Kategoriarkiv: Russisk litteratur

Russisk litteratur er min store lidenskap. Jeg leste alt som var utgitt på norsk fra rundt 2000-tallet og fremover, så har jeg lest en god del på ny i russisk original, siden jeg begynte å lære språket i 2005. Postene her yter ikke alltid rettferdighet til lidenskapen og kvaliteten på de russiske tekstene. Det er tidkrevende å lese russisk i original, så jeg får ikke postet så mye som jeg skulle ha likt.

Requiem, av Anna Akhmatova

På russisk heter det Реквием, de skriver det som vi sier det, Rekviem. Anna Akhmatova (1889-1966) skrev sitt rekviem mellom 1935 og 1961. Dette er tekst skrevet med huden, det er tekst som er forbannet, det er tekst som ikke ber om medfølelse eller forsoning, det er tekst som ikke tenker på hvordan den vil bli oppfattet eller tolket, det er tekst i form av et artikulerrt skrik.

I 1957 skrev hun ikke et forord, men i stedet for et forord вместо предисловия

– А это вы можете описать?
И я сказала
– Могу.

– Og dette kan du beskrive?
Og jeg sa
– Det kan jeg.

Анна Ахматова, Реквием , вместо предисловия

Livet til Anna Akhmatova var tragedien å være født i Russland i 1889, nær Odessa, inn i en adelsfamilie. De flyttet til Tsarskoje Selo, nær St. Petersburg, og Akhmatova beveget seg inn i de litterære sirkler. Dette var en tid det sydet og kokte i russisk kulturliv, og senteret var i St. Petersburg, der Akhmatova gjorde seg bemerket med sin poesi, og sin kvinnelighet, det er verdenslitteratur som blir produsert i St. Petersburg på denne tiden her. Og Akhmatova er en del av det.

Og det er verdenskrig, og det er russisk revolusjon. Det er omveltninger verden ikke har sett maken til, og det gigantiske landet Russland går fra verdenskrig til borgerkrig, fra tsarrike til kortvarig republikk, til kommunisme, og snart derfra til totalitarisme. Det er tragedie umulig å ta inn over seg. Den rammer Akhmatova, som den rammer alle. Hennes mann blir arrestert og skutt – pang! det var han.

Og så ble det bare verre, og verre, og verre. Akhmatova var en del av intelligensiaen, alle visste hun var en del av intelligensiaen. Alle visste hun skrev dikt, med avansert symbolikk, ikke med grotesk Stalin-enkelhet, ikke for idioter, men for tenkende mennesker. Tenkende mennesker er farlige i en totalitær stat. De døde og ble fjernet rundt henne, en etter en etter en etter en, sendt østover mot en av de utallige arbeidsleirene, eller i fengsel, eller i døden. Akhmatova kunne ikke lenger skrive dikt, ikke gi dem ut. Det var livsfarlig, i ordets retteste betydning.

Så hun skriver bare i smug. Små lapper. Det er dette som siden blir satt sammen til Rekviem, dødsmessen. Messe for de døde. For Russland. Det livet hun kjente. Vennene, slektningene, elskere, ektemenn, barn. Messe over den hun var, og som hun måtte grave vekk, for det var døden å være som hun var. Tenkende, intelligent, utfordrende. Hun hørte ikke hjemme i et totalitært samfunn, kunne ikke leve i et totalitært samfunn. Men der var hun.

Krigsårene. 1941-45. Bare en annen terror. Nye millioner døde. Seier betydde Stalin. Ingen nåde for de dømte.

Det er så sterkt det livet hun har levd. Og hun ber ikke om noen bestemte følelser. River bare opp huden sin, og strekker den ut foran oss, i form av ord.

Det begynner med en Посвящение, en tilegnelse, innvielse eller dedikasjon:

По столице одичалой шли,
Там встречались, мертвых бездыханней,
Солнце ниже, и Нева туманней,
А надежда все поет вдали.
Приговор… И сразу слезы хлынут,
Ото всех уже отделена,
Словно с болью жизнь из сердца вынут,
Словно грубо навзничь опрокинут,
Но идет… Шатается… Одна…
Где теперь невольные подруги
Двух моих осатанелых лет?
Что им чудится в сибирской вьюге,
Что мерещится им в лунном круге?
Им я шлю прощальный свой привет.

