Kategoriarkiv: Korttekster

Korttekster poster jeg lørdager. Det er kanskje den kategorien som har overlevd lengst, og som hele tiden har holdt seg litt aktiv. Det skyldes at jeg bloggens første år fremoverpostet korttekster lørdager frem til 2015. Siden har det vært en og annen lørdag jeg har følt inspirasjonen, og sendt i vei en korttekst til. Fra 2017 er håpet at jeg skal gjøre det jevnlig.

Glede

Det er lenge siden jeg har lagt ut en korttekst, nå. Jeg skriver ikke så mange av dem lenger. Her er en jeg skrev nå nettopp.

Glede

Jeg følte plutselig en enorm glede. Det var som om hele verden åpnet seg, og fra det veldige hullet i alt, bare veltet det ut en overveldende gledesfølelse. Jeg tok en slurk av vinen, jeg var rett og slett glad. Klokken var 2227, jeg satt i stuen, i den grad man kan kalle det en stue, roterommet jeg satt i. Jeg kaller det stuen. Dette er min stue. Og jeg er glad i den. Jeg er glad i alt. Det har kommet en gledesfølelse som har grepet tak i meg, og festet seg i meg. Den svømmer rundt, der inne. Jeg kjenner den nok. Den skal ikke få slippe ut så lett. Jeg går bort til vinduet, glasset i hånden. Jeg setter meg i en av de andre stolene jeg har. Like glad, ennå. Det er kjekt å ha det så godt, tenker jeg. Kjekt når sånne glade følelser kommer strømmende. Da må man ta i mot, da må man la det strømme inn. Ja, jeg hat tatt i mot gleden, nå, tenker jeg. Den er der. Det er rett før jeg går ut på terrassen, eller enda lenger. Spre budskapet, fortelle folk. Det er en veldig gledesfølelse som brer seg, og den har fanget meg. Jeg ser det for meg, hvordan jeg ringer på døren for å fortelle det til noen. Eller jeg går opp på et podium, og sier det i en mikrofon, til en forsamling. Jeg skulle gjerne delt gleden jeg har. Det ville gjort det hele enda bedre. Men det er veldig bra, allerede som det er. Jeg kan stå i vinduet, og se ut.

ES2019

Snart vil de være hjemme

Det er ikke blitt postet så mange av mine egne tekster her på bloggen i det siste. Kanskje vil det repareres, i det minste for lørdagene. Korttekster tar ikke så lang tid å skrive, når ideen sitter, er det bare å skrive den ut. Lykkes det, har jeg en tekst å legge ut på nettet. Denne teksten er fersk som nyfisket fisk, bare å legges på pannen, stekes i smør, nytes.

Snart hjemme

Snart vil de være hjemme. Snart vil de være hjemme. Snart vil solen bryte gjennom. Jeg skulle gjerne fotografert et bilde av himmelen, og lagt det inn i teksten. Slik at alle fikk se, hvor mange skyer det er, hvor grått og hvitt og tungt det ligger over oss. Det spiller ingen rolle. Snart vil de være hjemme. Snart vil de være hjemme. Solen vil bryte gjennom. Fuglene vil fly frem, sette seg på trærne i nærheten, og kvirre-virre-virre-vitt! bom-bom! Det kommer til å bli en fantastisk dag. Måltidene vil sette andre måltid i skyggen, selv vanlig mat vil smake eventyrlig. Snart vil de være hjemme. Snart vil de være hjemme. Jeg skal spise trestjernes risensgrynsgrøt. Og ha trolsk god brunost på min vanlige brødskive. På den andre siden av bordet vil de sitte. Fysisk. De vil være her med kroppene sine, og ikke bare som en tenkt tanke av meg, som en fantasi og en drøm og et håp, og så videre. De vil være her, her! Om jeg vil teste det, kan jeg ta på dem, klemme det. Og jeg kan ta på dem og omfavne dem og holde rundt dem, inderlig, uten å ville teste noen ting. Bare for å kjenne hvor gode de er, hvor godt livet er, hvor solen skinner og fuglene synger, og vanlig mat er for konger og guder, som vi alle er i våre egne liv. og de vil være her og vise frem ansiktene sine. De vil smile av meg, le, snakke om vanlige ting, som ingenting. Som om det ikke forandrer alt, at de snart vil være her, hvor de nå ikke er. Inntil da har jeg en ting å tenke på, og fylle meg med glede: Snart vil de være hjemme. Snart vil de være hjemme.

