Stikkordarkiv: 1890-tallet

Flaggermusvinger, av Hans E. Kinck

En gang satt vi noen kolleger rundt et bord, der en av oss slengte ut noen forfatternavn, deriblant Hans E. Kinck. En annen kommenterte at det var litt spesielt å nevne Kinck, visste vel noen noe om ham? De mest beleste av oss kunne nevne noen tekster, «Den nye kapellanen» og «Hvitsymre i utslåtten». Det var jeg som nevnte den siste, riktignok med feil tittel, helt siden studentdagene har jeg strevd med å få den riktig, jeg skrev det ned feil i mine egne notater, og siden har jeg også husket det feil og usikkert. Vi spurte han som kom med navnet, om han visste noe, og hvorfor i all verden han hadde nevnt Kinck. Da kunne han si at han visste ingenting, men det er gatenavn etter forfattere der han bor, og en av gatene heter Hans E. Kincks gate.

Denne lille seansen gjorde at jeg sjekket det litt mer opp. Jeg kan jo ikke være bekjent av at det blir diskutert norske forfattere, og så er jeg ikke i stand til å si noe fornuftig og sammenhengende om dem. Kinck er også fra gullalderen, og den perioden jeg har studert grundigst, tiden rett opp mot århundreskiftet, 1900, da det virkelig sydet og kokte i norsk, skandinavisk og verdens litteratur.

Hans E. Kinck er født i Loppa i Finnmark, i 1865, men han flyttet snart sydover til Namdalen, og siden Setesdalen. Alt dette har jeg fra norsk biografisk leksikon, jeg er jukser i faget når det gjelder Kinck, jeg kjenner ikke ham inngående. Hva jeg vil ha sagt, er at det å lese om Kinck, både om livet hans og om diktningen hans, det gjør én ganske nysgjerrig. Hvorfor er ikke dette en forfatter i alle fall vi vi litteraturinteresserte kjenner bedre?

Kanskje jeg skal snakke for meg selv. I alle fall har jeg tenkt å gjøre noe med det, for egen del, med å lese novellene i hans nok mest kjente samling, Flaggemusvinger, for andres, med å legge ut litt av det jeg finner, i denne posten. Ambisjonene står ikke alltid i stil med tiden jeg har til å realisere dem, her på denne bloggen, så jeg tror kanskje jeg gjør lurt i å dempe dem litt, og nøye meg med å skrive om en eller to.

Nasjonalbiblioteket har opptrykk av originalutgaven fra 1895, utgitt på Gyldendal forlag, trygget i Danmark, men selve boken er oppbevart på Fredrikstad bibliotek. Digitaliseringen av denne boken er imidlertid ikke helt vellykket, sidene og teksten er blitt veldig lyse, slik at det blir vanskelig å lese. Så jeg har lest utgaven fra 1968, trykket på Aschehoug forlag, «etter Hans E. Kincks egenhendige retting av utgaven fra 1895», som det står, «og i overenstemmelse med henvisningen til noveller i utvalg, 1918».

Det er 11 noveller i samlingen: Felen i vilde skogen, Hvitsymre i utslaaten, Tomme reder, Tore Botn, Vaar, Korstroll, Flaggermusvinger, Datteren paa Breibø, Fele Aasmun, Gøken graa og Høstnætter.  Novellen Den nye kapellanen er fra 1897, og samlingen Fra hav til hei, selv om den er filmatisert som del av novelle-filmen Flaggermusvinger. Om dette vet jeg like, jeg har ikke sett den filmen, og selv om jeg har lest Den nye kapellanen, så husker jeg den ikke. Fra samlingen Flaggermusvinger drag jeg kjensel på titlene Felen i vilde skogen, Hvitsymre i utslaaten og Fele Aasmun. Alle disse novellene tror jeg at jeg har lest før, uten at jeg kan si noe om hva de handler om eller hvordan de er skrevet.

I boken Perspektiver på Hans E. Kincks forfatterskap (også utmerket digitalisert og lagt ut på nasjonalbibliotekets nettsider) skriver Rolf Nyboe Nettum

Resultatet ble de 11 novellene i Flaggermusvinger, der han bryter med den objektive naturalismen og nærmer seg ekspresjonismen. Her møter vi en stemningsbeveget, nærmest ikke-naturalistisk fremstilling, og en psykologi som legger vekt på de underbevisste eller halvbevisste sjelige fenomener – det irrasjonelle.

Undertittelen på novellesamlingen er «Eventyr vestfra», så det skal dreie seg om en form for kunsteventyr, der nevnte Nettum i nevnte artikkel skriver at vestfra her betyr vest i Norge, sannsynligvis Hardanger. Så får vi se da, når vi tar fatt på selve lesingen.

Novellen Felen i vilde skogen begynner ikke som noe eventyr, det er rett inn i sakene, in medias res, som de sier på latin; Med et hørte de en stygg hujing; det kom fra nedre side vandene. Slik begynner ikke eventyr. Skildringene som følger er heller ikke særlig eventyraktige, setningene er lange, og til dels vanskelige, med innskudd og meninger som bryter med hverandre. Adjektivene og det øvrige ordvalget varsler og vitner om uhygge og stress.

Som eksempel kan jeg sitere avsnitt 4, skjønt det er det samme i dem alle. Her er det konen som reiser seg fra rokken, skremt over mannen som kommer hjem, det er han som står for hujingen novellen starter med, og vi skal se at skildringen i setningen snart går over fra å være om konen, til å være om mannen.

Hun reiste sig fra rokken, stod bortved kokeovnen, tænkte og frøs i uhygge: det var som å ta et udyr i fang lige ind fra vilde skogen, naar han kom hjem slik… denne svære karen, svart i haar og skæg og med svarte øine, som hev sig i kvasse glimt.

Det er ganske anstrengende å lese en novelle som gjennomgående er skrevet slik. Sammenlign bare med kunsteventyrene til H. C. Andersen, der skildringene formelig smeller på plass, skarpe og klare, slik at et selv et barn vil få med seg handlingen. Hos Hans E. Kinck kreves det stor konsentrasjon. Det er stadig handling og beskrivelser som tar en pause, for at noe annet skal beskrives eller skytes inn. Det er fire personer, faren, moren, sønn Torstein og budeien Sella, det veksler mellom dem.

Reklamer

Digte (1893), av Sigbjørn Obstfelder – en fantastisk diktsamling!

Jeg vil la denne bloggen våkne til liv igjen med å skrive litt  om diktsamlingen Sigbjørn Obstfelder gav ut i 1893. Det er den eneste diktsamlingen han fikk gitt ut, og den heter enkelt og greit «Digte». Den skiller seg helt ut fra alt norske poeter hadde skrevet tidligere, og står for seg selv også mot alt som siden skulle skrives. Det er bare Obstfelder som får grep om denne formen for modernismen, eller nyromantikken, alt etter hva man vil kalle det. Det er kun han som skildrer det plagede sinnet, angsten, en verden som er skremmende og uforklarlig, og der individet ikke kan finne sin plass. Gode, lyse følelser som forelskelse, kjærlighet og naturopplevelser blir hos ham skumle og truende, og om noe for en kort stund skulle være godt, står døden over der og venter. Verden lar seg ikke forklare, i hvert fall ikke rasjonelt. Så man skulle ikke engang forsøke. Det er det mystiske, syke, uforklarlige som råder, det er det man skal forsøke å uttrykke.

I Norge hadde Obstfelder kanskje likesinnede i forfatteren Knut Hamsun og maleren Edvard Munch. I Hamsun finner Obstfelder slektskap med i det irrasjonelle, der menneskets handlinger er styrt av innfall og følelser, ikke av rasjonelle overveielser, i Munch finner Obstfelder slektskap i angsten og fremmedheten. Men Munch er en ekspresjonist, hans kunst er sterkt uttrykksfull, virkemidlene brøler mot deg, de er påtrengende, mens Obstfelder mer går inn i seg selv. Diktene hans har ikke noe «skrik». Også med Hamsun er forskjellene store. Hamsun skriver med humor og vidd, det er aldri noen angst og depresjoner hos ham, det er handlende mennesker, som vil gjøre noe. Hos Obstfelder er jeg-et innadvendt, og vil orientere seg i egne følelser og stemninger, uten noe håp om egentlig å finne ut av dem.

