Kategoriarkiv: Henrik Ibsen

Dette er stykkene til Henrik Ibsen.

Kongsemnerne, av Henrik Ibsen

Kongsemnerne er et drama Henrik Ibsen skrev i 1863. Det er i dette han etablerer begrepet kongstanke, et begrep som ennå er i bruk, og som betyr at skal man være verdig å være konge, så må må man også ha tanker verdige en konge.

Handlingen er lagt til norsk middelalder, og rivaliseringen mellom kong Håkon Håkonson og jarl Skule Bårdsson. Håkon Håkonson er kongsemnet birkebeinerne brakte til Nidaros, og som etter å ha blitt konge sørget for fred i riket. Historisk er Skule Bårdson den som sist utfordret kongemakten. Ibsens stykke er basert på dette, men tolker fritt, noe jeg også vil gjøre i min lesning. Her er det teaterstykket, og ikke de historiske hendelsene som er hovedsaken. Jeg vil se på karakterene slik de fremstår i stykket, uten å vie oppmerksomhet til hvordan de må ha vært i virkeligheten.

Renkespillet blir begått av biskop Nikolaus Arnesson, i stykket kommer han til og med med sin beveggrunn for det: han har ikke hatt noen kvinne, og ikke drept noen mann. I den katolske kristendommen var slike ting forbudt for en mann.

 

En folkefiende, av Henrik Ibsen

Teksten her er baset på hva jeg skrev for meg selv, første gang jeg leste stykket i år 2000. Rundt her var en tid vi diskuterte stykket en del, blant annet som følge av en oppsetning på DNS, med klovneneser, og greier. Jeg vet jeg siden den gang er blitt mer skeptisk til stykket, som om det er umulig å ta det alvorlig.

Ideen er som vanlig bra bra. Konflikten er nøye uttenkt, komposisjonen som alltid i mesterklasse. Ibsen bekrefter sitt høye nivå. Det eneste er at det kunne vært betonet en tanke sterkere at Stockman kanskje tok feil, at dette også var noe man måtte ta med i betraktningen. Dessuten er karakterene for entydige. Ibsen har villet stille Stockman alene, men han går vel noe langt når samtlige andre kun skjøtter egne interesser. Særlig når de gjør det så åpenlyst. Ibsen avslører seg igjen som en topp dramatiker, men en dårlig psykolog. Det er for dumt når så mange setter menneskers liv på spill for noen hundre tusen kroners skyld, og det er ikke bare risiko, bakteriene er påvist.

Det er godt, men det ville være deiligere hvis det var troverdig.
Sånn det nå er, er det bare et partsinnlegg fra Ibsen. Man kan velge å tro samfunnet er slik, eller ikke.

Konflikt: Badeanstalten. Byens økonomi, liv. Stockmans stilling, familien. Byfogdens ære og stilling.
Og så, i fjerde akt, løftes alt til noe enda høyere, flertallet mot mindretallet.

Majoriteten har makten, mindretallet retten.

Badeanstalten, byens stolthet – en pestbule.
Finter i begynnelsen, alt såre vel. Første konflikt: Byfogd vs. Stockman. Orden vs. kamp

FØRSTE AKT
Som i gjengangere konfilktpresentasjon, men denne gangen sniller. Det er helst kun hvis vi kjenner stykket på forhånd vi vet hva som vil foregå med badeanstalten. I så måte er Stockmans glede stemningsforsterkende. Også her må heltens edle sinnelag forstås ironisk: «Hvis jeg blir foreslått gasjeforhøyning, tar jeg ikke i mot.»

ANDRE AKT
Samtidig støtte og varsel om at dette kanskje ikke vil gå så glatt som først antatt.

TREDJE AKT
Ytterligere tilspissing. Hovstad og Billing avslører andre interesser. «Ja, hvis bare ikke Hovstad vil gi seg med det gode, så – » (s. 333) Artig opptrinn i det Stockman ifører seg byfogdens lue. Et foreløpig klimaks når Stockman forstår at han har alle makter mot seg, og ingen med seg, og at han likevel vil kjempe. Nydelig tilspisset.