ES2018

Det ringer

Det ringer

Du er på konsert og du har nettopp kjøpt en øl du står med i hånden og bandet på scenen skal akkurat i gang med å spille en velkjent og svært støyende låt, da telefonen ringer. Du har den i skjortelommen, og du har lyden på diskret og kjenner bare vibrasjonene mot brystet, så det er ikke slik at alle snur seg mot deg og legger merke til deg og irriterer seg over deg, men det er likevel slik at du må ta den. Den ringer jo. Du setter fra deg ølen på et tilfeldig bord eller noe, og så får du telefonen opp av lommen, slik at du kan få trykket på ok-knappen, hvis det ikke hadde vært så bråkete i konsertlokalet at du ikke kan høre noen ting. Så du må komme deg ut for å ta telefonen, finner du ut, og du presser deg bakover gjennom mengden og skyver folk hit og dit til du finner utgangen, som uansett ikke leder deg ordentlig ut. For dette er et større lokale, der det foregår mye kulturell aktivitet, og konsertlokalet er bare et av mange lokaler, og mellom lokalene går fullt av fulle mennesker som bråker og støyer, spesielt nå som konserten har begynt og mange vil inn eller ut eller rundt omkring, så i det du på ny skal trykke på ok-knappen, ombestemmer du deg på ny, og brøyter deg vei videre mot et sted hvor du kan ta telefonen og høre hva den som ringer deg sier. Og du skjønner det begynner å haste, det er grenser for hvor lenge noen orker å ringe på denne måten her, når du ikke tar telefonen slik du ennå ikke har gjort, og ennå ikke kan gjøre, for du har ennå ikke kommet deg ordentlig ut. – Unnskyld, sier du, til alle du presser deg forbi på vei mot den egentlige ugangen, hele tiden med telefonen i hånden og tommelen på ok-knappen, hele tiden med lyden på diskret, så det bare er du som vet at noen ringer til deg, og at det er derfor du må ut, og endelig er du ute, bare for å oppdage at det er kø utenfor også av folk som vil inn, og noen av dem snakker til deg og stiller deg spørsmål om hvorfor du går ut uten jakke og hvor du skal og om det var en bra konsert og om du har stempel og alle mulige spørsmål, du vifter dem bare unna, du må komme deg videre vekk for å få tatt telefonen og sagt hallo til den som ringer til deg. Det er akkurat som om telefonen vibrerer hissigere nå, som om den sier til deg at ”nå må du snart ta meg”, som om den forteller deg at den som ringer til deg er i ferd med å legge på, og du forestiller deg personen i andre enden, hvordan denne holder sin telefon i hånden og en nådeløs finger på legg-på-knappen, eller kanskje bare har ringt i forbifarten og nå sitter fraværende med en telefon i hånden samtidig som han eller kanskje hun, tenk hvis det er en hun, egentlig gjør andre ting og nesten har glemt de har ringt deg. Veien du valgte førte rett inn i en trafikkert gate, det begynner å bli parodisk dette her, tenker du, som om alt var tilrettelagt for at telefonen skulle ringe nettopp nå og du ikke skulle få tatt den, du bestemmer deg for å gjøre opprør mot det og tar den likevel, uten hensyn til alle bilene som tuter og bråker og durer og kjører og alle trafikklydene som nå vokser seg opp til et støyende crescendo. – Hallo, gauler du inn i det stille røret i det teksten setter sitt punktum.