Dette er en blogg, og ikke noen vitenskaplig avhandling. Jeg skriver som det faller meg inn, og får sjelden tid til å redigere og strukturere. Jeg er begeistret for disse diktene, og håper å få formidlet begeistringen videre. Opprinnelig skrev jeg virkelig bare i vei, men nå tenkte jeg å være litt systematisk, og få skrevet litt om hvert eneste av diktene i denne samlingen. Sånt tar veldig lang tid, så det er ikke sikkert jeg noensinne vil bli ferdig.

De fantastiske nettsidene til Nasjonalbiblioteket inspirerer meg til å gjøre noe litt mer skikkelig ut av bloggene mine. Med det blir den eldre litteraturen mye mer tilgjengelig, og det aller meste av nasjonallitteraturen vår er mulig å få lest i originalutgave. Jeg bruker den til å gå gjennom dikt for dikt.

Venner

Det første diktet i samlingen er Venner.  Det begynner slik:

Bare en liden vise om du og jeg,
eller om dagene, som gik dengang,
nætterne, —

Venner skal være noe positivt, noe som gir mening i tilværelsen. Men hos Obstfelder er det skrevet i fortid, enda han bare var 27 år da samlingen ble utgitt, yngre da den ble skrevet. Likevel skriver han om en tid som er forbi, dagene og nettene som gikk «dengang». Det er livet som går, døden som kommer, og selv noe så håndfast og positivt som «Venner» blir bare et blaff.

Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var saameget at tale om,
der var saameget vakkert til —
solglød, vi længedes mod,
kvinder, vi vilde ofre vort blod.
Nætterne var saa lange og lyse!

Selv i dag er dette friske ord. Det er dristig og spesielt å skrive slik i 1893, og kalle det dikt. Her er ingen, eller bare tilfeldige rim, ingen fast rytme. Stemningen veksler mellom en optimisme dikteren vet ikke kan vare, den er fra da de «sad sammen i røykskyer», i direkte og overført betydning, og begeistringen når sitt høydepunkt i strofen som begynner med livet! og slutter med lyset!

Diktet slutter også med et mystisk varsel om døden, og om venner mon kan treffes på andre kloder.

Tror du,
tror du, at venner mødes paa nye kloder?

Eva

Diktet Eva må være om urkvinnen, her mer som idé, enn som den konkrete, bibelske Eva. Det introduserer også kvinnen i samlingen, en kvinne som ikke tilbyr trøst, lindring og kjærlighet, men skummelt begjær, utilgjengelighet og fortapelse. De blir aldri ordentlig ett, kvinnen og mannen hos Obstfelder, aldri ordentlig sammen. Det er alltid en intens skildring fra mannens perspektiv, så står kvinnen utenfor som noe utilgjengelig, uforståelig og uoppnåelig. Adjektivet som brukes er kald (kold) – ikke varm, det gjelder i dette diktet om Eva, og i flere av diktene i samlingen. At Eva er urkvinnen eller naturkvinnen blir markert flere ganger i diktet.

Diktet slutter slik

Nei. Jeg skal ikke tale mere.
Tause vil vi sidde og lytte
til havets lange, sugende suk,
stirre mod taagernes angstfulde nat.

Eva! . . .

Ordene er representative, og blir hentet opp igjen utover i samlingen.

Orkan

Romantikken var opptatt av naturfenomener. Det var mennesket i naturen, men som oftest spilte naturen på lag, og været var akkurat som det trengtes i kunstverket det ble plassert i. Mange av nasjonalromantikkens malerier har vakkert solskinn, eller truende skyer, og hvis det er storm, er det alltid dramatisk og spennende. Det er ikke så oppsiktsvekkende akkurat det, til alle tider og i alle typer kunst er været blitt brukt til å understreke sinnsstemninger.

I sin samling har Obstfelder to dikt direkte om været. Det ene er barnereglen, Regn, det andre er dette, om orkan. Det er den sterkeste av vindene. Poeten påkaller den, og ber den bare om å blåse sterkere. Han kler seg naken i den, og vil virkelig kjenne på naturkreftene.

Som de fleste av diktene i samlingen er det ingen rim og ingen fast rytme. Her er bare begeistring. Siste strofe er betegnende:

Kom!
Lad os lege!
Styrte os i havet!
Kom, hvirvlende blade!
Kom, ravne, haier, sjøer!
Kom, rasende skyer!
Vi danser, vi danser!
Jeg og I!

Jeg ser

Dette er det suverent mest kjente diktet i samlingen, og det står vel kanskje litt i fare for å bli analysert litt i hjel etter hvert. Jeg har selv skrevet en ganske omfattende tekst om diktet på poesibloggen, og det finnes en rekke andre tolkninger og omtaler på nettet eller i lett tilgjengelige lærebøker.

Her i samlingen kommer det altså etter det ganske lange og kanskje mest optimistiske Venner, kvinnediktet til Eva, og det litt ukontrollerte Orkan. Det skiller seg ut med å være veldig strukturert, til Obstfelder å være. Det er fire strofer med tre verselinjer som alle begynner med Jeg ser (paa),  de to første fulgt av to linjer med Dette er altsaa…, men så går det i oppløsning mot slutten av diktet. Til slutt er det heller ikke mulig med jeg ser paa, det er bare jeg ser, og poeten klarer ikke engang å uttrykke hva han ser. Han kan bare konstatere at han er kommet til feil klode. Dette skjønner han ikke.

Det er virkelig et rystende dikt, der verden og ordene går i oppløsning, og dikteren ikke klarer å orientere seg. Man kan bruke et fint ord på det, og kalle det subjektet, men det er altså et menneske, og om dette mennesket er representativt, så er det god grunn til å bli skremt og redd. Man kan forklare det med at det er modernismen, at mennesket nå mangler en Gud, og at det ikke klarer å orientere seg i byen, at det er ensomt og alene og fremmedgjort, og alle de tingene der, men man har ikke skjønt diktet om man ikke kjenner igjen den angsten Obstfelder forsøker å beskrive. Dette er dikt som skal føles, ikke analyseres.

Navnløs

Diktet som følger Jeg ser heter Navnløs, også om det har jeg skrevet på poesibloggen. Det er også et rystende dikt, særlig når det kommer rett etter Jeg ser. Første strofe er sånn:

Mørkets taage sænker sig over trær, over plæner,
bladene har ingen farver, græsset har intet grønt.
Lygternes blus er mørkets gule pupiller —
gule pupiller, som vider sig ud saa sælsomt.
Ingen er der, som ler eller sukker i parkens gange.
Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken.
Jeg gaar. Mine skridt er som spøgelseskridt.

Jeg tror jeg vil prioritere diktene jeg ikke har skrevet om før, og venter med dette.

 Ene

Dette er et langt dikt som ikke blir så mye brukt, tror jeg, men det har passasjer som har brent seg fast i meg, i alle fall. I originalutgaven strekker diktet seg over 5 sider, det er ingen rim, ingen fast rytme, og det ser nesten ut til å være skrevet uredigert, som om det ene ordet griper det andre, og diktet bare farer av gårde.

Motivene som det blir grepet fatt i er ild, ung, ord, hjerteslag, Gud, du, og så blir det vanskelig, med kvinnelinjer, hjerteslag på ny, dødsdronning, og så først helt til slutt, dette ordet ene, som også er tittelen på diktet. Motivrikdommen gjør nok diktet ganske vidt å tolke, her kan mye være så mangt, men vi har nok på ny å gjøre med en ensom og plaget sjel som tenker gjennom livet sitt. Obstfelder er født i 1866, i 1893 var han 27 år, og slett ikke ennå noen gammel mann, enda han bare hadde 7 år igjen å leve. Likevel er det liksom et oppgjør her, som om livet er slutt. Han snakker om ungdommen sin, at han hadde ild nok den gangen, og han beskriver denne ilden, men det er ingenting ved denne ilden som ser ut til at den kan brukes til noe. Det er ganske famlende:

— Noget, som tabtes,
noget, som ei fandtes,
haab, som brast,
ild, som sluktes . . .

