Kategoriarkiv: Svensk litteratur

Ett drömspel, av August Strindberg

Det er lenge siden jeg har postet om noen av teaterstykkene til August Strindberg. Strindberg var og er en meget spesiell forfatter, en slags villmannsgoethe, som skrev i alle sjangre, også vitenskaplige artikler, og som kjørte løpet gjennom svært skiftende litterære tider. Som dramatiker kommer han i skyggen av Ibsen, også fordi Ibsen så raskt ble omfavnet av det samme borgerskapet han kritiserte, mens Strindberg forble ufordragelig gjennom hele sitt liv og virke.

Et drømspill stod på pensum da vi studerte nordisk i Bergen på 90-tallet, og det ble også satt opp av studentteateret den gangen. Selv fant jeg stykket forferdelig, jeg kunne ikke fordra slike kunstneriske, svevende teaterstykker, der det ikke var noen handling, og alt var bare drømmer og drømmebilder. Siden har jeg blitt mindre avvisende. Sånne stykker taler ikke til meg, men jeg har satt meg mer inn i hva Strindberg, og vil ikke lenger avvise det uten først å ha forstått det.

Stykket blir ikke spilt så alt for ofte lenger, etter hva jeg vet. Strindberg har sine personlige problemer, som ikke kan godtas i en moralsk tid som vår. Hans holdninger og kvinnesyn finnes det ingen unnskyldninger, og det er ikke lenger mange som vil stå opp for Strindbergs karakteristiske og kategoriske avvisning av den gode moral. Strindberg ville ikke bli akseptert. Ingen skulle fortelle ham hva han skulle si, mene og gjøre. Ofte tar han i i motsatt retning, liksom det er om å gjøre å være uspiselig.

Her på bloggen liker vi å skille mannen og verkene. Det er noe både fascinerende og tiltrekkende med Strindberg, noe som gjør at han den dag i dag er den suverent mest oppsøkte, leste og nedlastede forfatteren på svenske nettsider. Hans overveldende produksjon er selvsagt også en faktor, som det er det at mange av verkene er representative for tiden de er skrevet i, og svært tidlig ute for nye retninger.

Et drömspel er et stjerneeksempel. 20 år før dette blir vanlig, skriver Strindberg et teaterstykke som følger drømmenes logikk, der assosiasjonene og bildene er viktig, nesten så tankene går til surrealismen. Det er ikke lett å si hva stykket egentlig handler om, ikke lett å peke på noen historie fra A til B. De klassiske reglene for hvordan Å skrive teaterstykker blir brutt ned for fote. Det er det som er modernisme. Her var Strindberg mye tidligere ute, og mye mer radikal, enn Ibsen.

Reklamer

Mannen utan väg, av Erik Lindegren

I 1942 ble det århundredes viktigste diktsamling i Skandinavia utgitt i Sverige. Dikteren, Erik Lindegren, kunne ikke finne noe forlag som ville gi samlingen ut, så han finansierte utgivelsen selv. Man skulle kanskje ikke tro at noen diktsamling fikk så mye oppmerksomhet i krigsårene. I alle fall så lenge det ikke var illegale kampdikt, dikt som inspirerte til motstand og kraft, og kunne være en trøst i redslene og prøvelsene. Diktsamlingen til Erik Lindeberg tilbyr ikke noe slikt. Den er kunstnerisk svært ambisiøs, et verk som ville presse grensene for hva språket kan uttrykke, slik Picasso har presset grensene for malerkunsten og Stravinskij og Alban Berg og andre har presset musikken.

Diktsamlingen het Mannen utan väg, og består av 40 sonetter, som bryter med det meste man forventer av sonettsjangeren. En av sonettene, Nr. 27, att skjuta en fiende, er skrevet om poesibloggen. Nå kommer det til å være slik at jeg jobber med poesi, og den bloggen, om morgenen, og med denne litteraturbloggen om kvelden. Så får vi se hvordan det går. Jeg håper å poste jevnlig utover vinteren og våren, verk fra skandinavisk, engelsk, tysk, russisk og italiensk litteratur, lyrikk, dramatikk, korte episke tekster og lange episke tekster, og til slutt kategorein med «øvrig». Det siste vil si reiseskildringer, dagbøker, brev, essay og betraktninger, alt sånt.

