Kategoriarkiv: Russisk litteratur

Russisk litteratur er min store lidenskap. Jeg leste alt som var utgitt på norsk fra rundt 2000-tallet og fremover, så har jeg lest en god del på ny i russisk original, siden jeg begynte å lære språket i 2005. Postene her yter ikke alltid rettferdighet til lidenskapen og kvaliteten på de russiske tekstene. Det er tidkrevende å lese russisk i original, så jeg får ikke postet så mye som jeg skulle ha likt.

Dostojevskijs brev til Anna Grigorjevna Dostojevskaja

Fjodor Dostojevskij er en av de aller største romanforfatterne som noensinne har levd. Han er mester av den polyfone roman, der hver karakter representerer en idé som har sin stemme, og disse stemmene opptrer sammen som i en polyfoni. Det er besettende å lese Dostojevskijs store romaner, det er en energi i dem og en intensitet som ingen annen forfatter kommer opp mot. Dostojevskij var på høyden i andre halvdel av 1800-tallet, da romankunsten også var på høyden. Før det skrev ikke folk ordentlige romaner, og etterpå ble det vanskelig både å lese dem, og å skrive dem. Det er ikke for ingenting at man snakker om den russiske roman. For akkurat i det romankunsten var på høyden, var også den russiske litteraturen det, slik at de i løpet av noen få tiår produserte romanforfattere som overgår alt det resten av verden har hatt å komme med.

Dostojevskij skrev ikke bare romaner. Han var aktiv skribent i tidsskrift, gjennom hele karrieren, og forsøkte seg innen en rekke med sjangre. Det eneste han aldri forsøkte seg ordentlig i var dramatikken og poesien. Derimot hadde han noen bare delvis vellykkede forsøk i satiren.

Og så hadde han levd liv. Etter min mening er han den største romanforfatteren. Det er min personlige mening, og den kan jeg argumentere godt for, men her kan folk være uenige, og foretrekke andre. Han er også den av romanforfatterne som har et mest interessant liv. Det vil si, ingen andre romanforfattere har et liv med begivenheter som kommer opp mot det Dostojevskij måtte gjennom. Han har opplevelser få andre har hatt, og ingen andre med egenskaper til å kunne skrive om det så det kvalifiserer til verdenslitteraturen.

Det er vel kjent hvordan Dostojevskij var litt perifert med i en gruppe som arbeidet for å undergrave den russiske staten. Gruppen ble nøstet opp, og også Dostojevskij ble dømt til døden. Han fikk klokkeslettet og timen. Sov den siste natten, overbevist om at han neste dag skulle henrettes. Han ble også fraktet til retterstedet, sammen med de andre. Han fikk gjøre seg alle tanker en dødsdømt på vei mot henrettelsen går gjennom. Men akkurat i det han skulle skytes, kom meldingen om benådning. I stedet fikk han 10 år i straffeleir. Det var også en opplevelse.

Etter å ha kommet seg ut igjen fra dette, var Dostojevskij såpass rystet at det tok litt før han begynte å skrive god litteratur igjen. De første forsøkene etter fangenskapen er intetsigende, selv for en blodfan som jeg. Men fra 1860-tallet tok det seg opp. Og da tok det seg opp raskt.

Det var også på denne tiden han møtte Anna Grigorjevna Dostojevskaja, hans andre kone. Hun er den kvinnen som ikke selv har vært forfatter, som har betydd mest for verdenslitteraturen. Uten henne kunne ikke Dostojevskij blitt den han ble. At hun hjalp ham, er mildt sagt. Takknemligheten lyser gjennom flere brev han skrev til henne.

