpå. Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på blandet opp det beste som fantes av saft, mens Rasle etter møysomt, tålmodig arbeid klarte å skaffe til veie en fisk. Sammen håpet de at fisk og saft kanskje ville være nok til å få Pingle i såpass humør, at han kunne avsløre årsaken til tristheten sin. Men da Rasle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på kom til stedet Pingle skulle være, så var Pingle et annet sted. – «Det var da rart,» sa den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, «jeg trodde ikke Pingle var i humør til å gå noe sted nå.» 

Joda, Pingle hadde gått et sted. Det finnes ikke det humør Pingle ikke kan gå til stenen sin i. Når humøret er litt nedfor, passer det særlig godt for Pingle å gå til stenen sin. For fra stenen kan Pingle se veldig langt. Han kan se helt til horisonten. Og bak horisonten ligger som kjent Sydpolen. Av og til føler Pingle at han kan se forbi horisonten. Da ser han andre pingviner. De pleier å leke seg i Antarktis herlige kulde, de andre pingvinene. De sklir på speilblank Sydpolis, rett uti iskald Sydpolsjø der de plasker og leker helt til de blir skyllet opp på land av morsomme sydpolbølger og lander i gnistrende Sydpolsne. Alt skjer mens de andre Sydpolpingvinene står og klapper i vingene av yr glede, før de prøver selv. Hvis han kunne, ville Pingle uten tvil vært med på denne pingvinleken. Hvis han bare kunne.

Så godt kjenner Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på og Rasle Pingle, at de ganske kjapt kunne tenke ut at siden Pingle hadde gått noe sted, hadde han gått til stenen sin. Allerede var de på vei, Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet hoppende, Rasle snokende. – »Vent,» sa Rasle såpass brått at Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på stoppet opp, «jeg har kanskje en bedre plan.»

Hva denne planen gikk ut på, finner man best ut med å holde Skilpadden Skalle under oppsikt en stund. Skalle drev på dette tidspunktet på med det han likte aller best, nemlig ingenting. Han bare stod, helt stille på Glorizonas brennhete ørkensand og hadde øynene halvt igjen. Hvis vi visste hva Skalle tenkte, ville vi sannsynligvis blitt imponert, for Skalle kan tenke på litt av hvert. Og enten han tenker på litt eller hvert, så tenker han grundig. Når Skalle tenker slik, kan det nesten gå en hel dag uten at han beveger seg. – «Hvorfor skal jeg bevege meg, før jeg skal noe sted?» svarer Skalle, når for eksempel Marte spør om han ikke blir lei av å stå så stille så lenge. Ingen av de andre vennene klarer å svare på slike spørsmål, selv om Martes: «fordi det er gøy,» er ganske nær å være et svar.

Men nå kommer Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på hoppende. Skalle tar en bevegelse, da han snur hodet etter lyden for å se hva som er på ferde. «Åja, du Kenguru,» sier han, og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på kjenner et sårt stikk fordi han ennå ikke har noe navn. – «Hva vil du kjære venn,» spør Skalle så, og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på hadde glemt sitt såre stikk. – «Pingle er ved stenen sin,» sier Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, og Skalle forstår klokelig. – »La oss gå,» sier han. Men Den Lille Kenguruen blir ikke med. Han har andre planer.

Skalle har overhodet ikke anlegg for misunnelse, til det er han for tilfreds med sin egen tilværelse. Men skulle han nevne en ting han føler misunnelse for, så er det stenen til Pingle. En egen tenkesten, det ville han ikke sagt nei takk til. Han har sett seg om også, etter en. Men i Glorizonas glohete ørken og omegn, finnes det bare en sten egnet til å tenke ved, og den er Pingles. Det er alle enige om. Og dette er Skalle kanskje, kanskje, aldri så ørlite granne, misunnelig for. På den annen side, Skalle synes det er så finfine greier når vennene hans tar det med ro og tenker litt etter, at om en sten kan hjelpe Pingle med dette, så er det bedre at Pingle eier stenen enn han selv. Og dette er det sanne forhold omkring Skalles forhold til Pingles sten, som Pingle sitter på nå, og speider mot horisonten.

Alltid når Skalle nærmer seg Pingles sten, så nærmer han seg sakte. Skalle nærmer seg stort sett sakte samme hva han nærmer seg, men mot Pingles sten er det noe ekstra.  Han blir nesten litt høytidsstemt, Skalle, det er så flott oppe på klippen der Pingles sten ligger. Høyden gjør at man kan se så langt, og stillheten gjør at man kan se så sakte. Ingen andre enn Skalle har tålmodighet til å la være å si noe for å melde sin ankomst når omstendighetene er som således. Derfor blir han stående ved siden av stenen, og han blir stående, lenge. Lenge.