Som kommer det om at det er en forpint mann, og en jaget sjel, før passasjen som har fanget meg:

Ord…

Mit liv er ord.
(Og det er skade.)
Visne ord.
Stivnede hjerteslag

Her ser vi litt av formelen diktet er skrevet etter. Strofen over går: Der arbeider sig frem her inat/ hos en forpint mand,/ i en jaget sjæl,/ ord. Ordet «ord» blir gjentatt, i en egen linje, og så kommer en kort strofe om ord. Neste nøkkelord er hjerteslag, som får en ny, egen linje, og sånn fortsetter det. Jeg brukte også mye av min ungdom på å skrive og lese, og var sen med å gifte meg, så i en alder av 27 år kunne også jeg si at mitt liv var ord, og at det var skade. Kafka har uttrykt litt av det samme, men det er hos Obstfelder det står skrevet sånn rett ut, og det er også et tema i dagbøkene hans.

Diktet omtaler også Gud, noe som alltid er interessant i litteraturen, og kanskje spesielt i den modernistiske litteraturen, der Gud ikke lenger finnes, eller der det blir opp til mennesket å definere Gud. Det kan ikke-religiøse mennesker innvende at det alltid har vært, men det er en forskjell i at i tidligere tider var Gud etablert som en gitt størrelse, men etter modernismen og Nietzsche er Gud blitt et spørsmål. Hos obstfelder er Gud!/  Du som er jeget i livsfylden!

Videre blir Gud litt av hvert annet også. Og det er kanskje litt uklart om det er han eller en annen som er du, i de videre strofene, eller om dikteren henvender seg til flere du, det blir ganske innadvendt utover, dette diktet. Når mørke aander og dødsdronningen etterhvert kommer, har diktet nesten glidd over i drøm, også det et yndet tema i tiden. Men det fjerner oss fra det egentlige temaet i diktet, som er nattlige tanker hos en plaget sjel, den samme som i de fleste av de andre diktene i samlingen er plaget.

Julaften

Julaften har jeg også skrevet om på poesibloggen. Det må være noe av det minst julete julediktet som er skrevet. Som i så mange av de uhyggelige tekstene skrevet om julaften, blir de positive assosiasjonene til dagen brukt som kontrast mot ensomheten og smerten til subjektet i diktet. Det står ikke mye akkurat i dette diktet hva smerten og de vonde følelsene skyldes, det må man eventuelt hente fra de andre diktene i samlingen, men det ender med at han folder sine hender over Bibelen, og gråter. Slik det er bygget opp og stemningen er satt, er det en gråt i stor smerte, dette. Litt av det som får frem denne smerten, er at det er så tydelig at dikter-jeget ikke deltar i julefeiringen, han er helt fremmed for det. Han tenker på sin døde mor når han hører barnesanger, og han ser ikke lys, men skygger  som glir hen over skygger, og det av dødningarmede trær. Til slutt er det gjentakelser av hele setninger som får frem av at knelingen over Bibelen, og blåsingen av støvet av den, tar veldig lang tid. Det er ikke med letthet dette blir gjort. Det er tung gråt.

Al skabningen sukker

Dette diktet brukte vi da vi studerte nordisk språk og litteratur på midten av 1990-tallet, men det skulle ikke forundre meg om det er tatt bort nå, slik som så mye av det som er litt krevende og vanskelig blir fjernet fra pensumslistene, i stedet for at man gjør det ekstra arbeidet som skal til for å sette seg inn i det. Den gang fikk jeg fint lite ut av dette diktet, men jeg tok på ingen måte skade av det, og jeg har i ettertid alltid hatt det som referanse, og kjent diktet igjen og husket at vi arbeidet med det.

Dette er et dikt som kan brukes av dem som argumenterer for at perioden skal kalles nyromantikken, ikke tidlig modernisme. Det var akkurat på 1990-tallet dette stod på, mellom de nå avdøde professorene Asbjørn Aarseth og Atle Kittang. Det er et mystisk fellesskap i naturen, det sukker, spørger (spør) og hvisker, det er store spørsmål, enkelt formulert: Bækker og elve/ iler – hvorhen? og Kvinder føder/ og dør.

Diktet må i denne samlingen kalles ganske optimistisk. Det er så vidt jeg vet skrevet litt tidligere enn de første diktene i samlingen, i 1890, men jeg er ikke sikker på når de andre diktene i samlingen er skrevet. Her er heller ikke poenget noen biografisk lesing. Diktet har motiv med en vismann, med hvitt skjegg, og en linjedeling som gjør det bevisst uklart om det er han eller andre som sier at kjærlighet kjenner ingen, lengsel kjenner alle. Dette er i midtdelen av diktet, det er delt i tre deler, markert med stjerne (eller asterisk: *).

Til slutt er det i alle fall en forløsning. Skapningen sukker ikke lenger, den jubler, thi jorden er svanger! som det står. Og diktet slutter

— Al skabningen jubler!
Thi jorden er svanger!

og kjærligheden, den kommer,
kommer
med sommer,
med straaleglød,
kommer med smerte,
med verdensfryd!

Brudens blege ansigt

Dette diktet er også skrevet i 1890. Det er også langt og vanskelig skrevet, litt sånn som Al skabningen sukker, men innholdet i diktet er ikke så vanskelig. Dette er en brud i et ulykkelig ekteskap, eller en brud som er blek av angst, uten at vi får vite så mye mer om hva angsten består i, annet enn at det dreier seg om ekteskapet hun har inngått. Litt sånn som i diktet julaften er gledesbegivenheten en kontrast til stemningen, men her er det gjort på en annen måte. Her står dikter-jeget utenfor, og obsereverer den ulykkelige, og vil liksom trøste henne med ordene, enda de ikke er sagt direkte til henne.

Vaar

Vaar er også et av diktene fra 1890. Diktet er mest kjent for slutten:

Faen i huller paa hoserne!
Faen i huller paa hoserne!
Jeg har sol, jeg har skygge!
— hele verden!
Skulde bare havt . . en liden rødklædt
. . blond kjærest. . .

Elskovshvisken

Dette diktet er litt spesielt for meg, for dette diktet har jeg opptrådt med, lenge før jeg egentlig ble opptatt av dikt. Det er skrevet i mars 1890, da Obstfelder var 24 år, omtrent på den alderen jeg var da jeg opptrådte med det, sammen med en flott ung kvinne som tok kvinnereplikkene. Det var store saker den gang, og det er store saker nå.

En del av de skandinaviske kunstnerne i denne perioden hadde et litt spesielt kvinnesyn. At kvinnen var en demonisk kraft, klar til å suge ut alt blod og alt liv og all kraft av mannen, det var ganske utbredt, og mannen hadde aldri noen særlig sjanse til å stå i mot. Obstfelder hadde aldri noe lett forhold til kvinner, og i alle fall ikke i dette diktet. Så selv om det er en dialog mellom en mann og en kvinne, så er det kvinnen som har hele kontrollen, og som kjenner sin kraft, mens mannen blir revet i stykker.

Diktet har også elementer at det er redsel for synden, altså en religiøs synd i seksualakten. Men denne redselen er det bare mannen som føler, i dette diktet. Kvinnen er rene fristeren, slangen, og hun sier det i de reneste ord:

___________________     „Saa synd!
___________________     Saa ta mig!
Min hvide ynde den skjænker jeg dig
Mit runde legem jeg lænker til dig!
Mit sorte øie skal vinde dig!
Mit bløde haar skal binde dig!
Kyssene ilder dig op!
Barmene tænder din krop!
_______   Men gaa ei fra mig!“

Her er det veldig kroppslig og direkte med hvide ynde, runde legem og sorte øie, og kyssene som ilder opp og barmene som tenner hans kropp, det er ganske sterkt. Det er elskovshvisken, og det er kvinnen som hvisker.