Ennå strever denne litteraturbloggen med å finne helt sin form. Tekstene er for lange til at jeg kan legge dem ut, oversette og kommentere dem, og de er også såpass lange at det er vanskelig å skrive noe kort og interessant om dem. Det er også tidkrevende, å ha en hel roman i hodet, og finne ut på en kveld hva man skal skrive om den. Mange, mange av postene på bloggen er ikke ferdige. Heller ikke denne, om de 40 sonettene til Erik Lindegren, vil bli helt ferdige.

Det er også vanskelig å vite hva man skal skrive. Forskningslitteraturen om ham og om verket er omfattende, men det blir raskt sånn som gjør at folk flest har litt forakt for litteraturvitenskapen. Det kan bli veldig teoretisk, og miljø som leser og diskuterer seg veldig langt inn i en egen måte å se verden og tekstene på. Jeg vil jo gjerne åpne tekstene, og gjøre dem tilgjengelige. Ikke gjøre dem enda vanskeligere enn de allerede er.

For Erik Lindegren og sonettene i Mannen utan väg gjelder det å ha hekte ham på noe folk flest kan forstå, og finne mening i. Jeg nevnte Picasso og Stravinskij, navn som ofte blir nevnt. Malerkunsten har oppdratt folk til å sette pris på non figurativ maling, folk har bilder på veggene hjemme, av typen Donald-bladene latterliggjorde for noen år siden. Folk skjønner også Guernica, når de får det forklart. Det er noe med det, at i en kaotisk, syk verden, så nytter det ikke å gjengi tingene slik de ser ut, for det er jo bare de bildene vi uansett er omgitt med, de som lar oss fortsette å tro at alt er normalt. Guernica er et fanastisk maleri, fordi Picasso vrenger virkeligheten midt i ansiktet på oss. Folk flest har ikke sett det, originalen, det har ikke jeg heller, men jeg vet at det er veldig stort i formatet, og at det er malt på ørsmå glassbiter, sånn at lyset reflekteres i alle retninger. Det er et maleri som roper ut!

Lindegren gjør på en måte det samme med språket. Han velger en av de aller, aller mest klassiske diktformene, strofeformene, sonetten, men han følger ikke andre regler med den, at diktene hans har 14 linjer, og en slags femfotet jambe. Det er ingen rim, ingen, og det er heller ingen tanke som blir utviklet, og får en vending, som sonettene til Petrarca, eller en snerten konklusjon til slutt, som de til Shakespeare. Det går kanskje an å si at de 14 linjene i hver sonett hos Lindegren er variasjoner over et tema, men det er vanskelig å se noen tanke gå over mer enn to linjer. De fleste tanker blir brutt i linjen de begynner i, det er tjukt av sjokk, uventede vendinger, bråstopp og umulige sammensetninger. Det er virkemidler som hører til den litterære perioden modernismen, men å påpeke det, bringer oss rett inn i litteraturvitenskapen slik den lever i fordommene til folk, der det er viktigere å vite noe om litteraturen enn å lese den og ha utbytte av den.

Linjene hos Petrarca er satt opp i kvartetter og tersetter, linjene hos Shakespeare i kvartetter og kupletter. Hos Lindegren er linjene i par. Og det er slik, at hvert par kan trekkes ut av sonetten de hører hjemme i, og plasseres hvor som helst. De ser vel så mye ut som aforismer og paradoks, enn som linjer i et dikt, enn si en sonett. Eksempelet henter jeg fra sonett 4:

förintelsen sågar snuvigt en kropp i lika delar
bittert som en bruten gren i november

men med ett dödsur bakom den polerade pannan
griper mig raseriets nakna tistelstång