Men brevene han skrev til henne er også farget av Dostojevskijs store last. Han utviklet spillegalskap, og spilte flere ganger fra seg alle sine eiendeler, alt han hadde på seg. En standardformulering er «alle pengene, inkludert frakken og klokken», eller hva det nå er han legger til, og spiller bort. Særlig er det oppholdet i Hamburg i 1867 som er vondt. Dostojevskij er på den tiden regelrett på flukt, han er i spillegjeld i Russland, og vil bli satt i fengsel om han vender hjem. Han hater Tyskland og Europa, ikke sånn krigersk og fiendtlig, han mistrives enormt. Og han elsker Russland. Så han vil gjerne hjem. Men først må han skaffe pengene. Det er problematisk, når han også spiller bort alt kona Anna Grigorjevna klarer å oppdrive for ham.

Brevene Dostojevskij skriver i denne forbindelse er rett og slett gripende lesning. Det er en av verdenslitteraturens største forfattere, spesialisten i menneskets fornedrelse og selvforakt, som skal skrive hjem til sin høyt elskede kone, og bekjenne sin synd og skyld, som han erkjenner fullt ut. Han vet også at ingen ord kan hjelpe ham, han søker ingen trøst, her er ingen unnskyldning, det er utilslørt selvforakt og selvkritikk. Det er sterk lesning. Anna Grigorjevna er nødt til å bli veldig sint, men hun vil ikke ha sjanse til å finne så bebreidende ord som Dostojevskij finner om seg selv, og bruker. Hun kan bare holde brevet opp for ham, det står det, alt hva hun kan ha tenkt.

Det er også en menneskelig lidelse, med et barn som de har, og som Dostojevskij omtaler som «sin eneste trøst», bare for at dette barnet skal dø, før han kommer hjem igjen, og får se det. Det er svært kraftfullt.

Brevene er utgitt på Solum forlag. De finnes i norsk oversettelse, men her er det et utvalg. Også den russiske utgaven jeg har funnet på nettet må være et utvalg, men dette utvalget er betraktelig større. Brevene til kona, derimot, de er med alle sammen.

Reklamer

Døde sjeler (Мёртвые души), av Nikolaj Gogol

Døde sjeler er en roman jeg har lest flere ganger. Minst to ganger på norsk, og minst en gang på russisk. I tillegg har jeg lest en god del om den. Og jeg har støvsugd det som er av Gogol og oversatt til norsk, alt av ham og om ham. Dette var før internettet ble stort, og alt man hadde av bøker, var det man fant på biblioteket og kunne kjøpe i bokhandelen.

Døde sjeler er en spesiell roman, på mange måter. Den er svært tidlig, så romansjangeren er egentlig ikke utviklet. Det er egentlig bare en eneste lang fortelling, der vi følger hovedpersonen Tsjitsjikov, på hans jakt etter døde sjeler rundt om i distriktene ubestemte steder i det veldige landet Russland. Plottet er velkjent, for alle som har den minste interesse, så det å lese boken på jakt etter spenningen i å gjette gåten hva det er med disse døde sjelene, det skulle ikke være hovedsaken. Poenget og samfunnskritikken som ligger her, er også forlengst og noe så til de grader gått ut på dato. Så det at boken fremdeles leses, og er levende for litteraturinteresserte i Russland og ellers i verden, det er at boken har andre kvaliteter enn disse tingene.

Prosjektet til Gogol var egentlig ganske stort. Han skulle skrive et russisk poem, et storverk i prosa, etter mønster av de aller største klassikerne, Dante og Homer. Særlig Dante har han tatt direkte modell av. Døde sjeler skulle bare være første bind. Det skulle være det russiske Helvete. Så skulle komme skjærsilden, og deretter himmelen. Geir Kjetsaa skriver om dette i sin biografi om Gogol, og jeg har sett utdrag fra de videre bindene på engelsk. Det ville uansett ikke lykkes Gogol å skrive noe mer.

Det er etter mitt syn best å behandle Døde sjeler for seg selv, som et enkeltstående verk. Det er representativt for Gogol, og for humoren hans, og selv om handlingen ikke er spesielt intrikat, er påvirkningen fra den og fra Gogol svært synlig i de senere store romanene russerne skulle skrive utover 1800-tallet, med Dostojevskij og Tolstoj i spissen. Denne boken kom i 1835, en tid Gogol var den ubestridt største prosaforfatteren i Russland, og Pusjkin like ubestridt var den store poeten. Begge var de så typisk for russerne, både svært glade i og svært kritiske til landet sitt. Det viser seg på forskjellige måter hos dem, og de har i dette slektskap med flere av gigantene som skulle komme, mest typisk hos Dostojevskij.

