Kategoriarkiv: Noveller

I denne kategorien vil jeg poste noveller. Fra 2017 vil denne kateogiren få onsdagenr. Før det har jeg hatt ambisjone om å poste samtlige av Tsjekhovs tekster, men det tar veldig lang tid, og jeg har ikke kommet så langt med det.

The murders in the Rue Morgue, av Edgar Allan Poe

Denne novellen av Edgar Allan Poe (1809-1849) er regnet som historiens første dektektiv-novelle, litteraturhistoriens første ordentlige krim. Du gjør best i å lese den omtrent 36 sider lange teksten før du vet hvem morderen er!

Amerikaneren Poe ble født i Boston den 19. januar, 1809, av foreldre som døde tidlig. Han ble satt til fosterforeldre, ekteparet Allan, i Virginia, og levde et litt omflakkende liv i barndommen og ungdommen. I 1831 begynte han ved West Point, for å bli militær, men derfra ble han kastet ut, og så satset han på å livnære seg av skriving. Det var han blant de første amerikanere som gjorde.

Livet hans var fylt av fattigdom og uhygge. Han giftet seg i 1836, med sin 13 år gamle kusine, Virginia Clem. Hun døde av tuberkolose i 1847, etter å ha lidd med sykdommen i fem år. Poe døde to år senere, alkoholisert og nedbrutt.

Alt dette henter jeg først og fremst fra SNL.

Det er mye som er fascinerende med Edgar Allan Poe. Selv navnet har en slags magisk schwung i seg, det er poesi i det. John Lennon bruker navnet i sangen The Walrus, og Bob Dylan bruker Rue Morgue Avenue som referanse i Just like Tom Thumb’s blues. Så det er noe med ham.

Han er den første som skrev skrekknoveller, den første horror, og den første goter. Det er som om det er han som har satt i gang alt som er av populærkultur, mange av de aller mest populære sjangrene, fører sine røtter tilbake til ham. Han er originalen. Og The Murders in the Rue Morgue er modellen for hvordan man skal skrive detektivfortellinger. Leseren skal ha sjanse til å gjette hvem morderen er, alle nødvendige spor skal finnes i teksten, men det er den briljante detektiven i historien som skal nøste opp saken, til leserens begeistrede – aha! Selvsagt!

Fortelleren i teksten er navnløs, et ganske velkjent grep i datidens litteratur. Det var svært ofte en eller annen bifigur, som kunne fortelle historien, uten å ta aktivt del i den. Man kan si det var et skritt på veien, fra de fullstendige tredjepersonsfortellingene fra klassisk tid, og i sagaene i middelalderen, til det aktive og tenkende jeg-et i modernistiske romaner. Denne fortelleren er helt til å stole på, og har også en funksjon i teksten av å være den som får detektiv C. Auguste Dupin til å skinne. Dette er også et velkjent grep i krimsjangeren. Den kloke detektiv trenger en hjelper til å stille de dumme spørsmålene, og la detektiven skinne i sin logiske briljans. Forholdet mellom Auguste Dupin og hjelperen hans, er kopiert i tusenvis av senere detektivfortellinger. De er det man kaller arketyper.

Jeg skal ikke skrive for mye om handlingen og fortellergrepene i teksten. Ingen skal få vite hvem morderen er, ved å lese denne bloggposten. En god detektivhistorie må alltid ha et mord. Og det skal helst være bestialsk. Man kan trygt si dette premisset er oppfylt hos Poe. Så står politiet maktesløse, som de alltid gjør i slike fortellinger. Leseren får også lagt alle spor foran seg, og så gjelder det å skjerpe hjernen, for å gjette mordren selv. Eller så kan man kose seg med C. Auguste Dupins intellekt, der han skritt for skritt, nøster saken opp.