Det blir kveld. Planen Rasle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på hadde tenkt ut, har på det nærmeste gått i vasken. Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på blir så bedrøvet så bedrøvet, og når Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, blir bedrøvet, husker han alltid at han ikke har noe navn, og dette gjør ham bare enda mer bedrøvet. Og Rasle synes det er så leit, at han nå har to venner som ikke har det noe kjekt. Det eneste Rasle ønsker, er at dette skulle vært annerledes, og han er villig til å gjøre hva det måtte være hvis bare ønsket kunne blitt virkelighet. Middelet Rasle bruker for å få Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet i bedre humør, er å riste på halen så den Rasler, og samtidig smile i andre enden. Men Den Lille Kenguruen så en annen retning.

Pingle blir litt forskrekket når han oppdager at Skalle står ved siden av stenen, men når man er lei seg forbi et visst punkt, er det ikke vanlig å være forskrekket lenge av gangen. Han trekker pusten for å si «Hallo,» til Skalle, men lar det være. – »Så så, min gode venn,» sier Skalle, «ta den tiden du trenger.» For første gang den dagen, tappert, smilte Pingle. Smilet varte ikke så lenge, men lenge nok til å gi Pingle den kraft han trengte for å si: «Hallo, Skalle.» – »Hallo, Pingle» svarte Skalle. Og følte at han var i gang.

Siden Skalle ikke kunne komme opp på stenen, måtte Pingle komme ned. – »Jeg får av og til så voldsom hjemlengsel,» sier Pingle til Skalle. – »Ja,» sa Skalle. Vanligvis har Skalle mangt å si om det meste, men akkurat her følte Skalle det vanskelig å si så mye mer. – »Jeg har slik hjemlengsel nå,» fortsatte Pingle. Til dette bare snudde Skalle på hodet, og kikket på Pingle på skilpaddevis. Skalle blunket sakte, og Pingle visste han kunne fortsette. – »Det er rart, egentlig har jeg det jo veldig bra her i Glorizona. Men du vet, jeg er en pingvin, det er i snøen jeg hører hjemme. Jeg liker bedre å ha det kjølig enn varmt, og da er ikke ørkenen det rette stedet. Og så hender det av og til at savner jeg en annen pingvin også.» Skalle snudde igjen på hodet, og spurte med øynene om det ikke var sånn akkurat nå. – »Jo,» svarte Pingle, »jeg savner en annen pingvin nå.»

Nå fulgte et sjeldent følelesladd øyeblikk i Skalles liv, han tenkte å spørre Pingle om det var noe han selv eller noen andre kunne hjelpe til med, hvis Pingle virkelig ville til Sydpolen, men det var som om setningen bare ikke ville fullføres. «Vil du at… har du lyst til… vi kan godt…» Det skled bare ut i forsiktige hikst. Eller svelging, svelging er nok nærmere det det var. Setningen ble bestandig avbrutt av at Skalle måtte svelge. Og dette var så rørende at Pingle begynte å gråte. Da klarte ikke Skalle å bære det lengre, og krøp inn i skallet sitt.

Slik ble de sittende en stund. Pingle gråtende, og Skalle ved siden av inne i skallet sitt. 

«Bli med,» sa Skalle da han omsider kom ut av skallet. Pingle reiste seg opp, og ble med. Det var ikke lett for Skalle å gå med Pingle nå. Det var ikke så mye å snakke om, men det var mye å tenke på. Det ble ikke snakket hele turen. Men Pingle og Skalle gikk veldig ved siden av hverandre.

Hjemme der Pingle bor, i Glorizonas glohete ørken, der hadde Rasle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på fullstendig gitt opp.

Så kom Pingle og Skalle. Ingen sa noe selvfølgelig. Rasle lyste opp da han fikk se sine venner, men Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på var blitt så bedrøvet av all bedrøvelsen, at han ikke en gang orket å se opp. Den Lille Kenguruens bedrøvede åsyn uroet Pingle. Skalle snudde igjen hodet, og så på Pingle. Rasle vekslet mellom å se på Pingle og Skalle, mens Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, bare så ned. Pingle småsprang. Han måtte bort til en av sine beste venner for å se hva som var på ferde. Skalle og Rasle hadde sjelden hatt det så spennende. Da Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på så Pingle komme bort til seg, kunne han jo ikke annet enn å bli glad. Og når Den Lille Kenguruen ble littegrann gladere, kunne ikke Pingle la være et forsiktig smil. Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på tenkte ikke så mye i disse øyeblikkene, men hvis han hadde gjort det ville han nok tenkt at hvis han hadde valget mellom å ha et navn og å ha sin gode venn Pingle, så ville han garantert, selvfølgelig valgt Pingle. Gleden i Pingle og gleden i Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på vokser i takt, og det stopper ikke før begge to føler seg tvers i gjennom privilligert. Men de ler ikke, det gjør man ikke så kort etter man har vært så trist.