Jeg skal peke på noen få trekk denne tidlige romanen har hatt som påvirkning. Det første er starten. Romanen begynner slik:

В ворота гостиницы губернского города NN въехала довольно красивая рессорная небольшая бричка, в какой ездят холостяки: отставные подполковники, штабс-капитаны, помещики, имеющие около сотни душ крестьян, словом, все те, которых называют господами средней руки.

Gjennom gjesteporten til byen NN kjørte en nokså fin og ikke så stor fjærvogn, i hvilken kjører tomme, pensjonerte oberster, stabs-kapteiner, godsherrer med omtrent hundre sjeler på gården, eller for å si det sånn, alle dem, som kalles herrer av middels folk.

Uten ordbok og kontrollør kan jeg ikke garantere at jeg har fått det nøyaktig. Men hva det går i, skal jeg ha truffet. Det er en vogn som kjører inn i byen. Det er typisk Gogol å komme med snirklete, unødige detaljer, han er alene om å  få det til å bli morsomt på denne måten. Ellers er det en god regel for forfattere å ta bort det som ikke trenger å være med. Poenget her i starten, er at det er Tsjitsjikov som kjører inn i byen, bokstavlig talt inn i byen og i handlingen. Berømt er dette også starten i Dostojevskijs Idioten, der det er fyrst Mysjkin som på denne måten ankommer byen handlingen skal foregå i. Vår egen Hamsun bruker samme grep i Mysterier. Grepet er at det er noe som er stabilt, noe som har satt seg, og så kommer det noen utenfra, som rokker opp i systemet. Dette er romanens hovedperson.

Mange av personene Tsjitsjikov besøker for å kjøpe sjeler er blitt klassikere i russisk litteratur, og i russisk kultur. De er folk å kjenne seg igjen i. Mange av dem er motbydelige, men de er likevel skildret med varme og kjærlighet, slik at det er vanskelig ikke å bli glade i dem. Dette er typisk for russisk litteratur, og det som etter min mening skiller den fra all annen litteratur i verden. Figurene i Gogols roman er karikaturer  og stereotyper mer enn de er levende mennesker, de er stivnet helt i sine personlige egenskaper, og man kan aldri vente noe uventet av dem. Det måtte i så fall være av Tsjitsjikov selv, som spiller et narrespill det kan være litt vanskelig å bli klok på, hva er det han vil, egentlig?

En scene som er en personlig favoritt, er der Tsjitsjikov tidlig i boken sitter i vognen med kusken sin på vei til et av godsene han skal besøke. Kusken har fått beskrevet veien, han skal til høyre etter et par veier, og han rir glad og fornøyd avgårde, god og full. Etter en stund spør Tsjitsjikov om ikke den riktige veien til høyre kommer snart, og da får kusken noe å tenke på, for når han tenker seg om, så har de jo etter hvert kjørt forbi ganske mange veier til høyre. Den løser han imidlertid med karakteristisk russisk handlekraft, ypperlig skildret av Gogol, han tar til høyre øyeblikkelig straks – med det resultat at vognen med hesten og Tsjitsjikov og det hele går rett i grøften.

Scenen blir ikke beskrevet så ofte, det er heller sluttscenen med troikaen i vill fart fremover som står som et bilde på Russland og dets ferd i historien. Dette bildet er omdiskutert, noen mener at Russland ikke akkurat beveger seg fort og vilt, det er ingen troika, rask vogn, men en langsom og seig vogn, det går tungt og langt. Jeg synes bildet med kusken som kjører i grøften er et vel så godt bilde. Russland rir ubekymret i vei, og når de skjønner de er sent ute med noe, setter de i gang, fort og galt – og ender i grøfta.

