Kategoriarkiv: Roman

Her i denne kategorien poster jeg romaner. Fra 2017 vil det skje torsdager. Før det finnes en god del poster av varierende kvalitet, som jeg forhåpentligvis en eller annen gang vil få rettet opp.

Ulysses, av James Joyce

En av verdenshistoriens vanskeligste romaner, dette, og også en av de enkleste. Legg merke til at jeg ikke skriver mest kompliserte romaner, for denne romanen er ikke komplisert i det hele tatt. Den er veldig enkel, om en vanlig dag i en vanlig manns liv. Men den er vanskelig å komme gjennom, og det er lass på lass med referanser og allusjoner, og en veldig rik bruk av virkemidler.

Det er kanskje den mest modernistiske roman som er skrevet. Langt på vei definerer den sjangeren. Det gjelder særlig i engelskspråklig litteratur, og engelskspråklig litteraturkritikk. Siden dette er et språk som blir lest og forstått også av mange utenfor språkområde, som hos oss i Skandinavia, er det klart betydningen blir helt enorm.

Selv om få klarer å lese den. Jeg tvang meg gjennom, for mange år siden, men hadde egentlig ikke noe utbytte, før jeg hadde lest og hørt mye mer om den og forfatteren, og forstått mer av hva James Joyce egentlig prøvde på.

Her skulle jeg skrevet mer, men som vanlig blir det stopp. Det som står, for stå som en begynnelse, og en fristelse til å fortsette.

Krig og fred (война и мир), av Lev Tolstoj

Krig og fred, av Lev Toltsoj, ble skrevet mellom 1863 og 1869, og utgitt mellom 1865 og 1869. Det er et fantastisk tiår i litteraturhistorien, samtidig som Lev Tolstoj skriver og utgir dette mesterverket, skriver og utgir landsmannen Fjodor Dostojevskij Forbrytelse og straff og Idioten. Det er høydepunktet for den russiske roman, Dostojevskij med den intense, kampfylte og polyfone, Tolstoj med den oversiktlige, rolige og suverene. Begge skrev verk som ikke har sin like i litteraturhistorien.

For å være litt personlig leste jeg krig og fred for første gang sent på 1990-tallet. Og jeg husker hvordan jeg ung og begeistret tenkte at et godt liv ville være, å ha en «glemselknapp», slik at det gikk an å lese Krig og fred på ny og på ny, resten av livet. Den fanget meg fullstendig. Det er en slik ro og drivende spenning på en gang, så kolossalt mange interessante karakterer, så enormt med handlinger og bihandlinger. Det er historieundervisning og samfunnsstudier, det er filosofi og livsmestring, det er roman i hvert fall jeg føler gjør leseren til et bedre menneske.

Det er store ord. Men nå, 20 år etter, kan jeg godt skrive dem på ny. I original leste jeg война и мир en gang på 2010-tallet, kanskje det var akkurat det året? Jeg tilbrakte ferien i Kiev og på Krim, og leste store deler av boken der, med gloseboken på knærne og den digre ordboken å slå opp i like ved. Jeg var ikke der, midt i 30 årene, så mottagelig som jeg hadde vært midt i 20-årene, og nå midt i 40-årene, er jeg det kanskje enda mindre. Første gang jeg leste romanen, slukte jeg også Tolstojs historiesyn, om at det ikke er personer som driver historien, det er historien som er drivkraften og personene som blir drevet. Napoleon var og er kjent som en stor statsmann og en enda større general på slagmarken, på 1800-tallet genierklært og vel så det. Tolstoj skildrer overbevisende hvordan Napoleon og de andre generalene lite annet kan gjøre enn å bivåne slagene, mens soldatene kriger mer eller mindre i panikk. Berømt er scenen der den russiske generalen i stedet for å legge en slagplan gjennom natten, legger seg til å sove, og dermed er klar til kampen uthvilt. I selve romanen er det overbevisende gjort, skjønt jeg nå har hørt foredragsserier og lest annen krigslitteratur fra 1800-tallet, og har kommet til den mening at generaler og hærførere nok har sitt å si, og at dyktige hærførere er med på å avgjøre utfallet av slagene. Tolstoj deltok riktignok selv i Krim-krigen, og har førstehåndskjennskap til dette her, mens jeg skriver og leser fra sofakroen. Dog er det andre som også har førstehåndskjennskap, og folk som må kunne regnes som eksperter, som står for et annet syn enn Tolstojs. Og om skildringene i selve verket kan diskuteres, går Tolstoj veldig langt og lenger enn langt i det essayistiske etterordet, der han skal forklare for leseren som kanskje ikke har fått det med seg, hvordan disse tingene her virker.

