Stikkordarkiv: 1897

Flaggermusvinger, av Hans E. Kinck

En gang satt vi noen kolleger rundt et bord, der en av oss slengte ut noen forfatternavn, deriblant Hans E. Kinck. En annen kommenterte at det var litt spesielt å nevne Kinck, visste vel noen noe om ham? De mest beleste av oss kunne nevne noen tekster, «Den nye kapellanen» og «Hvitsymre i utslåtten». Det var jeg som nevnte den siste, riktignok med feil tittel, helt siden studentdagene har jeg strevd med å få den riktig, jeg skrev det ned feil i mine egne notater, og siden har jeg også husket det feil og usikkert. Vi spurte han som kom med navnet, om han visste noe, og hvorfor i all verden han hadde nevnt Kinck. Da kunne han si at han visste ingenting, men det er gatenavn etter forfattere der han bor, og en av gatene heter Hans E. Kincks gate.

Denne lille seansen gjorde at jeg sjekket det litt mer opp. Jeg kan jo ikke være bekjent av at det blir diskutert norske forfattere, og så er jeg ikke i stand til å si noe fornuftig og sammenhengende om dem. Kinck er også fra gullalderen, og den perioden jeg har studert grundigst, tiden rett opp mot århundreskiftet, 1900, da det virkelig sydet og kokte i norsk, skandinavisk og verdens litteratur.

Hans E. Kinck er født i Loppa i Finnmark, i 1865, men han flyttet snart sydover til Namdalen, og siden Setesdalen. Alt dette har jeg fra norsk biografisk leksikon, jeg er jukser i faget når det gjelder Kinck, jeg kjenner ikke ham inngående. Hva jeg vil ha sagt, er at det å lese om Kinck, både om livet hans og om diktningen hans, det gjør én ganske nysgjerrig. Hvorfor er ikke dette en forfatter i alle fall vi vi litteraturinteresserte kjenner bedre?

Kanskje jeg skal snakke for meg selv. I alle fall har jeg tenkt å gjøre noe med det, for egen del, med å lese novellene i hans nok mest kjente samling, Flaggemusvinger, for andres, med å legge ut litt av det jeg finner, i denne posten. Ambisjonene står ikke alltid i stil med tiden jeg har til å realisere dem, her på denne bloggen, så jeg tror kanskje jeg gjør lurt i å dempe dem litt, og nøye meg med å skrive om en eller to.

Nasjonalbiblioteket har opptrykk av originalutgaven fra 1895, utgitt på Gyldendal forlag, trygget i Danmark, men selve boken er oppbevart på Fredrikstad bibliotek. Digitaliseringen av denne boken er imidlertid ikke helt vellykket, sidene og teksten er blitt veldig lyse, slik at det blir vanskelig å lese. Så jeg har lest utgaven fra 1968, trykket på Aschehoug forlag, «etter Hans E. Kincks egenhendige retting av utgaven fra 1895», som det står, «og i overenstemmelse med henvisningen til noveller i utvalg, 1918».

Det er 11 noveller i samlingen: Felen i vilde skogen, Hvitsymre i utslaaten, Tomme reder, Tore Botn, Vaar, Korstroll, Flaggermusvinger, Datteren paa Breibø, Fele Aasmun, Gøken graa og Høstnætter.  Novellen Den nye kapellanen er fra 1897, og samlingen Fra hav til hei, selv om den er filmatisert som del av novelle-filmen Flaggermusvinger. Om dette vet jeg like, jeg har ikke sett den filmen, og selv om jeg har lest Den nye kapellanen, så husker jeg den ikke. Fra samlingen Flaggermusvinger drag jeg kjensel på titlene Felen i vilde skogen, Hvitsymre i utslaaten og Fele Aasmun. Alle disse novellene tror jeg at jeg har lest før, uten at jeg kan si noe om hva de handler om eller hvordan de er skrevet.

I boken Perspektiver på Hans E. Kincks forfatterskap (også utmerket digitalisert og lagt ut på nasjonalbibliotekets nettsider) skriver Rolf Nyboe Nettum

Resultatet ble de 11 novellene i Flaggermusvinger, der han bryter med den objektive naturalismen og nærmer seg ekspresjonismen. Her møter vi en stemningsbeveget, nærmest ikke-naturalistisk fremstilling, og en psykologi som legger vekt på de underbevisste eller halvbevisste sjelige fenomener – det irrasjonelle.

Undertittelen på novellesamlingen er «Eventyr vestfra», så det skal dreie seg om en form for kunsteventyr, der nevnte Nettum i nevnte artikkel skriver at vestfra her betyr vest i Norge, sannsynligvis Hardanger. Så får vi se da, når vi tar fatt på selve lesingen.

Novellen Felen i vilde skogen begynner ikke som noe eventyr, det er rett inn i sakene, in medias res, som de sier på latin; Med et hørte de en stygg hujing; det kom fra nedre side vandene. Slik begynner ikke eventyr. Skildringene som følger er heller ikke særlig eventyraktige, setningene er lange, og til dels vanskelige, med innskudd og meninger som bryter med hverandre. Adjektivene og det øvrige ordvalget varsler og vitner om uhygge og stress.

Som eksempel kan jeg sitere avsnitt 4, skjønt det er det samme i dem alle. Her er det konen som reiser seg fra rokken, skremt over mannen som kommer hjem, det er han som står for hujingen novellen starter med, og vi skal se at skildringen i setningen snart går over fra å være om konen, til å være om mannen.

Hun reiste sig fra rokken, stod bortved kokeovnen, tænkte og frøs i uhygge: det var som å ta et udyr i fang lige ind fra vilde skogen, naar han kom hjem slik… denne svære karen, svart i haar og skæg og med svarte øine, som hev sig i kvasse glimt.

Det er ganske anstrengende å lese en novelle som gjennomgående er skrevet slik. Sammenlign bare med kunsteventyrene til H. C. Andersen, der skildringene formelig smeller på plass, skarpe og klare, slik at et selv et barn vil få med seg handlingen. Hos Hans E. Kinck kreves det stor konsentrasjon. Det er stadig handling og beskrivelser som tar en pause, for at noe annet skal beskrives eller skytes inn. Det er fire personer, faren, moren, sønn Torstein og budeien Sella, det veksler mellom dem.

Reklamer