Som en glødende sjakkspiller setter jeg også pris på at novellen har en ganske lang innledning, der de analytiske og kalkulerende egenskapene for sjakk og dam blir beskrevet. Her kommer dam best ut, siden her er reglene enklere, og spillet lar seg gjøre å beregne. Sjakk er for komplekst, hvilket i følge teksten gjør at det ikke er den som viser best analytiske evner som vinner, men den som unngår å gjøre feil. Denne innledningen er selvfølgelig en forberedelse på analysen som skal komme, da C. Auguste Dupin bruker sitt intellekt, til å nøste opp i hva som skjedde, da de to damene i Rue Morgue ble drept.

Teksten er tilgjengelig gratis, og kan leses online her. Jeg lastet Poes samlinger ned på iPad, og leste dem der.

Wanderer, kommst du nach Spa… (Vandrer, kommer du til Spa…), av Heinrich Böll

Denne novellen, eller Kurzgesichte, som det heter på tysk, ble utgitt i 1950, kort etter krigen, i en samling med samme navn. Böll skulle bli en av de store av etterkrigstidsforfatterne i Tyskland. Dette er på noen måte hans debut. Den skildrer redslene, nullpunktet, etter krigen. Det er en aldeles forferdelig novelle, i skyggen av en krig som ikke er til å fatte.

Mer kommer…

Kappen (шинель), av Nikolaj Gogol

Dette er en av de mest kjente noveller som er. Alle som er det minste interessert i å sette seg litt inn i russisk litteratur, kommer bort i den, og om man interesserer seg i verdenslitteraturen, så er den også relevant, siden den på en måte er startskuddet for den enorme litteraturen russerne presenterte på 1800-tallet. Riktignok hadde de Pusjkin og Lermontov tidligere, begge storheter både i Russland og i verden, men de skrev for det meste dikt, og de episke tekstene de skrev var forankret i den romantiske tradisjonen. Med kappen, trådte russerne og litteraturen inn i realismen.

Der arme Spielmann (Den arme spillemannen), av Franz Grillparzer

På slutten av 90-tallet lånte jeg novellesamlingen Tyskland forteller på Bergen bibliotek. Jeg var på vei inn i verdenslitteraturen, hadde lest tilsvarende samling for Russland, og skulle nå også få en første slags oversikt også over den tyske litteraturen. Jeg husker jeg bet meg merke i forfatterne Franz Grillparzer og Hugo von Hofmannsthal. Deres noveller likte jeg godt, så jeg sjekket opp litt av deres øvrige forfatterskap også, det som var å finne på biblioteket. Nå skal jeg gå rett på, og forsøke å lese Grillparzers novelle på ny, for denne bloggen.

Kvinnen som lærte å jage djevelen inn i Helvete (Gionata terza, novella decima in Il Dekameron), av Giovanni Boccaccio

Første gang jeg leste Dekameronen av Boccaccio var jeg nok en bitter ung mann for jeg lot meg plage av at den var så umoralsk. Nå er jeg eldre og mer utlært, og kan gå rett på en av de mest skjendige novellene i hele samlingen. Det er den i god konkurranse.

Det er Dioneo som griper ordet, etter en samling saftige fortellinger de ti ungdommene forteller hverandre tredje dagen de er samlet ute på landet i flukt fra Svartedauden, de korter ned tiden med å fortelle hverandre historier. Hver dag har et nytt tema, temaet tredje dagen er det amorøse, og vel så det, og alle er spente på hva Dioneo har å si, han som får fortelle til slutt, og velge tema selv.

Dioneo velger å holde seg til det samme temaet som de andre, denne dagen, og han uttrykker det i en snirklete italiensk karakteristisk for Boccaccio:

Graziose donne, voi non udiste forse mai dire come il diavolo si rimetta in inferno; e per ciò, senza partirmi guari dallo effetto che voi tutto questo dì ragionato avete, io il vi vo’dire; forse ancora ne potrete guadagnare l’anima avendolo apparato, e potrete anche conoscere che, quantunque Amore i lieti palagi e le morbide camere più volentieri che le povere capanne abiti, non è egli per ciò che alcuna volta esso fra’folti boschi e fra le rigide alpi e nelle diserte spelunche non faccia le sue forze sentire; il perché comprender si può alla sua potenza essere ogni cosa suggetta.