Det forhindrer ikke at Tolstoj med sin Krig og fred har skrevet en av de største romanene i verdenshistorien.

Døde sjeler (fortsettelsen), av Nikolai Gogol

Den russiske forfatteren Nikolai Gogol skrev bare en ordentlig roman. Ellers er det helst fortellinger og noen teaterstykker som kommer fra ham. Noen av fortellingene er lange, som Taras Bulba, og kunne kanskje kvalifisere som en roman. Døde sjeler er romanen, og også den er skrevet på en måte som gjør den litt som en lang fortelling.

Grensene er ikke så faste, og de er ikke så viktige heller. Verkene foreligger som de gjør, og vi kan lese dem slik vi selv vil, og slik at det gir oss utbytte. De aller, aller fleste leser Døde sjeler som et selvstendig verk, med begynnelse midtdel og slutt, og det er ikke noe som mangler når hovedpersonen rir ut av handlingen. Men det var altså fra Gogols side ment som første del i en trilogi, etter mønster av Dantes guddommelige komedie. Her kommer omtale av det Gogol fikk skrevet på fortsettelsen, og det han selv valgte ikke å destruere.

Moby Dick, av Herman Melville

Call me Ishmael.

Med denne enkle setningen begynner Herman Melvilles gigantiske bok om Hvalen, Moby Dick. Ishmael er fortelleren i romanen, som handler om kaptein Ahab, og hans jakt etter hvalen som bet av ham foten under kneet året i forveien. Den kom ut i 1851, en tid i USA det var en del uro, presidentene var dårlige, og man var ti år unna borgerkrigen. USA var ennå en ung nasjon, uten en etablert nasjonal litteratur og kultur, England og Storbritannia var regnet som overlegne i så henseende. Boken kom ut samtidig i USA og England, og ble bare en moderat suksess til å begynne med. Det var utover 1900-tallet den opparbeidet seg sin ikoniske status, og ble en klassiker.

Å lese boken på engelsk som et fremmedspråk er en utfordring. Den er svært ordrik, og full av tekniske betegnelser på alt som har med hval og hvalfangst å gjøre. Selv om man leser på ens eget morsmål, trengs nok noen ordforklaringer, for å skjønne nøyaktg hva alt som står der er for noe. Og selv med forklaringer vil man komme til kort, siden dette er teknikker og redskaper fremmede for oss i dag.

På 1800-tallet var hvalfangst stor business i USA. I visse områder var opptil 70 % av næringslivet relatert til hvalfangst, sånn vi i Norge har distrikt der tilsvarende er relatert til fiske, eller olje, eller en annen enkeltnæring, som også gir bieffekter for andre næringer. Herman Melville kjente dette inngående, både etter å ha deltatt i hvalfangst selv, og etter å ha lest omfattende faglitteratur om emnet.

Herman Melville ble født i New York i 1819, som det tredje av åtte barn til foreldrene Allan og Marie Melvil. Barndommen var vanskelig, familien levde over evne, og Allan døde i 1832, dypt forgjeldet. Gjelden var for det meste til Maries foreldre. Viktig er også at Marie kom fra en kalvinistisk familie, og Herman selv ble strengt oppdratt i kalvinismen. Der var det som kjent predestinasjon, og de som var predestinert til himmelen, kunne få det vist i rikdom og fremgang på jorden. Det er beslektet med protestantismen, uten at vi skal gå for langt inn i dette religiøse sidesporet.

