Kategoriarkiv: Tysk litteratur

Dichtung und Wahrheit, av Johann Wolfgang von Goethe

Man må nesten være Johann von Goethe (1749-1832) for å skrive en 585 sider stor biografi om seg selv.

Den begynner

Am 28. August 1749, mittags, mit dem Glockenschlage zwölf, kam ich in Frankfurt am Main auf die Welt.

GOETHE, DICHTUNG UND WAHRHEIT

Dette er Erstes Buch i Erster Teil, første bok i den første delen. Denne delen har fem deler, og omhandler barndom og ungdom. Så er det andre del med fem nye, og så tredje og fjerde del, hver med fem bøker. Det blir 20 bøker i alt. Goethe legger frem sitt liv, for den som måtte være interessert. Vel vitende at hele hans tyske samtid, og hele ettertiden, vil være det. Han er fullt klar over sin posisjon, og det er ingen falsk beskjedenhet eller uhøytidelig spøk å spore. Dette er dikting og sannhet, historien om mitt liv, slik jeg – som kjenner den best, og best er i stand til å gjengi den – vil legge den frem.

Goethe er en dikter og et menneske som søkte sannheten. Han er barn av opplysningstiden, med troen på menneskets muligheter og fornuft, og en veldig optimisme at mennesket er i stand til å erkjenne verden og livet. Best egnet er kunstneren, og vitenskapsmannen, og Goethe var begge. Han trodde på sitt eget geni. At han var i stand til å se mer og skjønne bedre alt i menneskelivet og i naturen, og at han også var gitt evnen til å fremstille dette i et skjønt språk. Også sitt eget liv ville han skjønne bedre enn alle andre, så dermed var det nærmest en plikt at han påtok seg oppgaven av å forklare det også.

Die Konstellationen war glücklich; die Sonne stand im Zeichen der Jungfrau, und kuliminierte für den Tag; Jupiter und Venus blichten sie freundlich an, Merkur nicht widerwärtig; Saturn und Mars verhielten sich gleichgültig: nur der Mond, der soeben voll ward, übte die Kraft seines Gegenscheins um so mehr, als zugleich seine Planetenstunde eingetreten war. Er widersetzte sich daher meiner Geburt, die nicht eher erfolgen konnte, als bis diese Stunde vorübergegangen.

Tross opplysningstidens fornuft går ikke Goethe av veien for å påpeke at astrologien også spilte på lag. Det er sånn det er i legendene når det kommer viktige folk til verden. Klokken var 1200, midt på dagen, månen blir snart full, solen står i jomfruens tegn, alt er godt.

Stilen til Goethe er gjennom hele biografien veldig rett frem. Han smører ikke tjukt på, verken av egne kommentarer eller språblikk, eller sentimentalitet, eller overdrivelser. Det er som en vitenskaplig rapport, nøktern og observerende, og analytisk. Men det er hele tiden driv i fortellingen, og hele tiden refleksjon. Alt som blir fortalt er det poeng i. Det er ingenting som står bare for seg selv, bare som underholdning, bare sånn man kunne sløyfe, som overskuddsfett. Tidlig i teksten kommer historien om hvordan han kastet kopper og kar i bakken på gaten, så det knuste, og hvor stor glede det satte i ham, og de andre barna. Veldig levende fortalt. Goethe forklarer ikke hendelsen selv, det gjør han sjelden, men leseren har rikelig med muligheter til å lese inn i den barnets eventyrlyst, gleden over å være midtpunkt og finne på spennende for de andre, og også at han kom fra en velstående familie, der noen knuste kopper og kar var noe som ikke resulterte i annet enn et lyst barndomsminne.

Goethe har en vitenskaplig tilnærming til det han skriver. Han stiller spørsmålet hva det er ved barndommen som kommer fra ham selv, og hva som er blitt fortalt ham. Dette er jo relevante spørsmål når det kommer til et menneskes erindring, og hvordan de ulike delene av livet knyttes sammen, men det kan også være enda et utslag av den kolossale selvbevisstheten til den tyske giganten. Som om det er hans egne inntrykk og tanker som teller, om det kommer fra andre, er det ikke lenger så interessant.