Boken består av to deler, og den første delen er klart bedre enn den andre, om det går an å komme med en smaksdom. Nikolaj Gogol ble en personlig favoritt for meg, og dette sitter ennå godt i. Objektivt sett må man innrømme at Dostojevskij og Tolstoj er større forfattere, deres romaner er rikere, og ingen overgår Pusjkin når det gjelder bruken av det russiske språk. Flere andre kan også nevnes, som skriver mer komplisert og mer variert enn Gogol. Men det er noe med magien i Gogol på sitt beste, i novellene med handling fra St. Petersburg, og i denne romanen, der samfunnskritikken blander seg med humoren. Det er stor litteratur. Og det er morsomt den dag i dag, i vår verden, litteraturhistorien har ikke frembrakt noen større humorist enn Gogol. I Døde sjeler kan det gå litt langsomt og være litt flatt, men når man er inne i den russiske verden og Gogols verden, så er det ubetalelig også her. Men for nybegynnere er det å anbefale å starte med novellene. De kommer man seg lettere gjennom.

Kappen (шинель), av Nikolaj Gogol

Dette er en av de mest kjente noveller som er. Alle som er det minste interessert i å sette seg litt inn i russisk litteratur, kommer bort i den, og om man interesserer seg i verdenslitteraturen, så er den også relevant, siden den på en måte er startskuddet for den enorme litteraturen russerne presenterte på 1800-tallet. Riktignok hadde de Pusjkin og Lermontov tidligere, begge storheter både i Russland og i verden, men de skrev for det meste dikt, og de episke tekstene de skrev var forankret i den romantiske tradisjonen. Med kappen, trådte russerne og litteraturen inn i realismen.

Revisoren (Ревизор), av Nikolai Gogol

Det er en skam at jeg enda en gang må poste en rekke innlegg på rad om bøker jeg ikke får lest. Mai måned har imidlertid vist seg travlere enn jeg har tid til, og det er sjelden anledning verken til å lese eller blogge. Jeg håper å få kompensert litt i juni, der jeg nå har tenkt ikke å poste nye innlegg, men heller gjøre ferdig de jeg har hengende. Opprinnelig var planen å bruke sommermånedene juni og juli til å poste litt spesielle språk, nå i år svensk og norrøn, men det er ganske urealistisk jeg vil få tid til det. Så jeg lar det være, og lar de svenske tekstene heller gli inn med de norske.

Teksten i dag skulle være av den russiske satirikeren Nikolai Gogol. Det var en av mine aller første favoritter, jeg leste alt jeg kom over ham, inkludert obskure ungdomsfortellinger og utdrag fra merkelige prosatekster og artikler. Alt som var oversatt til norsk. Men av en eller grunn kom jeg aldri over Revisoren, enda det er en av hans mest kjente tekster, og et av Russlands aller mest kjente teaterstykker. I stedet leste jeg det langt mer obskure Giftemål, et teaterstykke som er godt kjent for de spesielt interesserte, fordi forfatteren av det er så kjent, men som sjelden blir spilt, av naturlige grunner.

Nå, med denne bloggen, skulle jeg lese Revisoren på russisk, og skrive om det. Det må altså vente.

Oblomov, av Ivan Gontsjarov

Det var en venn som først anbefalte meg denne romanen, og etter jeg hadde begynt på den, spurte han hvordan jeg likte den, og hvor langt jeg var kommet. Jeg svarte at starten var veldig fint, den likte jeg godt, men jeg hadde ikke kommet så veldig langt. Hovedpersonen, Oblomov, hadde ikke kommet seg opp av sengen ennå. – Det er ikke sikkert han gjør det i hele romanen, sa min venn.