Det er tjukt av religiøse sidespor og hovedspor i Moby Dick også. Historien fungerer godt rett frem, men det er lag på lag med utvidet betydning og symboler også. Romanen inviterer til det.

Nærlesing av enkelte kapitler

Det er 135 korte kapitler i romanen. Den amerikanske versjonen har også en epilog, den er sløyfet i den britiske. I norske oversettelser ser epilogen ut til å være med, og det er den kanskje i engelske nyutgivelser også. Uansett, kapitlene er korte, bare noen sider lange, og alle har de en korthugget overskrift. De er alle sammen små studier i seg selv, som små noveller, eller små mesterverk i et større hele.

Jeg har sett nærmere på noen få av dem.

86 The tail

Dette kapittelet på 5 sider går utelukkende med til å beskrive hvalens hale.

Other poets have warbled the praises of the soft eye of the antelope, and the lovely plumage of the bird that never alights; less celestial, I celebrate a tail.

Teknikken er velkjent og velbrukt, og den er effektiv. I stedet for å beskrive noe stort og fantastisk, beskrives bare en liten del av dette store og fantastiske. Om det er en mindre betydelig del av dette store, så blir effekten desto større. Hvalens hale er mektig, men det er bare en liten del av den. Så om man beundrer halen i ærefrykt, hva gjør man da overfor hele dyret?

Både skjønnheten og styrken blir beskrevet.

But as if this vast local power in the tendinous tail were not enough, the whole bulk of the leviathan is knit over with a warp and woof of muscular fibres and filaments, which passing on either side the loins and running down into the flukes, insensibly blend with them, and largely contribute to their might; so that in the tail the confluent measureless force of the whole whale seems concentrated to a point. Could annihilation occur to matter, this were the thing to do it.

d

Døde sjeler (Мёртвые души), av Nikolaj Gogol

Døde sjeler er en roman jeg har lest flere ganger. Minst to ganger på norsk, og minst en gang på russisk. I tillegg har jeg lest en god del om den. Og jeg har støvsugd det som er av Gogol og oversatt til norsk, alt av ham og om ham. Dette var før internettet ble stort, og alt man hadde av bøker, var det man fant på biblioteket og kunne kjøpe i bokhandelen.

Døde sjeler er en spesiell roman, på mange måter. Den er svært tidlig, så romansjangeren er egentlig ikke utviklet. Det er egentlig bare en eneste lang fortelling, der vi følger hovedpersonen Tsjitsjikov, på hans jakt etter døde sjeler rundt om i distriktene ubestemte steder i det veldige landet Russland. Plottet er velkjent, for alle som har den minste interesse, så det å lese boken på jakt etter spenningen i å gjette gåten hva det er med disse døde sjelene, det skulle ikke være hovedsaken. Poenget og samfunnskritikken som ligger her, er også forlengst og noe så til de grader gått ut på dato. Så det at boken fremdeles leses, og er levende for litteraturinteresserte i Russland og ellers i verden, det er at boken har andre kvaliteter enn disse tingene.

Prosjektet til Gogol var egentlig ganske stort. Han skulle skrive et russisk poem, et storverk i prosa, etter mønster av de aller største klassikerne, Dante og Homer. Særlig Dante har han tatt direkte modell av. Døde sjeler skulle bare være første bind. Det skulle være det russiske Helvete. Så skulle komme skjærsilden, og deretter himmelen. Geir Kjetsaa skriver om dette i sin biografi om Gogol, og jeg har sett utdrag fra de videre bindene på engelsk. Det ville uansett ikke lykkes Gogol å skrive noe mer.

Det er etter mitt syn best å behandle Døde sjeler for seg selv, som et enkeltstående verk. Det er representativt for Gogol, og for humoren hans, og selv om handlingen ikke er spesielt intrikat, er påvirkningen fra den og fra Gogol svært synlig i de senere store romanene russerne skulle skrive utover 1800-tallet, med Dostojevskij og Tolstoj i spissen. Denne boken kom i 1835, en tid Gogol var den ubestridt største prosaforfatteren i Russland, og Pusjkin like ubestridt var den store poeten. Begge var de så typisk for russerne, både svært glade i og svært kritiske til landet sitt. Det viser seg på forskjellige måter hos dem, og de har i dette slektskap med flere av gigantene som skulle komme, mest typisk hos Dostojevskij.

