Kategoriarkiv: Nikolai Gogol

Døde sjeler (fortsettelsen), av Nikolai Gogol

Den russiske forfatteren Nikolai Gogol skrev bare en ordentlig roman. Ellers er det helst fortellinger og noen teaterstykker som kommer fra ham. Noen av fortellingene er lange, som Taras Bulba, og kunne kanskje kvalifisere som en roman. Døde sjeler er romanen, og også den er skrevet på en måte som gjør den litt som en lang fortelling.

Grensene er ikke så faste, og de er ikke så viktige heller. Verkene foreligger som de gjør, og vi kan lese dem slik vi selv vil, og slik at det gir oss utbytte. De aller, aller fleste leser Døde sjeler som et selvstendig verk, med begynnelse midtdel og slutt, og det er ikke noe som mangler når hovedpersonen rir ut av handlingen. Men det var altså fra Gogols side ment som første del i en trilogi, etter mønster av Dantes guddommelige komedie. Her kommer omtale av det Gogol fikk skrevet på fortsettelsen, og det han selv valgte ikke å destruere.

Døde sjeler (Мёртвые души), av Nikolaj Gogol

Døde sjeler er en roman jeg har lest flere ganger. Minst to ganger på norsk, og minst en gang på russisk. I tillegg har jeg lest en god del om den. Og jeg har støvsugd det som er av Gogol og oversatt til norsk, alt av ham og om ham. Dette var før internettet ble stort, og alt man hadde av bøker, var det man fant på biblioteket og kunne kjøpe i bokhandelen.

Døde sjeler er en spesiell roman, på mange måter. Den er svært tidlig, så romansjangeren er egentlig ikke utviklet. Det er egentlig bare en eneste lang fortelling, der vi følger hovedpersonen Tsjitsjikov, på hans jakt etter døde sjeler rundt om i distriktene ubestemte steder i det veldige landet Russland. Plottet er velkjent, for alle som har den minste interesse, så det å lese boken på jakt etter spenningen i å gjette gåten hva det er med disse døde sjelene, det skulle ikke være hovedsaken. Poenget og samfunnskritikken som ligger her, er også forlengst og noe så til de grader gått ut på dato. Så det at boken fremdeles leses, og er levende for litteraturinteresserte i Russland og ellers i verden, det er at boken har andre kvaliteter enn disse tingene.

Prosjektet til Gogol var egentlig ganske stort. Han skulle skrive et russisk poem, et storverk i prosa, etter mønster av de aller største klassikerne, Dante og Homer. Særlig Dante har han tatt direkte modell av. Døde sjeler skulle bare være første bind. Det skulle være det russiske Helvete. Så skulle komme skjærsilden, og deretter himmelen. Geir Kjetsaa skriver om dette i sin biografi om Gogol, og jeg har sett utdrag fra de videre bindene på engelsk. Det ville uansett ikke lykkes Gogol å skrive noe mer.

Det er etter mitt syn best å behandle Døde sjeler for seg selv, som et enkeltstående verk. Det er representativt for Gogol, og for humoren hans, og selv om handlingen ikke er spesielt intrikat, er påvirkningen fra den og fra Gogol svært synlig i de senere store romanene russerne skulle skrive utover 1800-tallet, med Dostojevskij og Tolstoj i spissen. Denne boken kom i 1835, en tid Gogol var den ubestridt største prosaforfatteren i Russland, og Pusjkin like ubestridt var den store poeten. Begge var de så typisk for russerne, både svært glade i og svært kritiske til landet sitt. Det viser seg på forskjellige måter hos dem, og de har i dette slektskap med flere av gigantene som skulle komme, mest typisk hos Dostojevskij.

Jeg skal peke på noen få trekk denne tidlige romanen har hatt som påvirkning. Det første er starten. Romanen begynner slik:

В ворота гостиницы губернского города NN въехала довольно красивая рессорная небольшая бричка, в какой ездят холостяки: отставные подполковники, штабс-капитаны, помещики, имеющие около сотни душ крестьян, словом, все те, которых называют господами средней руки.

