Kategoriarkiv: Komedier

All’s well that ends well

Dette er regnet som den siste av Shakespeares komedier, og på ny blir sjangeren utfordret av en forsoning til slutt det ikke er mulig å tro helt på. Hvorfor skal Bertram godta Helena nå som hun har lurt ham? Og hvordan kan den forholdsvis smarte Helena tro at Bertram er den rette for henne, når han for det første er en fjott, og dernest har avvist henne?

Tittelen på komedien er All’s well that ends well, til norsk vanligvis oversatt med «Når enden er god, er allting godt», som er vårt faste uttrykk for at det ikke er så farlig med hva som har skjedd underveis, når det bare ender godt til slutt. Om det har endt noe så fælt underveis at enden umulig kan føles god, så er det jo ikke noen god ende. I komedien ligger det i sjangeren at det skal ende godt, slik det er sjangerbestemt i eventyrene og i tegnefilmer for barn. Ingen skal dø, de slemme skal få sin straff og de snille få det godt. Sånn blir enden god.

I All’s well that ends well blir dette på overflaten oppfylt. Helena er stykkets klare heltinne. Hun lider gjennom stykket, fordi hun elsker Bertram, men blir avvist av ham. Det ligger i komediesjangeren at de som er ment for hverandre skal få hverandre, det nytter ikke med en lykkelig slutt om en gifteklar, ung kvinne forblir ugift. For at enden skal bli god, må altså Bertram slutte med å avvise Helena, og heller ta henne til ekte. Dette er også den klassiske konflikten i komediene. De som er ment for hverandre vil ha hverandre, men de får det bare ikke til. Det ligger noe i veien, de ser det ikke selv, det er en misforståelse et sted, det er noe som må ordnes. Alle vet at dette vil bli gjort, det spennende ligger i hvordan det skjer. Så når Bertram helt til slutt innser at Helena er den rette for ham, og går med på å oppfylle ekteskapet med henne, så skal dette være en lykkelig slutt.

Men i denne siste av Shakespeares komedier er det ikke så enkelt. Bertram går med på å gifte seg med Helena, men det er vel så mye fordi han er trengt opp i et hjørne og ikke har noe valg. Helena har løst den umulige oppgaven han gav henne, kongen har befalt det, alle står og ser på, han har ingen andre veier å gå. Han MÅ gifte seg, med store bokstaver. Det er ingenting som tyder på at han er overbevist i hjertet om at Helena er den rette for ham. Helt til det aller, aller siste, bare minutter før han går med på å oppfylle ekteskapet, så har han avvist henne og andre kvinner (Diana) han har forpliktelser overfor på det sterkeste han kan. Med løgner og unnvikelser. Han er bortsett fra sine helt siste replikker en gjennomført slask.

Det går kanskje an å stille spørsmål om det går an å mene dette ekteskapet alvorlig. I det ligger at slasken Bertram skal ha innsett sine feil, og blitt snill og trofast han også. Hvis ikke vil det jo ikke være noen god ende. Etter min mening er en oppsetting i denne tolkningen umulig å få troverdig. Det er ikke tid nok for Bertram å forandre seg. Han har ikke fått noen Aristotelisk renselse. Han er lurt, men ikke på en sånn måte at han er nødt til å forstå at han hele tiden har tatt feil. Det må snarere se ut som han er trengt opp i et hjørne.

Slik er All’s well that ends well helt på grensen til å bli et slikt problemstykke som de antatt seneste stykkene til Shakespeare var. Det er et stykke som utfordrer komediesjangeren. Senere skulle han sprenge den.

For stykket har jeg også skrevet poster for Tema og motiv, Karakterene, Synopsis og Sitat.

Reklamer

Measure for measure, av William Shakespeare

Dette er en av Shakespeares mørkeste komedier, og også en av hans minst populære. Det har den til felles med alle hans problemkomedier, det har strekker komediesjangeren, og gjør forløsningen som hører med til slutt ganske hul og utilfredsstillende. Her er ingen av de obligatoriske ekteskapsinngåelsene lykkelige, utenom det mellom Claudio og Juliet. I alle de andre er i hvert fall den ene parten dypt motvillig til å gifte seg med den andre. For Lucio er det en ren straff. For Angelo er det hans eneste utvei for å redde livet. For Isabella er det en ren kommando, og helt i strid med hennes opprinnelige planer om bli nonne og tilbringe livet i kloster. Den vanskelige slutten kommer på toppen av en vanskelig, og i alle fall ikke komisk handling. Grensene som blir trådt over underveis er altfor store til at skadene kan repareres til slutt. Det er heller ikke som i Much ado about nothing, der det bare er noen få karakterer – Don John og hans kumpaner – som tar del i ondskapen og umoralen. I Measure for measure er det en hel by. Selv den tilsynelatende gode hertug Vincent får sine problemer når vi går nærmere inn på ham. Verken Isabella eller Claudio står som ideal til etterfølgelse, langt i fra, Isabella er for ekstrem i sin kyskhet som de andre er ekstreme i sin umoral. Og Claudio vil ha sin søster til å sette livet til for å redde ham. Her er ingen karakterer å like og begeistres over, som Feste og Viola i Twelfth nigh, or what you willst, Touchstone og Rosalind i As you like it, Benedikt og Beatrice  i Much ado about nothing, Puck og de andre i A midsummers night’s dream.

Jeg er imidlertid begeistret for dette stykket også, og synes det er synd at det blir så sjelden satt opp. Det er gjort en kraftanstrengelse for å overvinne vanskelighetene som ligger i stoffet. Karakterene spriker veldig, kanskje mer enn at de står helt til troende. Samtidig er lagt inn mange replikker der karakterene selv innser sitt eget eller andres sprik. Isabella fordømmer broren, men forsøker også å redde ham. Claudio fordømmer søsteren, men blir straks hun er gått fortvilet og ønsker forsoning. Settehertug Angelo er ekstrem i sin dobbeltmoral, men virker egentlig ærlig i sin ekstremitet. Det er heller ikke så uvanlig at folk med stor makt dømmer andre strengt i gjerninger de begår selv. For meg er Angelo troverdig, og til og med oppriktig. Men jeg kan godt forstå dem som mener Angelo er umulig.

