Kategoriarkiv: Skandinavisk litteratur

Faderen, av Bjørnstjerne Bjørnson

En gang var dette ganske sikkert den best berømte av alle norske noveller. Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) var giganten. Det var de fire store, men de kom alle sammen i skyggen av Bjørnstjerne Bjørnson. Selv ikke Henrik Ibsen (1828-1906) kunne måle seg. Riktignok var teaterstykkene til Ibsen bedre, Ibsen er verdenskjent, men Ibsen var jo aldri noe ordentlig oppbyggelig. Han fikk aldri nobelprisen, for eksempel, og han var jo egentlig en kranglefant, som dro utenlands, og egentlig ikke var snakkendes til.

Bjørnstjerne Bjørnson var giganten født til å være gigant. Han er den store personligheten. Han kjørte løpet, engasjerte seg i alle saker, til alle tider, skrev brev og taler og alle typer tekster. Han holdt taler også, engasjerte seg i politikken, fortalte hvordan tingene skulle være. Han skrev dikt, fortellinger og teaterstykke, alt sammen rett inn i norsk litteraturhistorie. Bondefortellingene til Bjørnson er en egen sjanger. Diktene er på nasjonalsangnivå.

Jeg har aldri helt latt meg fange av Bjørnson, men jeg lar meg fascinere beundringen han er blitt til del. I studietiden leste jeg hovedoppgaver om ham, det var den tiden jeg kunne slentre inn på biblioteket, finne meg en bok, og lese den. I Norsk litteraturhistorie er det Francis Bull som er den største og mest betydningsfulle. Han beundret Bjørnson, langt utover det som sømmer seg en kritiker. Biografien om Bjørnson slutter: Slik døde Bjørnson. Det rikeste liv noen nordmann har levd.

Den tar jeg fra hukommelsen. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk den ordrett.

Novellen Faderen leste vi på skolen. Jeg kan ennå huske hvordan læreren forklarte, jeg vil ikke legge navnet hans ut på nettet, det skal han få ha i fred. Men det er en novelle som passer i undervisningsøyemed. Den er så til de grader poengtert og instruktiv. Teksten er alvorstung, så det holder,

Der Mann hvorom her skal fortelles var den Mektigste i sitt prestegjeld; han het Tord Øverås.

Bjørnson, Faderen, 1982-utgaven

Denne Tord Øverås er Faderen. Han er en viktig mann. Og han kommer til kirken, fordi han har fått en sønn, og han vil at sønnen skal døpes. Presten spør om de nødvendige opplysninger, navn, faddere, og forskjellig. Ingenting annet står, enn at fadderne er av bygdens beste menn og kvinner, og av mannens slekt. Så spør presten det berømmelige Er det ellers noget? Og mannen sier at ellers er det intet. Første avsnitt slutter med et frempek: «gi Gud at barnet må bli deg til velsignelse».

Så får vi se da, om barnet blir til velsignelse. Sånn teksten er lagt opp, er barnet nødt til å bli til velsignelse på en eller annen måte. Det er en eller annen ting faren må lære, gjennom det han skal oppleve i teksten.

Neste gang Tord kommer til kirken er det konfirmasjon, 16 år etterpå. Den samme historien gjentar seg. Tord skryter, vil at sønnen skal stå som nr. 1, betaler ekstra for det. Sønnen er ikke som de andre. Han er bedre, og han vil vise seg. Presten lytter, og sier ikke så mye. Er det ellers noget? spør han. – Ellers intet, sier Tord igjen. – Tord gikk, slutter det avsnittet. Korthugget som en norrøn saga.

Etter nye åtte år kommer Faderen igjen, nå for å gifte bort sønnen. Bruden er selvfølgelig den rikeste i bygda, Karen Storlien. Her er det flere små hint om at det ligger noe under her, det er et eller annet som ikke er som det skal. Presten satt en stund, og så som i tanker, han sa intet, men førte navnene opp i sine bøker, og mennene skrev under. Den oppmerksomme leser ser at disse tankene er viktige. På ny betaler Tor rikelig, tre daler, i stedet for en, som presten sier han skal ha. Tord betaler ekstra, for å gjøre det vel. Og presten sier nå er det tredje gang han kommer med sønnen, og faren sier at nå er han også ferdig med ham.

Novellen er så kjent at det vel knapt finnes kyndige lesere som leser denne uten å vite hvordan den slutter. Det er noe med disse pengene, som Tord stadig vil betale, og at han vil gjøre det vel, med å betale penger. Og så er det presten som har noen innvendinger, som han ikke sier. Og dette barnet presten håper skal være Tord til velsignelse. Nå blir sønnen gift, og det ser ikke ut som det er blitt noen velsignelse ennå.

Og så går det ikke år, men fjorten dager. Far og sønn er i robåt. Dette er en scene som er skildret annerledes enn de andre, her er det detaljer, og action. Dette er ikke sagastil. Sønnen faller i vannet, det blir skrevet utførlig hvordan det skjer, selv om måten det skjer på ikke er viktig for poenget. Det er også beskrevet hvordan faren forsøker å redde sønnen, men ikke klarer det. Det hele går veldig fort. Dette er den eneste scenen i novellen som er beskrevet på denne måten, at det er en følelse av hast og manglende kontroll, det er skrik og rop, og redsel.

Så er teksten tilbake i det symboltunge. Faren ser på vannet hvor sønnen er sunket, som skal han komme opp igjen. Men det kommer bare bobler opp, og de sprekker de også. Speilblank ligger sjøen. Selv sporene er visket vekk.

I tre dager ror faren rundt på pletten der sønnen sank. Så finner han ham, og tar ham med hjem.