Høyst yndige damer, dere har kanskje aldri hørt si hvordan man setter djevelen tilbake i Helvete; og derfor, uten å bevege meg langt fra effekten dere har samtalet om hele denne dagen, vil jeg si dere det; kanskje også noen vil kunne tjene sjelen når den er tilberedet, og vil kunne kjenne at, selv om kjærligheten heller bor i de glade palass og de bløte rom enn i stakkarslige stråhytter, ikke er det slik at den ikke derfor enkelte ganger mellom tette skoger og mellom de harde fjell og i øde huler gjør sine krefter å føle; og derfor kan man forstå at til dens makt er alle saker underlagt .

Hele passasjen er som man ser uten et punktum. Folk som er litt kyndige i italiensk eller andre latinske språk ser straks her er en del sjeldne ord og former, og mange verbtider brukt. Det er helt i ytterkanten av mine italienske evner å oversette dette. Jeg har lagt min oversettelse veldig tett til originalen, med noen ord for ord oversettelser slik jeg har funnet dem i ordboken, der Magnus Ulleland som først oversatte dekameronen til norsk, har omskrevet litt så passasjen fungerer på norsk ogk kanskje ligger tettere opp til hva Boccaccio har ment. Det får være nok om oversettelse.

Det dreier seg om en ung pike ved navn Alibech, datter av en søkkrik kar, og ikke kristen, enda hun hørte mye godt om denne Gud hun burde tjene. Så hun forhører seg om hvordan hun skal gjøre det, og får beskjed om at den beste måten å gjøre det på er å dra ut i  ensomheten i Tebadiaørkenen, flykte fra denne verden. Hun er ikke mer enn i fjortenårsalderen (d’etá forse di quattordici anni), så vi ser at gamle Boccaccio går kule norske rappere i næringen, forskjellen er at han provoserer med eleganse mens de gjør det for å være tøffe.

Uti ørkenen møter hun først en kar, som har reist ut dit for å forsake denne verden og leve for Gud og den kommende, han ser straks hvilke farer djevelen kan utsette ham for om han beholder denne unge og meget skjønne piken, og sender henne videre til en annen hellig mann (un santo uomo). Det er glimt i øyet allerede her, de hellige menn er ikke så nøye på å la være å sende hverandre fristelser de vet de ikke kan motstå.

Og ganske riktig, denne veldig fromme og gode personen (assai divota persona e buona) bestemmer seg for å beholde piken, for å gi sin fasthet en stor prøve (fare della sua fermezza una gran pruova), som det står. Husk her at det er Dioneo som fører ordet, han snakker til forsamlingen på ti andre, og kan legge litt til og trekke litt fra i motivasjonene til sine hellige menn i historien. Man kan nesten forestille seg at han tar i der han vet publikum vil gi respons, slik at denne andre, kalt Rustico, blir beskrevet som svært hellig og from og bra, der alle nok skjønner hva han egentlig har lyst til, og hva som kommer til å skje.

Kampen mot og overgivelsen til lystene for Rustico finner sted i denne setningen her:

Questo fatto, non preser guari d’indugio le tentazioni a dar battaglia alle forze di costui; il quale, trovandosi di gran lunga ingannato da quelle, senza troppi assalti voltò le spalle e rendessi per vinto; e lasciati stare dall’una delle parti i pensier santi e l’orazioni e le discipline, a recarsi per la memoria la giovinezza e la bellezza di costei ’ncominciò, e oltre a questo a pensar che via e che modo egli dovesse con lei tenere, acciò che essa non s’accorgesse lui come uomo dissoluto pervenire a quello che egli di lei disiderava.