Fantasi

Dette diktet er skrevet i desember 1890, i Milwauke, og er et av de vanskeligste i samlingen. Det er et navn der, Tzjiolitzka, det navnet virker veldig østeuropeisk, men hvem eller hva det er, vet ikke jeg. Hun er en kvinne, med bryster som kan skjelve og hår som kan falle ned, og hun kan kysse en ham, også det forbundet med synd, som i elskovshvisken, men det kommer heller ikke frem hvem «han» i diktet er. Diktet heter Fantasi, så kanskje er hele Tzjiolitzka en fantasi.

Drikkevise

Dette er et annet av 1890-talls diktene, også dette handler om kvinne og mann, eller kvinner og menn. Til å begynne med er det veldig kåtskap, drikking, og det som kanskje er fantasier, eller prostituerte, nakne kvinner, og støyende menn. Så er det en som ren, og som sover, og som han derfor ikke tør vekke. Diktet slutter med at han har ber om brennevin igjen, drikker det bort.

Kval

Dette diktet er litt skikkelig igjen. Det har ingen markering for at det er skrevet i 1890, og kvalene ser på ny ut til å rive dikteren litt skikkelig. I Drikkevise, Fantasi og noen av de andre er det litt som en lek, her er det ingen tvil om at det er alvor.

Hvad er det, I vil mig, fordømte roser?
Fordømte maane, fordømte trær!
Kvindesmil paa alle kanter!
Kvindehvisken, kvindehænder!

Sånn begynner diktet. Det er motiv som går igjen, han går i naturen og irriterer seg over at de liksom ser på ham, at de holder på som de gjør. Stadig forbanner han dem, og spør hva de driver med, og hvorfor.

Hun smøg sine hænder om min hals —
Død og helvede, hvorfor staar I og dirrer?

Spørsmålet blir rettet til liljene, som skjelver i vinden, men det kan jo også være til ham selv, som også skjelver i det han blir utsatt for, som dirrer i kvalene.

Sistelinje er så vidt jeg vet ganske berømt, og ganske spesiell:

Daggry!
Gi’s der paa jorden blandt kvinder én
kysk?

Det er mye å si om den. Jeg lar det være.

Kan speilet tale

Kan speilet tale har jeg skrevet om på poesibloggen. Det er et nydelig, skremmende lite dikt.

Genre

Genre har jeg også skrevet om. Det er nok kanskje det vakreste diktet i samlingen. Her har poeten en kvinne, og et lite barn, han kaller dem den store deilige og den lille deilige. Det er nydelig gjort. Før jeg selv ble gift og fikk barn var dette en smertefull lengsel, etterpå er det å sette ord på deilige følelser.

De sover.
Begge sover.
Den lille deilige i vuggen.
Den store deilige i sengen.

Det er virkelig et vakkert dikt om å holde sammen. I mange av de andre diktene i samlingen er gjenstander til for å understreke dikterens ensomhetsfølelse og smerte, han er bare sammen med ting, det er bare livløse gjenstander rundt ham. Her fungerer det trygt og hjemmekoselig, med natlampen, rullgardinet, gaslygten utdenfor (selv at den flimrer vemodig gjør ikke noe vondt her!), han er den eneste som er våken, og som ser alt dette. Han er nok ensom, som dikter-jeget i de andre diktene også har vært, men her har han et menneske å være med. Det er redningen.

Jeg skal dække over dig, min sovende hustru!
Og jeg skal trække rullegardinet ned.
Gaslygten faar ikke se
det hvide, som jeg eier!

Det hvide blir sagt om flere av kvinnene i diktene, her er det fysisk med fargen på huden, men også et symbol på renhet. Det er viktig hva han vil kysse

Jeg vil trykke to kys paa dine smilehuller,
— som smiler i søvne, —
og paa dine fingre,
og paa trolovelsesringen,
og paa sølvkorset om halsen.

Smilehull, bare ordet smil , gir glede. Og han kysser trolovelsesringen, det at de to er sammen, og skal holde sammen. Slutten er en påminnelse til alle ektepar som krangler:

Jeg vil liste mig stilfærdig op til dig,
og bli varm hos dig.

Og glemme,
at vi sommetider ikke er, som vi burde være,
mod hinanden.

 Piger

Idyllen i Genre varer ikke lenge. Dette diktet er delt opp i fire, og her er forholdet mellom kvinner og menn smertefullt igjen, etter hva jeg kan se.

Melodier

Diktene i denne delen av samlingen får jeg forhåpentligvis sett på senere en gang.

*

På poesibloggen har jeg skrevet mer om diktet Venner, samt om Jeg ser, Navnløs, og  Andre kjente dikt å anbefale er Orkan, Ene, Al skabningen sukker, Elskovshvisken, Kval, kort sagt, alle diktene som utgjør selve samlingen. Diktene som står i det som har fått undertittelen «Melodier» er ikke så kraftfulle, her er det mer lek og ro, og arbeid med klang og rytme. Her er imidlertid klassikere som Nocturne og Regn, begge mye brukt i skoler og høyskoler rundt omkring i Norge, og til glede, trøst og oppmuntring i de tusen hjem. Allerede fra starten, der blygrått er havet, himmelen og Evas øyne.

 

Hele samlingen finnes på Wikisource. Ellers kan man svært billig få kjøpt både denne samlingen og alt Obstfelder har skrevet hos flere norske forlag, så vidt jeg vet.

Haugtussa, av Arne Garborg

Haugtussa er et verk som aldri har fått helt taket på meg, og som jeg heller ikke har fått tak på. Det er kanskje noe med det å lese en hel historie pakket inn i en samling dikt. Kanskje er det noe fremmed for meg i historien som fortelles, noe som gjør at jeg ikke blir helt engasjert i personene som deltar i den. Kanskje finner jeg ikke riktig blanding mellom analytisk og fantasifull lesing. Haugtussa er kanskje et verk der man skal la seg rive med, og jeg er ikke så lett å få revet med av et verk som dette.

Haugtussa kom ut i 1895, og skiller seg godt ut fra Garborgs tidligere diktning. Romanene Bondestudentar (1883), Mannfolk (1886), Hjå ho mor (1890), Trætte mænd (1891) og Fred (1892) er alle samfunnskritiske, naturalistiske byromaner. Det vil si, de er romaner som vil inn i samfunnsdebatten. De vil på forskjellige måter vise hvordan forhold i samfunnet griper inn i våre muligheter til å leve livene våre, og at disse kreftene er så sterke at man vil gå til grunne om man forsøker å bekjempe dem. Det er på forhånd bestemt ut i fra fødselen hvilket livsløp man har i vente.

Riktignok finnes variasjoner i disse fem romanene.  Fred foregår ikke i byen, men livet i byen er klart et tema, utsatt for Enok Håves forakt. Trætte mænd er mer en dekadent enn en naturalistisk roman, men dekadansen kan kanskje kalles endepunktet for naturalismen. Det er slik det blir når determinismen tar overhånd. Alle disse romaner er også verk som veldig gjerne vil følge med i tiden, helst være litt progressive og sette nye standarder. De tar opp aktuelle temaer, og gjør det i en skrivestil som er helt i tråd med den rådende i tiden.

Haugtussa er ingen roman. Den behandler heller ikke særlig samfunnsaktuelle temaer, er på ingen måte samfunnskritisk, og har ingenting med byen å gjøre. Det er nesten som om Garborg melder seg litt ut. Riktignok er 1890-tallet kjennetegnet at diktningen forlater det tilsynelatende objektive man hadde som mål i realismen og naturalismen, nå skal diktningen være subjektiv, og den kan godt være litt mystisk. Knut Hamsun er den ledende romanforfatteren, Sigbjørn Obstefelder den ledende poeten. Selv Henrik Ibsen er ikke så klar og tydelig som han pleide å være. Men Haugtussa skiller seg helt ut fra alt alle disse tre gjorde også. Den er sitt eget verk, i sin egen stil.

Komposisjonen i Haugtussa er slik at en samling enkeltdikt er satt sammen slik at de skal danne en slags helhet. De forteller historien om ungjenta Veslemøy, som blir Haugtussa fordi hun blir synsk og kan se det ingen andre kan se. Inkludert i dette er de underjordiske, og andre overnaturlige vesener.