Et år senere går Tord til presten. Megetsigende sier presten «kommer du så sent?» Det spiller på at det er sent en høstkveld, men også at det er i seneste laget. Sønnen er død, og Tord kom ikke mens sønnen var i live. Spørsmålet passer også til at sønnen døde for ett år siden, og Tord kommer nå. Tord skjønner at han kommer sent. Det er noe forandret med ham nå. Han er ikke stolt, og kry, og vil vise seg, sånn han ville før.

Og så kommer moralen, sakte og verdig. Tord har solgt gård og grunn, og vil nå opprette et legat for de fattige. Det skal bære sønnens navn. Presten og Tord sitter i stillhet, nå er begge i stillhet. Tidligere var det Tord som snakket, presten som tenkte. Nå er de nok på bølgelengde. Nå spør presten mildt: Hva vil du ta deg for nå, Tord? – Noe bedre, svarer han, moralsk og Bjørnsonsk. Tord ser nå ned, og presten ser nå på Tord. Alt bygger opp til setningen: Nå tenker jeg at sønnen endelig har blitt deg til velsignelse.

Det skjønner Tord også. Det er dette som er velsignelsen. Sønnen er død, men det har forandret Tords liv. Tord er blitt en bedre mann. To tårer renner nedover hans kinn. Det er tårer over den døde sønnen, og tårer over at han selv ikke skjønte i tide hvordan han burde leve.

Mye kan sies i tillegg, om denne novellen, og moralen i den, men det er å snakke om ting som ikke står der. Det er dette Bjørnson ville si. Han har skrevet teksten nesten som en lignelse, nesten så den kunne gått inn i Bibelen, eller andre religiøse tekster. Det er også moral i fra Bibelen. Penger er styggedom, og fjerner mennesket fra hva det egentlig gjelder om i livet. Tord er stolt, og det er en dødssynd i kristendommen. Han får lære den harde måten. Bjørnson setter opp en lærdom for leserne, det er best vi tar dette til oss, så det ikke må skje med oss, så det skjedde med Tord. Sånn er det ofte med Bjørnson, han er belærende. I Faderen er han i sitt ess.


Reklamer

Ett drömspel, av August Strindberg

Det er lenge siden jeg har postet om noen av teaterstykkene til August Strindberg. Strindberg var og er en meget spesiell forfatter, en slags villmannsgoethe, som skrev i alle sjangre, også vitenskaplige artikler, og som kjørte løpet gjennom svært skiftende litterære tider. Som dramatiker kommer han i skyggen av Ibsen, også fordi Ibsen så raskt ble omfavnet av det samme borgerskapet han kritiserte, mens Strindberg forble ufordragelig gjennom hele sitt liv og virke.

Et drømspill stod på pensum da vi studerte nordisk i Bergen på 90-tallet, og det ble også satt opp av studentteateret den gangen. Selv fant jeg stykket forferdelig, jeg kunne ikke fordra slike kunstneriske, svevende teaterstykker, der det ikke var noen handling, og alt var bare drømmer og drømmebilder. Siden har jeg blitt mindre avvisende. Sånne stykker taler ikke til meg, men jeg har satt meg mer inn i hva Strindberg, og vil ikke lenger avvise det uten først å ha forstått det.

Stykket blir ikke spilt så alt for ofte lenger, etter hva jeg vet. Strindberg har sine personlige problemer, som ikke kan godtas i en moralsk tid som vår. Hans holdninger og kvinnesyn finnes det ingen unnskyldninger, og det er ikke lenger mange som vil stå opp for Strindbergs karakteristiske og kategoriske avvisning av den gode moral. Strindberg ville ikke bli akseptert. Ingen skulle fortelle ham hva han skulle si, mene og gjøre. Ofte tar han i i motsatt retning, liksom det er om å gjøre å være uspiselig.

Her på bloggen liker vi å skille mannen og verkene. Det er noe både fascinerende og tiltrekkende med Strindberg, noe som gjør at han den dag i dag er den suverent mest oppsøkte, leste og nedlastede forfatteren på svenske nettsider. Hans overveldende produksjon er selvsagt også en faktor, som det er det at mange av verkene er representative for tiden de er skrevet i, og svært tidlig ute for nye retninger.

Et drömspel er et stjerneeksempel. 20 år før dette blir vanlig, skriver Strindberg et teaterstykke som følger drømmenes logikk, der assosiasjonene og bildene er viktig, nesten så tankene går til surrealismen. Det er ikke lett å si hva stykket egentlig handler om, ikke lett å peke på noen historie fra A til B. De klassiske reglene for hvordan Å skrive teaterstykker blir brutt ned for fote. Det er det som er modernisme. Her var Strindberg mye tidligere ute, og mye mer radikal, enn Ibsen.

Mannen utan väg, av Erik Lindegren

I 1942 ble det århundredes viktigste diktsamling i Skandinavia utgitt i Sverige. Dikteren, Erik Lindegren, kunne ikke finne noe forlag som ville gi samlingen ut, så han finansierte utgivelsen selv. Man skulle kanskje ikke tro at noen diktsamling fikk så mye oppmerksomhet i krigsårene. I alle fall så lenge det ikke var illegale kampdikt, dikt som inspirerte til motstand og kraft, og kunne være en trøst i redslene og prøvelsene. Diktsamlingen til Erik Lindeberg tilbyr ikke noe slikt. Den er kunstnerisk svært ambisiøs, et verk som ville presse grensene for hva språket kan uttrykke, slik Picasso har presset grensene for malerkunsten og Stravinskij og Alban Berg og andre har presset musikken.