ES98

 

Pingle gleder seg

Forrige søndag postet jeg min første lille pinglehistorie, skrevet om den lille pingvinen jeg mer eller mindre tilfeldig diktet opp på 90-tallet. Jeg likte historiene veldig godt den gangen, men ser nå at de kanskje er vel mye inspirert av historier andre har skrevet før meg. Barnehistorier skal det være, her er nummer 2, rene og greie, Pingle gleder seg.

Pingle gleder seg

En Pinglehistorie av Eivind Salen

 

Idag våknet Pingle spesielt glad. Han var så glad at han var sikker på at idag skulle han gjøre noe morsomt. Allerede med en gang kunne han ikke vente lenger, og vekket vennene sine Den Lille Kenguruen som ingen helt visste navnet på, og Rasle. Disse lurte som rimelig er hva som var på ferde. Sant og si visste ikke Pingle dette. Alt han visste var at noe måtte det være. Ellers hadde han ikke gledet seg slik. Verken Rasle eller Den Lille Kenguruen kunne huske at de hadde planlagt noe spesielt. De gledet seg ikke spesielt heller.

Da var det avgjort. Pingle hadde planlagt med noen andre, og nå måtte han finne ut hva og med hvem. Men det var så mange det kunne være. Hvis han skulle spørre alle de, ville det sannsynligvis ikke blitt tid til å gjøre det planlagte etter å ha funnet ut hvem han hadde planlagt med. Dette var for stort et problem for Pingle i det hastverket han var i nå. Her måtte det større hjerner til, og større hjerner enn Skalle fantes ikke. Hvertfall ikke i Glorizonas glohete ørken.

Skalle lå inne i skallet sitt da Pingle kom. Pingle både banket og ropte på engang, for å få Skalle ut. Det gikk ikke fortere for det. Skalle tok alltid den tiden han trengte, enten det var så eller så. Et kort øyeblikk lurte Pingle på om Skalle var hjemme, men så husket han på at Skalle alltid er hjemme. «Det er det som er så fint med Skalle,» tenkte Pingle, «han er alltid hjemme.» Så satte Pingle seg ned på ingenting, og ventet til Skalle kom ut.

Det første Skalle sendte ut var de fire bena sine. Så løftet han seg opp, og kikket frem med hodet. Da han så at Pingle satt der sa han: «Å, er det deg Pingle. Var det du som holdt slik leven?» Pingle sa at det var det, og forklarte grunnen. «Jasså,» sa Skalle til den saken, «du har planlagt noe uten å huske hva?» – «Eller med hvem,» tilføyde Pingle. Skalle tenkte seg litt om, noe han alltid gjorde før han snakket. Så sa han: «Er du sikker på at du planla noe i det hele tatt da?» Pingle tenkte seg ikke om før han svarte at det var han. «Du våkner ikke så glad hvis du ikke har planlagt noe.» «Neivel,» sa Skalle, «jeg tror jeg tar meg en rusletur.» Så gikk han.

Nå var Pingle virkelig rådvill. Når ikke Skalle visste det, hvem kunne vite det da? «Kanskje frøken Hals,» tenkte Pingle, og var allerede på vei.

Nede hos frøken hals var frøken Hals som vanlig igang med støvtørkingen. «Godmorgen,» sa Pingle da han kom. «Aatsjo,» sa frøken Hals, «du må endelig unnskylde allergien min.» Det hadde Pingle allerede gjort. Det er ikke så greit å ha støvallergi når du bor i en ørken. Pingle forklarte raskt hvilket ærend han kom i, men frøken Hals sa at hun hvertfall ikke hadde planlagt noe. Hun hadde tenkt å tørke støv. «Som du ser er det mye igjen,» sa hun spøkefullt. 