Посвящение, Реквием, март 1940

Oversatt (ikke fullstendig):

Foran slike sorger bøyer fjellene seg
Flyter ikke den store elven
Men faste fengselsbolter
Og bak dem «Katorsjne nory» (vet ikke hvordan jeg oversetter)
Og dødelig sorg.
For noen blåser vinden friskt
For noen nytes solnedgangen
Vi vet ikke, vi er overalt de samme,
Hører bare det rasler hatefullt med nøklene
Ja de tunge skrittene fra en soldat.
(..)
(..)
(..)
(..)
(..)
Dommen… Og straks kommer tårene
Liksom grovt slått over baklengs
Men går… Slentrer… Alene
Hvor nå er ufrivillige venner
(..)
Hva undrer de seg i sibirs snøstorm?
Hva ser det ut som for dem i månens krets?
Dem jeg sendte til avskjed min hilsen.

Språket går litt i oppløsning. Det begynner med å skildre det sykeste, det umulige, at selv fjellene må bøye seg for en slik sorg. Det er verden og de vanlige lovene som bryter sammen. Dette er skrevet i mars, 1940. Noe er helt konkret, fenglsene, avskjeden. Anna Akhmatova lever i sin leilighet, i St. Petersburg, mens hennes sønn, er et sted i Sibir, i slavearbeid. Levende, eller død. På russisk er одна både en og alene, og også ensom. Ordet er hunkjønnsformen, hankjønn er один, så i originalen kommer det frem at det er en kvinne som er alene, Aklhmatova selv.

Тихо леться тихии Дон,
Желтый месяц входить в дом.

Входит в шапке набекрень.
Видит желтый месяц тень.

Эта женщина больна,
Эта женщина одна.

Муж в могиле, сын в тюрьме,
Помолитесь обо мне.

Stille flyter stille Don,
Den gule måneden går inn i huset.

Går inn med hatten på snei.
Ser gul måned skygge.

Denne kvinnen har det vondt.
Denne kvinnen er alene.

Mannen er i graven, sønnen i fengsel,
Be litt for meg.

Rekviem, 2,

Mannen er død, sønnen er i fengsel. Det er sant. Det er leseren som har lyst til å vri noen, det er intenst så Anna Akhmatova holder igjen.

Eller hva med denne innledningen på neste:

Нет, это не я, это кто-то другой страдает,
Я бы так не могла, а то, что случилось,
Пусть черные сукна покроют,
И пусть унесут фонари…
Ночь.

Nei, det er ikke jeg, det er en annen som lider,
Jeg ville ikke klart det, det, som hendte,
La de dekke det svarte stoffet,
Og la dem bære bort lysene…
Natt.

3, 193


Det er ikke jeg, det er en annen som lider. Jeg ville ikke klart det. Det er å se seg selv utenfra. Distanse til seg selv. Ikke holde ut sitt eget liv. Det har vært 12 år med Stalin. 25 år med krig og kommunisme. I Europa innvaderer Tyskland Polen. Om to år kommer de til Sovjetunionen, nazistene. Natt.

5

Семнадцать месятцев кричу,
Зову тебя домой,
Кидались в ногу палачу,
Ты сын и ужас мой.
Все перепуталось навек,
И мне не разобрать
Теперь, кто зверь, кто человек,
И долго ль казни ждать.
И только пышные цветы,
И звон кандельный, и следы
Куда-то никуда.
И прямо мне в глаза глядаит
И скоро гибелью грозит
Огромная звезда

1939

Sytten måneder skriker jeg,
Jeg roper deg hjem,
Slenger meg for bøddelens fot
Du min sønn og skrekk
Alt har surret seg sammen for evig
Og jeg kan ikke skille fra hverandre
Hvem som nå er dyr, hvem som er menneske
Og lenge er det å vente på straffen.
Og bare fyldige blomster
Og lyden av kandelabre, og følger
Et eller sted ingen steder.
Og ser meg rett inn i ansiktet
Og snart truer med ødeleggelse
En diger stjerne.

Dette er ikke teknikk. Dette er ikke ambisiøs skriving, for å komme inn i noe litteraturhistorie, eller noe. Aldri kunne Akhmatova vite om disse lappene ville bli lest. Og ikke ser det ut til å spille noen rolle heller. Det er skriveriene til en skrivekunstner der livet faller fra hverandre. Sønnen er i fengsel, om han er død eller levende, vet hun ikke, at det er uten lov og dom og rett, vet hun. Hva kan en mor gjøre? Ordene Ты сын и ужас мой, direkte oversatt «Du sønn og forferdelsen min», ужас er ordet russerne bruker om noe som er forferdelig. Barnet er forferdelig, for det at barnet er arrestert og sendt vekk, er en del av smerten. Selvfølgelig elsker hun barnet sitt, men selvfølgelig er ikke det noe spørsmål. Hun har skreket på ham i 17 måneder, ropt ham hjem. Hvem som er menneske, hvem som er dyr, hun kan ikke lenger skille det.