Diktsamlingen het Mannen utan väg, og består av 40 sonetter, som bryter med det meste man forventer av sonettsjangeren. En av sonettene, Nr. 27, att skjuta en fiende, er skrevet om poesibloggen. Nå kommer det til å være slik at jeg jobber med poesi, og den bloggen, om morgenen, og med denne litteraturbloggen om kvelden. Så får vi se hvordan det går. Jeg håper å poste jevnlig utover vinteren og våren, verk fra skandinavisk, engelsk, tysk, russisk og italiensk litteratur, lyrikk, dramatikk, korte episke tekster og lange episke tekster, og til slutt kategorein med «øvrig». Det siste vil si reiseskildringer, dagbøker, brev, essay og betraktninger, alt sånt.

Ennå strever denne litteraturbloggen med å finne helt sin form. Tekstene er for lange til at jeg kan legge dem ut, oversette og kommentere dem, og de er også såpass lange at det er vanskelig å skrive noe kort og interessant om dem. Det er også tidkrevende, å ha en hel roman i hodet, og finne ut på en kveld hva man skal skrive om den. Mange, mange av postene på bloggen er ikke ferdige. Heller ikke denne, om de 40 sonettene til Erik Lindegren, vil bli helt ferdige.

Det er også vanskelig å vite hva man skal skrive. Forskningslitteraturen om ham og om verket er omfattende, men det blir raskt sånn som gjør at folk flest har litt forakt for litteraturvitenskapen. Det kan bli veldig teoretisk, og miljø som leser og diskuterer seg veldig langt inn i en egen måte å se verden og tekstene på. Jeg vil jo gjerne åpne tekstene, og gjøre dem tilgjengelige. Ikke gjøre dem enda vanskeligere enn de allerede er.

For Erik Lindegren og sonettene i Mannen utan väg gjelder det å ha hekte ham på noe folk flest kan forstå, og finne mening i. Jeg nevnte Picasso og Stravinskij, navn som ofte blir nevnt. Malerkunsten har oppdratt folk til å sette pris på non figurativ maling, folk har bilder på veggene hjemme, av typen Donald-bladene latterliggjorde for noen år siden. Folk skjønner også Guernica, når de får det forklart. Det er noe med det, at i en kaotisk, syk verden, så nytter det ikke å gjengi tingene slik de ser ut, for det er jo bare de bildene vi uansett er omgitt med, de som lar oss fortsette å tro at alt er normalt. Guernica er et fanastisk maleri, fordi Picasso vrenger virkeligheten midt i ansiktet på oss. Folk flest har ikke sett det, originalen, det har ikke jeg heller, men jeg vet at det er veldig stort i formatet, og at det er malt på ørsmå glassbiter, sånn at lyset reflekteres i alle retninger. Det er et maleri som roper ut!

Lindegren gjør på en måte det samme med språket. Han velger en av de aller, aller mest klassiske diktformene, strofeformene, sonetten, men han følger ikke andre regler med den, at diktene hans har 14 linjer, og en slags femfotet jambe. Det er ingen rim, ingen, og det er heller ingen tanke som blir utviklet, og får en vending, som sonettene til Petrarca, eller en snerten konklusjon til slutt, som de til Shakespeare. Det går kanskje an å si at de 14 linjene i hver sonett hos Lindegren er variasjoner over et tema, men det er vanskelig å se noen tanke gå over mer enn to linjer. De fleste tanker blir brutt i linjen de begynner i, det er tjukt av sjokk, uventede vendinger, bråstopp og umulige sammensetninger. Det er virkemidler som hører til den litterære perioden modernismen, men å påpeke det, bringer oss rett inn i litteraturvitenskapen slik den lever i fordommene til folk, der det er viktigere å vite noe om litteraturen enn å lese den og ha utbytte av den.

Linjene hos Petrarca er satt opp i kvartetter og tersetter, linjene hos Shakespeare i kvartetter og kupletter. Hos Lindegren er linjene i par. Og det er slik, at hvert par kan trekkes ut av sonetten de hører hjemme i, og plasseres hvor som helst. De ser vel så mye ut som aforismer og paradoks, enn som linjer i et dikt, enn si en sonett. Eksempelet henter jeg fra sonett 4:

förintelsen sågar snuvigt en kropp i lika delar
bittert som en bruten gren i november

men med ett dödsur bakom den polerade pannan
griper mig raseriets nakna tistelstång

Erik Lindegren, Mannen utan väg, sonettt IV

Jeg velger disse linjene fordi de er så tilfeldige og representative. Jeg kunne valgt nær sagt hvilke som helst andre fire linjer i samlingen. De ser alle sånn ut. Virkemidlene som blir brukt, er også typiske. Her er det forråtnelsen som får menneskelige egenskaper, og er i stand til å sage en kropp i like deler. Så er det besjeling, av en gren som brekker i november, og er bitter, lik forråtnelsen som sager, eller stemningen forråtnelsen sager i. Innvendingen om at grener som brekker i november kanskje ikke er spesielt bitre, er å lese diktet motvillig, og da er det få tekster som blir gode. Man skjønner, kanskje, av det som videre står, om et dødsur bak den polerte pannen, og om raseriets nakne tistelstang som griper meg, som avslutning på diktet, at denne samlingen fremprovoserte tungetaledebatten både i Norge og i Sverige. De som ønsker dikt med klar og logisk mening, får det ikke her. De som ønsker kaoset, det uforståelige, i en uforståelig verden, de har mer å hente.