Ellers er det mange detaljer også av historisk interesse. Hvordan det så ut i boligen. Hvordan gatefestene var. Hvordan folk levde. Svært mye av det er relevant for Goethes senere liv, og senere diktning. Det blir gjort et stor poeng av farens romerske samlinger, og Goethes tidlige befatning med antikken, særlig den romerske. Her er det rikelig med spor også i hans diktning, blant annet fra tallrike elegier, og fra den italienske reise. Det er også mye å finne i de romerske idealer, når det kommer til Goethes måte å leve på og å tenke på, og til å utøve kunsten på. Det var klassikerne som evenet å fremstille verden som den skulle fremstilles. Goethe søkte å etterligne dem.


Reklamer

Schachnovelle, av Stefan Zweig

Jøden Stefan Zweig måtte flykte fra nazi-Tyskland. I eksil skrev han sjakknovellen, om den tyske Kansellisten som lærer å spille sjakk i nazistenes fangenskap, og det til et nivå som gjør ham i stand til å utfordre selveste verdensmesteren. Jeg er selv sjakkspiller på hobbynivå, så denne lange novellen fascinerte på flere nivå. Den er herlig urealistisk, men samtidig et psykologisk studium, som i det minste sier noe om Stefan Zweigs syn på menneskesinnet.

Wanderer, kommst du nach Spa… (Vandrer, kommer du til Spa…), av Heinrich Böll

Denne novellen, eller Kurzgesichte, som det heter på tysk, ble utgitt i 1950, kort etter krigen, i en samling med samme navn. Böll skulle bli en av de store av etterkrigstidsforfatterne i Tyskland. Dette er på noen måte hans debut. Den skildrer redslene, nullpunktet, etter krigen. Det er en aldeles forferdelig novelle, i skyggen av en krig som ikke er til å fatte.

Mer kommer…

Vater eines Mörders (Far til et mord), av Alfred Andersch

Jeg leser denne boken i forbindelse med tyskstudiet, og tar noen notater her, underveis. Det er litt vanskelig å få grep om den fra starten, så jeg må gjøre det nøye. Forhåpentligvis får jeg forbedret og renskrevet innlegget innen det postes. Målet er å få lest ut boken også, før eksamen.

Skrevet av Alfred Andersch, utgitt posthumt, 1980. Boken ser ut til å være sterkt selvbiografisk, med både Andersch far og jeg-fortellers far offiser i første verdenskrig. Andersch’ far døde av skadene i krigen, i 1929.

Anders gikk på Wittelsbacher Gymnasium i München, der far til Heinrich Himmler, Joseph Gebhard Himmler, var rektor. Det er på ham hovedpersonen i Vater eines Mördes er bygget på. Tredjepersonsfortelleren, Felix Kein, er Andersch selv. Og Oberstudiendirektor Rex er Herr Himmler, kalt slik av eleven Konrad von Greiff. Mer om dette lenger nede. Det er en viktig del av konflikten i den lille boken.

Tittelen spiller åpenbart på at denne rektoren, er far til Heinrich Himmler, en av historiens verste massmordere.

Alfred Andersch var kommunist. Han skiftet side under krigen, og satt i amerikansk fangenskap fra 1944.

Eksistensialisme. Literatur und Leben skriver om at Andersch befattet seg med spørsmålet om ansvar, og frie valg, i en situasjon som den i nazi-tidens Tyskland. Hovedverket, eller hans mest kjente roman, er Sansibar oder der Letzte Grund (på norsk utgitt med tittelen: Drømmen om Sansibar).  Der er det en trefigur som spiller en symbolsk rolle, Der lesende Klosterschüler, av Ernst Barlach. Spørsmålet er ikke hva man gjør, men at at man har tenkt nøye gjennom hva man gjør, og derfor kan stå for dette etterpå. Denne trefiguren er et symbol på dette, en kritisk lesende figur, som kan gjøre som den vil, uten å bry seg om hva andre tenker.