Erik Lindegren, Mannen utan väg, sonettt IV

Jeg velger disse linjene fordi de er så tilfeldige og representative. Jeg kunne valgt nær sagt hvilke som helst andre fire linjer i samlingen. De ser alle sånn ut. Virkemidlene som blir brukt, er også typiske. Her er det forråtnelsen som får menneskelige egenskaper, og er i stand til å sage en kropp i like deler. Så er det besjeling, av en gren som brekker i november, og er bitter, lik forråtnelsen som sager, eller stemningen forråtnelsen sager i. Innvendingen om at grener som brekker i november kanskje ikke er spesielt bitre, er å lese diktet motvillig, og da er det få tekster som blir gode. Man skjønner, kanskje, av det som videre står, om et dødsur bak den polerte pannen, og om raseriets nakne tistelstang som griper meg, som avslutning på diktet, at denne samlingen fremprovoserte tungetaledebatten både i Norge og i Sverige. De som ønsker dikt med klar og logisk mening, får det ikke her. De som ønsker kaoset, det uforståelige, i en uforståelig verden, de har mer å hente.

Carl XII, av August Strindberg

Mandager skal jeg presentere skandinavisk litteratur. Jeg begynner med teaterstykket Carl XII, av August Strindberg (1849 – 1912). Jeg valgte å skrive om dette stykket som kanskje ikke er Strindbergs mest kjente, i hvert fall ikke her i Norge, for også å oppdatere meg litt om svensk historie. Karl XII er krigerkongen, som regjerte fra 1697 til 1718, hvor han døde i felt ved Fredrikshald festning i Norge. Det er fremdeles omdiskutert om det var en norsk eller svensk kule som felte ham.

Karl XII er også kongen som gikk i felttog mot Peter den store, og tapte i slaget vet Poltava i 1709. Etter det tapte Sverige rollen som dominerende makt rundt østersjøen for alltid, siden har Russland vært sterkere. Alt dette har jeg kjent til ganske vagt, men har lest meg opp litt i forberedelsene og etterarbeidet med Strindbergs stykke.

Carl XII, av August Strindberg

Stykket er skrevet i 1901 (eller rettere sagt, utgitt da – urpremieren er på svenske dramaten i 1902), og er dermed skrevet sent i karrieren til Strindberg. Det er blant de siste av de historiske dramaene. Strindberg har altså når stykket utgis allerede vært med på å revolusjonere teatersjangeren, og gi det en ny og symbolsk form.

De tidlige historiske dramaene til Strindberg var inspirert av Shakespeare, med raske sceneskifter, fortettet handling og til dels psykologisk, kompliserte karakterer. Her i Carl XII er det ikke lenger noe spor av sånt.

Stykket er ikke satt opp med akter og scener, men fem forskjellige tablå. Det har en slags handling, det er kongen som kommer tilbake fra det mislykkede felttoget i Russland, og må tåle de svenske reaksjonene på nederlaget, men det er ikke noe driv i handlingen, det er mer stemningen enn handlingsgangen som er viktig.

Det er 11 personer og flere bipersoner med på rollelisten. De opptrer ikke så mye som levende mennesker, men er også de mer represenanter for ideer og stemninger. Hovedpersonen er selvfølgelig kongen selv, som er blitt helt desillusjonert, og som nesten litt motvillig utfører sine kongeplikter. Når han ikke er til stede, er det han og Sveriges situasjon som blir diskutert, og det blir diskutert slik diskusjonene går i et land hvor man har hatt makten, og mistet den.

Vi har i stykket noen opptrinn. I andre tablå er det forræderen Görtz som har arbeidet for å avsette kongen. En forholdsvis lang dialog ender med at Görtz blir ført ut for et såkalt «pinligt forhør», og forsvinner ut av stykket. Scenen kan ikke være med annet enn for å vise at kong Karl XII fortsatt er en potent konge, som vet hva man må gjøre med forrædere. Samtidig er det ikke en handling det lyser vilje av, det er mer kongen som utfører sin plikt. Kongen må til og med på et tidspunkt spørre om Görtz har glemt samtalens utgangspunkt,» — att du är en förrädare, som arbetat för min afsättning!» (s. 63 i webutgaven). Baron Georg Heinrich von Görtz var for øvrig en komplisert person også i det virkelige liv, han ble henrettet i 1719, altså året etter at Karl XII ble skutt.