Nokon kjem til å komme, av Jon Fosse

Det er på tide å poste et innlegg om et norsk teaterstykke som ikke er av Henrik Ibsen. Hva er da mer naturlig enn å velge et stykke av Jon Fosse, den nest mest spilte dramatikeren vi har. Og når man først velger ham, er det naturlig å gå til Nokon kjem til å komme, det mest kjente og mest karakteristiske stykket av ham.

Nokon kjem til å komme ble satt opp første gang i 1996. Jeg hørte det på NRK radio som hørespill noen år etter. Jeg ble fanget med en gang, dette var min type teater, slik syntes jeg teater skulle være, om man skulle skrive for vår tid. Jeg var aktiv i studentteateret og hadde egne halvprofesjonelle prosjekt, og jeg irriterte meg over alt det fancy og vanvittige som ble produsert. Jon Fosse var veldig ned på jorden, veldig enkelt.

Når jeg leser stykket på ny nå i dag, slår det meg hvor så til de grader enkelt stykket er, og hvor sterkt det bryter med de klassiske forventningene til et teaterstykke. Her er ikke den fortettede handlingen som hos Shakespeare, ikke det sinnrike settet intriger og lag på lag med historier som avdekkes, som hos Ibsen. Her er ikke det voldsomme plottet, med de ekstreme valgene forårsaket av ekstreme handlinger, som hos grekerne. Her er ikke engang de surrealistiske hendelsene og absurde påfunnene, som de tidlige modernistiske dramatikerne fant på. Her kan plottet sies like enkelt sies som det er, hele handlingen gjenfortelles i en setning: to stykker reiser ut til et øde hus de nettopp har kjøpt, for å være med hverandre, han som har solgt huset er der og forstyrrer.

Tittelen Nokon kjem til å komme spiller på Beckett, Waiting for Godot. Jeg husker jeg tenkte den gang at Jon Fosse var veien å gå videre fra Beckett og absurdistene, å sette samme mangel på handling inn i en mer realistisk setting, å bruke vanlige mennesker i vanlige liv. Karakterene hos Fosse er navnløse, de kalles han, hun og Mannen, og de har ingen forhistorie, ingen familie, ingen yrke, ingenting utover det som foregår i stykket, ingenting av det som utgjør våre vanlige liv. Slik ligner de karakterene i Godot, og i de andre stykkene hos Beckett. Det vanlige livet har opphørt å eksistere. I Godot er det bare ventingen som gjenstår.

Det går an å si litt om det å gjøre det på denne måten. Da Jon Fosse skrev dette og mange av de andre stykkene han gjorde seg berømt med, var Erlend Loe en av våre aller mest berømte og leste forfattere med bøker som Naiv. Super. Det ble sagt om Loe at han traff så godt, fordi han forenklet den kompliserte virkeligheten folk levde i. Allerede på 90-tallet ble man bombardert av inntrykk, selv om man i dag med internett og sosiale medier overalt kanskje vil smile litt over at 90-tallet skulle være så ille, men man hadde også da behovet for å skrelle bort og gjøre noe enkelt. I Naiv.Super slår hovedpersonen på et bankebrett. Setningene er helt enkle, naiv, super.

Fosse gjør det enkle litt mer avansert. Han har ikke den humoren Loe krydret bøkene sine med, han er ørlite grann vanskeligere tilgjengelig. Hans enkelhet er noe mer krevende, og mye enklere å parodiere. Loe er ufarlig selvironisk, han kan avfeie alt med en latter, det er bare spøk og underholdning. Hos Fosse er det høytidelig, poetisk. Jeg ler av stykkene hans, det er humor for dem som ser den, men humoren er ikke noe bærende element, og den er langt fra påfallende. Den er der, fordi den er så treffende.

Norges dæmring, av J. S. Welhaven

Johan Sebastian Welhaven ble født i Bergen 22. desember 1807. Han er av de store født på denne tiden ved starten av århundret, de nordmenn som skulle prege det. Henrik Wergeland er født i 1808, Per Christian Asbjørnsen i 1812, Jørgen Moe, Camilla Collett og Ivar Aasen i 1813. Selv blant disse størrelsene skiller Wergeland og Welhaven seg ut. De var de store norske kulturpersonlighetene de første tiårene etter uavhengigheten, de var med på å definere hva norsk kultur skulle være, nå som den kunne være noe nasjonalt og eget. Det var i en stormende og begivenhetsrik periode også ute i Europa, både på det kulturelle og det historiske plan. Det var en tid med store endringer, mange steder, og mange som deltok i åndslivet og forsøkte å påvirke hvilken retning man nå skulle gå, etter opplysningstidens revolusjoner og nye tenking som avsluttet århundret før. Det var en ny tid, en romantisk tid, og Johan Sebastian Welhaven stod midt oppi det på veldig mange måter.

Oldefaren, Christoffer Welhaven, står oppført i kirkebøkene i Ribnitz, i Mecklenburg, Tyskland, på midten av 1700-tallet. Han var knappmaker av yrke, og giftet seg over sin stand, med Magdalena Elisabeth Capobeus, datter av rektoren ved skolen i byen. Sønnen hans, Johan Andreas, den eldste av elleve, emigrerte til Bergen. Der får han plass på tyskerbryggen, som gesell eller arbeiderformann, før han ender opp som skolelærer ved den tyske kirkes skole. Han er der også klokker. Hans hustru er tyskerbergenserinnen Elisabeth Margrethe Woltman, og disse to er vår Welhavens bestefar og bestemor på farssiden. De får tre sønner av i alt fem barn, og alle sønnene får skolegang og studier finansiert av faren. Den eldste, Johan Ernst, er far til Johan Sebastian, vår mann. En annen, Christopher Friedrich, blir lærer ved fattigskolen i Odense, der han har en meget kjent elev i Hans Christian Andersen. Andersen skriver om ham at han var et edelt menneske, men heftig av natur, og ikke lykkelig. Dette er Johan Sebastian Welhavens onkel. Faren Johan Ernst, født 1775, gikk ved byens latinskole, og ble student i 1796. Han arbeidet som kapellan ved St. Jørgens hospital, og giftet seg med Else Margrete Cammermeyer. Det var datter av presten Johan Sebastian Cammermeyer, som altså er J. S. Welhavens bestefar på morssiden.