Historien har ingen tydelig fortellerstemme, vil jeg si, og heller ingen drivende kraft som får den fremover. Mange av diktene står helt utenfor handlingen, de er bare naturskildringer, stemningsbilder eller en samling pussige gåter og påfunn. Noen av disse diktene kan sies å være oppstått i Veslemøys sinn, eller tjene som en beskrivelse av dette sinnet, men Garborg ser ut til å bevege seg helt fritt fra det ene til det andre, og kanskje det tredje og fjerde og videre med. Komposisjonen i Haugtussa frigjør Garborg fra begrensningene de episke romanene har gitt ham.

Når jeg uttaler meg om dette, føler jeg at jeg er litt på vaklende grunn. Etter min mening fungerer det ikke helt, og det gjør teksten vanskelig å lese. På den annen side skal friheten og det ukontrollerte være et kjennetegn ved Haugtussa. Teksten er ment å skulle åpne for veldig frie assosiasjoner. Dette ligger også både til romantikken og nyromantikken. Diktergeniet skal ikke la seg binde opp av strenge regler og formelle krav. Han må gjerne skrive som det passer ham.

Også i formen på diktene tar Garborg seg friheter. Her er det mange forskjellige rim- og rytmemønster, noen tradisjonelle, noen nye Garborg finner på selv.

Haugtussa

Åpningsdiktet er kanskje det mest kjente. Til deg, du Heid fungerer både som en hyllest til jærnaturen og som en introduksjon til verket. Ivar Hanevik skriver i «Dikt i Norge» at jeg-personen her er fortellerstemmen i verket. Jeg vil også lese noen av strofene som om det er Garborg selv, for eksempel i linjene Eg rømde rædd; men stundom maa / eg sjaa deg att. Strofene 6 – 9 ser imidlertid ut til å være direkte knyttet til verket, særlig nummer 6:

Eg kjenner deg – eg kjenner deg,
som 
ikkje vann! –
Eg saag din Strid, eg veit din Veg
i Skugge-Land.

Dette kan utmerket være Veslemøy. Om verket har en åpen og diskutabel slutt, har innledningen til det en optimistisk om at vi må tro lerkesangen som lover vår.

I Heime introduserers Veslemøy i diktet «Veslemøy ved Rokken». Det tøffer av gårde i jambiske verseføtter kombinert med en daktyl i mellom i førstelinjen og med avsluttende avbrutt jambe i andre linjen: ta-ta, ta-tam-ta, tam-ta / ta-tam, ta-tam-ta, tam. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk karakterisert verseføttene korrekt, men jeg er sikker på at jeg fikk rytmen riktig, og at dette er en munter og ufarlig rytme. Det er høst og uvær, men katten Mons ligger varmt og godt på en pute ved ovnen. Det er ikke før i diktet «Fyrevarsel» vi får et varsel om hva som skal komme. Der er det den døde søsteren viser seg for Veslemøy i drømme. Søsteren varsler at Veslemøy har «den tyngste lagnad / som nokon her kan få«. Men dette diktet skiller seg ut i den første samlingen, der de fleste diktene er lyse og ubekymrede, og der det avsluttes med «Søndagsro». Dette diktet har samlingen gåter diktet også er kjent for, ingen av dem av Garborg selv, vil jeg tro, men han er original  i formuleringen.

«Rundt som eit Egg og langande langt
som ein Kyrkjeveg?»
«Garn-Nystet er baade rundt og langt,
kann eg segja deg.»

Så følger samlingen Veslemøy synsk. Her er det mer driv i handlingen. I det første diktet, «Gamlemor ventar», er Veslemøy ute når kvelden og mørket kommer. Gamlemor sitter hjemme med rokken, svært bekymret for datteren. Diktet varierer i rytme, og blir intens når frykten er intens i strofene 10 – 12. Til slutt kommer Veslemøy hjem, også hun vettskremt. Det er tydelig hun har sett noe eller sanset noe der ute i kveldsmørket. Det neste diktet er en beskrivelse av Veslemøy, i diktet med samme navn. De sentrale linjene er de avsluttende, Ho er skjelvande sped og veik / midt i det ho er ven og ung. Så følger i diktet «Synet» samtalen mellom Veslemøy og mora, rett etter at hun har kommet hjem fra sin uhyggelige kveldstur i mørket. Her forteller Veslemøy at hun har hatt et syn, hun har sett inn i den andre verdi, og der sett at broren til moren er død. Diktet «Haugtussa» avslutter denne samlingen. Her får vi vite hvordan Veslemøy får kallenavnet sitt. Det er denne kvelden i tussmørket, der hun er oppe på haugene, synlig som en skygge, eller en tusse. Tussene levde under jorden, og var høyst ekte, men aldri mulig å få øye på skikkelig. De hadde også overnaturlige og trolske evner, som Veslemøy nå har fått.

«Aa heller vil eg
med Augo sjaa,
enn dauv og blind
gjenom Verdi gaa
og ikkje det Sanne skilja!»

Jol inneholder to dikt om julefeiringen. I det første, «Ungdom», er det vilter og kåt fest for ungdom. Her er det blodet som bruser, gutten tar jenta i sin arm, og jenta følger villig med. Diktet slutter med en advarsel om at slikt kan føre til synd og skam, og den korte gleden kan føre til livslang ange. Så det er å huske på å fagnast på sømeleg vis / og all tid gjeva vår Herre pris, / som unner oss liv og nåde.

Det neste diktet, «Laget», er enda kåtere. Her er det Veslemøy som finner gutten sin. Det er et langt dikt som går over flere sider, og som inneholder den godt kjente formuleringen «Eg såg på deg, og du såg på meg, og me lo så godt.» Her er hele sammenhengen den står i:

Aa hugsar du sist paa den grøne Eng;
eg sneidde og slo,
du breidde og lo;
so sat me kvilte paa Moseseng;
aa du, det var blide Dagar.
Eg saag paa deg og du saag paa meg,
og me lo so godt
og forstod so godt;
eg tenkte med meg: dette jamnar seg,
og sidan seg allting lagar.

Samtidig er Veslemøy også Haugtussa. Og hun ser det de andre ikke kan se. Først er det muntert, at hver av ungdommene har et dyr knyttet til seg, og Kristian Skar, som vil vera slik kar, / men hare-pus spring i hans fotefar. Siden kommer også de underjordiske, tusser og troll, og deltar i dansen. Da blir det folksomt nok. Mot slutten av diktet er hun Veslemøy igjen, og ser gutt og jente finne hverandre. Også Veslemøy får seg en haugkall. Vi får på ny  linjene som ble introdusert i «Det syng» fra samlingen Heime:

Aa hildrande du!
Med meg skal du bu,
i Blaahaugen skal du din Sylvrokk snu.

Her er altså kanskje mannen hun skal ha. Men

Han rettar ut su Bleike blaa Hand;
ho skjelv av Uro og Otte.
Men saa den Møy skuld’ kysse den Mann,
daa hadde han Munn som ei Rotte.

Også dette kan kanskje ses som et varsel. Til slut ber hun Jesus om fred, og siger ned på benken.

I Gjætlebakken er noen mellomdikt, «Vindtrolli», «D’er kje greidt», «Fuglar» og «Under Jonsok». Ingen av disse er avgjørende for handlingen. At det er Jonsok viser at det er gått et halvt år siden julefesten.

I Slåtten består av et dikt som er en hyllest til høstslåtten, og et dikt som heter «Veslemøy undrast». I dette går Veslemøy og undrer seg over gutten hun har møtt. Diktet har omkved, – Me veit, naar det er so laga -. Det er en slags ballade i gammel stil, om overgangen fra å være jente til å bli kvinne, hvor gøy det kan være å være det første, og hva slit som venter i det andre. Likevel er det ingen som vil bli gående jente gjennom livet. Ingen foruten Veslemøy. For i de tre siste strofene før det aller siste at hun vil gjete hundre år, be seg i hvermanns gard og gå fanteferd land og strand før hun går inn i det harde livet som kone til en mann. Men i den siste strofen er omkvedet skiftet

Skjemte og fjasa eit Grand, – lat gaa;
men kysse eit Skjegg! Aa langt derifraa!
— Det var, – um det var so laga?