Ingen av disse opptrinnene er imidlertid ledd i noen utvikling. Det er bare scener, tablåer, som setter stemninger og understreker poenger. Dette gjorde også at stykket fikk en blandet mottagelse da det ble uroppført i 1902. Kritikerne var ikke vant til å se denne type teater, og hadde ikke fått venne seg til et Drømspel, som Strindberg setter en standard med nettopp på denne tiden. De svenske kritikerne har også litt problemer med en så redusert konge som Karl XII er her i stykket. Selv om han er omdiskutert, og er den kongen som regjerte da de mistet sin rolle som stormakt, så er han den siste kongen som forsøkte å hevde den rollen. Hos Strindberg er han en konge som har feilet og har innsett sine feil, og må leve med den indre skammen for disse feilene.

Den desilusjonerte kongen forbereder også i stykket et siste felttog, som han også gjorde det i virkeligheten. Det skal gå til Norge. Jeg leser stykket nesten som om kongen her leter etter en utvei fra livet, en måte å dø på. Det er i hvert fall vanskelig å lese det som noe oppriktig forsøk på å gjenopprette den tapte ære. Norge er for lite og ubetydelig til det. På den annen side har kongen, om enn han er svekket, fortsatt kraft til å ta krigstrøtte svensker med på enda et felttog. Det er imidlertid et felttog helt uten glød.

I virkeligheten er det fortsatt uklart hvordan Karl XII døde, selv om nyere forskning hevder å ha funnet svaret. Det er hevet over tvil at kongen stod utsatt til i ildlinjen fra norske kuler på Fredrikshald festning, men det er mulig selve skuddet ble avfyrt fra svensk side. Kongen hadde flere fiender. Strindberg velger imidlertid sin egen løsning.

I en scene det er mulig å få visuelt vakkert til lyser skuddene opp festningsverkene hvor svenskene og nordmennene er forskanset. Kongen er ikke i scenebildet, han blir bare omtalt av de andre karakterene, adjutanten, Swedenborg, Feif og Mörner. De kan fortelle at kongen er i første løpegraven, utsatt til, og at han ber til oven. Feif spør Swednborg om han har lagt merke til at de samtaler over kongen som om han var død, hvorpå Swedenborg svarer at han er død. Like etter kommer ildkulen som dreper kongen (i stykket er det en ildkule, eller det er i sceneinstruksjonene en ildkule som skal lyse opp like før det annonserers at kongen er død). «Ske Guds vilje», sier Swedenborg. Så begynner ropene om at kongen er død. Swedenborg spør hvor kulen kom fra, der oppefrån, sier Feif, og peker på festningen. Der oppefrån, sier Swedenborg, og peker mot himmelen. Det er altså himmelske makters vilje at kongen skal dø, skjønt, han har nettopp blitt sett i bønn selv, kanskje var det også hans egen vilje. Swedenborg avslutter med at om den ikke kom fra himmelen, så burde den gjort det. Han vil det skal være skjebnebestemt, kongen må dø. Strindberg gir naturligvis ikke noe klart svar i stykket.

Jeg leste det for øvrig på min Samsung Galaxy tab. Filen lastet jeg ned gratis fra Svenske dramawebben, der alle Strindbergs stykker kan hentes ned. Det var en wordfil som jeg konverterte til PDF for å lette lesingen ytterligere. Teksten var en glede å lese i dette formatet, og gikk unna på et par timer.

Folkunga-sagan, av August Strindberg

Etter min lille omredigering skal August Strindberg ha denne plassen. Jeg kommer til å fylle denne uken med fem av Strindbergs historiske dramaer fra like rundt århundreskiftet, begynnende med Folkunga-sagaen, og avsluttende med Carl XII.

Strindberg er en av de mest produktive forfatterne av dem alle. Det er ikke bare at han er produktiv, det er det flere som var, men han er det innen alle sjangere, inkludert kunstmaling. Med sine over 60 teaterstykker skrev han noe sånt som like mange stykker som Ibsen og Shakespeare til sammen, og bortsett fra noen få dikt skrev ikke de to annet enn teater. Strindberg skrev også romaner, fortellinger, noveller og reiseskildringer. Han kunne også vise til en makeløs utvikling som forfatter, fra de første spede forsøkene på å kopiere Shakespeare, gjennom realisme og naturalisme til den nye symbolske modernisme, og innom historiske dramaer og det ene og det andre. Han hadde et voldsomt temperament som forfatter, og fikk tekstene fra seg, flere om året.