ES 17 februar 2004

Det er en annen som lever livet mitt

Denne teksten er skrevet i 2010. Det er syv år siden. Jeg var fortsatt nokså nygift, hadde giftet meg året før, og følte meg kanskje litt underlig i livet jeg selv levde. Eller så tuller jeg bare når jeg sier disse tingene.

Det er en annen som lever livet mitt

Det var en på alle måter fin dag. Min kone hadde satt i gang med å stelle til frokosten, mens jeg var på vei til butikken for å kjøpe de siste varene vi trengte til den. Det hadde så langt vært en alle tiders ferie. Og jeg kunne som de fleste menn ikke la være å tenke på hva min kone hadde gjort med meg den natten. Jeg måtte nesten riste på hodet for å konsentrere meg om de matvarene jeg skulle kjøpe da jeg endelig kom til butikken, og jeg måtte smile for meg selv da jeg faktisk gjorde det. Jeg stod jammen der i butikken og ristet på hodet. Og jeg smilte mens jeg gjorde det – Det er litt av et liv, tenkte jeg for meg selv. Hvem skulle trodd for en tid tilbake, at jeg skulle få et slikt liv, tenkte jeg? Det hadde jeg i alle fall ikke tenkt selv. Og så måtte jeg mens jeg stod der i butikken og skulle kjøpe de matvarene min kone trengte til frokosten hun skulle lage til meg, gjøre som jeg ofte gjør, gå ut av meg selv, og se meg selv utenfra. Det jeg da så, virket forferdelig fremmed. Der stod det en mann, i en helt vanlig butikk en helt vanlig sommerdag, og skulle kjøpe varer til frokosten hans kone skulle lage, og han skulle gjøre det som ingenting. Han skulle gjøre det, som om dette var like dagligdags som butikken han kjøpte varene i. Og dette var jo ingenting i mot det som hadde skjedd med ham den natten. Det var noe som hadde gitt noen aldeles sterke inntrykk, langt sterkere enn de virkelige inntrykkene han fikk av de virkelige varene i den virkelige butikken han virkelig stod i. Han måtte tvinge seg til å legge merke til dem, altså varene. Og når han gjorde det, så lyktes han, han fortrengte de kraftige inntrykkene fra natten som hadde vært, og klarte å konsentrere seg om varene han skulle kjøpe. Se der kjøper han dem. Brød og juice og litt ost, resten finnes allerede hjemme, hans kone er en kløpper med maten, og har det meste parat. Han kjøper det siste som trengs som ingenting. Deretter går han hjem til sin kone som har alt klart, og spiser en frokost som er likeså god som alle de foregående, og alle som skal komme. Jeg skulle gjerne gått inn i denne personen igjen, inn i den virkeligheten han lever i. Men som dere forstår, det kan jeg ikke. Det er en annen som lever den.

ES2010

Løven som brøler

Jeg er ikke engang sikker på når jeg skrev denne korte teksten, og hva som var hensikten med den. Det må ha vært rundt år 2000 en gang, litt før, eller litt etter. Det er første tekst i en samling med tittelen Prosaminiatyrer, «en samling studier», kaller jeg det, og det er jo ganske riktig. Dette er en studie, en stiløvelse, teknikk.

Løven som brøler

Det brøler en løve. Men det er ingen løve. Det er bare en steinfigur, det er ikke engang en figur, det er bare en helt vanlig stein, og selv til stein å være, uvanlig stille.

ES2000

En viktig sak

Nå som bloggen er våknet litt til liv igjen, skal jeg også forsøke å legge ut korttekster lørdagene. De vil foreløpig være nyskrevne. Noen av de så ferske, at de kanskje ikke vil bli lagt ut i sin endelige versjon, men vil bli redigert litt i ettertid også. Dagens tekst er unnfanget i går, skrevet ut i dag, men fikk en litt annen slutt enn det som først var tenkt skulle være poenget.