Det er et aldri så lite skjebnedikt, dette her. Det går den samme vei med dem alle. Når det er så laget, så skjer det. Ikke heller Veslemøy vil slippe det unna.

Rett etter disse to trygge og koselige småsamlingene kommer Dømd. Det består av et eneste dikt, som står uhyggelig for seg selv i samlingen. Det er Veslemøy – nå som Haugtussa – som på vei hjem ser en gammel kar gå og streve med steiner han ikke får flyttet. Han har solgt sin sjel for mammon, og gjort et eller annet svik. Nå får han sin straff.

Dei vil ta henne er en annen uhyggelig samling. Men denne handler om Veslemøy. Det inneholder 8 dikt. «Måneskinsmøyane» er et syn Veslemøy har. «Heilagbrot» er 8 strofer om kvalene Veslemøy har etter alt hun har sett, og hva hun er i stand til. «Kravsmannen» er et uhyggelig dikt om en dauding som besøker Veslemøy i et syn om natten. «I skodda» er en fortsettelse av dette. Deretter følger diktet «Veslemøy sjuk», der gamlemor får føre ordet litt. Det er her vi får vite at Veslemøy er den eneste hun har igjen, at den ene søsteren er død, og den andre søsteren går i byen som tæve (dansk ord for tispe, brukt også om løsaktig kvinne). Broren har reist på sjøen. At Veslemøy ligger i feberørske kan antyde at de fire første diktene i denne samlingen kan være febersyner Veslemøy har hatt. Hun ligger også og fabler om måneskinsmøyer. Så følger diktet «Snøstorm», der været i de tre første strofene setter stemningen, før vi får se verden gjennom Veslemøys febersyke sinn. Hun ser svære riser overalt, men avslutningsstrofen antyder samme optimisme som avslutningsstrofen i innledningsdiktet Til deg du heid:

Men Soli smiler ovanum Sky;
ho meiner ho kann det herde.
Dei naar ikkje upp med sitt Gnaal og Gny
og Galdresongane svære, –
um aldri dei dette kann lære.

«Draken» er diktet om Heilag-Per, som her er kravsmannen, og som nå får overtatt gården gamlemor og Veslemøy bor på. Han må gå med liv på sin samvittighet, for gamlemor kan neppe stå det over uten gården. Det er mye som tyder på at Veslemøy har sett lenger, for hun er synsk, og Heilag-Per kan nettopp være daudungen i Kravsmannen og den dømte i Dømd. Kanskje er det sitt eget liv han vil få på sin samvittighet. «Hjelpi» Veslemøy (og gamlemoren) får i dette siste diktet i denne samlingen, er fra presten. Den kristne troen med Jesus og Gud er altså sterkere enn vondemaktene som ellers opptrer i verket.

Det vaarar åpner med det andre av de mest berømte diktene i Haugtussa: Mot soleglad. Her er det alvelandet Veslemøy er i stand til å se som blir beskrevet, men på en slik måte, at det kan være en hvilken som helst fantasiverden man vil forestille seg når solen går ned i havet i horisonten. Det går i akkurat samme rytme som Til deg, du Heid. Denne rytmen er Garborgs egen, og siden disse to diktene på mange måter er blitt jærdiktene, har denne rytmen blitt jærrytmen. Det andre diktet i denne korte samlingen er «Vaardag», der Veslemøy er glad over å være ung.

Etter vår kommer sommer, og etter «Det vaarar» kommer Sumar i fjellet. Dette er sammen med «Den store strid» den lengste av samlingene, med 14 dikt. I «Sumar i fjellet» får vi se hvordan Veslemøy kommer sammen med gutten sin. «Paa fjellveg» er et dikt der Veslemøy går på en vei i fjellet, og føler seg trykket av den. Hun føler seg innestengt av fjellene rundt, som om hun er grav ned. «Den snilde guten» i det neste diktet er Jon. Han viser henne hvordan hun skal gjete, og de er sammen hele dagen i et dikt på 14 strofer. Rimmønsteret er a-b-a-b-c-c. Alt er enkelt og greit. Jon kjenner ikke til at Veslemøy er Haugtussa, og svarer lett og greit på alt hun spør ham om og vil vite. Det er en gryende forelskelse her. «På Gjætleberg-Nut» er naturskildring, Gjætleberg er navnet på plassen. «Dokka» er navnet på kua, diktet om den er på 8 linjer, og helst med for at Veslemøy kan spørre den om det er «von / (…) i Jon». «Veslemøy lengtar» er et langt og vakkert dikt. «Blåbær-lid» er et nytt mellomdikt, der det trygt og ufarlig handler om hvordan gjeteren må passe på for bjørn og rev og ulv, også her går tankene til slutt til guten i Skare-brotet. I «Møte» møtes de igjen. Rimmønsteret er det samme som i «Den snilde guten», der de møttes først. Mot slutten av diktet blir det regn og tordenvær. De må søke ly sammen, og der sovner hun i hans arm. «Kyllingdans» er et mellomdikt, nesten som en barneregle. Det har ganske grei funksjon som lekedikt, mens Veslemøy og Jon koser seg i sammen. Elsk er et dikt der Veslemøy i kåtskap tenker på sin nye kjæreste. «Skogglad» handler om en hare, som ser ut til å ha et slags sjelefellesskap med Veslemøy. Også den løper rundt og er engstelig hele tiden. Det er Veslemøy som har tankene i dette diktet, som slutter med et ønske om at hun og haren skal være venner all vaar tid. Rimmønsteret er for øvrig strofer med 8 + 1 verselinjer, først 8 med rim i første og tredje, andre og fjerde, altså kryssrim, men så kommer det en ekstra linje med et kort rim på sjette og åttende. All vaar tid er et sånt rim, som diktet avslutter med, og som det blir lagt ekstra vekt på.  «Eit spursmål» er en tenkt liten samtale mellom mann og kone på Skare.  Mannen mener kona tror på for mye trollsnakk, kona at menn er for kloke med alt det dei veit og veit. Dette er også et mellomdikt, mens vi venter på hvordan det videre går med Veslemøy og Jon i Skarebrotet. «Ku-lokk» er Veslemøy som lokker på kua. Noe av lokkingen kan nok leses som en analogi på sin egen tilværelse, om hvordan hun skal jage ormen som bit din legg, / og Flugu og My og stingande Klegg. Det er tingene som plager. Diktet slutter med at kua kommer til gards, som ei dronning, slik kanskje også Veslemøy kan komme dit. Det blir i så fall humoristisk med avslutningslinjen: og alle ropar: aa nei, for Ku! I «Vond dag» får Veslemøy vite at Jon i Skarebrotet har sveket henne, og funne rike megga ifrå Aas. Diktet er fullt av regn og uvær, og Veslemøy kan ikke gråten tvinge. «Ved Gjætlebekken» avslutter denne samlingen. Dette er for øvrig et av diktene som er tonsatt av Edvard Grieg, og et av dem han kommer heldigst ut med, med artige bekketriller i pianoet, om enn den kunstferdige måten å synge kanskje vil låte fremmed for våre moderne ører. Selv om det er et trillende og klart dikt, klart og trillende som bekken det handler om, så er det dystre ting som ligger under. Veslemøy søker trøst i bekken, som klukker fornøyelig, enda alt som har hendt. La oss for eksemepel se på avslutningslinjene i de fem første strofene, som er strofene før diktet skifter karakter og går over i en annen rytme:

– Aa, her vil eg kvile, kvile.

– Aa, her vil eg drøyme, drøyme.

– Aa, her vil eg minnast, minnast.

 – Aa, her vil eg gløyme, gløyme.

– Aa, lat meg faa blunde, blunde.