Det er også gjort et oppriktig forsøk på å få til en ordentlig forsoning til slutt. Og om denne forsoningen ikke lykkes, er det satt opp ganske klart og tydelig hvor problematisk det egentlig det er med de lykkelige avslutningene vi forlanger i komediesjangeren. Det får oss kanskje til å skru på hjernen med «lykkelig alle sine dager»-tankegangen. Livet er jo sjelden slik, at vi kan få avslutninger som løser alle problemer og sikrer lykken for alltid. Shakespeare forlot denne type avslutning etter Twelfth nigh, der den forresten heller ikke er helt ren, med Feste holdt utenfor lykken og mellom Orlando og Viola et ekteskap som kanskje ser litt rart ut, han skrev aldri mer komedier der alle var glade og fornøyde til slutt. I All’s well that ends well problematiserer han det til og med i tittelen.

Når det er sagt, er det ingen av konfliktene i Measure for measure som blir liggende ubehandlet. I den avgjørende sluttscenen får hver av karakterene det som skal være sin straff eller belønning. Det er selvsagt problematisk at det er hertug Vincent som enerådende deler ut dommen. Men dette problemet er også av dem stykket vil ta opp. Hele konflikten bygger jo på at settehertugen har håndhevet loven for strengt, og dermed idømt den egentlig uskyldige Claudio til dødsstraff. Om Angelo bare ikke hadde brydd seg, hadde Claudio og Juliet fortsatt med å ligge litt sammen og kose seg til de fikk giftet seg. Det er vel det reneste av alle seksuelle forhold i hele stykket, akkurat det mellom de to, det Claudio blir dømt for. Når det til slutt er den rettmessige hertugen som deler ut dommene, har vi fortsatt ingen garanti for at de er riktige og rettferdige. I en slik lesning blir det til og med en slags balanse i at mange av dem vel strengt tatt ikke er det, som at Angelo og Lucio motvillig blir dømt til å gifte seg, og åpenbart at Isabella blir dømt til å gifte seg med hertugen.

For Measure for measure (lenken bringer dere til utgaven på ShakespeareWords) finnes også

Tema og motiv, Karakterer, Synopsis og Sitater.

Twelfth night, or what you will

Shakespeares komedier handler om kjærlighet. De begynner gjerne i en tilstand av uro. Det er et eller annet som gjør at de som skal ha hverandre ikke kan få hverandre. Ofte er de ikke engang klar over hverandre når stykket begynner. Så går stykket sin gang, forhindringene blir overvunnet, de som skal ha hverandre, får hverandre, og alle forenes i lykke. Komediene går fra uro til ro, mens tragediene gjerne går motsatt vei. Der er det gjerne fred og harmoni til å begynne med, men når det slutter er freden tapt for alltid. Lykken er ugjenkallelig forbi.

I sine midterste komedier når Shakespeare sitt mesterskap i denne overgangen fra uro til ro for komedien. A midsummer nights dream står litt for seg selv, den er et eventyr i all sin magi og trolske opptrinn. Men den oppfyller likevel formelen. Til å begynne med er Hermia og Lysander, Demtrius og Helena forhindret fra å få hverandre. I løpet av stykket blir hindringen overvunnet, selv om det er ved hjelp at magiske dråper fra en elskovsplante. A merchant of Venice står også litt utenfor, siden den er så mørk, og andre deler av handlingen overskygger det at folk gifter seg med hverandre. Står utenfor gjør også The merry wives of Windsor, den har handlingen lagt opp på en helt annen måte og foregår i et helt annet miljø.Der er ikke målet å få alle gift, men heller å tøyse lite grann, særlig med Falstaff.

Så står vi igjen med de tre høydepunktene. Much ado about nothing, As you like it, og denne, Twelfth night, or what you willst. Særlig i de to siste er det som om Shakespeare mest av alt leker seg i sjangeren. Gi folk det de vil ha, og gi dem mye av det, ser ut som å være parolen han har kost seg med. I As you like it blir uroen som vi har sett etablert med første replikk. Og så forandrer den seg egenlig ikke før den plutselig går over, nesten av seg selv, og alle blir gift. De blir gift i slike mengder at dramatikere flest ville ha problemer med å få plass til så mange karakterer i samme stykke. Og mange ser ut som de gifter seg bare på gøy, de blir med på leken de også, let’s get merry.

Twelfth night, or what you will, tar opp tråden, og fortsetter på akkurat samme måte. Tittelen spiller på tolvte natt jul, den dagen stykket skal ha hatt sin premiere. Dette var den store festdagen i gammel engelsk julefeiring. Det var dagen fattige kunne kle seg ut som rik, og hvor man snudde opp ned på alt. Det var en dag for løssluppenhet og glede. Til denne dagen har også Shakespeare skrevet en av sine mest løsslupne komedier, utstyrt med noen av sine festligste karakterer. Her er de to drukkeboltene, Sir Toby og Sir Andrew, her er den lystige og veltalende klovnen Feste, og her er den gjennomført sleske, og med det ufrivillig komiske, Malvolio. De deltar i handlingen sammen med altfor sørgende hertuginner, nye kvinner som kler seg ut, og som får både kvinner og menn forelsket i seg, ja, i det hele tatt.

As you like it er laget til allmenn forlystelse. Det ligger i tittelen, As you like it – «Som dere vil ha det», som det ligger i stykket selv og hva som skjer i det, og i avslutningen hvor så godt som ingen står igjen ugift. Det samme gjelder i Twelfth night, or what you will – «Tolvte natt jul, eller hva som helst». På norsk må vi nok ha med tolvte natt jul, for å vite hvilken natt det er snakk om. Eventuelt burde vi kalle det Trettende dag jul, siden det er det dagen kalles hos oss. Men det ville gitt oss helt andre assosisasjoner enn det originalens tittel skal gi. Hva som er lagt til etterpå, betyr at det er ikke så farlig med tittelen, eller med stykket, eller med noe. Det er bare på gøy alt i hop.