J. S. Welhaven er altså av embetsmannstanden, borgerskapet, ikke for høyt oppe, nokså i middelklassen. Bakgrunnen er tungt tysk, på farssiden er det bare tysk blod oppover, på morssiden er det norsk og dansk. Det kan være på å forklare hvorfor Welhaven så mot Europa og den europeiske identiteten en tid den norske nasjonalfølelsen var på vei til å bygge seg opp. Han havnet derfor på feil side av historien i mange spørsmål, han støttet den siden som tapte, og fremstår nesten som skurken i eventyret om Wergeland og den tidlige nasjonsbyggingen.

Verket vi skal behandle i dag, Norges Dæmring, er skrevet i denne forbindelse. Den kom i 1834, etter et par år med bitter strid mot rivalen og studentkollegaen Wergeland. Det er nesten litt merkelig å tenke seg at disse åndens giganter var så smålige når det kom til det mellommenneskelige forholdet seg i mellom. Det var en krangel som minner litt om våre dagers skittentøyvask på sosiale medier. De var begge slagferdige ordkunstnere, så det ble mange beiske småtekster i forskjellige sjangre publisert, sikkert morsomt for dem som klarte å se det utenfra, eller som tok klart parti for den ene parten. Motsetningene gikk på ganske store forskjeller i personlighet og i meninger, og noen av meningene deres var sterkt knyttet opp mot hvordan de så på seg selv, på samfunnet og på fremtiden, det var uhyre viktige spørsmål, og de ville ikke gå på kompromiss.

Wergeland følte seg misforstått i sin samtid. Jeg har forsøkt å skrive om Mennesket, Skabelsen og Messias her på bloggen, et monumentalt verk, jeg foreløpig ikke har kommet lenger enn til innledningen av. Ambisjonene er ubegrensede i dette verket, og Wergeland skrider til verket med en fantasi og en energi som savner sidestykke. Welhaven, som først i sine unge dager prøvde seg som kunstmaler, tegnet forsiden. Men han, som de fleste andre, kunne ikke få så mye ut av verket. Og han skriver en pamflett, sitt første trykte dikt, publisert i Morgenbladet 15. august, 1830: Henrik Wergeland – hvor lenge vil du rase mot fornuften?

Dette er starten på det lange diktet:

Hvor længe vil du rase mot Fornuften?
Hvor længe svinge Don-Quixotisk spær?
Ser du da ei, din Sværmen-om i Luften
er kun en Dalen mod et bundløst Kjær?
For Sol du tager Sumpens Meteorer,
en Øgle er den Pegasus du sporer.

Wergeland tok det selvsagt dypt personlig. En fire år lang feide var i gang. Welhaven, og hans krets, bryter ut av studentersamfunnet, og danner sitt eget forbund. Feiden var som kjent også krydret av at Henrik Wergelands søster, Camilla (senere Camilla Collett), var dypt forelsket i Welhaven. Kjærligheten ble gjengjeldt, men ikke fullbyrdet, Welhaven fant senere Halfdan Kierulfs søster, Ida, og forlovet seg med henne i 1839, samme år som hun døde. Det er hun som er kvinnen i diktet Den salige. Og det er Welhaven som er inspirasjonen for en av skikkelsene i Amtmandens døtre.

Norges Dæmring

Norges Dæmring ble utgitt på Johan Dahls forlag i 1834. Det er en samling av 76 sonetter, fordelt over 81 sider i originalen. Det har undertittelen Et polemisk dikt, så samlingen sonetter skal bli sett på som en enhet, en sonettkrets. Sonettformen er en av de klassiske strofeformene, utvilket til mesterskap i den italienske og den engelske sonetten, der de ble brukt til kjærlighetserklæringer til en utvalgt kvinne. De femfotede jambene versene krever gir lange linjer, med vekt og fylde, og de mange rimene gir ro og harmoni. Hos Welhaven er det imidlertid lite av dette. Det er et nidverk, ikke skrevet for å være vakkert, men som et angrep på Norge og norsk åndsliv.

Responsen ble deretter. Welhaven måtte flykte fra landet. Wergeland, som var en av de som ble angrepet og som hadde grunn til å føle seg truffet, fikk nå hjelp av sin far, ærverdige Nikolai Wergeland, en av fedrene på Eidsvoll, som gikk ut og mente at denne boken burde brennes på bål 17. mai. Det var et angrep på Norge landet og folket ikke kunne tåle.

Rimene i sonettene varierer. Generelt har de en overflod av rim, Welhaven synes å ta kampen opp med de italienske. Samtlige er på formen 4 + 4 + 3 + 3 i grupper av vers, og samtlige har 5 trykktunge stavelser. Sonett 9 har to linjer med trykktung utgang, altså 9 stavelser i to av linjene,  hvor Bergen skinner søndagsklædt og net,/ hvor Mængden mylrer paa den grønne Plet. Etter hva jeg kan se, følger de aller, aller fleste linjene den jambiske versefoten, en trykklett stavelse blir fulgt av en trykktung.