Jeg skal peke på noen få trekk denne tidlige romanen har hatt som påvirkning. Det første er starten. Romanen begynner slik:

В ворота гостиницы губернского города NN въехала довольно красивая рессорная небольшая бричка, в какой ездят холостяки: отставные подполковники, штабс-капитаны, помещики, имеющие около сотни душ крестьян, словом, все те, которых называют господами средней руки.

Gjennom gjesteporten til byen NN kjørte en nokså fin og ikke så stor fjærvogn, i hvilken kjører tomme, pensjonerte oberster, stabs-kapteiner, godsherrer med omtrent hundre sjeler på gården, eller for å si det sånn, alle dem, som kalles herrer av middels folk.

Uten ordbok og kontrollør kan jeg ikke garantere at jeg har fått det nøyaktig. Men hva det går i, skal jeg ha truffet. Det er en vogn som kjører inn i byen. Det er typisk Gogol å komme med snirklete, unødige detaljer, han er alene om å  få det til å bli morsomt på denne måten. Ellers er det en god regel for forfattere å ta bort det som ikke trenger å være med. Poenget her i starten, er at det er Tsjitsjikov som kjører inn i byen, bokstavlig talt inn i byen og i handlingen. Berømt er dette også starten i Dostojevskijs Idioten, der det er fyrst Mysjkin som på denne måten ankommer byen handlingen skal foregå i. Vår egen Hamsun bruker samme grep i Mysterier. Grepet er at det er noe som er stabilt, noe som har satt seg, og så kommer det noen utenfra, som rokker opp i systemet. Dette er romanens hovedperson.

Mange av personene Tsjitsjikov besøker for å kjøpe sjeler er blitt klassikere i russisk litteratur, og i russisk kultur. De er folk å kjenne seg igjen i. Mange av dem er motbydelige, men de er likevel skildret med varme og kjærlighet, slik at det er vanskelig ikke å bli glade i dem. Dette er typisk for russisk litteratur, og det som etter min mening skiller den fra all annen litteratur i verden. Figurene i Gogols roman er karikaturer  og stereotyper mer enn de er levende mennesker, de er stivnet helt i sine personlige egenskaper, og man kan aldri vente noe uventet av dem. Det måtte i så fall være av Tsjitsjikov selv, som spiller et narrespill det kan være litt vanskelig å bli klok på, hva er det han vil, egentlig?

En scene som er en personlig favoritt, er der Tsjitsjikov tidlig i boken sitter i vognen med kusken sin på vei til et av godsene han skal besøke. Kusken har fått beskrevet veien, han skal til høyre etter et par veier, og han rir glad og fornøyd avgårde, god og full. Etter en stund spør Tsjitsjikov om ikke den riktige veien til høyre kommer snart, og da får kusken noe å tenke på, for når han tenker seg om, så har de jo etter hvert kjørt forbi ganske mange veier til høyre. Den løser han imidlertid med karakteristisk russisk handlekraft, ypperlig skildret av Gogol, han tar til høyre øyeblikkelig straks – med det resultat at vognen med hesten og Tsjitsjikov og det hele går rett i grøften.

Scenen blir ikke beskrevet så ofte, det er heller sluttscenen med troikaen i vill fart fremover som står som et bilde på Russland og dets ferd i historien. Dette bildet er omdiskutert, noen mener at Russland ikke akkurat beveger seg fort og vilt, det er ingen troika, rask vogn, men en langsom og seig vogn, det går tungt og langt. Jeg synes bildet med kusken som kjører i grøften er et vel så godt bilde. Russland rir ubekymret i vei, og når de skjønner de er sent ute med noe, setter de i gang, fort og galt – og ender i grøfta.