Likevel får vi ikke den samme roen over morsomhetene og spilloppene i Twelfth night, som vi fikk det i As you like it. Der er det bare Jaques som ikke helt kan bli med på den gode stemning, men han gjør det helt av egen fri vilje, og plager ingen med det. I Twelfth night har vi uroen med Malvolio, som har blitt behandlet som gal uten å være det, og blitt lurt på det skammeligste og groveste. Riktignok har han selv gjort seg fortjent til det med oppførselen sin, og det er hans egen kjærlighet til seg selv som gjorde at han kunne tro på brevet han fikk til seg. Det er bare at det ble slik misforhold mellom straffen og forbrytelsen. Han har ikke bare fornedrelsen han har gjennomgått å tenke på, han har også mistet drømmen sin i lievet. Han ville aldri kunne slå seg opp og bli hertug eller noe som helst, han vil alltid bli bestyrer, alltid vite at Olivia valgte enn annen enn ham. Og om han fortsetter hos henne, vil han selv se Olivia med sin mann hver dag. Han har all grunn til å bli så bitter som han ble til slutt, all grunn til å ville hevne seg på hele bunsjen.

Hvis vi da ser på stykket som helhet, fra første til siste replikk, så ser vi at det begynner med Orsinos berømte: If music be the food of love, play on. Det blir sagt til musikerne hans, men det er også utmerket som startreplikk til en komedie som skal ha så mye spill og lek, sang og kjærlighet. Stykket de spiller, teaterstykket Twelfth night, er også en slik slags næring til kjærligheten. Det kan være fristende å se hva slags toner spillet består av. Det er gjort i blogginnlegg hver dag denne uken, men vi har ennå ikke sett på den siste sangen i stykket, Festes lille epilog.

FESTE

[Sings]
When that I was and a little tiny boy,
With hey, ho, the wind and the rain,
A foolish thing was but a toy,
For the rain it raineth every day.
But when I came to man’s estate,
With hey, ho, the wind and the rain.
‘Gainst knaves and thieves men shut their gate,
For the rain, it raineth every day.
But when I came, alas! to wive,
With hey, ho,the wind and the rain.
By swaggering could I never thrive,
For the rain, it raineth every day.
But when I came unto my beds,
With hey, ho, the wind and the rain.
With toss-pots still had drunken heads,
For the rain, it raineth every day.
A great while ago the world begun,
With hey, ho, the wind and the rain.
But that’s all one, our play is done,
And we’ll strive to please you every day. (5,1,386-405)

Det er ikke sang av ren glede og kjærlighet. Den har sine dominerende, melankolske elementer. Det er Feste som synger om livet sitt, med omkvedet «hei, hå, vinden og regnet», kanskje med «hei, hå» som festen og moroen, spilloppene, «vinden og regnet» for elementene som også er til stede. Regnet regner hver dag. Han synger om hvordan de narraktige tingene var som leker da han var liten, men så kom han til godsene med skurker og kjeltringer, og så skulle han gifte seg, men klarte det aldri. For lenge siden begynte verden, men det får være som det vil. Skuespillet er slutt, og vi strever alle med å glede dere hver dag.

Slike sanger er laget for å synges en gang på scenen, og skal naturligvis ikke studeres og tolkes i hjel. Men det er klart, det er ingen lystig sang publikum skal gå hjem med. De har nettopp sett Malvolio ha sin opptreden av menneskelighet. Selv om han er innbilsk og vanskelig å like, har han også følelser, og de har blitt skikkelig forulempet av spøken de andre stelte i stand for ham. Han er alene og isolert. Nå kommer også Feste, som bare har smilt og spilt og lekt gjennom hele stykket, til uttrykk med litt følelsesliv han også. Han fikk ingen del i giftemålene til slutt, som han aldri har fått det. Han strever bare med å være alle til behag, hver dag.

Den samme hilsningen kommer fra skuespillerne til publikum. Det skal ikke tas for alvorlig. Verden begynte for lenge siden, det er mye vi ikke vet, og det er både hei og hå og vind og regn i den. Og vi strever hver dag med å komme opp med nye stykker til glede for dere. Et slikt stykke var Twelfth night, festivalkomedien, eller What you will, hva du vil kalle det og hva du vil det skal være. Det er en mild henstilling om å ta del i spillet og leken, for ikke å ende opp som Malvolio, samtidig som det holder åpent at vi kanskje ikke behandler vår verdens Malvolioer helt riktig.

Stykket har fått kritikk for en del usannsynligheter i plottet. Det gjelder særlig dette med de identiske tvillingene, som attpåtil er av hvert sitt kjønn, noe som er biologisk umulig. Man kan også lure på hvordan ressurssterke Viola kunne falle for en forholdsvis enkel mann som Orsino, og hvorfor hun valgte å spille mann så lenge. Hun hadde jo ingenting å tape på å avsløre sin egentlige identitet. På tross av dette har stykket vært populært og blitt jevnlig spilt fra premieren helt på begynnelsen av 1600-tallet, og helt frem til i dag. Det realistiske i det skulle ikke være et kriterium i stykker som dette. Man må godta at Viola har en prikklik mannlig tvilling, og at hun må spille mann gjennom hele stykket, for at stykket skal få sagt hva det skal ha sagt. Hvis man mener dette har verdi, var det verdt det at man gjorde noen kompromiss med sannsynligheten for at det virkelig kunne skje. Og uansett hadde ikke stykket høyere mål enn at vi alle skulle ha det litt gøy. Slik det seg hør og bør på en festdag som trettende dag jul, eller hva du vil.

For Twelfth night, og what you willst (lenken leder til utgaven lagt ut på ShakespeareWords) finnes også poster med

Tema og motiv, Karakterene, Synopsis og Sitater.

As you like it, av William Shakespeare

I rekken av Shakespeare-komedier har vi nå kommet frem til As you like it. Det er antatt at Shakespeare skrev dette stykket i 1599 eller 1600. Den hører sammen med Much ado about nothing som kom før, og Twelfth night som kom etter, med til festivitaskomediene. Her er Shakespeare på høyden som forfatter av morsomme og uproblematiske komedier. Her er alle ingridienser fra det som har slått an tidligere, sang og musikk, jenter som kler seg ut som menn, handling i skogen, og en fredelig og lykkelig slutt der alle gifter seg og alle har det bra.