 

Jeg har brukt litt forskjellige utgaver for å komme meg gjennom verket. Originalutgaven finnes på Nasjonalbibliotekets nettsider, men den gotiske skriften er vanskelig å lese. Det er imidlertid en utgave fra 1896, med Arne Løchen og Moltke Moe som redaktører. Der ser det ut til at originalens skriftbilde er beholdt ganske godt, men jeg er ingen tekstkritisk ekspert og kan ikke uttale meg om dette med tyngde. I 1990 ble det utgitt en samleutgave av Welhavens verker, redigert og med forord av Welhaven-kjenneren Ingar Hauge. Den har jeg også brukt.

Ferdaminni fraa sumaren 1860, av Aasmund Olavsson Vinje

Mai er en altfor travel måned til at jeg har tid til å opprettholde bloggen. Her tenkte jeg å ha Olavssons Vinjes berømte reiseskildring, men jeg har ikke engang rukket å lese den. Jeg har bare så vidt kommet i gang, med første kapittel, Fyrikvedet, det er ganske flott greier, men jeg har ikke tiden som skal til for å få det gjort. Forhåpentligvis blir det bedre før sommeren, slik at boken og posten kan fullføres.

Det har vist seg at månedene går uten at jeg får verken lest boken, eller skrevet posten. Jeg skal imidlertid forsøke å legge til litt innhold, sånn at den likevel blir litt lesverdig. Så får jeg kanskje renskrevet det og gjort det ferdig, en gang. Posten vil fungere nesten som en notatblokk for meg selv, nå en stund. Forhåpentligvis vil denne notatblokken være til glede også for andre.

Jeg vil ha med det han skriver om Wergeland, i første kapittel

Hjaa gode gamle strotingsmann Lars Tønsaker saag eg det sylvstaupet som Henrik Wergeland gav til Eidsvoll-gjeld som eit avminne etter seg til riksskipnaden som vart gjeven der. Det var vel gjort aa gjeva slikt til Eidsvoll, men paaskrifti og fylgjebrevet som til æveleg tid skulde fylgja med staupet, var liksom at det skulde vera noko stort og minneverdugt at just han gav dette. Eg maatte smila aat den gode diktaren si faafengd og store tanke um seg seg sjølv paa sottesengi.

 

På Helt grei poesi har jeg skrevet om diktet Ved Rondane, eller Ved Rundarne, som det heter i original.

Flaggermusvinger, av Hans E. Kinck

En gang satt vi noen kolleger rundt et bord, der en av oss slengte ut noen forfatternavn, deriblant Hans E. Kinck. En annen kommenterte at det var litt spesielt å nevne Kinck, visste vel noen noe om ham? De mest beleste av oss kunne nevne noen tekster, «Den nye kapellanen» og «Hvitsymre i utslåtten». Det var jeg som nevnte den siste, riktignok med feil tittel, helt siden studentdagene har jeg strevd med å få den riktig, jeg skrev det ned feil i mine egne notater, og siden har jeg også husket det feil og usikkert. Vi spurte han som kom med navnet, om han visste noe, og hvorfor i all verden han hadde nevnt Kinck. Da kunne han si at han visste ingenting, men det er gatenavn etter forfattere der han bor, og en av gatene heter Hans E. Kincks gate.

Denne lille seansen gjorde at jeg sjekket det litt mer opp. Jeg kan jo ikke være bekjent av at det blir diskutert norske forfattere, og så er jeg ikke i stand til å si noe fornuftig og sammenhengende om dem. Kinck er også fra gullalderen, og den perioden jeg har studert grundigst, tiden rett opp mot århundreskiftet, 1900, da det virkelig sydet og kokte i norsk, skandinavisk og verdens litteratur.

Hans E. Kinck er født i Loppa i Finnmark, i 1865, men han flyttet snart sydover til Namdalen, og siden Setesdalen. Alt dette har jeg fra norsk biografisk leksikon, jeg er jukser i faget når det gjelder Kinck, jeg kjenner ikke ham inngående. Hva jeg vil ha sagt, er at det å lese om Kinck, både om livet hans og om diktningen hans, det gjør én ganske nysgjerrig. Hvorfor er ikke dette en forfatter i alle fall vi vi litteraturinteresserte kjenner bedre?

Kanskje jeg skal snakke for meg selv. I alle fall har jeg tenkt å gjøre noe med det, for egen del, med å lese novellene i hans nok mest kjente samling, Flaggemusvinger, for andres, med å legge ut litt av det jeg finner, i denne posten. Ambisjonene står ikke alltid i stil med tiden jeg har til å realisere dem, her på denne bloggen, så jeg tror kanskje jeg gjør lurt i å dempe dem litt, og nøye meg med å skrive om en eller to.

Nasjonalbiblioteket har opptrykk av originalutgaven fra 1895, utgitt på Gyldendal forlag, trygget i Danmark, men selve boken er oppbevart på Fredrikstad bibliotek. Digitaliseringen av denne boken er imidlertid ikke helt vellykket, sidene og teksten er blitt veldig lyse, slik at det blir vanskelig å lese. Så jeg har lest utgaven fra 1968, trykket på Aschehoug forlag, «etter Hans E. Kincks egenhendige retting av utgaven fra 1895», som det står, «og i overenstemmelse med henvisningen til noveller i utvalg, 1918».