Boken består av to deler, og den første delen er klart bedre enn den andre, om det går an å komme med en smaksdom. Nikolaj Gogol ble en personlig favoritt for meg, og dette sitter ennå godt i. Objektivt sett må man innrømme at Dostojevskij og Tolstoj er større forfattere, deres romaner er rikere, og ingen overgår Pusjkin når det gjelder bruken av det russiske språk. Flere andre kan også nevnes, som skriver mer komplisert og mer variert enn Gogol. Men det er noe med magien i Gogol på sitt beste, i novellene med handling fra St. Petersburg, og i denne romanen, der samfunnskritikken blander seg med humoren. Det er stor litteratur. Og det er morsomt den dag i dag, i vår verden, litteraturhistorien har ikke frembrakt noen større humorist enn Gogol. I Døde sjeler kan det gå litt langsomt og være litt flatt, men når man er inne i den russiske verden og Gogols verden, så er det ubetalelig også her. Men for nybegynnere er det å anbefale å starte med novellene. De kommer man seg lettere gjennom.

Die Leiden des jungen Werthers, av Johann Wolfgang von Goethe

Unge Werthers lidelser er en roman som kom ut i 1774. Forfatteren er Johann Wolfgang von Goethe, og dette verket var en av hans aller første og aller største suksesser. Jeg leste boken på norsk på slutten av 90-tallet, og skal i forbindelse med denne bloggposten lese den på ny på tysk. Så skal jeg skrive mer. Foreløpig holder det med at romanen er skrevet i brevs form, den hører til perioden Sturm und Drang, den følelsesladde og begivenhetsrike korte perioden i overgangen fra klassisismen til romantikken. Unge Werthers lidelser skyldes langt på vei hans sinn, og hans ulykker i kjærligheten. Det var svært mange som identifiserte seg med Werther, kledde seg som ham, og ville ende livet sitt som ham. Dette gikk så langt at boken i nyutgivelser måtte utstyres med en advarsel, slik vår tid er så plaget med, type ikke prøv dette hjemme. Så hva er det med unge Werther?

Jeg gleder meg til å lese på ny.

Se questo é un uomo (Hvis dette er et menneske), av Primo Levi

Det er skrevet mange bøker om Holocaust. Vi som er født på 70-tallet vokste opp med Det angår også deg, av Herman Sachnowitz, på 80-tallet. Jeg leste beretningene om redslene fra barndommen av. Sachnowitz fortalte sin historie til Arnold Jacoby, som skrev den ned. Virkningsfullt. Det trengs ikke stor litterær kunst for å overvelde én med dette grusomme industrielle massemordet. På 90-tallet og 00-tallet kom det dokumentarfilmer og populærvitenskaplige lærebæker, jeg har sett og lest mange av dem. Jeg har studert historie opp til hovedfag, og jeg har besøkt Auschwitz. Så jeg er ikke ukjent med faktaopplysningene og statistikken.

Men det går an å fortelle mer om disse historiene enn bare rett frem. Og jeg har hatt dragningen, jeg har lest veldig mange bøker om opphold i konsentrasjonsleire og dødsleire, oppdiktede, delvis oppdiktede og selvbiografiske. Jeg har selvsagt lest En dag i Ivan Denisotivsj’ liv, av Soltsjenitsyn, og jeg har lest Opptegnelser fra det døde hus, av Fjodor Dostojevskij. Begge disse to tar opphold i konsentrasjonsleire opp et nivå, og starter der de andre slutter. De antar det kjent at dette er et umenneskelig Helvete, og legger vekt på detaljene ut over det. Genistreken til Soltsjenitsyn er å konsentrere romanen til en enkelt dag, og en hvilken som helst dag, så man får tankene som farer gjennom hodet til en fange, mismotet og optimismen, de små hverdagslige tingene, og det generelle i omtale og tanker. Den er heller ikke så følelsesladd og beisk, som Soltsjenitsyn ellers er. For Dostojevskij er det mer et studium i forfatteren som senere skrev Forbrytelse og straff, Idioten og Brødrene Karamasov. Det er ikke stor kunst, Opptegnelser fra det døde hus, men det er skarpe observasjoner, og det er nøkternt forklart.

Det er to bøker jeg kjenner som tar det enda et hakk opp. Den ene er Uten skjebne, av Imre Kertez, nobelprisvinneren, og den andre boken jeg skal skrive om i dag: Hvis dette er et menneske, av Primo Levi.