Tittelen As you like it er på norsk tidliger oversatt med «Som dere liker det». Jeg foretrekker «Som dere vil ha det». Det får enda sterkere frem at dette er et stykke til allmenn forlystelse. Her er det ingen vanskeligheter, ingen vanskelig stemning som vedvarer til slutten, ingen vonde utfordringer. Her er alle med i den lykkelige og forente stemningen som gjelder til slutt. De som har skiftet side har gjort det fordi de har blitt overtalt, her har ikke vært noen vold og kamper.

Som jeg skriver i Tema og motiv er dette den pastorale av Shakespeares komedier. Dette går lenger enn til at handlingen bare finner sted i skogen. Det er også kanskje det langsomste og minst begivenhetsrike av Shakespeares stykker. Fra andre til fjerde akt er det ikke mye dramatisk som skjer, det er mest snakk, man utveksler synspunkter om livet og kjærligheten. Spenningen som ligger der er når forkledningene som blir brukt skal bli avslørt, hvordan det vil gå med landsforsvisningen og hvordan de som skal ha hverandre får hverandre. Det er ikke mye utvikling fra den ene scenen til den neste frem mot dette målet.

Det er også problemer med den pastorale idyllen. Jaques og Touchstone trives ikke umiddelbart der, og hele hoffet forlater skogen og den såkalte idyllen så fort de får sjansen. Touchstones første replikk i det han kommer frem er:

TOUCHSTONE
Ay, now am I in Arden, the more fool I.
When I was at home I was in a better place, but travellers
must be content. (2,4,13-15)

Legg også merke til at det er den yngre hertugen som har overtatt for den eldre. Samtidig er det den eldre broren, Oliver, som behandler sin yngre bror dårlig. Han gjør det i kraft av at han er eldst. Shakespeare demonstrerer denne kontrasten allerede helt i begynnelsen av stykket, der innledningsreplikken til Orlando er at han blir dårlig behandlet av de som skulle være hans like. Da Oliver senere i samme scene kommer inn, setter han Orlando på plass, og han gjør det for eksempel ved å spørre om han vet hvem han har foran seg.

At kvinner spiller menn både i forkledning og i oppførsel, slik Rosalind gjør utkledd som Ganymede og som den aktive i forholdet til Orlando, det er noe som passer veldig godt inn i vår tid. Rosalind er kanskje den mest ressurssterke av alle Shakespeares kvinner, og i alle fall den som gjør mest av seg. Over en fjerdedel av teksten er lagt til henne. Hun er også styrende for mye av handlingen, setter opp premissene, og instruerer de andre hva de skal gjøre. Det er også hun som sørger for at alle får giftet seg med sin rette partner til slutt, riktignok med Hymen til hjelp for å gjennomføre selve vielsen.

Det er fine greier at en kvinne som Rosalind ikke sitter passiv når Orlando begynner å gjøre kur til henne, men at hun selv tar kommandoen over situasjonen. I leken som Ganymede og Orlando har, der Orlando skal oppføre seg som om Ganymede var Rosalind, er det Orlando som lar seg forme. Normalt er det i tradisjonen mannen som former kvinnen. Nå skal man alltid være litt forsiktig med å legge så mye i at forskjellige ting vakte mer eller mindre oppsikt i tiden det er skrevet i, mange ganger vil man da kunne overdrive forskjellen mellom den ene tiden og den andre. Det er ikke sikkert Rosalind var så sensasjonell i renessansen, som man da vil få henne til å ha vært. Det er imidlertid klart at hun er et stort unntak fra hvordan kvinner ble fremstilt i tidlige tekster, her er det som hun er skrevet for å behage vår tids feministiske lesere. Også for dem er stykket As you like it.

Og nettopp dette er hele meningen med stykket. Det skal være til behag. Her er ingenting ment å være brysomt eller vanskelig. Her er et lite stykke å glede seg over, som dere vil ha det.

Om As you like it (lenken fører til stykket som det er lagt ut på ShakespeareWords) har jeg også laget

Tema og motiv, Karakterene, Synopsis, Sitater.

Much ado about nothing

Dette er posten om Shakespeares teaterstykke Much ado about nothing. Stykket er antagelig skrevet mot slutten av 1590-tallet, og markerer noe av høydepunktet i Shakespeares komedieskriving. Sammen med stykkene As you like it og Twelfth night, or what you willst regnes det som trilogien av romantiske komedier. Det er komedier som er rett frem morsomme, harmoniske og lykkelige, uten de mørke undertonene som finnes i mange av hans øvrige komedier. Det er heller ikke det farseaktige som finnes i mange av hans tidlige. Her finner man hverandre dem som skal ha hverandre, og de fleste av konfliktlinjene som har vært ender i full forsoning. Riktignok finnes det alltid noen skurker som blir holdt utenfor harmonien, men på et visst nivå kan man hevde at disse «får som fortjent» og at verdensbalansen er gjennopprettet ved avslutningen.

Much ado about nothing er et høydepunkt i så måte. To av skurkene, Borachio og Conard, blir til og med fanget, og innrømmer full skyld og ønsker bot og bedring synlig i teksten og uten antydning om at det ikke er ment oppriktig. Den tredje skurken, Don John, er nok litt for slem til at en omvending skal bli helt troverdig. Hans arrestasjon og straff blir holdt utenfor teksten. We’ll think of him tomorrow er direkte sitat fra avslutningen av teksten. Straffen tar vi senere. Nå er det bryllup og fest.