Sånn er denne romanen. Hovedpersonen, Ilja Iljitsj Oblomov, er notorisk tiltaksløs. Lat er ikke det riktige ordet, for det er ikke det at han bare har lyst til å ligge og late seg, en lat person er fornøyd med sin sløvhet, Ilja Iljitsj er det ikke. Han har stadig prosjekter han ser for seg, men han kommer liksom bare aldri i gang med dem. Årsakene kan være så mange. Som da han vil skrive et brev, og sette et eller annet i gang, få ordnet opp i noe, men så er det det at han mangler papir, og så ser han på blekkhuset, der det heller ikke er blekk. Det er bare å legge seg over på andre siden i sengen igjen, sånn motgang kan rent ta motet fra én.

Forfatteren, Ivan Aleksandrovitsj Gontsjarov, levde mellom 1812 og 1891, midt i storhetstiden for den russiske roman, og for russisk litteratur. Han skriver på verket i årene 1847 til 1859, årene Dostojevskij er i forvisning, Pusjkin, Lermontov og Gogol er borte, og verken Tolstoj eller Turgenjev hadde fått gitt ut sine viktigste verk ennå. Det var en mellomperiode, men en mellomperiode der det sydet og kokte, og fra 1859 og fremover kommer storverkene tett. Romanen til Gontsjarov tar en fin plass inni der, fri som den er for Tolstojs ambisjoner og klarsyn, Turgenjevs glatte, appellerende og smått belærende stil, og for Dostojevskijs veldige ambisjoner og intensitet.  Alle disse tre hadde noe de ville si med litteraturen, de ville kommentere og forandre både mennesket og samfunnet, de unnvik ikke de store spørsmål verken i tiden eller i menneskelivet. Det er ikke uten grunn at adjektivet «store» ofte blir satt til den russiske roman fra denne tiden, det er den store russiske roman, som tar mål av seg å finne svaret på alt, som ikke viker unna for noe.

Romanen til Gontsjarov skiller seg således herlig ut. Den skal liksom si noe om tidsånden, kanskje, om enn den på ingen måte er påtrengende. Det er bare fristende å lese hovedpersonen Oblomov som representant for noe erkerussisk, og særlig sånn det ble oppfattet i tiden. Det er russeren som ikke gidder arbeide, som det ikke blir noe med, som bare ligger hjemme på sengen eller i sofaen hele dagen, som bare lar det alt sammen gå sin skjeve gang. Det har endog fått et navn, Oblomoveri, på norsk, eller oblomovsjtsjina, på russisk.

Så kan man diskutere om beskrivelsen er rett, og hva den i så fall skyldes. Den traff i hvert fall en nerve i den russiske samtiden. Professor Erik Egeberg skriver i sin Russiske punktlys (Oslo, Solum, 1981) at kritikeren Nikolaj Dobroljubov skrev en artikkel på 40 sider (!) om emnet i tidsskriftet Samtiden (Sovremennik). Sånn gjorde de det den gang. Artikkelen er fritt tilgjengelig i dag, for den som kan lese russisk. Og forslagene fra Gogol viser at den er populær, har man først skrevet inn navnet med kyrilliske bokstaver, så er det denne artikkelen som blir foreslått.

Jeg kommer neppe til å lese den artikkelen, det er nok av andre ting å få lest, og tiden strekker ikke til. Men det er noe som ligger dypt i russeren, dette med at de som folk er annerledes enn tyskeren, for eksempel (motsetningen til Oblomov i romanen, heter jo også Stoltz, et tysk navn), der tyskerne er driftige, fornuftige, ordentlige og pliktoppfyllende, så er russeren litt giddeløs og følelsesstyrt, russerne kaotiske og unnasluntrende, tyskeren og russeren er litt motsetninger. Det er også vanskelig å forestille seg romanen Oblomov skrevet i noe annet land, det er kun der en roman som det kan ha sjanse til å treffe folkesjelen.

Men det er en roman mer ment for å nytes, enn for å diskuteres og teoretiseres. Det er skikkelig gøy lesning, med en fengslende hovedkarakter og bærer av romanen. Det er godt gjort at det går an å fylle en roman på flere hundre sider med en person som ikke gjør noen verdens ting, og som dertil er egnet til å interessere leseren, over hundre år etter den ble skrevet, og i et helt annet land og kultur.