Hvis dette er et menneske.

På italiensk: Se questo è un uomo. Det er tittelen på boken. Det er begynnelsen på en betingelsessetning, hvis dette er et menneske, så…, men betingelsen er ikke fylt ut. Det er ikke mer å si. Hvis dette er et menneske, denne skapningen som går rundt i de tyske konsentrasjonsleire, i Auschwitz, hvis dette er et menneske, hvis vi har kommet dit hen, hva da?

Det er skrevet med en kraft som ikke finnes i noen av de andre bøkene jeg har lest om Auschwitz. Her er ingen selvfølgeligheter om urettferdigheten, grusomheten og umenneskeligheten, her blir det bare nøkternt forklart, hva som skjedde, fra bokens hovedperson blir arrestert, til han som syk på sykestua blir frigitt av sovjetiske styrker den 27. januar 1945. Det er kalde fakta. Av de første som ble sendt til Auschwitz overlevde ingenting. Da de var tørste etter togturen, og ville rive av en istapp å sutte på, brølte vaktene til dem, det var ikke lov. – Warum? – Hier ist kein warum.

Warum? Hier ist kein warum.

Dette er bokens fornuft, dødsleirens logikk, her er ikke noe hvorfor, ikke noen forklaring. Alt er forbudt. Alt er bygget opp for å gjøre det vanskelig og umulig. For å ta bort det menneskelige i menneskene, fjerne enhver følelse av fornuft og mening, fjerne lysten til å leve, utslette følelsen av menneskelighet.

Primo Levi satt selv i Auschwitz, og jeg-personen i boken følger samme historie som ham selv. Han er kjemiker, og forfatter, og siden han har utdannelse og kan kjemi, får han etter hvert tjeneste andre steder enn i arbeidskommandoen. Det redder ham. Slik norske Herman Sachnowitz blir reddet av at han spiller trompet, og kan være med i leirens orkester. Alle som overlever og skriver bøker, har sånne spesielle historier. De gjør ikke tjeneste som det store flertallet, det er ikke fysisk, hardt arbeid. Disse som har det, overlevde gjennomsnitlig tre uker. Det er en dødsleir.

Levi gjør et stort poeng av hvordan han ankommer leiren som helt uvitende, og raskt lærer seg hvordan tingene der fungrer. Dehumaniseringen går raskt. Det er også noe av det som skiller boken til Kertez ut fra de fleste. De skriver begge som en selvfølge at i Auschwitz gjelder en annen moral, at grensene mellom rett og galt viskes ut, at alt kan stjeles og alt blir stjålet, og at også du må stjele for å overleve. For å unngå at dine ting blir stjålet, må du passe på dem. Leiren er et system for å fremprovosere dette, for å stimulere det. Uvennskap og konflikter mellom de innsatte, er i dødsleirens formål.

Hvis dette er et menneske — er et spørsmål som ikke bare kan rettes mot de innsatte, dødsdømte, men også kan gjelde fangevoktere og andre som har satt i gang dette systemet. Gjennom romanen er mange små eksempler, på fangevoktere og medfanger med vokteransvar, og andre de kommer i kontakt med, som gjør groteske ting, og som hovedpersonen aldri vil tilgi. For eksempel er det en medarbeider som tørker av noe tjære på fangedrakten til jeg-personen, helt meningsløst, han kunne tørket den av hvor som helst, men velger altså drakten til den han jobber tett med og samarbeider med, hver dag. Fangedrakter blir ikke vasket, tjæren vil bli sittende på for alltid. Hvorfor gjorde han det? Hva slags menneske er dette? Hva slags system er det som her ble organisert? Midt i verden vi alle er en del av?

Det er svært sterke saker. Og det er for viderekomne, for de som har lest skildringene med «iskald vind», «meningsløs brutalitet» og «bestialsk terror». Her er det veldig lite adjektiv og beskrivende ord, her er det nøkternt, ingenting forsterkende. – Ho fame, står det, – jeg er sulten, den konstante tilstanden for mennesker i konsentrasjonsleir.