Hva stykket handler om ligger i tittelen. Her er det mye styr for ingenting. I begge forholdene som til slutt ender med ekteskap er det mange hindringer som må overvinnes før ekteskapet kan fullbyrdes, men ingen av hindringene har noen egentlig substans. Det er ingenting, nothing. Hero har aldri gjort noe galt, det finnes ingen grunn for Claudio til ikke å gifte seg med henne. Likevel tror han det etter å ha blitt forledet av den onde Don John og hans kumpaner. Slik blir det mye styr før de endelig kan gifte seg, og styret har sin årsak i – ingenting. Likeledes er det med Benedick og Beatrice. Også med dem er det bare ord som hindrer ekteskapet å komme i stand raskere og mer smertefritt. Det er deres evinnelige kappestrid i vidd mot hverandre som gjør at deres kjærlighet ikke kan få fritt utløp, i hvert fall ved en viss tolkning av teksten. Alt styret kunne enkelt vært unngått. Det er bare å ikke legge så mye i ordene, de er ingenting, nothing.

Man leser imidlertid komedien for overlatisk om man lar det bli med dette. Noe av dobbeltheten ligger faktisk allerede i tittelen. Ordet «nothing» uttales som alle vet med tungen mellom tennene, og lyd mer av ‘s’ enn av ‘t’. På Shakespeares tid var uttalen derimot mer i tråd med skrivemåten, t’en var hørbar, og ordet lignet på det som i dag og den gang har en helt annen betydning «noting». «Noting» og «Nothing», de to er nesten rene motsetninger. Men når man ser på stykket, ser man at begge passer meget godt på det stykket handler om, både sammen og hver for seg. Vi kan like gjerne si at problemet for Claudio og Hero at det er for mye «noting«, Claudio legger for mye i det han hører og tror han ser, det er for mye oppmerksomhet, noting. Tingene kunne bare ligge, det er ingenting – nothing. Like godt passer dette for Benedick og Beatrice. De er for oppmerksomme på hva de sier til hverandre, de følger for mye med på ordene, og kommer ikke ned til det som egentlig betyr noe. Det er for mye noting, de skulle heller evne å se hva som er nothing. Denne dobbeltheten og spennvidden i ord og uttrykk går igjen gjennom hele stykket. Det er hele tiden en lek mellom hva som er noe, og hva som ikke er noe, og ord som kanskje egentlig betyr noe annet enn hva de utgir seg for å være. Der uttrykkene «nothing» og «noting» blir brukt i selve teksten, er det temmelig åpenbart at denne dobbeltheten er til stede, noe jeg så vidt har prøvd å vise i min lille gjennomgang av sitater og utdrag fra teksten.

Som en liten kuriositet må man nevne også en tredje tolkning av ordet nothing i stykkets tittel. Det er en tradisjonell benevnelse for kvinnens genetalia. Tanken er at mannen har something mellom beina, kvinnen har nothing. Det er her også en tanke om at mannen med sitt utstyr skal fylle kvinnens tomhet, en tanke jeg for all del ikke vil være stolt av å ha tenkt ut. Slike små metaforer og hentydninger til kjønnsorgan og seksualakten har vist seg meget levedyktige, uenig eller enig, så husker man dem. I Shakespeare er det som man tjukt av dem, og det er opp til enhver leser selv å bedømme om de er lagt ned i teksten tilsiktet eller lest inn i dem etterpå. Jeg synes det er en artig finale i tolkningen av en tittel som på overflaten ser veldig enkel ut. Det er ikke stor ståhei for verken ingenting eller noenting (nothing/noting), men for det som livet jo veldig gjerne dreier seg om, det å få seg en kvinne.

 

 

The merry wives of Windsor

Forskningen setter The Merry Wives of Windsor som Shakespeares syvende komedie, skrevet og oppført antagelig i 1597, men trykket først i Quartoen av 1602, og som vanlig med Shakespeare er det meste om stykkets tilblivelse utenom dette usikkert. Hva som er sikkert er at dette er det eneste av Shakespeares stykker med handling fra samtidens midddelklasse. Det er en av Shakespeares mer burleske komedier. Den er ikke så farseaktig som de tidlige, slik som Two Gentlemen of Verona, Comedy of Errors og Love Labors lost, ikke så festlig som de øvrige midtre komediene, slik som Midsummer nights dream og Much ado about nothing, den har heller ikke rikdommen i innhold og tolkningsmuligheter som disse, og The Merchant of Venice, og den har slett ikke den mørke undertonen til Shakespeares sene komedier. Det er ren underholdning for middelklassen, kan man si, der man ikke trengte gå hjem og bekymre seg for vanskelige problemstillinger og ulike tolkningsmuligheter, her er det bare å se og forlyste seg.

 

The Merchant of Venice, av William Shakespeare

Det er kanskje ikke helt enkelt for en moderne leser å gå med på klassifiseringen av dette stykket som en komedie. Her er ikke mye å le av. Replikkene er ikke gjort morsomme. For mange av karakterene står mye på spill, i teateret vil det si livet, og stykket har en av de mest omdiskuterte figurer i hele Shakespeares forfatterskap. Jeg vil ikke gå inn på diskusjonen om antisemettisme for jøden Shylock, som helt åpenbart spiller en nedrig rolle i dette stykket og oppfyller alle de fordommer noen måtte ha om jøder. Det må være greit, ellers ville det blitt veldig rart å ikke la akkurat det folkeslag som er kjent for å låne ut penger mot renter, ikke få spille rollen som det i et teaterstykke. Debatten om Shylock har tatt overhånd i dette stykket, som det så ofte skjer når rasismebegrepet blir lansert. Det er brennbart materiale, dette, så jeg skal la hele problemstillingen ligge, og diskutere alt det andre som befinner seg i dette stykket.

Posten er under arbeid…

Stykket har en oversikt over karaktereneen synopsis og et utvalg sitater.

A midsummer night’s dream, av William Shakespeare

Dateringen av stykkene til Shakespeare er vanskelig. Generelt har man en quarto (Q1) fra 1600, stykkene i denne må nødvendigvis være skrevet før dette året, og man har en ny quarto (Q2) i 1619. I 1623 har man den første folioutgaven (F), der stykkene skal være samlet. Det har imidlertid vist seg at Shakespeare skrev flere stykker enn de som finnes i denne folioen. Utover dette har man noen spilledatoer, og noen få henvisninger, men sjelden mer presis enn at noen har sett et bestemt stykke av Shakespeare på en bestemt dato. Det betyr ikke at dette var premieren, og man kan heller ikke her slutte noe mer bestemt at stykket må ha blitt skrevet en eller annen gang før denne datoen. For å bestemme nærmere må man se etter stilistiske trekk, man må se etter referanser i teksten, man må spekulere. Det har forskerne gjort i århundrer.