Tekst 6 er også svært sterk, der hun sier ukene flyr lett. Det er våren 1939, våren 1939, Hitler har forsynt seg av Østerrike og Südetenland, Stalin-terroren av 1938 går mot slutten. Det er vår, fuglene synger, hva vet vel de? – Hva som skjedde, skriver Akhmatova, jeg fatter det ikke (egentlig fanger det ikke). Hvordan har du det sønn, i fengselet? Det er helt umenneskelig at en mor skal skrive slik til sin sønn, helt uutholdelig.

Tekst 7 er et klassisk dikt, bygd opp med verselinjer og strofer, rim AbAb, og rytme. Tre strofer i alt. Skrevet 22. juni 1939, tilfeldigvis nøyaktig to år før den tyske invasjonen, operasjon Barbarossa. Приговор heter teksten, dom.

Tekst 8 er til døden, К смерти, 16 linjer er det, skrevet 19. august, 1939. Den siste teksten, nr. 12, er en epiolog. Til sammen er hele diktet på omtrent 12 sider. Ikke ment for salg. Men for å sette ord på det umulige i å måtte leve med en urettferdig og uutholdelig skjebne, ment for å beskrive hvordan det var å være Anna Akhmatova.

Reklamer

Krig og fred (война и мир), av Lev Tolstoj

Krig og fred, av Lev Toltsoj, ble skrevet mellom 1863 og 1869, og utgitt mellom 1865 og 1869. Det er et fantastisk tiår i litteraturhistorien, samtidig som Lev Tolstoj skriver og utgir dette mesterverket, skriver og utgir landsmannen Fjodor Dostojevskij Forbrytelse og straff og Idioten. Det er høydepunktet for den russiske roman, Dostojevskij med den intense, kampfylte og polyfone, Tolstoj med den oversiktlige, rolige og suverene. Begge skrev verk som ikke har sin like i litteraturhistorien.

For å være litt personlig leste jeg krig og fred for første gang sent på 1990-tallet. Og jeg husker hvordan jeg ung og begeistret tenkte at et godt liv ville være, å ha en «glemselknapp», slik at det gikk an å lese Krig og fred på ny og på ny, resten av livet. Den fanget meg fullstendig. Det er en slik ro og drivende spenning på en gang, så kolossalt mange interessante karakterer, så enormt med handlinger og bihandlinger. Det er historieundervisning og samfunnsstudier, det er filosofi og livsmestring, det er roman i hvert fall jeg føler gjør leseren til et bedre menneske.

Det er store ord. Men nå, 20 år etter, kan jeg godt skrive dem på ny. I original leste jeg война и мир en gang på 2010-tallet, kanskje det var akkurat det året? Jeg tilbrakte ferien i Kiev og på Krim, og leste store deler av boken der, med gloseboken på knærne og den digre ordboken å slå opp i like ved. Jeg var ikke der, midt i 30 årene, så mottagelig som jeg hadde vært midt i 20-årene, og nå midt i 40-årene, er jeg det kanskje enda mindre. Første gang jeg leste romanen, slukte jeg også Tolstojs historiesyn, om at det ikke er personer som driver historien, det er historien som er drivkraften og personene som blir drevet. Napoleon var og er kjent som en stor statsmann og en enda større general på slagmarken, på 1800-tallet genierklært og vel så det. Tolstoj skildrer overbevisende hvordan Napoleon og de andre generalene lite annet kan gjøre enn å bivåne slagene, mens soldatene kriger mer eller mindre i panikk. Berømt er scenen der den russiske generalen i stedet for å legge en slagplan gjennom natten, legger seg til å sove, og dermed er klar til kampen uthvilt. I selve romanen er det overbevisende gjort, skjønt jeg nå har hørt foredragsserier og lest annen krigslitteratur fra 1800-tallet, og har kommet til den mening at generaler og hærførere nok har sitt å si, og at dyktige hærførere er med på å avgjøre utfallet av slagene. Tolstoj deltok riktignok selv i Krim-krigen, og har førstehåndskjennskap til dette her, mens jeg skriver og leser fra sofakroen. Dog er det andre som også har førstehåndskjennskap, og folk som må kunne regnes som eksperter, som står for et annet syn enn Tolstojs. Og om skildringene i selve verket kan diskuteres, går Tolstoj veldig langt og lenger enn langt i det essayistiske etterordet, der han skal forklare for leseren som kanskje ikke har fått det med seg, hvordan disse tingene her virker.

Det forhindrer ikke at Tolstoj med sin Krig og fred har skrevet en av de største romanene i verdenshistorien.

Døde sjeler (fortsettelsen), av Nikolai Gogol

Den russiske forfatteren Nikolai Gogol skrev bare en ordentlig roman. Ellers er det helst fortellinger og noen teaterstykker som kommer fra ham. Noen av fortellingene er lange, som Taras Bulba, og kunne kanskje kvalifisere som en roman. Døde sjeler er romanen, og også den er skrevet på en måte som gjør den litt som en lang fortelling.