Ma come si potrebbe pensare di non aver fame? il Lager è la fame: no stessi siamo la fame, fame vivente.

Hvordan kunne man tenke å ikke være sulten? Leiren er sult: vi er sulten, levende sult.

Sulten blir ikke forsøkt beskrevet, ikke med adjektiv og livlige beskrivelser, og når den først blir det, så er det ved å holde igjen, for eksempel da et par nyankomne franskmenn dukker opp i slutten av boka, non avevano quasi ancora fame, de var nesten ikke sultne ennå. De hadde bare vært der en måned.

Det er også en detalj, verdt å merke, tidlig i boken, der en innsatt vasker seg selv med stor iver, selv om det han har å vaske seg med ikke akkurat hjelper. Hovedpersonen, Primo Levi, synes det er meningsløst, og spør ham hvorfor han gjør det, om han ikke heller vil spare på kreftene. Den innsatte sier det har med verdigheten å gjøre, tyskerne skal ikke ta den fra ham. De prøver med alle midler, han skal ikke la dem få lov. Dette er et menneske.

Jeg tror jeg avslutter med en detalj, helt i starten, som også viser det uhyrlige holocaust var, og hvor ufattelig det er at dette systemet ble satt ut i live av mennesker. Det er mens jødene venter på avreisen til dødsleiren, de er internert og skal forflyttes, kvinner, barn, menn, ungdom, gamle, syke, alle.

Non fareste anche voi altrettanto? Se dovessero uccidervi domani col vostro bambino voi non gli dareste oggi da mangiare?

Ville ikke dere gjort det samme? Hvis dere visste barna deres skulle drepes i morgen, ville dere ikke gitt dem mat i dag?

Det er veldig sterkt skrevet. Dette er ikke tanker som skulle vært i menneskers hode. Det er ikke bestått til menneskeheten at Holocaust ble tillatt, at den har vært, er et faktum. Se questo è un uomo, er en protest. Og en protest som gjør at man bør skamme seg over å være menneske. Aldri igjen, bare aldri igjen. Boken slutter ikke med det, boken slutter med frigjøringen, helt kort. Tankene overlates til oss.

*

Boken kom ut i 1947. Den kom ut i norsk oversettelse, i 1990, oversatt av Tommy Watz. Denne oversettelsen har en markant feil, det er falt ut et «ikke», der hovedpersonen ligger på sykestuen, og de andre fagene legger ut på dødsmarsjen til andre konsentrasjonsleire inne i riket, lenger unna de sovjetiske styrkene som kommer. Da har hovedpersonen lyst til å være med, men han kan ikke, fordi han er for syk. Hos Watz står det:

Mest sannsynlig ville også jeg, dersom jeg hadde følt meg så svak, fulgt flokkens instinkter, fremfor noe er angsten smittsom, og et engstelig menneske vil alltid velge flukten (s. 152)

Mens det i originalen står:

è propabile che anche io, se non mi fossi sentito così debole, avrei seguito l’istinto del gregge: il terrore è eminentemente contagioso, e l’individuo atterrito cerca in primo luogo la fuga.

Jeg har streket under det non den norske oversettelsen ikke fikk med. Det er altså sånn at om han ikke hadde følt seg så svak, så ville han fulgt instinktene, og blitt med flokken på flukt; altså blitt med på dødsmarsjen, i stedet for å ligge igjen i sykesengen.

Merk også at versjonen som ligger til grunn for den norske oversettelsen og også den som blir brukt i italienske opptrykk har et tillegg i begynnelsen som ikke fantes i den første utgaven i 1947, nemlig hvordan han ble arrestert som 24 åring, i de italienske fjellene, og uerfaren han var. Den første setningen i den første boken er:

Al momento del mio arrivo, e cioè alla fine del gennaio 1944, gli ebrei italiani del campo erano centocinquanta circa, ma entro poche settimane il loro numero giunse a oltre seicento.

Dette har jeg imidlertid ikke mulighet for å sjekke opp, for jeg har ikke tilgang til originalutgaven. Tillegget er i alle fall fra 1958, og av Primo Levi selv.