… Nei, mine vänner, framåt!

Dette er den første replikken i Strindbergs første stykke for scenen, Fritänkeren (1870). Det blir sagt av den anonyme karakteren, Filip, og den eneste som ikke applauderer den, er hovedpersonen, Karl. Dette er et ungdomsverk, med alle de karakteristikker ungdomsverk gjerne har. Her er det store tanker og ivrige replikkvekslinger, men unge Strindberg får ikke laget handlingen så det står noe på spill. Karl mister riktignok både sin forlovede, sin arv og sin stilling på grunn av sitt fritenkeri, men det er ikke noe mer enn et frivillig valg. Han kunne like gjerne holdt på sin families og på samfunnets tro, eller gitt skinn av det, for ikke å måtte reise til Amerika som det ender opp med at han må gjøre til slutt. Å skrive dramatikk er den vanskeligste av sjangrene, nybegynnerne får det alltid bare til å bli replikkvekslinger, og ikke handling. Det var imidlertid artig å lese, og jeg anbefaler alle å klikke på lenken over og bruke de par tre timer det tar å lese gjennom debutverket til Strindberg. Det er en frisk start, friskere enn Ibsens Catalina.

Men i denne posten hopper vi 19 år frem i tid, da Strindberg har blitt etablert forfatter og kan gjøre krav på å være Skandinavias største. Han har skapt hissig debatt med sine naturalistiske verk, både innenfor drama og innenfor novellen. Som så mange ganger før og etter bryter Strindberg nå med forventningene, og gir seg til å skrive i en helt annen stil enn den han hadde skrevet før, eller var rådende i tiden. Han gir seg hen til å skrive historiske dramaer, og henter tema og motiv fra den svenske kongehistorien.

Det første stykket i denne serien er Folkunga-sagan. Folkungene er en svensk kongeslekt fra middelalderen. Jeg skal ikke skrive så mye om den, andre kjenner svensk kongehistorie bedre enn jeg. Kongen det handler om i Strindbergs stykke er i hvert fall Magnus Eriksson, som levde fra 1316 -1374, og var konge fra 1319. Det var dramatiske tider. I Norge hadde man etter mange gode og stabile år på 1200-tallet problemer med arverekkefølgen mot slutten av århundret, og over i 1300-tallet. Kong Erik Magnusson døde sønneløs i 1299, det samme gjorde broren, Håkon V Magnusson, i 1319. Dermed stod Norge uten en rettmessig konge langs den mannlige linjen av Sverreætten. Håkon V Magnusson hadde imidlertid en datter, Ingebjørg Håkonsdatter, og hun var gift med hertug Erik Magnusson, en svenske med kongeblod i årene. Magnus Eriksson i Strindbergs stykke er en av sønnene Ingebjørg og Erik fikk. Han arvet både den svenske og norske tronen i 1319, da han bare var 3 år gammel.

Det er klart det venter et slikt barn vanskeligheter. Det lå mye makt i middelalderens kongetittel, her var det kommet et lite barn som kanskje ikke helt rettmessig hadde fått kongeverdigheten både i Norge og Sverige. Det var to betydelige makter i datidens Europa. Mange ønsket makten kongen hadde, eller ønsket å utnytte problemene til å innskrenke kongens makt. Det var mange kamper mellom den unge kongen og hans støttespillere, og riksrådet og stormennene. Senere i perioden skulle den kanskje største katastrofen i Europas historie inntreffe, med Svartedauden. Magnus Eriksson greide ikke å holde de to rikene samlet, og mistet gradvis makt mot slutten av sin regjeringstid.

Strindberg har derfor mye artig å gripe fatt i når han skal skrive teaterstykke om disse hendingene. Han legger alle problemene inn i ætten, at det hviler en forbannelse over Folkungene, som Magnus Eriksson er i slekt av.