En viktig sak

I mange år hadde jeg gått og ventet på muligheten og fiklet på argumentene hvordan jeg skulle legge frem saken min. Ja, jeg skal ikke påberope meg at dette gjaldt en rettssak eller noe sånt, eller noe som hadde offentlig interesse. Det hadde min interesse, gjaldt mitt liv. Og for meg er mitt liv viktig, som jeg har sagt utallige ganger, og tenkt enda mange flere. Mitt liv er viktig. Og jeg kan ikke finne meg i at det er ubetydelig i den store sammenhengen. I den store sammenhengen er hele menneskeheten en detalj. En ganske viktig detalj, riktignok, som det liv i stand til å sanse og gjøre seg tanker om det som er.  Og sånn vil jeg si også jeg er en viktig detalj. Mitt univers er det eneste i sitt slag. Det har en egenverdi, og krav på litt respekt, om enn både jeg og livet mitt relativt ubetydelig. I den store sammenhengen. Sånne ting. Det er dette veldige ønsket om å rettferdiggjøre meg, forklare verden det er riktig jeg eksisterer, et behov jeg har om å rettferdiggjøre eksistensen. Og det holder ikke gjøre det bare overfor meg selv. Det er som om den mistenkte før rettssaken setter kreftene inn på å overbevise seg selv om at han er uskyldig. Det er ikke der slaget skal stå. Slaget står i selve rettssaken. Nå har riktignok jeg sagt dette ikke er noen rettssak. Men sett nå at det var det, i overført betydning, selvsagt, en rettssak der jeg skulle legge frem min sak om at det er riktig jeg eksisterer, og der mistanken mot meg er at jeg er meningsløs. Det er forbrytelsen jeg skal forsvare meg mot, og det er det jeg har gått i mange år og ventet på muligheten for, mens jeg stadig har fiklet på argumentene, og sånt som jeg skrev i starten. Så starter liksom den fiktive rettssaken. Det var mye større enn jeg hadde sett for meg, med dommer, jury og advokater, og så fullt av publikum at det ikke var sitteplasser til alle. Min sak har interesse. Det skulle være tydelig nok. Aktor har sin prosedyre. Den er overbevisende nok, med bedre argumenter enn jeg egentlig har tenkt ut selv, om hvorfor livet mitt er så meningsløst, og hvor absurd det er å  prøve å rettferddigjøre en eksistens som uansett ender i døden, og så skulle døden være urettferdig, da, liksom? Aktor blir litt spydig, her, det var en sånn type advokat. Så var det min tur til å snakke. Langsomt går jeg frem. Argumentene er helt på plass i hodet. Jeg har forberedt meg og forberedt meg. Jeg vet at om disse argumentene ikke holder, så holder ingen, for jeg har brukt mye tid og ikke funnet noen bedre. Så jeg snakker. Jeg lar det stå til, og forteller denne fiktige rettssalen hvorfor det er riktig at jeg er her, et en urettferdig død ikke er noe jeg kan la mitt liv bli hengt opp i. Jeg kan ikke si mer enn dette.

ES2016

 

Kniven og artisten

Jeg fortsetter fra forrige lørdag, og skriver en ny korttekst, denne gangen kniven og artisten.

Kniven og artisten

Det er et bilde som har festet seg helt i mitt hode. Jeg tror det er jeg som er artisten, jeg tror det er jeg som skal stå der på scenen og gjøre noe, til syne for alle, slike dere alle kan se meg om jeg står et sted og leser denne teksten opp. Artisten kommer alvorlig ut, som om dette er viktig for ham, som om han befinner seg i en annen verden enn de som skal se på ham, for dem kan han jo gjøre hva han vil. Det vet jo dere, om dere sitter og ser på, dere vet veldig godt om dette betyr noe for dere. Artisten, derimot, har papirene i hånden, og ser ut til å ha et brennende ønske om å formidle noe, han tar på mikrofonen med hånden, for å rette den opp, organiserer liksom papirene en gang til, gjør seg på denne måten klar, og forsøker å suge til seg og stå i oppmerksomheten. Jeg vet ikke hva det er han vil fortelle, vet ikke hva det er, vet bare at det er veldig viktig, i hvert fall for ham. Ved siden av ham står en kvinne. Man skulle trodd det var en hjelper. Det er ingen skrivefeil i tittelen, og heller ingen metafor, eller kjenning, kniven er ikke kvinnen, kniven er kniven, og den er i hånden på kvinnen. Artisten leser, han har satt alt inn i dette øyeblikket, forbedret seg i dagevis, utviklet seg et helt liv, for å komme til akkurat denne situasjonen, hvor det gjelder så mye for ham, at han kan stå på en scene og fortelle til alle som ser på ham hvordan det er. I det han kommer til poenget, til høydepunktet i sin argumentasjon og sin fortelling, til det han har levd for og åndet for, så tar hun opp kniven og stikker ham i halsen mellom to av hvirvlene der.