Så gjelder det hvordan han skal overtale henne:

E tentato primieramente con certe domande, lei non aver mai uomo conosciuto conobbe e così essere semplice come parea; per che s’avvisò come, sotto spezie di servire a Dio, lei dovesse recare a’ suoi piaceri. E primieramente con molte parole le mostrò quanto il diavolo fosse nemico di Domeneddio; e appresso le diede ad intendere che quello servigio che più si poteva far grato a Dio si era rimettere il diavolo in inferno, nel quale Domeneddio l’aveva dannato.

Den unge Alibech har hørt oppmerksomt på hva den hellige Rustico har sagt, og i rollen hun skal spille i fortellingen er det ingen motstandskraft eller kritisk tenking eller noen ting forstyrrende, hun lurer bare på hvordan dette skal gjøres.  – Det vil du få å vite hardt, og av den grunn vil du gjøre (- Tu il saprai tosto, e perciò farai quello che a me far vedrai), svarer Rustico, og begynner å kle av seg de få klærne han har, han er jo en eremitt i ødemarken. Nå om dagen blir det delt ut premier til de dårligste seksualskildringer i litteraturen, og i en slik kåring ville ikke Boccaccio hatt noen sjanse, for hos ham er det saftig og uimotståelig, godt hjulpet av den naive unge skjønnheten han har foran seg.

E così stando, essendo Rustico più che mai nel suo disidero acceso per lo vederla così bella, venne la resurrezion della carne, la quale riguardando Alibech e maravigliatasi, disse:

– Rustico, quella che cosa è che io ti veggio che così si pigne in fuori, e non l’ho io?

– O figliuola mia, – disse Rustico – questo è il diavolo di che io t’ho parlato. E vedi tu? ora egli mi dà grandissima molestia, tanta che io appena la posso sofferire.

Allora disse la giovane:

– Oh lodato sia Iddio, ché io veggio che io sto meglio che non stai tu, ché io non ho cotesto diavolo io.

Helvetet denne djevelen skal inn i er det bare Alibech, som har det, som ikke skjønner hva er.  Så hun må ha forklaringen før akten kan gjennomføres.

A cui Rustico disse:

– Hai il ninferno; e dicoti che io mi credo che Iddio t’abbia qui mandata per la salute della anima mia, per ciò che se questo diavolo pur mi darà questa noia, ove tu vogli aver di me tanta pietà e sofferire che io in inferno il rimetta, tu mi darai grandissima consolazione e a Dio farai grandissimo piacere e servigio, se tu per quello fare in queste parti venuta se’, che tu di’.

La giovane di buona fede rispose:

– O padre mio, poscia che io ho il ninferno, sia pure quando vi piacerà.

Disse allora Rustico:

– Figliuola mia, benedetta sia tu; andiamo dunque, e rimettiamlovi sì che egli poscia mi lasci stare.

E così detto, menata la giovane sopra uno de’ loro letticelli, le ’nsegnò come star si dovesse a dovere incarcerare quel maladetto da Dio.

Som det så søtt står, hadde den unge piken (la giovane) aldri puttet noen djevel i Helvete før, og derfor kjentes det første gang litt vondt.  Rustico kan forsikre om at vil det ikke gjøre hver gang, og for å vise henne dette, gjør de det seks ganger til med en gang. Sånn får de også roet djevelen lite grann ned, han vil jo hele tiden reise seg opp.

Senere gjør de det flere ganger. Og det viser seg etter hvert at Helvete er mer interessert i å ta i mot djevelen, enn djevelen er i stand til å komme seg inn. Rustico er jo en gammel, hellig mann, han lever på gress og urter, han har ikke krefter til å holde tritt med Alibech, som har dette brennende helvete som alltid lengter etter djevelen sin. De to har noen bekymrede – og sjarmerende – samtaler om hva de skal gjøre med det.