Stykket A midsummer night’s dream, eller «En midtsommernatts drøm» som det heter på norsk, blir da plassert på midten av 1590-tallet, enten i 1594 eller 1595 (første gang stykket blir nevnt er imidlertid 1598). Det vil da markere overgangen fra Shakespeares mindre gode tekster til hans storhet. Det blir svært synlig når man ser på komediene. Jeg har skrevet litt om det her på bloggen også, av komediene før A midsummer night’s dream er det bare The taming of the shrew som holder. De andre komediene, Two gentlemen of Verona, A comedy of errors og Love labors lost, er alle på sin måte klønete skrevet. De virker oppkonstruerte, overskuddet er anstrengt, og det vakre språket som også disse tidvis er skrevet i, virker litt påtatt og nesten litt løsrevet fra handlingen. Handlingen har heller ikke noe dypere i seg. Disse stykkene er skrevet for å få publikum til å le, og alle virkemidler er brukt for å oppnå dette.

Så kommer altså A midsummer nights dream, og plutselig er det der alt i hop. Karakterene er helt distinkte, lette å spille og lette å like, handlingen er et overskudd av ideer og innfall, men alle deler har sin naturlige plass i helheten, og alt fungerer på flere plan. Videre er språket helt tilpasset handlingen, de vakre setningene er helt på sin plass, fungerer på flere plan de også, og passer også til hver karakter i hver situasjon karakteren ytrer dem i. Det er et mangfold og en rikdom man bare må la seg forbause av, og det er perfekt legitimert av stykkets tittel og tema. Dette er midtsommernattsdrømmen, der alver og magiske midler overtar, og ingenting er styrt av det som vanligvis styrer livene våre. Og så har man at dette foregår i teateret, som også kan være magisk og styrt av andre krefter, noe som igjen får oss til å reflektere over om det er så stor forskjell på dette og livene våre, i hvert fall i noen deler av det. Det er vanskelig å forestille seg at en forfatter kan skrive noe som dette først, og så gå over til å skrive noe flatt som Love labors lost etterpå. I tiårsperioden fra 1595 til 1605 er det Shakespeare skriver flesteparten av mesterverkene sine.

Plottet, eller plottene i dette stykket er sammen med handlingsreferatet nærmere beskrevet i en egen post. Her skal jeg skrive mer om hva stykket handler om på flere nivå, og hvilke virkemidler som blir brukt til å få frem det stykket vil ha sagt.

Et hovedpoeng med stykket er at det skal være lekent. Med en gang man tar det for seriøst og begynner å diskutere det for alvorlig, vil man feile i å få fatt i hovedpoenget. Det handler som en god komedie skal om livet og kjærligheten, om den delen av livet som går ut på å finne den rette å gifte seg med. Her er man utsatt for skiftende hell og skiftende stemninger, og man har vel ikke alltid selv helt kontroll på hva som skjer med en.

Shakespeare tar den manglende kontrollen helt ut med å introdusere den hellige eliksiren til alvene. Den som får denne smurt på øynene faller pladask og motstandsløst for den første han ser, eller hun ser, om det er en jente som får smurt det på. I hendene på Puck blir det enda mer illustrerende, siden den ser ut til å ramme helt tilfeldig, ettersom Puck roter en del i hvem han skal smøre urten på.

Når man godtar dette som stykkets premiss, blir det en rekke svært komiske og også smått ettertenksomme opptrinn. Først når Demetrius og Lysander får smurt urten på foran Helena, og begge etter tur erklærer betingelsesløs kjærlighet til henne. Shakespeare utstyrer dem begge med noen virkelig vakre replikker, han er jo en mester i å skrive kjærlighetsvers, så hvorfor skal han ikke utnytte sitt mesterskap også når han legger dem i en falsk munn? Eller er det egentlig falske erklæring Demetrius og Lysander kommer med? De mener det begge dypt og inderlig, om enn de er fremsatt i det man trygt kan kalle påvirket tilstand.

Om man kanskje kan godta at Demetrius og Lysander kan bli forelsket i Helena av å se på henne, er det komplett umulig å gå med på at alvedronningen Titania kan bli forelsket i den stakkarslige veveren, Bottom. Kjærlighet gjør blind får her sitt helt spesielle uttrykk. Bottom er utstyrt med et eselhode, og han synger en helt håpløs sang med den mest prosaiske og tøysete tekst, men i Titanias sanseverden er han en engel med en engels røst. Det er en rekke kontraster som får frem poengene. En så enkel ting som at Titania snakker i vers, mens Bottom svarer i plump prosa, det er ustyrtelig komisk når Titania for eksempel utbryter Thou art as wise as thou art beautiful, i akt 3, scene 1, linje 131.

Kontraster og motsetninger

Kontrasten mellom Titania og Bottom er iøyenfallende komisk. Det er nesten som en spøkefull kommentar til alle kontrastene ellers i stykket, som teaterstykket håndverkerne setter opp til slutt står i kontrast til hele teatrerstykket A midsummer night’s dream er. Det er ellers en del andre motsetninger som ikke bare har en komisk effekt, men som inneholder en del mening. For eksempel står motsetningen mellom byen – det vil si sivilisasjonen – og landet – det vil si naturen –  i dette som i flere andre Shakespeare-komedier for en motsetning mellom konflikt og vanskeligheter, og frihet og glede. Det er i Shakespeares komedier alltid i byen intrigene er, her ligger løgnene og falskheten, i skogen får man hvile fra problemene og kan samle krefter.