Gjennom gjesteporten til byen NN kjørte en nokså fin og ikke så stor fjærvogn, i hvilken kjører tomme, pensjonerte oberster, stabs-kapteiner, godsherrer med omtrent hundre sjeler på gården, eller for å si det sånn, alle dem, som kalles herrer av middels folk.

Uten ordbok og kontrollør kan jeg ikke garantere at jeg har fått det nøyaktig. Men hva det går i, skal jeg ha truffet. Det er en vogn som kjører inn i byen. Det er typisk Gogol å komme med snirklete, unødige detaljer, han er alene om å  få det til å bli morsomt på denne måten. Ellers er det en god regel for forfattere å ta bort det som ikke trenger å være med. Poenget her i starten, er at det er Tsjitsjikov som kjører inn i byen, bokstavlig talt inn i byen og i handlingen. Berømt er dette også starten i Dostojevskijs Idioten, der det er fyrst Mysjkin som på denne måten ankommer byen handlingen skal foregå i. Vår egen Hamsun bruker samme grep i Mysterier. Grepet er at det er noe som er stabilt, noe som har satt seg, og så kommer det noen utenfra, som rokker opp i systemet. Dette er romanens hovedperson.

Mange av personene Tsjitsjikov besøker for å kjøpe sjeler er blitt klassikere i russisk litteratur, og i russisk kultur. De er folk å kjenne seg igjen i. Mange av dem er motbydelige, men de er likevel skildret med varme og kjærlighet, slik at det er vanskelig ikke å bli glade i dem. Dette er typisk for russisk litteratur, og det som etter min mening skiller den fra all annen litteratur i verden. Figurene i Gogols roman er karikaturer  og stereotyper mer enn de er levende mennesker, de er stivnet helt i sine personlige egenskaper, og man kan aldri vente noe uventet av dem. Det måtte i så fall være av Tsjitsjikov selv, som spiller et narrespill det kan være litt vanskelig å bli klok på, hva er det han vil, egentlig?

En scene som er en personlig favoritt, er der Tsjitsjikov tidlig i boken sitter i vognen med kusken sin på vei til et av godsene han skal besøke. Kusken har fått beskrevet veien, han skal til høyre etter et par veier, og han rir glad og fornøyd avgårde, god og full. Etter en stund spør Tsjitsjikov om ikke den riktige veien til høyre kommer snart, og da får kusken noe å tenke på, for når han tenker seg om, så har de jo etter hvert kjørt forbi ganske mange veier til høyre. Den løser han imidlertid med karakteristisk russisk handlekraft, ypperlig skildret av Gogol, han tar til høyre øyeblikkelig straks – med det resultat at vognen med hesten og Tsjitsjikov og det hele går rett i grøften.

Scenen blir ikke beskrevet så ofte, det er heller sluttscenen med troikaen i vill fart fremover som står som et bilde på Russland og dets ferd i historien. Dette bildet er omdiskutert, noen mener at Russland ikke akkurat beveger seg fort og vilt, det er ingen troika, rask vogn, men en langsom og seig vogn, det går tungt og langt. Jeg synes bildet med kusken som kjører i grøften er et vel så godt bilde. Russland rir ubekymret i vei, og når de skjønner de er sent ute med noe, setter de i gang, fort og galt – og ender i grøfta.

Boken består av to deler, og den første delen er klart bedre enn den andre, om det går an å komme med en smaksdom. Nikolaj Gogol ble en personlig favoritt for meg, og dette sitter ennå godt i. Objektivt sett må man innrømme at Dostojevskij og Tolstoj er større forfattere, deres romaner er rikere, og ingen overgår Pusjkin når det gjelder bruken av det russiske språk. Flere andre kan også nevnes, som skriver mer komplisert og mer variert enn Gogol. Men det er noe med magien i Gogol på sitt beste, i novellene med handling fra St. Petersburg, og i denne romanen, der samfunnskritikken blander seg med humoren. Det er stor litteratur. Og det er morsomt den dag i dag, i vår verden, litteraturhistorien har ikke frembrakt noen større humorist enn Gogol. I Døde sjeler kan det gå litt langsomt og være litt flatt, men når man er inne i den russiske verden og Gogols verden, så er det ubetalelig også her. Men for nybegynnere er det å anbefale å starte med novellene. De kommer man seg lettere gjennom.