Hvile, drømme, minnest, glemme og blunde. Veslemøy vil finne ro og hvile, drømme om hva som kunne vært, minnes tingene, men også glemme dem. Diktet har så en mellomstrofe, før huldra trer frem i Veslemøys drøm:

Du skal kje graate for din Gut deg sveik,
og ikkje gaa med desse saare Tankar;
han minnest deg so tidt der han no vankar,
og tregar sorgfull, for han var so veik.

Diktet slutter med at Veslemøy har glemt alt. Sommeren er over.

Paa Skare-Kula består av 11 dikt. «Det vaknar» er et langt dikt. Det er selve naturen som våkner, alt sammen, men særlig alle de underjordiske og ellers usynlige vesener, satt i en ramme av fjell og hav og himmellegemer. «Dei hyller sin Herre» er de samme vesener som våknet i det første diktet her, som nå hyller sin herre, høvdingen i Hel. Hel er det underjordiske riket i norrøn mytologi, der det vonde og onde holdt til. I «Prøve» er det selveste Fanden som prøver hvem han vil ha inn i flokken. «Svarte-katekisma» er diktet om læren man må svare til for å bestå prøven, og bli en del av Fandens flokk. Det starter med en slags omvendt, ond variant av de ti bud, der det sjette bud for eksempel er – Ver eit Svin, / men utantil blank og fin. Så følger en slags bønn om at denne pakten skal bli oppfylt, og den onde verden bestå, og aldri bli bedre. I «Stjernefall» kommer de alle frem til Fanden, alle som tjener ham og har noe å melde, Finnekjerring, Fantekjerring, Gulkledd kjerring, ei mager kjerring, krylrygg-kjærring (krylrygg er det samme som pukkelrygg), kjerring som blinker, Troll-kokke, og mange, mange flere. De har alle forskjellige trollerier, som gjør at det blir dårlig å leve på jord. Noen av disse versene inneholder smått samfunnskritikk, og samlet blir de et uttrykk for det motsatte av god jærmoral. Det neste diktet, «Ein søkjar», handlar om ein til som vil inn i Fandens flokk. Den høye gjesten i «Høg gjest» er Døden selv. Han kommer ridende på en svart hest, og med sid, svart kåpe. Døden er her Fandens tjener, men også en Fanden kaller sin bror. De forbereder til dans, og dansen foregår i «Troll-dans». Det begynner i galopperende rytme, satt sammen av en daktylos og to jamber, lett-tung-lett, lett-tung, lett-tung. Deretter skyter det fart når to takter blir kuttet, og diktet fra strofe 5 går over i jambe og anapest, ta-tam, ta-ta-tam. Det er også der dansen begynner. I de første strofene er det også hestene som rir bort til dansen med alle trollene og de andre som skal delta i den, strofe 1 begynner med:

Det klakkar i Berg og Bru
av Hov og av Heste-Sko;

Strofe 3 har:

Og rundt i Vilske det gjeng
med Rop yvi Stokk og Stein;
det svingar med Svans; det sleng
med Hovar og Daudingbein;
og gnellande Trollkjeringmaal

Strofe 4 er en mellomstrofe og i 5, der rytmen skyter fart, begynner dansen:

Men daa vart det Dans
daa ho fyrst var hans;
ho banna og beit,
ho slo og ho sleit,
og leika paa Voll
med sitt Kloveberg-Troll,
so baade det lo og lét.

Et stykke ut i dette diktet kommer en strofe som begynner med: «Veslemøy fæler.» Det er altså Veslemøy som ser alle disse vonde synene, både dansen og de 6 første diktene i denne samlingen ser vi gjennom henne. Og så får vi forklaringen på hva det vil bety at hun i «Blåhaugen skal sin sylvrokk snu». Hun får ikke gutten sin, og kan derfor gjerne la seg ta av haugmannen. Hun er Haugtussa.

«Og vil du vìta den Guten blid,
so sjaa deg att yvi Herdi! –
Du ser han i Loftet med Gjenta si;
der gløymer han heile Verdi.
So hev han det godt
kvar langande Nott,
og Haugtussa hev han til Spe og Spott.»

Det er med hennes egne ord vi får det i nest siste strofe:

no ser ho det vel; no hugsar ho alt,
og Verdi for Veslemøy visnar.
Ho vender seg graa.
«No kann du meg faa.
No kann eg gjerne i Haugen gaa.»

Haugmannen blir naturligvis glad over den store fangsten han får. Nå skal han vise henne Gumle den gamle med visdomsord. «Bergtroll» har en – hva engelskmennene ville kalt – awkward rytme, med to trykktunge stavelser i starten, og så ingen versefot å holde fast ved. Det er også stadig skiftende variasjoner i tempoet versene er naturlig å lese i, og det er ingen rim å hvile seg på. Dette er Bergtroll. Mange av setningene er også stokket om, på en krøkkete måte på norsk (feks «Gufs stend som or kjellar kald» strofe 1), og hver av strofene har 6 + 1 linje, der sistelinjen er bare ett (enstavelses-) ord. I første strofe er dette ordet «kald», det passer godt med et slikt negativt ord av kulde, om enn dette grepet med gufsene ord i sluttlinjen ikke er gjennomgående for hele diktet. Diktet «Gnavlehol» er forberedelse til gamle Gumles visdomsord. Visdomsordene får vi i siste diktet, «Gumlemål». Dette har nesten preg av å være en skapelsesberetning, en religiøs fortelling om verdens og underverdens historie fra oppstandelse til ragnarokk. Men det er Gumleord, så det er ingen tyngde i dem. Hver linje består bare av to-tre ord, det går altfor raskt frem, vi får kanskje følelsen av at Veslemøy er fanget i en hvirvelvind av skremmende syner i hodet sitt. Diktet – og samlingen – avsluttes også med at dagen gryr, og at hun våkner alene i Skare-ås. Vi kan lese det alt sammen som om hun har hatt mareritt.

Den store strid er den siste samlingen, og den jeg liker best. Her er det også diktene står dårligst på egne ben, og nesten må leses i sin sammenheng for at de skal få full virkning. Haust er innledningsdiktet, der havet med sine rullende bølger blir brukt i sammenligningen med Veslemøys følelser nå som hun er forlatt av gutten sin. Vi har også høsten her satt opp mot våren i «Det vaarar», fra tidligere. Den gang ventet sommeren med kjærligheten, nå venter den kalde og døde vinter. Diktet «Raadlaus» er et av de sterkeste og vondeste i hele Haugtussa-verket. Ikke fordi selve diktet er så mesterlig skrevet, men fordi innholdet i det er så troverdig bygget opp til. Noen av de andre diktene, særlig i Paa Skare-kula kan jo bli litt kunstferdige og fremmede for oss. I «Raadlaus» er det Veslemøy som veldig direkte og menneskelig savner sin kjære gutt. De to første strofene og den siste begynner med en gjentakelse, å gode/vene min gut, å snilde/gjæve min gut, det er sterke følelser i fritt utløp. Den eneste strofen som ikke har en slik type gjentakelse er den tredje, der Veslemøy ser tilbake på hvordan det var:

So trygg og varm
i din gode Arm
eg gløymde Sorg og eg gløymde Harm.
Men aldri meir
eg finne deg maa,
og aldri meir
deg i Augo sjaa,
og Graaten brenn i min kjøvde Barm.
– Aa nei, at du kunde svike.

Siste strofen har at Veslemøy ønsker seg død og aldri vil ha «ein glad dag meire». Diktet «Den som fekk gløyme» er et inderlig ønske over åtte verselinjer om å få lov til å glemme det som har hendt. I «Kor hev det seg» ser Veslemøy seg selv utenfra. Hun kjenner ikke seg selv og sin verden igjen. Hun ser at alt er det samme, men på samme tid helt forandret.

Framand er Heid og framand er Myr;
framand tykkjest meg Katt og Kyr.
Framand glor det sin eigin Veg;
vil meg kje noko. Kjenner kje meg.