«Hvis det ikke skjer noe snart nå, er det rett før jeg ikke gleder meg lenger,» tenkte Pingle. Nå var han på vei til ingensteder. Det samme var åpenbart det gretne neshornet. Han virret omkring og fnyset omtrent på samme sted som Pingle gikk. «Det kan da ikke…» tenkte Pingle, før han fant ut at det utmerket godt kunne. «Hallo neshorn!» ropte han. Det gretne neshornet så forskrekket opp. «Hva er det du vil, din pingvin» sa han surt. «Jeg lurte bare på om vi to hadde planlagt å gjøre noe idag.» – «Jeg planlegger vel aldri noe,» sa det gretne neshornet. Nå ble Pingle så bedrøvet at han satte seg rett ned. 

Dagen gikk og Pingle ble bare mer og mer bedrøvet. I begynnelsen var han bare så bedrøvet at han bare ville ha en pause. Nå var han så bedrøvet at han ikke ville noe som helst. Han kunne knapt huske å ha vært så bedrøvet noengang. Alt som var galt husket han. Sydpolen tenkte han på, og med det samme syntes han at det var så varmt. Men så bedrøvet som han var nå orket han ikke gå for å finne skygge. «Det er vel best å bare vente,» tenkte han.

 

Mens Pingle var på sitt mest bedrøvede kom Mare forbi. «Hei Pingle,» sa Mare. «Hei.» sa Pingle. – «Du virker så bedrøvet,» sa Mare. «Ja,» sa Pingle og så ned. «Det er fordi jeg er det,» sa han til slutt. Mare var ikke så vant til å snakke med bedrøvede, og visste ikke helt hva hun skulle si. Så hun spurte bare likegreit hva Pingle hadde gjort idag, og Pingle forklarte hva han hadde gjort helt siden han våknet så fort og vekket Den Lille Kenguruen og Rasle, og helt til han var ferdig med det han skulle si. Mare hadde stått intressert og lyttet under hele historien. Og da den var ferdig utbrøt hun: «Jamen akkurat slik har jeg også hatt det!» – «Har du?» spurte Pingle. – «Nøyaktig.» – «Ja men det må da bety at det var oss som planla noe i går da?» sa Pingle. – «Det må det helt sikkert,» sa Mare. Så satte de seg ned og prøvde å tenke ut hva.

 

ES 1996.

 

Pingvinen Pingle, en pinglehistorie

Søndagene er dagen jeg poster egne tekster fra det som en gang var skrivebordskuffen, nå har blitt harddisken, og vil ende med å bli cyberspace. Denne gangen er det en barnehistorie, fra forfatterambisjonene mine på midten av 90-tallet. Historien kommer fra det første avsnittet som jeg bare skrev en gang på en post it lapp, med Glorizona, i stedet for Arizona, mener jeg å huske, eller så var det omvendt det var. Jeg skrev historien ut, inspirert av Ole Brum og Bamse (verdens sterkeste bjørn), og var veldig fornøyd med den den gang. Som jeg strengt tatt er ennå.

Pingvinen Pingle

En Pinglehistorie av Eivind Salen

Det forvirrede og bortkomne kengubarn som ingen helt visste navnet på, bodde langt ute i Arizonas glohete ørken sammen med sin gode venn Pingle, og klapperslangen Rasle. Mange vil kanskje lure på hvordan en pingvin som Pingle, kan reise de flerfoldige mil fra isødet Sydpolen, til dette ørkenområdet våre venner kaller sitt hjem. Da er det å vite at det gjør han selv også.

Pingvinen Pingle og vennene hans hadde det ikke alltid så greit der ute i ørkenen. Den lille kenguruen, som ingen helt visste navnet på, var ofte lei seg fordi Pingle og Rasle hadde så fine navn. «En vakker dag vil nok du også få et navn,» pleide Rasle å si. Det hjalp litt på den lille kenguru sitt humør.

Pingle savnet virkelig sneen og isen på Sydpolen. Ofte, om kveldene, kunne Pingle sitte stille i timevis.

«Ikke vær lei deg du,» sier den lille kenguruen da,»du har da hvertfall et navn.»

Det hjelper ingenting på pingvinens humør.

Av og til får våre venner besøk av Skalle. Skalle er en klok gammel skilpadde, og vet ikke så rent lite om både det ene og det andre. Pingle pleier ofte å spørre Skalle om Sydpolen, men akkurat der blir Skalle svar skyldig. Du skjønner, Skalle har levd i ørkenen hele sitt liv. Da kan man heller ikke vente at han skal vite noe om Sydpolen.

– «Du kan ikke vite noe steder du ikke har vært,» sier Skalle når Pingle spør slik.