Var det et selforsvar for Andersch i dette?

Han går i Untertertia B, altså fjerde klasse i skolen. De er 14 år. Untertertia og Obertertia er foreldede begrep for fjerde og femte klasse i gymaset.

Resyme

Historien begynner da fjerde klasse på gymnasiet i München sitter i en gresktime ledet av den kjedelige Klasselærer Kandlbinder. Året er 1928, måneden er mai.

Klassen får besøk av Rektor Rex, og det er kostelig beskrevet hvordan Studentråd Kandlbinder blir helt forskrekket, og ikke får det til for seg overfor det gjeve besøket. For Fritz er det imidlertid ikke helt som det skal, og vi får det første lille varselet om at det er politisk opprør i ham. Rex kaller klassen sin egen, «Så dette er min underklasse B». Fritz reagerer på det, hvorfor bruker han einedomspronomen? Som om klassen er hans? På bakgrunn av hva som senere skal skje, i klassen og i Tyskland, er det et varsel om opprør, mot at noen mennesker kan se på andre mennesker som sine, underforstått at de dermed kan kommandere dem til å gjøre som de vil. Faren, som var offisier i første verdenskrig, snakket også om «sine menn», når han snakket om krigen.

Det er også slik at Rex sier A klassen gjør det dårligere, og Franz tenker mye om det. I det hele tatt gjør Rex et sterkt inntrykk.

Dette kommer igjen, på side 61, der Rex etter utbruddet med Konrad von Greiff, forteller at han vil skrive et brev til Konrads far, for slike elever vil han ikke ha på skolen sin. Igjen dette «sin», som om skolen er hans, elevene hans, noe han – rektor-  har eiendommen over, og kan gjøre hva han vil med.

Opptrinn mellom Oberstudiendirektor Rex og elev Konrad Greiff

Dette er et definerende opptrinn, som tar mye plass. Rex kommer inn i klasserommet, og etter at inntredenen er behørig skildret, tar Oberstudiendirektor – eller Rektor, er kanskje best å si på norsk – Rex, fatt på Konrad Greiff, eller Konrad von Greiff, som han selv vil kalle seg. Konrad er av adelslekt, baron, men som 14 årig barn får han ennå ikke den respekt han kanskje mener det fortjener.

(…) denn für dich bin ich nicht, jemand, den du bloß mit «Sie» andreden kannst, sondern immer noch dein Oberstudiendirektor, merke dir das, er ist ein Jammer, daß vir in Deutschland kein Militär mehr haben dürfen, da würdest du lernen, daß er kein «ja» gibt, sondern nur ein «jawohl, Herr Leutnant». – Ah, sagte er, «beim Militär würde dir schon begebracht werden, was Disziplin heißt.»

s. 48

Og like etter, s. 50:

«Höffentlich werdet ihr alle noch dienen müssen», fügte der Rex hinzu, (…) höffentlich ist das Reich bald wieder stark genug»,

Konrad svarer også et sitat verdig.

«Ich gehöre nicht zum Rindvieh», stieß er hervor. «Und Sie sind nicht Jupiter. Für mich nicht. Ich bin ein Freiherr von Greiff, und Sie sind für mich überhaupt nichts weiter als ein Herr Himmler!»

Det er etter denne episoden Oberstudiendirektor Rex, heller Herr Himmler, blir farlig.

«Der Junge Himmler ist schwer in Ordnung», hatte sein Vater erzählt. «Ein ausgezeichneter junger Mann, ein Hitler-Anhänger (…)» s. 66.

Delen der far til Franz snakker til Franz, om far og sønn Himmler.