I A midsummer night’s dream blir kontrasten mellom byen og skogen forsterket med at i byen bor menneskene, i skogen bor alvene. De er vesensforskjellige. Man kan som en skoleøving sette opp en hel liste med motsetninger mellom alvenes liv i skogen, og menneskets liv i byen. Alvene er udødelige, mennesket dødelig, alvene leker, for menneskene er alt alvor, alvene er fri, menneskene er bundet, og slik kan man fortsette. Alvenes frihet er fundamental, de er fri som tanken og kan fly fort som den. Mennesket er bundet av jorden de går på. Det er også slik den første alven presenterer seg, når Puck i andre akts første scene spør hvem han er. Her er det akkurat som stykket skyter fart, fra det trege og trauste livet menneskene lever i byen. Kontrasten er direkte med avslutningen av første akt, der håndverkerne i prosa strever med å få ordene til å uttrykke hva de mener. Jeg har tatt med hele den første alvereplikken i noen utvalgte sitater.

Drømmen i midtsommernatten

Blant de mange kontrastene og motsetningene må vi også nevne natt og dag, drøm og virkelighet. Alvene lever om natten, i skogen, det er deres domene. Det er da de vidunderlige tingene skjer. Det er akkurat nesten som en drøm, fritt og ubundet av virkelighetens strenge regler og problemer. Merk også at det kun er når noen sover, og kun om natten og ute i skogen, at urten fungerer som magisk eliksir.

Litt om humoren

Bottoms tale ved slutten av første scene fjerde akt er ubetalelig, der han gjør rede for de vanvittige opplevelsene han har hatt med alvedronningen Titania, overbevist om at det er en drøm, og ute av stand til å gjøre rede for det på noen som helst måte. Så runder han det av at han vil be Peter Quince skrive en ballade om det, en helt vanlig snekker med et helt vanlig navn, som om Peter Quince bedre enn Bottom skulle kunne klare det. Bottom har imidlertid et navn, Bottoms dream, fordi den hadde ingen bottom, ingen bunn. Det er herlig morsomt, lille, fattige Bottom som har opplevd noe større enn han kan tro på, og Shakespeare som sparker litt til seg selv, om at Peter Quince skal skrive balladen om dette.

For stykket finnes også en oversikt over karakterene, et handlingsreferat og noen utvalgte sitater. Hvis dere vil lese i stykket i original er det en utmerket nettside med nødvendige ordforklaringer på Shakespearewords.

Love labour’s lost, av William Shakespeare

Det er fordeler og ulemper med å lese tekster i original. Fordelen er at man slipper å få dem fortolket, man vet at det som står der er det som forfatteren ville si. Man får også med seg forfatterens språklige mesterskap, det er uredigert som det skal være. En oversetter står ikke så fritt til å velge akkurat den riktige formuleringen, han eller hun skal jo også få med seg originalens meningsinnhold, og ikke bare språkets lydlige skjønnhet og eventuelle ordspill. Ulempen er at når man leser en tekst på fremmed språk i original, så leser man et språk man har lært seg. Det sitter ikke i hjertet som morsmålet gjør det, nyanser og assosiasjoner vil nødvendigvis falle bort, og plutselig er det ikke alt man ikke skjønner helt heller. Det er greit nok når det er et ord man ikke forstår, det kan man slå opp. Problemet er når det er mer mening i språket enn man får med seg, ord kan ha en noe annen betydning enn den vanlige, man tror man forstår det, gjør det ikke. Man kan kanskje snakke og lese språket, man har ingen følelse for det.

Komedien Love labour’s lost er en av de mest krevende tekstene til Shakespeare å lese i original. Det skyldes at komedien er meget ordrik, selve leken med språket er nesten et av de bærende element i stykket. Her er svært mange og svært innfløkte ordspill, selv etter Shakespeares standard, her er meget poetisk språk, ingen av stykkene hans har så mange rim, og meningen av ordene er strukket og bøyd for å få ord med den nødvendige formen til å passe inn i setningenes strenge struktur. På toppen er det noen problemer i originalteksten, det er trykkfeil man vanskelig å vite kommer fra Shakespeare selv, fra noen av hans tidlige forleggere, eller om til og med er ment å være der for å få frem et eller annet poeng med karakterne som sier dem. Mange ganger tok jeg meg i å lure på om jeg ville hatt bedre utbytte av å lese teksten uten det fyldige noteverket. Jeg ville da selvsagt ha gått glipp av en del informasjon, men lesingen ville blitt mindre oppstykket, den ville definitivt gått raskere, og jeg ville nok kanskje uansett ha fått med meg det viktigste.

Plottet i stykket ser klart ut til å begynne med. Det er kongen av Navarre som skal opprette et akademi, og for å delta i dette er det tre lorder, Biron, Longeville og Dumaine som må avstå fra enhver kontakt med kvinner i tre år. Kongen gjør dette klart i sin første replikk, og de tre lordene må deretter sverge en ed og skrive under en kontrakt. Det er da lett å tenke seg hva som vil bli konflikten ut over stykket. I andre akt begynner denne konflikten å bli utspilt, det kommer kvinner til hoffet. Det er prinsessen av Frankrike, og hennes damer Rosaline, Catherine og Maria. Det skulle bli en kvinne til hver av lordene.

Stykket har en slags dypere mening med at boklig lærdom blir satt opp mot det naturlige ønsket om kontakt med kvinner. Slik blir kanskje også all poesien og all veltalenheten legitimert, de tre på akademiet blir stående og snakke vakkert om kvinnen, de dyrker på en måte hennes skjønnhet teoretisk, i stedet for å ta glede av den på den naturlige måten. De kommer med seksuelle ordspill, i stedet for å ha det.

Men ved å bruke disse ordene tror jeg kanskje at jeg teoritiserer stykket mer enn det egentlig åpner for. Det gir seg ikke ut for egentlig å sette motsetningen mellom kunsten og naturen som et problem, de vakre ordene er der bare, uanstrengt og i overflod. Ordspillene er der for komikkens skyld. Her er ikke ytterligere ambisjoner om noe høyverdig.

I sine beste stykker har Shakespeare gjerne mange tema og motiv som veves inn i hverandre, betydninger på flere plan, og karakterer med rik personlighet og tydelig funksjon. Her i Love labour’s lost er det i hovedsak bare disse tre lordene på akademiet som har sverget kyskhet, og disse kvinnene som kommer og gjør det vanskelig for dem. Dette plottet blir ikke forsterket, det blir ikke satt ytterligere ting på spill, og sideplottene og kommentarene, som latinundervisningen med skolelæreren og eleven virker på meg ganske halvhjertede. I dette stykket er de andre tingene liksom bare med for å forlenge teaterkvelden. Særlig her skulle det være unødvendig, ordrike som de fleste karakterene er.