Det er 11 noveller i samlingen: Felen i vilde skogen, Hvitsymre i utslaaten, Tomme reder, Tore Botn, Vaar, Korstroll, Flaggermusvinger, Datteren paa Breibø, Fele Aasmun, Gøken graa og Høstnætter.  Novellen Den nye kapellanen er fra 1897, og samlingen Fra hav til hei, selv om den er filmatisert som del av novelle-filmen Flaggermusvinger. Om dette vet jeg like, jeg har ikke sett den filmen, og selv om jeg har lest Den nye kapellanen, så husker jeg den ikke. Fra samlingen Flaggermusvinger drag jeg kjensel på titlene Felen i vilde skogen, Hvitsymre i utslaaten og Fele Aasmun. Alle disse novellene tror jeg at jeg har lest før, uten at jeg kan si noe om hva de handler om eller hvordan de er skrevet.

I boken Perspektiver på Hans E. Kincks forfatterskap (også utmerket digitalisert og lagt ut på nasjonalbibliotekets nettsider) skriver Rolf Nyboe Nettum

Resultatet ble de 11 novellene i Flaggermusvinger, der han bryter med den objektive naturalismen og nærmer seg ekspresjonismen. Her møter vi en stemningsbeveget, nærmest ikke-naturalistisk fremstilling, og en psykologi som legger vekt på de underbevisste eller halvbevisste sjelige fenomener – det irrasjonelle.

Undertittelen på novellesamlingen er «Eventyr vestfra», så det skal dreie seg om en form for kunsteventyr, der nevnte Nettum i nevnte artikkel skriver at vestfra her betyr vest i Norge, sannsynligvis Hardanger. Så får vi se da, når vi tar fatt på selve lesingen.

Novellen Felen i vilde skogen begynner ikke som noe eventyr, det er rett inn i sakene, in medias res, som de sier på latin; Med et hørte de en stygg hujing; det kom fra nedre side vandene. Slik begynner ikke eventyr. Skildringene som følger er heller ikke særlig eventyraktige, setningene er lange, og til dels vanskelige, med innskudd og meninger som bryter med hverandre. Adjektivene og det øvrige ordvalget varsler og vitner om uhygge og stress.

Som eksempel kan jeg sitere avsnitt 4, skjønt det er det samme i dem alle. Her er det konen som reiser seg fra rokken, skremt over mannen som kommer hjem, det er han som står for hujingen novellen starter med, og vi skal se at skildringen i setningen snart går over fra å være om konen, til å være om mannen.

Hun reiste sig fra rokken, stod bortved kokeovnen, tænkte og frøs i uhygge: det var som å ta et udyr i fang lige ind fra vilde skogen, naar han kom hjem slik… denne svære karen, svart i haar og skæg og med svarte øine, som hev sig i kvasse glimt.

Det er ganske anstrengende å lese en novelle som gjennomgående er skrevet slik. Sammenlign bare med kunsteventyrene til H. C. Andersen, der skildringene formelig smeller på plass, skarpe og klare, slik at et selv et barn vil få med seg handlingen. Hos Hans E. Kinck kreves det stor konsentrasjon. Det er stadig handling og beskrivelser som tar en pause, for at noe annet skal beskrives eller skytes inn. Det er fire personer, faren, moren, sønn Torstein og budeien Sella, det veksler mellom dem.

Kongsemnerne, av Henrik Ibsen

Kongsemnerne er et drama Henrik Ibsen skrev i 1863. Det er i dette han etablerer begrepet kongstanke, et begrep som ennå er i bruk, og som betyr at skal man være verdig å være konge, så må må man også ha tanker verdige en konge.

Handlingen er lagt til norsk middelalder, og rivaliseringen mellom kong Håkon Håkonson og jarl Skule Bårdsson. Håkon Håkonson er kongsemnet birkebeinerne brakte til Nidaros, og som etter å ha blitt konge sørget for fred i riket. Historisk er Skule Bårdson den som sist utfordret kongemakten. Ibsens stykke er basert på dette, men tolker fritt, noe jeg også vil gjøre i min lesning. Her er det teaterstykket, og ikke de historiske hendelsene som er hovedsaken. Jeg vil se på karakterene slik de fremstår i stykket, uten å vie oppmerksomhet til hvordan de må ha vært i virkeligheten.

Renkespillet blir begått av biskop Nikolaus Arnesson, i stykket kommer han til og med med sin beveggrunn for det: han har ikke hatt noen kvinne, og ikke drept noen mann. I den katolske kristendommen var slike ting forbudt for en mann.

 

Mennesket, Skabelsen og Messias, av Henrik Wergeland

Ambisjonsnivået til Henrik Wergeland med dette verket kjenner ingen grenser. Han vil fortelle menneskehetens historie, på idéplanet, med forening av filosofi, religion og historie, følelser og fornuft, diktet skal romme alt, på alle nivå. I utgaven fra Cappelen forlag, 1968, er det 608 sider langt. Det er et dikt, skrevet på vers, men Wergeland lar seg ikke binde av verseformen, han varierer fritt lengden og formen på versene, og skriver ikke på rim. Det er en grensesprengende utgivelse på alle måter.

Ambisjonsnivået mitt er heller ikke så verst når jeg nå gir meg i kast med det. Det vil ta tid å lese det. Så jeg vil poste denne posten, og bearbeide den underveis. Wergelands måte å skrive på er fremmed for vår tid, det gjelder også for meg. Til å begynne med vil jeg lese omtaler, og gjøre noen dypdykk, så vil jeg etter hvert få lest hele.