FJERDE AKT
Åpenbar provokajson å holde ordstyrer i en slik forsamling. Det blir ganske snart en farse, noe Ibsen understreker ved å la også en full mann få snakke lite grann. I denne stemningen går Stockman og sier noe virkelig kontroversielt, og lanserer et av hovedbudskapene med stykket. Nok en teknisk genistrek. Ordene han bruker er også ypperlig velvalgte. «Ja, så meget holder jeg av min by, at jeg heller vil ødelegge den enn se den blomstre opp på en løgn.» Beruselsen tar ordene fra ham. Så er det over i farsen igjen, med resolusjonen og avstemningen: «Forsamlingen uttaler at den anser badelægen, doktor Tomas Stockman, for en folkefiende.» (s. 372) Den drukne mann er tilbake, og vil stemme både blått og hvitt. Hoved- og superakten. Avslutningen er også topp. Han går, hevngjerrig, i en perfekt stemning med brøl og det hele. Det er regelrett spennende.

FEMTE AKT
Stykket går over i idédrama, det blir opplagt uvirkelig med all motstanden som forekommer. Det blir nesten for dumt når Hovstad begynner å diskutere aksjekjøpen, og tar det for gitt at det er hele årsaken til Stockmans bakvaskelser.
Stykket slutter som en farse.

ASLAKSEN
Artig figur: «De har den kompakte majoritet på deres side, doktor.» (s. 317) Men blir etterhvert provoserende simpel. «Nei, men død og page, det står vi aldri ut herr byfoged! Hva skal da vi huseiere leve av imens?» Måtehold. Så kun provoserende: «Jeg er også en venn av borgerlig selvstyre når det bare ikke faller for dyrt for skatteborgerne.» (s. 359)

DOKTOR STOCKMAN
Snakk om virkelyst og kamp, glede, har vært i nord.
«Jeg føler meg så ubeskrivelig lykkelig midt i alt dette spirende, sprettende liv.» (s. 294)
Mange av replikkene synes i hans munn nokså komiske, han er ingen muskelmann. Snarere litt dum. Ordene er simpelthen for store, det kreves meget for at slikt kan sies i fullt alvor. «Hvem fanden bryr seg om det er farlig eller ikke! Det jeg gjør, gjør jeg i sannhetens navn og for min samvittighets skyld.» (s. 336)

BYFOGDEN
«(…) på forretningsmessig vei og gjennem de dertil lovlig innsatte myndigheter.» (s. 296)
Får av Ibsen de beste argumenter til å forsvare sin vanskelige sak. Men hans forfengelighet og ærekjærhet er stor, det er vanskelig å gjøre ham sympatisk.

BILLING
Tullehedning. Utvikler seg til en morsom figur.

FRU STOCKMAN
Sender ungene i seng under noe kontroversielt snakk.
«Men, herregud, der er så meget urettferdig en får bøye seg under her i verden.» (s. 330)

HOVSTAD
Bladskriver. Sensasjon.

PETRA
Arbeider og misliker løgnen. Vil starte egen skole, hvis hun bare hadde midler.
«Og så å utrette så meget godt og nyttig, far.» (s. 319)

MOTREN KIIL
Ibsen begynner å få grep om morofyrene.

Stykket burde bli satt opp som komedie. Stockman må være ravgal.

Rosmersholm, av Henrik Ibsen

Jeg skal bruke den andre tirsdagen i måneden frem til jul for å få postet fire av Ibsens mest kjente stykker: Rosmersholm, Vildanden, En folkefiende og Gjengangere. Som vanlig vil arbeidet gå litt i rykk og napp.

Det som har skjedd nå er at Erik Bjerck Hagen har fått ansvar for siden om Ibsen på store norske leksikon. Bjerck Hagen har som prosjekt å få Bjørnson mer lest, et prosjekt som ser ut til å være personlig. Kanskje er det derfor siden på snl også plutselig ser personlig ut. Det er ikke lenger bare tørre fakta om Ibsen og hans storhet. Det er ikke helt leksikalsk. I stedet er det nokså tørre adjektiv, han var en «dramateknisk virtuos» og «en av de aller dyktigste til å benytte dramatiske virkemidler». Sånn skriver man vel ikke til vanlig, om Ibsen? Sammenlign for eksempel hvordan Kristian Smidt har gjort det om Shakespeare.

Bjerck Hagen bruker svært mye plass på å vise til kritikken mot Ibsen, i det han kaller «resepsjon». Det er vel vanskelig å se dette som noe annet, enn som et ledd i hans eget forsøk på å få folk til å lese mindre Ibsen, og mer Bjørnson? Et langt avsnitt om hva Bjørnson mener om Ibsen, er tatt med, det samme at det var Bjørnsons «En falitt», som sammen med dansken Georg Brandes ansporet Ibsen til «å vende seg mot samtiden og det realistiske drama».