Sko på besøk

Etter en lang, lang tids pause, flere år, gjør jeg nå et forsøk på å skrive en ny korttekst.

 

Sko på besøk

Det kom et par sko til meg på besøk, her om dagen. Jeg hadde ikke ventet dem, eller noen andre sko. Det er slutt på den tiden da jeg gikk og håpet på at sko eller mennesker skulle besøke meg. Jeg lukket opp døren, og der stod de. – Kom inn, sa jeg. Jeg stod sånn jeg vet man skal stå når man vil la folk – og sko – slippe inn, armen litt sånn dinglende ut, denne vei. Skoene kom inn, men ikke uten å tørke seg på matten. Til sko sier man ikke «ta av deg på beina», akkurat som man ikke sier til visse typer mennesker at ja, dere skjønner, dere skjønner. Man vokter sine ord. Jeg drikker kaffe hele tiden, men det er ikke poenget her. Vi satte oss rundt borde vi har stående, jeg satte meg, jeg satte meg i sofaen. Skoene satt som om de hadde beina i kryss, helt merkelig, – hvordan er det mulig? tenkte jeg, og skjønner ennå godt hvorfor jeg tenkte det. Så var det dette med samtalen, den man alltid skal innlede og prøve å holde når man har besøk, den som helst skal gå enkelt og uanstrengt, den som voldet meg så store problemer den gang jeg gikk og håpet på at sko eller mennesker skulle komme, og så videre. Jeg husker jeg gikk og tenkte dagen lang på hva jeg skulle bli, og hvor fælt det ville bli når jeg likevel ikke ville få meg til å si det, og også skjønte at det ikke var riktig, alt bare i fantasien, selvsagt. – Kaffe er godt, sa jeg, – jeg drikker enorme mengder kaffe, du må bare si om du vil ha kaffe. Jeg hørte meg selv tenke det var galt å si disse tingene til sko, men det er ikke så farlig lenger. Jeg har liksom klart det nå. Min kone og mitt barn ligger i sengen og sover, ofte i samme seng som jeg. Hva har vel det å si om jeg byr sko på kaffe, og det ikke passer seg å gjøre det, av ulike grunner. Jeg har et godt liv, lever godt. Det har jeg lyst også skoene skal gjøre, at alle skal gjøre. Derfor prøver jeg så godt jeg kan å få dem til å føle seg velkomne, slik jeg prøver å få alle til å føle seg i mitt selskap, om jeg ikke alltid lykkes, om jeg gjør mange feil, det er ikke meningen.

ES2016,19. november

Sakte fart

Sakte fart

Det skal gå sakte fart nå fremover. Jeg la plutselig merke til at jeg satt i en bil, og at det gikk litt for fort. Jeg hadde behov for å bremse litt ned. Jeg har aldri hatt behov for denne farten. Hva jeg har likt godt, er stille og ro. Og at tingene går langsomt.. Akkurat dette sa jeg til henne, som en innledning til vårt forhold. Eller, det er mye riktigere å si, at det var det jeg håpet skulle bli en innledning, til det jeg håpet skulle bli et forhold. Hun var åpenbart parat til mye større fart enn jeg var, hun var klar til fart i det hele tatt. Jeg var egentlig ikke det. Dermed ble det verken fart, eller forhold eller innledning ut av hva vi holdt på med. Og jeg skal ikke være den som klager på det. Nei, det sal jeg ikke det. Jeg skal være den som skriver ned denne teksten. Og det har jeg allerede gjort. I sakte fart fremover.