Vasa-trilogien, av August Strindberg

Jeg følger i dag opp med en post om Strindbergs teaterstykke, Gustav Vasa (1899). Dette er et stykke som følger både Folkunga-sagan, skrevet samme år, og Master Olof, fra 1872. Master Olof er et ungdomsverk, og det som kanskje ble Strindbergs gjennombruddsverk. Folkunga-sagan er en tilbakevenden til historiske dramaer etter en tid hvor han ikke skrev så mye for teater.

Historisk bakgrunn

Gustav I Vasa (1496 – 1560) er en av Sveriges mest berømte konger. Han regjerte fra 1523 til sin død i 1560, en tid med store begivenheter både i Skandinavia og i Europa. I Skandinavia raser kampen om å bli den dominerende makt, en kamp hvor Danmark på begynnelsen av denne tiden ser ut til å lykkes best. Ute i Europa er det kamp mellom den protestantiske og den katolske kirke, en kamp som slår direkte inn på hvem som skal regjere hvem i Skandinavia. Vi i Norge kjenner denne historien godt, hvordan danskekongen valgte luthersk, og hvordan vi med det gled inn som en del av Danmark og mistet vårt riksråd, tross den katolske biskop Olav Engebrektssons anstrengelser. I Sverige skjedde noen av de mest dramatiske hendelsene i 1520, da kong Christian II beordret 80 noble svensker henrettet. Sverige var på denne tiden løselig knyttet inn i fellesskapet Danmark-Norge gjennom Kalmarunionen. Kong Christian II ønsket som andre maktglade konger før ham å gjøre det fast og permanent. Henrettelsene var den danske kongens middel å vise de svenske maktmenn hvem som var sjefen. For dette er Christian II i Sverige kjent under navnet Kristian tyrann, og hendelsen har fått navnet «Stockholms blodbad».

På denne tiden var Gustav Vasa nettopp rømt fra et kortere opphold i fangenskap i Danmark. Han hadde blitt overgitt til danskene som tegn på god vilje, noe som godt illustrerer maktforholdet mellom Danmerk og Sverige den gang. Svenskene overgir det som skal bli deres fremtidige konge som gissel. Det vil si, det var aldri planen at Christian II skulle ta med seg de fem fremtredende gislene han skaffet seg tilbake til Danmark, men det var akkurat det han gjorde. Gustav Vasa var den eneste som klarte å rømme. Han tilbrakte noen måneder i Lübeck, før han steg i land i Dalarne, i Sverige i 1520. Det var nå rundt ham kampen mot danskene skulle samle seg.

Kampen lyktes i 1523, da Gustav Vasa blir valgt til Sveriges konge av den svenske Riksdagen. Datoen er 6. juni, det som er blitt Sveriges nasjonaldag. Fra denne dagen feirer Sverige sin selvstendighet.

Master Olof

Jeg vil spandere noen ord også på forløperen til stykket, Master Olof fra 1872. Jeg skrev i forbindelse med Folkunga-sagan at Strindberg i likhet med de fleste unge dramatikere er for opptatt av at de ulike karakterene i stykket skal få si sine meninger, uten å sørge for at meningene blir prøvd i en skikkelig handling. Det er som man tror publikum vil finne det interessant å se på en meningsutveksling sprunget ut av en ung manns hode. Debutverket, Fritänkeren, er nesten utelukkende slik. I Master Olof får Strindberg mye av handlingen gratis, ved bare å legge seg tett på de historiske begivenhetene handlingen dekker. Men det er fortsatt slik at det er tankene og meningene som spiller hovedrollen, og det er med dem unge Strindberg vil sjokkere.

Master Olof – eller Olaus Petri, som han egentlig heter – er den svenske reformatoren. Det er han som inførte den protestantiske lære i Sverige.

Et godt eksempel på det som er den unge Strindbergs temperament, står på side 15 i utgaven fra det første manuskriptet, det er borgerne og boktrykker Gerdt som vil ha messen på latin, mens Master Olof vil ha den på svensk. Dette er midt i hjertet på reformasjonen, slik vi er opplært i den i det protestantiske Skandinavia. Den katolske messe foregår på uforståelig latin, mens den nye, protestantiske er på nasjonalspråket, fordi tro alene er nok. Kirkens menn er ikke helligere enn andre.