Verket kom ut i 1830, rett etter at Wergeland var fylt 22 år. Gjennom hele livet var Wergeland særdeles produktiv, så det er ikke så enormt underlig at han klarer å skrive hundrevis av sider på vers, fra han er 20 til 22. Det er heller ikke så underlig at han har det ungdommelige pågangsmot som skal til for å ta fatt på et sånt verk som dette skal bli, og at han også har det som skal til for å fullføre det. Han kaller det selv sitt hovedverk, ganske uvanlig for en forfatter å liksom starte med det, de fleste utvikler sitt forfatterskap og skriver sine viktigste bøker senere i livet. Særlig når verket skal være så omfattende, og romme så mye.

Wergeland omarbeidet sitt ungdomsverk mens han lå på sykeleiet høsten 1844. Den nye versjonen fikk tittelen Mennesket, og de tre delene i verket fikk titlene Mennesket, fortabelsen og frelsen, altså ikke lenger Mennesket, Skabelsen og Messias. Denne versjonen skal være enklere enn den opprinnelige, noe av målet for Wergeland var å gjøre teksten mer lesbar.

Først starter jeg med prologen, så kommer resten.

PROLOGEN

Prologen er tilegnet H. Steffens, det som skal være en høyskolelærer i Schlesien, engelsk og latinsk Silesia, et ofte omstridt område, og nå stort sett beliggende i Polen. Det er ikke klart for meg hva verken denne H. Steffens eller N. Treschow, Dr. Statsraad, gjør i diktet. De blir nevnt mot slutten av prologen.

Det begynner ganske ordrikt, typisk Wergeland, som ikke pleier å holde igjen for sin boblende, sydende og nesten sprutende fantasi:

Ved Mjøsen, dit Fædrelands Hjerte, høitbankende under
Heidmarkens fulde Bryster, hvor Helgeøe hænger,
sød som Moderbarmens Rubinkrone, Drengens
Ydunsæble . .

Det er kanskje litt vel mye av det gode, selv om man skal lese det med romantikkens briller og med ideen om det skapende geni. Her er det veldig mye som blir sammenlignet, slik Hedmarkens fulle bryster, i det lille utdraget (det følger snart Totn med haar som Guldax/ Kinden rød som kløver/ Munden fuld av Honning!, om en Dreng som har sluppet det, og nå er mæt som en Gud).

Snart blir det dog introdusert et jeg, i all denne beruselsen, et dikter-jeg, som da skal holde orden på Norge i området rundt Hedmark og Mjøs, denne Steffens, som prologen henvender seg til, og Stella, den ideale kvinnefiguren, med navn som betyr stjerne, og vanskelig å lese uten å la tankene gå til Dantes Beatrice. Så her heter det … saa jeg tidt i/ Mørke syntes Stella å skimte… o hvis jeg/ græd, ei hørte / jeg Stellas latter. Dette er linjene der Stella blir introdusert.

Siden blir det også introdusert en harpe, det er en dreng som spiller på den, og det ligger kanskje en idé her om at harpen er melodien til historien, at det er diktet som blir spilt. Harpen og strengene blir siden nevnt i flere sammenhenger, av og til klinger de, av og til er en streng røket, av og til er dikter-jeget på jakt etter den.

Det er i det hele tatt en idérikdom som nesten tar overhånd. Til og med den syriske byen Palmyra er nevnt.

Tænderne — o Palmyras Søiler briste! —
de skrangle som flygtende Vogne.
Møllene summe op: nu er det stille!

Jord, himmel og Helvete er tema, så å si i flukten

Hvad Sang? Jord, eier du Noget,
værd at fortælle til Himlen?

Thi her, hvor Skyerne knæle,
Jord, du er vorden et Dyb kun.

Thi her, hvor Himlen er aaben,
Jord, du er vorden et Helved.

O vee, vee Stella jo boer der!
Jord, du er vorden en Himmel.

Det er fine vendinger, men det viser jo kanskje også litt av problemet med å skrive ubegrenset, ved ikke å holde igjen, det blir litt vanskelig å få tak på. Her er det klart at jorden ikke har noe å fortelle himmelen, mennesket ikke noe å fortelle gudene. Så er det slik at sammenlignet med Himmelen, så er jorden et Helvete, men siden Stella bor her, så er jorden en Himmel likevel. Og alt dette er bare en liten detalj på veien, før diktet, progogen, stormer videre.

Det er en prolog, en innledning dette, så det skal være en forberedelse på verket som skal komme. Da må det roe ned i det verket skal begynne.

. . O store Alt, du bruser — skulde du ikke
være et stille Skjold om det rolige Hjerte,
Herkles Muskler liig om hans svævende Gudblik?
Hvi da . . Angst! o Angst!
jeg synes at drukne; thi Altet,
Jeg vilde skille mig fra,
bruser igjennem min Harpe, som gjennem Chaos’ glødende Port
og hvirvler mig bort, som et Fnug, til Fnug.

Herkles er Herkules, den greske muskelguden. Det store altet må være verdensaltet, naturen selv. Så her er det en angst, i det dikter-jeget forsøker å orientere seg i altet, og det bruser gjennom harpen – dikterharpen – som gjennom Kaos’ glødende bort, og blåser ham bort, som et fnugg, og han blir til et fnugg, også. Det er brusende, stormende skrevet, men det er – den gang, som nå – kanskje litt vanskelig å si hvem som skal være målgruppen for et slikt enormt verk, hvem han skriver til, hvem leseren skal være.

De aller siste linjene har prologens eneste rim:

O Steffens, du Norges bortblæste Laurblad,
o Treschow, der ophang herhjemme din Krands, i hvis Skygge
de gothiske, lyse Øine funkle,
svaler min Pande med signende Hænder:
de Laurbær hvorefter den brænder.

Det er pannen som brenner etter laurbær. Det er litt av et verk Wergeland legger opp til.