Løsningen blir at en brann rammer hjembyen Capsa, slik at Alibech blir arving til famliens rikdommer, og en ung mann, Neerbale, mister alt. De to skal gifte seg, det blir alt sammen ordnet i et par setninger, akkurat disse detaljene er jo ikke så viktige. Det viktige er hvordan Alibech i utsiktene til en ny livssituasjon, lurer på hvordan hun nå skal få djevelen inn i Helvetet sitt, nå som hun skal flytte fra Rustico. Hun blir med det gjenstand for latter i byen, også fortalt kort og greit i forbifarten, de andre damene – merk: damene – kan forsikre henn om at dette vil det nok bli en ordning på, Neerbale skal nok også kunne utstyre henne med en djevel. Eller tjene herren, som de kaller det.

Sånn slutter ikke novellen med en dårlig moral, men med en god, man skal så ofte som mulig putte djevelen der han hører hjemme, og på den måten gjøre oss selv og vår Gud glad. Eller som Boccaccio uttrykte det gjennom ordene til den oppdiktede figuren Dioneo, en gang mellom 1351 og 1353, da dette verket ble skrevet:

Poi l’una all’altra per la città ridicendolo, vi ridussono in volgar motto che il più piacevol servigio che a Dio si facesse era il rimettere il diavolo in inferno; il qual motto passato di qua da mare ancora dura.

E per ciò voi, giovani donne, alle quali la grazia di Dio bisogna, apparate a rimettere il diavolo in inferno, per ciò che egli è forte a grado a Dio e piacer delle parti, e molto bene ne può nascere e seguire.

Siden gjenfortalte den ene det til den andre over hele byen, slik at det ble et motto for folket her at den mest behagelige tjenestenman kan gjøre for Gud er å putte djevelen i Helvete; og dette mottoet som kom hit over havet varer ennå.

Og derfor, unge damer, dere som trenger Guds nåde, tilbered å putte djevelen i Helvete, av den grunn at det er sterk tilfredshet for Gud og til behag for alle parter, og mye fint kan komme av det og fødes.

På italiensk har jeg lest novellen på PDF lastet ned fra letteraturaitaliana, og på norsk leste jeg denne og resten av Dekameronen i utgaven utgitt på det norske samlaget, 1996. Den var oversatt av Magnus Ulleland i 1968, førsteutgaven kom i 1969, andre i 1992, og altså den tredje i 1996. Denne oversettelsen har også vært en god starthjelp i mitt arbeid med novellen på italiensk.

 

Flaggermusvinger, av Hans E. Kinck

En gang satt vi noen kolleger rundt et bord, der en av oss slengte ut noen forfatternavn, deriblant Hans E. Kinck. En annen kommenterte at det var litt spesielt å nevne Kinck, visste vel noen noe om ham? De mest beleste av oss kunne nevne noen tekster, «Den nye kapellanen» og «Hvitsymre i utslåtten». Det var jeg som nevnte den siste, riktignok med feil tittel, helt siden studentdagene har jeg strevd med å få den riktig, jeg skrev det ned feil i mine egne notater, og siden har jeg også husket det feil og usikkert. Vi spurte han som kom med navnet, om han visste noe, og hvorfor i all verden han hadde nevnt Kinck. Da kunne han si at han visste ingenting, men det er gatenavn etter forfattere der han bor, og en av gatene heter Hans E. Kincks gate.

Denne lille seansen gjorde at jeg sjekket det litt mer opp. Jeg kan jo ikke være bekjent av at det blir diskutert norske forfattere, og så er jeg ikke i stand til å si noe fornuftig og sammenhengende om dem. Kinck er også fra gullalderen, og den perioden jeg har studert grundigst, tiden rett opp mot århundreskiftet, 1900, da det virkelig sydet og kokte i norsk, skandinavisk og verdens litteratur.

Hans E. Kinck er født i Loppa i Finnmark, i 1865, men han flyttet snart sydover til Namdalen, og siden Setesdalen. Alt dette har jeg fra norsk biografisk leksikon, jeg er jukser i faget når det gjelder Kinck, jeg kjenner ikke ham inngående. Hva jeg vil ha sagt, er at det å lese om Kinck, både om livet hans og om diktningen hans, det gjør én ganske nysgjerrig. Hvorfor er ikke dette en forfatter i alle fall vi vi litteraturinteresserte kjenner bedre?