BORGAREN.

På det heliga språket skall det vara, annars kan ju
hvem som helst läsa messan.

OLOF.

Ja du, det är just så som det skall bli. Hvar och
en för sig och med Gud!

FOLKET.

En Luther! En Luther! Antichrist!

BORGAREN.

Jaså, mäster Olof. Ni som är så ung och så varm,
ni har smittats af den tyska djefvulen. Jag är en gam-
mal man och har sett verlden, jag vill er väl, vänd om
medan ni ännu är ung. — Gör oss till viljes och läs den
gamla messan!

OLOF.

Nej, det är slut med detta narrspel. — I anda och
sanning skolen I bedja och ej med ord som I icke förstå’n.

BORGAREN.

Tror ni icke, min unge vän, att vår Herre förstår
latin?

GERDT.

Men svenska förstår han platt inte!

Her er det meningene som blir spilt opp mot hverandre, men det er ingenting under som gjør det ene eller det andre kritisk nødvendig. Det er også sterke meninger og sterke beskyldninger, men ingen karakteroppbygning forut som viser hvorfor meningsutbrytningene må være slik. Unge Strindberg lar også Gerdt boktrykker nesten gå ut av sin rolle, for å få med en vittighet mot religionen og mot Gud til slutt.

I andre akt er det også en morsomhet som blir til ad omveier. Det er en danske og en tysker og en vindranker som sitter på en kneipe, tar seg noen øl og noen drammer, og snakker løst og fast om livet og det hele.

TYSKEN  (till Dansken).

Är icke bränvinet en välsignad dryck, som kan röra
en sådan skurk ända till svärmeri, ända till nykterhets-
tankar.

Jeg henter også ut Olofs replikk, i det som blir kalt et tablå mellom andre og tredje akt. Det er også ungdomssynd for dramatikere, de lar sine rollekarakterer rope ut tanker de selv vil ha sagt. Her er det Master Olof som snakker om friheten, han skal ha gitt en fange friheten, men fangen forstod ikke, og Olof lurer på om det er selve ordet frihet, som er for stort for mennesket til å fatte. Det passer i handlingen, direkte til fangen som blir frigitt, om det dog er rett å bruke frihet så å si med stor bokstav, som det blir gjort her, på den måten. Det passer også med det Olof står for, med friheten i Luthers tenkning i motsetning til katolismen. Men aller best passer det til Strindberg eget program og til hans tid, med Strindbergs kompromissløse forsøk på å leve og virke fritt fra alle samfunnets krav og ønsker, og til modernismens store og fryktelige frihet når Gud blir satt bort overhodet. Det skulle imidlertid komme noe senere, her i 1872 virker det ennå litt ufrivillig komisk.

OLOF (utan att se Christina, kastar sig
i en stol).

Förgäfves! De vilja icke! Jag löser bojan på fången
och han slår mig; jag säger “du är fri!“ och han tror mig
icke! Är det ordet då så stort, att det ej kan rymmas i
en menskohjerna! O, att det fans blott en som trodde —
men nu ensam — en dåre, som ingen förstår…

Gustav Vasa

Som i mange av sine andre kongedramaer tegner Strindberg en konge som tross sin makt, ikke er i stand til å styre begivenhetene rundt seg, og som til slutt hjelpeløst møter sin undergang.

Erik XIV

Erik XIV avslutter trilogien Strindberg selv kalteVasa-sagan, der Master Olof var det første stykket og Gustav Vasa det andre. Begge stykkene skrev jeg om i forrige post.