Andre typer du kan støte på i Arizonas glohete ørken, er den forfjamsede giraffen det sjelden er mulig å få noe fornuftig ut av. Han driver stort sett og vaser rundt. Spør du ham om noe, er det umulig å skjønne hva han svarer. Det er slett ikke alltid han svarer engang. Pingle kan ikke huske en eneste gang han, at giraffen har svart. Men så er ikke Pingle alltid så flink til å huske heller.

Den mest gretne fyren er uten tvil neshornet Nesten. Han er så gretten at det er ei gru. Da er det mye artigere med Ekorn. Den Lille Kenguruen er temmelig misunnelig på Ekorn, fordi han har slikt et dekkende navn. Han heter Ekorn, og så er det akkurat det han er.

Det er imidlertid ikke så mye selskap i Ekorn. Stort sett er han bare på jakt etter et tre. Og finner han et, klatrer han opp i det. Ingen av våre venner er noe særlig i treklatring. Så når Ekorn klatrer opp i et tre er saken egentlig avgjort.

Det fins også noen jenter der, men det fins ikke så mange som man kanskje skulle tro. Du har maurslukeren, men hun er nå så kjedelig. Da er det adskillig mere futt i Marekatten Mare. Hun forsøker alltid å klatre i trærne etter Ekorn, men glemmer igjen og igjen at hun slett ikke kan klatre i trær. Slik er det med Mare. Hun har lett for å glemme hva hun kan og ikke kan. Oftest glemmer hun hva hun ikke kan. Og så så fort som hun glemmer, hun har ikke før falt ned fra treet, før hun igjen har glemt at hun ikke kan klatre, og prøver på ny.

Dermed tror jeg dere har en liten pekepinn på hvordan situasjonen er i Arizonas glohete ørken. Så da er det vel bare å gå igang og fortelle hva som skjer der.

Episode 1: Skalle kommer på besøk da Pingle har et filosofisk øyeblikk

Sin favorittsten hadde Pingle på det fjellet som var hans favorittfjell. Og det var hans favorittfjell mest fordi hans favorittsten stod på det. Stenen var ikke så veldig behagelig å sitte på, men det var hvertfall mulig. Riktignok var det litt bry å komme seg opp på den, men hadde du først kommet deg opp, var det ingen problemer å la være å falle ned. Pingle kunne ikke huske å ha falt ned en eneste gang han, men han visste godt at han ikke husket allting heller.

Fra denne steinen hadde Pingle utsikt til hva det måtte være i følge ham selv. Om nettene følte han at han kunne se like til Sydpolen. Hvertfall måtte det være ganske i nærheten, for han så så langt at han så bare himmel tilsutt. «Slik er det på Sydpolen. Der er det bare himmel,» tenker Pingle, når han ser så langt.

Denne kvelden skulle Pingle til sin favorittsten igjen. Mens han gikk tenkte han på om han kanskje burde gi stenen en navn, det hadde den fortjent, tenkte han. Etterhvert som han nærmet seg ble han imidlertid så oppslukt av at han snart skulle se Sydpolen igjen, at tankene gikk alldeles på kryss og tvers. Da han fikk se stenen, ble han så ivrig at benene slett ikke ville gå lenger. Han løp bort til steinen, og klatret opp på den fortere enn han pleide. Så satte han seg godt til rette, og ble så glad så glad da han kunne se like langt som vanlig.

Samtidig, eller rettere sagt, noe før, fikk Rasle og Den Lille Kenguruen besøk av den kloke skilpadden Skalle. Begge lå egentlig for å sove, men det var bare Den Lille Kenguruen som gjorde det. Skalle gikk rolig, for han visste ikke om de sov eller var våkne. Dessuten hadde ikke Skalle for vane å gå annerledes. «Hei Skalle,» sa Rasle, da Skalle var kommet nær nok til at Rasle kunne si det uten å bruke stemmen så mye at Den Lille Kenguruen våknet. «Hei selv,» sa Skalle, «hvor er Pingle?» -«Å han har gått bort til favorittstenen sin.»

-«Favorittstenen ja, akkurat.» -«Du må ikke snakke så høyt. Den Lille Kenguruen sover, og det er ikke så lett å sovne når du ikke har noe navn.»

-«Nei, det skjønner jeg godt,» sa Skalle litt lavere, «hvor er denne stenen hen?»

-«Der borte,» sa Rasle, og nikket med hodet siden han ikke hadde noen hender å peke med.

-«Hva gjør han der så sent?» spurte Skalle igjen.

-«Han sitter på stenen og tenker,» svarte Rasle.