Sånn er det at oppfattelsen av tingene er viktigere enn tingene selv. Tidligere kunne tingene være lyse og fine, nå som kjærligheten er tapt, er alt tomt og fremmed og uten glede. Det fortsetter i samme stil i «Vinter-storm», der Veslemøy ønsker seg stormen, og at den gjerne måtte sluke opp hele jorden. «I kyrkja» er et dikt der Veslemøy er på besøk i kirken, men det er ikke hva som foregår i kirken som er viktig, ikke et ord om det. Hele diktet handler også her om savnet og fortvilelsen. Det er først når gudstjenesten slutter og folk skal hjem Veslemøy liksom våkner til seg selv:

Eg skvett og vaknar, naar Folk vil gaa.
– Aa frels oss ifraa det vonde!

Så kommer det lange diktet «Ein bele», der bele er en som beler, altså en frier.  «Uro» er neste dikt, så kommer «Bøn». I dette diktet henvender hun seg ikke til noen spesiell, det er til du som hjelpe kan.  De gjenstående diktene er «Paa vildring», «Ho vaknar», «I Blaahaug» og det siste diktet, Fri.

På poesibloggen har jeg skrevet om noen av diktene i Haugtussa. De to første er skrevet skikkelig, mens postene til de fire siste er uferdige.

Til deg, du Heid (Til deg, du Heid og bleike Myr) – Innledningsdiktet.

Det syng (Aa hildrande du! / Med meg skal du bu; / i Blaahaugen skal du din Sylvrokk snu) – fra Heime.

Mot soleglad (Det stig av hav et alveland) – fra Det vaarar.

Elsk (Den galne Guten min Hug hev daara) – fra Sumar i fjellet

Haust (No rullar Havet svært mot Land) – fra Den store strid

Fri (Ho ber deg gjenom Helheims Gov; / der skal du skimte Livsens Lov / og gjenom Rædsle lære / det Verk, som vert di Ære.) – avslutningsdiktet.

Originalteksten til Haugtussa kan leses flere steder på internett. Jeg synes denne siden til biphome.spray.se er fint satt opp, med teksten til høyre og bokmerker til venstre, slik at man kjapt kan komme seg til akkurat det diktet man vil lese.

Hellemyrsfolket, av Amalie Skram

Jeg har for året en liten uhøytidlig nedtelling av mine norske favorittforfattere. Forrige måned startet vi med nr 10, Olav Duun, og i dag er det nummer 9, som er Amalie Skram.

Hun er kjent som den store naturalisten i norsk litteratur. Jeg har lest og har egentlig grei kjennskap til en god del av verkene hennes, Constance Ring (1885), Forraadt (1892), Professor Hieronimus (1895), Paa St. Jørgen (1895) og selvfølgelig flere av novellene .

Først bind av Hellemyrsfolket, Sjur Gabriel, har jeg lest flere ganger, også i forbindelse med studiet av nordisk språk og litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen, men jeg tok ikke notater av bøkene jeg leste den gang. Det går for å være den sterkeste boken i samlingen. Her, i denne første boken av de fire samlingen skal bestå av, finnes det en positiv karakter, i lille Sjur Gabriel. Da han dør, er det veldig symbolsk på at alt håp er ute. Da er det to som drikker på Hellemyren.

Neste bind i serien, To venner, leste jeg en sommer jeg ikke selv hadde det så bra. Det var sommeren 1999, de første dagene av juni. «Det var smertefullt å lese den», er alt jeg skrev om den, den gang.

De to første bindene i serien kom ut i 1887. Det neste, og større, S. G. Myre, kom ut i 1890. Det er en dyster, skitten og vond bok. Tidlig skjer det er overgrep, det er Sivert som forgriper seg mot Lydia, og han er stolt av sin gjerning, selv om han ødelegger Lydias liv. Dette er en verden Skram ofte beskriver, der menn er ute etter kvinnens seksuelle tjenester, og der seksualkraften er skitten og destruktiv. Det ødelegger forholdet mellom mennesker, og det ødelegger kvinnenes liv. I denne romanen ødelegger det også for Sivert, men hans liv var vel også ødelagt før overgrepet.

Det er et tidsskille i boken. Underveis dukker det opp to graviditeter, ikke direkte beskrevet, men først å se mellom linjene, så helt sikkert. De gjør galt alle sammen, men det er tydelig Skram mener Smith gjør verst. Hun forsvarer ham godt, og gjør ham snill på overflaten, men det er typisk at de som viser seg snillest ikke er det. Verden blir full av smerte som ingen kan slippe unna. Dette miljøet er dødsdømt, disse menneskene er født inn i ulykken og vil ende i ulykken. Til slutt blir Petra og Sivert blir gift. Det er ingen ende på jammeren.

Siste bind i Hellemyrsfolket, Avkom, kom ut i 1898. Her blir den uløselige situasjonen som er spunnet sammen gjennom hele verket, konsolidert. Sivert og Petra forstår hverandre ikke, Petra har gitt opp hele livet og har bare forakt igjen av sin innbilte kjærlighet. Lydia gjør så godt hun kan, og Konsul Smith konsentrerer seg om overflaten. Det er sex og spetakkel på kryss og tvers, alle har noe på samvittigheten, det er stygt, vondt og vanskelig.

Det dukker imidlertid opp en positiv person her i dette miljøet, tante Mille. Som en liten kurositet har hun lest, «Ekteskapslykke», en fin, liten bok av Lev Tolstoj. Den vil nok finne sin vei hit ut til bloggen. Tante Mille står som en person der ærlighet og oppriktighet for sine egne følelser er det riktige og viktige, hun står for det naturlige, ikke det tilgjorte. I omgivsler som dem vi leser om i Hellemyrsfolket, er dette nokså naivt, nesten komisk, og Skram viser også at slike personer går under. Det er noe symbolsk over dette. Det ville selvsagt stått frem enda mer symboltungt, om ikke alle i denne romanserien gikk under.

De går på sitt vis til grunne hver og en som er med i historien, særlig dem det er en kime til noe godt i. Severin har ingen sjanse i livet, Fie blir misbrukt og manipulert, og ofrer seg til sist og må utvilsomt lide meget. Sivert dør etter at han har funnet lykken i forsonelsen med sine synder (og blir således en del av ærligheten til Mille), og lille Lousie vil nok gå til grunne siden Petra ikke viser noen tegn til forbedring. Den eneste som klarer seg, er slabbedasken konsul Smith, som står over alt sammen og rolig styrer alt dit han vil, med et fungerende lokk over alt negativt han har gjort. Han innser det ikke, og har det bra.

Dette er det store, store naturalistiske verket i norsk litteratur. Her er det slik at de vanskeligstilte er dømt til å ha det vanskelig, nesten som en naturlov. Fødselen er avgjørende, man har ingen sjanse til å kjempe seg opp og frem. Problemene i starten for Hellemyrsfolket, gjør at alle senere generasjoner også møter undergangen. Det er et dypt pessimistisk syn på mennesket og på samfunnet. Kanskje vil man ved å få en sånn virkelighet slengt opp i ansiktet, bli provosert til å gjøre noe med den. Kanskje er det også det som er hensikten.

For denne leserens del blir det for mye. Når håpløsheten så brutalt blir vist frem, er det mer fristende å gi opp for den, enn til å kjempe i mot. Det blir knapt i glimt vist muligheter for håp. Skram står på de svakes parti. Hun vil forsvare dem, hvorfor de er som de er og gjør som de gjør. Det har sin forklaring i hvor de kommer fra. Vi får unektelig sympati for mange av karakterene i verket, til og med for Petra, fordi vi vet hvorfor hun har blitt som hun har blitt. Men denne sympatien blir aldri helt varm, fordi det er for mye stygt og skittent som skjer hele tiden.

Jeg har brukt mye tid til å tenke på hva som skiller de russiske og de øvrige forfatterne når de skildrer nedrigheten. Hellemyrsfolket av Amalie Skram er et godt eksempel. Det er som om forfatteren selv ikke har lyst til at det skal være bra. Sånn er det aldri i den russiske litteraturen. Selv på de forferdeligste stedene i Forbrytelse og straff, Idioten og Brødrene Karamasov har ham alltid drømmen om lykken. Og man tror fullt og fast på den. Selv om det er helt umulig og det skjer verre ting enn hos Skram, så er likevel drømmen om et bedre liv til stede, både i verket og hos forfatteren bak det.