Grensene er ikke så faste, og de er ikke så viktige heller. Verkene foreligger som de gjør, og vi kan lese dem slik vi selv vil, og slik at det gir oss utbytte. De aller, aller fleste leser Døde sjeler som et selvstendig verk, med begynnelse midtdel og slutt, og det er ikke noe som mangler når hovedpersonen rir ut av handlingen. Men det var altså fra Gogols side ment som første del i en trilogi, etter mønster av Dantes guddommelige komedie. Her kommer omtale av det Gogol fikk skrevet på fortsettelsen, og det han selv valgte ikke å destruere.

Sorg fra forstanden (Горе от ума), av Aleksander Griboedov

Det er en sorg dette året her at jeg har hatt så dårlig tid til å få lest verkene jeg skal poste innlegg om, enn si å få skrevet noe ordentlig om dem. For teaterstykkene er det nesten verre enn med de andre stykkene, der fikk jeg lest Nokon kjem til å komme skikkelig, og på ny, men jeg rakk ikke å få skrevet så mye. Nå om dagen holder jeg på å lese Sei personaggi in cerca di un autore, men det går sakte, og siden måneden mai nå slutter, må jeg – i følge mine egne regler – poste innlegg hver eneste dag med verk på norsk, engelsk, russisk, tysk og til slutt italiensk.

I dag er tiden kommet for den russiske teksten, et russisk teater. Jeg velger meg горе от ума (gore ot uma), jeg vet ikke hvor godt jeg oversetter det med «sorg fra forstanden». Det har å gjøre med at man går fra forstanden på grunn av all sorgen og slitet. Det er et teaterstykke av Aleksander Griboedov, det kom ut i 1825, og har vært en klassiker i all ettertid. Jeg kom for første gang borti verket på språkskolen i Minsk, i 2007. Den gang var vi på ingen måte i stand til å lese verket godt nok til å få noe ut av det, det var kun et veldig lite utdrag, kanskje en side, og jeg husker ikke stort mer enn at lærerinnen anbefalte det veldig, og at vi måtte jobbe en del med å skjønne noe så enkelt som tittelen.

Nå er det gått 11 år siden den gang. Verket er blitt enkelt tilgjengelig på nettet, jeg lastet det ned nettopp nå, og så også igjennom noen originalutgaver fra 1832 og den slags. Det er veldig bra greier. Dessverre har jeg ikke ordbok på russisk skikkelig på nettbrettet ennå. Jeg har russisk-russisk og engelsk-russisk, men ikke noen god norsk-russisk, som er den jeg bruker. Da går det veldig lang tid å skrive inn glosene. Og det er en viktig del for meg nå om dagen, når jeg leser disse verkene, å få utvidet ordforrådet mitt i disse språkene.

Men det er også helt grei litteratur. Jeg gleder meg til å ta fatt på Griboedovs tekst. Men først er det altså andre tekster og andre ting som står på programmet. Godeste Grioedov får finne seg i å vente. Slik ganske mange andre forfattere fra verdenslitteraturen også må finne seg i, nå om dagen.

Dostojevskijs brev til Anna Grigorjevna Dostojevskaja

Fjodor Dostojevskij er en av de aller største romanforfatterne som noensinne har levd. Han er mester av den polyfone roman, der hver karakter representerer en idé som har sin stemme, og disse stemmene opptrer sammen som i en polyfoni. Det er besettende å lese Dostojevskijs store romaner, det er en energi i dem og en intensitet som ingen annen forfatter kommer opp mot. Dostojevskij var på høyden i andre halvdel av 1800-tallet, da romankunsten også var på høyden. Før det skrev ikke folk ordentlige romaner, og etterpå ble det vanskelig både å lese dem, og å skrive dem. Det er ikke for ingenting at man snakker om den russiske roman. For akkurat i det romankunsten var på høyden, var også den russiske litteraturen det, slik at de i løpet av noen få tiår produserte romanforfattere som overgår alt det resten av verden har hatt å komme med.

Dostojevskij skrev ikke bare romaner. Han var aktiv skribent i tidsskrift, gjennom hele karrieren, og forsøkte seg innen en rekke med sjangre. Det eneste han aldri forsøkte seg ordentlig i var dramatikken og poesien. Derimot hadde han noen bare delvis vellykkede forsøk i satiren.

Og så hadde han levd liv. Etter min mening er han den største romanforfatteren. Det er min personlige mening, og den kan jeg argumentere godt for, men her kan folk være uenige, og foretrekke andre. Han er også den av romanforfatterne som har et mest interessant liv. Det vil si, ingen andre romanforfattere har et liv med begivenheter som kommer opp mot det Dostojevskij måtte gjennom. Han har opplevelser få andre har hatt, og ingen andre med egenskaper til å kunne skrive om det så det kvalifiserer til verdenslitteraturen.