Skalle syntes dette var en god ting å gjøre.

-«Jeg tror jeg får besøke ham, vil du være med?»

-«Nei, jeg er ikke så flink til å sitte på stener,» sa Rasle, før Skalle ruslet av gårde i sitt eget tempo.

En vanlig dag ville ikke Skalle rukket frem før Pingle hadde vendt hjem. Men dette var ingen vanlig dag. Dette var en spesiell dag. Uten at Pingle helt visste hvorfor. Det var god utsikt, det kunne være en grunn. Stjerneklart var det. Månen var nesten garantert full. Sjelden hadde vel Pingle sett en så full måne. Likevel var Sydpolen mest interesant. Den lå der i enden av jorden med himmelen like over seg. «Sydpolen ligger nærmere stjernene,» tenkte Pingle, og ble litt bedrøvet av den tanken.

Det var ikke noe hastverk å spore hos Skalle, selv om han hadde dårlig tid. Han visste godt at Pingle bare er en liten pingvin, og trenger søvn som alle andre små pingviner. Hvis han kom for sent, hadde nok Pingle gått for å legge seg. Da hadde hele den lange turen vært forgjeves. «Isåfall får jeg besøke ham en annen dag,» tenkte Skalle. Han lot seg aldri bringe ut av fatning.

På favorittstenen sin tenkte Pingle som aldri før. Han fikk til tanker som han aldri hadde tenkt før. Mange tanker bare løp avgårde, og laget nye og nye helt til Pingle rent hadde glemt hva han egentlig tenkte på. Da satt han bare stille en liten stund, og vips var en ny tanke på plass i hodet hans.

Rasle lå og lurte på om Skalle ville komme frem før Pingle dro. Rasle kjente til Skalles tempo. Når du lurer er det rent umulig å få sove, men det er ikke enkelt å slutte å lure heller. Frem og tilbake lurte Rasle. Han vurderte å vekke Den Lille Kenguruen for å høre hva han trodde om saken. Det ville ikke vært så pent, for du skal ikke helst vekke folk som sover. Men han kunne vel smyge seg bortil, for å se om Den Lille Kenguruen virkelig sov. Det må være lov når man er nysgjerrig, og nå var Rasle veldig nysgjerrig. Uansett spilte det ingen rolle, for Den Lille Kenguruen sov som bare det.

Hvis Rasle hadde vært Skalle, ville han visst svaret, for nå så Skalle steinen, og på steinen satt Pingle. «Det ville være ergerlig om Pingle gikk hjem nå,» tenkte Skalle, mens han gikk. Pingle hadde ikke sett ham enda, så mye kunne skje før Skalle nådde steinen. «Hvis Pingle går nå, setter jeg meg på steinen for meg selv,» tenkte Skalle.

Rasle var det ingen fare med lenger. Han hadde sovnet, og ville gjøre det helt til neste dag. Da ville han se Pingle igjen, og da kunne han jo bare spørre ham om han fikk besøk på favorittsteinen igår. Den Lille Kenguruen hadde våknet et lite øyeblikk, og sett at Pingle ikke var kommet hjem. Trøtt, som han var, sovnet han igjen før han fikk tenkt mer over den saken.

Nå var Skalle kommet så nærme at han kunne si hallo. Men Skalle pleide ikke å si hallo sånn i hytt og vær. Siden Pingle satt med ryggen til, ble det ingen hallosiing enda. Skalle hadde forresten fått en aldri så liten bekymring. Steinen var ikke så liten som Rasle hadde gitt inntrykk av, og Skalle var ingen fjellklatrer. Skalle var mer en tenker, og nå gikk han rundt steinen for å finne en lettere vei. Pingle visste ingenting om dette. Han hadde kommet inn i noen fine tanker om hvordan han skulle finne et navn til Den Lille Kenguruen. Ganske mye fikk han tenkt på dette, mens Skalle gikk rundt steinen.

Samtidig som Pingle ikke klarte tenke mer på dette, hadde Skalle begynt å se etter andre måter å komme i kontakt med sin venn på. Han kunne jo bare si noe, eller lage noen lyder. Pingle ville nok hørt ham, men det var nå ikke Skalles stil å bråke så voldsomt. Istedet gikk han fremfor Pingle, og kikket opp på ham i håp om at Pingle skulle se ned. Men Pingle så opp. Det skjønte Skalle godt, for det er ikke så spennende å se ned i bakken når du har hele himmelen rett over hodet. Skalle syntes egentlig det var ganske greit å ha en venn som kunne se i en fornuftig retning. Skalle ville granske stjernene selv han. Så han gikk og stilte seg ved siden av steinen, kikket opp på Pingle, som fremdeles så i samme retning, og så selv i den retningen om enn kanskje noe høyere.