Det er spesielt i historien, men passende for Strindberg at det er Erik XIV som ender trilogien. Han overtar et Sverige som endelig har blitt etablert som et selvstendig rike, av hans far Gustav I Vasa. Det nye Sverige er også et mektig rike, kanskje så mektig at det kan hamle opp med erkerivalene Danmark-Norge. Men Erik XIV er kanskje ikke oppgaven helt voksen. Han lider av smått galskap og paranoia, og han går i direkte konflikt med adelen, uten kanskje helt å ha ryggdekningen for å ta denne konflikten. Utover regjeringsperioden skrev han ut stadig flere dødsdommer, og eksekverte selv noen av dem, mest berømt mot Nils Sture, det såkalte Sturemordet. Det vil altså være mye for Strindberg å ta tak i, men det ligger ikke i kortene at det vil bli en grandios avslutning på trilogien som bærer navn etter kongeslekten som etablerte Svergie som vi kjenner det i dag.

Strindberg er nok ingen nasjonalromantiker. Her ender ikke opprettelsen av den svenske nasjonalstaten med triumf, men i en uopprettelig fiasko. Erik XIV er den aller mest tragiske av tragediene i trilogien, og da ikke etter gresk modell der tragedien skal ramme uforskyldt, og mot noen som ligner deg selv, for renselsens skyld, men tragedie i at nederlaget er fullkomment og det ikke kunne gå annerledes. Erik XIV er en konge som ser alt rase sammen rundt seg, uten å være i stand til å gjøre noe som helst med det, han må bare stå der, synlig for alle. Hans reaksjon er galskapen, i stykket bare antydet, og i denne galskapen gjør han bare vondt verre, ved å støte fra seg sine siste støttespillere, ved å insistere på handlinger og tilstelninger som gjør fallet overtydelig, og ved mord og giftemål. Virkelighetens Erik XIV ble forgiftet av sin bror, hertug Johan III, liket er gravd opp igjen for å undersøke om det fantes spor av giftstoffer i liket, noe det gjorde. I teaterstykket er det også hertugen som til slutt gjør ende på  kongen, og selv tar kongetittelen. Det moderne Sverige er altså født med drap, udugelige konger og vanære.

En annen person spilte også en stor rolle, både i hoffet rundt den virkelige kong Erik XIV, og i stykket til August Strindberg. Det er han som i stykket heter Göran Persson, mens svensker av i dag ser ut til å skrive navnet Jöran Persson. Han var en oppkomling, som fikk kongens gunst, og ble gitt rollen som prokurator. Muligens var det han som stod bak mange av kong Erik XIVs forfølgelser, i hvert fall var det ham som satte dem i scene.

I stykket til Strindberg får Göran Persson åpningsscenen. Han står blid og fornøyd, mens kongen kaster forskjellige ting på ham. Da han ikke blir truffet av noen av dem, plukker han dem opp og tar vare på dem. Det etablerer et forhold de to i mellom, kongen som smått gal, og Göran som godtar ethvert av kongens påfunn, og ikke vil sette seg opp mot noen av dem. En slik mann er det kongen vil ha.

Utover akt II viser det seg at Göran har sine egne ambisjoner, og at det ikke er kongens og rikets beste som er hovedanliggendet hans. I det hele tatt går stykket litt ut over de til da vanlige motivasjoner for menneskers valg, og de vanlige forsøk på å vise den logiske konsekvens av menneskers handling. Her gjelder lover stykkets karakterer ikke finner ut av, og som også er foranderlige. Göran ønsker naturligvis makt og innflytelse, men det er ikke helt klart hva han egentlig vil oppnå med denne makten og innflytelsen. Kanskje er det et slags ønske om hevn mot øvrigheten, Gøran Persson er jo en oppkomling, og ikke født inn i godene en høy stilling i det gamle, svenske samfunnet medførte. Det er imidlertid ikke entydig at det er dette som er motivet hans.

Kongen selv fremstår som en svak karakter i stykket. Han evner ikke å ta kontroll over begivenhetene, og gir seg gjerne til å klage og drømme når tingene ikke går hans vei. Det er Gøran som må sørge for at tingene skjer.

Teaterteknisk er det å merke seg at mange av de største og viktigste hendelsene skjer utenfor scenen. Vi får ikke se mordet på Sture, og heller ikke på kongen selv.

MARIA.
Är det inte slut snart, mamma?
HERTIG CARL leende.
Nej, mitt barn, lifvits strider ta aldrig slut!

Dette er avslutningsreplikkene i stykket og i trilogien.