Videre er det interessant hvordan gamle Himmler og unge Himmler ser på forskjellige ting. For eksempel nasjonalisme, der gamle Himmler tilhører det bayerske folkeparti, svart er fargen, og ikke har noe mot jøder. Det har unge Himmler. Faren er et karrieremenneske. De skal man passe seg for.

Så følger opplysning, på side 73, for et par uker siden skåret seg ut et hakekors i blikk. Så det er aktiviteter, selv om det bare er 1928. Korset har han på jakken sin, fordi han liker det, og fordi foreldrene er av tysk nasjonalitet, som Franz sier.

Ingen poltiske tegn. Rektor Himmler forbyr det. Like før har han glemt sin egen høflighetsanordning, og kaller lærer Kandlbinder med navn, ikke Herr Doktor. Far til Franz sier far og sønn Himmler ikke er på talefot på dette punkt, at de er dødelige fiender med hverandre.

Interessant blir også Sovjetstjernen brukt som eksempel, interessant, fordi Andersch selv var kommunist. Det står også i fortellingen, Franz var også bolsjevist. Men det er en hemmelighet ingen vet om.

Franz blir hørt i gresk

Liten scene, der i en bisak Studentråd Kandlbinder blir satt på plass. Rex, eller Herr Himmler, hører Franz Kien i gresk, og Franz kan som han selv sier og som vi ser, ingenting. – Dette har dere allerede gjennomgått, vet jeg, sier Rex. – Gjennomgått tirsdag! roper Kandlbinder.

Franz vil bli forfatter, som forfatteren selv, boken er øyensynlig svært selvbiografisk. Nesten som han skriver om sin egen time, sin egen situasjon som skoleelev.

Skolekritkk

Hele fortellingen inneholder sine doser skolekritkk. Men etter at forhøret ved tavlen er over, så gjør Franz seg sine tanker over hvorfor han ikke lykkes i skolen, og hva det er han egentlig vil. Han vil ikke lære, sier rektoren, og det samme sier faren, men ingen stiller spørsmålet hvorfor han ikke vil lære.

Persongalleri

Foreløpig er dette en liste mest for min egen del.

Franz Kien – Forteller. Modell er Alfred Andersch selv. Han er mest en betrakter av historien, og spiller ikke noen rolle i den selv.

Oberstudentdirektor Rex – Herr Himler

Konrad von Greiff – Står får episoden med rektoren. Konrad von Greiff er adelig, og lar seg ikke plukke på nesen.

Klaßlehrer, Studentrat Kandlbinder – Spiller en ganske anonym rolle, først og fremst er funksjonen å vise hvor høyt i status Oberstudenrektor Rex er. Mot ham er klasselæreren ingenting.

Hugo Aletter – sidekameraten på benken de sitter på, ikke den beste vennen til Franz, Franz har ingen fortrolige venner.

Reisebilder, av Heinrich Heine

I februar postet jeg Heinrich Heines nokså ukjente reisetekst om Polen, Über Polen. Dette er en kort og overkommelig tekst, om forholdene i Polen, som Heine besøkte i sin sene ungdom. Det er Reisebildene Heine er berømt for. Det er der han plasserer noen fantastiske verk, i en sammenblanding av sjangere som vel mer skulle høre vår tid til. Her er reiseskildringer, diktsykluser og vandrerromaner, alt i en kvalitet som kan måle seg med det beste i verdenslitteraturen. Det er disse verkene som har gjort Heine berømt, både i sin samtid, og for ettertiden. Det er de jeg skal skrive om nå.

William Tell, av Friedrich Schiller

Jeg skal snart ha eksamen, i tysk, så jeg har ikke tid til å lese så mye, langt mindre skrive blogginnlegg. Men denne datoen reserverer jeg til et teaterstykke av Friedrich Schiller. Det er en klassiker, William Tell, som jeg i likhet med de fleste av min generasjon kjenner fra barndommen, men ikke kjenner detaljene i, og ikke har lest. Det skal jeg gjøre nå, grundige og godt.