Det er vel kjent hvordan Dostojevskij var litt perifert med i en gruppe som arbeidet for å undergrave den russiske staten. Gruppen ble nøstet opp, og også Dostojevskij ble dømt til døden. Han fikk klokkeslettet og timen. Sov den siste natten, overbevist om at han neste dag skulle henrettes. Han ble også fraktet til retterstedet, sammen med de andre. Han fikk gjøre seg alle tanker en dødsdømt på vei mot henrettelsen går gjennom. Men akkurat i det han skulle skytes, kom meldingen om benådning. I stedet fikk han 10 år i straffeleir. Det var også en opplevelse.

Etter å ha kommet seg ut igjen fra dette, var Dostojevskij såpass rystet at det tok litt før han begynte å skrive god litteratur igjen. De første forsøkene etter fangenskapen er intetsigende, selv for en blodfan som jeg. Men fra 1860-tallet tok det seg opp. Og da tok det seg opp raskt.

Det var også på denne tiden han møtte Anna Grigorjevna Dostojevskaja, hans andre kone. Hun er den kvinnen som ikke selv har vært forfatter, som har betydd mest for verdenslitteraturen. Uten henne kunne ikke Dostojevskij blitt den han ble. At hun hjalp ham, er mildt sagt. Takknemligheten lyser gjennom flere brev han skrev til henne.

Men brevene han skrev til henne er også farget av Dostojevskijs store last. Han utviklet spillegalskap, og spilte flere ganger fra seg alle sine eiendeler, alt han hadde på seg. En standardformulering er «alle pengene, inkludert frakken og klokken», eller hva det nå er han legger til, og spiller bort. Særlig er det oppholdet i Hamburg i 1867 som er vondt. Dostojevskij er på den tiden regelrett på flukt, han er i spillegjeld i Russland, og vil bli satt i fengsel om han vender hjem. Han hater Tyskland og Europa, ikke sånn krigersk og fiendtlig, han mistrives enormt. Og han elsker Russland. Så han vil gjerne hjem. Men først må han skaffe pengene. Det er problematisk, når han også spiller bort alt kona Anna Grigorjevna klarer å oppdrive for ham.

Brevene Dostojevskij skriver i denne forbindelse er rett og slett gripende lesning. Det er en av verdenslitteraturens største forfattere, spesialisten i menneskets fornedrelse og selvforakt, som skal skrive hjem til sin høyt elskede kone, og bekjenne sin synd og skyld, som han erkjenner fullt ut. Han vet også at ingen ord kan hjelpe ham, han søker ingen trøst, her er ingen unnskyldning, det er utilslørt selvforakt og selvkritikk. Det er sterk lesning. Anna Grigorjevna er nødt til å bli veldig sint, men hun vil ikke ha sjanse til å finne så bebreidende ord som Dostojevskij finner om seg selv, og bruker. Hun kan bare holde brevet opp for ham, det står det, alt hva hun kan ha tenkt.

Det er også en menneskelig lidelse, med et barn som de har, og som Dostojevskij omtaler som «sin eneste trøst», bare for at dette barnet skal dø, før han kommer hjem igjen, og får se det. Det er svært kraftfullt.

Brevene er utgitt på Solum forlag. De finnes i norsk oversettelse, men her er det et utvalg. Også den russiske utgaven jeg har funnet på nettet må være et utvalg, men dette utvalget er betraktelig større. Brevene til kona, derimot, de er med alle sammen.

Døde sjeler (Мёртвые души), av Nikolaj Gogol

Døde sjeler er en roman jeg har lest flere ganger. Minst to ganger på norsk, og minst en gang på russisk. I tillegg har jeg lest en god del om den. Og jeg har støvsugd det som er av Gogol og oversatt til norsk, alt av ham og om ham. Dette var før internettet ble stort, og alt man hadde av bøker, var det man fant på biblioteket og kunne kjøpe i bokhandelen.

Døde sjeler er en spesiell roman, på mange måter. Den er svært tidlig, så romansjangeren er egentlig ikke utviklet. Det er egentlig bare en eneste lang fortelling, der vi følger hovedpersonen Tsjitsjikov, på hans jakt etter døde sjeler rundt om i distriktene ubestemte steder i det veldige landet Russland. Plottet er velkjent, for alle som har den minste interesse, så det å lese boken på jakt etter spenningen i å gjette gåten hva det er med disse døde sjelene, det skulle ikke være hovedsaken. Poenget og samfunnskritikken som ligger her, er også forlengst og noe så til de grader gått ut på dato. Så det at boken fremdeles leses, og er levende for litteraturinteresserte i Russland og ellers i verden, det er at boken har andre kvaliteter enn disse tingene.