Kanskje jeg skal snakke for meg selv. I alle fall har jeg tenkt å gjøre noe med det, for egen del, med å lese novellene i hans nok mest kjente samling, Flaggemusvinger, for andres, med å legge ut litt av det jeg finner, i denne posten. Ambisjonene står ikke alltid i stil med tiden jeg har til å realisere dem, her på denne bloggen, så jeg tror kanskje jeg gjør lurt i å dempe dem litt, og nøye meg med å skrive om en eller to.

Nasjonalbiblioteket har opptrykk av originalutgaven fra 1895, utgitt på Gyldendal forlag, trygget i Danmark, men selve boken er oppbevart på Fredrikstad bibliotek. Digitaliseringen av denne boken er imidlertid ikke helt vellykket, sidene og teksten er blitt veldig lyse, slik at det blir vanskelig å lese. Så jeg har lest utgaven fra 1968, trykket på Aschehoug forlag, «etter Hans E. Kincks egenhendige retting av utgaven fra 1895», som det står, «og i overenstemmelse med henvisningen til noveller i utvalg, 1918».

Det er 11 noveller i samlingen: Felen i vilde skogen, Hvitsymre i utslaaten, Tomme reder, Tore Botn, Vaar, Korstroll, Flaggermusvinger, Datteren paa Breibø, Fele Aasmun, Gøken graa og Høstnætter.  Novellen Den nye kapellanen er fra 1897, og samlingen Fra hav til hei, selv om den er filmatisert som del av novelle-filmen Flaggermusvinger. Om dette vet jeg like, jeg har ikke sett den filmen, og selv om jeg har lest Den nye kapellanen, så husker jeg den ikke. Fra samlingen Flaggermusvinger drag jeg kjensel på titlene Felen i vilde skogen, Hvitsymre i utslaaten og Fele Aasmun. Alle disse novellene tror jeg at jeg har lest før, uten at jeg kan si noe om hva de handler om eller hvordan de er skrevet.

I boken Perspektiver på Hans E. Kincks forfatterskap (også utmerket digitalisert og lagt ut på nasjonalbibliotekets nettsider) skriver Rolf Nyboe Nettum

Resultatet ble de 11 novellene i Flaggermusvinger, der han bryter med den objektive naturalismen og nærmer seg ekspresjonismen. Her møter vi en stemningsbeveget, nærmest ikke-naturalistisk fremstilling, og en psykologi som legger vekt på de underbevisste eller halvbevisste sjelige fenomener – det irrasjonelle.

Undertittelen på novellesamlingen er «Eventyr vestfra», så det skal dreie seg om en form for kunsteventyr, der nevnte Nettum i nevnte artikkel skriver at vestfra her betyr vest i Norge, sannsynligvis Hardanger. Så får vi se da, når vi tar fatt på selve lesingen.

Novellen Felen i vilde skogen begynner ikke som noe eventyr, det er rett inn i sakene, in medias res, som de sier på latin; Med et hørte de en stygg hujing; det kom fra nedre side vandene. Slik begynner ikke eventyr. Skildringene som følger er heller ikke særlig eventyraktige, setningene er lange, og til dels vanskelige, med innskudd og meninger som bryter med hverandre. Adjektivene og det øvrige ordvalget varsler og vitner om uhygge og stress.

Som eksempel kan jeg sitere avsnitt 4, skjønt det er det samme i dem alle. Her er det konen som reiser seg fra rokken, skremt over mannen som kommer hjem, det er han som står for hujingen novellen starter med, og vi skal se at skildringen i setningen snart går over fra å være om konen, til å være om mannen.

Hun reiste sig fra rokken, stod bortved kokeovnen, tænkte og frøs i uhygge: det var som å ta et udyr i fang lige ind fra vilde skogen, naar han kom hjem slik… denne svære karen, svart i haar og skæg og med svarte øine, som hev sig i kvasse glimt.