Kappen (шинель), av Nikolaj Gogol

Dette er en av de mest kjente noveller som er. Alle som er det minste interessert i å sette seg litt inn i russisk litteratur, kommer bort i den, og om man interesserer seg i verdenslitteraturen, så er den også relevant, siden den på en måte er startskuddet for den enorme litteraturen russerne presenterte på 1800-tallet. Riktignok hadde de Pusjkin og Lermontov tidligere, begge storheter både i Russland og i verden, men de skrev for det meste dikt, og de episke tekstene de skrev var forankret i den romantiske tradisjonen. Med kappen, trådte russerne og litteraturen inn i realismen.

Revisoren (Ревизор), av Nikolai Gogol

Det er en skam at jeg enda en gang må poste en rekke innlegg på rad om bøker jeg ikke får lest. Mai måned har imidlertid vist seg travlere enn jeg har tid til, og det er sjelden anledning verken til å lese eller blogge. Jeg håper å få kompensert litt i juni, der jeg nå har tenkt ikke å poste nye innlegg, men heller gjøre ferdig de jeg har hengende. Opprinnelig var planen å bruke sommermånedene juni og juli til å poste litt spesielle språk, nå i år svensk og norrøn, men det er ganske urealistisk jeg vil få tid til det. Så jeg lar det være, og lar de svenske tekstene heller gli inn med de norske.

Teksten i dag skulle være av den russiske satirikeren Nikolai Gogol. Det var en av mine aller første favoritter, jeg leste alt jeg kom over ham, inkludert obskure ungdomsfortellinger og utdrag fra merkelige prosatekster og artikler. Alt som var oversatt til norsk. Men av en eller grunn kom jeg aldri over Revisoren, enda det er en av hans mest kjente tekster, og et av Russlands aller mest kjente teaterstykker. I stedet leste jeg det langt mer obskure Giftemål, et teaterstykke som er godt kjent for de spesielt interesserte, fordi forfatteren av det er så kjent, men som sjelden blir spilt, av naturlige grunner.

Nå, med denne bloggen, skulle jeg lese Revisoren på russisk, og skrive om det. Det må altså vente.

En gal manns dagbok, av N. Gogol

De fem St. Petersburgnovellene til Gogol er alle utrolige. Denne «En gal manns dagbok» har alltid grepet meg spesielt. Jeg synes den er ustyrtelig morsom, noe av det morsomste jeg har lest. Samtidig har den en sårhet over seg, som gir atskillig dybde til humoren. Det handler om en gal mann som skriver dagbok. Mens han skriver, blir han gradvis mer og mer gal.

Kappen, av N. Gogol

Den russiske forfatteren Nikolaj Gogol trefffer mitt temperement. Han skriver morsomt, og han skriver gripende. Han har en absurd humor, men humoren som utspiller seg står alltid i kontrast med karakterene som alltid tar det som skjer dødsens alvorlig. Slik er han en forløper for vår tids humorister, det er de samme virkemidlene Monty Python bruker, for eksempel.

Kappen er Gogols mest kjente novelle. I den er det Arkadij Arkaiditsj som lever et nitrist liv som kopist. Hans jobb er å skrive om igjen det andre har skrevet, han er den tidens kopimaskin. Det er en dørgende kjedelig jobb, men en jobb Arkaditsj tar veldig alvorlig. Den er alt han har.

Lønnen sin sparer han opp så han kan kjøpe en flott kappe. I den føler han litt verdighet.

En dag blir kappen stjålet, om det er med vilje eller et uhell er ikke helt klart. Etter dette er Arkaditsj helt ødelagt, og visner hen.