Prosjektet til Gogol var egentlig ganske stort. Han skulle skrive et russisk poem, et storverk i prosa, etter mønster av de aller største klassikerne, Dante og Homer. Særlig Dante har han tatt direkte modell av. Døde sjeler skulle bare være første bind. Det skulle være det russiske Helvete. Så skulle komme skjærsilden, og deretter himmelen. Geir Kjetsaa skriver om dette i sin biografi om Gogol, og jeg har sett utdrag fra de videre bindene på engelsk. Det ville uansett ikke lykkes Gogol å skrive noe mer.

Det er etter mitt syn best å behandle Døde sjeler for seg selv, som et enkeltstående verk. Det er representativt for Gogol, og for humoren hans, og selv om handlingen ikke er spesielt intrikat, er påvirkningen fra den og fra Gogol svært synlig i de senere store romanene russerne skulle skrive utover 1800-tallet, med Dostojevskij og Tolstoj i spissen. Denne boken kom i 1835, en tid Gogol var den ubestridt største prosaforfatteren i Russland, og Pusjkin like ubestridt var den store poeten. Begge var de så typisk for russerne, både svært glade i og svært kritiske til landet sitt. Det viser seg på forskjellige måter hos dem, og de har i dette slektskap med flere av gigantene som skulle komme, mest typisk hos Dostojevskij.

Jeg skal peke på noen få trekk denne tidlige romanen har hatt som påvirkning. Det første er starten. Romanen begynner slik:

В ворота гостиницы губернского города NN въехала довольно красивая рессорная небольшая бричка, в какой ездят холостяки: отставные подполковники, штабс-капитаны, помещики, имеющие около сотни душ крестьян, словом, все те, которых называют господами средней руки.

Gjennom gjesteporten til byen NN kjørte en nokså fin og ikke så stor fjærvogn, i hvilken kjører tomme, pensjonerte oberster, stabs-kapteiner, godsherrer med omtrent hundre sjeler på gården, eller for å si det sånn, alle dem, som kalles herrer av middels folk.

Uten ordbok og kontrollør kan jeg ikke garantere at jeg har fått det nøyaktig. Men hva det går i, skal jeg ha truffet. Det er en vogn som kjører inn i byen. Det er typisk Gogol å komme med snirklete, unødige detaljer, han er alene om å  få det til å bli morsomt på denne måten. Ellers er det en god regel for forfattere å ta bort det som ikke trenger å være med. Poenget her i starten, er at det er Tsjitsjikov som kjører inn i byen, bokstavlig talt inn i byen og i handlingen. Berømt er dette også starten i Dostojevskijs Idioten, der det er fyrst Mysjkin som på denne måten ankommer byen handlingen skal foregå i. Vår egen Hamsun bruker samme grep i Mysterier. Grepet er at det er noe som er stabilt, noe som har satt seg, og så kommer det noen utenfra, som rokker opp i systemet. Dette er romanens hovedperson.

Mange av personene Tsjitsjikov besøker for å kjøpe sjeler er blitt klassikere i russisk litteratur, og i russisk kultur. De er folk å kjenne seg igjen i. Mange av dem er motbydelige, men de er likevel skildret med varme og kjærlighet, slik at det er vanskelig ikke å bli glade i dem. Dette er typisk for russisk litteratur, og det som etter min mening skiller den fra all annen litteratur i verden. Figurene i Gogols roman er karikaturer  og stereotyper mer enn de er levende mennesker, de er stivnet helt i sine personlige egenskaper, og man kan aldri vente noe uventet av dem. Det måtte i så fall være av Tsjitsjikov selv, som spiller et narrespill det kan være litt vanskelig å bli klok på, hva er det han vil, egentlig?

En scene som er en personlig favoritt, er der Tsjitsjikov tidlig i boken sitter i vognen med kusken sin på vei til et av godsene han skal besøke. Kusken har fått beskrevet veien, han skal til høyre etter et par veier, og han rir glad og fornøyd avgårde, god og full. Etter en stund spør Tsjitsjikov om ikke den riktige veien til høyre kommer snart, og da får kusken noe å tenke på, for når han tenker seg om, så har de jo etter hvert kjørt forbi ganske mange veier til høyre. Den løser han imidlertid med karakteristisk russisk handlekraft, ypperlig skildret av Gogol, han tar til høyre øyeblikkelig straks – med det resultat at vognen med hesten og Tsjitsjikov og det hele går rett i grøften.