ES 20. des 2008

På teateret

På teateret

Det var en forestilling som gikk på en av de større teaterscenene i byen, det var et nokså kjent stykke, og jeg gikk dit for å se på det. Jeg var alene, og i den grad jeg tenkte på det, tenkte jeg det var like bra, så kunne jeg konsentrere meg mer om stykket i stedet for å tenke på hvordan jeg så ut og oppførte meg i forhold til hun jeg hadde med. Jeg var fri til å se i fred, og mene hva jeg vil, jeg leverte billetten til vaktdamen og gikk i salen for å finne plassen min. Den var rett bak en nokså høy mann, men siden jeg var alene og plassen ved siden av var ledig, så kunne jeg bare sette meg på den. Der var det ingen som satt foran, jeg hadde fri sikt frem til scenen. Som vanlig brukte jeg også litt tid til å se på publikum mens stykket foregikk, for meg foregår ikke nok på scenen til at jeg kan ha oppmerksomheten der hele tiden, tenker jeg, men jeg passer også på å ikke overdrive publikumskikkingen for ikke å skille meg ut og se rar ut. Nå som jeg sitter og ser frem på scenen, ser jeg ikke rar ut. Men fra siden, på raden foran meg, kommer en kvinne innover benkeradene, det ser ut som en av skuespillerinnene, men det er vanskelig å se i mørket, og dessuten vil ikke jeg se for mye på publikum, som sagt. Hun kommer frem til setet foran meg, stopper der, det ser ut som hun leter etter noe, og noe er meg. Hun legger kneet på stolen foran, bøyer seg over og kommer mot meg med hodet og ansiktet sitt. Jeg har på meg noe etterbarberingsvann, det er kanskje det hun snuser, hva vet jeg, det viser seg i alle fall at hun er her for å kysse meg, og det har jeg ingenting i mot, jeg tar gjerne imot kysset hennes og gir så mye jeg kan tilbake. Det er svært opphissende, hun støtter seg til stolen min med hendene, den eneste kontakten jeg har med henne er gjennom munnen, etter hvert må jeg også støtte henne opp rundt livet med hendene mine, ettersom hun kommer nærmere, og kysser mer inderlig, nærmest velter over meg, og tar på meg i ansiktet med hendene sine, jeg mister fullstendig oppmerksomheten mot teaterstykket, og bryr meg heller ikke lenger om jeg ser rar ut. Hun er så deilig, jeg har lyst til å dra henne over, og hun klatrer over så godt hun kan, kommer så vidt borti den høye mannen foran, vi har ikke tid til å si unnskyld, så inderlig kysser vi, hun er så deilig, i en pause der hun trekker seg litt vekk og smiler ømt, ser jeg rett på munnen og de svulmende leppene hennes, dit inn vil jeg, tenker jeg, og stikker hele hodet rett inn, det er god plass der, så øm og god er hun, jeg vil ned i halsen hennes, men skjønner at jeg ikke kan gå ned dit med hodet først, så jeg stikker inn hendene og kryper inn på denne måten, passer på å gli inn på tungen, du verden så deilig det er, kunne jeg bare gli litt frem og tilbake, men hun sluker meg for raskt, plutselig er jeg inne med alt jeg har og i neste øyeblikk er jeg svelget. Det så sikkert rart ut, men det var helt klart verdt det, ikke et øyeblikk vil jeg angre på dette, folk kan si og tenke hva de vil, jeg gav meg hen og det gjorde jeg rett i. Når hun nå går tilbake, opp på scenen, eller hvor hun går, så er jeg inni henne, alle som ser henne vet det ikke, men jeg vet det, og hun vet det, og mer er ikke nødvendig for meg.

ES 8. nov 2005