Det er ganske anstrengende å lese en novelle som gjennomgående er skrevet slik. Sammenlign bare med kunsteventyrene til H. C. Andersen, der skildringene formelig smeller på plass, skarpe og klare, slik at et selv et barn vil få med seg handlingen. Hos Hans E. Kinck kreves det stor konsentrasjon. Det er stadig handling og beskrivelser som tar en pause, for at noe annet skal beskrives eller skytes inn. Det er fire personer, faren, moren, sønn Torstein og budeien Sella, det veksler mellom dem.

Hva man oftere enn alt finner i romaner, fortellinger osv (Что чаше всего встречается в романов, повестях и.т.д), av A. P. Tsjekov

I år tenkte jeg å gjennomføre et monumentalt prosjekt: Å poste innlegg om alt som er av Tsjekhov. Jeg har hans samlede verk på russisk, og leser dem systematisk, fra tekst nummer 1, og fremover. Jeg har skrevet ned noen små kommentarer for meg selv, for hver av dem, og kommer til å poste disse for de jeg ikke har skrevet noe mer om. Slik får også norske lesere tilgang på alt det Tsjekhov har skrevet, også det som ikke er oversatt til norsk.

Allerede har jeg postet Brev til en lærd nabo, den aller første teksten Tsjekhov fikk publisert. Den er jeg godt i gang med å forsøke å oversette også. Det er ytterst tidkrevende, og det er et ungdomsverk, ikke noe stor litteratur, så jeg er ikke så sikker på om det er verdt tiden. Det er pausearbeid for meg. Og jeg har ikke så mange pauser.

Uansett, i dag er det altså tekst nummer 2, den som greit på russisk heter: Что чаше всего встречается в романов, повестях и.т.д, eller «Hva man oftere enn alt annet møtes med i romaner, fortellinger osv.» Det er direkte oversatt, også forkortelsen. Det er trykket i tidsskriftet Øyenstikkeren, Стрекоза, nummer 10, 9. mars, 1880. Den gang Tsjekhov er så vidt over 20 år. Teksten er på 2 enkle sider, og er bare en morotekst, en slik man finner i russeaviser og studentaviser. Her er hva jeg skrev i notat til meg selv:

Dette er en kort tekst der Tsjekhov ramser opp alt som skal være med i en roman eller fortelling, eller noe. Det er en oppramsing av datidens litterære klisjeer, som man finner dem i damebladene og annen populær litteratur. Tsjekhov hadde i ung alder lest en god del slike, og ser ut til å ha truffet ganske godt. Det er særlig de litterære stereotypene han tar med, de blonde og lyse venner, de rødmussede fiender, den gamle doktoren, skallet og forfinet, rik onkel, og så videre, og så videre. Det er ingen sammensatte karakterer, de gode er snille og pene, de onde slemme og stygge. Det er urettferdigheten og ser vanskelig ut, men så ender det godt.

Det er ikke særlig vanskelig å skrive på denne måten. Teksten til Tsjekhov er ingen ordkunst. Det er en parodi, som i et vitseprogram, og det er bare satt rett opp på enkleste måte. Den har en ungdommelig kompromissløshet, en veldig tro på egen lesning og egen oppfatning av poengene, her er ingen tvil, men heller ikke noe særlig som peker frem mot den vare og utrykksfulle senere Tsjekhov. Han lærer seg håndverket, og ser ut til å ha fått med seg mye tidlig.

Det er ikke noe å si på at denne teksten aldri er oversatt til norsk.

For moro skyld oversetter jeg starten, så får dere en smak på hvordan teksten er:

Greve, grevinne med spor av fordums skjønnhet, nabo-baron, litteratur-liberal, middagsspisende adelsmann, utenlandsk musikant, sløvsinnet lakei, barnepassere, guvernanter, tyske retthaverske, riddersvenn og følge fra Amerika. Ikke vakre  ansikt, men kjekke og tiltrekkende. Helten – reddende heltinnen fra løpske hester, sterk i ånden og egnet til ved enhver sjanse å vise styrken i sine knyttnever.

*