Scenen blir ikke beskrevet så ofte, det er heller sluttscenen med troikaen i vill fart fremover som står som et bilde på Russland og dets ferd i historien. Dette bildet er omdiskutert, noen mener at Russland ikke akkurat beveger seg fort og vilt, det er ingen troika, rask vogn, men en langsom og seig vogn, det går tungt og langt. Jeg synes bildet med kusken som kjører i grøften er et vel så godt bilde. Russland rir ubekymret i vei, og når de skjønner de er sent ute med noe, setter de i gang, fort og galt – og ender i grøfta.

Boken består av to deler, og den første delen er klart bedre enn den andre, om det går an å komme med en smaksdom. Nikolaj Gogol ble en personlig favoritt for meg, og dette sitter ennå godt i. Objektivt sett må man innrømme at Dostojevskij og Tolstoj er større forfattere, deres romaner er rikere, og ingen overgår Pusjkin når det gjelder bruken av det russiske språk. Flere andre kan også nevnes, som skriver mer komplisert og mer variert enn Gogol. Men det er noe med magien i Gogol på sitt beste, i novellene med handling fra St. Petersburg, og i denne romanen, der samfunnskritikken blander seg med humoren. Det er stor litteratur. Og det er morsomt den dag i dag, i vår verden, litteraturhistorien har ikke frembrakt noen større humorist enn Gogol. I Døde sjeler kan det gå litt langsomt og være litt flatt, men når man er inne i den russiske verden og Gogols verden, så er det ubetalelig også her. Men for nybegynnere er det å anbefale å starte med novellene. De kommer man seg lettere gjennom.

Kappen (шинель), av Nikolaj Gogol

Dette er en av de mest kjente noveller som er. Alle som er det minste interessert i å sette seg litt inn i russisk litteratur, kommer bort i den, og om man interesserer seg i verdenslitteraturen, så er den også relevant, siden den på en måte er startskuddet for den enorme litteraturen russerne presenterte på 1800-tallet. Riktignok hadde de Pusjkin og Lermontov tidligere, begge storheter både i Russland og i verden, men de skrev for det meste dikt, og de episke tekstene de skrev var forankret i den romantiske tradisjonen. Med kappen, trådte russerne og litteraturen inn i realismen.

Revisoren (Ревизор), av Nikolai Gogol

Det er en skam at jeg enda en gang må poste en rekke innlegg på rad om bøker jeg ikke får lest. Mai måned har imidlertid vist seg travlere enn jeg har tid til, og det er sjelden anledning verken til å lese eller blogge. Jeg håper å få kompensert litt i juni, der jeg nå har tenkt ikke å poste nye innlegg, men heller gjøre ferdig de jeg har hengende. Opprinnelig var planen å bruke sommermånedene juni og juli til å poste litt spesielle språk, nå i år svensk og norrøn, men det er ganske urealistisk jeg vil få tid til det. Så jeg lar det være, og lar de svenske tekstene heller gli inn med de norske.

Teksten i dag skulle være av den russiske satirikeren Nikolai Gogol. Det var en av mine aller første favoritter, jeg leste alt jeg kom over ham, inkludert obskure ungdomsfortellinger og utdrag fra merkelige prosatekster og artikler. Alt som var oversatt til norsk. Men av en eller grunn kom jeg aldri over Revisoren, enda det er en av hans mest kjente tekster, og et av Russlands aller mest kjente teaterstykker. I stedet leste jeg det langt mer obskure Giftemål, et teaterstykke som er godt kjent for de spesielt interesserte, fordi forfatteren av det er så kjent, men som sjelden blir spilt, av naturlige grunner.

Nå, med denne bloggen, skulle jeg lese Revisoren på russisk, og skrive om det. Det må altså vente.

Oblomov, av Ivan Gontsjarov

Det var en venn som først anbefalte meg denne romanen, og etter jeg hadde begynt på den, spurte han hvordan jeg likte den, og hvor langt jeg var kommet. Jeg svarte at starten var veldig fint, den likte jeg godt, men jeg hadde ikke kommet så veldig langt. Hovedpersonen, Oblomov, hadde ikke kommet seg opp av sengen ennå. – Det er ikke sikkert han gjør det i hele romanen, sa min venn.

Sånn er denne romanen. Hovedpersonen, Ilja Iljitsj Oblomov, er notorisk tiltaksløs. Lat er ikke det riktige ordet, for det er ikke det at han bare har lyst til å ligge og late seg, en lat person er fornøyd med sin sløvhet, Ilja Iljitsj er det ikke. Han har stadig prosjekter han ser for seg, men han kommer liksom bare aldri i gang med dem. Årsakene kan være så mange. Som da han vil skrive et brev, og sette et eller annet i gang, få ordnet opp i noe, men så er det det at han mangler papir, og så ser han på blekkhuset, der det heller ikke er blekk. Det er bare å legge seg over på andre siden i sengen igjen, sånn motgang kan rent ta motet fra én.