Dette stykket er antagelig skrevet en gang i 1594 eller 1595, og må regnes som en av hans tidlige komedier. Jeg leser i omtalen av stykket i min samlede utgave fra Norton, at dette stykket er det eneste i første folioutgaven som ikke ble spilt mellom 1642 og 1839. Det er i det hele tatt sjelden spilt, og det er det en grunn til. Det kompliserte språket gjør det vanskelig å forstå det uten store forkunnskaper, mens den enkle handlingen gjør det lite interessant for de som har disse forkunnskapene.

Som er kurositet kan jeg nevne at slutten i dette stykket er meget original til komedie å være. Kjenner man genren, skal man bli overrasket av dette. Jeg sier ikke hva den er.

The Comedy of Errors, av William Shakespeare

I dag skal jeg poste en blogg om Shakespeares tidlige komedie «The comedy of errors». Det er et av hans første stykker, et av hans korteste, og et av hans enkleste. På den kronologiske listen til nettsiden Shakespeareswords, som igjen har sine data fra Stanley Wells og Gary Taylor i Complete Oxford Shakespeare, så er stykket sannsynligvis skrevet en gang mellom 1592 og 1594. Den første kjente oppføringen av stykket er 28. desember, 1594 (denne opplysningen har jeg fra Nortonutgaven av Shakespeares samlede verker), så til den datoen må det i hvert fall ha vært skrevet. I kronologien blir det da Shakespeares tredje komedie, og på min blogg skal det da postes den tredje måneden, det vil si i mars.

Plottet i stykket er to par tvillinger som blir skilt fra hverandre i en storm på havet. Det er herre og tjener, og for å gjøre muligheten for forveksling komplett, har begge settene med tvillinger samme navn. Det er Antipholus og tjener Dromio fra Syrakus og Ephesus. Disse to byene lå i strid med hverandre, og det i en slik grad at det var straffbart med døden om en fra den ene byen befant seg i den andre. Det er denne loven tvillingenes far, handelsmannen Egon, har brutt, og står i ferd med å bli dømt for av hertugen da stykket begynner.

Dette er en komedie man ikke skal legge for mye i, selv om den er skrevet av Shakespeare. Komikken ligger i at når den ene tvillingen med sin tjener kommer til byen, tror befolkningen at det er den andre. Det gir seg morsomme utslag når den ene har gjort en handel den andre ikke kjenner til, skal oppbevare penger han aldri har sett og til og med har giftet seg uten å kjenne sin hustru. Det er klart det kan bli komiske scener av dette, men det er komikk uten brodd, uten dybde og uten følelse. Dette er teater som skal fungere som fornøyelse, og ikke som utvikling eller renselse, eller noe annet av det mer høyverdige man av og til vil forbinde med klassisk teater.

Min utgave av Shakespeares samlede verker (fra Norton) har gjort meg oppmerksom på at ideen til stykket har Shakespaere fra den gamle, romerske dramatikeren Plautus. Det er vel kjent og godt studert at de fleste av plottene Shakespeare bruker har han fra andre kilder, hans mesterskap ligger i å bruke andres ideer på en rikere og mer betydningsfull måte. Jeg vil alltid trå litt forsiktig her, siden jeg som regel selv ikke har lest originalene. Det forekommer meg å være en klassisk ide å bruke tvillinger som utgangspunkt i en forvekslingskomedie, men at Shakespeare her utvider med å legge til et ekstra sett tvillinger, og ellers forsyner seg av de klassiske ideene tilpasset rennessansens verdensbilde.

Det er egentlig ikke så mye mer å si om stykket. Det skal være fort gjort å lese det. En siste ting som kanskje kan være litt spennende å se på, er hvordan Shakespeare fordeler informasjonen gjennom stykket. Hva vet karakterene og hva vet publikum? Publikum får med en gang vite hva som er hovedsaken, at det er tvillinger som er kommet bort fra hverandre. At karakteren som formidler informasjonen er tvillingenes far, og står i fare for dødsstraf, gjør oppmerksomheten skjerpet og sikrer at publikum får det med seg. Verken hertugen som anklager eller Egon som er anklaget er noe særlig med i stykket før helt mot slutten igjen. Hele stykket blir egentlig båret på dette hvordan reagerer karakterene på det de ikke vet, men som vi vet. Vår nysgjerrighet går på hvor langt dette vil gå, vil noen finne det ut, hva vil skje. Selv de mest usannsynlige forglemmelser og forsvergelser gjør at noen i stykket fatter mistanke til den egentlige forklaringen, de er alltid helt godtroende i det virkelighetsbildet de lever i. Når tvillingen en av tvillingene sier han ikke vet, eller ikke kjenner til, blir han alltid oppfatet som en løgner, det er aldri antydning til at noen forsøker å finne en annen forklaring på gåten. Det gjelder uansett hvor sterkt tvillingen sverger sin uskyld.

Karakterene i stykket får svaret på gåten helt til slutt, i tråd med klassisk dramaturgi. Det skjer først morsomt, da forvekslingen når sitt høydepunkt, og den ene tvillingen ikke engang kjenner igjen sin egen far. Faren, Egon, kjenner imidlertid historien, og kan fortelle hvordan det hele henger sammen. Like etter kommer den andre tvillingen frem, og fjerner enhver tvil. Stykket slutter like etter med at alle blir benådet, og alle blir glade.

The comedy of errors, eller «Forvekslingers komikk» som det kanskje kunne hete på norsk, er mer et greit håndverk enn stor kunst. Det er en farse som kunne klart seg like greit på revyscenen som i en stivpyntet teatersal. En forfatter som Shakespeare var sikkert i stand til å skrive et stykke som dette i løpet av en uke, og han ville ikke fortvilt et øyeblikk om stykket gikk tapt.