Arbeidet mitt med tysk har gjort meg bedre kjent med de store tyske forfatterne som opererte rundt begynnelsen av 1800-tallet. Det er av de mest spennende periodene i verdenshistorien, vi får en ny måte å tenke på, med opplysningstiden, og vi får en radikalt ny måte å organisere samfunnet på, med ideene fra den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetserklæringen. Kunstnerisk går vi fra klassisisme til romantikk, i Tyskland med overgangen Sturm und Drang. Det er en usedvanlig rik periode, men litteraturen krever litt arbeid å trenge inn i. Siden mye av den beste litteraturen er skrevet på vers, er det viktig å kunne lese den i original, for å få fullt utbytte av den.

Her skal ikke være noe kulturelt snobberi. Jeg kunne tysk fra skoletiden, passe dårlig, og jeg var aldri i nærheten av å kunne lese noe tysk i original, før jeg forsøkte meg på å gjøre det i disse bloggene. Før det leste jeg tysk i oversettelse, og da er det den også rike litteraturen fra begynnelsen av 1900-tallet som har truffet meg, altså hundre år etterpå. Den gang skrev de i prosa, avansert og komplisert prosa, men der det var godt utbytte å lese i oversettelse også. Og bøkene til Franz Kafka, Thomas Mann og Robert Musil traff meg veldig godt, mens Hans Fallada, Herman Hesse og noen andre også gav meg glede, men ikke var sånn at de kunne forandre livet mitt, og måten min å tenke på.

Det kan den beste litteraturen. Det gjorde Kafka, Mann og Musil. Og det holder Goethe, Heine og Schiller nå på å gjøre igjen. Modernistene hører ungdommen til, i hvert fall for min del, den gang livet var kaotisk og vanskelig, og man ikke kunne vite hva man ville ende opp i her i verden. Man trengte noe å orientere seg etter, savnet noe ordentlig, og fikk av disse modernistene et tilbud om å forsøke å forsone seg med tanken om at det er ikke noe orienteringspunkt, den støtten og de holdepunktene man trenger, de er der ikke. Særlig viser Kafka hva som er konsekvensen, og de bøkene traff meg som bare russiske bøker ellers har kunnet gjøre, om enn på en annen måte.

Nå er jeg gift, har familie, jobb og hjem. Jeg vet hvordan det vil gå og hvor jeg vil være videre fremover. Jeg kan godt gå med på at verden er kaotisk og urettferdig, men det er ikke lenger noe poeng, ikke noe jeg trenger å dykke ned i. Min verden er jo også ganske ordnet. Jeg trenger mer overblikket, de store tankene, og evne til å være i livet når jeg selv er på høyden. Fremdeles ganske ung, men i en stabil tilværelse med en trygg økonomi.

Det er med en slik bakgrunn jeg tar fatt på Schiller, William Tell. I den første tiden min med litteratur, leste jeg vel helst bare teoretiske verker av Schiller, i oversettelse. Det gikk høyt over hodet på meg, og gav meg ingenting. Nå føler jeg meg mer klar. Den teoretiske diskusjonen hans, kan jeg godt la ligge, men jeg har funnet glede i noen av diktene hans, og hva jeg har lest om ham, viser at jeg nå er mottagelig.

Som teaterperson, er det også fascinerende at teaterstykkene fra akkurat denne perioden stort sett ligger urørt. I Norge har vi Ludvig Holber, han blir alltid spilt, og enkelte andre komedier fra amme tid, sikkert også. Men de store tyske klassikerne, og også de franske, fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, de registrerer jeg aldri bli satt opp. Selv om jeg er mer enn normalt interessert, er jeg ikke familiær med titlene engang, utenom i de aller, aller mest kjente. Sånn som William Tell. Og det skal jeg lese nå.