Slik stod de, våre to venner. En pingvin på en sten og en skilpadde på bakken. Slik stod de og kikket på natten. Skalle syntest ikke det var noe mislykket besøk han var på. Det syntes han slett ikke.

Sisyfos

Jeg avslutter måneden med miniatyrer med denne fine teksten om Sisyfos, skrevet i 1999, da jeg var 25 år gammel. Teksten ville selvsagt vært enda finere, om jeg hadde tenkt ut alt i den helt selv, i stedet for å hente så mye så direkte fra Camus, og hans Myten om Sisyfos. Hvor dårlig det egentlig stod til, viser tittelen jeg i mange år hadde på den: Syfilos.

Sisyfos

En miniatyr av Eivind Salen

– Feilen er ikke at jeg har gitt opp håpet, sier Sisyfos, – feilen er snarere at jeg ikke klarer å kvitte meg med håpet jeg har. Jeg er nemlig forbannet av gudene, og vet at jeg ikke på noen måte kan slippe unna min skjebne. Spesielt er jeg klar over dette nå, som jeg går ned bakken for å hente steinen og starte på ny for evige gang. Jeg er sikker på at jeg aldri vil klare å skyve steinen opp. Likevel begynner jeg på ny, det må jeg. Jeg dytter på steinen, og vet den vil begynne å rulle som den også gjør. Det går greit i begynnelsen, som alltid. Likevel skyver jeg sakte og halvhjertet. Arbeidet er en illusjon, jeg vet jeg blir lurt. Så snart jeg kommer opp til toppen, eller der i nærheten, vil steinen trille ned igjen. Men foreløpig går det altså greit, jeg skyver på steinen, og den beveger seg, oppover. Å, som jeg vet det hele bare er et bedrag, jeg vil aldri lykkes med å få steinen opp. Det er forbannelse min. Jeg er fullstendig klar over det. Likevel kan jeg ikke unngå å føle glede over min midlertidige medgang, det går vitterlig oppover med meg. Jeg kjenner kreftene bruse, langt sterkere enn de gjorde mens jeg var på bunnen, og nå nærmer jeg meg målet! Jeg har gjort samme feil millioner på trillioner av ganger, og er så forsiktig jeg kan, men toppen er så nær at jeg uten å heve stemmen veldig kunne ha snakket med noen om det hadde stått noen der oppe, den er jo like her! Og her oppe nær toppen er bakken slakere, det er mye lettere å trille steinen her oppe enn det var lenger nede, jeg er heller ikke sliten, tvert i mot er jeg oppløftet av medgangen, denne gangen vil det kanskje lykkes meg, jeg er sterkere enn noensinne, jeg er på høyden av livet, og vips! trer forbannelsen i kraft og steinen ruller ned igjen og jeg må starte på ny som før.

Dette er selvfølgelig en forferdelig forbannelse å leve under. Arbeidet er slitsomt, det er meningsløst og det er umulig å fullføre. Verre mareritt kan knapt tenkes. Så var da også gudene spesielt ute etter å straffe meg. Jeg vet ikke om de tenkte på ekstraeffekten det gir straffen, at jeg gang på gang lar meg lure til å tro det finnes håp, og at jeg ellers i arbeidet forbanner meg selv for dette håpet som bare torturerer meg når jeg likevel mislykkes. Det er dette som plager meg mest, hvorfor lar jeg meg lure til å håpe når jeg vet håpet ikke finnes?

Resten av straffen makter jeg å forholde meg nokså likegyldig til. Jeg kan ikke gjøre noe med det, da er likegyldighet det fornuftigste. Riktignok strever jeg med likegyldigheten også, det skal jeg innrømme. Jeg kan ikke unngå å føle et visst ubehag over min forbannede skjebne å måtte skyve denne steinen i evig tid. Jeg kan ikke unngå en fjern drøm om å en gang skyve steinen over toppen og være ferdig. Fullstendig likegyldig er jeg ikke, men jeg har en trøst gudene kanskje ikke har tenkt på, som trøster meg i hvor forferdelig det er å aldri se sitt arbeid sluttført. Jeg har nemlig innsett spørsmålet: Sett at jeg klarte å rulle steinen opp på toppen og være ferdig, – hva skulle jeg gjøre etterpå?