Jeg leste boken for første gang på norsk, i 2005, og så på ny på russisk en sommerferie tidlig i årene 2010 – 2019, tiåret det er så vanskelig å sette navn på. Da satt jeg nede i Kiev, på balkongen, og skrev samvittighetsfullt opp glosene i en kladdebok til 3-4 kroner, kjøpt der nede. Sommervarmt var det, kvas hadde jeg å drikke. Boken har en kvinneepisode, Olga Iljinskaja, hun vil ha Oblomov, og godtar ikke Oblomoveriet hans. Møtet mellom de to er reell spenning, vi får den teoretiske mot den praktiske kjærligheten, Oblomov vil bare snakke om alt han kan tenke seg, og hvor mye hun betyr, mens hun vil ikke ha alt dette snakket, bare praktisk handling. I mitt liv er det også en kvinne som heter Olga, og vår historie minner litt om den til Oblomov og hans Olga. Jeg ville snakke, diskutere og tenke, hun ville gifte seg. Så sånn kan man i gamle russiske romaner, også finne paralleller i ens eget liv. I hvert fall kunne jeg det, her.

Mitt jubileum (Мой юбилей), av A. P. Tsjekhov

Denne teksten fikk Tsjekhov trykket i tidsskriftet Øyenstikkeren (Strekoza), nummer 27, 6. juli, 1880. Den er ganske spesiell. Jeg skal være litt forsiktig med å si hva det går, for jeg ser at nå som jeg ser gjennom den på ny, så ser det ut til å være en del ord og meninger jeg ikke er helt sikker på.

Teksten er undertegnet Prosaisk poet. Her er et lite utdrag

*

Mitt jubileum

Unge og jenter!

For tre år siden følte jeg tilstedeværelsen av en forbundet flamme, som… (…) Og så tre år jeg med raus hånd sender til alle kanter av mitt vidstrakte land mine utgivelser, gjennomgått gjennom skjærsilden ? (упомянутого) flammer. Jeg skrev prosa, skrev vers, skrev på alle måter, manerer og størrelser, som gave og for penger, skrev i alle tidskrifter, men… O ve!!! mine misunnelige fant det ikke nødvendig å trykke mine utgivelser, og hvis de trykket dem, da selvfølgelig i «postkasser». Et halvt hundre frimerker sendte jeg til «Nive», hundre sløvet seg til «Neve», rundt ti til «Ogonke», og fem hundre til «Strekoza». Kort sagt: Alle svarene fra alle redaksjonene fikk jeg fra begynnelsen min litterære realisering til denne dag omtrent to tusen! I går fikk jeg den siste av dem, passende til å holde alle de andre. Ikke i et eneste svar har det vært en antydning til «ja». Unge og jenter!

*

Oversettelsen skal være sånn cirka, men jeg klarer ikke å trenge inn i hva som er meningen. Hva som er poenget.

Niva er et ukentlig tidsskrift om litteratur, politikk og samtidens liv. Den er gitt ut av A. F. Marks, siden 1870. Neva er en avis for alle og om alle. Den ble utgitt mellom 1879  og 1887. Ogonek – eller Ilden – var et illustrert tiddskrift for litteratur, vitenskap og kunst. Den kom ut mellom 1879 og 1883. Den hadde bidrag fra ganske kjente litterater.

Nå må jeg gå.

Pappa (Папаша), av A. P. Tsjekhov

Pappa, eller Pappasja på russisk, med en dimminutiv, er en 8 sider lang tekst Tsjekhov fikk trykket i Strekoza (Øyenstikkeren) nummer 26., 29. juni 1880, på sidene 6 og 7. Han skrev under med An. Tsj., eller med kyrilliske bokstaver Ан. Ч. Teksten kom med i samlingen Sjalost, «Skøyerstreker», i 1882.

I forbindelse med teksten er det bevart et brev fra Hippolit Fedorovtisj Vasilevskij, redaktøren av tidsskriftet. Det går omtrent slik:

*

Milde borger Anton Pavlovitsj!