Forfatteren, Ivan Aleksandrovitsj Gontsjarov, levde mellom 1812 og 1891, midt i storhetstiden for den russiske roman, og for russisk litteratur. Han skriver på verket i årene 1847 til 1859, årene Dostojevskij er i forvisning, Pusjkin, Lermontov og Gogol er borte, og verken Tolstoj eller Turgenjev hadde fått gitt ut sine viktigste verk ennå. Det var en mellomperiode, men en mellomperiode der det sydet og kokte, og fra 1859 og fremover kommer storverkene tett. Romanen til Gontsjarov tar en fin plass inni der, fri som den er for Tolstojs ambisjoner og klarsyn, Turgenjevs glatte, appellerende og smått belærende stil, og for Dostojevskijs veldige ambisjoner og intensitet.  Alle disse tre hadde noe de ville si med litteraturen, de ville kommentere og forandre både mennesket og samfunnet, de unnvik ikke de store spørsmål verken i tiden eller i menneskelivet. Det er ikke uten grunn at adjektivet «store» ofte blir satt til den russiske roman fra denne tiden, det er den store russiske roman, som tar mål av seg å finne svaret på alt, som ikke viker unna for noe.

Romanen til Gontsjarov skiller seg således herlig ut. Den skal liksom si noe om tidsånden, kanskje, om enn den på ingen måte er påtrengende. Det er bare fristende å lese hovedpersonen Oblomov som representant for noe erkerussisk, og særlig sånn det ble oppfattet i tiden. Det er russeren som ikke gidder arbeide, som det ikke blir noe med, som bare ligger hjemme på sengen eller i sofaen hele dagen, som bare lar det alt sammen gå sin skjeve gang. Det har endog fått et navn, Oblomoveri, på norsk, eller oblomovsjtsjina, på russisk.

Så kan man diskutere om beskrivelsen er rett, og hva den i så fall skyldes. Den traff i hvert fall en nerve i den russiske samtiden. Professor Erik Egeberg skriver i sin Russiske punktlys (Oslo, Solum, 1981) at kritikeren Nikolaj Dobroljubov skrev en artikkel på 40 sider (!) om emnet i tidsskriftet Samtiden (Sovremennik). Sånn gjorde de det den gang. Artikkelen er fritt tilgjengelig i dag, for den som kan lese russisk. Og forslagene fra Gogol viser at den er populær, har man først skrevet inn navnet med kyrilliske bokstaver, så er det denne artikkelen som blir foreslått.

Jeg kommer neppe til å lese den artikkelen, det er nok av andre ting å få lest, og tiden strekker ikke til. Men det er noe som ligger dypt i russeren, dette med at de som folk er annerledes enn tyskeren, for eksempel (motsetningen til Oblomov i romanen, heter jo også Stoltz, et tysk navn), der tyskerne er driftige, fornuftige, ordentlige og pliktoppfyllende, så er russeren litt giddeløs og følelsesstyrt, russerne kaotiske og unnasluntrende, tyskeren og russeren er litt motsetninger. Det er også vanskelig å forestille seg romanen Oblomov skrevet i noe annet land, det er kun der en roman som det kan ha sjanse til å treffe folkesjelen.

Men det er en roman mer ment for å nytes, enn for å diskuteres og teoretiseres. Det er skikkelig gøy lesning, med en fengslende hovedkarakter og bærer av romanen. Det er godt gjort at det går an å fylle en roman på flere hundre sider med en person som ikke gjør noen verdens ting, og som dertil er egnet til å interessere leseren, over hundre år etter den ble skrevet, og i et helt annet land og kultur.

Jeg leste boken for første gang på norsk, i 2005, og så på ny på russisk en sommerferie tidlig i årene 2010 – 2019, tiåret det er så vanskelig å sette navn på. Da satt jeg nede i Kiev, på balkongen, og skrev samvittighetsfullt opp glosene i en kladdebok til 3-4 kroner, kjøpt der nede. Sommervarmt var det, kvas hadde jeg å drikke. Boken har en kvinneepisode, Olga Iljinskaja, hun vil ha Oblomov, og godtar ikke Oblomoveriet hans. Møtet mellom de to er reell spenning, vi får den teoretiske mot den praktiske kjærligheten, Oblomov vil bare snakke om alt han kan tenke seg, og hvor mye hun betyr, mens hun vil ikke ha alt dette snakket, bare praktisk handling. I mitt liv er det også en kvinne som heter Olga, og vår historie minner litt om den til Oblomov og hans Olga. Jeg ville snakke, diskutere og tenke, hun ville gifte seg. Så sånn kan man i gamle russiske romaner, også finne paralleller i ens eget liv. I hvert fall kunne jeg det, her.