ES1999

(Jeg har for øvrig redigert den bitte litt før jeg postet den her)

Døren

Etter de to litt miniatyrene, Hvalen og Banket opp, som jeg la til de to forrige søndagene, vil jeg nå poste en finere en. Den ble først postet 18. desember 2011, men etter at bloggen ble omorganisert mot slutten av 2012, ble den plassert her. En artig innsideinformasjon om denne, er at den ble brukt i en liten monolog jeg holdt på Stundesløse en gang, en artig monolog der det hele gikk ut på å forsikre om at alt var avlyst. Monologen ble avsluttet med denne miniatyren.

* * *

Døren

En miniatyr av Eivind Salen

Døren var så stor at størrelsen alene gjorde det fristende å gå inn. På andre siden var det slik lykke, som ikke går an å forestille seg på denne siden. Han stod likevel og ventet, på en måte som minner om hvordan man står når man står og nøler. Det var kanskje fordi døren stadig ble mindre, han nølte slik. Det gav avgjørelsen noe ugjenkallelig over seg, gikk han inn, kunne døren fort bli så liten at han ikke kom ut igjen. Men faren for at dette skulle spille noen rolle var ubetydelig, det var jo på innsiden av døren han ville være.

– Nei, jeg skulle nok gått inn, tenker han, i det døren passerer størrelsen som ville gjøre det mulig for ham å komme inn på en behagelig måte. – Kanskje jeg skal trenge meg inn, tenker han, mens døren fortsatt gjør dette mulig. – For sent, tenker han, før det egentlig er for sent, men døren er blitt så liten at det å passere den, både ville representere ubehag og ydmykelse.

Selv om det virker unødvendig, fortsetter døren å bli mindre. Den er allerede mindre enn mannens pekefinger, men fortsetter krympingen i samme tempo, som om den hadde et eksempel å statuere. Den skrumper inn over alle grenser, dens størrelse har kun matematisk betydning, fysikken har ingenting å stille opp mot slike størrelser.

– Nei, jeg må absolutt inn, tenker mannen, åpner døren, og går inn.

ES,2000

Banket opp

Forrige søndag postet jeg den dystre miniatyren, Hvalen. Her følger jeg opp med den vel så dystre, og helst kun eksperimentelle «Banket opp», som nesten mer må ses på som en øvingstest, enn en tekst som vil uttrykke noe særlig. Jeg husker jo godt hva jeg tenkte, jeg ville så absolutt få sagt noe med teksten, men det jeg ville ha sagt ble nok ikke helt sagt sånn som det her er uttrykt. De som har lest den samme litteraturen som jeg vil nok tydelig se hvem jeg prøver å etterligne.

 

* * *

Banket opp

En miniatyr av Eivind Salen

En person kommer gående langs etter gatene mellom husene i byens kveldsmørke. Han går sakte, hodet ned, armene ned. Det er bare så vidt han løfter benene. Nå og da løfter han hodet og ser fremover, så ser han ned igjen.

Lenger borte står en gjeng. De er fem stykker. Personen som går kan ikke unngå å legge merke til dem lang tid i forveien, før han når dem. Personen som går endrer likevel ikke farten, eller retningen, han går rett frem til han møter gjengen. Da stopper han opp, ser på dem med sørgmodige øyne, armene henger fortsatt ned. Han har en liten svai i knærne, som om han strever, eller ikke orker, å stå oppreist. Han sier ingenting.

De banker ham opp. De har noen slagvåpen, trestokker og jernstenger, en av dem bruker et belte. De slår ham hardt, han sier ingenting. Bare noen dumpe ynk hver gang slagene rammer. Det er ikke godt å vite hvorfor de slår ham, det er kanskje pengene? Det er antageligvis det, for de stjeler pengene og forlater ham, blodig liggende i asfalten. Selv virker han ikke til å bry seg om verken penger eller andre årsaker til hvorfor han skal bankes opp. Han ligger bare der, og spytter når munnen blir for full av blod. Av og til hoster han, av og til går noen krampetrekninger over kroppen hans. Han forsøker å reise seg opp, men blir i stedet liggende.

Han ligger i gaten med de samme sørgmodige øyne han hadde mens han gikk. Det ene er riktignok klistret igjen av et slag eller spark, ellers er ingenting endret. At han skulle bli mørbanket og skamslått var nærmest som det måtte være. Han ligger i hvert fall der, uten en lyd, uten en klage, og spytter blod når munnen blir for full, eller fordi han ikke klarer å svelge.

11 mars’99

(Puss 11 des’99)