Sendelsen Deres denne gangen vil bli trykket i Øyenstikkeren. I det hele tatt så forholder redaksjonen seg med medfølelse til Dem, til ikke overflødig suksess, med arbeidet.

Regningen for folk som bor i en annen by blir fraktet 2 ganger i året – 1. januar og 1. juli. Etter at første halvår er avsluttet vil det glede oss å sende en sjekk, med oppgjør for deres artikler og flere nummer i tidsskriftet, der de er lagt til. Honoraret er normalt på 5 kopek per side.

*

Jeg har et annet sted sett at 1 rubel den gang omtrent tilsvarer hundre kroner av i dag, antagelig noe mer. Så om det er 100 kopek i en rubel, vil 5 kopek per side tilsvare 5 kroner. Jeg er ikke sikker på om jeg her har fått det riktig. Tsjekhov brukte pengene til å spe på inntekten mens han var legestudent. Han skrev disse korte tekstene, mot fast betaling, gjennom hele studietiden. Det vekslet bare mellom hvor han publiserte dem hen.

Veldig mye av teksten er lagt opp som dialog, og replikkvekslinger. Så unge Tsjekhov har ikke helt lært håndverket ennå, og klarer ikke helt å gjøre alt levende, og får heller ikke til å plukke ut de viktige delene av en replikkveksling, og heller la de bli stående, mens resten får være. Men han er på vei mot sine karakteristiske starter, der en scene eller et miljø blir skrevet, og han i sitt senere mesterskap i ett avsnitt klarte å sette stemningen for hele resten av teksten. Pappasja begynner:

Tynn, som hollandsk sild, gikk mammaen ut i kabinettet til den tykke og runde, som en bille, pappaen. Hun kremtet. I det hun kom inn, flakset stuepiken opp fra pappas fang, og gjemte seg bak forhenget. Mamma lot ikke dette få den minste oppmerksomhet, hun hadde allerede lyktes i å se på pappas lille svakhet med en klok kvinnes syn, med forståelse for sin siviliserte mann.

Det følger nå en lang replikkveksling frem og tilbake mellom mammaen og pappaen, bare isatt forfatterkommentarer som «sa han og tørket leppene med ermet». Historien dreier seg for øvrig om en sønn som ikke gjør det så godt på skolen.

Sluttavsnittet går slik:

Om kvelden samme dag satt igjen mamma på pappas fang (etter at stuepiken hadde sittet der først). Pappa forsikret henne om at «sønnen vår» kommer igjennom og at du ikke overtaler lærde folk med penger, som med fin behandling og høflig angrep mot ganen.

Avslutningsvis vil jeg komme med et slags omvendt hjertesukk, eller hjertesukk med motsatt mening, om hvor deilig det er å bare oversette, uten å la originalen stå ved siden av og la leseren få vite om alle problemene som ligger der. Bare skrive en oversettelse som ligner originalen, og som fungerer på norsk. Det er det jeg har gjort her, og i de tidligere postene om Tsjekhovs første tekster.

Feriearbeid ved N. Nadenki institutt (Каникулярные работы институтки Наденки Н.), av A. P. Tsjekhov

Dette er den fjerde teksten Tsjekhov får publisert. Eller den fjerde «teksten», for denne er litt spesiell, selv til tidlig Tsjekhov å være. Som så mange av sine tidlige ungdomsarbeider får Tsjekhov trykket denne i tidsskriftet Стрекоза, «Øyenstikkeren», og det skjer i nummer 24, den 15. juni, 1880.

Teksten er en parodi på oppgaver elever får i gymnaset. Tsjekhov har nok fått noen av disse selv. Sjangeren med å parodiere slike oppgaver var en del brukt.

Her er det Tsjekhov skrev om russisk språk «по русскому языком». Jeg er ikke sikker på om jeg får oversettelsen alldeles korrekt, raskt som det går, men man får en smakebit.

*

a) Fem eksempler på «Setningskombinasjoner».