Duineser-Elegien, av Rainer Maria Rilke

1922 er det store året i modernistisk litteratur. Året blir regnet som år 1, av Ezra Pound, med begrunnelsen at den kristne æraen endte i 1921, med at James Joyce skrev de siste setningene i Ulysses. Ulysses kom ut i 1922. Det samme gjorde The Wateland, av T. S. Elliot. Duineser-elegiene til Rainer Maria Rilke ble også skrevet ferdig dette året, men utgivelsen ventet til 1923.

Det er noe nesten litt magisk over hvordan disse elegiene blir til. Denne bloggen befatter seg med litteratur, men akkurat for disse elegiene er tilblivelsen av litteraturen også høyst interessant. Han begynner å skrive på dem i 1912, i Duino-slottet, nær Trieste. Han er gjest hos prinsesse Marie von Thurn und Taxis (1855 – 1934), født Marie zu-Hohenloe-Waldenburg-Schillingsfürst.

 

Verket

Wer, wenn ich schriee, hörte mich denn aus der Engel
Ordnungen?

Hvem, hvis jeg skrek, hørte meg da i englenes
Orden?

Dette er åpningslinjene, de Rilke hevdet han hørte da han gikk langs bølgene av Adriaterhavet nær slåttet i Duino, 1912. Den første elegien handler om mennesket og englene. Det er ganske krevende lesning, men også fascinerende og fengslende. Det er et sånt alvor i dette, et sånt ønske om å finne ut av livsbetingelsene, at det nesten er nødt til å være litt fremmed, nå, hundre år etter.

Die Leiden des jungen Werthers, av Johann Wolfgang von Goethe

Unge Werthers lidelser er en roman som kom ut i 1774. Forfatteren er Johann Wolfgang von Goethe, og dette verket var en av hans aller første og aller største suksesser. Jeg leste boken på norsk på slutten av 90-tallet, og skal i forbindelse med denne bloggposten lese den på ny på tysk. Så skal jeg skrive mer. Foreløpig holder det med at romanen er skrevet i brevs form, den hører til perioden Sturm und Drang, den følelsesladde og begivenhetsrike korte perioden i overgangen fra klassisismen til romantikken. Unge Werthers lidelser skyldes langt på vei hans sinn, og hans ulykker i kjærligheten. Det var svært mange som identifiserte seg med Werther, kledde seg som ham, og ville ende livet sitt som ham. Dette gikk så langt at boken i nyutgivelser måtte utstyres med en advarsel, slik vår tid er så plaget med, type ikke prøv dette hjemme. Så hva er det med unge Werther?

Jeg gleder meg til å lese på ny.

Der arme Spielmann (Den arme spillemannen), av Franz Grillparzer

På slutten av 90-tallet lånte jeg novellesamlingen Tyskland forteller på Bergen bibliotek. Jeg var på vei inn i verdenslitteraturen, hadde lest tilsvarende samling for Russland, og skulle nå også få en første slags oversikt også over den tyske litteraturen. Jeg husker jeg bet meg merke i forfatterne Franz Grillparzer og Hugo von Hofmannsthal. Deres noveller likte jeg godt, så jeg sjekket opp litt av deres øvrige forfatterskap også, det som var å finne på biblioteket. Nå skal jeg gå rett på, og forsøke å lese Grillparzers novelle på ny, for denne bloggen.

Die Massnahme (Forholdsregelen), av Bertolt Brecht

Dette stykket spilte jeg i selv, under Peter Cripps, med studentteateret i Bergen, i 1998, må det ha vært, men nå husker jeg det ikke helt. Cripps var engelsk, mye eldre enn oss, det vil si i 30-årene, antageligvis, og han vært assistent på tyske teater, og snakket perfekt tysk. Han gikk rundt i gatene med en stor schäfer. Han hadde dette stykket til oss, Forholdsregelen, et stykke som hadde vært forbudt i lang tid, og derfor var ganske ukjent, til tross for at det var av selveste Bertolt Brecht. Det var det første stykket jeg spilte i.

Posten vil bli utarbeidet senere…