  1. «For ikke lenge siden kriget Russland utenlands, der det ble drept veldig mange tyrkere»
  2. Jernbanen hveser, frakter folk og er laget av jern og materialer.
  3. Oksekjøtt lages av okser og kuer, lammekjøtt av sauer og værer.
  4. Pappa gikk rundt i tjenesten, og de gav ham ingen orden, og han ble sint og gikk ut i permisjon som følge av hjemlige forhold.
  5. «Jeg lover min venn Duna Pesjemoreperekhodjasjenskaja at hun er lagt ned, og oppmerksomt under forelesninger og kan forestille husaren Nikolaj Spiridonytsja».

*

Det er også tilsvarende eksempler på samsvarsbøyning. Så følger en «stil», med oppgave «Hvordan tilbrakte du ferien»? Tsjekhov skriver en drøy halvside. Til slutt er det litt aritmetikk, der svaret er gitt i oppgaven og løsningsforslaget forvansker ut over all fornuft og logikk, og ender opp med et svar som ikke ligner noen ting.

Jeg tar med slutten på oppgaven, og slutten på svaret for å illustrere:

*

Oppgave: (…) Man spør: Hvor mye fikk hver av dem, når den første tok med seg 35 000, den andre 50 000 og den tredje 70 000?

Løsning: (…) Det kommer da ut at vi får 2666 2/3, noe som er det som skulle vises i oppgaven, det vil si hver av kjøperne fikk 2666 2/3 rubler, men den tredje, skal det være, noe mer.

*

Den fete (uthevede) skriften er hans, ikke min. Teksten er på til sammen to og en halv side.

Hvis man jager to harer, fanger man ingen av dem (За двумя зайцами погонишься, ни одного не поймаешь), av A. P. Tsjekhov

Det tidlige Tsjekhov visste ikke å begrense titlene sine. Den tredje teksten han fikk publisert het på russisk: За двумя зайцами погонишься, ни одного не поймаешь, direkte oversatt: Etter to harer jager man, ikke en eneste av dem fanger man. For å få meningen frem på norsk, må tittelen omskrives. På russisk er det stående uttrykk. Det betyr at prøver du på to ting på en gang, så klarer du ingen av dem. Teksten til Tsjekhov er på 6 sider, og ble publisert i tidsskriftet Øyenstikkeren (Стрекоза), den 11. mai, 1880.

Det er som i så mange av Tsjekhovs  tidlige tekster rene ordgyteriet. For hver person og gjenstand som blir beskrevet, blir det pøst på med adjektiv. Da den først ble utgitt i tidsskriftet hadde den undertittelen: Roman i én del, uten prolog og epilog. For en seks siders tekst, hurramegrundt, er jo det ganske morsomt. Teksten kom med i samlingen Sjalost (Шалость) (1882), på norsk «skøyerstreker» eller «spillopper».

Det er Tsjekhovs første fortelling, første slags novelle. De andre tekstene han publiserte denne første tiden var rene humoresker, rene morsomheter. Her er det i det minste en historie, med forskjellige figurer Tsjekhov har diktet opp, og som deltar i en handling. Det er en rekke replikkvekslinger, så man har kanskje et forvarsel til den senere dramatikeren også, selv om det kanskje er å ta i.

Jeg gjengir deler av den første dialogen, mellom major Sjtsjelkolobov og hans tjener, Pantelej, som en liten smakebit på teksten:

Hør nå, Pantelej,  – begynte majoren, – jeg ønsker å snakke med deg som med et menneske, åpent. La oss være på likefot! Slipp flua ut av knyttneven! Slik ja! Kommer du til å svare meg oppriktig, fra dypet av sjelen, eller ikke?

– Det gjør jeg.

– Ikke se på meg med sånn overraskelse. På en herre er det feil å se med overraskelse. Lukk munnen! Hvor du er vel en stut, min bror! Du vet ikke, hvordan det er nødvendig å te meg ved min tilstedeværelse. Svar meg like ut, rett frem! Plager du kona di, eller ikke?

Pantelej lukket munnen med hånden og gliste dumt.